Rebecca intervjuer Gryne

På SABU sin Instagram spurte jeg følgerne om hva de opplevde som tabubelagt. Her ble ensomhet, homofili, psykisk helse & sex og det å stå opp for sin tro, nevnt. Hva opplever du er tabubelagt? Og hvorfor?

Jeg er nok mye enig i det SABU sine Instagram følgere skriver, temaene du nevner er temaer det ofte er vanskelig å ta opp. Det er også en ting å snakke om disse temaene intellektuelt eller som en diskusjon, verre blir det om det er av personlige årsaker man tar det opp og ønsker å snakke om det, for da blir man veldig sårbar for eventuell negativitet eller det man opplever som fordømmelse. Grunnen til at disse temaene er mer tabubelagte er vel fordi de kan være veldig personlige, noe som berører deg som en person, og da blir det jo veldig vanskelig å snakke om også. Dette er jo også temaer som man ikke nødvendigvis finner så tydelige svar på i Bibelen heller, så da blir det jo mye synsing og blandede meninger også.

I møte med andre ikke-kristne syns jeg det kan være ubehagelig å snakke om hva jeg tror på, spesielt om jeg ikke kjenner de så godt. Hvorfor er det slik at det kan være vanskelig - ja nesten litt ubehagelig å snakke om sin tro med andre ikke-kristne? I Norge i dag så er det ikke så «in» å være kristen lengre. Man kan bli møtt med «hæ, tror du på noe sånt?» og så oppleve at folk mener du er uopplyst fordi du er kristen og tror på bibelen. Noen føler kanskje også at de ikke kan og vet nok selv og er redd for eventuelle spørsmål som måtte komme som de kanskje føler at de ikke kan svare på. Samtidig så tror jeg man kan bli gledelig overrasket over reaksjoner man kan møte også, for det er flere som er nysgjerrige på tro og som ønsker å vite mer. Jeg tenker at hvis noen gjør narr av deg fordi du tror så er det deres problem og ikke ditt. Det viktigste er å klare å være ærlig og klare å være seg selv i møte med andre.

På meningsmålingen på Instagram mente de som svarte at det er temaer som er tabu i kirken, men som ikke er tabu utenfor kirken. (Selv syns jeg det er mye enklere å snakke om homofili, alkohol, samboerskap og dans med de nærmeste vennene, men ikke ellers i kirkesammenheng. Hva tenker du?) Jeg skjønner hva du sier og jeg tenker at vi burde jobbe med å klare og være mere romslige overfor hverandre i kirken. Hvor vi klarer å se at vi kan ha forskjellige oppfatninger, men allikevel være søsken i

Kristus. Da ville vi kanskje også klare å snakke mer åpent om betente temaer og møte hverandre med godhet og kjærlighet selv når vi ikke er helt enige med hverandre. Den eneste måten å få dette til på er jo ved å starte samtaler med åpenhet og ved å utfordre hverandre mer i menighetssammenheng også. For det stemmer nok at det er ting som det er lettere å snakke om utenfor kirken enn i kirken. Det kan jo også være fordi vi har jo moralske kompasser som kristne at vi tenker over hva som er greit å gjøre og hva som ikke er greit. Utfordringen ligger kanskje i balansen mellom å holde på sine prinsipper og være trygg på hvor ens egen grense går samtidig som man ikke er fordømmende eller nedlatende overfor andre som tenker eller praktiserer annerledes enn en selv.

Det var delte meninger på Instagram om tabu kan være bra eller ikke. Om man ser bort ifra kontekst, syns du at alt bør kunne snakkes om? Eller syns du at det finnes temaer man uansett situasjon ikke bør snakke om? Jeg tenker at det er fint om vi kan snakke åpent om alt. Nå bør man ikke snakke om andre eller diskutere andre mennesker, men jeg tenker at alle bør føle at de kan ta opp de temaene de sliter med eller lurer på og bli møtt med åpenhet, forståelse og omsorg i kirken.

Skam ble nevnt i forbindelse med tabubelagte temaer. Ved ikke å snakke om visse temaer kan det hindre positive endringer og skape en følelse av skam hos den enkelte. Kan skam ha blitt et samfunnsproblem på grunn av at ting ikke snakkes om? «For man skal kun vise sine beste sider og velge sine ord med omhu.» Det er absolutt en utfordring i dag i «generasjon prestasjon» at det kan være ting som er vanskelig å snakke om, man skal jo gjerne presentere et perfekt «instagramvennlig» bilde av seg selv. Så det å føle at man ikke strekker til eller at man sliter med ting kan være vanskelig å snakke om. Spesielt hvis man har store utfordringer som spiseforstyrrelser, pornografiavhengighet, depresjoner ol. så kan det være vanskelig å finne hjelpen man trenger og vanskelig å tørre å be om hjelp også.

25% mente at vi ikke burde bryte tabuer, mens 75% mente at man bør bryte tabuer. Hva mener du blir konsekvensene av å

Foto: Tor Tjeransen / Adventist Media Exchange (CC BY 4.0) bryte disse tabuene, og da også i kirken? Jeg sier: «Ja til åpenhet!», «Ja til dialog», «Ja til omsorg og kjærlighet», «Ja til støtte og hjelp». Hvis vi ikke åpner opp og snakker om de vanskelige tingene så vil vi heller ikke vokse som en menighet. Vi er en samling av mennesker som sliter med forskjellige ting, som har forskjellige meninger, som har forskjellige livserfaringer og opplevelser, som kommer fra forskjellige kulturer og bakgrunner, samtidig så har vi en felles tro på vår Gud og vår Far, så vi må kunne være der for hverandre og omfavne hverandre i våre forskjeller og ulikheter. Jeg syns selv det rett og slett er ubehagelig å snakke om ting jeg opplever er tabubelagt. Så hvordan kan jeg ta opp det som er vanskelig og faktisk tørre å snakke om det? Hva om andre da ser rart på meg, setter meg i en bås? Kanskje må vi jobbe med å bli tryggere og sikrere i vår egen tro og ikke være så opptatte av hva andre måtte mene og tenke om oss. Det er ikke lett, men jeg tror det er viktig. Samtidig så må vi alle nok bli flinkere til å ikke være så raske til å dømme hverandre og putte hverandre i bokser heller. Kanskje vi alle burde ha fokuset på planken i vårt eget øye enn å fokusere på flisen i øyet til min bror?

dramatisk torden uggen stemning

TABU med SABU

av Harald Giesebrecht

Åndelig misbruk

Det er en del ting man ikke snakker så mye om her i Norge. Det er for eksempel ikke vanlig å spørre voksne hva de tjener. Selv ikke gode bekjente. En annen ting det er vanskelig å snakke om er ulike syn på barneoppdragelse. Jeg tror faktisk mange har lavere terskel for å sende en bekymringsmelding til barnevernet, enn å si til en annen mor i barnehagen at de tror hun skader barnet med oppførselen sin! En tredje ting er religion. I Norge er dette noe svært privat man skal kjenne noen godt før man får lov å begynne å spørre og grave. Så hva om man i adventistkirken ser at andre foreldre bruker religionen sin til å skade barna? Er det da et dobbelt tabu? Eller bare et vanskelig emne? Tabu eller ikke. I SABU har vi lyst til at dette skal bli noe vi snakker om i menigheten. Om vi kan snakke generelt om det, er det kanskje lettere også å ta det opp med venner og bekjente? Og om vi setter ord på skadelig manipulering, kan det kanskje være lettere å helbrede skadene som kan ha oppstått. Åndelig misbruk kan være to ting. Det kan være å bruke troen og åndeligheten skadelig, eller formidle en åndelighet som selv er skadelig. Begge deler skader både barnet og troen. Noe som er særlig tragisk siden det meste av slikt åndelig misbruk skjer i den aller beste mening og ut fra et sterkt håp om å bygge tro, ikke rive den ned.

Skadelig tro

En åndelighet som mange i dag vitner om at ødela mye for dem, er forkynnelsen av evig tortur i helvete. Her formidler foreldre, pastorer og lærere det de ser som bibelelsk sannhet, men det blir likevel skadelig fordi selve innholdet i åndeligheten skader. Anders Torp i Hjelpekilden går som langt som å si at enhver organisasjon som lærer barna om evig tortur i helvete er skadelig for barn. I Adventistkirken tror vi heldigvis ikke på et sånt helvete, men vi ser litt av samme type skade når barna har blitt skremt med satan, demoner, endetid eller at det er vanskelig å være så god som Jesus forventer. Ungdomstiden er vanskelig nok, om man ikke også skal gå å være redd for slike ting hele tiden. Selve åndeligheten blir her skadelig.

Tro brukt skadelig

Men sunn åndelighet kan også brukes feil! Bibelen lærer for eksempel at vi aldri er borte fra Guds bevissthet. Vi trenger aldri føle oss alene. Hans kjærlighet omgir oss alltid. Dessuten snakker Jesus i Matteusevangeliet om at barna har engler som beskytter dem. Men noen usikre foreldre føler de trenger litt ekstra autoritet overfor barna. De har ikke nok selv, så de må låne fra Gud. Da begynner de å si ting som: «Tror du Gud ble glad eller lei seg når du gjør sånt?» eller «Du vet at engelen din ser alt du gjør? Hva tror du han tenker om deg nå?» Eller enda verre: «Det er fordi du er så slem og gjør sånne ting at Jesus måtte spikres til korset». Man misbruker troen til å skape skyld, skam og frykt på en måte du aldri ser Jesus gjøre. Ikke bare er det feil å oppdra barn med skam og frykt. Men når skammen og frykten blir så nært forbundet med Gud, blir det vanskelig senere å ha troen som en god ressurs i livet. Selve skaden på sjelen er på en måte forårsaket av dette misbruket av troen. Men det er lett å tenke at det var selve troen som skadet. I SABU har vi laget en Vær-varsomplakat for kristen barneoppdragelse. Kanskje setter den ord på noe vanskelig du bærer med deg? Kanskje kan den gjøre disse temaene litt mindre tabu å ta opp? Du finner den på https://www. sabu.no/varvarsom/

Eksempler på uheldig åndelig manipulering av barn:

«Du vil vel ikke bli igjen her når Jesus kommer igjen?» «Synes du folk som gjør sånt passer inn i himmelen?» «Tenk så skuffet Jesus må være over deg nå!» «Det er fordi du gjør sånne ting at Jesus måtte dø på korset.» «Hvis du ikke er helt med Jesus, tilhører du djevelen!» «Er du ikke lydig? Du vet at det alltid er Satan som står bak ulydighet» «Vil du virkelig at Jesus skal bli lei seg?» «Tenk om de går evig fortapt bare fordi du var for feig til å si noe?» «Det er avskyelig. Slike skal ikke arve Guds rike, står det!» «Pfff… vitenskapen. De stakkars folka tror jo alt mulig rart. Nei, vi er heldige som har Guds ord!» «Bare legg bort de drømmene du. De kommer ikke fra Gud!»

Se www.sabu.no/varvarsom for utdyping og forklaring av hvorfor slike utsagn skader både barnet og troen.