That Feeling by Benedicte Jensen

●Laura McKellar●Ryan Tatar● ●Den lille rullebrettfabrikken●6,8 surfelykke●

14 6

smågodt Coser y cantar

08 DEN LILLE RULLBRETTFABRIKKEN Med klump i halsen

14 laura mckellar Sounds silly, but it’s Okay

38 Thomas Cambell En hånd med i det meste

Ryan tatar Shakas and singlefins

46 MORRA DI Hvor har du det fra?

den som ser Ser som den.

50 Smarte trekk På festivaler med problemløsere

6,8’ fishtail På ca 100 timer

strikk deg Så enkelt er det

Brooke Reidt Element Eden advokat

Made by Benedicte Jensen westerdals hĂ¸yskole Studentoppgave 2012

lever drømmen, følger hjerterytmen, tråkker sine egne spor: jentene bak sew’n sing har tegna planen ut - med kritt, mønster og sakser har de sydd den klar. Eli og Erika begynte å designe skreddersydde surfebager for nesten to år siden, og jobber nå sammen med shapere og illustratører for å glassere inn sew’n’sing mønster på surfebrett. Ganske kult. Men hvordan møttes surfing og håndverk på denne kunstneriske måten? «Vi har alltid vært lidenskapelig opptatt av surfing og mote,» sier Eli, «og når Ericas kjæreste, Jokin, bad henne om å lage noen stilige bager for alle de forskjellige brettene hans, så likte vi de så godt at vi bestemte oss for å lage flere!» Med mangel på bager som skiller seg ut på markedet, så Eli og Erica muligheten til å gi surfere en unik måte å sette preg på utstyret sitt på. De har kanskje ikke lært å sy profesjonelt, men det å gjøre ting på DIY måten var helt naturlig for disse kreative jentene. «Vi kommer fra familier som syr,» bekrefter Erica. «Det lå alltid mønster og stoff rundt omkring i huset da vi var barn.» Nå om dagen jobber jentene med å utvikle sin tekstile sukseess og samarbeider med den franske shaperen Benjamin Jeanjean for RVCA. www.sewnsing.com

Co-founder Aaron Osborn manufactures Osborn’s artisan craft shoes in the volcanic mountains outside of Guatemala City. All the materials for each shoe are individually hand-cut and each shoe is assembled by hand. I want to own all of these beautiful shoes. They are colorful, full of life and pattern. And you feel good buying them because you are supporting a sustainable business that helps maintain artisan integrity. The idea to design and produce shoes came about just as Aaron and I were exploring the idea of starting a fair trade retail company. We met a cobbler who was making interesting shoes in Aaron’s old stomping ground of Guatemala, and decided to collaborate our design with his craft. So we started with one cobbler, and have now expanded to 30 employees in a factory workshop that we started from the ground up. It has taken countless hours of work with a huge learning curve from everything to factory management, importing, rubber quality and finally the super fun part, design. We have multiple projects going on at this time, but the one project that consumes a large portion of our www.osborndesign.com time is our fair trade shoe project 6

Osborn Design

Sew’n sing

Michelle Morin

The working proof ønsker å promotere kunst og sosialt ansvar. Grunnleggerne Anna Corpron og Sean Auyeng sier at de ønsker å bygge en stor plattform der de kan tilby kunst og design fra noen av de beste kunstnerne der ute. Dette skal også være noe man kan ha råd til, men som samtidig er i et bgrenset opplag og gjør det litt eksklusivt. Hvert print er teamet opp med en veldedig organisasjon, etter kunstnerens eget ønske. Der blir 15% av inntekten fra hvert print går til den valgte organisasjonen. «Da skal vi det vi tror er et produkt med ikke bare estisk, men også sosial verdi,» sier Anna Corpron. I tillegg til å promotere kunstnere og designere er Working Proofs hensikten også å fremme et stort utvalg av veldedige organisasjoner for å skape oppmerksomhet rundt en ny kundegruppe som har sans for kunst og kreativitet. «Tirsdager kl. 1:30 pm EST hver uke slipper vi ett nytt print.» Vi falt helt for printene til Michelle Morin. Den Massachusetts baserte illustratøren er utdannet fra Massachusetts College of Art. Kunseten hennes er en kombinasjon av elementer www.workingproof.com fra naturen og geometriske mønster. 7

«Når jeg hører noen nevner at de har et mantra om at alt skal være laget for hånd, får jeg en klump i halsen.» 10

Over alt vokser det frem små fabrikker. Denne lille fabrikken produserer rullebrett. Presset i egenprodusert presse oppe på et loft på en gammel skole.

Tekst: Benedicte Jensen Bilder: Rikke Dyrnes/Rullebrettfabrikken

Ideen om den lille rullebrettfabrikken oppstod en av de første gangene Jonas Ersland og Martin Asbjørnsen møttes. Begge hadde kommet gjennom nåløyet og inn på grafisk design på Westerdals Høyskole. Det var over en bli-kjent øl at de begynte å snakke om rullebrett. Jonas nevnte at han hadde drevet og eksprimentert med å lage egne brett da han bodde i Stavanger. De merket fort at interessen for dette var noe de begge delte. Utover høsten hadde ikke ideen sluppet taket og i løpet av vinteren vokste det opp en liten fabrikk på loftet på Westerdals. Våren 2011 ble første opplag av rullebrett laget. Martin er skate alibiet på fabrikken. De siste årene har tidsklemma vært vanskelig å kompromisse med, så det har blitt litt lite skating. Men han har skatet siden han var 12 år og har alltid fulgt med på hva som har rørt seg. Jonas begynte å skate da han laget sitt første brett på videregående, så det var naturlig at han med sitt forsprang på det tekniske ble den i duoen som har stått for byggebiten. Veien ble til mens de gikk. I utgangspunktet var planen bare å lage et brett hver, men da de var hos trevarehandleren kjøpte de med seg litt ekstra og plutselig hadde de nok materiale til å lage 10 rullebrett. De hadde begynt å gå og nå måtte de ta noen valg i forhold til hvilken retning de ville at veien skulle ta. Disse to er ikke akkurat typene som tar snarveier. Hvis de gjør noe så vil de gjøre det ordentlig. Har de laget brett så må de jo ha logo til brettet. Dermed må man ha en nettside til logoen og en brosjyre som forteller om nettsiden. Plutselig var veien litt breiere enn de hadde sett for seg. Men begge var gira. Da de satte igang dette prosjektet var de klare på at de ville være en rullebrettfabrikk og ikke en rullebrettprodusent. Når vi snakker om framtida til rullebrettfabrikken som en heltidsjobb sier de at prosessen er alt for komplisert, tidkrevende og bakvendt til at det skal være vits i å tjene penger på det. Men de ønsker ikke å gjøre det til en fulltidsgreie. De vil heller holde det litt nede, de vil ikke bli produsenter. Hvis ikke blir jo en hel del av det de liker med det borte, nemlig det at det faktisk er en omfattende prosess og tar lang tid. På denne fabrikken er det først og fremst designere og ikke maskinarbeidere som jobber. Da de holdt på å lage brett var det flere som spurte om de ikke kunne lage et brett til dem som de kunne male på selv. De sier at det jo er naturlig at mange synes det ► 11

var et morsomt prosjekt siden det er unikt og mange ville ha en liten bit av det. Men det er ikke mange som har hatt tålmodighet til å faktisk lage brett selv. Det kreves litt spesiell interesse for å faktisk gjennomføre et sånn prosjekt. Første opplag var på 10 rullebrett og fabrikken ble raskt utsolgt. Til dette fikk de god hjelp av Sedendu Film som laget et veldig fin promofilm om dem, og den lille boden hvor de solgte brett på musikkens dag gjorde rent bord. Når det kommer til de som har kjøpt brettene har det ikke vært de typiske skaterne. Selv om terskelen for å skate i dag er ganske lav er det mange som ikke kjenner seg igjen i den stereotype skatekulturen. Den lille rullebrettfabrikken var med på å fylle en liten del av markedet somikke hadde et brett. De kommer alltid til å velge kvalitet fremfor kvantitet. Prosessen spiller en enormt stor rolle, og det er jo det de selger. Prosessen, det som ligger bak. Den samme innstillingen gjelder ting som er laget for hånd. Når Martin hører noen nevner at de har et mantra om at alt skal være laget for hånd, får han en klump i halsen. Han tror det handler om å definere for seg selv hva man skal gjøre og hvordan man skal gjøre det, og hvis det da er sånn at man 12

vil gjøre det for hånd og det passer, ja da gjør man det. Så lenge det tilfører produktet noe at det er håndlaget er det positivt. Sånn Jonas ser det handler uttrykker om at selv om du kanskje har laget noe der du f.eks har brukt en computer eller et annet mekanisk hjelpemiddel, så har du likevel laget det for hånd hvis du har gjort det på en ny og personlig måte. Det er jo ikke alltid det passer med håndlaget. Noen ganger kan det være bedre å løse det på en annen måte. For å trekke en konklusjon sier han at det alltid er fint å lage ting på egenhånd, men ikke alltid nødvendig å lage ting for hånd. Den lille rullebrettfabrikken vil fortsette å gjøre ting på en ny og personlig måte. Fortsette å lete etter gode tresorter. Akkurat nå er det bjørk som funker best. De vil selge rullebrett med historie og hemmelige beskjeder. I denne fabrikken er det viktigere med en god prosess enn kjappe løsninger. Derfor er det litt vanskelig å få et klart svar når et nytt opplag kommer. Men det gjør det. Kanskje når solen står høyt på himmelen, eller når de første har blitt de siste og de siste de første. Rullebrett blir det. Denne gang med en ny form.Vi har satt oss opp på ventelista. ■

«Det kreves litt spesiell interesse for å faktisk gjennomføre et sånn prosjekt.»

I 2009 bestilte jeg en zine. Noen uker senere satt jeg med en gammel brun konvulutt fra Australia. Selve zinen bestod av små runde sider. Klippet for hånd av Laura McKellar hvor enn i Melbournes gater hun befant seg. Inni konvolutten var det også et håndskrevet kort som fortalte meg at jeg var den første som bestilte Okay #2 og at det var veldig stas at jeg bodde så innmari langt unna. Jeg var enig og nå fikk jeg sjangsen til å snakke med dama som alltid inspirerer meg. Tekst: Benedicte Jensen Foto: Laura McKellar

Hey Laura! We would really like to get to know you. Who is Laura McKellar? I grew up in Melbourne, Australia. I think I was lucky growing up surrounded by creative people. My mother encouraged my 2 sisters and I to do a lot of creative things. She made all of our dresses when we were little, and we would receive handmade and hand embroidered gifts from our grandmother and aunties. We were always given trinkets like buttons and glitter and sequins, stamps and texters, my mums best derwent pencils, free reign on the sewing machine, and a whole set of crayons. My mum would put on birthday parties for us where all of our friends came to our house and we did crafty things like paint on fabric. She would then sew up the fabric into library book bags for each person! I suppose you can now see that the most influencial people to crafty little me are my family! My aunty is a bug illustrator at the Carnegie Museum of Natural History in USA and I have always been inspired by her. You graduated as a graphic designer. How has the process been, finding your own way and style? Obviously we love the things you do by hand. What motivates you to work like that? I love handmade things. They are very personal and I just appreciate how much love and effort somebody has put into doing things by hand. It adds a special value. I enjoy doing things by hand because I feel it can express myself and show people how much I care for what I do. I feel a lot of pride and quite a sentimental connection to something I have made by hand. They are no longer just material objects but a part of me. I

started making my zine Okay because I wanted to give a piece of myself to special people, something they could keep and treasure and know I had made every single page for them. I have been working on some special hand done artwork using both hand embroidery and digital collage. I print some artwork I have made on the computer onto fabric and then I spend many hours embroidering details into the collage. I think it adds something special that you can’t feel in a digital artwork. Your zine «Okay» is full of exciting details and inspiring pictures. Why did you start doing «Okay»? Okay is a project I started a few years ago. There was somebody in my life who I felt compelled to make things for, and express my feelings for. I made my first issue of okay from photographs► I’d taken and found, words and ideas I felt about the person, and I wanted it to be the most special thing I could give away! I did it all by hand because - it sounds silly - ►I felt I needed to really put my love into it to show this person how they’d made me feel! I am not so good at words so using pictures was the best I could do. I didn’t want to bind the pages because I felt each page would stand on its own, so I sewed a pouch to keep the pages together. I decided to make some copies to send to other people I liked, so I would make about 10 copies at a time. I cut every page by hand, glued, used my typewriter, found special papers and really put a lot of effort into making each copy. We read that you are going to leap over to Americana with your boyfriend! Excited? What are your plans? I am about to leave Melbourne and spend some time in Los An17

ÂŤI am not so good at words so using pictures was the best I could do.Âť

geles! I am really excited, I can’t wait to see my boyfriend. He is a world traveller now, being a musician his is always on the road and I could not bare to spend another year apart. He will be playing music and I will be painting pictures, and we’re going on an adventure in Europe too! I don’t have much of a plan, I’m looking forward to having some time away from a computer and being able to focus on some personal work. I’d like to work on some large scale embroideries and paintings, some photography and some more handmade projects like Okay. ■■

Ryan Tatar is a California surfer/photographer behind the great blog, Shakas and Singlefins. TF is a big fan of his laid back, beautiful photography and was lucky enough to spend a few moments with Ryan to learn more on his craft.

Tekst: Robert Patterson Bilder: Ryan Tatar

Could you start with a brief thematic introduction to your work? My work is inspired by the ocean, surf culture, and simpler times…. and lately I’ve been working exclusively with analog film. It’s somewhere in the realm of documentary work with a loose outline of inspiring and eclectic characters, surfers, rusty old rigs, hand crafted surfboards, and counter culture. When did you first discover an interest in photography? When I graduated from university and I started traveling around the world… meeting new people and exploring new places. I started taking photos as a way to document what I would see on my journey to share with friends and family. What do you think its about surfing that motivates so many other creative pursuits? There is something intrinsic about the act of surfing that makes people have a higher understanding of themselves and the world they live in… I think people like to share that enlightenment somehow with other people in their small tribe and also those who would listen in the world at large. The ocean is an inspiring place. Do you prefer to shoot from land or in the water? I like both. Shooting from the water is challenging with some of the old equipment I use, and even more challenging depending on the spot and the conditions. Sometimes it gives me alot of anxiety if the conditions are really good, as I can’t decide if I should be shooting or surfing. ► 21

ÂŤI definitely like old rusty cars, longboards without stickers, and a vagabond vibe in my imagery.Âť

Your work feels nostalgic and pure – is this intentionally for an aesthetic, environmental / political or some thing else? I definitely have been told my images have a nostalgic or retro vibe, and while I don’t go out of my way to shoot a ‘retro’ picture… time and time again its what I’m drawn too. I definitely like old rusty cars, longboards without stickers, and a vagabond vibe in my imagery… sometimes it seems more pure… and less about what is cool and hip… and I’m really drawn to certain vibes in surfing. its just whats currently inspiring me. Most of your work suggests you mix up chemicals, analog development techniques etc. Do you mainly aim to do something intentional or is there a lot of experimentation? At first pure experimentation… but now after plenty of that, I have a good understanding of what different film and processing techniques will look like as a finished image. Sometimes I go after a certain look if its something that I’ve been thinking about and other times its just grabbing a random roll of film in my old blue suitcase. Considering a lot of your work is “retro” – do you study a lot of past masters or get creative vision? How do you balance aiming to be traditional with new modern vistas? I’m a big fan of the past masters like Ron Stoner, Leroy Grannis, Jeff Divine, Art Brewer, and countless others… but I believe I tend to capture a different composition. I enjoy and am inspired by the colors, subjects, and the times that these guys captured…. and the pure soul that they documented back in the 60s and 70s is worth finding in our own modern times. Finally, what does the future hold for you and your work? I recently relocated to the San Francisco bay area… I’m looking forward to showing some work in the city and also working with some of the local surfers here. Also….the area has already inspired a new body of work inspired by California, Jack Kerouac novels, and the open road….. its a series of polaroids taken on solo journeys to reflect on life in Big Sur.■

«And me, I still believe in paradise. But now at least I know it’s not some place you can look for, ‘cause it’s not where you go. It’s how you feel for a moment in your life when you’re a part of something, and if you find that moment… it lasts forever…» -the beach Foto: Benedicte Jensen

Vi digger folk som gidder å få litt skitt på neglene. Henrik Marius Ruud er en sånn. Han mener han brukte rundt 100 timer. Du trenger litt utstyr, og en god del tolmodighet. men til gjengjeld får du surfelykke på 6,8 tommer. Illustrasjon: Benedicte Jensen

TIPS: Bruk gaffateip hvis du ikke har klemmer. TIPS: På de vanskeligste bitene brkte han POLYURITANLIM. På fronten eller steder hvor det er mye spenn når du jobber.

Når alle lister er ferdige, puss de ned slik at alt blir helt gjevnt. Finnen behanles på samme måte som brettet. 1: 1.lag med EPOXY for å mette treet. 2: 1.lag med GLASSFIBERDUK + 1.EPOXY lag Til sammen 4 tynne lag med EPOXY 3: På sidene eller steder med fare for slitasje, legg på ekstra lag (eks: hull til finnene.) 4: Puss med fint sandpapir for å matte og gjevne. 5: Lakker med tokomponent klarlakk. Minimum 3 lag. 6: Besøk www.sewnsing.com å få inspira sjon