EN INDERLIG BØNN TIL MINE MED-ADVENTISTER

Hold Jesus foran og i sentrum når du vitner.

Av Janel Tasker

Venninnen min, Carrie, ringte meg i dag for å fortelle meg om en helseutstilling hun hadde vært med på. Den ble arrangert av adventister i hjembyen hennes, og normalt ville jeg ha vært overlykkelig over å høre at min venn, som ikke er medlem av menigheten vår, hadde deltatt, og til og med hjulpet til på dette arrangementet. Og tro meg, jeg var glad for at hun hadde gått dit, og at adventister der hadde funnet denne måten å nå ut i sitt lokalsamfunn på. Men jeg var også bekymret. Hvordan hadde opplevelsen hennes vært? Hadde det vært en trosbyggende, oppmuntrende erfaring for henne? Eller hadde det vært som alt for mange andre ganger tidligere?

TILBAKEBLIKK

Du skjønner, jeg er litt beskyttende overfor Carrie. Jeg møtte henne første gang for flere år siden i en liten by i et annet land. Hun var en kanadier med hjemlengsel, jeg var amerikaner med hjemlengsel, og vi slet begge med de daglige utfordringene med å oppdra småbarn. Vi møttes gjennom en felles venn som antok at siden vi begge snakket engelsk med lignende aksenter og syntes å være religiøse typer, måtte vi i utgangspunktet være like. Carrie var et engasjert medlem i sitt kirkesamfunn, og jeg var en livslang adventist.

I løpet av de neste månedene og årene begynte vi, sammen med våre ektemenn, en lang reise med dype samtaler og studier. Som et resultat av vår felles reise, kom

Carrie og hennes mann begge til den konklusjonen at den kirken de var med i, sto for ting de nå så var feil. De tok den smertefulle beslutningen om å forlate menigheten, vel vitende om at det ville være svært vanskelig for familien å akseptere. De forlot den støttende og hengivne menigheten de hadde elsket i mange år, og byttet det ut med vår svært lille, landlige adventistkirke.

Der startet det bra nok. Adventistmedlemmene tok imot dem med åpne armer. Og selv om sangen kanskje ikke var helt ren bestandig, og diskusjonene i sabbatsskolen til tider kunne mangle teologisk briljans, satte Carrie og mannen pris på folks åpenbare oppriktighet.

Carrie og jeg fortsatte å studere sammen, og en helt ny verden åpnet seg foran øynene hennes. Hun ble virkelig glad i Jesus, og i det vakre bildet av Guds karakter som hun fant i adventismen: En Gud som elsker oss betingelsesløst, til tross for hva vi gjør eller ikke gjør; en Gud som kjenner vårt behov for hvile og tilbyr oss en «helligdom i tiden» hver syvende dag; en Gud som lengter etter å gjenopprette Edens intimitet, og som vil komme for å ta oss med hjem for å bo hos ham for evig; en Gud som er både mektig og transcendent, men likevel nærværende og personlig på samme tid.

Smertefulle Opplevelser

Carrie vurderte å slutte seg til Adventistkirken, men på grunn av sin tidligere religiøse erfaring, vegret hun seg for å forplikte seg formelt til en menneskelig organisasjon. Hun fortsatte å gå i kirken, studere Bibelen og stille spørsmål.

Så, plutselig, tok livet noen uventede vendinger. I løpet av noen måneder flyttet familien min til den andre siden av landet, og Carrie flyttet tilbake til Canada. Da hun besøkte en rekke adventistkirker på jakt etter en kirke som føltes som «hjemme», opplevde Carrie ting som gjorde henne forvirret, og førte til økende bekymring hos meg.

Hun fortalte om en sabbatsskoleklasse der fokuset utelukkende var på politikk –mens både sabbatsskoleheftet og Bibelen ble liggende uåpnet. Hun møtte kommentarer om hvor dumme evolusjonister er. Carries ektemann tror på evolusjon, og ville ha satt pris på en ærlig og respektfull diskusjon om emnet.

I en liten menighet Carrie og familien besøkte i flere uker, holdt taleren en veldig skarp preken om «folk som sitter på gjerdet», mens han med jevne mellomrom vendte blikket direkte mot Carrie og hennes familie.

De møtte også diskusjoner covid-19vaksinen, og folk som mente den nærmest var dyrets merke. Carries mann er lege og anbefaler COVID-19-vaksinen til pasientene sine. Kommentarer om dette gjorde dem begge opprørte. Under høyden av pandemien, besøkte de en kirke der ikke en eneste person hadde på seg maske til tross for myndighetenes påbud . Disse sikkert velmenende talsmenn for personlig frihet, følte kanskje at de hadde vunnet en seier, men de mistet en mulighet til å tjene

Carrie, som stille dro, for ikke å utsette familien og mannens eldre pasienter for et virus hun hadde plukket opp i kirken.

Diskusjoner om mat var et annet tema. Noen adventister argumenterte sterkt for en økologisk og vegansk diett, mens andre fortalte Carrie at å holde seg borte fra svinekjøtt og å ikke drikke alkohol ikke var noe å bry seg om lenger. Et annnet sted var musikken så høy og hamrende og lyssettingen så mørk, at hun følte at hun var tilbake på nattklubbene hun pleide å frekventere før hun ble med i sitt opprinnelige kirkesamfunn. Hun ble også utsatt for engasjerte appeller om å selge alt og flytte til fjells og leve utenfor samfunnet for å unngå de kommende søndagslovene.

PÅ TIDE Å REFOKUSERE?

Gitt denne bakgrunnen, kan du forestille deg hvorfor jeg var litt bekymret da Carrie ringte for å fortelle meg om helseutstillingen. Hvordan hadde det gått for henne? Hvordan hadde samspillet hennes med adventistene vært denne gangen?

En slik utadvendt virksomhet måtte da ha vært en positiv opplevelse?

Det viste seg at det hadde vært flere positive ting der. Carrie syntes ideen var fantastisk, og hun var glad for at hun kunne være med som frivillig medarbeider på et arrangement som ville være til nytte i lokalmiljøet. Men tre ting fikk henne til å klø seg i hodet:

Under oppriggingen var alt kaos og folk for hit og dit i beina på hverandre. Det var dårlig organisert. Carrie foreslo for lederen at de skulle be om Guds nærvær, men fikk raskt beskjed om at det hadde de ikke tid til. Her gjaldt det å jobbe.

Under arrangementet oppsøkte en adventistkvinne henne og insisterte på at hun og familien måtte flytte på landet umiddelbart for å unngå «trengselstiden». Kvinnen var veldig insisterende og fortsatte å komme tilbake, selv om Carrie høflig nektet å fortsette samtalen. En annen adventist fortalte henne at Ellen White hadde spådd 11. september og insisterte på at dette var viktig informasjon hun trengte å være klar over akkurat nå.

Så fortalte hun meg, med tristhet i stemmen, at hun og mannen hennes nå hadde bestemt seg for å bli med i en bibelgruppe med en gruppe kristne fagfolk som møtes hver søndag. Hun er overbevist om sabbaten og vil fortsette å holde den hjemme. Hun beundrer også adventistenes bibelforståelse, men familien kommer ikke til å gå i en adventistkirke lenger. Det ble bare for forvirrende og smertefullt, og de følte behov for litt støtte fra kristne som hadde Jesus som hovedfokus.

Jeg hadde lyst til å gråte.

Ikke fordi jeg tror Carrie er fortapt, men fordi jeg på en måte frykter at vi er det. Hvordan har vi mistet fokuset på det viktigste?

Kjære trossøsken – medlemmer av menigheten jeg elsker – vi kan gjøre det bedre. Vi må gjøre det bedre! Det er en Carrie i kirken din akkurat nå – og også i min. En som søker å forstå Bibelens lære, som ønsker å vite hvordan den ser ut og føler for å ha et levende forhold til Jesus og trenger å høre de gode nyhetene om at Jesus kommer tilbake for å gjenopprette alt som har gått tapt på grunn av synd.

Dette er budskapet verden trenger å høre, og det er også budskapet vi har blitt betrodd som adventister. Alt annet er en distraksjon fra det vi har blitt kalt til å dele.

Jeg bønnfaller deg – vis Carrie’ene til Jesus! Vis henne hvordan det ser ut å leve et liv i tro: å stole på Jesus med vår tid, vår økonomi, våre relasjoner, alt vi har og er – nå, i endetiden og i all evighet.

Artikkelen ble først publisert i Adventist Review, februar 2023.