Veier i livet til LIVET by ALM MEDIA

Ijo

Veier i livet til LIVET

©Ijo 2017 Produsert av Alm media Satt med Book Antiqa 12/15,5 pkt. Papir: 130 g Arctic Matt Trykk og innbinding: 07 Xpress, Oslo ISBN 978-82-93257-05-9 Alm media, Pb. 6727 Rodeløkka, 0563 OSLO www.almmedia.no

IJO

Veier i livet til LIVET

SYVÅRSPERIODENE

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

0–7 ÅR 8–14 ÅR 15–21 ÅR 22–28 ÅR 29–35 ÅR 36–42 ÅR 43–49 ÅR 50–57 ÅR 58–63 ÅR 64–70 ÅR

1929–1936 1937–1943 1944–1950 1951–1957 1958–1964 1965–1971 1972–1978 1979–1985 1986–1992 1993–1999

INNLEDNING Ijo er en eldre mann som flere ganger er blitt spurt om hvorfor han ikke skriver og forteller om livet sitt. Han har levd et rikt liv, med mange opplevelser, og med mange reiser allerede fra tidlig alder. Han har arbeidet i nesten førti år på forskjellige teatre, og i siste del av livet lærte han seg ulike supplerende terapier, som han foretrekker å kalle det. Det høres mer positivt ut enn alternative terapier. Ijo mener bestemt at vi ikke kan være uten leger, men at behandlingstilbudet burde være betraktelig utvidet, med en aksept av at vi mennesker er satt sammen av mer enn fysikk og det som kan måles med instrumenter. Ijo er nummer fire i en søskenflokk på fem. Han ble født på fredag den 13., men det var også luciadagen, lysets dag, da alle onde ånder jages bort. I tillegg ble han født med seierslue, det vil si en hudflik festet i pannen, som går bakover hodet. Denne blir raskt tatt vekk ved fødselen. Noen får denne luen som tegn på beskyttelse senere i livet.

Forfatteren har i denne boken valgt å være Ijo og ikke stå frem med det virkelige navnet sitt. Han mener det er lettere å få distanse til fortellingen når den ikke blir fortalt i jeg-form, selv om mange nok vil forstå hvem han er. Boken består av to deler. Den første delen er en biografi inndelt i syvårsperioder. Dette er i tråd med Rudolf Steiners beskrivelse av menneskets utvikling, som ofte stemmer overens med en syklus på syv år. Et eksempel på dette er at de første tennene felles i syvårsalderen, og da er det ifølge Steiner tid for å begynne på skolen og ta til seg lærdom på en annen måte enn gjennom erfaring. Puberteten er et annet skille, og før ble en myndig når en var 21 år. Videre opplever mange store forandringer når de har levd i 7 x 7 år, altså 49 år, pluss–minus. For en terapeut kan syvårsperiodene være en pekepinn på hvordan behandlingen best kan gjennomføres, selv om en slik inndeling egentlig ikke hører med i tankegangen innenfor supplerende behandling. Første del handler om det livet Ijo har fått leve for å kunne bli den terapeuten han er blitt. Altså de veiene i livet som har ført til det Ijo mener var meningen med hans liv.

Del 2 inneholder blant annet forklaringer p책 hva de forskjellige terapiene g책r ut p책, med noen f책 sykehistorier, og litt av filosofien som ligger bak terapiene.

Ijo

Det var som om Ijo ikke var kommet helt ned pĂĽ jorden, som om han ikke var helt inkarnert, noe som viste seg nĂĽr han fikk feber.

LÆRETID PÅ JORDEN

DEN FØRSTE SYVÅRSPERIODEN

I den første syvårsperioden forsøker den fysiske kroppen å tilpasse seg jordlivet. Særlig viktig er det å få de formende livskreftene – eterkreftene – som Ijo vil fortelle mer om i andre del av boken – til å samarbeide med og frigjøres fra det fysiske. Ijo forsøkte å omstille seg til å være et fysisk vesen etter tilværelsen før fødselen. Det kunne til tider være veldig ensomt. Med den følsomheten han hadde med seg fra før, og følsomheten han fikk i tillegg fra de to abortene moren hadde hatt før han ble født, ble det både store og små sorger i årene som kom. For at han skulle klare å leve videre, trengte han å bli syk. Det ga ham et pusterom, slik at han kunne ta seg inn igjen og fordøye alle inntrykk og all lærdom en liten gutt skulle forholde seg til. Særlig gikk det ut over hodet. Flere ganger i uken i mange år måtte Ijo til sengs med migreneaktig hodepine. Men en fordel med alle disse oppholdene i sengen var at han fikk en grundig introduksjon til folkeeventyrene, disse fortellingene som på en helt særegen måte forteller om hva livet på jorden egentlig dreier seg om. Bare det ble lest for ham, kunne han ligge i timevis og

lytte. Det gjorde ingenting om det samme eventyret ble lest flere ganger. Det var som et musikkstykke som ble spilt om og om igjen, og Ijo kunne trenge lenger inn i den underliggende meningen, i det som på teaterspråket kalles underteksten. Historien om Følgesvennen gjorde spesielt inntrykk, og allerede på dette stadiet i livet ble bevisstheten om at vi har minst en følgesvenn – noen kaller det hjelper eller skytsengel – vakt. Ijo var omtrent fire år, og det var blod i urinen. Det kom fra nyrene. Inn på sykehuset, hvor han ble værende i flere uker. Senere fikk han vite at nyrene reagerer når en opplever stress og angst. De mister energien sin og blir syke. Som barn opplevde Ijo at han kunne få kontakt med energier utenfor kroppen sin. Når han var syk og hadde feber, var det ofte som om kroppen hans ble veldig liten, men på samme tid dobbelt så tykk, som om han hadde et 10–12 centimeter tykt lag av filt utenpå og rundt kroppen. Han måtte virkelig kjenne etter hvor grensen, eller ytterkanten, av hans fysiske kropp gikk. Senere fikk han vite at det var eterlegemet han kunne kjenne – eller det noen kaller magnetfeltet, der livsenergiene holder til. Det var som om Ijo ikke var kommet helt ned på jorden, som

om han ikke var helt inkarnert, noe som viste seg når han fikk feber. En annen viktig del av Ijos første periode på jorden var det å få være på en gård i nærheten av der han bodde. Der lærte han å bli glad i dyrene og respektere jordens kraft og muligheter til å bringe fram liv. Gården ble på den tiden drevet av fem ugifte søsken. De arbeidet hardt, alle sammen, for å kunne leve av driften. Faren levde også, men han var plaget av parkinson og overvåket arbeidet som en patriark. Hendene hans ristet hele tiden, og for Ijo var dette veldig merkelig. Da han døde, ble Ijo spurt om han ville se ham der han lå i stuen. Men han turte ikke. Han var seks–syv år gammel, og enda så gjerne han ønsket å se den døde mannen, våget han ikke. Det tok over femti år før han så et dødt menneske, og det var hans egen mor. Ijo glemmer aldri smilet til Alfred, den ene av brødrene, når han så ungene juble oppe på hesteryggen, eller når de lekte i høyet. Det var som om det var Alfreds egne unger, og han nøt å være sammen med dem. Det var forresten han som lærte Ijo hva tillit er. Det hadde vært strålende vær i lengre tid. Alt gresset var slått og hang tørt på he-

sjene. Da truet et fryktelig tordenvær i horisonten over byfjellene i Bergen. «Alle mann til pumpene», kunne man godt si. Det var et være eller ikke være for bonden å få høyet tørt i hus. Men akkurat da begynte en av purkene å føde. «Det er ikke annen råd enn at du får gå inn i grisebingen. Ta hver unge etter hvert som de kommer ut, tørk dem med en høydott og pass på at de puster. Så legger du dem i kassen ved siden av bingen, slik at purka ikke spiser dem opp. Dette klarer du fint», var Alfreds beskjed. Det kom vel åtte–ti unger, og Ijo var meget stolt. Han ble verdsatt, vist tillit og fikk ansvar. Det var flott for en liten gutt å kunne gjøre nytte for seg.

EN TIDLIGERE TRAUMATISK HENDELSE

Plutselig dukker det opp i Ijos bevissthet en annen traumatisk hendelse. Da han var seks–syv år og ennå ikke kunne svømme, skulle han og en fetter dra ut på kanotur. Et stykke utpå vannet bestemte de seg for å bytte plass i kanoen. Vel, fetteren reiste seg, og Ijo skulle krype bakover for å komme til den bakerste plassen.

Selvfølgelig gikk kanoen rundt, og begge falt i vannet. Ijo husker så livaktig hvordan han kom stadig lenger ned i vannet, og at luftboblene kom ut av munnen og nesen. Til alt hell fikk han til slutt fatt i festetauet og klarte så vidt å holde seg over vannet. De var ikke langt fra en brygge der det satt mange mennesker og solte seg i det fine været. Der var det mange robåter, men de var låst, så ingen kunne komme ut og redde de to guttene. Ijo begynte å rope om hjelp, men ble dysset ned av fetteren, han syntes nok det var en veldig flau situasjon. Men Ijo fortsatte å rope, og heldigvis var der en mann mange hundre meter borte som hørte ropene, og han fossrodde det han kunne og fikk tatt guttene opp i båten sin. Fremdeles, vel 80 år etter, kan Ijo se disse luftboblene og huske tankene om at nå var det slutten på dette livet. Men hjelperne var der og, og ordnet det slik at han kunne få utføre mange av de oppgavene han hadde satt seg fore i dette livet. Ijo lurer ofte på om denne hendelsen kan være en av årsakene til at han har hatt så store problemer med lungene sine. Ja, så mistet Ijo den første tannen, et signal om at kroppen hadde gjort seg klar til å begynne på skolen og ta fatt på de neste syv årene.

IJO BLE FØDT PÅ FREDAG DEN 13., men det var også luciadagen, lysets dag, da alle onde ånder jages bort. I dag er Ijo en eldre mann som kan se tilbake på et liv med både gode og onde ånder, flest gode, og hvor det ene veivalget ledet til det neste. Ofte var det tilsynelatende tilfeldigheter som virket inn på beslutningene han tok, men for Ijo er det en åpenbar mening med at livet hans ble som det ble, og at han har gått veien fra teatermann til terapeut. Bokens første del handler om Ijos biografi, og er strukturert etter prinsippet om syvårsperioder, som står sentralt i Rudolf Steiners lære. Hver av periodene representerer typiske utviklingstrekk i et menneskes liv. En av Ijos utfordringer har vært lese- og skrivevansker. Dysleksi var ukjent da han var skolegutt, og han fikk derfor ikke den hjelpen han trengte. Til gjengjeld hadde han talent for håndarbeid, farger og mønstre, og ikke minst kom hans organisasjonstalent til sin fulle rett da han senere begynte å arbeide som inspisient og produksjonsleder ved ulike teatre og operaer. Bokens andre del handler om det Ijo ser på som resultatet og konsekvensen av første del. Etter en dramatisk bilulykke sa han opp jobben som inspisient ved Nationaltheatret og bega seg ut på en helt ny vei. Han utdannet seg til terapeut innen blant annet manuell lymfedrenasje og kraniosakralterapi, og det han hadde opparbeidet seg av erfaringer og følelse for rytme og balanse i første del av livet, kom nå til nytte i hans nye rolle. I denne fasen var blant andre Ronald Beesley og Bob Moore viktige forbilder og inspirasjon i forbindelse med meditatasjon og selvutvikling.

ALM│MEDIA