Fluggu by Elise Ness

Fluggu

URBANT FISKE

EN FLUEFISKEFRUES BEKJENNELSER

FLUEFISKE I GENERASJONER

1. UTGAVE DESEMBER 2018

MØT ØRRETBOMSEN

GI BARNA EN FISKESTANG

FISKINGEN FYLLER TOMROMMET ETTER MUSIKKEN

Layout: Elise Ness Illustrasjoner: Elise Ness Printet på Westerdals Papir: 100g Scandia Creme, ubestrøket Cover: 150g Scandia Creme, ubestrøket Designet som del av et kurs i typografi og layout på Westerdals

Innhold

URBANT FISKE 08. EN FLUEFISKEFRUES BEKJENNELSER

14.

FLUEFISKE I GENERASJONER 20. MØT ØRRETBOMSEN 30. GI BARNA EN FISKESTANG 38. FISKINGEN FYLLER TOMROMMET ETTER MUSIKKEN

44.

“If people concentrated on the really important things in life, there’d be a shortage of fishing poles” - Doug Larson

Tekst & Bilder: Lars Nilssen

Urbant Fiske

Fisker i parken: Artikkelforfatteren i Frognerparken i mars i ĂĽr.

fluggu - desember 2018

Laks og sjøørret er igjen på vei opp Akerselva for å gyte etter klorutslippet som drepte alt liv i elva i 2011. Telleren i den nye fisketrappa på Grunerløkka har i høst registrert eksemplarer på nesten 10 kilo, og neste år åpnes det for stangfiske i den lakseførende delen av elva.

a oss dvele litt ved hovedåren som skiller hovedstadens øst og vest. Den starter å renne ut i Maridalsvannet og har de siste 200 årene gjennomgått en rivende utvikling. Fisket ble en saga blott i løpet av 1800tallet da industri og befolkning begynte å bruke elva for alt den var verdt. Utbygginger, forurensing, transport og mangel på miljøbevissthet gjorde den snart skitten, illeluktende og livløs strøm. I de siste ti årene av forrige århundre faset industrien vekk fra elvebreddene og bevisstheten rundt rent vann økte. På 1990-tallet var jeg selv vitne til hvordan et titalls laks slåss om de aller beste gyteplassene nedstrøms Nedre Foss. Stadige småutslipp desimerte delvis bestandene etter hvert som de bygde seg opp. Kronen på utslippsverket skjedde i mars 2011 da seks liter klor dryppet ut fra en kran hos Oslo Vann og Avløpsverks renseanlegg ved Maridalsdemningen. I løpet av et døgn var katastrofen et faktum. Alt liv var tatt av dage. - Møtes i sjudraget da! Det er slutten av mars i fjor vår og årets første antydning til sommerkveld. Per G sitter med et bredt smil da jeg ankommer Syng, serveringsstedet langs Akerselvas bredder nederst på Løkka. Polabrillene hviler som alltid nederst på nesevingen. De er store, av den typen som dekker halve ansiktet. - Du veit jo aldri når du må spotte fisk, er hans faste kommentar når noen bemerker dem. Noen ganger lurer jeg på om han sover med brillene på om natta. - Så du noe på vei over brua? - Hæ? Jeg skjønner verken hvilken bru eller hva han sikter til - Du kom syklende over Eventyrbrua, ikke sant? - Jo, ja, hva tenker du på? Damer? - Sto en stim på seks sju stykker ved brustolpen nærmest Torggata for en time siden. De spiste hva som helst, men den største av de var selektiv på loff, vel å merke så lenge skorpa var med og gjorde brødet flytende. Hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg trodd det var vederbuk. Steady vakende fisk på denne tiden av året er definitivt ikke hver dagskost. Vi droppet uteserveringen etter første runde. Vi hadde mer interessante ting å bruke tiden på enn å drikke, og med Tor G som kjentmann avslørte den nærmeste timen tre stimer med vakende fisker mellom halvkiloen og kiloen på strekningen mellom Legevakten og Blå. Hva slags fisk det var eller hvordan den var kommet dit ante ingen av oss. Elva skulle i beste fall huse gjenutsatt småfisk. Jeg verket etter å lobbe ut et eller annet med krok, men holdt meg i skinnet. Dagen etter befaringen dumpet det inn et bilde i innboksen som fyret ytterligere opp under mysteriet: Bekkerøye! Kilosbekkerøye! Hvordan i all verden hadde disse havnet i Akerselva, og det i et slikt antall at det definitivt ikke bare var en slenger eller to? Var spørsmål jeg satt igjen med.

HOVINBEKKEN Vi har aldri funnet noe endelig svar, men min teori bringer oss videre til et en av de andre vassdragene i Oslo: Hovinbekken. Denne har sine kilder sør i Lillomarka før den passerer rekkehus og blokkbebyggelsen på Årvoll. Etter å ha passert under hovedveien til Gjøvik snor Hovinbekken seg mellom villaeiendommer og gjennom hager til den når Bjerkedalen. Den utgjør et sentralt elementet i Bjerkedalen park etter at den ble nyanlagt i perioden 2012-2013. Da ble Hovinbekken åpnet i 300 meters lengde gjennom parken. Fra parken renner bekken dels åpen, dels i rør før den forsvinner under jorda og møter Akerselva ved Grønland. En aprildag i 2011 skulle Håvard Stubø og jeg gjøre opptak til en ny sesong av Lars og Lars Blogg TV. Vi skulle følge opp de episodene vi hadde laget fra Frognerparken og diverse andre nærliggende områder året i forveien, og ville finne ut om bekkerøyene jeg hadde fisket i Hovinbekken 20 år tidligere hadde formert seg. Etter mye leting, spørring og kaving fikk vi svaret av to unggutter som hadde spesialisert seg på bekkerøyefangst. De tok oss med under et privathus hvor de hadde sin faste fiskeplass, og snart plasket de inn bekkerøyer opp mot fem hekto! Ingen tvil om at arten hadde klart seg i beste velgående! Bekkerøya ble satt ut i stor skala over store deler av Sør-Norge da den nærmest er resistent mot sur nedbør og aluminium. Også Oslomarka ble pepret med denne arten som fant seg godt til rette i sure murputter hvor ørreten ikke overlevde. Arten har imidlertid en voldsom trang og egenskap til å søke seg nedstrøms. Slik havnet den i sin tid i Hovinbekken, derfra videre til Akerselva. I tomrommet som oppsto etter klorutslippet fikk den fritt spillerom og kunne ta de beste plassene i elva. Men det spørs om de gylne bekkerøyedagene i Akerselva snart er over. Den er konkurranseutsatt mot laks og ørret, arter som er i ferd med å vinne elva tilbake.

Urbant Fiske

ELLINGSRUDBEKKEN I øst renner Ellingsrudbekken, eller Ellingsrudelva som den faktisk heter på kartet. Den markerer grensen mellom Lørenskog og Oslo kommune og har sin hovedkilde i Nordre Elvåga i Østmarka. Herfra går den gjennom skogen noen kilometer før den kommer ned til tettbebyggelsen ved Ellingsrud. Rent fiskemessig er det i forvandlingen fra en skogsbekk til urban elv den begynner å bli spennende. Her går den slakere enn lenger opp den ene kulverten etter den andre skaper gjemmeplasser og skjul for fisk. Elvetunnelen under motorveien mellom Oslo og Lillestrøm er flere hundre meter lang. Vannet siger sakte, men i det den kommer ut på nordsiden slynger Ellingsrudbekken seg i kratt og kjerr ned mot Langvannet. Også i denne delen trives bekkerøya. Akkurat som i Hovinbekken stammer den fra utsettinger på skauen på 80-tallet, men bekkerøyene i Ellingsrudbekken må hevde sin rett blant gjedder, abbor og ørret. Da jeg besøkte elva ved et par anledninger tidligere i år, fikk vi ingen virkelig store. De har jeg bare sett bilde av, men det var bemerkelsesverdig hvor langt ned arten levde. Rett nedstrøms en kulp med abbor i underkant av kiloen og sinte ørreter på 3-5 hekto, fanget vi bekkerøyer, som hadde funnet sin plass i den kronglete tilværelsen. Fiske i Ellingsrudbekken kan by på overraskelser, men skal du oppsøke dem er lianeøks, vadebukser og høy stangføring stikkord. Maken til kronglete kjerr skal en lete lenge etter, og fluestanga kan du legge igjen hjemme. Fiskekompis og spinnermester Arin brukte mepps. Selv måtte jeg ty til god gammeldags meitemark.

“

FROGNERVASSDRAGET I 1995 begynte jeg forberedelsene til kortfilmen «Livshjulet – et år i Frognerparken». Jeg hadde flere møter med rodesjefen for Park og Idrettsvesenet, og under en av våre samtaler kom vi inn på fisk. En høstmorgen noen år tidligere hadde han og et par andre ansatte sett svære fisker vake og jage oppunder fossen som skiller den øvre og nedre dammen. Av ren nysgjerrighet satte de ut et garn som ble trukket etter et par timer. Tre lakser, den største på nesten fem kilo hadde da gått i maskene! Hvordan de hadde kommet seg opp hit fra Frognerkilen, er et mysterium like stort som regnbueørreten på 3,4 kilo jeg oppdaget, filmet og fikk fanget i innløpsbekken til Øvre Frognerdam i oktober 2010. Det siste året har jeg og flere kompiser brukt nok tid med stang og snøre i Frognerdammene til å gi de terningkast 5 - rent fiskemessig. Ikke i noe annet vann eller tjern i Oslo-regionen er det lettere å komme i kontakt med kilosørret enn her. Fisket er fritt. Det avkreves ikke fiskekort og det drives ingen form for fiskekultivering. I tillegg til ørret finnes abbor. Det svømmer gjedder på flerfoldige kilo her, og de siste årene har det også kommet mort som noen har satt ut i Sognsvann. Og det er her Frognervassdraget starter. Sognsvannsbekken renner rolig ned over Gaustadjordene før den hiver seg ned mot Forskningsparken. Så langt er den ren og klar, men etter samløpet med den livløse Gaustadbekken nord for Blindern blir den blakkere i fargen, og ørretene som svinser rundt og bak steiner og busker blir vanskeligere å få øye på enn lenger opp. Skal du prøve deg med stanga; legg lista lavt hva størrelsesforhåpninger angår. Men det finnes flotte ørreter i Sognsvannsbekken, og da gjerne den første kilometeren nedstrøms Sognsvann. I bekkedalen nedstrøms Frognerdammene er vassdraget anadromt. Det går både laks og sjøørret nesten helt opp dammene, og skal jeg tro min mann i Park og Idrettsvesenet hadde noen av disse klart å forsere hinder og demninger og plasket seg helt oppunder den verdenskjente sinnataggen-statuen.

Fisket er fritt. Det avkreves ikke fiskekort og det drives ingen form for fiskekultivering.

fluggu - desember 2018

SMESTADDAMMENE OG HOFFSBEKKEN Samtidig som jeg første gang fikk nyss om de fine bekkerøyene i Hovinbekken og på samme tid fikk fortalt laksehistorien fra Frognerdammen, kom det meg også for øret at det var tatt flere ørreter over kiloen i Smestaddammene innenfor ring 3 på Oslo vest. Disse er en del av et vassdrag som har sine kilder langt oppe i Skådalen og Styggedalen i Holmenkollåsen. Noen hundre meter ovenfor Holmendammen renner de to bekkene i ett løp før de danner en vakker liten elvestubb med utløp i dammen som en gang var arnestedet for castingmiljøet i hovedstaden. Fortsatt er dette stedet å dra om du ønsker å perfeksjonere fluekastet ditt. Oslo Sportsfiskere har nylig bygget nytt klubbhus her og kastebryggene er på plass fra mai til oktober. Det de færreste som frekventerer Holmendammen med stang og snøre vet, er at dammen huser en og annen flott ørret (og en hel mengde små). I tidligere tider tok OFA stamfisk fra bekken som renner inn i dammen. Fra Holmendammen renner bekken ned i den øvre Smestaddam, et tjern som har mistet mye av sin sjarm etter rehabiliteringen

fant sted for om lag ti år sida. Da var den mer en mystisk pøl med dertil hørende merkverdig store fisker. I dag finnes det fortsatt ørret, men abboren er så til de grader dominerende at den er best egnet til meitefiske med dupp og mark for å vekke fiskegleden hos barn. Det samme gjelder dammen nedenfor, hvor det i tillegg er enorme mengder mort. Noen hunder meter nedstrøms nedre Smestaddam ligger Dronningfossen, en av Oslos mest spektakulære vannfall. Denne danner vandringshinder for laks og sjøørret som i oktober og november svømmer inn fra Bestumkilen, fordi båthavna på skøyen, under Drammensveien i kulvert og videre forbi trafikkerte gater og tettbebyggelsen langs Hoffsveien. Bare se og ikke fiske er regelen her, men litt av et skue kan jeg love om en er ute en høstdag etter en av de første høststormene.

■

Urbant Fiske

“En dårlig dag med fisking er bedre enn en god dag på jobben.” - ukjent

fluggu - desember 2018

tekst og bilder: Tonje Blomseth

En fluefiskefrues bekjennelser Å

fiske har alltid vært en kjent aktivitet for meg. Den kjente følelsen av å svinge stanga ut mot et kjempevak i et ellers blikkstille vann, ja den sitter godt plantet i hjerterota. Desverre er jeg født uten et snev av tålmodighet, og fisken bør bite på de første 40 minuttene, ellers trekker jeg inn snøret. Jeg bytter på fiskeplass hvis det går 20 kast uten et eneste napp. Jeg fisker jo for moro skyld, men har alltid hatt i underbevisstheten at fisken skal på mitt eller hundenes matfat. Det er på en måte ikke noe jeg gjør for underholdningen av å kaste stang, som om det kan måle seg med et skikkelig kalas av en fest. Alle disse bemerkningene og tankene om det å fiske, det trodde jeg var generelt det alle fiskere der ute delte med meg. Jeg har jo alltids hørt om sportsfiskere som lever og ånder for elvene, innsjøene og bekkeosene - men det har inntil videre kun vært en sagnomsust myte av et folkeslag jeg aldri selv hadde truffet på. Inntil jeg flyttet til Karasjok... Jeg flytter til Finnmark sommeren tjuefjorten og møter etterhvert samboer Per Anders som jeg skal lære er én av mange i det sagnomsuste folkeslaget; Sportsfiskere. Det er ikke sikkert jeg helt forstod hva jeg egentlig meldte meg på ved å innlede et forhold til mannen, men det har gått opp for meg nå en god stund senere. Fotballfruer, pilotfruer og gud vet hva slags fruer som finnes der ute - jeg tror jeg begynner å fatte begrepet. Jeg er jo tross alt blitt en fluefiskefrue - en type gressenke om man kan kalle det for det. Det er jo tross alt jeg som bruker å reise bort på mine turer og ekspedisjoner. Ikke omvendt. Det ble en liten omstilling det å faktisk skulle lære seg å være en på si i tre måneder av året. FARVEL KJÆRE: SOMMEREN KOMMER Juni, Juli og august er det like sannsynlig å se typen som det er å se en enhjørning. Han står gjerne 12-timers økter eller mer i elva kveld til natt. Jeg sover som oftest på natterstider som normale folk gjør, og bruker dagen til gjøremål og aktiviteter. Omvendt er det med fluefiskefolket. De sover dagtid og sånn unngår du gjerne å se hverandre så mye i perioden elva er åpen. Man må heller ikke finne på å tro at man skal reise noen plass når storlaksen kommer opp i elva - her i Karasjok - i slutten av juni. Lokke med en million lovnader og eventuelt stille lettkledd i diskusjonen kan man jo alltid forsøke. Men det blir som oftest avfeid med en kongelig hånd. “Storlaksen kommer!!! Alt annet er faktisk komplett likegyldig i dette smale tidsrommet!

En fluefiskefrues bekjennelser

INSEKTPRAT Altså jeg er en friluftssjel av hele mitt hjerte og jeg interesserer meg for naturen og dens dyreliv. Men merk mine ord; Dyreliv. Ikke insektliv. Det har vært til tider en frustrasjon stor å måtte høre på de rareste leksjonene om insektlivet og dens påvirkning på ørretfisket og laksefisket. Jeg burde vel strengt tatt sugd til meg alle denne informasjonen med stor entusiasme, men det er så forbanna kjedelig stoff at jeg heller vil ta T-matte et helt semester på vgs igjen! Men likevel klarer jeg å la meg sjarmere over de elleville øynene til samboer som spretter opp kulerunde hvis det viser seg at insektene på vannflaten er mangfoldige en kveld, eller når døgnflua klekkes. Jeg har lært at det er relativt stor forskjell på hvordan en ørretfisker og laksefisker tenker når de skal lage fluer, for dette har jo alt med insektlivet å gjøre. Smak og behag for hver enkelt fiskeart med andre ord. Det er utrolig hvor mye stoff man kan tilegne seg om preferanser til en fisk, og jeg må tidvis be samboer holde pent kjeft (inni meg såklart) når det har gått tre timer på rad med prat om ørretens spisevaner, gyteegenskaper og døgnrytmer.... UTSTYRSMANI Jeg lever av friluftsliv og har opparbeidet meg en god del preferanser når det kommer til utstyr og klær jeg skal bruke på jobb. Jeg har testet MYE. Jeg trodde faktisk ikke at noen ville overgå meg i et parforhold i testing av utstyr - og der tok jeg feil gitt. Som en dedikert fluefisker tre måneder i året er mengden utstyr du tester ut på de TRE månedene av tolv - vesentlig stor. Jeg måtte nesten gulpe opp frokosten min når jeg fikk høre hva enkelte fiskesnører kan koste. Eller nesten le meg ihjel når mannen omtaler enkelte sneller som mer sexy enn den andre. Nesten som om det stod fire nakne damer på bordet. Hvilken er mer attraktiv?

“

FLUEBINDING OG FISKEDVD Det er Januar og lenge til fiskeseongen begynner. Lenge til isen i det hele tatt minker for å si det sånn. Men da begynner nemmelig kløa i fingrene å komme. Det settes på dvd med fisking fra alle verdens rareste hjørner, med den ene fangsten merkeligere enn den andre. Ut fra kontoret kommer et lass med fluebindeutstyr på stuebordet, og det kan nesten se ut som om det er masseproduksjon. Men det er det ikke. Det er lidenskap og tid lagt ned i hver flue som bindes. Perfeksjon i hver surrerunde og de mengdene med glittertråd som ligger i eskene er nesten til å bli snøblind av. Å binde fluer er liksom det koseligste som en kan gjøre som fluefisker, har jeg lært. Ofte må jeg bort å inspisere på en flue under ombygging - som jeg har absolutt null peiling på. Jeg nikker bare som oftest “ja den var fin” i håp om å IKKE få full leksjon i hvorfor den er bundet på slikt vis med sånn type stoff, for da vet jeg at jeg blir mo i knærne før fortellingen er ferdig.

Måtte nesten le meg ihjel når mannen omtaler enkelte sneller som mer sexy enn den andre. Nesten som om det stod fire nakne damer på bordet!

Og er det noe som knytter menn sammen til et tett vennskap, ja så må det være fluebinding. Når gutta samles over hver sin nål og tråd, da er det stille jubel i heimen. De sammenligner fluer, forteller om fiskehistorier, mimrer tilbake til storlaksen og glemmer at det enda er 6 måneder til elva i det hele tatt åpner. Men lindret sin abstinens for fluefisket får de iallefall gjort. Til en viss grad. Et annet sikkert tegn på at du ankommer en fluefiskers hjem er når et lite stykke minkpels eller ekornskinn henger til tørk like ved inngangen. De henger ikke der til pynt for å si det sånn, de skal det bindes fluer i verdensklasse av, har jeg også fått erfart etterhvert.

fluggu - desember 2018

SENEBETENNELSE OG VEKTNEDGANG Når fiskesesongen næmer seg slutten og høsten står for tur, da kjennes det på bein og marg at man har stått store deler av sommeren i elva og fisket. Det kan gjerne gjenspeile seg i senebetennelse i hånd - eller armledd. Vekta har gått drastisk ned etter en matfattig sommer fordi man regelrett som det er ikke har hatt tid til å spise så mye. Laksen venter på ingen! Vaderene som var som pølseskinn i februar etter en feit jul sitter nå løst og baggy. Den desperate jojo slankingen i mars, april og mai for å komme inn i buksene igjen til juni er vinterens gjøremål og ikke minst motivasjon nok til å tvinge seg selv på noen runder i skiløypa. Det hele er en livsstil I tell you. Alt man gjør året rundt viser resultat i juni, juli og august. NÅR REKORDEN SLÅS Det er vel ikke rett å si at jaget på å slå sin egen rekord på laks er selve motivasjonen til å kaste omkring 70 000 kast ila en sommer, men at gleden ved å slå sin egen rekord kan stilles på linje med å få sin førstefødte - ja det er ikke langt ifra. Har jeg hørt. Per Anders vet ikke så mye om den saken enda, så han sammenligner det med å vinne Formel1. Noe jeg forøvrig heller ikke tror han har så mye erfaring med.... Men det er enorm glede og mestringsfølelse og som desverre bare skaper enda mer avhengighet og kick. Haha, kanskje man må opprette fluefiskerehab. Jeg kan hjelpe til å stille diagnoser jeg altså, begynner å få erfaring.

I BUNN OG GRUNN... ...så er det helt greit å være en fluefiskefrue og gressenke på si. En mani som heldigvis kun kan utspille seg tre måneder i året og som er på middels håndterbar nivå de resterende 9 månedene. Jeg klager aldri, jeg bare ler høyt og banner inni meg somtid. Det er en livsstil i seg selv å bo med en fluefisker som gjerne vil ta deg med på fremtidig bryllupsreise til Pategonia for å fiske verdens største sjøørret. Jeg må bare gi meg hen. Det kan nok også være alt annet enn enkelt å leve med en dame som absolutt skal ha over 100 kg hund i hundegården, og som absolutt må oppsøke -50 grader for å dermed ringe hjem å klage over kulda som nesten tar livet av alt levende. Eller som ALDRI kan sitte i ro uten å ha NOE å gjøre, som alltid må ha minst tre prosjekter på gang på samme tid. Det er en mani det også. Og den går hvert minutt igjennom 365 dager av året. Så kjære samboer - jeg lever med og godtar din galskap for fluefiske og alt det innebærer. Jeg kjøper mer enn gjerne fiskeblader til doen selv om de koster 140 kr stykket. Fordi til syvende og sist kunne det vært langt verre. Jeg kunne vært en “partyfrue” som venter på at typen skal komme seg til helvete hjem fra fest. Å vente på en som står 3 mil oppe i elva og sikler etter laksen er noe jeg så absolutt kan slå meg til ro med.

■

En fluefiskefrues bekjennelser

â&#x20AC;&#x153;Give a man a fish and he has food for a day; teach him how to fish and you can get rid of him for the entire weekend.â&#x20AC;? - Zenna Schaffer

TEKST: ELISE NESS BILDER: HELENE SAKSHAUG 20

Fluefiske i genera fluggu - desember 2018

fluefiske i generasjoner

asjoner

Møt John, Jan og Guro Sakshaug, tre generasjoner med fluefiskere fra Stjørdal i Trøndelag. Denne familien har ikke bare fiskingen som hobby men også som levebrød, vi satte oss ned for en prat om fisking og hva det har betydd for dem oppigjennom livet.

fluefiske i generasjoner

å Evja like utenfor Stjørdal sentrum finner man sportsbutikken Jan Sakshaug Sport AS. En faghandel med fokus på jakt, fiske og friluftsliv som igjennom 100 år har blitt drevet av familien Sakshaug. Her møter vi Jan Sakshaug (54), fjerde generasjons innehaver av butikken. Den har utviklet seg fra det som i oppstarten var et sykkelverksted til å bli en av Midt-Norges største faghandler innenfor sportsfiske. Jan tok over driften etter sin far, John Sakshaug i 2004. Begge har drevet aktivt med fluefisking over flere år og er godt kjente fjes i lokalsamfunnet. - Når startet interessen for fluefiske? - Det startet vel i 13-årsalderen da jeg var med faren min på fisketur. Det var han som lærte meg teknikken. Før det hadde jeg vært på mange turer med søstra mi, men vi starta først med mark og dupp. Jeg fikk jo en del fisk etterhvert og da ble jeg bare mer og mer interessert. Men så hadde jeg et par hektiske ungdomsår der jeg var litt borte fra fiskinga før jeg kom litt tilbake til den. De hektiske ungdomsårene ble tilbragt som trommis i bandet Sphinx, som på 80-tallet turnerte land og strand rundt om i Norge. Jan har i tillegg til å jobbe periodevis i butikken, også drevet med lyd og lysrigging i trøndelagstraktene. Vi lurer på hva som gjorde at interessen kom tilbake til ham igjen. - Nei si det, det er alltid en egen type spenning å stå der med fiskestanga. Litt spenning fordi man venter på nappet som kommer enten hvert øyeblikk eller om fem dager. Man lengter jo etter det, man venter på det. I en hektisk hverdag er det jo en gylden mulighet til å koble av og hente deg litt inn igjen.

“

Sakshaug, som har slitt med tinitusproblemer i senere tid nevner også at lyden av vann hjelper veldig på. Det bidrar til å holde de verste symptomene i sjakk. Fiskingen blir derfor kanskje enda viktigere enn den har vært tidligere. Mesteparten av fiskingen forgår i Stjørdalselva som er regnet som en av landets beste lakseelver. Det er en typisk storlakselv som har en sportsfiskehistorie som startet allerede på midten av 1800 tallet. Mange av de som fisker i denne elva har Jans butikk som fast leverandør av utstyr. Mye av jobben innebærer jo å være på hugget når det gjelder nytt utstyr og å teste dette for å kunne veilede kunden på best mulig måte. Jan ser på seg selv som heldig som har kunnet gjort hobbyene sine til jobb både med tanke på musikken og friluftsinteressen. Vi lurer på om han er under oppfatningen om at man får mer fisk desto mer utstyr man har. - Klart det! Sier han og ler godt. – Nei da, fiske er en aktivitet som kan drives med forholdsvis enkle midler. Men det er med fisking slik det er med andre hobbyer og lidenskaper. Jo mer ivrig du blir, jo mer får du lyst på gode verktøy. Man kan sammenligne det med andre hobbyer; en gitarist vil jo ha bra gitar, en kunstner vil ha gode pensler og en fisker vil ha god fiskestang. Man får jo ikke mer fisk av selve utstyret, men man kan bli mer ivrig, man kan bli flinkere og man få mer glede av det.

Man venter i spenning på nappet som kommer enten hvert øyeblikk, eller kanskje om fem dager

- Vil du si at fluefisking er for alle? - Ja, definitivt. Det er en aktivitet for alle aldre. Den er ikke kjønnsbestemt eller aldersbestemt, det er jo dattra mi et godt eksempel på, selv om det kanskje ikke er en så vanlig hobby blant fjortisjenter. - Med så mange fluefiskere i familien blir det vel en del fiskemiddager, driver du med catch and release eller blir det mest for mat? - Litt begge deler, oftest ender fisken på matfatet. Men jeg følger jo reglene vi har satt i elva på en laks per dag. Noen dager ser jeg jo for meg å stå i elva i hele kvelden, og så biter det på etter tre kast, da setter jeg de gjerne ofte ut igjen.

fluggu - desember 2018

Stamfaren: Jans bestefar og navnebror Jan Sakshaug var en fiskeglad mann. Han startet i sin tid butikken som har gått i arv i tre generasjoner.

- Vi har snakket mye om tiden du tilbringer med å fiske, men ikke så mye om forberedelsene. Binder du dine egne fluer? - Av og til, men litt for sjeldent. Føler at jeg har for dårlig tid til å finne fram utstyret. Men det er veldig lett for meg som jobber i butikken å bare hente noen ferdigbundne fluer. Det er jo viktig at jeg prøver produktene jeg har i butikken også, sier Jan med et smil. Som en dreven fisker og innehaver av en faghandel lurer vi på om Jan har noen gode tips til nybegynnere som vil starte med fluefisking. - Ja, det har jeg. For det første må man ha greit utstyr. Det er mye bedre at nybegynnere oppsøker en butikk som er en faghandel på fluefisking. Der vil man alltid få god hjelp til å finne riktig produkter, som passer til den enkelte, og også produkter som passer godt sammen. Det er mye bedre enn å kjøpe i blinde på nettet, eller et sportsvarehus hvor ingen har dybdekunnskap om fluefiske. Det lønner seg og det oppleves mye lettere å starte med utstyr som er godt sammensatt, og kanskje er bittelitt dyrere enn det absolutt billigste.

Dette er mitt første råd. Mitt andre er å oppsøke det lokale jeger- og fiskemiljøet. Man kan ofte finne egne foreninger for det, eller eventuelt ta et kurs for å få inn litt kasteteknikk og luke unna de verste nybegynnerfeilene. Etter det florerer det med filmer og forum på nettet hvor man kan hente inspirasjon og utvikle hobbyen sin. Man kan alltid bli bedre! Før vi runder av intervjuet, vil vi gjerne høre om han har en morsom fiskehistorie på lur. - Tja, jeg fikk jo ti tonn laks på ett kast en gang. Sier Jan med et flir. - Jeg sto langs bredden ved Stjørdalselva, et sted der dalen er veldig smal og veien går like bak. Da jeg kastet gikk bakkastet mitt inn over E14 og hekter seg fast i en trailer som fraktet laks som sikkert skulle til utlandet. Jeg fikk dessverre ikke tak i de ti tonnene da, de sleit seg! Sier han lattermildt.

Fluefiske i generasjoner

Storlaksen: Guro og Jan poserer med storlaken pĂĽ 12,4 kg som ble tatt i sommer.

fluggu - desember 2018

Noen dager senere møter vi John Sakshaug (76) på hytta hans i Stjørdal. Den har spektakulær utsikt over Trondheimsfjorden. Barnebarnet også familiens yngste fiskeentusiast, Guro Ravlo Sakshaug (14), er også med på kaffebesøk. - Når startet interessen deres for fluefisking? John: - Da jeg var liten guttunge, må ha vært rundt i 1950, da jeg var 8 år. Jeg vokste opp med to elver i umiddelbar nærhet, Gråelva og Verkstedelva. I de elvene var det mye ørret. Men før jeg fisket med flue hadde jeg allerede fisket noen år med mark. Tanken var vel at jeg skulle begynne å fiske med sluk, men det var vanskelig å lære teknikken på den tiden. Dårlig utstyr ga mye flokete snører, og det kunne ta år før man kunne beherske teknikken riktig. Da ble det heller en ganske primitiv måte å fiske med flue. De første stengene hadde ikke lange snører, de var ca. like lange som selve stanga, da fikk vi ikke dekt like stort område i elva. Men jeg fikk en del fisk allikevel. Guro derimot startet enda tidligere. I ettårsalderen ble hun med pappa Jan i elva i bæremeis. Hun var rundt åtte år da interessen hennes startet for fullt og hun begynte å fiske med flue selv. - Husker du din første fisketur? John: Fisketur? Jeg dro aldri på noen fisketurer, jeg fisket hver dag! Sier han og ler. - Eneste oppholdet i løpet av året var når det var is på elva. Det var min underholdning i hverdagen. Jeg husker ikke min første fisk på flue, men husker den første jeg tok på en sluk som var rød med hvite prikker. Jeg foretrakk fluer så det ble fort hovedmåten å fiske på. Jeg fikk ikke den første storlaksen min før jeg var rundt 22 år gammel. Den største jeg har fått på flue var en på 9,6 kg, den tok jeg den 9.6.1996, så det passet veldig bra. Rekordfisken er det imidlertid yngstejenta Guro som har tatt. En storlaks på hele 12,4 kg. - Hvor gammel var du da? - 12,4 år! Svarer Guro kjapt før hun ler. - Det var tilfeldigvis en engelsk journalist som skulle ta noen bilder av meg mens jeg latet som jeg fiska på et fiskevald vi egentlig ikke hadde lov å være på. Etterhvert møtte vi grunneieren som sa at jeg måtte knyte på en flue og prøve på ordentlig. Da tok jeg bare fem kast og plutselig biter storlaksen på, så det var veldig gøy. Pappa måtte hjelpe meg å få den på land på slutten!

Hun legger til at snella på stanga faktisk falt av på et tidspunkt, og stanga hun tok storlaksen på, var selvfølgelig rosa. Bestefaren nikker entusiastisk, og påstår at han selv har tatt en som er større, men siden han aldri fikk den på land er det kun ord mot ord som gjelder i denne saken. I følge han selv strevde han i tre timer å få den på land, men det endte dessverre med at storfisken slet seg. John fisker fortsatt året rundt. På hytta er det mest fisking i båt med garn som gjelder, noe den spreke pensjonisten vet å holde vedlike. Her fanges blant annet fisken som skal spises til middag første juledag. Det blir også en del fisk som han og kona Helene Sakshaug (74) spiser til middagsmat. Hun har lang erfaring med å få selv den minste og mest uspiselige småfisk til å bli et lekkert herremåltid. - Fisker dere for å skaffe mat eller mest for spenningens skyld? John: - Jeg er av den gamle sorten, så for meg er fisking hovedsakelig for å skaffe mat. Selvfølgelig skal man slippe ut igjen de fiskene man ikke har lov til å ta, men at folk drar de på land, tar bilde og måler det syns jeg har lite med fisking å gjøre. Guro nikker og sier seg enig. Vi blir også nysgjerrige på deres forberedelser til fiskingen, og spør om de også driver å binder sine egne fluer. Guro: - Jeg har prøvd litt, men ikke fått det til ordentlig ennå. Jeg synes det er litt vanskelig å få de fine, men jeg må vel øve litt mer på det.

Fluefiske i generasjoner

John: - Jeg har alltid bundet mine egne fluer, og det gjør jeg fortsatt. Det er en del av hele pakka. Jeg liker egentlig ikke å binde fluer om vinteren, da klarer jeg ikke se for meg hvordan de skal se ut. Men midt i sesongen mens jeg fisker blir jeg inspirert og binder ofte etter en hel dag i elva. - Vil dere som er litt utenfor målgruppa si at fluefisking er noe for alle? John: - Uten tvil! Folk har i senere tid påstått at fluefisking er en kunst og at det er så vanskelig, men egentlig er det den enkleste formen for fisking man kan drive med. Til og med dronning Cleopatra fisket med flue, står det i historiebøkene, flirer han skråsikkert En pensjonist og en fjorten år gammel jente er ikke akkurat hverdagskost i lakseelvene rundt om i Norge. Vi er spesielt nysgjerrige på hvordan Guros hobby tas i mot blant hennes jevnaldrende - Guro, er det mange på din alder som driver med fluefiske, har du prøvd å få med deg noen venninner på fisketur noen gang? Guro: - Nei, de ler hvis jeg foreslår at vi skal prøve det sammen. Men jeg har tenkt å fortsette med det fordi jeg liker det så godt. Det er godt å se entusiasmen i den yngre garde, og at framtidens fluefisking er i trygge hender. Før vi avslutter intervjuet med bestefaren og barnebarnet ber vi dem dele sin morsomste fiskehistorie Guro: - Tror min må være da jeg tok storlaksen egentlig! John: - For en del år siden fisket jeg ved et punkt i Stjørdalselva der folk pleide å kaste søppel. Det var før man lærte at det ikke var så lurt å kaste søppel rett i vannet. Rett ved der jeg drev å fisket lå det en gammel komfyr, eller det var skallet av en komfyr med hull der hvor stekeplatene og ovnsdøra hadde vært. Der fikk jeg en sjøørett på kroken, og jeg strevde med å få den opp. Plutselig svømte den gjennom åpningen til ovnsdøra og ut gjennom åpningen til stekeplatene. Så den hadde allerede vært en runde i stekeovnen før den kom i stekeovnen min! Sier han og ler.

■

John har hatt fisking som underholdning og hobby siden han var liten guttunge.

fluggu - desember 2018

â&#x20AC;&#x153;

Fluefiske er det enkleste du kan drive med. Til og med dronning Cleopatra fisket med flue.

â&#x20AC;?

Fluefiske i generasjoner

“Med fiskestang i handa, med regnfrakk og sydvest, med lunk på kaffekanna, da liker jeg meg best!”

- LILLEBJØRN NILSEN

MØT ØRRETBOMSEN

Mø 30

fluggu - desember 2018

tekst: endre hopland Bilder: Chris sarsgard

øt ørretbomsen André Brun har fisket siden han kunne gå, og det er fluestangen som har vært hans følgesvenn mesteparten av denne tiden. Dette har resultert i endeløse mengder ørret og en rekke artikler og filmer om fluefiske.

Møt ørretbomsen

et hele begynte, som hos så mange andre, med dupp og mark og stingsild, men min far var en ivrig jeger og fluefisker, og jeg syntes jo fluefiske så morsomt ut allerede i ung alder. Jeg var under ti år da jeg begynte å fiske med flue, og det har jeg fortsatt med, sier André Brun, for mange mest kjent fra filmserien «Ørretboms». Brun sin tidlige fluekarriere handlet stort sett om klassisk våtfluefiske, for på 80-tallet var det ikke mange nordmenn som hadde hørt om imitasjonsfiske. Det var primært ørreten og harren i Ottaelva, Lågen og Sjoa som fikk kjørt seg, og dette fisket holdt Brun på med i mange år. Da imitasjonsfisket dukket etter hvert kom snikende, var det likevel dette den ivrige fluefiskeren virkelig ble grepet av. – Min far sendte meg på fluebindekurs da jeg var ti-tolv år gammel, og her kom det spørsmål om kursholderen hadde sett disse rare insektene som har vingene rett ut. Det hadde han ikke, og det ble ikke dvelt mer ved det. I dag hadde alle fluebindere visst at det var snakk om spinnere, men den gangen var ikke tørrfluefiske noe folk drev med. Noen år senere, tidlig i mine tenår, var det fremdeles ikke spesielt populært å fiske med tørt, men jeg lot meg fascinere. Jeg slukte alt av litteratur som fantes om temaet rått, og galskapen dette fisket førte med seg har bare vedvart, forteller han med stor entusiasme før han ler hjertelig.

“

Mer kunnskap Det var på denne tiden Brun begynte å forme sitt eget fluefiske, og selv om det endte opp med en sterkt dragning mot det tørre, forsikrer han at han er glad for at han fikk den introduksjonen til fluefisket som han faktisk fikk. - Jeg ville ikke vært foruten ballasten med våtflue på noen som helst måte. Dette var noe jeg lærte av min far, og vi fisket også mye sammen. Den gangen ble all fisk som ikke var for liten med hjem som mat, og det var stor stas å komme inn igjen med ørret og harr, og spise disse til kvelds med rømme og flatbrød, erindrer han. I dag tar ikke Brun med seg like mye fisk lenger, men han er på ingen måte noen fanatiker. Den saken er han krystallklar på.

Dersom vi blir altfor urbane no kill-fiskere, mener jeg noe er feil.

– Jeg mener det er viktig å bevare litt av høstingsprinsippet. Dersom vi blir altfor urbane no kill-fiskere, mener jeg noe er feil. Når det er sagt har vi i dag mye mer kunnskap enn vi hadde for 20-30 år siden, og vi skjønner at det er smart å bevare stor og sårbar fisk. Jeg tar gjerne med meg matfisk, men da er det alltid mindre eksemplarer. De store fiskene får alltid svømme tilbake igjen, sier han. Ørretbomsen Etter over 30 år med veldig mye fluefiske, har André blitt en av landets dyktigste innen sitt felt. I fluefiskemiljøet er han en respektert kar, ikke bare fordi han er flink, men fordi han villig deler av all kunnskapen sin, og han gjør det med godt humør og mye innlevelse. Siden slutten av 90-tallet har han jevnlig levert gode og informative fluefiskeartikler til en rekke magasiner, og de flotte bildene hans har også prydet mange forsider opp gjennom årene.

fluggu - desember 2018

Møt ørretbomsen

Det er likevel de levende bildene av Brun i aksjon med fluestangen som nok har inspirert flest. Prosjektet «Ørretboms» ble egentlig til ved en tilfeldighet, da Brun sin kamerat Odd Christian Hagen ønsket å filme litt av fluefiskingen hans. – Dette var jo en sped start, men jeg fikk et skikkelig kick av å plutselig tenke fisking og fine bilder samtidig. Dermed ble det mer filming, og resultatet ble filmen «Ørretboms 1», som kom ut tidlig på 2000-tallet, forteller han. På dette tidspunktet var det egentlig ikke lagt noen planer for flere filmer, men både Brun og filmskaper Hagen var enige om at det hadde vært moro å lage den første filmen. Etter hvert fant de også ut at de ville gjøre mer i samme gaten, og ytterligere tre «Ørretboms»-filmer så dagens lys de kommende årene. Siden har to av tre deler av «Ørretboms 5» blitt produsert, men disse har Brun stått for på egenhånd. Til høsten kommer også den tredje delen ut. Balkandagbøkene – Veien over til filmformatet har vært morsom og lærerik, og jeg håper og tror at jeg også har fått lært fra meg en del ting i løpet av filmene, sier Brun, og understreker samtidig at han ikke har tenkt å gi seg med videoproduksjon med det første. – Det er plenty av filmprosjekter å ta tak i, så det kommer nok mer. Planene etter del 3 er riktig nok løse, men jeg har vært en del ganger i Bosnia, og jeg har blant annet lyst til å lage Balkandagbøkene. Fisket i de klare kildeelvene med den jevne temperaturen er helt spesielt, forteller han entusiastisk. I løpet av tre tiår med fluefiske har André Brun fått sett litt av verden. I tillegg til Bosnia og Norge har han fisket med flue i Sverige, Russland, Argentina og på Island. Selv er han ikke i tvil om hvilken destinasjon som rager høyest. – Det er ingenting som overgår Kola i Russland. Dette er Finnmarksvidda på steroider. Jeg var borte første gang i 1997 og så igjen tidlig på 2000-tallet. I 2013 og 2014 var jeg guide på turer til Kola, og det er jeg i år også. Det er bare en slik plass en må tilbake til, sier han. Det som gjør at han setter Kola så høyt er de store og ville brunørretene som lever her, i helt perfekte omgivelser. Det må ifølge Brun selv rett og slett bare oppleves.

fluggu - desember 2018

“

Det er plenty av filmprosjekter å ta tak i, så det kommer nok mer.

”

opplevelser mer enn størrelse Alle som har sett «Ørretboms»-filmene har selvsagt fått med seg eventyret i Argentina. Her får Brun regnbueørret på 5,6 og 7 kilo på flue, den førstnevnte på tørt. Dette er vill regnbue som kjemper steinhardt, og det er ikke vanskelig å forestille seg at dette var store opplevelser for den erfarne fluefiskeren. – Dette er de største ørretene jeg har fått. Her hjemme har jeg fått noen brunørreter over tre kilo på streamerfiske, men 3,4 på topp. På tørt er rekorden 2,8 kilo. Det er likevel ikke dette jaget etter et par ekstra hekto jeg bryr meg mest om. Egentlig synes jeg det er mye mer enn stor fisk som kan gjøre opplevelsene minneverdige. Spesielt er det å lykkes under vanskelige forhold noe jeg liker. Det betyr mye mer enn noen hundre gram med fisk ekstra, sier han. Hans beste tips til fluefiskere som ønsker å utvide horisonten og bli bedre til det de holder på med, handler også om nettopp dette. – Let etter gode situasjoner, ikke bare de aller største fiskene. Voksen og sær fisk, mye insekter og testing av tålmodighet er slikt som kan gjøre en fluefisker sprø, men det er også slikt en lærer av. Og når en så lykkes er det rett og slett helt fantastisk, forteller han. Balansert Tidligere år var 42-åringen gjerne oppe i 100 fiskedager i løpet av en sesong. Nå fiskes det mindre, men mer målrettet og på gode forhold. – Kall det gjerne kvalitet foran kvantitet. Jeg er ikke lenger slik at jeg må stå dag ut og dag inn dersom forholdene er dårlige. Det viser seg at erfaring kommer med årene, og jeg prioriterer nå annerledes enn jeg gjorde før. Jeg har en datter på elleve år og en ny kjæreste som jeg bruker mye av tiden min på, og jeg har lært meg at balansegang er viktig. Sist fisket jeg meg vekk fra det hele, det har jeg ikke tenkt å gjøre denne gangen, forteller han åpenhjertig. André Brun jobber som lærer, både fordi han liker å lære fra seg men også fordi et skoleår fører med seg en del lengre friperioder. Disse blir selvsagt brukt godt. De konkrete fiskeplanene fremover er Island, Kola, Rena og Hemslia, og del 3 av «Ørretboms 5», samt en kortfilmplan ligger i bakhodet på alle disse turene. – Nå håper jeg på en sesong med mange gode fiskeopplevelser og turer. Jeg har blitt så gammel at jeg ikke lenger har stort større ambisjoner enn akkurat det, gliser han bredt.

■

Møt ørretbomsen

“Three-fourths of the Earth’s surface is water, and one-fourth is land. It is quite clear that the good Lord intended us to spend triple the amount of time fishing as taking care of the lawn.” - Chuck Clark

GI BARNA EN FISKESTANG

fluggu - desember 2018

Tekst: erlend bergstad bilder: Helene sakshaug

Gi barna en fiskestang Kanskje det viktigste du som sportsfisker gjør med hobbyen din er å inkludere andre. Ta med deg både dine egne og andres unger på fisketur, er min innstendige oppfordring.

et burde nesten være en menneskerett å ha prøvd å fiske. Gjennom arbeidet mitt som fylkessekretær i NJFF Østfold har jeg etter hvert fått mye erfaring med å ta med barn på fisketur, og ikke minst en oppfatning av hvordan det står til med sportsfiskekunnskapene hos barn og unge i dag. I tillegg har jeg egne barn som nå er syv og ti år gamle. Jeg har samlet noen tips om hvordan du gjør ditt for å så den første lille spiren til neste generasjon sportsfiskere. En ikke ubetydelig andel av de vi tar med på tur i NJFF har faktisk aldri fisket i det hele tatt. Jeg tviler sterkt på om vi hadde opplevd det samme for 40-50 år siden. Da jeg vokste opp på 80-tallet kan jeg ikke huske annet enn at i alle fall alle gutta i klassen hadde fisket, og en del fisket også mye. Foreldreansvar Undersøkelser bekrefter at dette stemmer. Rekrutteringen til denne beste av hobbyer har krympet de siste tiårene. Nå skal det sies at det fortsatt er to millioner norske menn og kvinner som fisker minst en gang i året, men den negative trenden er tydelig. Så hvordan bøte på det? Man kan skylde på at det er et mye større utvalg av alternative fritidsaktiviteter i dag, eller at data, spill og TV stjeler mye av de unges tid. Joda, det kan stemme. Men da peker jeg igjen på det faktum jeg selv har opplevd, nemlig at en stor andel barn og unge aldri en gang har forsøkt å holde i en fiskestang. Derfor: Ta med ungene ut på fisketur! Når det er en stor andel av dagens unge som ikke en gang har forsøkt å fiske, er dette fordi foreldre eller andre familiemedlemmer ikke har tatt de med på tur. Joda, jeger- og fiskerforeninger og andre gjør en stor innsats for å få de unge ut med fiskestang, men til syvende og sist vet vi at familien er nøkkelen til å rekruttere kommende sportsfiskere. På veien skal du få noen gode tips, men først: Er du selv usikker på hvordan du skal fange en fisk, spør noen du kjenner om hjelp. Du kjenner helt sikkert noen som du vet fisker en del. 10 prosent av oss fisker jo ti turer eller mer i året. De fleste sportsfiskere er ikke leie å be om du spør om å få bli med en tur.

Gi barna en fiskestang

En ung mortfisker Til slutt en liten selvopplevd fiskehistorie fra den sommeren min sønn Jacob var seks år gammel. En fin høysommersettermiddag spurte jeg om vi skulle ta oss en fisketur, og han svarte ja. Jeg hadde på forhånd tenkt på en fin plass der det var mye mort. Det var bare en timinutters kjøretur hjemmefra, og en timinutters spasertur i tillegg. På vei til plassen fortalte jeg at jeg regnet med at det var bra med mort der, og Jacob ville ha en fiskekonkurranse. Vi ble enige om at den som fikk den største fisken skulle få en potegullpose i premie, som skulle spises neste helg. Vel fremme rigget vi opp stenger sammen, blandet fôr sammen og Jacob fikk fôre etter litt anvisninger fra meg. Så fikk jeg fiske litt inntil de første nappene kom. Mens vi ventet på at fisken skulle kommer, gikk Jacob bare rundt og kikket litt på det som var å kikke på i nærområdet. Han fikk ta første fisken, og fortsatte å dra opp fisk inntil han syntes at det var min tur. Da hadde han allerede fått et par ganske bra fisker på rundt 200 gram. Jeg slet med å toppe disse, men han sa jeg måtte fiske videre. Han syntes nok litt synd på meg, siden han hadde fått de tre største. Men etter hvert ville han prøve litt igjen. Det tok ikke lange tiden før han kroket en solid mort, og jeg måtte hjelpe han litt med anvisninger på kjøringen, mens jeg fikk hentet håven. Morten veide solide 440 gram. Det er på ingen måter noen dårlig mort, og det passet jeg på å understreke. Vi tok mange bilder av fisk og fisker. Det er herlig å se på bildet hvor stolt og fornøyd han er med denne fisken. Etter dette insisterte han på at jeg måtte fiske mer, da han nå syntes at han hadde gjort det skikkelig bra. Etter halvannen time ga vi oss for dagen. Det var en stolt gutt (og pappa) som kunne fortelle mamma om storfisken da vi kom hjem, og viste frem bilder. Og helga etterpå ble det potetgull. Da gjenstår bare å be dere innstendig om å legge ned en innsats for å skape neste generasjon fluefiskere. Jeg ønsker skitt fiske.

■

Vi ble enige om at den som fikk den største fisken skulle få en potegullpose i premie, som skulle spises neste helg.

fluggu - desember 2018

ERLENDS FISKETIPS Få fisk! Dra et sted hvor barna faktisk får fisk. Størrelsen på fisken betyr ingenting til å begynne med. Det er action som er saken. Fisk etter arter som mort, abbor og småørret i ferskvann eller hvitting, kutlinger, makrell eller gylter fra kaien i sjøen. Det er enkelt og det gir fisk. Akvarium er en sikker vinner. Putt fiskene oppi og se hvordan de oppfører seg i vannet. Å bruke en finmasket håv til å fange andre vanndyr er moro. Hva spiser fisken? For ungene er det helhetsopplevelsen som teller, ikke bare selve fisket. Er det ikke det for deg også? Gi ungene skikkelig fiskeutstyr. Ikke la de begynne sin karriere med en dårlig Snoopy-stang, men bruk en skikkelig stang. En toppknytt stang er som regel aldri feil under meitefiske. Bruk en åpen haspelsnelle fremfor en lukket, det lærer de seg like fort. Start opplæring i riktig behandling av fisken fra tur nummer en. Får dere store fisker, så behandle de forsiktig, sett de ut igjen og forklar hvorfor. Hvorfor? Jo, fordi store fisker er sjeldne, de er mindre eller ikke egnet som mat, de er viktige for å spre godt arvemateriale videre og kanskje du eller en annen fisker får gleden av å fange samme storing en gang til, bare enda større! Lag en skikkelig tur av fisketuren. Ta deg tid til å kikke på planter og dyr sammen med barna, gå på bruer, kast stein i vannet (helst på slutten av turen), ta med primus og lag mat i det fri, eller ta med akebrett eller finn på noe moro med snøen eller isen på vinteren. Får dere, som oftest er tilfelle, små fisker kan dere prøv å lage mat av de uansett hvilken art det er. Ta deg gjerne god tid under rensingen, og forklar om fiskens organer. Mageinnhold er alltid et høydepunkt. Ikke tenk på å fiske selv. Alt fokus må være på ungene, og dine fiskebehov får du fylle senere. De må lære seg alt fra scratch, og jeg skal love deg at du har hendene fulle dersom du har med deg to nybegynnere. Det blir mye snørevaser som må ryddes opp i, for å si det slik. Dra hjem når ungene begynner å bli forsynt. Det er ingen grunn til å presse videre når ungene gir uttrykk for at de har fått nok. Det er jo bare å ta en ny tur senere. Dessverre er det slik at et dårlig minne fra en fisketur sitter bedre enn to bra. Sier ungene at de vil hjem eller ikke vil fiske mer, så gi dere.

GI BARNA EN FISKESTANG

“My biggest worry is that when I’m dead and gone, my wife will sell my fishing gear for what I said I paid for it.”

- Koos Brandt

flueFISKINGEN FYLLER TOMROMMET ETTER MUSIKKEN

FLUGGU - DESEMBER 2018

etter musikken

tekst og bilder: kenneth grønstad

FISKINGEN FYLLER TOMROMMET ETTER Fiskingen fyller MUSIKKEN tomrommet I ti år var Andres Rafael Diaz en sentral brikke i noe av det mest nyskapende og banebrytende som noen gang har skjedd musikkNorge. I dag er han hiphop-pensjonist - og tørrfluefisker på sin hals.

FISKINGEN FYLLER TOMROMMET ETTER MUSIKKEN

eg har jo fisket fra jeg var ganske liten av, men det var ikke før i 2006-2007 at jeg virkelig oppdaget fluefiske og ble frelst. Egentlig mente jeg at det var å gå for dypt inn i det dersom en fisket med flue, og jeg var tydelig på at jeg i alle fall ikke skulle bli så nerd. Men slik gikk det jo ikke, gliser Andres Rafael Diaz når han får spørsmål om hvordan det hele begynte. Det var en god kompis av Jessheim-karen som lokket han utpå fluekjøret, med lovnader om et fiske som hadde mye mer soul enn det tradisjonelle haspelfisket han tidligere drev med. – Akkurat den kommentaren bet jeg meg merke i, og beskrivelsen har blitt sittende. Jeg skjønte ikke helt hva han mente da han sa det, men det trigget meg likevel. Etter hvert som jeg har fisket mer og mer, har jeg da også fått en klar forståelse av hva han faktisk mente. Det omfanget av kunnskap og tilstedeværelse som må på plass for å lykkes og gjøre det bra, gjør at dette veldig fort blir en livsstil mer enn en hobby. Det setter seg virkelig i sjelen, sier 39-åringen til Fluggu. Døråpner Alle som var unge og lovende i Norge på 90- og 2000-tallet har hørt om Diaz. Han debuterte på plate i 1996, men det var først og fremst DJ han var frem til han begynte å lage musikk sammen med den norske hiphop-mogulen Tommy Tee. Diaz var også en av de fjellanorakkledde rapperne som kom deisende ned fra taket under Hit Awards i Oslo Spektrum tilbake i 1998, den gangen TV2 fremdeles var nokså nyklekket, og satset tungt på et ungt publikum. Livesendingen fra popmusikkprisutdelingen hadde øynene til hele landets befolkning rettet mot seg, og Tommy Tee, N-Light-N, Warlocks, Opqaue og Diaz blåste taket av Spektrum med monsterhiten Takin´ Ova, som siden ble et fenomen i den norske musikkhistorien og fremdeles skrus på bånn spiker når de som har et barndomsforhold til Fragglene har hjemmefest. I 1998 var ikke rap og hiphop noe som nordmenn flest tenkte på med hverken hat eller kjærlighet, og det er ikke tilfeldig at det som skjedde i Oslo Spektrum denne kvelden blir kalt norsk hiphops viktigste liveopptreden noen gang. Det hersker nemlig liten tvil om at Diaz og co. åpnet mange dører for det som i dag har blitt en omfattende musikkgren her til lands.

FLUGGU - DESEMBER 2018

Ti år med hiphop Selv ser Diaz tilbake på årene i musikkbransjen med mye glede. Han legger nemlig ikke skjul på at han var en outsider allerede i ganske ung alder, og at han virkelig fant sitt kall i hiphopen. – Musikkinteressen min startet på ungdomsskolen på slutten av 80-tallet, og jeg forelsket meg i hele hiphop-kulturen. I mange år var jeg likevel bare en hip hoper som oppsøkte miljøet i Oslo, som den gangen var veldig smalt og alternativt, men med gode holdninger og verdier. Vi var en liten, dedikert gjeng som likte musikken og kulturen, og alle visste hvem alle var, forteller Diaz. Etter hvert ble det mer alvor, først med spillejobber lokalt, og siden med egen musikkproduksjon og slepp av singler og album. I 1999, året etter Takin´ Ova, kom enda en hit der Diaz var sentral. Crossing Boarders, som var et samarbeid med svenske Petter, satte for alvor Diaz på det skandinaviske hiphop-kartet. I år 2000 kom debutalbumet, 2050, oppkalt etter postnummeret til hjemstedet. Platen høstet skamros blant norske kritikere, og ble også omtalt i svært positive ordelag i store, internasjonale musikkmedier som The Source, Hip-Hop Connection og ikke minst i det prestisjefulle Billboard Magazine. Tre år senere kom plate nummer to, Velkommen hjem Andres, og i 2006 slapp han sitt tredje og siste album, Jessheimfanden. I løpet av disse årene kom det også ni singler og EP-er fra rapperen. Ingen som vokste opp i Norge på denne tiden kan ha unngått å ha fått med seg Hvem er denne karen? og Jesshiem. – Dette var en veldig morsom tid, og det var ekstra spesielt for oss som så og si var førstegenerasjons her til lands. Hiphopen var både liten, ny og nokså uglesett i Norge midt på 90-tallet, en slags datidens punk om du vil, og det var stort for oss at vi fikk den suksessen vi faktisk fikk. Vi havnet blant annet på VG-lista, og turnerte i både Skandinavia og flere andre land i Europa, forteller han.

FISKINGEN FYLLER TOMROMMET ETTER MUSIKKEN

Mitt stille vann For Diaz er denne tiden likevel som et tilbakelagt stadium å regne. Etter albumsleppet i 2006 la han nemlig mikrofonen på hyllen, og her har den blitt liggende. Stort sett. – For å være helt ærlig så tenker jeg ikke så mye på musikken og det som har skjedd før nå om dagen, men jeg blir jo selvsagt minnet på det fra tid til annen. Ganske hyppig også, egentlig. Jeg får fortsatt mange henvendelser om samarbeid, konserter og slikt, og jeg er veldig ydmyk for alt jeg har fått oppleve med musikken. Den har preget meg, og jeg har utvilsomt den kulturen der i meg fremdeles. Og selv om det er umulig å si hva som skjer i fremtiden, ser jeg på meg selv som ferdig som artist, sier han til Hooked. Noen få unntak finnes likevel. Singelen Mitt Stille Vann fra 2005 lever nemlig fremdeles sitt eget liv, og nærmer seg en million avspillinger på Spotify. I september i år fremførte Diaz også låten live i P3-programmet Ramona og Siggen, og under Gullkroken i oktober stod han på scenen på Chateau Neuf med samme sang, sammen med det fluefiskende husbandet The Maggots. At det er akkurat den låten som fremdeles er i vinden passer for øvrig opphavsmannen godt. Den representerer nemlig i stor grad tankesettet tørrflueentusiasten Diaz har hatt det siste tiåret. – Da jeg begynte å fiske med flue var det umulig å forutse at dette var noe som skulle prege meg så mye som det faktisk gjør, men jeg gikk all in fra starten av, og det hele ble raskt veldig altoppslukende. Slikt handler sikkert litt om hvilken person en er, og personlig har jeg har alltid vært en fyr som har trengt store og omfattende interesser. Jeg føler helt klart at fiskingen fyller det tomrommet som oppstod etter musikken, forteller han åpenhjertig.

Intensiv sesong I dag fisker Diaz nokså intensivt hver eneste sesong, og det er bare tørt som gjelder. Det vil si, i varmere strøk etter sydhavstorpedoer går det greit med småfisk- og rekeimitasjoner. Så vidt. – Jeg har de siste årene startet fiskeåret med en tropisk tur eller en tidlig vårtur et eller annet sted i Europa, for å komme i gang. Så fisker jeg hele sesongen her hjemme. Slik tror jeg det kommer til å fortsette i mange år. Det som er så fint med denne hobbyen er at den ikke har noen tids- eller aldersbegrensning. Aktivitetsnivået vil nok regulere seg selv fra år til år, men viktigheten av å være ute i naturen og å komme seg vekk noen dager, tror jeg alltid vil være der for mitt vedkommende, sier han. Da Diaz begynte å fiske med flue, kom han raskt i kontakt en annen fluefisker fra Jessheim, nemlig Rune Aasen-Vaksvang. Han hadde fisket i mange år allerede, og Diaz lærte raskt mer om fluefiske av han. Aasen-Vaksvang fikk på sin side mye mer kunnskap om film og underholdning fra Diaz, noe som skulle føre til mye god fiskeunderholdning. Amatører Samtidig som han fisket, leste nemlig Diaz mye fluefiskelitteratur og så mange fluefiskefilmer. Dermed strømmet også inspirasjonen på for fullt for den pensjonerte artisten. – Vi fant raskt ut at vi ville ut på noen lengre fisketurer sammen, samtidig som vi ønsket oss flere fiskefilmer på det norske markedet. Dette ble starten på det som til slutt ble filmprosjektet Hekta. Vi var bare to enkle gutter fra Jessheim med fluestang og kamera, men vi syntes det var moro å lage fiskefilm, sier Diaz, som ikke kvir seg for å innrømme at han i starten så på seg selv som nokså talentløs med både fluestang og kamera. – Ja, det var nok ikke rare prestasjonene, men vi reiste rundt og fisket i flere år, mens vi filmet prosessen underveis. Det hele var ekstremt lavbudsjett, og vi var amatører på det meste, men med tanke på hva vi forventet på forhånd, ble likevel sluttresultatet ganske bra. Folk flest mente i alle fall at det var funny, og de fleste av de dedikerte fluefiskerne der ute skjønte at vi gjorde dette mest for moroskyld. Det ble ikke noe mesterverk, hverken filmtekniske eller hva skuespillerprestasjoner angår, men vi fikk likevel bra distribusjon, og dette igjen fikk oss i gang med nye prosjekter hver for oss, minnes han.

FLUGGU - DESEMBER 2018

“

Vi var bare to enkle gutter fra Jessheim med fluestang og kamera, men vi syntes det var moro å lage fiskefilm.

”

Diaz og The Maggots på scenen under Gullkroken 2017

FISKINGEN FYLLER TOMROMMET ETTER MUSIKKEN

Filmkrydder Siden den gang har Diaz laget et pent knippe kortere fluefiskefilmer. Også disse er lavbudsjettsproduksjoner, og alle publiseres på hans egen nettside, mittstillevann.no. Grunnen til at han har slått seg på fluefiskefilmer er todelt. Først og fremst synes han det er moro, men han har også et ønsker å formidle noe fra turene sine, til inspirasjon og glede for andre fiskeentusiaster. Han har jo tross alt underholdningsevnen i blodet fra gammelt av. – Dette med filmingen er jo bare en hobby som krydrer fisket vårt litt ekstra, og vi gjør ting ekstremt enkelt. Jeg tar bare med meg kamera på tur, og så filmer jeg og de jeg fisker sammen med det som foregår. Dersom du ikke har med deg et skikkelig crew eller en fast kameramann, er det selvsagt begrenset hva en får ut av det, men jeg synes fortsatt at det er morsomt slik vi holder på, sier han. Bare i år har det blitt fire filmer på Diaz, og etter planen skal ytterligere to publiseres før året er omme. Foreløpig ligger han dessverre litt etter med klippingen, men han lover at i alle fall en av disse vil finne veien til internettet før 2015 blir til 2016. – Akkurat nå holder jeg på med en trilogi jeg kaller The summer of George. Dette er en referanse til Seinfeld som spiller på hvor mislykket sommeren til George har vært. Mange nedturer kan også veldig fint oppsummere en fluefiskers sommer, sier Diaz, som allerede har sluppet første del fra Slovenia, og nå jobber med del to fra Østlandet og del tre fra Finnmark. Likt sykdomsbilde De aller fleste som virkelig brenner for sportsfiske, vet at dette i aller høyeste grad er som en sykdom å regne. Det vet Diaz også, men det visste han ikke før han selv ble smittet. At den nye hobbyen hans også skulle bli så sosial som den faktisk har blitt, hadde han heller aldri sett for seg. – Jeg synes det er interessant at jeg har fått så mange nye bekjentskaper gjennom fiskingen. Når en pusher 40 er ikke det veldig vanlig, akkurat. Det å bli kjent med så mange nye folk har vært ganske morsomt for meg, og jeg så det ikke komme i det hele tatt. Men fiskere er en egen rase, og nettopp fordi dette her er så sært, bonder en veldig fort med de som har det på samme måte som en selv. De som aller helst vil være ute og fiske. De som har et likt sykdomsbilde som en selv, gliser han bredt. Til daglig jobber den pensjonerte rapperen og pasjonerte fluefiskeren som oppvekstsjef i Oslo Røde Kors, og her trives han godt. Men det er ved vannet han har det aller best. Derfor må han alltid tilbake. Til sitt stille vann.

■

FLUGGU - DESEMBER 2018

FISKINGEN FYLLER TOMROMMET ETTER MUSIKKEN

I’ve got a rod, I’ve got a line, I need a fish to make it fine. I’ll cast my hook in the river deep, Where denizens of the water sleep. Awaking them from cosy rest, With bait I’ll tempt them from their nest. They’ll take the lure, I’m sure it’s fate, From stream to bank, then to my plate.