Bibel og bekjennelse 1 2013 (web) by Bibel og bekjennelse

Nr. 1 2013 – 33. årg. Organ for Den lutherske bekjennelseskirke

«Jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann som skal bli hos dere for alltid: sannhetens Ånd» (Joh 14,16-17).

Oljeberget sett fra Davidsbyen.

BIBEL OG BEKJENNELSE

utgis av Den Lutherske Bekjennelseskirke. ISSN 0806-5365 Bladet kommer ut med fire nr. pr. år. Frivillig abonnementsavgift kr 150,– pr. år. Redaksjon: Egil Edvardsen (ansv. red.), Birgitta Erlandsson (red.sekr.), Birgit Johannessen, Kjell Petter Bakken og Tor Jakob Welde. Redaksjonens adresse: Solåsveien 20, 4330 Ålgård. E-post: egil.edvardsen@luthersk-kirke.no Internett: www.luthersk-kirke.no Bankgiro: 3361 16 43948. Ekspedisjon: Omega trykk, 4016 Stavanger.

DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE (LBK) • Den Lutherske Bekjennelseskirke er en evangelisk-luthersk kirke som tror at Gud har gitt hele verden det glade budskap om den forsoning som har skjedd i Kristus. Vi tror at Jesus Kristus er sann Gud, at han er blitt menneske for vår skyld, levd et liv uten synd, lidt og dødt i vårt sted og oppstått fra de døde. Vi tar imot denne forsoning gjennom troen, får tilgivelse for alle våre synder og har løfte om evig liv sammen med Gud. Hensikten med vår kirkes eksistens er å føre videre dette glade budskap, og samles omkring forkynnelsen, dåpen og nattverden for å vokse i den tro vi har fått av Gud. • Vår kirkes tro har en eneste grunnvoll, nemlig det Ord som Gud har gitt oss i Det gamle og nye testamentes hellige skrifter. Det er Gud selv som har inspirert de menneskelige forfatterne av Bibelens 66 bøker, og derfor må disse skrifter ikke betraktes som menneskelige produkt, men som Guds eget ord. Bibelens ord er den eneste normen for sann kristen lære. Vi tror at Bibelen må leses ut fra dens egenart og karakter. Poesi må leses som poesi, historie som historie, og så videre. • Vi bekjenner oss til de lutherske bekjennelsesskriftene som er samlet i Konkordieboken fra 1580, ettersom vi har funnet at de overensstemmer helt med vår kirkes eneste grunnvoll, Bibelen. • Vår tro er ikke ny, men har funnes i alle tider, der mennesker har tatt imot Guds ord og rettet seg etter det. Fordi vi vet at vi er store syndere for Gud, behøver vi Guds ords rene og klare undervisning der tilgivelse og oppreisning gis oss i forkynnelsen av Jesu forsoningsverk. • LBK deler tro og kirkefellesskap med KELK, Den konfesjonelle evangelisk-lutherske konferansen, som består av 20 medlemskirker rundt omkring i verden, blant annet Evangelisch-Lutherische Freikirche i Tyskland, Evangelical Lutheran Synod og Wisconsin Evangelical Lutheran Synod i USA. I alt er vi omkring en halv million kristne i dette internasjonale fellesskap. Det er vårt håp at flere skal komme med i vårt fellesskap der Frelseren Jesus og syndenes tilgivelse alltid står i sentrum.

«Hva er dette for slags tale?» Preken av Tor Jakob Welde. Lukas 4,31-37: Jesus tok veien ned til Kapernaum, en by i Galilea. Han underviste dem på sabbaten, og de var slått av undring over hans lære, for han talte med myndighet. I synagogen var det en mann som hadde en ond og uren ånd. Han satte i å rope av all kraft: «Hva vil du oss, Jesus fra Nasaret? Er du kommet for å ødelegge oss? Jeg vet hvem du er: Guds Hellige!» Men Jesus truet den og sa: «Ti stille og far ut av ham!» Den onde ånden rev mannen over ende midt iblant dem og fór ut av ham, men uten å skade ham. Alle ble forferdet, og de sa til hverandre: «Hva er dette for slags tale? Med makt og myndighet befaler han de urene åndene, og de farer ut.» Og ryktet om ham spredte seg overalt i omegnen.» «Hva er dette for slags tale?» sa folk til hverandre. «Hva er det med hans ord?» er en annen mulig oversettelse. «Med makt og myndighet befaler han de urene åndene, og de farer ut.» De var forferdet, der i synagogen i Kapernaum. Fra før av var de ganske overveldet av undervisningen hans den sabbaten. Den var så annerledes fra de skriftlærdes undervisning; disse var nok veltalende og sa mange fine ord, gjerne om regler og forskrifter, overleveringer fra fedrene. Men Jesus talte med «myndighet». Han behøvde ikke gå fram og tilbake på en scene ropende, pustende, pesende, svettende og piske opp en ekstatisk stemning i salen, for at folk skulle bli «helt med». Ordene

som kom fra hans munn var nok, og tilhørerne ble «slått av undring over hans lære». Det er stor forskjell på menneskeord og Guds ord. Ofte kan vi høre folk si: «Nå har vi hørt nok av fine, fagre ord, uten at det skjer noe.» «Alle ordene er brukt opp, vi vil ikke høre mer. Nå vil vi ha handling.» For ord er jo «bare ord». Tenk hvis jeg står og betrakter huset mitt og sier: «Det trengs et nytt strøk med maling, jeg må få malt husveggene.» Tror dere da det skjer noe, bare fordi jeg sier det? Kanskje hvis jeg sier det med ekstra sterk, høy stemme? «Nå vil jeg ha huset malt!» Skjer det noe med husveggen? Kommer det et nytt friskt lag med maling? Nei, noen må faktisk gå i gang med malerkost og spann og male huset manuelt, med egne hender. Det er ikke nok å bare si at det skal bli malt. For ord er jo bare ord. Men slik er det ikke med Guds ord, vi må aldri si om Guds ord at det er «bare ord». Ordene fra Guds munn er levende og virkekraftige (Hebr 4,12), de er handling, de skaper det de nevner. Vi mennesker og alt som lever er blitt skapt ved hans ord, og han holder alt oppe ved samme allmaktsord. «Ved Herrens ord ble himmelen skapt, hele himmelens hær ved pusten fra hans munn» (Sal 33,6). Når Gud befaler, trenger vi ikke å vente millioner av år før det blir noe av det. Nei, «han talte og det skjedde, han befalte, og det sto der» (Sal 33,9). Det ble til – ut av ingenting, helt ferdig, bare ved hans ord! «Hva er dette for slags tale?» sa

folk i Kapernaum. «Hva er det med hans ord»? De skjønte jo ikke helt hvem han var som sto midt iblant dem i synagogen og talte. «Alt er blitt til ved ham,» skriver Johannes om Sønnen, «Ordet», som «var i begynnelsen hos Gud», og som «var Gud». «Uten ham er ikke noe blitt til» (Joh 1,1-3). Og Paulus skriver om Kristus: «Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter, alt er skapt ved ham og til ham» (Kol 1,15-16). Så vi hadde ikke vært her i dag hvis det ikke var for Gud og hans skaperord. Det er også det gudsordet som har frelst oss. Tenk på dåpen, den ser så enkel ut: Litt vann fra en skål eller et fat i døpefonten, og noen ord – og så ferdig. Men: det er ikke «bare noen ord»; det er Jesu ord som er forent med vannet som gjør dåpen så virkekraftig og sterk; hans befalingsord om å «døpe i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn» gjør den store forskjellen. Og i nattverden bruker vi enkle ting som brød og vin, men Jesu mektige innstiftelsesord som leses – om «… den nye pakt i mitt blod som utøses for dere til syndenes forlatelse» – gjør at Jesu kropp og blod virkelig er til stede i sakramentet, sammen med brødet og vinen. Det er mirakuløse ord som får ting til å skje; Jesus forener oss med seg, og vi får del i hans liv, hans død og oppstandelse. I dåpen blir hans rettferdighet vår rettferdighet, vi får frelsen i gave, helt ufortjent, ved troen. Dåpen frelser og føder på ny. Og i nattverden styrker han oss, lover og forsikrer oss om tilgivelse, liv og salighet. Alt dette – ved Guds ord! Og når du hører

forkynnelsen i gudstjenesten, eller leser Bibelen hjemme, eller hører på opptak av andakter, prekener og sang og musikk med godt evangelisk innhold, ja, da er det også Guds levende og virkekraftige ord du får, som ikke skal vende tomt tilbake (Jes 55,11). Vi selv har ingen kraft til å omvende oss, vi kan ikke skape troen i hjertet eller styrke den. Dette kan bare Den

Hellige Ånd, og han gjør det ved Guds ord. Når vi har lært om Ordets særdeles store betydning for oss, skulle vi vel tro at vi med aller største glede og iver ville lese og studere Guds dyrebare ord og ta del i sakramentet, så ofte vi bare kan, hele livet. Hvilke verdier, hvilken kraft, styrke og ledelse vi får der! Da skulle vi vel tro at vi i praksis ville prioritere Guds ord som noe mye viktigere enn f.eks. å se Dagsrevyen, Skavlan, eller en tv-serie, lese aviser, romaner, ukeblader, tegneserier, og som noe mye viktigere enn surfing på internett med alt det kjekke som fins der, og som noe mye mer nødvendig enn hus, hjem og hage, og alt vi kan handle på kjøpesenteret. Men: i hverdagen blir det dessverre ofte slik at Guds ord havner ganske langt nede på prioriteringslisten vår! Hvordan er det mulig?! Vil vi oss selv så ondt? Dette er jo ran! Vi frarøves så store og rike velsignelser! Er vi fra vettet, som nedprioriterer de mest dyrebare skattene slik?

Vel, det er slik at det foregår en kamp, i oss og rundt oss, en åndelig krig, mellom gode og onde krefter. Vi har ikke bare en kamp med oss selv, en kamp mot kjøtt og blod, men «mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet» (Ef 6,12). Disse onde maktene vil for alt i verden prøve å få forhindret at mennesker får del av velsignelsene i Guds ord og sakrament. Vi leste at en ond og uren ånd prøvde å forstyrre Jesu undervisning på sabbaten. Og dette er typisk, at slike krefter forsøker å hindre og forstyrre Guds ord, distrahere oss, holde oss på avstand, eller vri og vrenge på ordet, forfalske det. Hvem vet hva den urene ånden kunne ha funnet på å si for noe fordervelig, om den hadde fått litt mer taletid der i synagogen, hvis ikke Jesus hadde sagt stopp? Mannen som var besatt begynte å rope av all kraft: «Hva vil du oss, Jesus fra Nasaret? Er du kommet for å ødelegge oss? Jeg vet hvem du er: Guds Hellige!» Mannen og den urene ånden visste altså faktisk hvem Jesus var: «Guds Hellige». Dette var en kunnskap mange andre i synagogen ikke hadde. Men en slik fakta-kunnskap om hvem Jesus er, blir ikke i seg selv til særlig hjelp. Vi trenger å vite hvorfor han er kommet. Hva vil han oss? Av naturen er vi mennesker redde for Gud og hans hellighet, vi frykter at han vil ødelegge oss. Samvittigheten forteller at vi har syndet med tanker, ord og gjerninger, at vi heller har villet tjene oss selv enn å tjene Gud, og at vi fortjener straff. Dette har samvittigheten vår rett i. Men Guds hellige Sønn har likevel ikke kommet for å ødelegge oss mennesker. «Det var for å gjøre en ende på djevelens 3

gjerninger at Guds Sønn åpenbarte seg» (1 Joh 3,8). Han kom for å knuse hodet til «den gamle slangen» (1 Mos 3,15), gjøre en slutt på hans makt over oss. Djevelen var opprinnelig en god ånd, en engel skapt av Gud. Men han gjorde opprør, ville ikke tjene Gud, heller være herre selv. Han dro meg seg mange andre engler i fallet, og de ble en ondskapens åndehær (Åp 12,7-9). Djevelen er en morder og en løgner, han fristet menneskene til synd og frafall (1 Mos 3). Stor makt fikk han over menneskeslekten, slik at vi ville gjøre det han ønsker. I hans vold var vi hjelpeløst fortapt. Men Gud har sendt oss sin Sønn! Og hva vil han oss, Jesus fra Nasaret? Er Guds Hellige kommet for å ødelegge oss? Nei, bare djevelen og hans hær vil han ødelegge, ikke menneskene. For Jesus er fylt av kjærlighet til oss, til de grader at han selv ville bli en av oss; Guds evige Sønn ble et sant menneske av kjøtt og blod – samtidig som han fremdeles var og er sann Gud. Og han førte kampen på våre vegne, «han måtte lide, kjempe og stride, han måtte stå mot helvedes hær» (NoS 449). Jesus sto imot alle fristelser og angrep, syndet aldri, og han bar alle våre synder opp på korset, sonte straffen, led og døde for oss. Og tenk, at ved å fornedre seg selv og bli så svak og avmektig for oss, vant han seier over den sterke fienden. Han beviste at seieren var klar, betalingen gyldig, gjeldsbrevet vårt slettet ut, ved å stå opp fra de døde den tredje dag. Da er vi frie og kan juble med salmisten David: «Vi har sluppet fri som fuglen fra fuglefangerens snare. Snaren er revet i stykker, og

vi har sluppet fri. Vi har vår hjelp i Herrens navn, han som skapte himmel og jord» (Sal 124,7-8). Fienden har ingen rett på deg lenger, du som er døpt og tror på Jesus. Du tilhører Kristus, befrieren, som har kjøpt deg med sitt eget blod på korset, for at du skal være hans, tilhøre ham og leve under ham i hans rike. Du er blitt erklært «uskyldig», «rettferdig», «frikjent»! Og er Gud for oss, hvem kan da være imot oss? Djevelen er jo fortsatt løs, for en tid; han vet han ikke har så lenge igjen, og han «går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke» (1 Pet 5,8). Han er slett ikke til å spøke med, han er en morder og en tusenkunstner. Vi ser ham ikke med øynene våre, og dermed glemmer vi dessverre fort både ham og hele ondskapens åndehær, at de eksisterer. Bibelen formaner oss til å være åndelig edru og våkne, ta på Guds fulle rustning, bruke Guds ord, Åndens sverd, det eneste forsvarsvåpenet som duger i kampen (Ef 6,13.17). Og motstand og kamp – det blir det for en kristen, dette er ikke til å unngå; det blir lidelse og smerte av forskjellig slag. Men Jesus sier: «Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det!» (Luk 11,28). Vi trenger ikke å være engstelige og redde, når vi bare blir værende hos ham, lytter til hans stemme, og henger fast ved ham som greinene på vintreet. Jesus truet den onde og urene ånden i synagogen den sabbaten: «Ti stille og far ut av ham!» Da rev ånden mannen over ende og fór ut av ham, men uten å skade ham. Ja, for Jesus er mye sterkere enn fienden. For Guds allmakts ord må alle

fiender til jorden falle. Folk ble forferdet: «Hva er dette for slags tale? Med makt og myndighet befaler han de urene åndene, og de farer ut.». Det er altså hans ord som har en slik makt, og ved hans ord eier også vi seier og redning fra ondskapen, synden og døden. Djevelen har ingen makt over Jesus Kristus og derfor heller ingen makt over oss som er i Kristus. Jesus beskytter oss med sitt ord, kjemper for oss og med oss. Så la oss bli i hans ord, holde fast ved det, grunne på det, la det få rikelig plass iblant oss, ja førsteplassen, både i helgene og til hverdags. Så vil vi kjempe videre så lenge vi lever her på jord, kjempe troens gode strid, mot fiendene, som også inkluderer vår egen gamle, syndige menneskenatur. Men vi kjemper som noen som vet at de allerede har seieren inne; for Jesus har vunnet, og den seieren er vår! For det sier Guds ord – Herren har talt. Og riket er hans, og makten og æren i evighet. Gud være takk og lov! I Jesu navn, amen. Bønn: Kjære Herre Jesus, vi takker deg for ditt hellige Ord, for evangeliet som er en kraft til frelse for alle som tror. Vi takker deg for din rettferdighet, som du har gitt oss i gave. Du har kjempet og vunnet seier for oss, over alle mørkets krefter. Hjelp oss, du som er så sterk, for i oss selv er vi så svake og skrøpelige. Styrk oss ved nådens midler, hold oss tett inntil deg som grenene på vintreet, alle våre dager, helt til enden. Hjelp oss også å vitne om deg, så evangeliet må bli spredt i hele omegnen, i nærmiljøet vårt og over hele verden. Og la oss til sist få gå seierrike inn til din evige herlighet. Amen.

Marianne Mortensen. www.gallerisela.dk

O hode, høyt forhånet

O hode, høyt forhånet, med blodig sår og ve, o hode tornekronet, til smerte, spott og spe, o hode som var hedret og tilbedt inderlig, men nå så dypt fornedret: Vær hilset hjertelig!

Så vil jeg til det siste hos deg ved korset stå. Deg vil jeg aldri miste og aldri fra deg gå. Når du i døden segner, da tar jeg deg i favn og trøstig meg tilegner ditt dyre frelsernavn.

Jeg takker deg av hjerte, fra dypet av min sjel, min Frelser, for din smerte, du ville meg så vel! Jeg ber, o Jesu Kriste, ved troen hold du meg; når øynene vil briste, da la meg dø i deg!

Min Jesus, du er såret for mine synder så. Jeg burde selv ha båret den straff som på deg lå. Se hit! Her står jeg arme, fordømt til vredens ris, deg over meg forbarme, ditt nådeglimt meg vis!

Når jeg herfra skal vike, da vik du ei fra meg, og når jeg ned skal stige i graven, vis meg deg! Når da mitt eget hjerte er klemt i siste nød, forkort min angst og smerte, du som for meg er død!

Tekst: Arnulf fra Louvain (d. 1250) Oversatt: Paul Gerhardt 1656/ Frederik Rostgaard 1738 Norsk Salmebok nr. 150.

Å, vil du kjennes ved meg! Min hyrde, se ditt får! Å, favn meg, styrk meg, led meg, så ussel som jeg står. Med fred du meg husvalte, din bønn for meg du bad, din Ånd til hjertet talte og gjorde meg så glad.

Vær du mitt skjold, min bue når jeg min avskjed tar. La meg ditt åsyn skue som det på korset var. La dette syn meg binde til deg i takk og tro, så skal jeg seier vinne, og du gjør døden god.

Romerbrevet – Kapittel 2 Av Egil Edvardsen Moralistenes mangel på rettferdighet – 2,1-16 Paulus har nettopp fullført et avsnitt hvor han beskriver hedningenes mangel på den rettferdighet som Gud krever og avslører at de ikke har noen unnskyldning overfor Gud fordi de har en tilstrekkelig kunnskap om ham. Men fordi de snur ryggen til ham og fornekter den kunnskap de har om ham, har han overgitt dem til alle slags synder (1,29-31). Her i dette avsnittet ser Paulus for seg en person som er enig med ham i hans beskrivelse av disse grove synderne. Han skriver til dem som etter å ha lest 1,18-32, sier med seg selv: «Du har rett, Paulus! Mennesker som gjør slike grove ting er under Guds fordømmelse og fortjener hans straff.» Paulus skriver med andre ord til dem vi kaller «moralister». En moralist er en person som uten kjærlighet fordømmer og ser ned på andre. Han eller hun mener at de har en høyere moral enn andre, og at de derfor er i sin fulle rett til å fordømme dem. «Derfor er du uten unnskyldning, du som dømmer,» skriver Paulus i vers 1. Det han sier her, er dermed en slutning som han trekker av det foregående. I 1,32 har Paulus sagt at hedningene ikke

bare gjør alle disse syndene selv, men de roser også andre som gjør det. Hedningene kjenner Guds dom; likevel både synder de og holder med dem som synder. Derfor er de uten unnskyldning. Men dem som Paulus skriver til i kapittel 2, kjenner også Guds dom. Det er jo derfor de dømmer andre fordi de vet hva som er rett og galt. Men dermed er også disse uten unnskyldning overfor Guds dom når de selv synder, for de vet jo hva de gjør. De vet hva Gud krever i loven. «Vi vet at Guds dom med rette rammer dem som gjør slikt» (vers 2), med andre ord: Det som hedningene gjør, er virkelig galt og rammes med rette av Guds dom. Problemet er at moralisten i sitt hovmod og sin egenrettferdighet ikke ser at han gjør de samme syndene selv. Og fordi han gjør de samme syndene selv (vers 3), faller også han under Guds dom (jfr. 3,10ff; 3,23; Joh 8,7). For at ikke moralisten skal unngå å innse at også han rammes av Guds dom, kommer Paulus med et oppfølgingsspørsmål: «Eller forakter du hans [Guds] uendelig store godhet, overbærenhet og tålmodighet og skjønner ikke at Guds godhet leder deg til omvendelse?» (vers 4). Fordi moralisten ikke har et

omvendt hjerte, sammenligner han seg selv med en gal standard. I stedet for å fokusere på alle de andres grove synder, skulle han ha sett på Guds «uendelig store godhet, overbærenhet og tålmodighet». Gud tar seg av ham dag etter dag. Han bærer over med ham og er tålmodig med ham dag etter dag. For dette skylder han Gud noe helt annet enn en selvrettferdig fordømmelse av andre. Han skulle i stedet ha konsentrert seg om å elske Gud, han som har vært så god mot ham, av hele sitt hjerte, sjel og sinn. Det faktum at han ikke har gjort dette, er et bevis på at han i stedet forakter Guds godhet. Det som er typisk for Guds godhet, overbærenhet og tålmodighet, er at den omfatter alle mennesker, og hensikten er at «alle skal nå fram til omvendelse» (Matt 5,45; Salme 145,9; 2 Pet 3,9; Luk 13,6-9). Å forakte Guds godhet er meget alvorlig. Paulus skriver: «Med ditt harde og ubotferdige sinn samler du opp vrede som skal komme over deg på vredens dag når Gud åpenbarer sin rettferdige dom» (vers 5). Den egenrettferdige moralisten sammenligner seg selv og sitt eget liv med hedningene og deres grove synder. Han slår seg til ro med at han ikke er som dem, og han ser derfor ingen grunn til

å omvende seg. Men denne selvtilfredsheten er et stort bedrag. I stedet sier Paulus at han har et hardt og ubotferdig sinn, og med alle sine – i egne øyne – fromme gjerninger, samler han seg bare mer vrede hos Gud. Gud godtar ikke moralistens fromme gjerninger fordi de ikke er gjort i tro (Hebr 11,6). Forskjellen mellom gjerninger som springer fram av tro, og gjerninger som er motivert av en egenrettferdig holdning, er ikke alltid lett å skjelne for det menneskelige øye. Men forskjellen er åpenbar for Gud, fordi han ser like til hjertet. Forskjellen skal bli åpenbar for alle på «vredens dag», dvs. den dag Kristus kommer for å avsløre alt (jfr. 2,16; 2 Kor 5,10). Når vi leser Rom 2,6-10, er det viktig å ha klart for seg følgende: Ut fra det Paulus allerede har sagt i dette brevet, for eksempel at «den rettferdige skal leve ved tro» (1,17), og ut fra det han skriver i andre brever (for eksempel Ef 2,8-9), er det klart at frelsen er en fri nådens gave fra Gud. Skriften lærer konsekvent at frelsen kommer til et menneske bare gjennom troen, og ikke ved å gjøre lovens gjerninger. Gode gjerninger fortjener ikke frelsen, men de er likevel viktige. For de er et bevis på at troen fins i hjertet. Troen i seg selv er usynlig for det menneskelige øye. Men gjerningene kan vi se, og gode gjerninger er et bevis på at troen er levende og aktiv (les Jak 2,17).

Når Gud skal dømme på den ytterste dagen, skal han gå etter disse synlige bevisene på troen (jfr Matt 25,31-46). Denne dommen ifølge gjerninger gjelder «enhver», dvs. alle mennesker. Gud skal «lønne» enhver etter det han har gjort (vers 6. Se også 6,21-23; Gal 6,7-8). Også de troende blir dømt etter sine gjerninger (2 Kor 5,10; Matt 25,31ff). Vi blir frelst av nåde ved troen på Kristus, men vi skal dømmes etter gjerningene. Når Paulus taler om dem som utrettelig gjør det gode og søker «ære, herlighet og uforgjengelighet» (vers 7), mener han selvfølgelig dem som søker Guds ære og herlighet, dvs. dem som gir æren for frelsen til Gud og ikke – som de egenrettferdige moralistene – tar æren til seg selv. De som «utrettelig gjør det gode» er de som er «skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige» (Ef 2,10). Motsatsen til «de som utrettelig gjør det gode», er «de som bare tenker på seg selv, som lar seg lede av uretten og er ulydige mot sannheten» (vers 8). De sistnevnte handler mot Guds åpenbarte vilje, dvs. det Gud har åpenbart om seg selv, og mot den loven som er skrevet i hjertene deres, som Paulus straks skal komme tilbake til (vers 14-15). Mens Paulus i vers 7-8 taler generelt om den dom som skal ramme alle mennesker, skiller han i

vers 9 og 10 mellom jøder og grekere (hedninger). Det er altså klart at også alle de som er jøder etter avstamning, skal rammes av Guds dom dersom de ikke omvender seg og gjør troens gode gjerninger. Hva mener Paulus med uttrykket «jøde først og så greker» i vers 9 og 10? Gjennom hele Det gamle testamente tok Gud seg av israelittene på en helt spesiell måte. Han begynte med utvelgelsen av Abraham som skulle være stamfar til et helt spesielt folk, og fra dette folket skulle Frelseren komme. Jesus ble født som jøde, og sin virksomhet utførte han nesten utelukkende blant jøder. Han sa: «Frelsen kommer fra jødene» (Joh 4,22). På denne måten hadde det jødiske folket betydelige fordeler. De fikk høre evangeliet, Guds kraft til frelse, aller først (jfr. Rom 1,16). Det samme mønster gjelder Guds endelige dom. Jødene hadde store fordeler, men større fordeler innebærer større ansvar. Jesus sa om de jøder som ikke trodde på ham: «Var jeg ikke kommet, og hadde jeg ikke talt til dem, da hadde de vært uten skyld. Men nå har de ingen unnskyldning for sin synd» (Joh 15,22). Dette prinsippet om at den som har fått større fordeler samtidig har større ansvar, uttrykker Jesus når han sier: «Den som har fått mye, ventes det mye av. Og den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer av» (Luk 12,48). (forts. neste nr.)

LBK på internett – www.luthersk-kirke.no Andakter • prekener • foredrag • program for gudstjenester • m.m.

Natten da tårene begynte Av Kurt P. Ebert Det er en tragedie over alle tragedier – en ungdom tar sitt eget liv.

Nei. Det kan ikke være sant. Men det er sant. Jeg står som forsteinet ved synet av min 16 år gamle sønn som står oppe på trappeavsatsen og ser ned på meg med vidåpne øyne i det han sier: «Jeg er lei meg, pappa. Jeg elsker Gud. Jeg er lei meg.» En liten blodflekk på skjorten hans sier ingenting om den store skaden som en liten kule har forårsaket på lungene hans og som forklarer det høye smellet jeg hadde hørt fra rommet hans bare noen sekunder tidligere. Han fortsatte ned trappene og lot meg få rive av ham t-skjorten. Jeg husker nesten ikke hvordan jeg la Nathan på fanget mitt inne i stuen mens hans eldre bror ringte 911. Jeg fikk et minutt hvor jeg var bevisst nok til å uttale de ordene om tilgivelse som jeg alltid hadde ønsket å være i stand til å si til mine barn om de skulle komme i nød. Jeg hadde sett for meg hvordan jeg skulle si disse ordene dersom jeg skulle komme til å oppdage en av dem i narkorus eller vente seg barn utenfor ekteskapet eller bli arrestert for fyllekjøring. «Jesus elsker deg. Han døde for dine synder. Du er fullkomment tilgitt og ren i hans øyne. Du har evig liv. Tro på ham.» Eller noe lignende. Aldri hadde jeg noen gang drømt om at jeg skulle uttale disse trøsteordene til en sønn som var i ferd med å dø på grunn av selvmord. Hans mor sto fortsatt i trappen som var tilflekket av blod. Ingen ord, bare sjokk. Snart rullet øynene hans bakover, og livet ebbet ut. «Han er død,» sa jeg, nesten uten at

jeg merket det selv. En hånd rørte ved skulderen min – en politimann som vennlig ba oss om å reise oss og gå inn i naborommet. De neste timene måtte vi svare på spørsmål på politistasjonen slik at politiet kunne forvisse seg om at det virkelig var et selvmord. Nathans mor og bror og jeg, som en stund hadde vært skilt fra hverandre, satt nå sanseløse sammen i et rom midt på natten. Vi ba; en salme ga gjenlyd inni oss: «Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i nød og alltid nær. Derfor frykter vi ikke…» (Salme 46,1-2). Vi snakker og gråter sammen. Kunne det ha vært en ulykke? Kanskje var Nathan blitt grepet av et øyeblikks vanvidd, en forvirring av ungdommelige følelser og hormoner. Kanskje han bare lekte med tanken på å skade seg selv og noe gikk veldig galt. En dør går opp og en politibetjent kommer inn. Han setter seg ned med oss. «Vi fant en dagbok,» sier han stille. «Det virker som han planla å begå selvmord allerede for en måned siden.» Det var ingen ulykke. Han hadde ikke bare lekt. Han ønsket at livet skulle ta slutt. Å Gud, hva har jeg gjort? Gutten min er død. Dette kan ikke ha hendt, kan det vel? Er det ikke bare en forferdelig drøm? La den være slutt! Kjære Gud, la meg få våkne opp av den vonde drømmen! Men det er ingen drøm. Støttet opp av forsamlingens milde omsorg og av nabopastoren, familien og naboene, klarer vi å komme oss gjennom de neste dagene og begravelsen. Hvor snille alle er! Jeg vet ikke hvordan vi skulle ha klart å få til alt som måtte gjøres, måltider, begravelsesforberedelser, innsending av forsikringskrav, hagearbeid, osv. uten dem. Jeg ser for meg ansiktene til mennesker som har kommet lang-

veisfra for å gråte sammen med oss. Mer enn en av dem sier: «Det må være den verste smerte som noen kan gå gjennom – å miste sitt barn på denne måten.» Jeg vet ikke om dette er sant, men hjertet mitt kan ikke forestille seg et større tap. Fremdeles kjennes det uvirkelig. Usynlig smerte Hvem var denne unge mannen som valgte å forlate oss? Han var en sønn, den yngste av fire, vitebegjærlig, elsket å lese og lære på egen hånd. Ved middagsbordet kunne han holde på lenge med å legge ut om sine siste oppdagelser. Han var bror til en søster og to andre brødre, som lo og kjempet og slåss for en plass i flokken. Hans eldste bror befant seg i Irak. Han så fram til at han skulle komme hjem på sommerferie. Han gikk siste året på en luthersk high school i området, fikk toppkarakterer både i fotball og baseball og koste seg sammen med gode skolekamerater. Han drev med jakt og hadde skutt sin første elg året før. Han var musiker, lærte å spille gitar, laget musikk sammen med venner og trivdes med utfordringene. Han prøvde å bli kjent med jenter. Han holdt på å lære å kjøre bil. Han var et Guds barn, gjennom dåpen og Ordet. Han kjente og snakket om sin Frelser. Helgen før han tok sitt eget liv, hjalp han til i kirken med rengjøring. Han var en tenåring, med alle de opp- og nedturer som følger med den alderen. Foreldrene mine forstår det ikke, skrev han i dagboken. Han ble frustrert og sint da mobiltelefonen hans ble konfiskert i ett døgn. Han reagert på de voksnes inkonsekvente og hykleriske holdninger. Han hadde slått et hull i veggen på soverommet sitt en gang han var sint. «Jeg skal hjelpe deg å fikse det,» hadde jeg sagt til ham. Jeg angrer på at jeg ikke spurte ham om hvorfor han var blitt så sint. Han slet med tvil som ble skjult under latter og musikk og venner. Noe av det siste han skrev i dagboken, var: «Jeg er bare en flis. Hva gjør du med en flis? Du trekker den ut.» Han trodde på himmelen. I påskeukene før han døde, talte jeg til forsamlingen min om himmelens gleder, en fri gave i Kristus. «Hvem ønsker vel å holde fast på livet i denne verden når et så herlig liv venter oss i himmelens bo-

liger?» spurte jeg forsamlingen. Jeg så Nathan stirre på meg fra andre benkerad. Det var et intenst og fast blikk. Det traff meg. Jeg drømte aldri om hvordan han oppfattet ordene mine. Da begynte tårene. Jesus vet om våre tårer Jeg ønsker jeg kunne ha svart på spørsmålet: «Hvorfor?» Det fins nok av innsigelser. I tiden som har gått etter selvmordet, har jeg sett at alle gjenlevende etter en person som tar sitt eget liv, forsøker å finne en eller annen mening med det som hendte. Men vi klarer det ikke. De som forsker på selvmord, forteller oss at som oftest fins det ingen klare svar å gi. Handlingen er ikke rasjonell. Den er et drastisk svar på en smerte som er maskert og synes uløselig. Jeg forstår det ikke. Likevel ser Jesus. Han vet om og forstår. Hans tanker er så høyt over våre tanker som himmelen er over jorden. Han har en plan som strekker seg fra evighet til evighet, en plan som inkluderer gutten min som har et navn som betyr «Han gav». Ja, Gud gav. Gud gav denne unge mannen til oss noen få år. Men mer enn det, han gav sin egen Sønn i døden som den største av alle kjærlighetsgjerninger. Han gjorde det for Nathan, for meg, for alle, slik at vi kunne få være i hans nærhet. Den enkle sannheten er det mektige skipet i vår tåreflom, det solide ankeret i vår prøvelse og fortvilelse. Han vil lede oss «fra kraft til kraft, til [vi] trer fram for Gud på Sion» (Salme 84,8).

(Kurt Ebert er pastor i Thiensville, Wisconsin. Les også hans artikkel på side 10 der han viser hva han og hans familie lærte av sorgen etter denne tragedien.) …… For dem som leser engelsk, kan vi anbefale en ny bok, And She Was a Christian: Why Do Believers Commit Suicide?. Boken leder de troende gjennom de vanskelige åndelige og følelsesmessige spørsmålene som melder seg når noen som står nær dem, begår selvmord. Boken kan bestilles fra www.nph.net.

Hva sorgen lærer oss Av Kurt P. Ebert

Lærdom 1: Jeg forstår ikke Guds veier – og det er ok. Albert Einstein skrev en gang: «Jeg ønsker å kjenne Guds tanker». Han taler for alle mennesker – særlig for dem som sørger. Vi har så lyst å forstå Guds tanker når han lar oss få lide. «Om jeg bare kunne forstå Guds plan med dette, da kunne jeg akseptere det og gå videre.» Men er det greit om jeg ikke forstår Gud og hans veier? Sorgen har vist meg at jeg ikke behøver forstå Gud for å kunne stole på ham. Ja, faktisk kan jeg være glad for å ha en Gud som er så stor, så kompleks, så forskjellig fra denne verden at jeg ikke forstår ham og hans veier. Om jeg virkelig kunne fatte hans vesen, hans tenkemåte, hans planer og hans handlinger – vel, ville han ikke da ha vært nesten som meg selv? Jeg behøver ikke en som ligner meg når mitt hjerte er i ferd med å bli revet i stykker. Jeg er glad for å ha En som jeg ikke kan gripe. For en slik Gud kan jeg lite på. Jobs sorg Job fikk en velsignet lærdom av sorgen. Du husker Job, ikke sant? Han var en veldig rik og velsignet mann, høyt respektert i sin samtid. Da tillot Gud at det skjedde noe ubegripelig. Han tillot at Satan fikk sette Job på prøve, først ved å ødelegge hans ytre liv – rikdommen, familien, berømmelsen, der-

etter ved å plage ham med fryktelige fysiske smerter som følge av en hudsykdom. Alt Job kunne gjøre i sin elendighet, var å sitte i asken fra ildstedet og skrape sine væskende sår med et potteskår. Har du sittet i asken sammen med Job og sørget? Sorg er et resultat av at vi mister noe eller noen i livet. Det kan være tap av ektefelle eller foreldre eller bror eller søster. Det kan være tap av den jobben vi hadde hatt i 30 år, ekteskapet vi drømte om, synet vi likte da vi så oss i speilet, våre atletiske ferdigheter, hunden eller katten som vi delte hus med, meningen med livet, hengivenheten til en venn eller elsker, tingene vi var blitt så knyttet til, helsen vi satte sånn pris på. Enhver velsignelse fra Gud blir en kilde til ulidelig smerte når den forsvinner. Å akseptere vår uvitenhet Fortellingen om Job beskriver de indre følelsene han hadde mens han i en samtale med fire venner prøvde å forstå hvorfor alt dette skjedde med ham. Alt var så ubegripelig. Gud hadde all makt; Job elsket ham og ønsket å tjene ham av hele sitt hjerte. Gud må være urettferdig som lar alt dette skje. «Om jeg har gjort noe galt mot Gud eller mennesker, hadde jeg fortjent å få dette. Men det har jeg ikke. Jeg vil forsvare meg – den Allmektige må svare meg; anklageren må sette opp et anklageskriv.» Bare plasser meg i en rettssal med min Gud, og jeg skal vise ham at han tok feil! Det er fascinerende å se hvordan

Gud taler med sin mann Job. Han svarer egentlig aldri på Jobs spørsmål: «Hvorfor, Herre?» Han får ham bare ganske enkelt til å innse hvor liten han er og hvor stor Gud er. Her finner vi ord av Job som vi kan holde oss til når vi plages av vår egen sorg: «Jeg vet at du makter alt. Ingen ting er umulig for deg når du vil det… For jeg har talt uten å forstå om det som er så underfullt at jeg ikke fatter det» (Joh 42,2-3). Er ikke det en fantastisk trøsterik sannhet? En tid etter at sønnen min, Nathan, gikk til det utenkelige skrittet å avslutte sitt eget liv, sa min hustru Connie: «Gud kunne ha hindret ham fra å dø. Han kunne ha gjort det sånn at pistolen ikke gikk av. Han kunne ha forårsaket at skuddsåret ikke ble dødelig. Men han valgte ikke å gjøre det.» Dette er sterke ord, uttalt av en mor i dyp sorg. Hun anklaget ikke Gud. Hun erkjente bare at den Gud som hun tilber, hadde vist seg som den som både kan hindre det vonde i å skje og la det skje. Så om han lot det skje, må han ha hatt en tanke med det som han ikke har delt med oss som er hans barn. Gud kan gjøre alle ting. Hvilken herlig tanke! Det betyr at Gud kunne ha forhindret at din kjære døde, eller at du mistet din gode helse, eller at du ble rammet av depresjoner, eller at ektefellen din forlot deg, eller at du måtte gå ned i inntekt. Om han tillater at du får oppleve tider av sorg i livet, trøst

ditt hjerte med kunnskapen om at Herren vet mer enn du, og at han i sin kunnskap velger å bruke sin makt på en måte som passer inn i hans plan, selv om det er uforståelig for deg. Som et barn Jeg innrømmer at jeg også ønsket å få vite årsakene til våre sorger. «Hvorfor, Herre, lot du dette hende? Vis meg at det fins en mening med det. Det skulle ikke ha skjedd. Kan du på en eller annen måte forklare hvordan det kan komme noe godt ut av denne tragedien?» Hvor viktig er det ikke å innse at guddommelig lykke oppnås ikke ved å trekke Gud ned til vår tenkemåte. I stedet finner vi den ved å la ham få dra oss til et sted hvor vi kan stole på hans veier. Tenk på det lille barnet i mors armer. Det klarer ikke å fatte denne grenseløst kjærlige skapningen som holder det i sine armer. Moren er 12 eller 15 ganger så stor som barnet. Hjernen hennes veier mer enn barnets fot. Og hun eier 25 eller 30 års livserfaring før hun ble mor. Vet du hvordan barnet finner sin lykke og trygghet? Ikke ved å forsøke å forstå morens ubegripelige veier, men det finner sin trygghet i den velkjente lukten, i den beroligende stemmen som det har hørt siden det ble til, i varmen fra kroppen hennes og i den trygge favnen hennes. Barnet ønsker bare

å være nær henne. Først da kan det slutte å gråte. Gud sammenligner deg med et lite barn. Dette er ikke en fornærmelse, men en trøstende oppmuntring i ditt trosliv. Salmisten sier: «Herre, mitt hjerte er ikke hovmodig, mine øyne er ikke stolte. Jeg går ikke med tanker som er for store og underfulle for meg. Nei, jeg har fått min sjel til å bli stille og rolig, som et lite barn hos sin mor. Som det lille barnet, slik er min sjel i meg» (Salme 131,1-2). Du trenger ikke ha kontrollen. Du trenger ikke forstå. Det er helt greit ikke å se hele bildet eller ha kontroll på alt som skjer i livet ditt. Det er nok at du kan kjenne lukten av Gud, høre hans beroligende stemme i Ordet, kjenne varmen fra hans kjærlighet i Jesus Kristus. Jeg finner stor trøst i å vite at min himmelske Far vet nøyaktig hvilke smerter jeg har. Han vet hvordan det er å miste sin egen Sønn – ikke på grunn av en ungdommelig feilvurdering, men ved en frivillig offergjerning for alle menneskers synder. Denne grenseløse kjærligheten får oss til ganske enkelt å krype inntil løftene i Ordet: «Vær stille! Kjenn at jeg er Gud» (Salme 46,11). (Dette er første artikkel i en serie om hva vi kan lære av livets mange sorger. Forfatteren er pastor i Thiensville, Wisconsin.)

MERK AV I KALENDEREN:

Den Lutherske Bekjennelseskirkes kirkemøte 26.-28. juli 2013 på Utsyn, Finnøy Bibeltimer ved Ola Österbacka, Finland, Alvar Svenson, Sverige og John Vieths, USA. Mer informasjon kommer senere!

FORLAGET SCRIPTURA ANDAKTSBØKER:

Gleden i Gud av Theodor Reuter Familieandaktsbok som bygger på Luthers lille katekisme...... kr. 75,-

Opp til Jerusalem av John A. Braun Andakter for fastetiden....... kr. 175,-

I en tid som denne Andakter til trøst.................. kr. 95,-

Nærmere Jesus av John A. Braun Andakter om Frelserens virksomhet i Galilea............ kr. 100,-

Alt av nåde av Ole Brandal Preikesamling frå nyårsdag til påskedag......................... kr. 75,-

Da Vinci-koden og Bibelen av Seth Erlandsson En tilbakevisning av historiefor falskningen i Dan Browns «Da Vinci-koden» og et oppgjør med bibelkritikken................ kr. 95,-

Guds menighet er jordens største under Foredrag og prekener ved det første kirkemøtet i LBK Norge sommeren 2009.................. kr. 50,-

Ny skapning i Kristus Foredrag og prekener ved LBKs kirkemøte sommeren 2011... kr. 50,-

Kristen – men hvorfor lutheraner? av John A. Braun En enkel framstilling av hva lutheranere tror.................... kr. 50,-

Om Jesus av Seth Erlandsson En kritisk granskning av Jonas Gardells bok om Jesus ......... kr. 70,-

Bøkene bestilles fra: Forlaget Scriptura, Solåsv. 20, 4330 Ålgård E-post: egil.edvardsen@luthersk-kirke.no Porto kommer i tillegg.

Den treenige Gud

Av Ola Österbacka 2.1 Guds vesen og egenskaper

Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet (Joh 4,24). Mennesket har til alle tider vært religiøst. I det første kapitlet av denne boken snakket vi om hvordan mennesket leter etter en vei til Gud. Fra tid til annen gjøres det undersøkelser om tro og livssyn. Det er forbløffende hvor stor del av vår tids sekulariserte mennesker som bekjenner at de tror på Gud, ifølge en undersøkelse på slutten av 1970-tallet ca. 70 % av Finlands befolkning. Egentlig burde jo medlemstallene i folkekirken tilsi enda høyere tall, men det er en annen sak. Sammenlignet med gudstjenestebesøksfrekvensen er troen på Gud svært alminnelig. Men hvilken Gud er det så en tror på? 12

Om vi skal dømme etter avisdebattene som av og til blusser opp omkring trosspørsmål, er bildet av Gud svært broket. Man proklamerer sin tro på en kjærlighetsfull Far, som nok vil vårt beste men som ikke helt orker å forhindre alt det onde. Eller man tar avstand fra en personlig Gud nettopp med henvisning til alt det onde som er som er så uforståelig. I stedet blir Gud et ubestemmelig vesen, en intelligens langt borte, som har lite med oss og vår hverdag å gjøre. Fra dommens Gud til alles pappa Martin Luther var fra barndommen av preget av et strengt gudsbilde. For ham var Gud den strenge dommeren, som satt på regnbuen og fulgte menneskene med skarpt blikk, og lot dommen ramme synderen uten pardon. Her i livet kan vi aldri beskrive Gud fullt ut. Men Bibelen forteller en hel del om ham. Iblant framstilles han som en fortærende ild (Hebr 12,29), som i sin nidkjærhet straf-

fer alle syndere ifølge sin ubestikkelige rettferdighet (5 Mos 4,24). Men på den annen side framstilles han også som kjærligheten, som vil forbarme seg over oss med evig nåde etter et kort øyeblikks vrede (Jes 54,8). I vår tid vil man helst ikke høre tale om noen strenghet. Derfor har bildet av Gud som dommer nå kommet helt i bakgrunnen. I stedet blir Gud ofte fremstilt som den snille koseguden eller lekepappaen, som er god å ha med seg og som bare vil oss vel. Det ligger en fare i begge de to bildene dersom de rendyrkes og skilles fra hverandre. Guds vesen er uutgrunnelig. I dette kapitlet skal vi se hva Bibelen forteller oss om Gud. En del er vanskelig å fatte, og vi får ikke svar på alle spørsmålene våre. Vi kan bare forstå ham stykkevis. Men der er mye å lære – og tro, kanskje uten alltid å kunne forstå. Guds egenskaper Da Gud åpenbarte seg for Moses

i den brennende busken, spurte Moses etter Guds navn. Svaret var merkelig: «Jeg er den JEG ER» (2 Mos 3,14). Dette «Jeg er» skrives på hebraisk med de fire bokstavene JHWH, som kan leses Jahveh eller Jehova. I vår Bibel skrives det vanligvis Herren, i noen utgaver med annerledes bokstaver, såkalte kapitéler (Herren), for å skille navnet fra den vanlige tiltalen Herren (på hebraisk Adonai). Med dette navnet vil Gud si at han er, eller eksisterer, til forskjell fra avgudene, som er tomhet eller ingenting. En egenskap som er vanskelig å beskrive slik at vi kan ta den inn over oss, er Guds evighet og uendelighet (Sal 90,2). Vi jordboere er bundet til tre dimensjoner: lengde, bredde og høyde. Kanskje kan vi tenke oss en fjerde dimensjon: tiden. Men vi kan ikke bevege oss i tidsdimensjonen. Vi er bundet til å bevege oss akkurat slik Gud har bestemt. Derimot er Gud fri med hensyn til både tid og rom. Han er hevet

over dette, akkurat som vi kan forflytte oss på et todimensjonalt kart så raskt vi vil. Derfor er det ikke umulig for Gud å åpenbare hva som skjer i framtiden, like lite som det er vanskelig for ham å være til stede over alt. Men samtidig er han nær hvert eneste menneske. Gud er også allvitende. Vi kan ikke flykte bort fra ham (Sal 139,7). Men han er beredt til å hjelpe oss når som helst. Selv om Guds vesen er uutgrunnelig, framstår han iblant med menneskelige egenskaper. Det kan være tale om Guds høyre hånd (2 Mos 15,6) og om Guds finger (2 Mos 31,8). Gud lover Moses å føre Israel med utstrakt arm ut av trelldomslandet (2 Mos 6,6), osv. Slike uttrykk kaller vi for antropomorfismer*. De tjener som bilder for å føre Guds vesen nærmere oss og for at vi lettere skal forstå ham og hans verk. Men de skal ikke forstås bokstavelig. Et annet uttrykk, som henger sammen med vår menneskelige begrensning, er at Gud har angret.

Bl.a. etter syndefallet, da ondskapen ble stadig verre, fortelles det at Gud angret at han hadde skapt menneskene. På den annen side har vi andre utsagn, som viser at Gud er uforanderlig: Gud er ikke et menneske, så han lyver, et menneskebarn, så han skifter sinn. Gjør han ikke det han sier, holder han ikke det han lover? (4 Mos 23,19) Gud er ikke lunefull slik som oss mennesker, så han plutselig forandrer sine planer. Allerede før verdens grunnvoll ble lagt, var hans frelsesplan klar (Ef 1,4). Og det han har gjort og sagt står fast i evighet. Men siden er det en annen sak at Gud må snakke et språk som vi er i stand til å forstå på vår måte. (Neste gang: Kjærlighet og hellighet) Fra boken «Håpets bekjennelse» av Ola Österbacka.

*ANTROPOMORFISME: et uttrykk som tilskriver Gud menneskelige egenskaper.

SETH ERLANDSSON

Israel som Guds tjener I dette bibelstudiet behandler Seth Erlandsson spørsmål som opptar mange kristne i vår tid: Hva betyr det at Israel er Guds eiendomsfolk med et spesielt tjeneroppdrag? Hva eller hvem er det sanne Israel? Og hva mener apostelen Paulus med at «hele Israel skal bli frelst»? Hvilken rolle spiller det geografiske landområdet Israel? Erlandsson viser bl.a. hvor viktig det er å skille mellom den gamle og den nye pakten for å få en rett forståelse av disse tingene. På sitt sedvanlige vis øser han rikelig fra Skriften og viser hvor tydelig og klar den bibelske undervisningen er, også når det gjelder dette aktuelle temaet, Israel som Guds tjener. Dr. theol. Seth Erlandsson er dosent i gammeltestamentlig eksegetikk, redaktør for tidsskriftet Biblicum og bibeloversetter for Svenska Folkbibeln.

SE TH ER LA ND SS ON

Israel

som Guds tjene

Forlaget Scriptura

Solåsv. 20, 4330 Ålgård. E-post: egil.edvardsen@luthersk-kirke.no Pris kr 75. Porto kommer i tillegg.

Spørsmål og svar ved korsets fot:

Er det mulig å komme tilbake fra himmelen? Jeg har både hørt av venner og lest i bøker om mennesker som har dødt og kommet til himmelen og deretter kommet tilbake igjen. De har vært erklært døde i noen minutter eller mer, opp til 90 minutter. Jeg tror ikke på det. Men hvordan skal jeg svare mine venner som tror på dette?

Det fins mange beretninger om mennesker som har opplevd at de har møtt et kjært menneske som har dødt og funnet trøst i slike opplevelser. Vi kan lese om nær-døden-opplevelser og en tunnel av lys. I Bibelen fins det flere beretninger om oppstandelse: Jairus’ datter (Luk 8,41ff), enkens sønn (Luk 7,11ff), Lasarus (Joh 11) og naturligvis påskeberetningen. Matteus forteller om noe som skjedde da Jesus døde: «Gravene åpnet seg, og mange hellige som var døde, stod legemlig opp. Etter Jesu oppstandelse gikk de ut av gravene og inn i den hellige by, hvor de viste seg for mange» (Matt 27,52-53). Det fins mennesker som har kommet tilbake fra de døde. Vi kan ha hørt en eller flere historier om hva de har sett i himmelen. Men Bibelen tier. Paulus forteller om sin opplevelse: «Jeg vet om et menneske i Kristus, som for fjorten år siden ble rykket opp i den tredje himmel – om han var i legemet eller utenfor legemet, vet jeg ikke, Gud vet det. Men jeg vet at denne mannen ble rykket inn i Paradis… og der fikk han høre usigelige ord, som et menneske ikke har lov til å uttale» (2 Kor 12,2-4). Ifølge Åpenbaringsboken viste den oppstandne Herren Jesus Guds herlighet for Johannes i et syn. Les spesielt Åp 21. Vi tror på himmelen fordi Gud lover det i sitt ord. Jesus lærte oss å stole på Bibelen. Det er fristende å ville ha ytterligere bevis. Om Gud vil besvare våre bønner slik vi vil, eller

om vi får en opplevelse fra himmelen, håper vi kanskje at det skal styrke oss i troen. Men slike opplevelser er ingen stødig grunn å bygge en sann tro på. Jesus fortalte om to menn som døde. En var fattig og en var rik. Den rike mannen kom til helvetet, Lasarus kom til himmelen. Den rike mannen ba om lindring. Da han ikke fikk det, ba han om at Lasarus skulle sendes tilbake til jorden. «Da sa den rike: ’Så ber jeg deg, far, at du sender ham til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinens sted.’ Men Abraham sa: ’De har Moses og profetene; de får høre på dem.’ Han svarte: ’Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg’» (Luk 16,27-30). Det ligger en stor fare i det å stole på noe annet enn på Skriftens vitnesbyrd. En sak er det å få litt trøst i å høre at noen har kommet tilbake fra de døde. Men det er usunt om dette blir det vi bygger troen vår på. Her er noen saker som vi bør ha i tankene: 1. Dersom Gud har latt slike ting hende, må historiene om mennesker som har dødt og fått liv igjen, stemme med Skriften. 2. «Prøv alt og hold fast på det gode og hold dere borte fra ondskap av alle slag» (1 Tess 5,2122). 3. De mennesker i Bibelen som så himmelen, fikk befaling om ikke å avsløre visse ting (2 Kor 12,4; Dan 12,4; Åp 10,16). Jesus fortjente himmelen for oss ved sin død og oppstandelse. Påsken er tilstrekkelig som bevis for det vi trenger å vite: «Jeg lever, og dere skal også leve» (Joh 14,19). Av pastor Charles Keeler, Florida. Fra «Lutheran Sentinel» som utgis av vår søsterkirke Evangelical Lutheran Synod (ELS).

Hans smerte for vår fred Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet. Jesaja 53,5 Sara Andersen satt ved stuebordet og holdt en lang spiker i hånden sin. Hun satte spissen mot håndflaten og presset den inn helt til det gjorde veldig vondt. Så gjorde hun det samme med foten sin. Akkurat da gikk Jens forbi den åpne stuedøren og la merke til at søsteren holdt på med noe spesielt. «Sara, hva er det du holder på med?» ropte han. «Legg fra deg den dingsen før du skader deg selv,» gispet han. «Mamma!?» «Hva skjer?» spurte mor idet hun kom opp kjellertrappen med en kleskurv i armene. «Sara leker med en spiker,» sa Jens. «Se, hånden hennes er jo helt rød fordi hun prøvde å presse den inn » «Jeg lekte ikke med den,» forsvarte Sara seg selv. «Bibelfortellingen vår i dag var om Jesus som døde på korset. Jeg bare lurte på hvordan det ville føles å bli spikret i hendene og føttene slik som Jesus ble.» «Det må ha vært den verste smerten i hele verden», sa Jens og fikk litt vondt bare av å tenke på det. «Husker du hvor forferdelig vondt jeg hadde det da jeg tråkket på en spiker i fjor sommer? Og jeg hadde til og med sko på meg! Det tok jo en hel uke før jeg kunne gå igjen.» «Ja,» sa mor, «det må ha vært en grusom smerte for Jesus å holde ut, spesielt når vi vet at han måtte henge på det korset i seks timer.» «Og han må ha fått en forferdelig hodepine på grunn av den tornekronen som de hadde presset ned i hodet hans,» sa Sara og holdt seg til hodet sitt. «Men vi vet jo at dette bare var en del av Jesus sine lidelser,» sa mor. «Han led den frykteligste pine og smerte fordi han bar alle syndene til alle mennesker i hele verden, da Gud forlot ham på korset.» Jens nikket. «Noen ganger synes jeg det ikke er til å holde ut når jeg bare har gjort en eneste ting

som jeg vet var synd; da kan jeg føle meg så dårlig. Men Jesus måtte jo føle skylden for millioner og milliarder av synder på en gang!» «Hvordan kunne Jesus lide så mye vondt?» spurte Sara. «Jeg tror aldri jeg kunne klart det.» Nei, ingen av oss kunne ha holdt ut den smerten og angsten som Jesus gikk gjennom i sitt liv og sin død. Og dersom vi kunne ha gjort det slik han gjorde, ville det ikke ha nyttet noe som helst. For vi kan ikke en gang betale tilbake gjelden vi skylder Gud for en eneste av syndene våre. Men Jesus kunne gjøre dette, fordi han er vår hellige Gud. Bare hans renhet og hellighet kunne betale for hele verdens synder. Sara spurte hvordan Jesus kunne lide alt dette. Men vi må også spørre hvorfor han ville gå gjennom helvetets pine på korset for at vi skulle få slippe unna den straffen vi hadde fortjent. Jesus er fylt av en helt utrolig stor kjærlighet til oss. Det er en kjærlighet som er helt uten like, og som vi syndere har vanskelig for å forstå. Tviler du noen ganger på at Jesus virkelig er glad i deg og bryr seg om deg? Tenk da på hvor mye han led for å berge deg fra den evige døden. Jesus beviste at vi kan stole på kjærligheten hans. Den sviktet deg ikke da han var på vei mot korset, og den kommer heller ikke til å svikte deg nå, her i dette livet. BØNN: Kjære Jesus, jeg blir trist når jeg tenker på hvor mye vondt du led på korset for meg. Men jeg blir glad igjen når jeg tenker på at syndene mine er tilgitt på grunn av at du ofret deg slik. Jeg takker deg for freden du har gitt meg nå og gleden over å vite at jeg skal få leve sammen med deg for evig i himmelen. Amen (Fra boken «A Few Minutes With Jesus», av Joslyn Wiechmann Moldstad.)

Porto betalt ved innleveringen P.P. Norge/Norvège

RETURADRESSE: Bibel og Bekjennelse, Solåsveien 20, N-4330 Ålgård

Han ble sveket – for oss «Alle som hater meg, hvisker sammen, de legger onde planer mot meg… Selv min venn som jeg stolte på, han som spiste ved mitt bord, løfter hælen mot meg» (Salme 41,8.10). Fins det noe verre enn å bli sveket? En trofast ektefelle finner plutselig ut at partneren har vært utro i mange år. Smerten er nesten umulig å bære. Den suger ut all kraft og livslyst. Et firma oppdager plutselig at en betrodd ansatt over lang tid har stjålet og svindlet firmaet for millioner. De andre ansatte føler seg voldsomt sveket. De føler det som at de er blitt slått i magen. David, Israels største konge, var vant med å bli angrepet av fiender. Enhver leder har mennesker der ute som hater ham. Han vet at de prøver å få ryddet ham av veien. Motstanderne bruker ondsinnede knep og sår falske rykter om ham. Men David kunne takle dette. Den pilen som imidlertid virkelig rammet David, kom ikke fra fiendene hans. Den ble kastet av hans nærmeste venn. Smerten ble ikke utløst av selve den onde handlingen, men David ble såret av selve kilden til ondskapen. Han stolte hundre prosent på vennen sin. Han hadde spist og drukket sammen med ham. Han hadde moret seg sammen med ham. Han hadde overhode ikke forventet seg å bli sveket av ham. Sviket som kong David opplevde, var likevel bare en skygge av det svik og forræderi som Davids etterkommer, Guds egen Sønn, opplevde. Nesten et tusen år senere overførte Jesus disse ordene fra Davids salme til det svik han selv

opplevde. Han ble forrådt av en av sine aller nærmeste, en av de tolv, Judas Iskariot. Jesus hadde stolt på ham. Han hadde sendt ham ut for å forkynne og undervise om Guds rike. Judas hadde gjort under i Jesu navn. Men han forrådte ham. Skriften ble oppfylt. Dette var ett av mange slag som ble påført vår Frelser. Det var en del av den lidelse og smerte han måtte tåle for å frelse oss. Som vår stedfortreder følte og led Jesus det samme som vi føler og lider. Vi blir såret når vi blir sveket av noen vi stolte på. Jesus ble dypt såret da han ble forrådt og sveket av Judas og de andre disiplene. Derfor forstår han vår smerte over å bli sveket. Men i motsetning til oss som ofte svikter og sviker hverandre, gjorde han det aldri. Han sviktet og svikter ingen. Han er ingen svikefull Gud, men en trofast Gud som vi kan stole på. Da Jesus ble sveket av Judas og de andre, tålte han dette for oss. Han tok vårt svik med seg opp på korset. Vi svikter ham hver dag med våre mange, usle synder. Men både vi og alle andre svikere får tilgivelse på grunn av hans uendelige kjærlighet til oss og fordi han gjorde opp for vårt svik ved sin død på korset. Han ble sveket – for oss. La oss leve i kjærlighet for ham! Herre Jesus, takk for at du tålte å bli sveket. Takk for at du gjorde det for oss. Hjelp oss å leve i kjærlighet til deg og til hverandre. Amen.