En ny adventstid

Håpet må være knyttet til noe konkret, noe virkelig.

Like sikkert som et år er over og en ny kalender åpnes, vekkes det håp, optimisme og forventninger til hva som venter. Erfaring og tidligere skuffelser ser ikke ut til å hjelpe, og godt er det! Vi trenger håp.

Men håpet må være knyttet til noe konkret, noe virkelig, og ikke til et luftslott av gode intensjoner og vakre drømmer. Adventstid hjelper oss til et mer realistisk fremtidshåp.

Den årlige adventstiden er også rettet mot det som kommer. Den tradisjonelle kirkelige forståelsen av advent, var at tiden frem til jul skulle være en tid til refleksjon og bot. Mat og livsstil skulle være enkel og sparsommelig; for så å munne ut i fest og feiring når julen endelig var inne.

Høydepunktet var minnet om en konkret og historisk begivenhet: Gud ble menneske, eller «kjøtt» som Bibelselskapet i sin neste oversettelse vil skrive i Joh 1,14. Altså noe fysisk, konkret og forståelig – uansett hvor ubegripelig det må ha vært for hyrdene på marken, og er for alle oss andre som har hørt fortellingen om, og om igjen.

Håpet og forventningene som ligger i en nyttårsmarkering, må også strekke seg mot det som kommer, men ha et mye lengre perspektiv enn 31. desember i det nye året. Det er derfor vi er adventister. Vi venter på en like konkret, fysisk og mirakuløs begivenhet som Jesu første komme. Vi venter på Jesus enda en gang!

Håp, lengsel og forventning har vært med oss helt siden Eva spiste eplet og verden ble et usikkert og skremmende sted hvor maktkampen mellom mennesker, mellom mennesker og natur og mellom mennesker og Gud, forvandlet det som var «overmåte godt», til noe utrygt og uforutsigbart.

Guds løfte om en frelser, og en løsning for å gjenreise skaperverket til hva det var ment å skulle være, ligger under fortellingene om hvert nye barn som blir født, helt siden Eva fødte Kain, men ble dypt skuffet. Mirakelbarn som Isak, Josef, Moses, Samson, David osv. markerte seg i verden, men var bare glimtvis bilder av han som skulle komme. Håpet måtte strekke seg lenger fram.

Men han kom. Akkurat som han var lovet å skulle komme. Derfor er det håpet vi har å se frem til like sikkert.

Sterkere enn noen gang tidligere, har jeg i de siste årenes tumulter kunnet identifisere meg med Paulus ord i Rom 8:

For det skapte venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares i herlighet. 20 Det skapte ble underlagt forgjengeligheten, ikke frivillig, men fordi han ville det slik. Likevel var det håp, 21 for også det skapte skal bli frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten og få den frihet som Guds barn skal eie i herligheten. 22 Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier. 23 Ja, enda mer: Også vi som har fått Ånden, den første frukt av høsten som kommer, sukker med oss selv og lengter etter å bli Guds barn fullt og helt når kroppen vår blir satt fri. 24 For i håpet er vi frelst. Et håp vi alt ser oppfylt, er ikke noe håp. Hvordan kan noen håpe på det de ser? 25 Men hvis vi håper på noe vi ikke ser, da venter vi med tålmodighet. 26 På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Rom 8,19-26

Sammen med hele skaperverket sukker og stønner vi etter forløsning og gjenopprettelse. Det er også hovedtemaet gjennom hele den store fortellingen i Bibelen. Da Jesus kom, innledet han sitt virke med å annonsere at Guds rike var kommet. Han presenterte oss for Guds nye virkelighet ved å leve ut gudsrikets prinsipper allerede her og nå.

Som adventister er vi ikke kalt til å sitte stille og vente på han som kommer, eller jakte på alle tegn på at det snart vil skje. Vi er kalt til å gå i Jesu spor, og som ham, gjøre verden mest mulig lik den verden som en gang kommer. Det gjør vi gjennom enkelthandlinger og holdninger vi har i vår omgang med andre mennesker. Og det gjør vi gjennom vår forvaltning av naturen og de ressursene vi ellers har fått til rådighet. Kort sagt gjennom å være Jesu disipler i hverdagen vår.

For å være sikker på at vi er på rett spor, trenger vi derfor adventstid iblant. Tid til refleksjon, bot og selverkjennelse. Kanskje er det det du skal bruke de «10 dagene med bønn» til nå i januar?

Uansett, vær med på å gjøre 2023 til et godt år!

Guds beste til deg.

Portrettfoto: Tor Tjeransen / Adventist Media Exchanger (CC BY 4.0) Redaktør i Adventnytt, og pastor i Adventistkirken Cornelius, Oslo.

ATLE HAUGEN