A Doll's House #1 - The DIY or die Issue by hilde holta-lysell

Foto: Hilde Holta-Lysell

Foto: StjĂŚlt fra internet

Tek s

t: A

En innføring i historien om å gjøre det sjøl .

stri

Bar

bal

a Mike Gunderloy, mannen bak den legendariske fanzinen Factsheet Five, skulle beskrive for hvorfor han lå to år etter deadline med arbeidet på boka han skrev på, unnskyldte han seg med at han hadde vært for travelt opptatt med å jobbe med ”sitt lille magasin”. – Det er fryktelig avhengighetsdannende. Mye verre enn alkohol, heroin og å stemme på republikanerne, forklarte han unnskyldende i den omsider utgitte boka ”How to publish a fanzine”, og siktet til sitt ubetalte arbeid med DIYblekka som var med å sette standarden for 80- og 90-tallets indiekultur. Uttrykket DIY står på engelsk for ”do it yourself”, altså ”gjør det selv”, og ble for første gang brukt av håndtverkere på slutten av 1800-tallet. De la sin stolthet i å være selvforsynte og lage sine egne produkter, som en protest mot det de mente var den industrielle revolusjonens kreativitetsdrepende fabrikkproduksjon. Siden den gang har DIY-uttrykket vært flittig brukt av hobbyvarehus for å lokke semi-profesjonelle handymen til verktøyshyllene. Men da punken først viste sitt hanekampyntede hode på midten av 70-tallet, fikk begrepet et litt anna innhold. Som en reaksjon på etterkrigstidas voksende profittjag og konformisme, gikk punkideologien ut på å gjøre mest mulig opprør mot foreldregenerasjonens konsumentkultur. ”Don’t hate the media, become the media” ble deres motto, og foruten å produsere og utgi sin egen musikk og lage sine egne klær, ble det arrangert kurs i sykkelreparering og vegetarisk matlaging. Det hele ble dokumentert i egenproduserte nonprofit tidsskrifter, fanziner, som kunne handle om alt fra tegneserier til militant veganisme.

De første fanzinene ble til allerede på 30-tallet, og ordet kommer av “fan magazine”, ettersom fanzinene fram til 1970-tallet hovedsaklig var skrevet av ivrige fans av science fiction-filmer, sjakk eller tegneserier. Med andre ord var de stort sett laget for og av spesielt interesserte geeks – eller småperverse mannfolk. Seksuelt ladet litteratur og nakenhet var ansett som moralsk uakseptabelt, og de første pornobladene ble derfor utgitt på undergrunnsforlag og distribuert illegalt, og havnet derfor også under fanzinekategorien. Men før punkens inntog var det aldri noen bred interesse for fanziner – eller zines, som de snart gjerne ble kalt, ettersom det ikke lenger bare var snakk om tilhengere av romvesner og pupper. Penn, papir, lim, stiftemaskin og tilgang til kopimaskin var de eneste hjelpemidlene som var nødvendig for å lage disse selvproduserte magasinene, og jo mer hjemmelaget og ”uproft” det så ut, jo bedre. Det var nemlig viktig å gjøre et poeng utav

at zines ikke hadde noe med mainstream media å gjøre, og som regel var de også ofte gratis eller kostet så lite som overhodet mulig for å dekke papir- og kopieringskostnader. Kjøp og salg foregikk ofte på punkekonserter og under demonstrasjoner, og det var også musikk og politikk som var de gjennomgående temaene på de kopierte sidene. Blant de mest populære punkezinene var Panache (1976-1992), Chainsaw (1977-1985), Ripped & Torn (1976-1979) og den legendariske Sniffin Glue (1976-1977), sistnevnte ansett som den første DIY-fanzinen i England, der punken klarte kunststykket å gjøre bemerket i et kulturliv preget av forfall og – snart – thatcherisme. Punkekonsertene, som ofte fant sted i okkuperte bygårders bakgårder eller i nedlagte fabrikker, fikk etter kort tid mye oppmerksomhet i den etablerte musikkpressen, og bandas hjemmeinnspilte og selvproduserte musikk ble hyllet for sin rå ekthet og upolerte sound. Innlysende eksempler på band som med sin agressive gjør-det-selv-innstilling var med å forandre datidas populærmusikk er selvfølgelig The Clash og Sex Pistols. Begge ble dog snart stemplet som sell-outs da de signerte sine gullkantede kontrakter med profesjonelle plateselskaper, og da 80-tallet kom og tidligere punkikoner enten døde av overdoser eller ble mer interessert i penger enn idealisme, ble punken snart erklært død av konservative tabloidjournalister stinne av skadefryd.

Men for flere av punkerne hadde DIY blitt en livsstil, og de tok gjør-det-selv-ånden med seg videre til 80-tallets undergrunnsscene. Punkeestetikken og flere av fanzinene fra punkens glansdager, som Gunderloys allerede nevnte Factsheet Five og musikkfanzinen Maximumrocknroll, er fremdeles høyst levende i dag. For flere av de ”alternative” miljøene på begynnelsen av 90-tallet, som grunge, riot grrrl og hardcorescenen, sto DIY i sentrum for både klesstil, musikk og politikk. I 2002 ble dvd’en ”D.I.Y. or Die: How to survive as an independent artist”, uten verken regionrestriksjoner eller kopibeskyttelse. Dette var den første lavbudsjettfilmen som ble utgitt med teksting på både engelsk, fransk, spansk, tysk og italiensk, og i dokumentaren snakker kjente punkprofiler som Mike Watt, Lydia Lunch og J Mascis fra Dinosaur Jr. om hva DIY har betydd for dem og deres liv i det amerikanske indiemiljøet. I de seneste årene

Gjør-det-selv-produkter handler om alt annet enn effektivitet og profitt: De bunner i en entusiasme så sterk at du er villig til å legge tid og krefter på dem, uten å ville bli belønnet i akkurat penger og allmen berømmelse.

har også de hjemmelagede magasinene fått en slags renessanse, og i mai ble London Zine Symposium arrangert for tredje år på rad, komplett med zineworkshops, vegansk kakesalg og besøk av ivrige zinesnekkere fra hele Europa.

Hvorfor lage fanziner og gi ut egenproduserte plater når du kan få meningene dine hørt øyeblikkelig og gratis på en blogg, eller bli rik og berømt gjennom talentkonkurranser som Idol og X-factor? Det er et spørsmål mange DIY-fans får om de forteller om sin heller ulukrative hobby. Svaret ligger vel i at gjør-det-selv-produkter handler om alt annet enn effektivitet og profitt: De bunner i en entusiasme så sterk at du er villig til å legge tid og krefter på dem, uten å ville bli belønnet i akkurat penger og allmen berømmelse. De avhenger av du er villig til å gi ”det lille ekstra”ettersom du kun har deg selv å stole på. Samtidig er det også noe ekstra du vinner: et 100 % selvprodusert og kompromissløst produkt laget med ekte kjærlighet og entusiasme – og ikke et produkt av markedsanalyser, budsjetter og firkantede annonsørers begrensede profil. Selvfølgelig finnes det mange mainstreamprodukter som både er av upåklagelig kvalitet og laget av kreative ildsjeler, på samme måte som det finnes DIY-produkter som rett og slett er møkkdårlige. Uansett, de selvlagde, non-profit-varene er og blir friske pust i en ellers profittjagende konsumentkultur, der svaret på suksess ofte er lettkledde damer og hylende tabloidoverskrifter. Flere magasiner og aviser, som trendmagasinene i-D og Jalouse, har i det siste hatt fokus på DIY og indiekultur, og den ”hjemmelaga” looken, komplett med batikkvaskede skjorter og ferdighullete jeans, gjennomsyrer for øyeblikket motemagasiner preget av finanskrise og budsjettkutt. Men når produsenten av de liksomslitte buksene er en av magasinets viktigste annonsør, og de i tillegg koster et par tusenlapper, kan man lure på hvor mye DIY-sjel det faktisk ligger bak. Å gjøre det selv gir uten tvil en enorm selvtilfredsstillelse, og det er dessuten en fantastisk måte å inspirere andre til å gjøre det samme. Kanskje kan dagens økonomiske situasjon bidra til akkurat dette, og gjøre flere oppmerksomme på at det faktisk finnes en måte å skape kvalitetsprodukter uten å konstant bekymre seg over andre fortjenester enn din egen – og dine leseres/lytteres/brukeres – tilfredshet.

For Joakim Haugland bak plateselskapet Smalltown Supersound finnes det ingen annen vei enn DIY. 33-åringen fikk tidlig gjør-det-selv-basillen inn i blodet. Som tenåring oppdaga han boka ”Our band could be your life: Scenes from the American indie underground 1981-1991” og den California-baserte labelen SST Records, som ble starta av Black Flag-gitaristen Greg Ginn og står for utgivelser med band som Meat Puppets, Hüsker Dü og Sonic Youth. – Det var begynnelsen på alt for meg. Lo-fi og post-punk-banda på 80-tallet videreførte punkens DIY-prinsipper ved å starte sine egne labels, og de har vært en stor inspirasjon for hele Smalltown-konseptet. Forkortelsen av Smalltown Supersound er jo også STS, som er en slags hyllest til SST-labelen og det den sto for, forteller Joakim, som nå har artister som 120 Days, Jaga Jazzist og Kim Hiortøy i stallen. Allerede som 15-åring drev han sin egen rockeklubb i hjembyen Flekkefjord, og kort tid etter ble han leder for den snart så omfattende Fjellparkfestivalen.

I tillegg satt han på gutterommet med dobbelt kassettspiller og distribuerte plater i 20 eksemplarer for broren og vennene hans under navnet Rød Bil Distribusjon. – Først gikk det mest i gitarbasert støy og lo-fi. Jeg har faktisk nylig henta fram kassettene som jeg ga ut den gangen, og de har en ekthet som man ikke finner i mye kommersiell musikk, forteller han. – Vi gjorde alt sjøl, og lærte alt fra begynnelsen. Jeg tror det ofte er en fordel å ikke vite så mye, og at vi bodde i en liten by uten dommere og folk som visste bedre enn oss var absolutt positivt. Vi var ikke redde for å drite oss ut som man kanskje er mer i en storby som Oslo, sier Joakim, som snart likevel var på vei til hovedstaden hvor han i tillegg til å bygge opp Smalltown Supersound fikk drømmejobben på Motorpsychos daværende label, Voices of Wonder.

Hva er forskjellen på å drive et selvstendig plateselskap og et mainstreamselskap? Veldig mye. Ved å ha en mindre, selvstendig label står jeg fri til å gå mot strømmen når det gjelder musikktrender. Jeg skriver heller aldri kontrakt med artistene jeg signer, jeg har ingen interesse av å låse fast folk slik som den kommersielle platebransjen gjør. Ingen har stukket enda heller, sier han med et smil, og forteller at han henter mye inspirasjon fra hvordan andre selvstendige plateselskaper drives, som SubPop, XL og Touch and Go. Fra sistnevnte har han blant annet adoptert den såkalte 50-50-metoden, hvor profitten deles likt mellom artist og label. – Musikerne får stort sett frie tøyler av meg, jeg har ikke trua på å ”file ned” og inngå kompromisser med artistene. Publikum er ikke så dumme at de ikke skjønner det når det har blitt inngått kompromisser, mener Joakim, som likevel ikke vil avskrive mainstreamselskapene. – Vi trenger også de store selskapene også, ettersom musikkbransjen fungerer som en slags næringskjede hvor man er avhengig av hverandre. Jeg mener likevel at indelabelene står sterkere og bedre rustet i tøffe tider som nå, siden vi har ikke like mye å tape da penger ikke står i fokus.

Når er det fare for at en selvstendig label blir ”for stor”? Når man mister kontrollen. Det er en kunstform å drive en musikklabel, og det kan bli konflikter når det er mange med forskjellig smak som skal mene noe. Det er ikke bra med store A&R-avdelinger, for eksempel. Jeg mener det er best at et hode styrer, sier Joakim, som selv står bak det meste som foregår på Smalltown Supersound. – Det har blitt en del av livet mitt. Smalltown er litt som mitt forfatterskap, og da funker sjelden om man har for mange involverte, sier han. Hva er dine beste råd til andre som vil gjøre det selv i musikkbransjen? Jeg pleier å si at det går ikke an å lære seg opp i denne bransjen, alt handler om erfaring. Det er også viktig å stole på seg sjøl og ha god selvtillit, og gi litt faen i hva andre råder deg til. Signer aldri noen for at du tror de kan slå an, det er en stor tabbe mange gjør. Jeg er kun interessert i musikk jeg liker, jeg driver ikke med dette for å tjene penger, sier Joakim bestemt. – Samtidig er jeg ikke redd for at band blir ”store”, det er alltid fint at god musikk kommer ut til folk. Selv om noe får suksess betyr det ikke at man har blitt sell-out. Poenget er mer at man har en holdning til det man driver med og har prinsipper som man følger hele veien. Ellers er det viktig å finne en balanse mellom de forskjellige musikksjangerne, men at man har en slags rød tråd uten at det blir for definert. Hva betyr DIY for deg? DIY er min religion og betyr alt, bokstavelig talt. Jeg har alltid gjort alt selv, og prøvet og feilet på veien. For meg står bandet Sonic Youth for det ultimate gjør-det-selv-prosjekt. De er selve definisjonen på DIY i musikkbransjen, avslutter Joakim, og noe sier oss at det bare et er tidsspørsmål før Smalltowngründeren selv finnes under D i oppslagsverkene.

Foto: StjĂŚlt fra internet

Tekst: Astri Barbala

Hadde det ikke vært for en gjeng bråkete punkejenter i Olympia tidlig på nittitallet, hadde kanskje verken Spice Girls, Ladyfest eller denne fanzinen vært et faktum.

a jeg var 17 var Kathleen Hanna husgudinnen. Hun var frontfiguren i riot grrrl-bandet Bikini Kill, og hylte tekster som handlet om ting som seksuelle overgrep, skjønnhetsideal og indiegutter som bak fasaden egentlig er like opprørske som glatte smørsangere. Jeg hadde svart hår med pannelugg, akkurat som Kathleen, hår under armene og mammas arvede kvinnetegn-button på veska, som fikk plass ved siden av ordet REVOLT som jeg hadde skrevet med tjukk, svart sprittusj. Mattetimene ble brukt til å skrive rasende tekster om patriarkatet, og å be meg på fest var synonymt med å invitere til bråk, da den eneste musikken jeg og mine – forholdsvis få – medsammensvorne venninner godtok etter noen glass rødvin innabords, var våre medbrakte cd’er spesialbestilt fra den amerikanske platelabelen Kill Rock Stars.

Riot grrrl-fenomenet oppsto på begynnelsen av 90-tallet i miljøet rundt det liberale Evergreen State College i Olympia, Washington. Drittlei av å stadig bli ansett som enten jakkebærere eller groupies på testosteronbefengte punkkonserter, bestemte flere av jentene seg for å arrangere et seminar med fokus på kvinner, musikk og DIYpolitikk. Den 20. august 1991 ble IPU – International Pop Underground Convention – arrangert med kun kvinnelige artister på programmet, og snart ble band som Heavens to Betsy, Bratmobile, Huggy Bear og allerede nevnte Bikini Kill omtalt under betegnelsen riot grrrl.”Revolution girl style now!” ble deres motto, og flere av banda lagde også sine egne fanziner som de ga ut på konsertene sine. Og det gikk ikke lang tid før riot grrrl-banda fikk metervis med spalteplass i både amerikansk og utenlandsk presse. For tabloidene var jentenes klesstil og konfronterende sceneshow snadder (de var kjent for sin lolitalook kombinert med ord som ”slut” og ”dyke” skrevet med tusj på armer og bryst som en måte å gjenerobre sexistiske skjellsord) og framstilte dem som en motehype uten konkret politisk innhold. Mediekjøret tæret på bevegelsen, og banda bestemte seg for å boikotte det

Foto: Stjælt fra interne

meste av den kommersielle pressen. På midten av 90-tallet var fokuset flyttet på langt mer tabloidvennlige jentegrupper som Spice Girls og deres kvasifeministiske girl power-ideologi, og flere av de originale riot grrrl-banda gikk snart i oppløsning. Flere jenter – og gutter – tok dog med seg bevegelsens ideer videre, og i dag er både Ladyfestarrangementene og band som The Gossip og Peaches tett knyttet til riot grrrls hardtslående men lettfattelige tanker om det å være kvinne i en tid hvor man på papiret har like rettigheter som menn, men likevel daglig blir indirekte fortalt at du kun duger om du er pen, slank og vellykket. Riot grrrl oppmuntret tusenvis av jenter til å tørre å ta plass og si fra om de ble urettferdig behandla. De skrev tekster om temaer som betyr noe for hverdagen til unge jenter – uten å måtte ta forkurs i feministisk teori for å skjønne hva det dreide seg om.

Jeg tviler ikke på at mange syntes jeg var både skremmende, irriterende og slitsomt provoserende da jeg gikk rundt med hullete underkjoler, “ukvinnelig” hårvekst og skrikende damer på MiniDiscen. Men hadde det ikke vært for riot grrrl hadde jeg nok aldri kommet på å ville lage fanzine; for ikke å snakke om hvor tragisk cd-hylla mi hadde sett ut om det var Jessica Simpson som hadde vært mitt store idol i stedet for Kathleen Hanna. Jeg var selv ti år for seint ute for å oppleve riot grrrl mens det pågikk. Men jeg var i alle fall tidsnok til å få med meg etterdønningene, med utgivelsene til band som Kathleens elektropoprosjekt Le Tigre og Sleater-Kinney, som ble startet av medlemmer fra de originale riot grrrlbanda Excuse 17 og Heavens to Betsy. Begge er defunkte i dag, men de var begge oppegående lenge nok til å oppleve det 21. århundrets dominerende populærkultur,

Riot grrrl oppmuntret tusenvis av jenter til å tørre å ta plass og si fra om de ble Urettferdig behandla. de skrev tekster om temaer som betyr noe for hverdagen til unge jenter – uten å måtte ta forkurs i feministisk teori for å skjønne hva det dreide seg om.

med reality-TV, glamourmodeller og en evigarbeidende søppeljournalistikk-maskin som spyr ut sider på side med kjendissladder og promotering av plastiske operasjoner. (I England, hvor jeg bor, er det for eksempel et utbredt “faktum” at puppemodellen Jordan er et utmerket forbilde for unge jenter på grunn av sin gode teft for business og PR-stunts.) På albumet “All hands on the bad one” fra 2000 summerer vokalist Corin Tucker opp sin frustrasjon på låta “#1 Must have”: Bearer of the flag from the beginning Now who would have believed this riot grrrl’s a cynic But they took our ideas to their marketing stars and now I’m spending all my days at girlpower.com Trying to buy back a little piece of me And I think that I sometimes might have wished for something more than to be a size six But now my inspiration rests in-between my beauty magazines and my credit card bills .

For meg, og garantert mange fler, fungerte riot grrrls musikk og ideologi som en personlig frigjøring. Det var som en lykkepille for min noe skjøre ungpikeselvtillit, og lærte meg rett og slett å gi litt mer faen. Og selv om de sinna jentene på begynnelsen av 90-tallet nå har blitt godt voksne damer, er jeg ikke i tvil om at det snart dukker opp en ny jenterevolusjon i dagens trash-pregede populærkultur som oppfordrer tenåringsjentene plukke opp gitaren – eller synthen, for den saks skyld – og drite i kviser og valpefett. Som Sleater-Kinney avslutter på “#1 Must have”: Culture is what we make it, yes it is now is the time, now is the time, now is the time to invent, invent, invent.

Artwork: Anja Stang

www.adollshouse.no/zine

a DOLL’S DOLL’ DOLL ’S HOUSE Issue #0 Pris: 15 NOK

Stylist | Journalist anjastang@gmail.com

Anja Stang

Fotograf sagasig@gmail.com www.saganendalausa.blogspot.com

Saga Sigurdardottir

Illustratør | Editorial Design esra@esraroise.com www.esraroise.com

Esra Caroline Røise

Journalist | Reportasjeleder astri.barbala@gmail.com

Astri Barbala

Grafisk Designer | AD renata@renatabarros.net www.renatabarros.net

Renata Barros

Fotograf | Redaktør hilde@adollshouse.no www.adollshouse.no

Hilde Holta–Lysell

innhold

TaKK, CaNON!

bidragsytere

Tekst: Astri Barbala

Håndarbeid er ikke hva det en gang var. Prektige Martha Stewart-typer har nå fått hard konkurranse av miljøbevisste indiebabes og nettsamfunn med punkattitude. Men er den nye håndarbeidsbølgen et skritt tilbake i likestillingskampen?

å 50-tallet var kniplingssting og strikkeoppskrifter synonymt med hjemmeværende fruer iført nystrøkne blomsterforklær. De var også sunnhetstegn for kjernefamilieidealet, der familiestrukturen var basert på at mannen i huset tjente til livets opphold, mens hans søte kone holdt seg hjemme med barn, brødbaking og formiddagssladring med nabokona. Hadde datidas husfrue sett hva dagens unge kvinner bruker den kvinnelige kulturarven til, hadde de nok satt kirkekaffen i halsen. For går man inn på nettsamfunn som GetCrafty.com og Craftster.org og sjekker ut medlemmenes siste pusleprosjekter, er det ikke bare blomster som broderes på kjøkkentavlene, men også dødningehoder og Morrissey-tekster. Ei anna side, Etsy.com, er en online markedsplass for alt som har med håndlagede produkter å gjøre, og teller nå over 100 000 selgere av alt fra grønne brudekjoler til ”magiske” massasjeoljer. Sida har siden den ble startet opp i 2005 blitt så populær at entusiastiske brukere har fått sitt eget navn, Etsyans, og den har blitt genierklært av såvel Vogue-journalister som spirituelle hippietyper. Noe som i alle fall er sikkert er at det å være crafty har blitt kult. Ifølge engelskordboka betyr crafty å være ”listig”, men den mer riktige oversettelsen i denne sammenhengen er ”hendig” eller ”flink med hendene”. En av de som står i bresjen for denne nye typen hendige mennesker er Debbie Stoller, redaktør for det popkulturelle feministmagasinet Bust. I tillegg til å stå bak håndverksbøkene ”Stitch n’ Bitch” og ”Happy Hooker” inkluderer hun stadig vekk DIY-guider og Etsy-selgere i bladet. I sin anmeldelse av GetCrafty-grunnlegger Jean Raillas bok med

<< Garn gir en annen uttrykksform enn for eksempel vevde stoffer. Det gir deg en helt ny verden av ting 책 finne p책. >> fam irvoll

Foto: Hilde Holta-Lysell

samme navn, beskrev hun den nye håndverkstrenden treffende: “Martha Stewart meets Patti Smith in this essential homemaking manual for the modern-day gal (and guy). With a keen sense of both the political and spiritual reasons for why young people are embracing the “New Domesticity”, Get Crafty is the best proof yet that crafting is the new rock n’ roll”.

Moteverdenen har også omfavnet håndarbeid, og designere som Louise Goldin, Mark Fast og Rodarte har de siste sesongene gjort suksess med sine strikkede kreasjoner. Her hjemme har Fam Irvoll gjort seg bemerket med sin utradisjonelle bruk av strikk, og er et friskt pust i den norske motebransjen. Hennes sans for farger, barneeventyr og sukkertøy har resultert i strikkede kakehatter, rødhettekjoler og storbestilling fra musikkbransjens nyeste motekameleon, Lady Gaga. – Fordelen med å jobbe med garn er at det gir en annen uttrykksform enn for eksempel vevde stoffer. Det gir deg en helt ny verden av ting å finne på. Det var en tilfeldighet at jeg endte opp med å studere garn og strikk, men jeg er superglad for det nå, og har fått masse igjen for det, sier den rødhårede designeren. Men at strikkinga har sine bakdeler, legger ikke Fam skjul på. – Det skal jo sies at det er ekstremt tidskrevende i forhold til å sy, og holder man på med strikkemaskin også er det jo det evige stresset med å glemme ei nål og få hull, og at det rakner. Det har ikke skjedd så mange ganger, heldigvis.

Det er flere enn strikkedesignere som har satt fingeren på bakdelen med håndarbeid, og særlig hvordan den nye håndarbeidstrenden har gjort at alt fra vaskemiddel til heklenåler nå lanseres som moteprodukter for kvinner, i funky forpakninger med retrodivaer som reklamepiker. Det er ikke så veldig mange tiår siden husfrueidealet rådet og det var ansett som den eneste riktige rollen å innta om du ikke var så privilegert å bli født med utovertiss, så det at hun nå er tilbake i motebildet har fått varsellampene til å blinke hos flere enn gammelfeministene. Mange aviser og ukeblader har de siste årene satt fokuset på kvinner som i en reaksjon på karrieremas og ”Sex og singelliv”-livsstilen har forlatt glamour og stress for en hverdag som hjemmeværende husmødre. Selvfølgelig er det ikke noe must å være karrierejeger for å være en moderne kvinne anno 2009; en av privilegiene vi damer har som døtre og barnebarn av rødstrømpegenerasjonen er at vi selv, på papiret, er frie til å forme våre egne kvinneliv. Men man må også kunne stille spørsmål ved

Pinup-prydede støvkluter gjør det ikke mer sexy eller kreativt (eller feministisk) å vaske badet.

om det er et reelt valg de nyblivne hjemmefruene har stått overfor; har de valgt husmortilværelsen fordi de virkelig mener det er best for sitt – og andres – ve og vel å være hjemme? Eller er det fordi de ikke føler at de strekker til på begge områder, når de i tillegg til karriere og plettfritt Carrie-utseende må stå eneansvarlig for alt av hjemmets husarbeid og matlaging? Noe annet det er verdt å merke seg er at mange kvinner i verden ikke er så priviligerte at de kan velge om de vil være hjemmeværende eller ute i jobb. De kan nok også fortelle at husfruetilværelsen ikke handler om å drikke sherry eller ikle seg retroforklær – det er reint og skjært hardt arbeid fra morgen til kveld uten verken betaling eller anerkjennelse.

Mange mener dog at dagens håndverksbølge fokuserer på de tidligere kvinnepliktene på en positiv måte, og de peker på at strikking, hekling, sying og baking nå blir hyllet som moderne kunstformer, i motsetning til da husfruene strikket sokker og skjerf fordi det strengt tatt var et nødvendig pliktarbeid. Det er likevel en stor forskjell på tradisjonelle kvinnesysler som er produkter av en kreativ prosess og vasking, rydding og annet husarbeid som er og blir et ubetalt og slitsomt arbeid som ikke skal påtvinges noen på grunnlag av det kjønnet de hører til. Pinup-prydede støvkluter gjør det ikke mer sexy eller kreativt (eller feministisk) å vaske badet. Men håndarbeid i sin rette forstand er utvilsomt en kunstform, og fortjener all den gode publisiteten det kan få. Enda mer spennende hadde det jo vært om også flere menn fikk opp øynene for de mange gledene av det – på samme måte som at det hadde vært gøy å se flere kvinner oppdage de tradisjonelle ”mannehobbyene”. For noen handler håndarbeid om kreativitet og originalitet; mens for andre handler det om å ta et standpunkt mot bruk-ogkast-kulturen, og i stedet for å handle tre gensere i H&M-salget heller satse på håndlagede produkter som varer. På denne måten vet man også med sikkerhet at det nykjøpte produktet verken er et resultat av barnearbeid eller forurensende fabrikker (for ikke å snakke om de enorme CO2-utslippene som hvert år er et biprodukt av frakten av disse varene). Med andre ord, satser du på håndlaget er du både original, miljøvennlig og sitter igjen med ren samvittighet. Og skal du først ha noe nytt, kan du vel ikke ønske mer?

Art directorene Heidi Grønvold og Anna Jordhøy Lunder står bak den norske håndverksbloggen www.pickles.no, og har siden de startet opp i fjor hatt kjempesuksess med sine hekle-, strikkeog bakeoppskrifter - Vi kommer begge fra typiske husflidshjem og er oppvokst med håndarbeid, så vi har selv praktisert så lenge vi kan huske. Bloggen ble startet etter at Facebookgruppa vår “Vi har dritlyst på en strikkeblogg, men tør ikke” fikk en del medlemmer, og vi merket at vi selv var veldig mye mer aktive enn de andre der. Siden vi skilte oss ut som over gjennomsnittet produktive

begge to, fikk vi ideen om å starte bloggen sammen, sier de to, som er overveldet over all responsen de har fått fra hele verden. – Vi har mest besøkende fra Skandinavia og USA, og særlig morsomt er det at hovedvekten er fra New York og California. Dessuten har vi i det siste fått flere og flere unge og trendy følgere, som motebloggere og kunstnere. Vi har også fått en del

presse, i magasiner og på steder som Craft.com og Apartmenttherapy.com som har 2,5 millioner lesere i uka. Det er gøy! - Hvilke oppskrifter har vært deres mest populære til nå? Folk er mest interessert i strikkeog hekleoppskriftene, spesielt klærne. Mange har strikket ”Baggy bryllupsbolero” og lavendeljakka vår. Interiør ligger på en god andreplass. Puffen ”Puff Daddy” og ”Lun taklampe” har for eksempel vært populære. - Hvorfor tror dere moderne kvinner er interessert i gammeldagse hobbyer som strikking og hekling? I utrygge tider er det det nære og tradisjonsrike som blir trendsettende. Siden verden er så kompleks og stadig mer teknologisk, tilbyr håndarbeid noe svært konkret og kreativt. De siste års forbrukerfest blandet med miljø- og finanskrise trengte jo også en motreaksjon. Det egenproduserte blir desto mer spesielt og unikt i kontrast til alt det masseproduserte, og håndarbeid tilbyr mange muligheten til selvrealisering og til å være kreative. I vrimmelen av utvalg tror vi folk er mer opptatt av det autentiske nå enn før, og strikking har blitt stuereint. Da vi var små var det gjerne

litt flaut å gå i noe hjemmesydd eller hjemmestrikka. Nå er det omvendt, og vi er ikke flaue over å dra opp strikketøyet på trikken lenger. - Hva kjennetegner ei crafty dame i 2009? Ut i fra kommentarene vi får på bloggen tror vi hun er ressurssterk, kulturinteressert og estetisk bevisst, og hun er gjerne opptatt av mote og interiør. Skal vi dømme ut ifra våre følgere, inkorporerer stadig flere designere, grafisk designere og kunstnere håndarbeid i arbeidene sine. - Har dere noen tips til folk som vil bli mer “hendige” - hva er det lurt å begynne med som ikke er for vanskelig for en nybegynner? Vi har faktisk hatt nybegynnere i tankene i utviklingen av våre strikkeog hekleoppskrifter. Vi prøver å gjøre de lystbetont å lage, og synes ikke ting trenger å være komplisert for å være fint. Begynn med noe lett, men vit at ingenting kommer gratis – dette krever faktisk øvelse! Spør bestemora di, eller oppsøk knittinghelp.com hvis hun ikke kan bidra. Vi har også en del superenkle gjør-detselv-prosjekter hvor ingen forkunnskap eller strikkepinner kreves!

Annonse

diY

stella snella

www.stellasnella.blogspot.com

Annonse

fake AD FOR MILK AND MONEY

little miss t SĂ¸ndregt 12, Oslo

I was going to be a teacher, then I wanted to study the stars and become an as tronaut. I was so interested in the stars so I learnt everything about them. I got bored of it.

I couldnt reach to stars nor touch them. I love animals. I got a fish tank and I studied all the names of the fish and I had a diary about their behavior, my cat got into the tank and killed my goldfishes and ate them. I gave up. I was a nerd. I read so many books that I got a prize from the president of Iceland. I studied so much that I got first in primary school. I got bored of studying. My dad

gave me a camera when I was eight years old.

Since then I havenâ&#x20AC;&#x2122;t stopped taking photos. I think I never will. I will never get bored of photographing. There always something new exciting about phot ography, new experience, meeting new peop le... I am obsessed by keeping all my moments somewhere so I can look at them again.

When I was 18 years old I bought a digital camera and I was in the school paper in my school and a photography group/club of my school and I was the only girl. I did the makeup and styling of all my photographs. If there was something I wanted to do, I did it. I wanted to have a yellow background in a photoshoot so I bought 100 yellow a4, glued them together and hung them up on the wall and then photoshopped the edges. They guys were so shocked that I didnt know what raw file was and I didnt know much in photoshop and they didnâ&#x20AC;&#x2122;t have any interest in showing me anything so I just did it by myself and I have kept that attitude. I did some crazy photoshoots where I took watercolors dissolved them in my bathtub made it all black and colored my sister in white painting and made her lay there for hours while I took the photos.

If there is something I want to do, I will do everything in my power to make it possible! I am not waiting for the right moment or for the right makeupartist or right model. I use what I have and make it magical... My favorite thing to do is to drive out in the countryside with my best friends, run around in pretty nightgowns or run around naked in the snow and take pictures.

Kastið ekki steinum í kyrra tjörn. Vekið ekki ólgu óvita börn. Gárið ekki vatnið en gleðjist af því að himinninn speglast hafinu í. Gunnar Dal

Foto: Saga Sigur∂ardóttr Modell: Tinna Stylist: Ellen Loftsdottir Bh// modellens egen Tights // modellens egen Denim vest // modellens egen Barbie Hårband // Piers Atkinson Tights // Carin Weslier