9 | 26. NOVEMBER Tekster som sier det motsatte?

Tekster som sier det motsatte?

Bakgrunnsstoff

Luk 16,19–31; Luk 23,43; Joh 20,17; Fil 1,21–24; 1 Pet 3,13–20; Åp 6,9–11.

Minnevers

Jesus sa: «Dere gransker skriftene, for dere mener at dere har evig liv i dem – men det er de som vitner om meg!» (Joh 5,39).

Peter advarer oss: «Vær alltid klare til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier» (1 Pet 3,15). Paulus tilføyer: «Forkynn Ordet, stå klar i tide og utide, vis til rette, tal til tukt og tal til trøst, med all tålmodighet og iherdig undervisning! For det skal komme en tid da folk ikke lenger tåler den sunne lære» (2 Tim 4,2.3). Når det er slik det er, bør vi ikke bare se på de tekstene som ganske greit stemmer med vår tro. Vi bør også ta for oss tekster som brukes til å lære noe annet enn det vi tror.

Når vi gjør det, bør vi følge Jesu eksempel. «Han selv unnlot aldri å si det som var sant, men han talte alltid i kjærlighet ... Han var aldri uhøflig, uttalte aldri et strengt ord uten at det var nødvendig, og påførte aldri et følsomt menneske unødig smerte. Han klandret ikke mennesker for deres svakhet.» – Alfa og Omega, bind 4, side 303. Denne uken vil vi se på noen tekster folk bruker til støtte for sjelens udødelighet. Disse refleksjonene burde styrke vår overbevisning og hjelpe oss å svare på spørsmål om denne viktige læren.

DEN RIKE MANNEN OG LASARUS

Les Luk 16,1931. Hvorfor er ikke dette en bokstavelig skildring av livet etter døden?

Noen vil at Luk 16,19–31 skal tolkes bokstavelig, som en skildring av de dødes tilstand. Men dette fører til ubibelske konklusjoner og motsier mange tekster vi allerede har sett på.

For det første måtte vi gå med på at himmel og helvete er nær nok til at beboerne på begge steder kan snakke med hverandre (Luk 16,23–31). Vi må også anta at det i etterlivet, mens kroppen ligger i graven, er en bevisst form av den åndelige sjelen med «øyne», en «finger», en «tunge» som til og med føler tørst (Luk 16,23.24).

Hvis dette var en beskrivelse av menneskets tilstand i døden, ville himmelen ikke vært noe gledens sted, for de frelste kunne følge med på sine fortapte kjæres endeløse lidelser, og til og med snakke med dem (Luk 16,23–31). Hvordan kunne en mor være lykkelig i himmelen mens hun ser sitt elskede barns endeløse smerter i helvete? Da ville Guds løfte om det ikke skal være mer sorg, gråt og smerte ikke kunne oppfylles (Åp 21,4).

Takket være slik mangel på sammenheng ser mange bibelforskere historien om den rike mannen og Lasarus som en lignelse der ikke alle detaljer kan tolkes bokstavelig. George E. Ladd er ikke adventist, men han sier at historien trolig var «en lignelse som gjorde bruk av gjeldende jødisk tenkning og ikke er ment å lære oss noe om de dødes tilstand». –G. E. Ladd, «Eschatology» i The New Bible Dictionary, redigert av J. D. Douglas (Grand Rapids, MI: Eerdmans, 1962), side 388.

Lignelsen om den rike mannen og Lasarus viser en skarp kontrast mellom en velkledd «rik mann» og «en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår» (Luk 16,19.20). Historien lærer at (1) status og sosial anerkjennelse her i livet ikke garanterer fremtidig belønning, og (2) enhvers evige skjebne avgjøres her i livet og kan ikke endres i etterlivet (Luk 16,25.26).

«Abraham sa til ham: ‘Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.’» (Luk 16,31). Hva burde Jesu ord si oss om Bibelens autoritet og vår reaksjon på den?

«I DAG ... MED MEG I PARADIS»

Et av de mest brukte bibelstedene for å prøve å bevise sjelens udødelighet, er Luk 23,43, der Jesus sier: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.» Nesten alle bibeloversettelser (med få unntak) oversetter teksten på en lignende måte og gir inntrykk av at Kristus og røveren ville være sammen i Paradiset den dagen Kristus døde. Dette burde ikke overraske oss, for disse oversettelsene er laget av bibelforskere som tror på dogmet om sjelens naturlige udødelighet. Men er dette den beste oversettelsen av teksten?

Sammenlign Luk 23,43 med Joh 20,17 og Joh 14,1–3. Hvordan bør løftet til den angrende røveren på korset forstås i lys av Jesu ord til Maria Magdalena og hans løfte til disiplene?

Antagelsen om at Kristus og røveren dro til paradiset (eller himmelen) samme dag, motsier Jesu ord til Maria Magdalena etter oppstandelsen, da han sa at han ennå ikke hadde dratt til sin himmelske Far (Joh 20,17). Denne feilen, at både Jesus og den angrende røveren dro til himmelen den dagen, motsier også Jesu løfte til disiplene om at de ikke ville bli tatt med til himmelen før hans annet komme (Joh 14,1–3).

Spørsmålet i Luk 23,43 er om adverbet «i dag» (gresk sēmeron) skal knyttes til verbet som følger etter det («å være») eller til verbet som går foran det («å fortelle»). Wilson Paroschi erkjenner at «fra et grammatisk synspunkt» er det praktisk talt umulig å avgjøre det riktige alternativet. «Lukas har imidlertid en klar tendens til å bruke dette adverbet med verbet foran. Dette skjer i 14 av de 20 forekomstene av sēmeron i Lukas og Apostlenes gjerninger.» – Wilson Paroschi; «The Significance of a Comma: An Analysis of Luke 23,43» i Ministry, juni 2013, side 7.

Så den mest naturlige lesningen av Luk 23,43 er «Sannelig, jeg sier deg i dag: Du skal være med meg i paradis.» I dette tilfellet understreker uttrykket «Jeg sier deg i dag» relevansen og høytideligheten av utsagnet «du skal være med meg i paradis». Kort sagt: Jesus lovet ham der og da at han skulle bli frelst.

Les historien om den angrende røveren (Luk 23,39–43) som fikk løfte om evig liv til tross for sin synd, til tross for at han ikke hadde noe å vise til. Hvordan åpenbarer denne historien den store sannheten om frelse ved tro alene? På hvilke måter er vi akkurat som denne røveren? På hvilke måter er vi forskjellige?

Å GÅ BORT OG VÆRE MED KRISTUS

Les Fil 1,21–24 og 1 Tess 4,13–18. Når forventet Paulus å være «med Kristus» (Fil 1,23) og «med Herren» (1 Tess 4,17)?

Paulus ivret etter å leve «i Kristus» nå (2 Kor 5,17) og «med Kristus» etter hans annet komme (se 1 Tess 4,17). For apostelen kunne ikke engang døden frata ham forsikringen om å tilhøre hans frelser og Herre. Som han skrev i brevet til romerne: «verken død eller liv» kan «skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre» (Rom 8,38.39). «Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til» (Rom 14,8).

Med denne vissheten i tanke talte Paulus om de troende som allerede var døde som «dem som sover i Jesus» (1 Tess 4,14) og som skal bli oppreist ved Kristi annet komme for å motta evig liv (1 Kor 15,16–18; 1 Tess 4,13–18).

Når Paulus nevnte sitt ønske om å «bryte opp og være sammen med Kristus» (Fil 1,23), antydet han da at hans sjel etter døden ville dra for å leve bevisst med Kristus? Nei, i denne teksten «uttrykker Paulus sitt ønske om å forlate denne nåværende urolige tilværelsen og være med Kristus, uten snakk om noe tidsforløp mellom de to hendelsene. Verset lærer ikke at Paulus regnet med å komme til himmelen når han døde. Han ville ikke få sin belønning før Jesu annet komme (2 Tim 4,8).

Kort sagt: Paulus sier at det neste han ville vite av etter å ha gått bort (døden), ville være Kristus som kommer på himmelens skyer for å vekke opp de døde, og da ville han ‘være hos Herren’ (1 Tess 4,17). Det skal også sies at Bibelens forfattere iblant omtaler to hendelser sammen som kan være adskilt av en lang tidsperiode.» – Andrews Study Bible, side 1555.

Men hvorfor ville Paulus heller dø enn leve? Fordi han da endelig kunne hvile fra alle plagene uten å behøve å lide fysiske smerter. Og han ville gjøre det i full visshet om at han ville motta «rettferdighetens seierskrans» ved Jesu annet komme (2 Tim 4,6–8). Paulus ønsket ikke å dø, men han visste hva som ville følge etter døden.

Hvem har vel ikke, spesielt i motgangstider, tenkt på hvor fint det ville være å lukke øynene i døden og «være med Kristus» som det neste man visste? Hvordan kan denne tanken hjelpe oss å forstå Paulus’ ord i Filipperbrevet?

FORKYNNE FOR ÅNDENE I FANGENSKAP

Les 1 Pet 3,13–20. Hvordan forkynte Kristus «for åndene som var i fangenskap ... i Noahs dager»? (Se også 1 Mos 4,10.)

Kommentatorer som tror på sjelens udødelighet, sier som regel at Kristus forkynte «for åndene som var i fangenskap» (1 Pet 3,19) mens han fortsatt hvilte i graven. De tenker at hans kroppsløse ånd dro inn i helvete og forkynte for de kroppsløse åndene til mennesker som hadde levd før syndfloden.

Men denne tanken er bibelsk uakseptabel fordi de døde ikke får noen ny mulighet til frelse (Hebr 9,27.28). Så hvorfor skulle Jesus forkynne for dem som ikke lenger hadde noen sjanse til å bli frelst?

Denne teorien er i strid med Bibelens lære om at de døde er bevisstløse i graven frem til oppstandelsen (Job 14,10–12; Sal 146,4; Fork 9,5.10; 1 Kor 15,16– 18; 1 Tess 4,13–15).

Og hvorfor var det bare de som hadde levd før syndfloden, som hørte Jesu budskap hvis han dro til helvete og forkynte mens han lå i graven? Var det ingen andre fortapte mennesker som brant i helvete sammen med dem? Hvorfor hørte bare individer fra før syndfloden ham forkynne?

Det er også meningsløst å antyde at Kristus forkynte for falne engler som hadde vært ulydige på Noahs tid. Mens det sies at «åndene som var i fangenskap» hadde vært ulydige «tidligere» (1 Pet 3,19.20; NKJV), taler Bibelen om at de onde englene fortsatt er ulydige i dag (Ef 6,12; 1 Pet 5,8). Dessuten: De falne englene «holder han bundet i mørket med evige lenker til dommen på den store dagen» (Jud 6, NIV), uten noen mulighet til frelse.

Vi bør merke oss at i 1 Pet 3 blir «åndene som var i fangenskap» identifisert i vers 20 som de «ulydige» «i Noahs dager». Begrepet ånd (gresk pneuma) brukes her og andre steder i NT (1 Kor 16,18; Gal 6,18) om levende mennesker som kan høre og ta imot frelsesbudskapet. Uttrykket «i fangenskap» viser åpenbart ikke til et bokstavelig fengsel, men til syndens fengsel, der den ugjenfødte menneskenatur finnes (Rom 6,1–23; Rom 7,7–25).

Kristi forkynnelse til de ubotferdige før syndfloden ble utført av Noah, som ble utpekt av Gud (Hebr 11,7) til «rettferdighetens talsmann» for sine samtidige (2 Pet 2,5). Peters vers ble skrevet i sammenheng med hva det vil si å være trofast; det er ikke en kommentar om de dødes tilstand.

SJELENE UNDER ALTERET

Les Åp 6,9–11. Hvordan kan «sjelene» til de døde martyrene rope «under alteret»?

Åpningen av det femte apokalyptiske seglet avslører en uvanlig scene. Martyrenes sjeler ble billedlig talt sett «under alteret» der de ropte til Gud om hevn (Åp 6,9–11). Noen kommentatorer identifiserer dette «alteret» som røkelsesalteret som er nevnt under det syvende seglet (Åp 8,1–6). Men henvisningen til «blod» (i stedet for «røkelse») i Åp 6,9–11 gjør at vi ser en hentydning til brennofferalteret, der blodet fra ofringene ble utøst (3 Mos 4,18.30.34). På samme måte som blodet fra disse ofringene pleide å bli stenket rundt alteret, slik ble martyrenes blod symbolsk utøst ved Guds alter når de mistet sitt liv fordi de var trofaste mot Guds ord og Jesu vitnesbyrd (Åp 6,9, se også 12,17; 14,12).

«Sjelene» under alteret er også symbolske. Tar vi dem bokstavelig, må vi konkludere med at martyrene ikke er helt lykkelige i himmelen, for de roper fortsatt etter hevn. Det høres ikke ut som om de nyter frelsens belønning. Ønsket om hevn kan gjøre livet surt. Men også din død?

Dessuten er det viktig å huske at Johannes ikke fikk et syn om himmelen slik den faktisk er. «Det finnes ingen hvite, røde, svarte eller gulbleke hester der med krigerske ryttere. Jesus dukker ikke opp der i form av et lam med et blødende knivsår. De fire dyrene er ikke faktiske bevingede skapninger med de dyrenes kjennetegn som er nevnt ... Det ligger heller ikke noen ‘sjeler’ ved foten av et alter i himmelen. Hele scenen var en billedlig og symbolsk fremstilling.» – SDA Bible Commentary, bind 7, side 778.

George E. Ladd skrev: «I dette tilfellet [Åp 6,9–11] er alteret helt klart offeralteret der offerblod ble utøst. Det at Johannes så martyrenes sjeler under alteret har ingenting å gjøre med de dødes tilstand eller deres situasjon i mellomtilstanden; det er bare en levende måte å beskrive det faktum at de hadde lidd martyrdøden i sin Guds navn.» – A Commentary on the Revelation of John (Grand Rapids, MI: Eerdmans, 1972), side 103.

Hvem (spesielt av dem som har lidd urett) har ikke ropt etter en rettferdighet som ennå ikke har kommet? Hvorfor må vi i tro sette vår lit til at den rettferdigheten som mangler her i verden likevel inntrer til slutt? Hvilken trøst kan du hente i dette fantastiske løftet?

TIL ETTERTANKE

Les «En dyp kløft» i Ord som lever (2006), side 182–191; «Golgata» i Alfa og Omega, bind 5, side 295–312 og «Teachers as Examples of Christian Integrity,» side 504 i Fundamentals of Christian Education.

«I lignelsen om den rike mannen og Lasarus viser Kristus at menneskene i dette livet avgjør sin evige skjebne. Gjennom en prøvetid her blir Guds nåde tilbudt hver eneste sjel. Men menneskene kan kaste bort sine anledninger ved å behage seg selv. Derved avskjærer de seg fra det evige livet. Ingen ny prøvetid vil bli innrømmet dem. Ved sitt eget valg har de lagd en uoverstigelig kløft mellom seg og Gud.» – Ord som lever, side 167.

«Da de første kristne ble forvist til fjell og ørkener, da de ble etterlatt i fangehull for å dø av sult, kulde og tortur, da martyrdøden virket som den eneste veien ut av deres nød, gledet de seg over at de ble ansett verdige til å lide for Kristus, som ble korsfestet for dem. Deres verdige eksempel vil være en trøst og oppmuntring for Guds folk som skal oppleve en trengselstid som det ikke har vært maken til.» – Testimonies for the Church, bind 5, side 213.

Spørsmål til samtale

1. Hvordan kan Bibelens syn på menneskets natur gi oss en bedre forståelse av noen av avsnittene vi har studert denne uken?

2. Tenk på kontrasten mellom martyrenes kompromissløse tro og vår postmoderne generasjons fleksible religion. Hva er egentlig verdt å dø for? Men hvis man mener at alle sannheter bare er relative eller kulturelle, hvorfor skal man da dø for noen av dem? Og hva kan vi lære av dem som var villige til å dø for ting som vi tror er feil?

3. Tenk mer på lignelsen om den rike mannen og Lasarus. Da Jesus hadde stått opp fra de døde, trodde mange på ham. Men mange som fikk de samme bevisene, trodde ikke. Hva sier dette om hvordan menneskehjertet kan forherde seg mot sannheten? Hva kan vi gjøre for å unngå en slik hardhet?

4. Jesus snakket om tiden da de døde skal leve: «De som har gjort det gode, skal stå opp til livet, men de som har gjort det onde, skal stå opp til dom» (Joh 5,29). Det er tusen år mellom disse to hendelsene, selv om det høres ut som om de skjer samtidig. Hvordan kan dette hjelpe oss å forstå det Paulus skriver i Fil 1,23?

26. november

BARRY

Tuvalu

Tuvalu er et lite land på ni små øyer mellom Australia og Hawaii der det bor 11.000 mennesker på 26 km2. Skikken er at barna oppdras av morens lillesøster, så Barry vokste opp hos tanten Pena, som tok ham med i adventistkirken. Men faren var ikke adventist og tok ham med i kirken sin på søndager.

Da Barry ble tenåring, begynte han på sjømannsskole og dro til sjøs. Etter at han ble gift, fortsatte han som sjømann og sendte penger hjem til konen og barna.

Barry hadde vokst opp i to menigheter og visste ikke hva han skulle tro om Gud. Hans kone, Taufua, tilhørte farens menighet. Barry sluttet å gå til gudstjenester, og livet henfalt i kaos. Han ble avhengig av tobakk og alkohol. Drikkingen førte til tre alvorlige motorsykkelulykker i hovedstaden Funafuti.

Verken Barry, Taufua, som arbeidet på et offentlig kontor, eller barna hadde noen større glede av familielivet. Så fikk eldstebarnet kusma og måtte flys til sykehuset i Fiji for behandling. Barry og Taufua ble med sin 14 år gamle datter på den to og en halv timer lange flyturen.

På sykehuset begynte Barry å tenke alvorlig på Gud for første gang på lenge. Han husket at han var med tante i kirken som barn. Han begynte å be. Liena kom seg.

Barry sluttet som sjømann og begynte å studere Bibelen sammen med sin kone og Liena i Adventistkirken hver sabbat ettermiddag. Lengselen etter å lære mer om Bibelen vokste, og de ble aktive i menigheten.

I 2021 ble Barry og hans kone og eldste datter døpt i kirken i Funafuti. I dag ber familien sammen, og gleden hersker i hjemmet. Taufua er glad for samlivet med sin mann, og Barry er glad for familien, og for Gud.

Takk for gavene 13. sabbat som vil bidra til at det lages barneprogram ut fra Ellen Whites bøker. Programmene vil bli vist på Hope Channel og internettet, så barn i Tuvalu og resten av verden kan se dem. Takk for at du planlegger et rundhåndet offer.

Se bilder på Facebook: bit.ly/fb-mq.