NEI, VI TRENGER IKKE ALLE SVARENE

En fast tro lever godt uten alle svarene.

Av Yngvar Børresen

Først frustrasjonen:

Om jeg bare kunne få flere svar, flere forklaringer!

Da ville det være lettere å leve som en frimodig og trygg kristen, både i forhold til meg selv og mitt fellesskap. I stedet blir jeg nesten sprø av ikke å få i det minste noen flere svar. Likevel kan jeg av og til bli hellig sikker i min egen overbevisning. Da kan det koke i mitt retthaverske sinn. Da har Gud og jeg så inderlig rett. Men de jeg ønsker å reformere, nekter å se det! Andre ganger er jeg bare i villrede og hjelpeløs.

Spørsmålene er mange og forskjellige. I fellesskapet kan det handle om bibeltolkninger som gjelder kvinnesak, eller spørsmål relatert til kjønn og samliv. Eller det kan handle om inspirasjon, autoritet og mye annet. For å løse flokene, trenger vi visdom vi ikke selv har, men som vi av og til tror vi har, og kan dermed komme i skade for å gjøre situasjonen enda mer fastlåst.

Og så har vi spørsmål som før eller senere blir aktuelle: Hvorfor er jeg blitt syk? Hvorfor har ulykken rammet meg? Hvorfor meg? Hvorfor ikke meg? Hvorfor må noen lide uforskyldt gang på gang? Og så minner vi Gud om hans egne løfter: «Be, så skal dere få!» Han synes ikke å leve opp til sitt eget ord.

Vi har trodd at et Guds barn kan velge sin egen skjebne, men skjebnen synes å velge oss. Livet blir ikke alltid bedre. Livet blir mange ganger mye verre, også for den som tror.

Så oppdagelsen:

En bok i Bibelen er tilegnet traumet som det er å mangle svar. Husker du den gangen du for første gang undret deg over Jobs bok? Job ble kastet inn i en situasjon der brutal lidelse brøt uinvitert inn som lyn fra klar himmel, og der venner og familie gjorde situasjonen enda verre. Job stilte det universelle spørsmålet når ondskap rammer: Hvorfor skjer dette meg? Job skjønte ingen ting.

Så fikk han gudfryktige venner på besøk som hadde svarene. Vennene var gode og forståelsesfulle, for de satt medfølende med ham i dager uten å si et ord. Men da de endelig åpnet munnen, så hadde de forklaringer på Guds vegne. Hans egen kone hadde et svar på egne vegne: ­ Spott Gud og dø (Job 2,9).

Men vi leser videre, og håper og tror at Gud mot slutten av boken vil gi Job de svarene han og vi trenger. Vi blar spent videre, og tenker at Guds forklaringer mest sannsynlig vil ligne svarene vennene hans så frimodig hadde kommet med, bare enda tydeligere. For de svarte jo så godt, så kristent!

Jeg husker godt min skuffelse da Gud endelig kom Job i møte under fire øyne. Han sa: ­ Hvor var du da jeg grunnla jorden? Fortell det, hvis du vet det! (Job 38,4) Deretter, i poetisk form, svarer Gud Job i mange bilder som henviser til den kolossale forskjellen mellom Job og Gud, forskjellen mellom mennesket og Gud. Og Job erkjenner: ­ Jeg har talt uten å forstå om det som er så underfullt at jeg ikke fatter det (Job 42,3).

Kanskje mange år etter at vi leste Jobs bok for første gang, går det opp for oss at Guds svar ikke er en unnvikelse, men det eneste riktige svaret til mennesker. For svaret kan ikke få plass i våre hoder, like lite som vi kan nyttiggjøre oss en oppskrift på hvordan man skaper et univers.

Men Jobs bok gir likevel innsikt i noe som vi aner må ha noe med Guds uhildede rettferdighet å gjøre. Gud løser ikke syndeproblemet med makt. Jobs bok gir et glimt inn i en verden der mennesker umulig kan ha innsyn. Gud har gitt djevelen ytringsfrihet og handlingsfrihet (Job 2,1­6). Har Gud en annen mulighet i kampen mot det onde der et helt univers er tilskuere?

Avslutningen i Jobs bok er skarpt advarende: Jobs gudfryktige venner som hadde svarene, fikk stryk. Job, som stilte spørsmålene og manglet svarene, fikk bestått. Gud sa til Jobs venner: – Dere har ikke talt rett om meg, som min tjener Job (Job 42,7). Jeg legger meg flat!

Til slutt hvilen:

Her kommer de gode nyhetene inn. Job visste at hans frelser var en virkelighet (Job 19,25). Han visste at han kjente en som har alle svarene, som er livets opphav og garantist. Job visste han var skapt før han selv kom på idéen om at det går an å være til, før han visste at det fantes spørsmål å stille.

Vi søker etter svarene og forklaringene i Bibelen, fordi vi tror vi finner alle svarene vi trenger der.

Men Bibelen handler om Gud i Jesus (Joh 5,39). Det er han som er veien, sannheten og livet. Det finnes ingen erstatning, uansett intelligens og kløkt. Jeg må vedkjenne meg det faktum at når jeg leser skriften for å forstå den, så leser jeg med mine briller formet av min kultur, min oppvekst, min erfaring, mine foreldre, mitt land, mitt språk og koder, min helt spesielle lille flokk som inneholder hele min forestillingsverden jeg umulig kan snike meg utenfor, der premissene for all forstand og forståelse allerede er gitt. Bare Gud har hele bildet.

Selvsagt, ja, selvsagt, skal vi fortsette å studere og finne svar. Vi må aldri tro at ignoranse er veien å gå. Men det må nødvendigvis være en begrensning på svar og forklaringer på alt. Vi må ta inn over oss at vi må leve uten svar, og likevel må vi kunne leve godt sammen.

Den amerikanske teologen, Stanley Hauerwas, formulerer denne erkjennelsen slik: – Å være i stand til å leve godt, er å leve uten forklaringene.

Jeg tror han mener at vårt forhold til Gud ikke kan være basert på at vi med vår forståelse av hans ord, har makt til å styre Gud, eller til å holde Gud ansvarlig for sitt ord i forhold til våre egne tolkninger og oppfatninger. Denne måten å tenke på kan komme til uttrykk på mange måter: Hvis vi bare er mange nok som ber, hvis vi bare ber inderlig nok og lenge nok, hvis vi bare tror nok, så vil Gud gjøre som vi vil, og som han har lovet. For en frustrerende måte å leve på! Men Jesus kom ikke til jorda for å sikre våre liv, mener Hauerwas, men for å gjøre oss til disipler, til borgere av et annet rike enn dette, der vi alle uansett vil forgå før eller senere.

Å leve godt uten alle forklaringene, nødvendiggjør sterke bånd til Gud. Hauerwas uttrykker at kristendommen ikke er en samling trospunkter eller doktriner som man må tro på for å kunne kalle seg kristen, men det å være kristen er å bli formet i sjel og sinn, slik at lovprisning av Gud blir naturlig og uunngåelig.

Min søken etter alle svarene har i verste fall ledet meg til å sette meg selv høyere enn andre som har funnet andre svar. Jeg og fellesskap mitt, som i egne øyne har verdens beste gudsforståelse, har i verste fall ledet til å belære andre uten selvinnsikt. Dette skjer mens han som faktisk har alle svarene, ber alle som tror på ham om å være ett i ham, likesom han er ett med sin far i himmelen (Joh 17,21).

Jesus selv levde uten alle svarene. Han ropte fortvilet: ­ Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg (Matt 27,46)? Vi er ikke lovet fritak fra lidelse i denne verden, men vi er lovet at en som har gått veien før oss, vil gå ved vår side til vi når himmelen. ­ Kom til meg alle som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile (Mat 11,28­30), sier Jesus. Hvilken lettelse!

Nei, vi trenger ikke alle svarene. Vi trenger Jesus.