Resultat uke 2 - Utfordringer og muligheter

Utfordring: Stigende havnivå

Mulighet: Kald fusjon

Illustrasjonen viser hva som kommer til å skje med Bangladesh hvis havnivået stiger med 1,5 meter. I følge FNs miljøprogram kan dette skje om rundt 150 år.

Kald fusjon er når to lette ioner smelter sammen ved relativt lav temperatur og en atmosfæres trykk. I atomkraftverk bruker vi i dag fisjon, men ulempen her er det radioaktive avfallet. Med kald fusjon slipper man dette.

Vi bruker mye grunnvann, noe som fører til at grunnen rundt store byer synker. I tillegg blir verdenshavene varmere, noe som gjør at vannet utvider seg.Samtidig vet vi at polene og isbreene smelter.

I 1989 annonserte Martin Fleischmann og Stanley Pons at de hadde designet et forsøk som avga mye mer energi enn det som kunne forklares med kjemiske prinsipper. Det kunne bare forklares ved hjelp av kjernefysikk, altså fusjon ved lav temperatur. Interessen for kald fusjon ble derfor enorm.

I følge NASA stiger havnivåene i hele verden, og ferske analyser tyder på at en stigning på 1 meter blir uunngåelig i løpet av de neste 100 til 200 årene. I dag bor over 150 millioner mennesker mindre enn 1 meter over havet.

Bangladesh, flere stillehavsøyer, Nederland, Tyskland, Danmark og sørlige deler av England er blant områdene hvor stigende havnivå vil få konsekvenser.

Mindre landområder vil føre til mindre bo- og dyrkningsareal. Hvordan kan man hindre at dette skjer? For å prøve å minnimere det økende havnivået må vi ta klimaendringene på alvor. Holde vannet ute ved hjelp av murer, heve byene eller putte hus på påler kan bli nødvendig. Hvis store landområder havner under vann må vi gi plass til menneskene som mister hjemmene sine.

I ettertid har det vært ulike meninger om kaldfusjon, i det hele tatt er mulig.

Det som derimot er sikkert er at hvis det viser seg at enkel og billig kald fusjon er mulig vil problemet med CO2 utslipp være løst.

Tester har vist at rundt ett gram nikkelpulver med litt litiumpulver som er omgitt av hydrogengass kan produsere 1500 kWh i løpet av en måned.

Forhåpentligvis vil det i fremtiden være mulig å drive fly, biler og båter ved hjelp av kald fusjon. For byene vil dette blant annet bety renere luft samtidig som det vil være med på å bekjempe problemene som opstår p.g.a menneskapt CO2 utslipp.

Utfordring: 11 miliarder dårlige liv

Det finnes mange globale utfordringer ved menneskets tilværelse. Vår eksistens er en del av en større sammenheng. Det er mange faktorer som spiller inn på hvordan fremtiden vår vil se ut, og vi har forbedringspotensialer på alle områder.

Den svenske medisineren og analytikeren Hans Rosling kunne i foredraget vi så snakke om hvordan verdens befolkning ville jevnes ut. Han snakker om hvordan vi i 2050 vil ha en befolkning med en pinkode på 1125. En milliard mennesker i Amerika, en i Europa, to i Afrika og fem i Asia. Det blir totalt ni milliarder mennesker. Han viser til at verdens befolkningsvekst vil jevnes ut når befolkningstallet har nådd 11 milliarder mennesker. Rosling sier med andre ord at det ikke er fare for en eksponentiell befolkningsvekst slik man kanskje ville trodd når man ser på befolkningsveksten de siste 100 årene. Likevel er vi syv milliarder mennesker i dag, og 4 milliardærer flere mennesker, det, er en betydelig økning.

Jeg er kritisk til hvordan verdenen vil se ut med enda flere mennesker. Vi risikerer å produsere ved hjelp av kunstige fremstillinger, vi vil bo tettere og vi mister mer av den urørte og ville naturen. Vi kan klare 11 milliarder mennesker, mest sannsynlig enda flere. Nye metoder og teknologi hever terskelen for jordas kapasitet for mennesker. I dag er den vel ni milliarder. På 1800-taller var den 2 milliarder. Er den kanskje da15 milliarder om 50 år? Jeg velger å stille spørsmål om teknologien og nyvinningen er den riktige veien å gå.

Mulighet: 7 miliarder gode

Å forhindre videre befolkningsvekst er kanskje umulig. Men jeg ønsker likevel å visjonere en annen verden med syv miliarder mennesker fremfor 11 milliarder.

Vi vil kunne produsere mat på naturlig vis, ikke ved hjelp av kuntisge labaratorier. Vi vil ha et mangfold av forskjellige dyrearter og planteliv ute i naturen. Og vi har en mulighet til å skape 7 miliarder gode lange liv fremfor 11 miliarder dårlige.

Istdenen for å ha fokuset vårt ligge i å hele tiden gjøre industriell profitt hadde det vært fint om vi stopper litt opp og gjøre dagens tilværelse lettere, og ikke fortsette å gape over teknologiske bragder og koloniseringer av andre planeter. Vi må liksom fortsette å produsere mer og mer ettersom vi blir flere og flere.Hvis vi gir plass til naturen og alle andre arter vil også de ha en fremtid, noe de strengt tatt ikke har nå. Jeg synes det er egoistisk at mennesket som en rase skal beslaglegge hele jorden, noe vi vil som 11 milliarder. Vi kan heller ikke la kapitalens ideologi ta overhånd, da vil industriets verktøy holde oss i hånden fremfor motsatt.

Utfordring: Skjevfordelte ressurser

Når en ser på utfordringene vi som mennesker står ovenfor i dag, burde man se disse i sammenheng, da det å isolere problemstillingene er en naiv tilnærming til en potensiell løsning. Den største sosiale utfordringen vi står ovenfor i dag er nok den stadig ekspanderende befolkningen på kloden, som ikke direkte fører til mangel på plass eller mat, men som overordnet vil øke den skjeve fordelingen av ressurser. Per nå disponerer en femtedel av verdens befolkning ca. tre fjerdedeler av verdens inntekter, mens 40 % av verdensbefolkningen må klare seg med skarve 5 % av inntektene. Selv om mange av verdens utviklingsland ser en positiv økonomisk vekst, er det mange av disse som frastår fra å bruke sine ressurser på å bedre levevilkårene for den fattige delen av befolkningen. Hvis vi ser litt stort på det, burde egentlig økonomisk og sosial skjevhet i verden bekymre oss, når vi er i ferd med å gjøre planeten vi bor på ubeboelig?

Den drastisk stigende temperaturen og havnivået kan fort få verdens ressursfordeling til å virke bagatellmessig, men tvert imot er dette i stor grad roten til, og potensielt en essensiell brikke i løsningen til problemet.

En sjettedel av verdens klimagassutslipp har sitt utspring i avskoging i utviklingsland, som samtidig destruerer verdens suverene karbonlager.

Flesteparten av menneskene som sulter i utviklingsland er fattige bønder, som ofte blir tvunget til å ødelegge skog og fiskeressurser for å overleve.

Kort sagt er nok en jevnere fordeling av verdens ressurser, samt kunnskap og utdanning i utviklingsland, en nøkkel for å en gang i fremtiden temme rovdriften på vår egen klode.

Mulighet: Verning og planting av skog

Som nevnt i forrige segment utgjør avskoging om lag en femtedel av verdens karbonutslipp, og jordas skoger spiller en avgjørende rolle i vår eksistens. Det ligger kolossalt med potensiale for miljøet ved å bevare den eksisterende, og helst gjenopprette den ødelagte skogen, men hvordan snu den groteske trenden? Norge har vært en fanebærer på dette området, blant annet gjennom REDD-kampanjen, som har som visjon å gjøre levende skog mer verdt enn nedkuttet ved å gi et enormt pengebeløp til de nasjonene som kan redegjøre for at de har redusert avskogingen sin betraktelig. Brasil er ett av landene som har mottatt et milliardbeløp etter å ha slått i bordet med 70 % mindre avskoging enn for ti år siden. Men er det å vifte med sjekkheftet på denne måten en moralsk og bærekraftig motivasjon for de destruktive aktørene? Det er et langt lerret å bleke, særlig fordi det er et helt system utenfor skogen som må forandres før skogen i seg selv kan bevares. Selvforsyning innad i byer, gjennom mer urbanisert planting og dyrking, er selvsagt en visjon som potensielt kunne fått ringvirkninger, både når det gjelder å løse mat- og ressursmangel, og når det gjelder uavhengighet fra skogsområder. Både en slik urban dyrking, samt videre utvikling av fornybare energikilder, ville nok ført til at det kunne plantes skog på områder der det er dyrket mark i dag, og utbredt verning av eksisterende skog. I min bok burde vi se størst potensiale i å bevare det livsgrunnlaget vi allerede har tilgjengelig.

Utfordring: Når kjøtt erstatter ris til middag

1990

Mulighet: Ta i bruk det som allerede finnes

2015

“ Det er ikke størrelsen på befolkningen som er viktig, det er fordelingen av velstand” - Karl Marx.

Underernæring betyr at en person ikke får tilstrekkelig mat til å opprettholde minimum energibalanse i løpet av en dag. Som bildene viser er det fra 1990 og frem til i dag store forskjeller i antall underernærte mennesker på verdensbasis.

Dette er selvfølgelig svært bra. Hvis vi tar China som eksempel, ca 1.4 milliard mennesker, er det en lav prosent av befolkningen som er underernært i dag. Forskjellen fra 1990, da en høy prosent av befolkningen var underernært er at hoveddelen av kostholdet i dag består av mer en ris. Som en rekke land i Asia og Afrika, har China fått smaken på kjøtt og fisk, et kosthold den vestlige verden har tatt for gitt i generasjoner. Det anslås at jordas ressurser rekker til 10 milliarder mennesker, men da tror jeg vi må finne alternative, fullverdige kilder til proteiner. En løsning kan være innsekter. De er proteinrike, miljøvennlige å oppdrive og er allerede på menyen i mange utviktlingsland i Asia og Afrika. Med tanke på byplanlegging vil det være svært plassbesparende å dyrke innsekter fremfor å drive kjøttproduksjon. http://www.fao.org/hunger/en/ http://www.aftenposteninnsikt.no/11-desember-2011/mye-liv-på-jorden http://www.vg.no/nyheter/utenriks/helse-og-medisin/mener-nordmenn-boer-spise-mer-insekter/a/10035476/

Den største muligheten menneskeheten har i dag mener jeg er å utnytte de “grønne” ressursene jorden allerede har tilgjengelig. Dette innebærer blandt annet fornybar energi, ta i bruk udyrket jord og utvide matvanenepreferansene våre.

Som Hans Rosling sier, hvis bøndene i Afrika hadde hatt tilgang på bedre utstyr kunne innhøstningen blitt betraktelig større, og mye dyrket mark ville blitt utnyttet, fremfor gått til spille. Eksporten ville økt og økonomien for hver enkelt bonde ville forbedret seg.

I et vestlig perspektiv bør den dyrkede marken ikke lokaliseres på få, store områder, men fordeles på hver enkelt husholdning/nabolag/by. Ved å gå tilbake til et mer selvforsynt samfunn vil industrialiseringen til dels avta, og maten bli kortreist. I byplansammenheng innebærer dette å integrere jordbruk på en god måte. Grønnsakshager på taket, på terassen eller i bakhagen, samt ta vare på Norges små gårsbruk og dermed hindre fokus på sammenslåing og storproduksjon.

Tilfredshet med tingenes tilstand

Klimadebatten har nå rast i over 50 år, og man skulle med det tro at vi var kommet et godt stykke på veien til en grønnere kurs for jorda som helhet.

Tallene for utslipp per person viser tydelig at den rike delen av jordas befolkning sitter på store deler av ansvaret for dette. Vi eier biler, velger fly til neste feriemål og spiser mat importert fra alle verdens hjørner. Det forskes på klimavennlige alternativer. Solcelle-panel, el-bil, solgrill, ZEB. Troen på at teknologien vil gi løsningen er klokkeklar. Vi har både brød og sirkus og lever tilfreds med det. Verdens befolkning øker, samtidig som folks økonomi totalt sett øker: sjiktet arbeider- og middelklasse vokser i et rasende tempo. Enkel matematikk tilsier at vi går feil vei.

Vi liker å spare penger og vi liker å spare tid. Jeg tror kjepper i hjulene for de dårlige vanene må til for å virkelig vende bermen. Bompenger, vanskelige parkeringsforhold i byene og til tider dyr strøm er kjepper som allerede er satt. Samtidig er det mange andre tema å ta tak i: søppelhåndtering, flytrafikk og høy konsumtrang(shopping) m.m. Gjør det dyrt, tregt og kjipt, og gjør det godt.

Kunnskap for en bedre verden

I USA tror 63% av befolkningen at global oppvarming er et faktum, 18% nekter for at problemet eksisterer. Jeg tror økt fokus på global oppvarming og øvrige miljøproblemer, og årsakene til dette i skolen over hele verden er en forutsetning for å nå en bedring problemet.

For det første vil økt kunnskap gi godt utdannde forskere. De trengs for å spre det glade budskap om miljøproblemenes faktum og også til å utvikle den nye teknologien som skal utgjøre den store forskjellen.

For det andre trenger vi bred kunnskap blant folk flest i et globalt perspektiv.

Uten dette kan man ikke gjette seg til følgene av livene vi lever i dag. Jordas hårfine biologiske og kjemiske samspill må for eksempel forstås først og settes i sammenheng egen livsstil og politikk. Dette gjelder både på lokalt og globalt plan, for hele verden. Først da vil det kanskje legges press på de som sitter ved makten og tar de store avgjørelsene. http://environment.yale.edu/poe/v2014/

Utfordring: Like muligheter for alle

Jeg mener den største utfordringen for mennesker i fremtiden er å skape et samfunn hvor alle kan leve side om side med de samme mulighetene. Slik som det er i dag er det stor forskjell på mennesker når det gjelder levestandard.

Likevel skjer det stadig fremskritt i U-land som gjør at færre folk lever i ekstrem fattigdom nå enn tidligere. En ønsker seg at alle skal kunne leve som de fleste gjør i vesten. Et liv uten bekymring for å ha nok mat til å mette familien sin, et liv hvor du er garantert grunnutdanning, et liv hvor du har mulighet til å komme deg dit du vil. Men det er her selve problemet ligger. Mennesker som har penger er storforbrukere, mens mennesker som ikke har mye penger er naturlig nok det motsatte. Hvis alle de som ikke “lever et liv i luksus” skulle levd slik som vi gjør i vesten ville vi belastet jorden mer enn den mest sansynlig tåler. Utfordringen ligger altså i å endre måten vi lever på slik at det er plass til at flere kan leve godt. Når det gjelder byplanlegging tror jeg det er viktig å legge til rette for at vi enkelt skal kunne leve mer bærekraftig. Det må leggs tilrette for bærekraftige alternativer som er bedre enn de en har i dag. Er den det bærekraftige alternativet mer tungvint vil ikke folk ta seg bryet med å forandre levemåten sin, er det derimot et bedre alternativ vil det bli et enkelt valg for de fleste.

Mulighet: Flere med utdanning

Jeg mener den største muligheten for mennesket er å bruke de ressursene vi har i form av oss selv. Jo flere mennesker som får utdanning, jo flere har mulighet til å bidra til å gjøre en forskjell for skape en bedre verden. Det er fortsatt mange analfabete i verden, men antallet har blitt betydelig redusert i løpet av de siste femti årene. Så lenge mennesker får mulighet til å utvikle seg på en måte som er tilpasset ens egenskaper tror jeg at vi sammen kan få til det meste. Hvis mennesker føler at de er involverte i en prosess, at det angår en selv er en mer villig til å bidra i prosessen. Når en lærer seg å lese og skrive er det logisk nok lettere å tilegne seg informasjon og kunnskap om hva som foregår i verden, og hvilke problemer menneskeheten står ovenfor. Jo flere som lærer seg å tilegne seg kunnskap, jo flere har mulighet til å være med å bidra. Flere og flere tar utdanning og ønsker å bosette seg mer sentralt, gjerne i byer. Med dette kreves flere boliger i byene og god infrastruktur som gjør at flere kan leve tett, side om side. Med flere skolerte mennesker er det flere som kan komme med gode ideer for å skape en funksjonell by hvor mange kan bo side om side og leve et liv i samspill med hva jorden tåler.

Utfordring: Befolkningsvekst

De siste hundre årene har verdens befolkning eksplodert, og befolkningsveksten øker fremdeles eksponensielt. Dette har ført til at verdens undergang har blitt spådd flere ganger, noe som heldigvis ennå ikke har skjedd. Om befolkningen fortsetter å øke, og det gjør den jo, kan vi ikke fortsette å forbruke ressurser på samme måte som i dag. Matproduksjonen må økes, og vi kan ikke lenger sløse med vann slik vi gjør nå. Men selv de mest pessimistiske av oss må også innse at en stadig større befolkning også er i ferd med å få bedre råd, og dermed også antageligvis kommer til å forbruke mer enn tidligere. Heldigvis er mennesker ganske tilpasningsdyktige, og vi produserer i dag for eksempel langt mer mat enn man for 50 år siden trodde var mulig. Vi kan også anta at vi finner andre ressurser og andre forbruksmønster i fremtiden enn vi har i dag. Men vi er uansett nødt til å fortsette å finne nye løsninger på problemene befolkningsveksten fører til, særlig med tanke på hva som kan skje om vi ikke reduserer forurensningen hver og en av oss bidrar med.

Mulighet: Kollektive løsninger

Det finnes ikke én løsning på overbefolkningsproblemer. Men som arkitekter og byplanleggere kan vi kanskje gjøre noen ting for å lette på trykket lenge nok til at det blir noen andres problem. Bygger vi tettere (og høyere) minsker vi behovet for å transportere varer og folk over lange avstander. Ved økt bruk av kollektivtrafikk minsker vi ikke bare utslipp fra privatbiler, men vi fjerner også behovet for å eie bil i utgangspunktet. Helst burde alle bo innen gåavstand fra offentlige service- og underholdningstilbud. En løsning på dette kan være å flytte flere av disse tilbudene ut fra sentrum, og heller utvikle flere bydelssentra rund omkring i byen. Ved at alle deler på kollektive ressurser bruker vi færre ressurser per person. Vi har skjønt hvordan dette fungerer innen transport, men kan det også fungere på andre områder vi ikke har tenkt på ennå? Utnytter vi for eksempel maten bedre om flere spiser sammen? Kanskje hadde det lønnet seg å legge til rette for at flere spiser i felles kjøkken heller enn hjemme. Finnes det andre områder vi kan finne kollektive løsninger?

Utfordring: Plassmangel

Vi er noen av de få priviligerte her i verden som har relativ god plass, men vender vi blikket mot steder som Bangladesh, India, Pakistan osv. så ser vi at på verdensbasis, så har vi egentlig ikke så god plass som vi tror vi har. Bangladesh for eksempel har 1218 innbyggere per kvadratmeter. For å sette ting litt i perspektiv så har Norge 14 innbyggere per kvadratmeter.

Plassmangel er ikke noe nytt fenomen, og det finnes flere grunner til dette: 1. Befolkningsvekst: Har pågått siden menneskehetens begynnelse, men fikk en voldsom økning etter den industrielle revolusjon. Ser ikke ut til å stanse med det første.

2. Menneskeskapte klimaendringer: Endret over lengre perioder, men ekspodert etter den industrielle revolusjonen. Dette fører til at flere og flere steder på jorda blir mindre og mindre beboelig. Steder i det som en gang var den subtropiske klimasonen har blitt mer eller mindre ørken, og tilstandene på slike steder har vært uutholdelige. Ekstremvær og orkaner er noe annet som kommer i tillegg.

Det at flere steder blir mindre beboelig fører til at folk søker mot steder som er beboelige og igjen fører til mindre plass.

Mulighet: Kunnskap

Så hvordan kan vi forhindre denne stadige mangelen for plass? Selvsagt finnes det flere muligheter, hvorvidt den enkleste av den hadde vært genocide, eller en krig som utslettet rundt 50 % av verdens befolkning.

Mer realistisk sett kan vi forsøke å angripe problemet ved roten. Eksempeltvis få færre barn per familie. Enkelte regimer, f.eks. Kina, hvor det tidligere har vært vanlig å få opp til syv unger i familien har innført ettbarnslov for å begrense befolkningsveksten til en viss grad. India på sin side velger å belønne kvinner som steriliserer seg i form av økonomi.

Francis Bacon sa en gang at “Kunnskap er makt”. I den vestlige verden velger mange å få færre barn. Fortsatt flere steder trenger en mange barn for å forsikre seg om at noen overlever. Med ny teknologi og utvikling er sjansen for at barnet du får dør ekstrem liten, så trenger en ikke nødvendigvis å måtte få mange barn. I land som vokser økonomisk, ser vi at denne trenden fortsetter.

Med et bredere spekter av kunnskap får en flere muligheter til å gjøre noe med faktorene som påvirker klimaendringene.

Utfordring: Forventet levestandard

Når det snakkes om fremtidsutsikter, forurensing, global oppvarming eller byutvikling er befolkningsveksten en faktor som ofte blir nevnt, og at vi innen et par tiår kan forvente oss å bli så mange som 11 milliarder verden over.

Dette mener jeg i utgangspunktet ikke burde være et problem; 11 milliarder burde i teorien gå fint, var det ikke for “forventet levestandard.”

Per i dag er det de aller rikeste landene med sine innbyggere som står ansvarlig for den største forurensingen, gjennom produksjon i andre land. Hvordan blir det når disse landene og innbyggerne nærmer seg vårt nivå av storforbruk grunnet innbyggernes drøm om luksus og forbruksvarer? “Forventet levestandard” er ikke problemet for de som trenger mer av det det, men for de som har for mye. Alle har rett på god levestandard, noe vi kan få til hvis enkelte reduserer forventingene sine.

Mulighet: Valgmuligheter

Den største muligheten vi har per i dag er etter min mening valgmuligheter, eller utvalget av disse.. Vi har fremdeles tid til å endre dagens situasjon, og vi kan gjøre det mer eller mindre slik vi vil, såfremt viljen og tiden til det er til stede.

Både når det gjelder utfordringer med tanle på miljø, eller fremtidens bosituasjon har vi både ressurser og muligheter, og i enkelte tilfeller også eksisterende eller tid nok til å finne eventuelle fungerende løsninger.

Vi har også muligheten til å ikke foreta et valg, enn så lenge.

Vi kan fortsette i vår vante, trygge og behagelige situasjon, helt til vi i en ikke så alt for fjern fremtid befinner oss i en situasjon uten flere stivalg, med en sti som ble valgt uten helt å sjekke kartet først.

Utfordring: Grådighet

Våres største utfordring er ikke de åpenbare. Terorisme, mangel på rent vann, fattigdom og energiproblematikken er helt selvforskylt. Vår aller største fiende er paradoksalt nok, oss selv. Uten oss ville det ikke vært et faktum med mangel på rent vann. Fattigdom ville ikke vært relativt fordi det ikke ville vært noen rike. Det ville ikke vært samfunn, men økosystemer. Terrorisme ville kun eksistert i form av jakt og overlevelse, ikke fiendtlighet eller blodhevn. Min mening er at vi i konstant søken etter nytt og best glemmer oss selv som mennesker og del av vår egen verden. Kanskje må vi ta et steg tilbake for å forstå det. Survival of the fittest burde ikke gjelde individer, men heller hele menneskeheten.

Rousseau mente sivilisasjon er djevelen. For han var et liv i pakt med naturen og felleskapet idealet. Egeninteressen skulle nedprioriteres for å leve et dydig liv i felleskapet. Rousseau ønsket seg tilbake til et mer primitivt jordbrukssamfunn.

Problemet vedrørende Rousseau er at mennesker i dagens vestlige verden er alt for opptatt av andres meninger og lyster. Og det er ikke bare vår feil. Jeg tror det er noe som skurrer i måten både samfunnet og kapitalismen styres på. Staten ønsker likviditet.

Jo mer penger i omløp både inn og ut, desto mer penger generer staten og inflasjonen holdes stabil. Hva om vi gikk tilbake til et jordbrukssamfunn der vi ble mindre avhengig av både staten og hva ting koster. Hva om vi kunne vært mer selvdreven?

Mulighet: Selvdrevenhet

Et prosjekt av “Fremtiden i våre hender” som “Tre tonn” på Brøset i Trondheim er et eksempel på hvordan vi i fremtiden kan fungerere mer selvdrevent. Jeg tror prosjektet kan være starten på en retning tilbake, der man lærer å forstå at livet ikke trenger å gå i høyhastighet.

På Brøset er det ikke lenger hjemmet og dets innhold som er viktigst, men heller det som skjer utenfor. Incentiver som felleshytte, store grøntarealer for aktivitet og dyrking, fellesvaskeri m.m. gjør det mer attraktivt å tilbringe mer tid “utenfor” hjemmet, “i” hjemmet. Og på den måten ikke være like fristet til å “måtte” reise vekk i helgene og feriene. Se for deg et Trondheim der alle studentene ønsker å være igjen i byen de bor i.

Selv er jeg en hytteperson, og jeg lengter alltid etter den tiden jeg kan ha det helt stille på hytta og kun se ut over vidda på Reinskarvet. Tanken på et liv på campingplass har for meg vært helt utenkelig. Likevel vil alltid et sosialt liv seire over et liv i kontemplasjon og filosofi. En helg på hytta er mange ganger mer enn nok. En campingplass derimot, er et sted man kan være en hel sommer fordi man har sine Maslovistiske behov dekket på ett sted. Og kanskje trenger ikke et campingliv å bestå av grilldresser og pølselukt. Jeg tror det gamle tunet i norsk byggetradisjon kan utvides til en større helhet der felleskapet og aktivitetene betyr mer i fremtiden enn hva man går kledd i og hva slags bil man kjører.

Utfordring: Overbefolkning

Det er spådd at det innen 2050 kommer til å bo 9 milliarder mennesker på jordkloden. Dette fører meg seg flere store utfordringer. Hvordan skal vi kunne produsere nok mat? Hvordan ta i bruk jordens ressurser uten å ødelegge den?

Når samtidig ca. 80 % av disse 9 milliardene kommer til å bo i byer er vi nødt til å finne gode løsninger innenfor byplanlegging. Vi kommer til å måtte utvikle nye løsninger for ransport og logistikk i byene.

Om vi ikke utvikler byene våres riktig vil det ha katastrofale konsekvenser.

Tettheten av mennesker kommer til å bli så stor at livskvaliteten til folk vil reduseres betydelig. Naturlige habitat kan bli ødelagt, sykdom vil bli mer utbredt og det vil ha store sosiale og psykologiske følger.

Hvordan kan vi takle denne overbefolkningen? Kan vi fortsette å utvikle byer på samme måte som vi gjør nå eller er vi nødt til å tenke helt annerledes?

Kanskje Elon Musk leverer en koloni på Mars? Eller må vi finne en løsning som fungerer godt her på jordkloden?

Mulighet: Arkologi

Arkologi er et ord sammensat av arkitektur og økologi. Det er en ide om en byggeteknikk som ble skapt av arkitekten Paolo Soleri om å skape miljøer for områder med enorm befolkningstetthet.

En arkologi er en selvstendig celle som skal forsyne rom for et variert liv.

Det skal tilrettelegges for kommersialitet, jordbruk og bolig samtidig som miljøpåvirkningen minimeres. En arkologi skiller seg fra en bygning ved at den også er skapt for å redusere menneskelig påvirkning på miljøet. Den skal være selvbærende og alt av ressurser skal skapes og gjenvinnes innenfor arkologien.

Et av de første eksemplene på en slik arkologi er Masdar. Foster and partners har tegnet en by som kun benytter seg av solenergi og annen fornybar energi. Byen skal være veldig vennlig for syklister og fotgjengere.

Vi lever i en veldig spennende tid og jeg tror vi vil se flere eksempler som Madar city de neste årene.

En forbruksverden

Kunnskap, bevisstgjøring og handling

Mennesket forbruker naturens ressurser raskere enn kloden rekker å produsere dem. Fattige lands ressurser subsidierer livsstilen i rikere land som Norge: Dersom alle mennesker skulle leve slik nordmenn gjør nå, ville vi behøve 2,7 jordkloder for å dekke alles behov.

I dag er klima og bærekraft en del av pensum helt ned på barneskolenivå, dette er et av flere viktige igangsatte tiltak for å øke menneskets bevissthet. At unge nordmenn i dag er mer opptatt av klima enn noen gang, viser også til et stort engasjement.

I dag har folk i høyinntektsland fem ganger større økologisk fotavtrykk enn folk i lavinntektsland. Folk i fattige land bruker mindre ressurser og krever mindre plass, men opplever samtidig den mest dramatiske nedgangen i naturmangfold.

Jeg mener at opplysning, kunnskap og bevisstgjøring er viktige nøkkelord for å kunne finne løsninger på de globale utfordringene. Forskningen må satset på og enkeltmennesket må opplyses.

Fortsetter menneskeheten å produsere og forbruke slik vi gjør i dag, vil vi snart trenge en ekstra jordklode å hente ressurser fra. Høye og voksende klimautslipp er hovedgrunnen til at menneskeheten per i dag tar mer plass enn naturen egentlig tillater. Den vestlige verdens voksende forbruk en av de største utfordringene for menneskeheten i fremtiden.

Men fra tanker og kunnskap, må vi ta skrittet videre og handle. Klimapolitikken må tas på alvor, for mennesket kan ikke fortsette med sitt enorme forbruk med den samme forventningen om levestandar i all fremtid. Dette gjelder både på lokalt og globalt plan.

Utfordring: Vannkrise

Mulighet: Påvirke fremtiden

Hva mener du er den største utfordringen for menneskeheten i framtida?

Hva er den største muligheten for menneskeheten nå?

Jeg mener (basert på World Economic Forums årlige rapport Global Risks Report for 2015) at en av de største globale utfordringen vi står ovenfor i dag er forsyning og håndtering av vann.

Kanskje den største muligheten for menneskeheten nå er at vi i stor grad kan påvirke og forme vår egen og jordas fremtid. Dette kan vi både gjennom teknologien vi har tilgjengelig (og som kommer til å bli tilgjengelig i fremtiden), og gjennom samarbeid på tvers av grenser over hele verden. Vi har også mulighet til å utvise altruisme i en skala som overgår noe som har blitt gjort noen gang tidligere.

Rask urbanisering og befolkningsvekst bidrar til at mangel på vann og sanitære forhold blir et problem. Særlig tilgangen på vann kan føre til geopolitiske konflikter med store konsekvenser. Globale klimaendringer kan også føre til ekstremvær i form av tørke eller store nedbørsmengder, som fører med seg utfordringer i forhold til dyrking av mat og fare for oversvømmelse.

Hva betyr det for byplanlegging?

Manglende byplanlegging i utviklingsland synliggjør særlig at vann er en knapp resurs. Her er det gjerne både begrenset drikkevannsforsyning og mangel på sanitære fasiliteter. For å unngå stigende risiko for, blant annet, epidemier må det investeres i vanninfrastruktur i disse områdene - også slumområder trenger en bevisst byplanlegging som kan legge til rette for dette.

Hva betyr dette for byplanlegging og hvordan kan vi bruke den?

I sin natur er byplanlegging både påvirkning og forming. Det vi kan gjøre er å bruke den kunnskapen og kompetansen vi har tilgjengelig til å bevisst rette fokus på de utfordringene vi har i vente – som for eksempel håndtering av vann. En annen ting vi kan gjøre er å slutte å la oss styre av kapitalismen. En utfordring med byplanlegging vil gjerne være spørsmålet: Hvem betaler? Det er her vi har mulighet til å utvise altruisme, idealisme og samarbeidsvilje på tvers av landegrenser og kulturer – og ikke bare la oss styre av pengene

Utfordring: Rettferdig fordeling av ressurser

Mulighet: Utvikle en verden for morgendagen

Befolkningsveksten i verden stiger i et raskt tempo og det er forventet at man i år 2100 har 10 milliarder mennesker på jorda. Denne store befolkningsveksten skaper enorme utfordringer knyttet til bl.a bruk av jordas ressurser som mat og vann. Det er hevdet at ressursene er store nok til å fø den voksende menneskeheten, men dette forutsetter at ressursene blir jevnt fordelt på befolkningen.

Fortsetter tendensen vi ser i dag, hvor bare 20 % av verdens befolkning bruker hele 80 % av ressursene, kan det føre til en enda større todeling av befolkningen enn den vi ser i dag. Vi kommer til å få en relativt liten, rik elite, mens den største delen av befolkningen ikke engang vil ha tilgang på helt essensielle ressurser. Vi kommer derfor også til å måtte forholde oss til to helt forskjellige fysiske omgivelser hvor rik og fattig er totalt separert. De rike områdene vil se en stor teknologisk og planleggingsmessig utvikling og byene vil være planlagt ut fra menneskelige behov, ha utviklet en svært effektivt infrastuktur og være enkle å forholde seg til (smart cities?). Byen avgrenses av et fysisk skille mot omliggende land og vil være bevoktet. De fattige områdene derimot vil nok på mange måter være en utvikling av dagens slumområder, tettpakkede og dekke store arealer. På grunn av separeringen av befolkningen kan man godt tenke seg at utviklingen her har stoppet helt opp, og kaos og kriminalitet råder.

Det prates mye om bærekraftig utvikling og i kjølvannet av denne “motebølgen” møter vi på mange “løsninger” for å få dette til. Vi å gripe disse mulighetene og satse enda mer på å utvikle teknologi og skaffe oss kunnskap om hvordan vi kan gjøre jorda til et godt levelig sted for hele befolkningen - også i framtiden. Her må vi rette fokus på verdens u-land og se på hvordan vi som har økonomisk slagkraft og kunnskap kan hjelpe disse i rett retning i utviklingen.

Vi må også jobbe for å foreta en global holdningsendring til ressursbruken (og da særlig overforbruk) på jorda og hvordan man best mulig kan forvalte kloden.

For å oppnå en levelig situasjon for alle verdens beboere må man satse stort på planlegging og gjerne også foreta en endring av hvordan verdens byer fungerer i dag. Vi må tenke utenfor kjente rammer og stille spørsmål. Trenger en by i fremtiden å se ut som i dag? Kan man for eksempel se for seg en helt selvforsynt by? Kan man klare å utvikle 100 % miljøvennlige byer? Kan man klare å unngå slumområder i de aller største byene? Hvordan skal folk bo og hva skal de leve av? Spørsmålene er mange og byplanlegging kan forhåpentligvis, med de rette holdningene, få stor innflytelse på hvordan fremtidens byer blir utformet.

Utfordring: Overbefolkning

Den største utfordringen for menneskeheten i framtiden mener jeg er befolkningstallet. Antallet mennesker på jorden har eksplodert de siste hundre årene . Det er ikke plassmangel jeg da ser som problemet, men følgene av befolkningseksplosjonen. Flere munner å mette stiller større krav til produksjon og distribusjon av mat. Folk trenger klær, et sted å bo og andre mer eller mindre nødvendige artikler. Presset på jorda og dens ressurser øker. Samtidig som råvarer, for eksempel fossilt drivstoff, begynner å bli brukt opp. Flere mennesker betyr også mer utslipp. Byplanlegging kan derfor bli et viktig redskap for å unngå sosial nød, redusere utslipp og skåne naturen for ødeleggende utbygginger. Flere av de største byene i verden i dag har store slumområder. Slike områder kan ha en selvforsterkende effekt og viser alt for tydelig skille mellom rik og fattig. God byplanlegging kan forhåpentligvis hjelpe oss å takle alle disse utfordringene.

Mulighet: Fjerne fattigdom

Den største muligheten for menneskeheten nå er å klare å dempe de store sosiale forskjellene i verden og dermed, i felleskap, klare å ta bedre vare på jorda vår. Igjen vil byplanlegging ha en viktig rolle her. Kanskje sammen med den teknologien vi sitter på i dag. I et historisk lys kan det virke naivt. Men historisk sett har vi aldri hatt bedre forutsetninger for å kunne oppnå dette. Dagens byggeteknikker, transportmuligheter og informasjonsteknologi er viktige redskaper i så måte.

Utfordring: Transport

Jeg tror at fremtidens største utfordring kommer til å være knyttet til transport i og utenfor byene. Transport av varer, transport av mat, transport i forbindelse med industri, transport av mennesker. Utviklingen er slik at flere og fler trekker til byene.

Bygda krymper. Byene vokser. Desto flere mennesker i byen, jo flere tilbud. Økning i tilbud fører til at det er flere steder man ønsker å bevege seg. Daglig bruker jeg minimum én time på å bevege meg. Av og til målrettet, andre ganger ikke. Problemet i dag i mange norske byer er at mange velger bilen foran kollektivtransport. Dette kan skyldes mange ting. Manglende satsing på å gjøre kollektivtransport lukrativt. Bra parkeringstilbud i sentrum. Bensinpriser. Manglende tilrettelegging for sykling. God personlig øknomi hvor bil er prioriteringssak. God utvikling av veier inn, gjennom og ut av sentrum. Dårlig kollektivttransportilbud.

Mulighet: Lokalmiljø

Mulighetene som ligger knyttet til transportproblematikken mener jeg i stor grad vil være knyttet til å kunne skape hyggelige steder å bevege seg på. En bevissthet rundt støy, forurensning og konsekvenser av motordrevet trafikk i sentrum vil ha stor betydning for utvikling av steder for interaksjon i sentrum. Vi beveger oss i sentrum for å lytte, lukte, observere, ta inn intrykk.

Møte mennesker, handle, slappe av, lese en bok, rusle, Tar vi Trondheim som eksempel er det mange ting som kunne ha vært bedre i sentrum. Mindre biltrafikk i sentrum fører til bedre fremkommelighet for gående og syklister. I tillegg får vi masse plass til overs fra alle parkeringsplassene. Her kan vi legge fine grøntarealer, kanskje en byhage? F.eks dersom vi fjerner biler og busser fra munkegata og lager en hyggelig gågate, vil spaserende kunne se munkholmen fra torget (midt i aksen mellom nidarosdomen og munkholmen forøvrig).

Utfordring: Grådighet

Vi er mange mennesker på jorden. Og noen oss har gjort beslag på klodens ressurser på bekonstning av altfor mange andre.

Mulighet: Tenke nytt - gammeldags

Vi har nå muligheten til å ta klimatrusselen på alvor før det er for sent. Et viktig grep i denne omstillingsprosessen handler om å gå ut fra det vi har. I stedet for å kaste og kjøpe nye klær, kan vi sy de slitte vedlikeholde og reparere.

Og i byplansammenheng kan dette overføres til å utnytte det som finnes lokalt. Vi kan bygge rundt eksisterende gårder for eksempel, og tilrettelegge for å dyrke og leve lokalt og fornybart.

Materalismefokus

I Norge og det tradisjonelle Vesten har store deler av befolkningen mulighet til å kjøpe mer enn de trenger, og å handle har for mange blitt en fritidssyssel. Med økonomisk vekst i U-land der folk tidligere har vært vant til å spare på alt kan den nye tilgangen på penger føre til et lignende materialismefokus som vi har i Vesten. Muligheten til å skaffe seg nye ting når vi ønsker senker også terskelen for å kaste For å svare på etterspørselen er det nødvendig med stor produskjon, som ofte medfører forurensning både globalt og lokalt. I tillegg må det vi ta hånd om det vi kaster. Det er ressurskrevende å ta hånd om det på en miljøvennlig måte, og det er lettvint å dumpe avfallet på søppeldynga.

En mulig måte å minke kjøpetrangen kan være å lage arenaer og møteplasser for aktiviter som virker mer attraktivt enn å handle i butikker.

Man kan ha fokus på tilrettelegg for andre sosiale arenaer enn kjøpesentrene.

Kunnskap og aktivisme for bedre klima

Stort utslipp av CO2 er en av flere klimautfordringer som kan få katastrofale konsekvenser hvis det ikke skjer endringer. Nå lærer elever helt ned på grunnskolenivå om klima og bærekraft, og det er noe man kommer innom mange ganger i løpet av skolegangen. Samtidig er det flere klimavennlige trendbølger som brer seg som shoppestop, spise kortreist mat og unngå produkter med palmeolje. Det er mange som ønsker å gjøre noe for klimaet.

At mange engasjerer seg for et bedre klima gir muligheter for å ta i bruk klimatiltak i byutviklingen selv om det vil endre folks vaner. Det kan være å tilrettelegge for urban dyrking, bygge hurtigtogbaner som kan erstatte fly på enkelte strekninger og lage et ordentlig sykkelveinett.

Utfordring: Flyktninger

Vi er midt i en flyktningskatastrofe. Den rammer ikke bare lokalt, men hele verden. Sårbare mennesker blir tvunget til å flytte fra sitt eget land, og må søke bosted i et nytt. Med en helt annen kultur, et helt annet system. Kriminalitet og fattigdom er ikke en naturlig følge av dette. Det er en uunngåelig situasjon, og den største utfordringen er hvordan integrere nye borgere inn i samfunnet. Vi har få eksempler til etterfølgelse. Palestina/Israel er kanskje det mest ekstreme eksempelet. Slum, ghetto, banleieuer finnes over hele Europa og USA. Mye av grunnen kan være ideen om at vi i vesten har skapt det perfekte/ideelle samfunn som alle bør innfinne seg med, og passe inn i. Det blir konflikt mellom religion og kultur. Dårlige erfaringer skaper pessimisme. Men som medmennesker kan vi ikke la være å hjelpe mennesker i nød, og en kraftig økning av befolkningen, vil ha en stor påvirkning på byene. Hvordan kan sørge for at utviklingen gagner alle? MERMERMER

Mulighet: Sykkelen

Sykkelen kan erstatte bilen, sykkelen bringer mennesker sammen, sykkelen gir deg bedre helse.

Her er et bilde fra Masacritica i Buenos Aires der de en gang i måneden samles ved obelisken midt i sentrum og tar over gatene. Det lignende gjør de i Berlin og andre store byer. I Caracas har de en årlig dag der bilen er forbannet fra gatene og alle sykler rundt - antallet politiutrykninger synker betraktelig hver gang det arrangeres.

Utfordring: Hvor skal folk bo?

Mulighet: Større variasjon i byen offentlige soner park for telt campingvogn strøm og vann små leiligheter rekkehus leiligheter større leiligheter enebolig enebolig med hage

Det er en utfordring for framtiden hvor mennesker med lav inntekt/ uten inntekt skal bo? Hvilke forhold og forutsetninger skal verdens fattigste få? I følge eksperter er det fordelaktig for fattige å leve i/nært områder med god infrastruktur og andre med bedre råd enn de selv. Det er også gjort forskning på at en blandet populasjon er fordelaktig for samfunnet i sin helhet, og at det er negativt med homogene områder. Utfordringene med å skape byer hvor fattig og rik kan leve sammen i er store. Korrupsjon, tillit til myndighetene, bolighaier, kriminalitet og byggepriser er kun noen få av de utfordringene en står ovenfor.

Problemet med bolig finnes over hele verden, til og med i Norge. De rike presser de fattige/ lavt lønnede ut av boligmarkedet, dette fører til mer eller mindre homogene boligområder. Denne fysiske distansen mellom mennesker er også med på å skape en psykisk distanse: frykt og fordommer mellom ulike samfunnsklasser.

For å gjøre byen til et sted hvor alle samfunnsklasser kan ha råd å bo under tak, må det gjøres noe med boligprisene og boformene som er tilgjengelige. Det er ingen løsning og bygge boliger med strøm og innlagt vann i slum-områder til de som bor i slummen, så fremt de som er ment å bo der ikke har råd til hverken strøm eller vann og avløp. De fleste dager strekker ressursene der knapt nok til å få mat og rent vann.

Som et byplanmessig prinsipp kan det være en idé og skape mer rom for, såkalte «alternative» boformer, nært infrastruktur som skoler, vann og avløp. Om en blander «slum» med park, deler den opp og distribuerer den rundt om i hele byen vil villastrøk og rekkehus være med på og betale for vann og kloakk for de som ikke selv kan betale for den.

Utfordring: Sult

Den største utfordringen for menneskeheten i fremtiden vil være adgang til nok mat for alle. Allerede i dag er det lite som tyder på at antall sultende vil minke av de 795 millioner sultende i dag.

For byplanleggingen vil dette kanskje legge til rette for strengere krav om vern av dyrkbar mark lokalt, men også hvordan man skal legge til rette for at jordbruk og by kanskje kan komme tettere sammen når bygrensene fortsetter å vokse. Problemstillinger som å dyrke mer innad i byene kan oppstå. Muligens må det legges til rette for mer til dyrking av grønt hos seg selv. Man må også legge til rette for å kunne eksportere mer til andre deler av verden hvor det kan være sultkatastrofer som følge av f.eks. krig eller krimaendringer. Ikke er det nødvendigvis ny teknologi som må til, men vel så mye politisk vilje. Hvordan vil eksport/import av mat foregå? Skal de som bor i byene ha like stor tilgang til mat i fremtiden vil det føre til mer sløsing og flere sultende. Vil kvoter av importert mat eller kan løsvekt på alt av mat være løsningen? Eller kan det være å legge om matbutikkene slik vi kjenner i dag til store markeder midt i byen eller små lokalbutikker på alle byens hjørner?

Mulighet: Medisinsk forskning

Den største muligheten for menneskeheten nå er teknologiens framskritt, f.eks. innen medisin. Levealderen øker og vi andelen eldre øker. Flere samfunn som har levd i storfamilier hvor man selv tar vare på sine eldre ser ut til å bevege seg mot velge muligheten til å sende de eldre på eldrehjem. F.eks. kan vi finne flere fremskritt innen kreftmedisinering, noe som spås blant annet å øke levealderen og vil påvirke en bys sammensetning av folk.

Eldre som har bodd hele livet utenfor byen vil flytte inn for å bli tatt vare på.

Hvordan skal disse legges til rette for. Skal dte skapes egne områder hvor det nesten bare vil være eldre eller skal man integrere dem mest mulig sammen med alle andre som levetr i byen. Den medisinske forskningens fremskritt har sine positive effekter når det gjelder sykdom, men vil også påvirke befolkningens fordeling av unge og eldre. Vil de eldre da trenge mer eller like mye hjelp i fremtiden eller vil de være friske nok ved hjelp av medisinsk forskning slik at de kan ta vare på seg selv så lenge det er lagt til rette for innad i byen?

Utfordring: Matsikkerhet

Befolkningsvekst, klimaendringer, press på naturressurser og stigende råvarepriser de siste årene har gjort matsikkerhet til et høyaktuelt og stadig viktigere tema nasjonalt og internasjonalt.

Det blir stadig flere mennesker og det blir nødvendig med flere boliger, slik at vi må lære oss å bygge og leve tettere. Men byene blir ikke bare tettere men vokser utover grensene sine, som også har konsekvenser på omliggende landbruksarealer. Bare i Norge anslår man at det vil bli 20 prosent flere innbyggere de neste 20 årene. Allerde idag har Norge en vanskelig utgangspunkt i jordbruksproduksjonen med korte vekstsesonger, kaldt klima og spredte landbruksarealer.

Men også internasjonalt er matsikkerhet en stadig viktigere tema.

Global matsikkerhet skapes ved at land utnytter sine naturgitte forutsetninger for matproduksjon og velfungerende handelssystemer. Det er nødvendig at det globale matforsyningssystemet blir mer robust og at verdens ressurser brukes på en bærekratig måte for å produsere mat. Klimaendringer, med temperaturøkninger, ustabilt vær og endrede nedbørsmengder påvirker matproduksjonen og forsterker mange av miljøutfordringene vi opplever allerede i dag. Natur i balanse er et mål i seg selv og en nødvendig forutsetning for all landbruksnæring og for samfunnet forøvrig.

Mulighet: Green Cities

FN’s klimapanel anslår at den globale matproduksjonen kan bli redusert med inntil to prosent hvert tiår samtidig som behovet for mat øker med 14 prosent. Skal verdenssamfunnet ha mulighet til å øke matproduksjonen må alle tilgjengelige ressurser tas i bruk, og produksjonene må være tilpasset de naturgitte forholdene.

En mulighet er å dra matproduksjonen inn i byene. Det er så mye ubrukt areal som for eksempel på de forskjellige takene, i parkene og så videre, som kan bli brukt for å gro grønnsaker og litt forksjellig. Byen ville bli dermed litt mer selvforsynt og det blir grønnere og vennliger.

Landbrukets viktigste oppgave har gjennom alle tider vært å produsere mat. Menneske og samfunn er avhengig av et landbruk som kan bidra til en stabil tilførsel av nok og trygg mat, tømmer og energi. De tre viktigste forutsetningene for norsk matsikkerhet er kontinuerlig produksjon av mat, ivaretakelse av det nasjonale produksjonspotensialet for mat og et velfungerende handelssystem. Produksjonspotensialet kan bare holdes i hevd ved at en stor andel av ressursene er i bruk og at kunnskap om produksjon holdes ved like og videreutvikles gjennom kontinuerlig bærekraftig produksjon. Videre er det avgjørende for matsikkerheten at det genetiske mangfoldet opprettholdes, slik at landbruket kan tilpasse seg endret klima og endringer i natur- eller produksjonsmiljø.

Utfordring: For mye skjermbruk

Jeg mener at den største utfordringen for menneskeheten i framtida er at mennesker sitter foran skjermen for lenge. Den lette tilgjengeligheten til skjerm og internett er med på å gjøre barn mindre akitve. Internett har på en måte ført menneskene sammen, men det har også vært med på å øke avstanden mellom menneskene fysisk. Det med at man sitter inne på rommet og spiller hele dagen, ser på mobilen mens man sitter på bussen, ser på film eller serie, oppdaterer bloggen sin og så videre gjør at man mister mange sjanser til å bli virkelig kjent med andre mennesker. Jeg tror at barn som lærer seg å bruke skjerm og internett for tidlig vil ha vansker med å lære seg å respektere andre og å være sammen med andre enn de som alltid er omringet av mennesker rundt seg. Det er også skadelig for synet å se på skjermen hele dagen. Så hva er det vi vil?

Jeg mener at menneskene har blitt for avhengig av internett allerede. Jeg er enig i at internett er en god ting hvis man bruker det riktig. Det ligger masse informasjon ute som man kan lære nyttige ting av, men det går fort veldig mye tid i dette. Derfor mener jeg at folk burde være mer bevisste over tidbruken og heller bruke mer tid på å gjøre noe sammen med andre.

Mulighet: Felles aktiviteter

Jeg tror at felles aktiviteter vil føre menneskene sammen på en positiv måte.

Byen burde være mer tilrettelagt for felles aktiviteter som fisking og felles dyrking. Trondheim er jo en kystby, men mye av havna brukes til industri. Jeg skulle ønske at det hadde vært flere fiskesteder som er brukevennlige og at det finnes flere felles hager hvor man kan tilbringe sammen med venner eller familie. Man vil også få en mestringsfølelse etter hvert, og det er med på å skape minner for livet. Man vil også være mer fysisk og ha et sted å roe seg ned etter en travel dag på skolen eller jobb.

Menneskene vil også lære seg å ikke sløse mat og å kanskje sette pris på alt man har rundt seg?

Utfordring: Klimakrisen

Jeg vil si at den største utfordringen for menneskeheten er klimakrisen. Denne rammer hele verden og skaper store utfordringer. Eksempler på problemer relatert til klimakrisen, er artsutryddelse, stigende havnivå, naturkatastrofer, ressursmangler, klimaflyktninger og nød.

I sin femte hovedrapport er FNs klimapanel mer enn 95% sikre på at klimaendringene er menneskeskapte. Derfor mener jeg det er vårt ansvar å gjøre noe for å hindre endringene. Klimaendringene er blitt forsket på og har vært synlige veldig lenge, så jeg mener flere må se lenger enn sin egen nese og begynne å bry seg.

Et eksempel på hvordan dette kan påvirke byplanlegging, er alle klimaflyktningene som trenger nye steder å bo. Når store mengder folk flytter seg til stedene med bedre levevilkår, vil man måtte legge til rette for tettere bygging av boenheter. Et annet eksempel er at klimaendringene kan føre til at vi må endre byggeskikk. Hvordan bygninger er tilpasset klimaet er svært variert ut ifra hvor på kloden en er. Om klimaet endrer seg kan det oppstå nye forhold å ta hensyn til.

Mulighet: Ta klimakrisen på alvor

I dagens samfunn har vi mange muligheter for å påvirke klimakrisen. Vi har stort potensiale for å finne flere og mer effektive tiltak for å bedre forholdene.

Ved hjelp av for eksempel forskning kan man få mer kunnskap om klimaet og dermed hvordan man kan ta vare på det. Skal man få til dette må vi gi større støtte til forskning på dette feltet.

Den største muligheten jeg ser, er at vi må bli villige til å utføre de ulike tiltakene for å hjelpe kloden vår. Alt for mange er alt for egoistiske og bryr seg ikke om framtidens generasjoner eller de mange som allerede rammes av klimakrisen. Om alle begynner å ta klimakrisen på alvor, kan vi oppnå utrolig mye.

Som arkitekter kan vi finne nye byggemetoder, nye materialer og utforme byer som tar bedre vare på miljøet. I og med at arkitektur henger sammen med hvordan vi mennesker lever, kan vi bruke den til å legge til rette for mer bærekraftige livsstiler. Ved hjelp av forskning kan vi komme fram til gode eksempler for å få til dette.

Utfordring: Fordeling av maten

Antall folk som sulter i verden har bare fortsatt å stige de siste tiårene, selv om man allerede i 1974 bestemte å utrydde all sullt i løpet av ti år. I 2011 var antall mennesker som sulter i verden på god vei over en milliard. Man skulle da tro at det ble produsert for lite mat i verden i dag. Matproduskjon måles ofte i antall kilo kortn pr. pers., siden korn fortsatt står for rundt halparten av kaloriinntaket til verdens befolkning i dag. Man regner med at 230kg korn pr. person er nok til å dekke kaloriinntaket. I dag (2012) produseres det hele 350 kg korn pr. pers. Det er altså ikke matproduskjonen som er feilen i dagens sammfunn, men fordelingen. Dette kommer av at vi i vesten bruker mye mer enn det vi egentlig trenger. En gjennomsnittsperson i USA forbruker 1230 kg korn pr. person, mens en i Zimbabwe bare forbruker bare 90 kg. Det å løse matproblemet er viktig for utvikling, slik at det å skaffe mat ikke går på bekostning av utdanning, som er veldig viktig for utvikling og klimaet.

To store årsaker til overforbruk av korn i vesten er at vi spiser veldig mye kjøtt (hvor 80% av energien forsvinner) og det kastes all for mye mat.

(Kjøttproduskjson er også veldig skadelig for miljøet ved at det slipper ut store mengder klimagasser. Kjøttproduskjon er faktisk en større bidragsyter til utslippene enn transport.)

Mulighet: Jordbruksby

For å løse noe av matproblemet må derfor kostholdet basere seg mer på korn og grønnsaker, og det er viktig at folk får eierskap til jorden de dyrker(samt en økning på brunn av befolkningsveksten). Derfor tror jeg fremtidens byer må være mye mer selvforskynt med tanke på matproduskjon. Om vi beveger oss bort fra det storskala, markedssystemet vi har i dag, vil fordelingen bli mer lik.

Det at også bybefolkningen får et bedre forhold til produksjonen tror jeg også vil virke gunnstig i forhold til at det kastes så mye mat som det gjøres i dag.

For å klare å produsere mat i byene må det innføres på mange ulike nivå. Alt fra å dyre urter og tomater på verandaen til mer storskala dyrking på tak og driftsdyktige områder i tilknytning til byen. Parker kan også deles opp hvor deler blir parsellhager, uten at det gjør parken utilgjengelig. Det er også mulig å tenke seg at store deler av arelane som i dag brukes til transport kan brukes til dyrking av mat. Stenger man byene for trafikk frigjør man store arealer for dyrkning, og folk vil kunne ha umiddelbar nærhet, og tilknynting, til maten.

Dyrkning i byene løser også noe av vannproblemene. Den økende mengden overvann i byer i norge kan brukes til vanning av dyrkbar mark. Tilgang på rent vann vil være et av de største problemene menneskene står ovenfor i fremtiden, så å bruke overvann i steden for rent vann til dyrking kan være en fin løsning

Utfordring: Klima

Klimaendringene er en av de største utfordringene verden står overfor i dag.

Veksten i befolkningen og i materiell velstand i den industrialiserte verden over mange tiår har bidratt til miljøproblemer som truer det framtidige livsgrunnlaget på jorda. Klimapåkjenningene er allerede merkbare, og de tydeligste konsekvensene er en høyere global temperatur, tap av naturmangfold og spredning av helse- og miljøfarlige kjemikalier. I et lengre perspektiv vil effekten av menneskeskapte klimaendringer vises på desto flere måter. I mange områder vil mulighetene for å produsere mat bli langt vanskeligere. Dette gjelder særlig for verdens fattigste.

Klimaet står i sterk sammenheng med byplanlegging. Allerede styres mange byers utvikling av klimapåkjenningene, feks med vern mot flom. Det meste av klimapåkjenningene kommer fra byene, men de kan også være en del av løsningen. Eksempler på løsninger er planlegging av bygnigner med grønne tak. Det bedrer luftkvalitet og biodiversitet i byen. Vegetasjon på bygninger regulerer dessuten temperaturen innendørs, slik at det også blir mindre behov for energi til kjøling og oppvarming.

Mulighet: Teknologi

Den store tekniske revolusjon og, i nyere tid, den digitale revolusjon, har totalforandret hvordan et menneskeliv ser ut, sammenlignet med hvordan det var for bare et par århundere siden. Fremdeles foregår en teknologisk utvikling i enorm fart, og i den ligger enorme muligheter.

På mange områder kan teknologiske fremskritt hjelpe jordens befolkning. Et eksempel er teknolgi som bidrar stort til oppdagelser innen medisin. Et annet er mulighetene for å skape kunstig intelligens, og hvilke konsekvenser det vil få.

Også i byplanlegging kan nyskapende teknologi være en viktig brikke. Utvikling av nye materialer, bedre byggemetoder, billigere, raskere, enklere og bedre løsninger kan forandre måten vi planlegger by på.

Utfordring: Latskap

Mulighet: Kunnskap

Det sies at mennesker er genetisk programmert til å være late, energisparende og velge den veien med minst motstand. Dersom dette er sant (noe det tilsynelatende er) har vi potensielt en mørk framtid.

En av de viktigste mulighetene vi har til å utvikle gode byer er å utnytte den kunnskapen vi som intelligente mennesker har, og den kunnskap vi kan tilegne oss gjennom forskning, analyser og erfaringer.

Vi ser allerede nå at byer de senere årene er planlagt for infrastrukturen, med transport i fokus, heller enn for mennesket, som byen opprinnelig er ment for.

Menneskers behov settes til side for bilens krav.

Kunnskapen vi har om gunstige bo- og leveforhold må overvinne økonomien, latskapen og de andre faktorene som får oss til å prioritere feil når vi bygger byer.

Moderne byer designet for biltraffikk er en stor bidragsyter til at late mennesker kan fortsette å være late. Dette medfører økte utslipp av potensielt skadelige klimagasser, bråk, dårlig lokalklima, ulykker og dårlig fysisk helse. Det medfører også at store arealer forsvinner til infrastruktur ment utelukkende for å tilrettelegge for biltrafikk. Ikke bare er biltrafikken negativ i seg selv, den tar i tillegg plass fra boliger, næring, rekreasjon og uregulerte byrom.

Vi vet at det ved å tilrettelegge for fotgjengere og syklister i en by, samtidig som man gjør tiltak mot biltrafikk, har enormt positive effekter for menneskene som bor i byen. Et bilfritt/bilredusert bymiljø vil ha friskere beboere, både fordi de må bevege seg mer og fordi luftkvaliteten bedres. I tillegg vil beboerne spare penger på å ikke kjøre bil. De vil oppleve færre bilulykker, og de vil samlet sett redusere mengden klimagassutslipp. Flere undersøkelser viser også at byer som er tilrettelagt for fotgjengere og syklister har lykkeligere innbyggere.

Dersom vi ikke klarer å overvinne den genetiske latskapen vil vi stadig bygge byer uten fokus på optimale leveforhold. Byer som ikke er ment for mennesker.

Essensen ligger i å gjøre tiltak vi vet hjelper, heller enn å gjøre det flest vil.

Utfordring: Forbrukersamfunnet

I verden i dag er det en stor skeivfordeling av materielle goder og mat. Jo mer penger man tjener jo mer kjøper man. I rike land som Norge er det også et press fra samfunnet om å passe inn. Om man har penger skal man vise det.

Helst skal man ha 100 forskjellige merkegensre og bukser. De rike kjøper varer de egentlig ikke trenger, og mer mat enn de orker å spise. Så fort den to år gamle vaskemaskinen blir ødelagt, blir den sendt rett på søppeldyngen, fordi det koster mer å reparere den, enn og kjøpe en ny. Det krever mye materialer og forurensende gasser for å produsere og frakte, for eksempel en vaskemaskin.

Likevel kan man i Norge kjøpe en vaskemaskin for 2000 kr. Dette gjør en norsk familie mer enn gjerne slik at de får råd til å kjøpe Canada goose jakker til hele familien.

Om vi ser på det store bildet, fungerer vi som ekstremt dårlige forbilder for resten av verden; spesielt for utviklingsland hvor økonomien er på vei opp. Om vi skal ha tilgang til alle disse godene, hvorfor skal ikke dem også få tilgang når de selv får bedre råd?

Problemet er at det ikke finnes nok ressurser for et slikt forbruk på verdensbasis, og mengden forurensning forbundet med produksjon vil stige til et katastrofalt nivå.

Mulighet: Forbilder og opplysning

De fleste har nok fått med seg hva global oppvarming er, og hva dette medfører, men de færreste vet hva de selv kan gjøre for å forhindre at dette skal skje. Man redder ikke verden ved å sortere avfallet sitt og kjøpe grønne produkter i butikken, når forbruket likevel er høyt. De rike må endre innstillingen sin og forstå at å ha overflødig med materielle goder ikke nødvendigvis gjør dem lykkelig.

Det er dessverre ikke lett å gi avkall på goder man har jobbet hardt for å skaffe seg. Man trenger gode forbilder som kan vise vei. Hva om kongefamilien kunne bodd i et miljøvennlig hus og bruke den samme dressen fra dressmann mer enn én gang?

Politikerne må også gjøre sin del, ved å sette av mer penger til forskning og rådgivning på redusert forbruk. Kanskje de til og med kan være litt strengere med folket sitt for å føre de den rette veien. Staten burde støtte bedrifter som produserer miljøvennlige varer av høy kvalitet, slik at disse blir billigere, og ha høyere moms på varer produsert i fabrikker som nærmest spyr ut forurensning.

Til slutt burde bedrifter som driver med reperasjon av varer få støtte til nettopp dette, slik at det blir mye billigere å reparere varene sine, enn å kjøpe nye.

Utfordring: Krig og vannmangel.

Jeg tror krig vil bli den største utfordringen for menneskeheten i fremtiden. Vi ser en stor økning i antall flyktninger, som i dag er på 59,5 millioner mennesker. Jeg tror denne flyktningstrømmen vil skape store utfordringer i fremtiden. Jeg tror dette vil føre til lokale konflikter innenfor landegrenser, slik som i Midtøsten i dag. Vi vil bo tettere, med ulik kultur og oppfatninger.

Dette kan byplanlegging være med på å forhindre, f.eks. ved å unngå å lage gettoer. Jeg tror det har positivt effekt hvis flere med ulik bakgrunn kan bo på samme område. Dette vil gi mer innsikt, og vi vil lære hverandre å kjenne. Det vil også være viktig hvordan byggene er konstruert, at menneskene føler seg hjemme og verdsatt i sitt eget hjem. Nok skoler og flere arbeidsplasser er viktige elementer i byplanlegging.

Et annet problem jeg tror vil bli en utfordring i fremtiden, er mangel på vann, som igjen vil føre til mangel på mat. Dette kan føre til krig, da stormaktene kanskje går inn i landet der det fortsatt er vann. Byplanlegging er igjen viktig, kanskje ideer som å rense vann direkte fra takrenner?

Mulighet: Kommunikasjon

Den største muligheten for menneskene i dag er at vi kan kommunisere med hele verden. Vi kan snakke med hvem vi vil i verden, når vi vil.

For byplanlegging innebærer dette store fordeler da vi kan ta lærdom i hva andre land gjør, og se hva som fungerer og hva som ikke fungerte. Vi kan lære fra andres feil, og se på statestikk som også gir informasjon som kan legge til rette for byplanlegging. Vi kan bygge opp et samfunn på grunnlag av fakta fra andre steder. Vi kan se på andre lands bystrukturere, uten å måtte reise dit. Og hvis vi har noen spørsmål, kan vi enten sende en mail, eller ringe mennesker som har mer kunnskap.

Vi kan se på transportsystemer i andre land, som også vil være et viktig grep i bystrukturene i Norge. Via media har vi et større utgangspunkt når vi skal besvare spørsmål som: - Om vi skal bo i byen og handle utenfor byen?

-Om vi skal bo utenfor byen, og handle i byen?

-Om vi skal ha metro?

London startet byggingen av metroen før byen utvidet seg slik den er i dag, fra 1843. I dag hadde kanskje ikke London hadd penger nok til å lage metroen.

Trondheim by vil også utvide seg.

Utfordring: Ressursforbruk

Den største utfordringen i dag er å få kuttet ned utslippene uten at man frarøver befolkningen for mye av luksusen man er vandt til å leve med. En slik luksus kan være privatbilen og det er problemstillingen jeg har valgt å ta stilling til i denne oppgaven. Slik jeg ser det, er det to måter å få folk til å la bilen stå: gjøre et annet tilbud mer attraktivt, eller å gjøre bilen mindre attraktiv å bruke.

Det virker som om sistenevnte er det som praktisertes mest i dag, med mindre parkeringsplasser, bompenger og så videre. Spørsmålet i denne opgaven blir derfor om det går ann å gjøre bilen unødvendig?

Spørsmålet man da må stille seg er: Hvorfor bruker man bil? Grunner kan være at man med privatbil ikke trenger å forholde seg til rutetabeller og avganger, i tillegg til at den går direkte dit du vil. Bilen tilbyr også et klimaskille man ikke har på sykkel eller til fots.

Mulighet: Modulbåndbyen

Muligheten som her er satt opp er en billøs idealbymodul som settes etter hverandre både for å danne kommunikasjonssystem og større bydeler.

-Selvforsynte bydelsmoduler som tilbyr boliger, butikker, skoler, barnehager og så videre. Dette gjør i utgangspunktet reise mellom bymodulene unødvendig.

-Standardbredde på modulene gjør at det alltid er kort vei til nærmeste togstasjon, butikk og utmark.

-Båndmodellen gjør det mulig å utvide byen langs kommuniksjonsåren om det blir plassmangel.

-På bakkenivå beveger man seg til fots.

-Egne flyplassmoduer fabrikkmoduler og lignende.

-Modulene bindes sammen med med tog. Det er lagt opp til flere spor, slik at man kan ta lokaltog, hurtigtog eller eventuelt frakte gods i godstog.

-Konseptet er avhengig av hyppige togavganger i begge retgninger, hele døgnet.

-Uten bilene frigjøres det mye areal som kan brukes til andre ting.

Utfordring: Overbefolkning i byene

Mulighet: Handling

Den største utfordringen vi menneskene har, tror jeg er at flere og flere flytter til byene og færre og færre driver med jordbruk. Det er enklere for folk flest å få tak i “lettvinte” jobber. Med dette mener jeg jobber som ikke er fysisk harde og der lønningene kun berøres av økonomiens oppturer og nedturer og ikke klimaets uforutsigbare svigninger.

Den største muligheten vi har når i dag er handling. Man har i flere år forutsett denne endring, men fram til i dag har alt kun vært en samtale. Nå må vi begynne å handle. Kanksje er det på tide å utforske andre måter å bo sammen på? Kanskje det handler om hvordan man skal planlegge nye byer, og hvordan de “gamle” byene skal fylle de nye kravene.

For byplanleggingen betyr dette at det blir mer og mer behov for sentrumsnære boliger, og at det blir færre aktører som produserer mat.

Jeg tror at byplanlegging i fremtiden ikke kun blir arkitektenes fagfelt, men en stor arbeidsplass med mange forskjellige yrkesgrupper. Sosiologer, arkitekter, ingeniører, kanskje til og med bønder?

Men hva vil det bety for selve byen? Hvordan kan man videreutvikle byene til å håndtere de nye flyttebølgene? Vil byene kun bli overbefolkede steder, der man ikke lenger kan se himmelen pga forurensning, og maten vi spiser blir sendt til oss av andre land? Eller blir byene i større grad en viktigere bit i noe større, enn det de har vært før?

For byplanelggingen betyr det at byene må bli større, mer effektive, smartere, og grønnere.

Vi vet at vi må forandre levestilen hvis vi skal fortsette å bo på planeten vår, så jeg tror at dette århundre handler det om å handle og ikke bare tro at det holder å ha en samtale om det.

Utfordring: Nok mat i verden

Mulighet: Smartare matproduksjon

?

Me blir stadig fleire i verda. Innan 2050 er det estimert at me kjem til å vera 9 billionar mennesker på kloden. Det er mange. Ut ifrå dagens matproduksjon og produksjonsmetodar har me ikkje nok mat til alle dei som kjem i framtida.

For å produsere mat i dag trengs det mykje areal, eindel manuelt arbeid og effektive sprøytemiddel for å nevne noko. Avlingane blir i større og mindre grad påvirka av vèr og naturkrefter, element som er vanskelig å kontrollere. Mykje mat blir dyrka i ein del i verda og eksportert til mange land. Dette medfører mykje transport, forurensing og krav til at matvarene skal holda seg lenge for å klare disse avstandane. Ein stor utfordring som er spådd i framtida er forurensing av grunvatn som følge av økt sprøyting for å møte marknaden sine krav.

I bynære strøk er jordbruksareale sårbart og attraktivt for utbyggarar og investorar. Eg håpar me finn gode løysingar for meir effektiv matproduksjon som frigjer jordbruksareal. Då håpar eg at fortetting av byane også har kome langt slik at det frigjorte arealet kan brukast til meir fornuftige ting.

Det fins mange løysingar og teoriar om korleis matproduksjon kjem til å foregå i framtida.

Genmodifisering kan muliggjere meir effektiv produksjon med mindre sprøytemiddel, mat som varar lenger som igjen kan gjere at me kastar mindre mat.

I framtida kan ein flytta matproduksjon til der folk bur i framtida: byane. Kortreist mat produsert på ein effektiv måte der minst mulig manuelt arbeid er krevd og mest mulig utnyttelse er mulig. Ein kan bygge i høgden, utnytte sollyset betre, skjerme for klimavariasjonar og avlingssvikt og frigjere verdifult jordbruksareal til andre aktivitetar. Arkitektur kan vera pådrivar for å legge til rette for denne måten å produsere mat på, spesielt i byen.

Utfordring: Klimagassutslipp

Mulighet: Plantebasert kosthold

En stor utfordring for mennesker i dag er de store klimagassutslippene. En stor del av disse utslippene kommer av den industrialiserte kjøttproduksjonen.

Kjøttindustrien står for ca. 20% av verdens klimagassutslipp, mens øvrig matproduksjon står for 5%.

En løsning på dette klimaproblemet er at vi mennesker går over til et vegetarisk eller vegansk kosthold. Ved å gå over til et plantebasert kosthold vil ikke bare personlig helse bli forbedret, men man får i tillegg et mye større volum av plantebaserte matvarer fra tilsvarende område enn man ville fått av kjøtt.

Store deler av dyrket mark brukes i dag til å produesere fôr til dyrene mennesker spiser. Smtidig er sult en reel trussel for store deler av verdens befolkning.

Det store utslippsregnskapet blir stort om man skal regne alt utslipp fra transport, slakting og produksjon før maten kommer i butikkhyllene så vi kan kjøpe den.

Mens det kreves 15500 liter vann for å produsere 1 kg kjøtt, kreves det bare 1300 liter for å produsere tilvarende vekt bygg(korn). Dette regnestykket burde være overbevisende nok til at en ville revurdere sine matvaner.

De områdene som i dag brukes til beitemark eller produksjon av fôr kan brukes til å dyrke menneskemat.

Kjøttproduksjonen krever også store mengder vann, som jeg ser for meg vil bli en mangelvare i fremtiden (kanskje ikke i Norge, men i et globalt perspektiv).

Fra et arkitektonisk perspektiv kan man legget til rette for større arealer med dyrkingsvennlig jord i planlegging av bysituasjonen eller i nærheten av der folk bor (kortreist mat som et alternativ til langreist). Privat småskaladyrking er også en mulighet man kan tilrettelegge for. Man kan jobbe for å ikke bygge på dyrkningsmark, slik som det er en tendens til i nåtiden.

Utfordring: XXXXXXXX

En av de største utfordingene som diskuteres i dag er at vi er for mange mennesker på kloden. Planeten vår kan ikke håndtere et stort antall mennesker som stiller stadig høyere krav til levestandard. Den tredje verden er på vei oppover, og det brukes enorme ressurser på å forbedre levestandarden til fattige over hele verden. Vi har behov for stadig større og velfungerende byer, folk tar ikke lenger til takke med kun tak over hodet og mat på bordet.

Når dette er sagt tror jeg at naturen kommer til å regulere befolkningsveksten på egen hånd, og at den største utfordringen menneskeheten kommer til å møte blir å akseptere konsekvensene av dette. Naturens egne reguleringsmetoder kan være alt fra masseepidemier til naturkatastrofer som tørke og ekstreme tempeaturer. På tross av at vitenskapen gjør stormskritt er det allikvel slite som kan gjøres på et langsiktig nivå med at mennesket er en organisme som i stor grad er bundet av natursen lover å sykluser.

Vi jobber instens med å forhindre epedimier, ta folk ut av fattigdom, og forhindre at mennesker dreper hverandre, noe som også en del av naturens naturlige seleksjonsprogram. Jeg tror at det kan bli en enorm utfording og akseptere at ‘høyere makter’ (hehe) kan få dette arbeidet til å føles forgjeves.

Mulighet: XXXXXXX

Mennesker har heldigvis en egen måte å regulere seg selv på. Vi jobber mot at alle mennesker på kloden skal ha hus, bil, skolegang, kunne spise det de vil til middag og føle seg trygge når de legger seg. Kloden vår kan ikke håndtere milliarder av mennesker som fører denne livsstilen. Heldigvis kommer lav fødselsrate hånd i hånd med økt levestandard. (se link: https://en.wikipedia.org/wiki/ List_of_sovereign_states_and_dependent_territories_by_birth_rate#/media/ File:Birth_rate_figures_for_countries.PNG)

Man kan håpe at dersom vi klarer å øke levestandarden raskt nok, vil vi klare å senke den totale befolkningsveksten når mål om global levestandard er nådd. Vi må uansett forhindre at vi fortsetter å grave vår egen grav.

Utfordring: Transport

Det er i dag veldig enkelt å komme seg fram i verden. I tillegg er det billig. Deler av året er det billigere å komme seg tur/retur Trondheim-Berlin med fly, enn det er å komme seg tur/retur Trondheim-Oslo med tog. I et samfunn der det å reise og oppleve nye byer og kulturer er en fullverdige aktivitet er det dermed lett å heller reise til metropolen Berlin, enn den minste storbyen i Skandinavia, Oslo.

Et fly slipper ut 100 ganger mer klimagass enn et tog som går på elkraft. Det sier seg selv; det burde være rimeligere å ta tog og tilbudet burde være mye større for at brukere skal utnytte seg mer av det og prioritere det. Det burde også gjøres mindre attraktivt å fly. Det kan gjøres økonomisk ved å sette opp prisene eller man kan spille på samvittighet ved å vise kunden hvor mye klimagasser han/hun er med på å bruke sammenlignet med tog og buss, og hvilke konsekvenser dette har både som forbilde i samfunnet og framtidsrettet.

Det å lage god infrastruktur i en region er sentralt. Både for at det skal være enkelt å ferdes, men også fordi det kan medføre at mennesker velger å være i sin region også i helger og ferier, i stede for å reise ut i verden. Dette medfører at ikke bare transport burde få en annen rolle, men også forsterke de ulike tilbudene som finnes i hver region.

Mulighet: Global verden

Vi lever i en verden og en tid der avstander med tanke på kommunikasjon er svært liten. Avstander geografisk har minket drastisk. Mange sitter på gode løsninger, mye informasjon og mye kunnskap. I den globale verden er dette tilgjengelig kunnskap som vi kan lære av, og selv bruke i våre prosjekter. På arkitektstudiet var det første jeg lærte ”Det er lov å stjele. Stjel!”. Det er ikke et poeng å finne opp de samme gode løsningene flere gangene. Det er lurere å finne tilsvarende problematikk og deretter løsninger som en kan analysere, tilpasse og bruke. Like viktig som å finne løsninger en kan bruke, er det å finne løsninger som ikke fungerer, som man skal holde seg bort fra.

Det finnes utallige byer i Europa og resten av verden som har stått og står ovenfor samme problematikk med tanke på byplanlegging. Dette betyr at det finnes mange ulike løsninger på relativt like utfordringer. Dette kan vi alle utnytte oss av ved å lage en database med problem, løsning og grad av vellykkethet med tanke på resultatet en ønsket.

I den kompakte verden er det også lettere å finne fram til mennesker med spesialisert kompetanse. Personer med mye kunnskap innenfor ett felt, der men selv stiller svakt, er det lurt å utnytte seg av og opprette kontakt med.

Utfordring: Massevandring og konflikt

Såvidt jeg ser det er den store utfordringen i framtiden en kombinasjon av tre primære faktorer; klimakatastrofer på grunn av global oppvarming, overbefolkning og mangel på rent drikkevann. Disse tre faktorene vil i stor grad være med på å skape folkevandring og konfliktområder som vil skape nye utfordringer for verdenssamfunnet i dag. Blant disse utfordringene vil det være å huse antallet flyktninger og kriserammede effektivt og på en god måte, samt å skape en ordning for drikkevann som kan hjelpe til å unngå den fryktede konflikten mange mener vil oppstå rundt landene med store ferskvannsressurser.

For byplanlegging vil dette innebære en rask vekst av byer hvor flyktninger bosetter seg, og å kunne sette opp tilfredstillende hus-alternativer i bysammenheng uten å skape ensidige og stigmatiserende forhold, slik en gjerne ser i områder med klar overvekt av et enkelt folkeslag. Med andre ord må vi kunne bruke byplanlegging i integrering av eventuelle flyktninger. Arkitektur, byplanlegging og holdninger må struktureres og utvikles for å være vannbesparende og samlende, altså å kunne ta vare på vannressurser en eventuelle vannressurser, for å begrense flyktningestrømmen og konflikten rundt ressurser.

Arkitekter og byplanleggere må også være villige til å ta i bruk ny teknologi som skapes for å motkjempe disse problemene.

Mulighet: Teknologi og forskning

Vi er i dag i en gullalder av teknologi og forskning. Daglig blir det gjort nye oppdagelser og oppfinnelser innen teknologi som kan være med å forhindre problemer og katastrofer som en dag vil oppstå i framtiden, enten det gjelder ferskvannsressurser, klimaendringer eller biedød. Teknologien varierer fra små ting som vannfilter til nye, mer effektive solpanel og batterier. Byplanleggernes ansvar, og da også muligheten, vil bestå av å være føre var. Å ta i bruk nyvinninger og forskning da spesielt innen bekjempning av klimaproblemer, slik at vi alltid kan være ett skritt foran eskaleringen av forurensning og klimakatastrofer som resultat av global oppvarming.

Det store spørsmålet for byplanleggere vil være hvordan man kan ta i bruk eller legge opp til bruken av disse teknologiske nyvinningene. Når en regner med at solcellepanel i nær framtid vil kunne produsere nok strøm selv i overskyet vær, virker det fornuftig å legge opp til parkanlegg og takflater med solcellepanel. Kan byplanleggere også legge opp til holdningsendringer som gjør at flere tar i bruk ny og klimavennlig teknologi på eget initiativ? Uansett vil teknologi og forskning være med på å sette preg på framtidsutviklingen. Da er det viktig at også fremtidens byplanleggere beveger seg i samme retning.

Utfordring: Teknologien

Det jeg anser for å være fremtidens største utfordring, er også det som har i mange tilfeller vært fremtidens store redning. Men slik som med alt som er godt, kan det misbrukes til noe ondt. Teknologien har ført med seg muligheter til å redde liv, både på sykehus og i form av at det er lettere å ta kontakt og søke hjelp. Teknologien fører med seg mye godt.

Men den har også en konsekvens der den fører mennesker vekk ifra hverandre og isolerer folk i sin egen lille verden. De siste 5 årene har det skjedd store forandringer som er godt synelige i samfunnet. Folk er avhengige av mobilen, ser ned og kommuniserer heller med mobilen en folk rundt seg.

Folk blir isolert og kommer på avstand med det som skjer på den andre enden av komunikasjonen. Dette har åpnet muligheter for f.eks dronebombing, der gjerningsmannen kommer på avstand fra offrene og kan ta liv uten å måtte ha et forhold til konsekvensene.

Mulighet: Et bevisst samfunn

Jeg har helt ærlig ikke noen god løsning på hvordan dette kan snu og teknologien brukes til kun noe godt. Men det må finnes en vei. Jeg tror og håper at vi som arkitekter kan bidra.

Kanskje vi må jobbe mot mindre og mer konsentrerte samfunn der folk er nødt til å kommunisere i større grad med folket i nærmiljøet?

Kanskje det går ann å minke på avstanden til produktene vi bruker med å få mindre og flere bedrifter? Slik at melken vi kjøper, kommer faktisk fra nabogården i stedet for å reise en lang vei, forså å komme tilbake til butikken. Samme gjelder kjøtt, frukt og grønnsaker.

Kanskje nabolaget kan få en større betydning? Og landet vi bor i kan få lov å være det det er og slippe å bli mer og mer lik EU? Kanskje vi kan jobbe for å planlegge bydelene så pass bra og attraktive, at du ikke trenger å være et annet sted samtidig som du er hjemme, men kan legge i fra deg mobilen?

Utfordring: Egne interesser

Mulighet: Se det store bildet

Vi er 7,3 billioner mennesker som deler på en jordklode, men likevel lever vi i forskjellige verdener. Vi bor i ulike land og kontinenter, og har levestandarder som varierer fra absolutt fattigdom til overdådig luksus. Av og til er det i samme land at man finner de største forskjellene mellom rik og fattig.

Det kommer naturlig for mennesket å tenke på seg selv. Jeg, meg og mitt. Kall det en form for overlevelsesinstinkt. Vi er som regel opptatt av hvor bra vi selv har det, og hvordan vi skal komme oss gjennom denne verdenen. Vi har lett for å tenke: “angår ikke meg, not my problem”.

Vi har en klode vi deler på, men dens goder og ressurser er skjevt fordelt blant dens beboere. Vi blir flere og flere, samtidig som ressursene blir færre og færre.

Altså må vi kunne klare å dele mindre på flere. I praksis vil det enten si at hver enkeltperson må klare seg med mindre, eller at vi på en eller annen måte må stoppe befolkningsveksten.

Hvis vi skal klare å ta vare på den jorda vi har, er vi nødt til å samarbeide. Vi må sette våre egne personlige agendaer til side og være villige til å ofre litt av oss selv for å redde vår felles planet. Det er vårt ansvar. Dette er lettere sagt enn gjort, og krever en stor del godvilje. Våre holdninger blir en viktig faktor.

Det er et klart faktum at vi i den vestlige verden har en desidert høyere levestandard enn resten. Alle kan ikke leve som oss. Dette betyr at vi må senke våre standarder, og være villige til å dele. Men er det så lett? Videre kan man se at det er mye mer vanlig å føde mange barn i fattige land enn i de rike. Har du mange barn, har du mer arbeidskraft som kan tjene til livets opphold og ta vare på familien.

Utfordring: økt befolkning

Mulighet: øk kvaliteten

En stor utfordring for menneskeheten er økt befolkning. Økt befolkning fører igjen til økt tetthet. For mange er det mest aktuelt å bo i byene. Her finner man alt man trenger, og det er nære jobb, skole og barnehager. Per i dag er tettheten størst i byene, og den vil bli større med tiden.

En stor mulighet for menneskeheten nå er å utnytte det vi har. Vi har mye kunnskap om teknologi, medisin og vitenskap. La oss bruke denne kunnskapen på å gjøre verden til et bedre sted å bo i. Øk befolkningen. Øk tettheten. Øk livskvaliteten.

Hva skjer hvis vi fortsetter med den byplanleggingen vi bruker i dag?

For å kunne bo i by selv om tettheten er høy er det viktig å bevare og forsterke kvalitetene byen har, og også tilføre nye kvaliteter gjennom byplanleggingen.

På denne måten kan mennesket lære å like det å leve trangt.

Vil vi etterhvert bo tettere enn noen gang? Kommer man aldri igjen kunne ha mulighet til å være alene?

Vil byene bli fylt opp av upersonlige boceller for mennesker?

Vi må gjøre byene bedre å bo i.

Utfordring: Ressurser og forbruk

Verden står i dette århundret overfor en enorm befolkningsvekst. Som Hans Rosling beskriver i sin kanal på “TED conversations” er det nærliggende å tro at folketallet i verden kommer til å jevne seg ut, og stabilisere seg. Likevel vil flere mennesker kreve større ressurser, og dersom en ser på det faktum at en stor del av befolkningen som befinner seg i kategorien lengst nede på inntektslista også går lysere tider i møte, har vi et stort problem foran oss. De fattige streber mot bedre liv, og skal en se på utviklingen 85 år frem i tid kommer en svært stor del av verdens befolkning trolig til å nærme seg levestandarden hos en gjennomsnittlig innbygger i et i-land i 2015. Med andre ord kommer verdens samlede ressursforbruk til å skyte i været om utviklingen fortsetter slik den har gjort de siste 50 årene. Mange steder i verden begynner det allerede å knipe på ressursene, og en kan vanskelig forestille seg hvordan det vil se ut ved århundreskiftet. Økte ressurser fører til økte utslipp, og en trenger ikke å være noen rakettforsker for å se at det gjennomsnittlig mennesket må å endre livsstil. Bærekraft kommer til å bli et viktig stikkord, for når den gjennomsnittlige u-landsborger kommer opp på dagens i-landstandard kommer jordas ressurser til å minke med rakettfart, i takt med verdens økonomiske utvikling.

Mulighet: Teknologi og nytenkning

Utviklingen av teknologi har vært utenkelig bratt de siste 20 årene. Hvem kunne på 90-tallet forestille seg at mobiltelefoner med berøringsskjermer skulle bli allemannseie? En finner stadig ny teknologi som kan hjelpe mennesket både med effektivisering og forskning. Og effektivisering kommer til å forbli et nøkkelord fremover. Med økende antall mennesker, og stadig mindre areal til dyrking og høsting kommer man til å støte på et problem. Det samme gjelder andre naturressurser, og en stadig økende “bruk-og-kast” mentalitet. En må finne nye hjelpemidler, teknisk hjelp til å tilpasse seg til verden slik den kommer til å bli. Ressursene er ikke uendelige, og trolig blir en nødt til å finne nye metoder for å resirkulere materialer slik at de kan tenkes et nytt liv “etter bruk”.

I tillegg trenger en stor del av befolkningen å endre mind-set. Det er naivt å tenkte at teknologien løser aller problemer, selv om den kanskje hjelper oss et godt stykke på veien mot målet. Mennesker i i-land er glade i komfort, og skal gjerne ha de raskeste og enkleste løsningene - minste motstands vei. Dersom alle bare kunne ta til takke med litt mindre, og en litt større egeninnsats hadde man trolig kommet langt på vei! Dørstokkmila ligger der, men snart blir verden nødt til å “hoppe i det”, før den sluker oss.

Utfordring: For mange biler

Mennsklighetens vekst er i stadig ekspansjon. Vi sprer oss over store arealer og ofte er veien til skolen mye lengre enn vanlig gangsavstand. Iblant er avstandet vi må avlegge stort, iblant litet. Mange bruker bil uavsett hvilket. Flere vil bruke sykkel på de kortare avstandene men blir tvungen å ta motorveien grunnet mangel på trygge sykkelveier.

Tror mange er enige om att bylandskapet ville gynnes om sykkel hadde fått erstatte bil i mange gater. Mindre gassutslipp, generelt tryggere og mindre traffikerte gater ville gjort underverk for mange byer.

Burde vi prioritere å få flere sykkelveier i våre gater? Er det greit å si at bil ikke er greit noen steder? Er det verdt å omformere byer til å være sykkelvennlige istedenfor bilvennlige?

Mulighet: Bilfri bykjerne

Jeg tror at mange byer har masse å hente fra byer i Nederland. Nederland fortjenner nok prisen for å være verdens sykkelvennligste sted. Samtidig er ikke landet bilfri, ikke i det hele tatt.

Jeg tror at det handler om å tilrettelegge for bruk av sykkel der det ville være realistiskt og praktiskt for bebyggere å bruke det... og gjøre bruk av bil ufordelaktig på disse steder. Dette kan gjelde områder som: bykjerne, transport skolehjem på andre områder.

Videre kan man tilate bruk av bil i forstadsammenhang. Men fortsatt prøve å utkonkurrere det med kollektivtillbud som buss , tog, metro og trikk.

Dette ville mange steder innebære store forandringer i bystrukturen og store krav på økonomiske og planmessige innsatser over lengre tid. Er vi klare for det?

Utfordring: Konkurranse

Mulighet: Hjelp til selvhjelp

ill.: trollvegg.no

Påstand: “Racial division and enslavement of the masses: Engineered race wars are now becoming the norm. Humanity is in one big competition against itself.”

Oppfatningen at vi må beskytte oss mot hverandre. “Det er ikke nok til alle”-mentalitet.

Illusjonen om at man må konkurrere, beskytte seg og gjerne krige mot “de andre”, at man må tilhøre én gruppe “likesinnede” for å overleve. => menneskene danner samfunn og strukturer der vi tilsynelatende blir nødt til å beskytte oss selv og vår undergruppe, istedenfor å bruke tid, ressurser og hjernekapasitet på å finne bedre løsninger som så kan deles videre => “notinmybackyard”-tankegang => gjengdannelser i fengsler => “vi har ikke plass til flere flyktninger” “Men mamma da. Hvorfor må vi låse døra om natta? Vi er jo hjemme?”

“Fordi… Noen folk er ikke så… Hmm. Vi bor i en by.” “..?”

Observasjon: Livssynsundervisning anno 1996, kort oppsummert: - Den gyldne regel Hypotese: Samme gyldne regel oversatt til “2015”: => “Vær mot deg selv, slik du vil at andre skal være mot deg selv.” + internettilgang/kunnskap/arnulf.øverland/demokrati/mat/vann/trygghet/ selvrespekt/forståelse/toleranse//gladhet til alle => #denfølelsen Arkitekt-/I-Landstiltak: 1. Ta ansvar for ens egen dritt 2. Hjelp andre slik at de kan hjelpe seg selv videre Anbefalt film: “Hjem”

Utfordring: Matfatet

I et langsiktig perspektiv mener jeg den største utfordringen for menneskeheten er å kunne produsere nok mat til befolkningen. Når vi blir 11 mrd mennesker blir det mer bruk for landbrukareal, som det blir mindre av i verden på grunn av byvekst. Denne utfordringen er viktig fordi mat (og vann) er menneskets grunnleggende behov for å leve, og uten tilgang på det får store konsekvenser.

Paradoksalt nok tar byene av verdifullt landbruksareal når de vokser fordi de historisk sett har oppstått i områder med dyrkbar jord. Disse arealene er verdifulle i et langsiktig perspektiv. Å utvide en by over dyrkbar jord er den billigste løsningen på kort sikt. I et byplanleggingsperspektiv ser jeg tre alternativer som møter denne utfordringen. Man kan; a) fortette eksisterende by, b) frede disse områdene og utvide utenfor dem, eller c) implementere dyrking av mat i nye strukturer. Alle alternativene innebærer endringer som endrer folks livsstil i forskjellig grad, og dermed kan bli et hett politisk tema.

Mulighet: Teknologi

Den største muligheten for menneskeheten er teknologiutviklingen. Bare de siste århundrene har vi hatt en enorm utvikling som ingen i samtiden hadde forutsett. Teknologien har tilført oppgradering i kommunikasjon, infrastruktur, osv, som flytter grensene for hva mennesket kan oppnå, og hvordan vi lever. For byplanlegging vil det bety å bruke eksisterende strukturer til nye formål med nye metoder. Bare tenk hvis hovedfremkomstmiddelet går fra å være på land til luft; hvilke konsekvenser får det for eksisterende infrastruktur? Idag ser vi også endring i sekundærnæringene, der mange prosesser blir automatisert og arbeidsplasser blir erstattet med roboter. Hvilke jobber skal mennesket ha i fremtiden?

I byen lever mange mennesker sammen, og teknologien legger føringer på menneskers hverdag. Siden de bygde omgivelser er en langsom prosess, og teknologien det motsatte, er det ønskelig med dynamiske omgivelser som kan tilpasse seg nye tider og ny bruk.

Utfordring: Europa gated community

Stadig økte sosiale forskjeller er et pressende problem i et Europa i økonomisk krise. Likevel ofrer flere titusener av mennesker utenfor Europa livet for å komme inn i den Europeiske varmen. Fattigdommen og faenskapen vi opplever i Europa i dag fremstår som et paradis for disse menneskene som har bodd rett utenfor vårt europeiske felleskap. EU har jobbet med å bygge økonomisk vekst og velferd innenfor Europas grenser, men har helt glemt at det bor folk utenfor. I byer med store sosiale forskjeller bygger man gjerne store murer for å skille fattig og rik. Middelhavet er murveggen som skiller de rike og de fattige. Denne veggen er i ferd med å bryte sammen.

Hvis man ser på verdenssamfunnet som en stor by kan man trygt si at Europa er et gated community. Man står ved et veiskille i Europas framtid. Vi kan enten bygge opp og forsterke disse murene og forbli en eksklusiv klubb eller man kan gjøre tiltak for å heve livskvaliteten utenfor Europa og dermed trenger vi ikke disse murene lengre.

Mulighet: Mennesker = ressurs

Ny-nazismen blomstrer i Europa midt opp i denne økonomiske krisen (som ikke burde være en overraskelse for de som har gjort historieleksene sine).

Det er emosjonelt belastende å se nøden i øyet og mange mener at dette ikke er noe vi gode Europeere skal tynges av. Dette er noe vi må ta på alvor hvis vi skal ta imot desperate flyktninger. Aldri før har det vært hyppigere angrep på asylmottak i Europa (som tross alt tar imot kun en marginal andel sammenlignet med Midtøsten). Man må vise at flyktninger ikke bare er en belastning, men også mennesker og en potensiell ressurs. Å bygge et flyktningmottak som ikke kaster bensin på bålet for de høyreekstreme gruppene. Det bør altså kunne være økonomisk lønnsomt på ganske kort tid og ikke ha en emosjonelt belastende karakter. Et selvforsynt flyktningmottak f. eks. i et kystområde med tilgang på fiske eller landbruk som nordmenn ikke utnytter fra før. Å skape et lite samfunn av flykninger som lever på oppgaver som virker for marginale eller lite lønnsomme for nordmenn å bruke tid på.

“You may say I’m a dreamer but i am not the only one” - John Lennon

Utfordring: Havnivået stiger

En global økning av havnivået som følge av de menneskeskapte klimaendringene truer millioner av mennesker og byer verden over. Det er to årsaker til at havnivået stiger. Havtemperaturen stiger i takt med den globale oppvarmingen og fører til at verdenshavene utvider seg da varmt vann har større volum. I tillegg fører smeltingen av fastlandsisen på Grønland til at havnivået stiger.

“Development estimates that by 2070, 150 millon people in the world’s large port cities will be at risk from coastal flooding, along with $35 trillion worth of property - an amount that will equal 9 percent of the global GDP. How will they cope?” (http://ngm.nationalgeographic.com/2013/09/rising-seas/folger-text) Denne utfordringen vil ramme bredt over hele verden. Kystbyer i både de rike industrilandene og de fattigere utviklingslandene vil bli truet når havnivået stiger. Byplanleggerne står ovenfor unfordringene med å finne tilpassede løsninger i de ulike områdene da bla. de økonomiske forutsetningene er varierende, og dermed krever forskjellige svar.

Mulighet: Grønn urban utvikling

Prosjektet “The Big U” er en byplan med løsning på hvordan New York skal beskytte seg mot økende havnivå og ekstremvær. Et beskyttende system bestående av grønne rekreative områder er lagt rundt Manhattan og beskytter laverliggende sårbare områder. Samtidig som det grønne systemet beskytter byen mot flom og ekstremvær, beriker det også byen med sosiale møteplasser og miljøvennlige aspekter. (http://www.rebuildbydesign.org/project/big-team-final-proposal/)

Urbanisering på verdensplan

Urbanisering er en prosess der befolkningen i et land flytter fra landsbygda og inn til byer (urbane strøk). Urbanisering innebærer at en økende andel av befolkningen bor i by. Mer enn halvparten av verdens befolkning bor i byer. I Asia vil halvparten av befolkningen bo i urbane strøk allerede i 2020. Å skape bærekraftige byer er en av vår tids største utfordringer. Antall slumboere verden over er raskt voksende og i løpet av de kommende tiår vil slumbyer huse majoriteten av verdens fattige. Samtidig vokser byene fysisk på måter som vil utfordre klimamålsettingene og andre viktige miljømål.

Urbaniseringen er altså en av verdens største utfordring både idag og for fremtiden. Dette vil medføre for mye mennesker på altfor lite areale i forhold til å skape en fungerende by med fungerende trafikksystem, kollektivtafikk og i det hele tatt nok kapasitet. Dette medførerer også større fattigdom, dårlige levekår, mye venting, og ikke minst tomrom rundt byene. Dette betyr for byplanleggingen at dette er så godt som umulig å få til et bra miljø og system i byrommet, og høye blokker med små boenheter for å få plass til alle. Det vil si at mennesker må leve ekstremt tett på hverandre i dårlig luft hverandre. Eneste mulighet for å hådtere dette er at folk blir boende på landet, og at folk i stedet flytter fra byen til landet.

Eventuelt må nye og bedre byer bygges opp på ledig og tomme arealer.

Langsiktig tenking og planlegging

Menneskeheten sin største mulighet i dag er faktisk å gjøre noe med problemene vi allerede har og med problemene vi vet venter oss i fremtiden. Koden til dette er langsiktig tenking og planlegging av blant annet byer. For å bygge opp en best mulig og mest praktisk fungerende by er det viktig å se fremover. I storbyene burde for eksempel alt annet enn kollektivtrafikk være lovlig. Bilen skaper kun bråk, kaos, kø, irritasjon og rett og slett dårlig stemning i byrommet. Mindre bilbruk gir mindre forurensing og renere luft. Når byer blir planlagt langt frem i tid blir de praktiske og effektive, og forhåpentligvis godt fungerende også i praksis.

God kollektivtrafikk med både buss, undergunn, tog og trikk gjør det lettere for folk å velge offentlig transportmiddel. Om byene hadde vært helt fri for privatbiler hadde det også vært mye enklere for politibiler, brannbiler og og ikke minst sykebiler å nå frem til ulykker tidligere og tidsnok.

For byplanleggingen er dette alfa omega. Menneskene som bor i byer trenger også litt privatliv. Det er derfor viktig med luft mellom bygningene selv om byggene skal stå tett. Gode og godt planlagte byer vil skape bedre levekår for befolkningen, et tryggere miljø og mest sannsynlig mindre fattigdom.

Utfordring: Biedød

Mulighet: Bie-vennlige byer

“If bees ever die out, mankind will have only four years left to live”.

Siden det ikke er matmangel i verden, men heller en ubalanse i fordelingen, kan man satse på å utvikle økologisk landbruk, i stedet for å ha fokus på profitt.

Selv om det strides om hvor vidt Einstein har rett, er det ikke tvil om at vi ville få det svært vanskelig dersom biene forsvant.

Bær, grønnsaker og frukt og nøtter trenger å bli pollinert av bier.

Bidøden, tilbakegangen i bestanden av bier og humler i store deler av verden, er et sammensatt problem. Det kan få store konsekvenser for matforsyningen fordi bienes pollinering bidrar til opptil 30 % av verdens matvareproduksjon.

Vi kan sørge for å redusere biltrafikken og skape miljøvennlige byer som også er bi-vennlige. Å legge opp til gode kollektive transportmidler og sykkeltrasseer vil redusere forurensningen. Dette forutsetter også en fortetting av byer, slik at det blir lettere å velge sykkelen eller å gå til fots. Byene bør dekke de daglige behovene som skole, barnehage, jobb, handel og service lokalt, helst i gangavstand til boligen.

Trafikkstøy, forurensning og skadelige sprøytemidler truer biebestanden.

Det jaktes etter stadig større avlinger og mer profitt. Effektiviteten presser det høyindustrialiserte, moderne jordbruket naturen langt forbi sine egne grenser og bæreevne. Det moderne landbruket slik det har utviklet seg over de siste 50 årene, med sin utstrakte bruk av sprøytemidler og stadig flere store felter dyrket mark med monokulturer, har nå fått store konsekvenser for naturens fine balanse.

Ved å etterspørre økologisk mat og velge kortreiste alternativ produsert av bønder i nærmiljøet kan vi snu utviklingen. Vi må gjøre det lettere for bøndene å distribuere matvarene direkte til byene, skape mathaller og felleshager.

Hvis vi skaper byer der det er mulig å plante vekster som tiltrekker seg bier kan vi samtidig skape gode utemiljø, samt legge til rette for felles aktiviteter.

Utfordring: Rettferdig ressursfordeling

Mulighet: Opplysning og samarbeid

Den industrielle revolusjon endret samfunnet vårt betraktelig for over to hundre år siden. Et nytt urbant samfunn med nye klassekonstellasjoner vokste fram. I vårt egne post-industrielle samfunn er ikke disse klasseinndelingene like relevante. Men hvis vi ser på verden som en helhet er disse klasseskillene like tilstede som de var for tohundre år siden. Den globale industrialiseringen har ført til store sosiale ulikheter mellom de fattigste og de rikeste i verden. Arbeiderklassen er, på sett og vis, outsourcet til fattigere land. Mens vi i Vesten har en overflod av teknologi, mat og andre materielle goder, lever de som produserer godene våre fattige liv uten særlig tilgang på de varene de selv produserer.

Klassisk utbytting.

Selv om det er vanskelig å finne felles spilleregler i et globalt samfunn, er det likevel mulig å få til samarbeid på tvers av landegrenser. Nasjoner kan binde seg til internasjonale avtaler om bedre levevilkår, rettferdig ressursfordeling og rettferdig handel. Her er mye gjort, men det kan gjøres utrolig mye mer.

I tillegg til sosial ulikhet fører den globale industrialiseringen til en enorm urbanisering. Det antas at halvparten av alle mennesker i Asia vil bo i byer innen fem år. Byene vokser med enorm fart, selv om det ikke er nok boliger og arbeid for alle. Konsekvensen blir store slumområder og en trykkende befolkningstetthet. Dette fører til dårlige hygieniske forhold, dårlig tilgang til materielle goder, vann og mat. Jorden er rik nok til å fø alle, problemet er at godene er umåtelig skeivt fordelt.

Endring kan ikke bare skje på samfunnsnivå, det er også viktig å opplyse befolkningen om hvilke rettigheter og muligheter de har slik at de også kan bidra til endring. Overnasjonale selskaper må i større grad ta på seg ansvaret de har for ulikheten i verden. Forbrukeren har, sammen med myndighetene, større makt enn de tror til å endre selskapenes virke. Forbrukerne kan og bør sette krav til selskapene som driver rovdrift i fattigere land om å endre sin virksomhet.

Utfordring: Globalt samarbeid

En grunnleggende utfordring i verden i dag er mangelen på fungerende internasjonale styringssystemer. Vi har ikke en makt som kan samle verden i en forent innsats mot de verdensomspennende utfordringene vi står overfor. Enkeltnasjoner kan i praksis ignorere enhver dom fra internasjonale domstoler eller press fra det internasjonale samfunnet med statssuverenitetsprinsippet som beskyttelse. Enkelte stormakters vetorett i for eksempel FNs sikkerhetsråd kan stanse store og viktige beslutninger verdenssamfunnet prøver å gjennomføre sammen.

Denne utfordringen gjør at vi ikke får handlet raskt nok og at vi ikke får handlet i det hele tatt. Vi vet hva vi skal gjøre for å stanse for eksempel global oppvarming, men det er umulig å få gjennomført de nødvendige tiltakene. En greier heller ikke å gjøre noe med de enorme, permanente flyktningeleirene der nøden kun øker og øker. Et mer effektivt internasjonalt system kunne gjort livet bedre for utrolig mange mennesker, tregheten vi nå har, tar livet av folk hver dag.

Mangelen på gode systemer vil igjen bli et problem for byene våre. Vi vil få økende flyktningestrømmer til byer, hvordan skal man på en god måte ta imot så store mengder mennesker? Hvordan skal byene takle økende ekstremvær, flomproblematikk i betong- og asfaltlandskap, hetebølger og så videre?

Mulighet: Globalt samarbeid

Samtidig ligger det enorme muligheter i globalt samarbeid. Jobber vi sammmen kan vi få til det meste, mange løsninger er kjente, og at verdens nasjoner trekker sammen er sannsynligvis vår beste mulighet for å møte våre største utfordringer. Global oppvarming, radikalisering, matkriser, flyktningekriser, megabedrifters overlegne økonomiske krefter som i praksis gir dem mulighet til å gjøre akkurat som de vil. Det vil være en lang og krevende prosess å få stater til å greie å dra sammen på denne måten, men muligheten er der.

Gjennom en sterkere dialog og erfaringsutveksling mellom byer vil et sterkere globalt samarbeid også kunne hjelpe i byplanleggingssammenheng. Med dagens teknologiske muligheter er slik erfaringsutveksling enklere enn noensinne, og denne dialogen vil kunne gagne alle og gi en bredere kunnskapsbase å ta utgangspunkt i når en skal ta viktige avgjørelser for byers fremtid.

Utfordring: Ressursfordeling

En stor utfordring menneskeheten står framfor i dag, og som kommer til å bli større og større er ressursfordeling. I dagens materielle samfunn er forbruket stort, og ressurser brukes opp uten å gjenbrukes. Og de som lider mest av ressursoppbruket er de som bruker minst av det. De rike og velstående bruker opp ressursene, som de fattige må lide av. Forskjellen mellom rik og fattig blir bare større og større, og konsekvensene for at rike bruker opp ressursene kan bli fatale for de om står på sidelinjen og ikke får nyte like godt av ressursene.

For byplanlegging betyr det å planlegge effetkivt på arealbruk og materialbruk. Må vi fjerne noe for å bygge nytt, og i så fall er det mulig å gjennbruke? Også hvordan vi planlegger byen i forhold til å skille eller ikke skille mellom rike og fattig. Det er også viktig å tenkte på hva som er viktigst i en by, og prøve å ikke bruke unødig mye ressurser på lite. Kan vi gjøre små endringer i det som allerede finnes for å få den forandringen vi ønsker. Problemet bør håndteres i dag før problemene blir for stort til å håndteres. Vi må bevist tenkte på ressursforbuket og hvordan vi bruker det.

Mulighet: Kunnskap

Muligheten for menneskeheten ligger i kunnskapen vi i stor grad utvikler i dag. Spesielt kunnskap om klimaproblemer og teknologi.

Ved å ta i bruk kunnskapen og fokuset vi har på klimaproblemene kan vi ta et grep før det blir for sent. Vi kan bruke den teknologien vi utvikler til å ta grep, samtidig som vi må være bevvist på at teknologien vi utvikkler faktisk kan være en del av utviklingen til klimaproblemene.

I byplanlegging kan vi legge tilrette for infrastuktur som bruker strøm eller biobrensel. For eksempel legge til rette for hurtigtog som kan erstatte fly, og strømbaserte baner i byer som erstatter biler. Vi kan også bruke teknologien til å lage systemer som bedrer dyrking i byer. Vi må også i byplanllegging legge til rette for å bruke det som allerede er der, og ikke bare bruk og kast.

Utfordring: Food Waste

Att mat kastas före den hamnar på bordet förvånar få, desto mer chockerande är att det rör sig om en tredjedel av all mat som produceras i världen! Som om det inte vore nog med att vi potentiellt kan mätta alla världens hungriga, är svinnet också ett svindlande slöseri med jordens resurser så som vatten, jordbruksland, energi och kapital.

Enligt United Nations Enviroment Programme, UNEP, kastas 1.3 miljarder ton mat per år. Det motsvarar ungefär hälften av världens totala sädproduktion som uppgår till 2.3 miljarder ton per år. En stor del av förlusten uppstår tidigt i produktionskedjan, främst i utvecklingsländer, på grund av bristande infrastruktur och transport.

Matsvinnet i västvärlden motsvarar hela sub-Saharas samlade matproduktion. UNEP uppskattar att 61% av svinnet hade kunnat undvikas och ansvaret ligger fräsmt hos konsumenterna. Dagens regelverk tillåter ingen försäljning av mat efter bäst-före datum och de flesta matvarukjedor har policys mot att ge bort mat gratis.

Mulighet: Matkollektiv

Ofta är det en stor skillnad mellan livsmedelsproducenternas bäst-före datum och när maten faktiskt blir dålig. Ägg klarar sig vanligtvis över en månad längre än de kan säljas. Ofta kastas de eftersom donation kan leda till minskad försäljning.

Frankrike har nyligen infört en lag som förbjuder kedjorna att kasta livsmedel, något jag tror och hoppas kommer även till Norden. En uppluckring från livsmedelsverkets sida och strängare kvar till minskat svinn kommer öppna för nya möjligheter.

I Trondheim finns sedan tidigare Folkekjøkkenet som tar emot mat som annars skulle kastats. Mat som istället tillagas och erbjuds till allmänheten - gratis. Vi kommer i större grad kunna utnyttja och dela de resurserna i framtiden.

Vi som arkitekter kan tillrättalägga för en stadsmiljö där invånarna har möjligheten att starta upp matkollektiv, kanske med grannarna, och laga mat tillsammans. Något som inte bara hade varit ekonomiskt och försvarbart ur hållbarhetssynpunkt - men också skapa en gemenskap!

Utfordring: Globalitet

Å spå fremtiden er noe mennesket til alle tider har beskjeftiget seg med. Ofte har profetiene vært feilaktige, andre ganger har de stemt noenlunde overens med virkelighetens begivenheter. De tiltak som har blitt iverksatt for å motvirke eventuelle dystopier eller frammane utopier har gjennom historien vist seg som uttrykk for menneskelig kreativitet og evne til problemløsning. Men skillet mellom hva som er fordelaktig og hva som er skadelig er det ingen gitt å vite med sikkerhet, især når man anvender begreper som ‘’menneskeheten’’ eller ‘’fremtiden’’ siden det disse begrepene rommer er for stort eller fjernt for oss.

Byplanlegging har historisk sett omhandlet lokale og høyst konkrete tildragelser. De første byenes aller tydeligste kjennetegn var bymuren, som skulle hindre utenforstående fra å trenge inn i byen. Militær beskyttelse, samt en fordelaktig lokalisering i forhold til handel, har vært førende for byers utforming og plassering helt fram til mer moderne tider. Etter industrialismens framvekst på 1800-tallet, og tilhørende befolkningsvekst, begynte byplanleggerne å gi seg i kast med sosiale problemstillinger innad i byen. Etter den andre verdenskrigen var det i stor grad gjenoppbygging som la føringer for hvordan byene ble formet. Ikke før slutten av 1900-tallet har byplanleggingsfaget gått fra å omhandle det lokale til å omhandle det globale; det velkjente klimaproblemet (riktignok hvis vi velger å definere dette som vår tids største utfordring, hvilket vi i stor grad gjør).

Mulighet: Lokalitet

Selv om utfordringen er global, og derfor usynlig, må byplanleggeren fortsatt utføre lokale og konkrete tiltak. Dette skaper forvirring, enhver handling er mer enn hva den ser ut som; å kjøre bil er ikke bare det å forflytte seg raskt og effektivt, men er også en del av et verdensomspennende problem. Og vice versa; å sykle er ikke bare å sykle, men i tillegg en slags velgjerning overfor menneskeheten. Og med denne opphøyde bevisstheten omkring alle tenkelige hverdagslige handlinger følger ofte en slags hybris; når klimavennlig livsførsel blir en moteretning, estetisk og ikke etisk, hvor forholdet mellom utfordring og tiltak blir fullstendig uproporsjonale.

Løsninger på vår tids erklærte utfordring finnes det mange av, men den kjensgjerning at CO2-produserende systemer (flytrafikk, globale varefraktsystemer, vareproduksjon, et cetera) er så dypt integrert i vår livsførsel at den blir vanskelig å se, gjør det til vår tids aller største utfordring å vite hva utfordringen, både dens realitet og hvilke tiltak den fordrer, egentlig er. Den som sover synder ikke, sier man, altså må en selv være klar over ens synd. Og videre; skal en tvinges til ikke å synde eller velge å ikke synde; hvordan velge hvis man ikke vet?

Hvilke muligheter vi har er begrenset av hva vi vet. Teknologiske nyvinninger har flere ganger forandret menneskets erkjennelseshorisont og muligheter, men sjelden har disse vært overskuelige på forhånd. Likevel, byplanleggerens fremste forpliktelse er, om ikke direkte å spå, så i alle fall å bestemme fremtiden.