Preben Hodneland

Å være den skuespilleren som kan få noen til å stoppe og tenke på nytt, er det mest fantastiske jeg kan gjøre.

Preben Hodneland

Foto: Øystein Haara

Preben Hodneland

Prisvinner, skuespiller og selverklært ikke-kjendis

Jeg møter Preben til kaffe på Litteraturhuset hvor han raskt erklærer at dagens koffeininntak er overskredet allerede klokken 13, og bestiller seg en varm kopp mynte-te. Han har spist lunsj med en av mange venner og bekjente, og har nok en avtale etter at vi er ferdige for dagen.

Skuespilleren er i Bergen på en kort visitt for å spille Raskolnikov ved Det Vestnorske Teateret før det bærer tilbake til Oslo, og norgesturnè med Knut Hamsuns «Sult».

– Det jeg liker aller best med Bergen er hvordan alt er innen fem minutters gange. Jeg kan ha så mange møter og treffe alle innen en så liten radius, det er helt fantastisk. Folk utenfra forstår det heller ikke, hvordan alt er bare på ett sted, ler han.

MAGIEN PÅ SCENEN

Da Preben Hodneland i 2011 sluttet i en godt betalt jobb, solgte hus og bil i hjembygden på Lindås og flyttet til Oslo for tre år på Teaterhøyskolen, var det mange som hevet både ett og to øyenbryn. Men her er han, åtte år senere, med flere store roller både i film og teater under beltet, og en nominasjon til Amandaprisen for indiefilmen «Når Jeg Faller».

– På den tiden hadde jeg drevet med en del amatørteater, men jeg hadde aldri sett for meg at det gikk an å drive med profesjonelt. Det er klart at det er gøy å få oppmerksomheten i et rom, å kunne få folk til å le, men veldig fort ble det enda viktigere enn bare det. Jeg kjente på at det var noe magisk rundt å være skuespiller, husker han.

Mange hjemme forsto nok ikke valget den gang, og selv familien var skeptisk til at 25-åringen skulle tilbake i studenttilværelsen i en by han aldri før hadde vurdert. Selv synes Preben at det er trist hvor lite prioritert kunsten var, og håper nye Alver kommune vil gjøre det bedre.

– Jeg husker at det ble sagt at jeg var den første fra Nordhordland som kom inn på skolen siden Arvid Ones. Og det kan høres veldig stas ut, men så tenker man over det og lurer på hvorfor det da? Hvorfor klarer vi ikke rekruttere flere inn i teaterkunsten fra Hordaland? Det håper jeg vil bli mer fokus på fremover, sier han.

Å NÅ INN TIL PUBLIKUM

For Preben er det å være skuespiller mangefasettert, og det er vanskelig å si akkurat hva det er han liker best med jobben. Men det handler mye om å få publikum til å forstå sin egen virkelighet ved å se den iscenesatt og dramatisert.

– Å være den skuespilleren som kan få noen til å stoppe og tenke på nytt, er det mest fantastiske jeg kan gjøre, uansett om det er gjennom TV, film eller i teateret, så handler det om å få gjennom et annet perspektiv.

Han bringer opp de tre rollene sine i «Hamlet», «Raskolnikov» og «Når Jeg Faller» som de beste eksemplene på å røre ved publikum.

– Hamlet er så dypt eksistensielt, det handler jo om å være. Det er opp til hver enkelt publikummer å tolke det. I filmen «Når jeg faller» tok vi for oss et menneske som bare ikke får det til. Historien handler om en ung mann som har alle forutsetninger for å klare alt, men som havner skeivt ut og lever et skjult liv som narkoman. Etter den fikk jeg mange meldinger fra folk jeg ikke kjenner som fortalte meg hvor viktig filmen var, og det følte jeg også på når vi jobbet med den, forteller han.

Til slutt Raskolnikov, basert på boken «Forbrytelse og Straff« av Dostojevskij. En dypt politisk og intens fortelling om ideologi, samfunn og hva som egentlig er rett og galt, om et menneske fortjener noe mer enn et annet.

– Jeg ville aldri valgt, eller valgt vekk, en rolle av politiske grunner. Det er min jobb å forsøke å forstå eller forsvare Raskolnikov. Det er også det hele stykket handler om; at Raskolnikov sliter med å forsvare det, så da gjør vi det sammen, prøver å forstå hvorfor han har gjort dette, forklarer Preben.

Preben Hodneland som Raskolnikov – en fortelling om sosialisme, borgerskap og overmennesket.

Foto: Dag Jenssen

Stykket tar opp temaer rundt klasser, sosialisme og borgerskapet, hva det er som forårsaker vold i et samfunn, og om det finnes mennesker som er mer verdt enn andre. Raskolnikov mener det finnes overmennesker som har rett til å drepe vanlige mennesker dersom de står i veien for dem. Det er overmennesker som fører verden fremover og skaper en bedre fremtid for alle. Raskolnikov tror selv at han er en av disse overmenneskene, en som har rett til å drepe. Likevel sliter han med å rettferdiggjøre for seg selv hva han har gjort og han blir syk både mentalt og psykisk.

Jeg ville aldri valgt, eller valgt vekk, en rolle av politiske grunner.

– En del av spørsmålene som stilles i dette stykket er spørsmål jeg stiller meg selv hver dag. Raskolnikov er på en måte både lett og umulig å forstå. Så selv om jeg selvsagt har mine egne politiske meninger er det alltid bra å bli satt i posisjonen hvor man blir utfordret. Under forberedelsene til rollen søkte jeg opp en del ideologer som baserer mye på Dostojevskijs bøker, og kom fort inn på et spor hvor algoritmene på internet matet meg videre med det politiske synet. Noe som først var skummelt, fordi man merker fort hvordan det har en effekt – selv om jeg var veldig klar over det og visste hvor det kom fra. Men jeg mener bevisst at man skal utsette seg for andre meninger og tanker enn våre egne, og det er verre om man bare lukker seg, avslutter han.

EIERSKAP TIL MORMONEREN

Preben har etter hvert mange minnerike og varierte roller bak seg, hvor av både Hamlet og rollen som Eldste McKinley i «Book of Mormon», sitter sterkt igjen.

Hamlet var en gamechanger for meg, sier Preben om Shakespeares eksistensielle tragedi.

– Hamlet var en gamechanger for meg, både profesjonelt og som person, det gav meg veldig mye. Men Eldste McKinley var mer overraskende og jeg fikk også veldig mye respons for den rollen. Det gav så veldig mye glede, og jeg ble nesten litt forfjamset fordi det er en så tragisk skjebne, og en veldig klar konflikt som jeg fikk lov å både harselere med, men også ta på dypeste alvor. Og den karakteren spilte jeg så lenge at jeg fikk veldig eierskap til den, det var vanskelig å gi den videre til noen andre, sier Preben om rollen som gav ham Hedda-prisen.

BYEN ER BERGEN

Preben har kanskje funnet roen i Oslo, hvor det alltid er noe på gang i bransjen. Men han snakker varmt om hjemmet og følelsen av å være i Bergen.

– Jeg elsker å lande i Bergen, sier han. Det er en helt egen lukt og luftfuktighet som sikkert mange hater – men som jeg bare elsker. Helt eget for Bergen. Og så elsker jeg den lange kjøreturen hjem til Lindås, det er som en omstilling for hodet – noe som trengs, for det er en helt annen verden og andre ting vi snakker om når jeg er hjemme enn i Oslo.

Hvordan er det å komme hjem som «kjendis»?

– Nei akkurat det med kjendis klarer jeg ikke å forholde meg til i det hele tatt, utbryter han raskt. Jeg blir så brydd når noen spør meg om hvordan «kjendislivet» er, fordi jeg ikke er eller føler meg som en kjendis! Men hjemme er det mange som følger med på hva jeg gjør og det er så klart veldig hyggelig. Det blir jo en del skriverier om meg i avisene. Det kan være veldig hyggelig, men også ubehagelig.

– Det er noe med at jobben min noen ganger er så synlig i media, og går det bra så er det mange som tror jeg er viktig. Men min jobb er ikke noe viktigere enn noen andres jobb. Og det er kanskje litt vanskelig å forklare eller få gjennom for dem som ikke driver med det samme, utdyper han.

Preben er tydelig på at han ikke ønsker å bli behandlet annerledes, og er nervøs for å bli sett på som pretensiøs eller høy på pæra. Det har tatt lang tid å føle seg som en del av bransjen, men han er likevel den samme personen som jobbet på Mongstad. Det er bare en annen jobb.

– Jeg følte ofte at jeg kom inn i denne bransjen fra utsiden. Men under premieren til en ny film kikket jeg rundt meg i et rom fylt med kollegaer. Og det gikk opp for meg at det er vi som er den nye generasjonen filmskapere og scenekunstnere. Det er Vi som skal skape nå, det er vår tur å gjøre vår greie – det er fint å tenke på, forteller han. ▗

10 FAVORITTER

Sjekk ut Prebens top 10 bergenslokasjoner og opplevelser for en bra dag.

• Hus med scenekunst! (Carte Blanche, Bit Teatergarasjen, Den Nationale Scene, Det Vestnorske Teateret)

• Litteraturhuset

• Daily pot

• Nobel Bopel (som er nyåpnet nå?)

• Ferdinand

• Fresh Pepper

• Kode

• Legal

• Lysverket

• Stoltzekleiven