Bibel og bekjennelse 2 2013 (web)

Nr. 2 2013 – 33. årg. Organ for Den lutherske bekjennelseskirke

«Jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann som skal bli hos dere for alltid: sannhetens Ånd» (Joh 14,16-17).

Juble, du himmel, og gled deg, du jord, bryt ut i jubel, dere fjell! For Herren trøster sitt folk og er barmhjertig mot sine hjelpeløse (Jesaja 49,13).

BIBEL OG BEKJENNELSE

utgis av Den Lutherske Bekjennelseskirke.

ISSN 0806-5365 Bladet kommer ut med fire nr. pr. år.

Frivillig abonnementsavgift kr 150,– pr. år.

Redaksjon: Egil Edvardsen (ansv. red.), Birgitta Erlandsson (red.sekr.), Birgit Johannessen, Kjell Petter Bakken og Tor Jakob Welde.

Redaksjonens adresse: Solåsveien 20, 4330 Ålgård.

E-post: egil.edvardsen@luthersk-kirke.no Internett: www.luthersk-kirke.no Bankgiro: 3361 16 43948.

Ekspedisjon: Omega trykk, 4016 Stavanger.

DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE (LBK) • Den Lutherske Bekjennelseskirke er en evangelisk-luthersk kirke som tror at Gud har gitt hele verden det glade budskap om den forsoning som har skjedd i Kristus. Vi tror at Jesus Kristus er sann Gud, at han er blitt menneske for vår skyld, levd et liv uten synd, lidt og dødt i vårt sted og oppstått fra de døde. Vi tar imot denne forsoning gjennom troen, får tilgivelse for alle våre synder og har løfte om evig liv sammen med Gud. Hensikten med vår kirkes eksistens er å føre videre dette glade budskap, og samles omkring forkynnelsen, dåpen og nattverden for å vokse i den tro vi har fått av Gud. • Vår kirkes tro har en eneste grunnvoll, nemlig det Ord som Gud har gitt oss i Det gamle og nye testamentes hellige skrifter.

Det er Gud selv som har inspirert de menneskelige forfatterne av Bibelens 66 bøker, og derfor må disse skrifter ikke betraktes som menneskelige produkt, men som Guds eget ord. Bibelens ord er den eneste normen for sann kristen lære. Vi tror at Bibelen må leses ut fra dens egenart og karakter. Poesi må leses som poesi, historie som historie, og så videre.

• Vi bekjenner oss til de lutherske bekjennelsesskriftene som er samlet i Konkordieboken fra 1580, ettersom vi har funnet at de overensstemmer helt med vår kirkes eneste grunnvoll, Bibelen.

• Vår tro er ikke ny, men har funnes i alle tider, der mennesker har tatt imot Guds ord og rettet seg etter det. Fordi vi vet at vi er store syndere for Gud, behøver vi Guds ords rene og klare undervisning der tilgivelse og oppreisning gis oss i forkynnelsen av Jesu forsoningsverk.

• LBK deler tro og kirkefellesskap med KELK, Den konfesjonelle evangelisk-lutherske konferansen, som består av 20 medlems­kirker rundt omkring i verden, blant annet Evangelisch-Lutherische Freikirche i Tyskland, Evangelical Lutheran Synod og Wisconsin Evangelical Lutheran Synod i USA. I alt er vi omkring en halv million kristne i dette internasjonale fellesskap. Det er vårt håp at flere skal komme med i vårt fellesskap der Frelseren Jesus og syndenes tilgivelse alltid står i sentrum.

2

Neste stasjon Paradis av David Edvardsen «Gud har satt oss inn i himmelen i Kristus Jesus med ham».

(Efeser­brevet 2,6) I Stavanger finnes det en togstasjon med et himmelsk navn: Paradis. Når jeg nærmer meg denne stasjonen med toget, hører jeg fra høyttaleranlegget: «Neste stasjon er: Paradis.» Da tenker jeg: «Skulle ønske det virkelig var sånn!» Men alle ser at denne togstasjonen ikke er himmelen. For det finnes ikke himmel på jord.

Derfor kan man undre seg over hva Paulus har skrevet et sted: «Han har satt oss inn i himmelen.» Det skrev Paulus opprinnelig til de kristne i Efesos. Gud hadde satt de kristne i Efesos inn i himmelen. Det betyr med andre ord: De kristne i Efesos var allerede i himmelen mens de ennå var i Efesos. Likevel visste hver av dem veldig godt at Efesos ikke var ­himmelen.

Riktig, Paulus skrev disse ordene også for andre kristne. Også for dere i Norge. Også dere har Gud satt inn i himmelen. Du spør: Hvordan kan jeg være i himmelen når jeg for øyeblikket er i Norge? Alle vet jo at Norge ikke er himmelen.

Her må vi legge godt merke til hva Paulus legger til: «I Kristus Jesus.»

I ham er vi allerede i himmelen. Med andre ord: På grunn av Jesus er vi allerede frelst. Ikke på grunn av oss. Vi kan ikke klatre opp til himmelen. Nei, Gud kom til oss og ble menneske: I Jesus. Jesus har forsonet hvert menneske med Gud. Også deg. Også din skyld har han tatt på seg.

Dermed har han gitt deg himmelen som gave. Betalt av egen lomme.

Tror du på ham, har du denne gaven allerede i lomma. Da er du allerede med ham i himmelen selv om du for øyeblikket er i Norge. Også om livet ditt ser helt annerledes ut enn himmelen. Det har Gud til og med gitt deg et sikkert vitne på som jeg uten tvil kan anbefale. Forestill deg igjen den samme togstasjonen i Stavanger. Denne togstasjonen ser ikke ut som et paradis. Likevel er det togstasjonen «Paradis». Det forteller skiltet der. På samme måte har Gud gitt deg et henvisningsskilt: Bibelen. Der sier Gud selv hvorfor du allerede er frelst – selv om det ennå ofte ikke føles sånn. Du er frelst og kommer til å oppleve det ekte paradiset – ikke på grunn av deg. Men på grunn av Jesus. Fordi han har gitt seg selv for deg.

Derfor trenger vi ikke å være redde på vår livsreise sammen med Kristus. Vi vet jo hvordan det ender. Den himmelske kunngjøringen: «Endestasjon: Paradis. Stig ut, alle sammen! Du har nådd målet ditt.» Takket være Jesus! Amen.

Evangeliet og pietismen Av pastor Tor Jakob Welde.

(Foredrag fra LBKs bibelhelg på Virksund Kursuscenter i Danmark, mars 2013.)

Hva er pietisme? I moderne norsk dagligtale brukes uttrykkene «pietist» og «pietisme» ofte nokså upresist og sleivete, når man vil si noe om en «gammeldags og dyster» type kristendom. I media er det også iblant snakk om den betydningen pietismen hadde for utviklingen av det norske samfunnet på 1800-tallet; den kjente legpredikanten Hans Nielsen Hauge var en imponerende gründer som startet mange fabrikker og bedrifter rundt om i Norge. De gamle pietistene arbeidet samvittighetsfullt og bra og hadde en høy etisk standard, så litt inspirasjon fra Hauge og co. kan visst være sunt for noen og enhver i dag, sies det.

Den åndelige bevegelsen vi kaller for pietismen oppsto i siste halvdel av 1600-tallet i den lutherske kirken i Tyskland, og bredte seg derfra til Skandinavia og andre deler av verden. Dette foredraget har fått overskriften «Evangeliet og pietismen» fordi jeg her vil rette oppmerksomheten mot de helt sentrale trosspørsmålene, om hvordan pietismen har framstilt evangeliet, frelsen, omvendelsen, troen osv. Det skal sies at det opp gjennom årene har vært ulike retninger, mange pietistiske vekkelsesbevegelser med hvert sitt særpreg. Men det finnes en pietistisk «essens» som går igjen mer eller mindre over hele linjen.

Kort og enkelt sagt, så finnes det «bare to steder å søke etter Gud: i

ditt eget hjerte - eller i evangeliet».1 Og pietismen endte i praksis med å henvise mennesker til sitt eget hjerte, for at de skulle finne Gud der. Essensen i pietismen ble at den faktisk ledet mennesket til å basere sin nådestand for Gud på sine personlige erfaringer i hjertet, på anger, omvendelse, «tro», indre fornyelse, følelser, - istedenfor å stole på evangeliets objektive sannhet, om nåden som Kristus har fortjent og vunnet for oss og som han tilbyr og overrekker oss uten betingelser i nådens midler, ordet og sakramentene.

C. F. W. Walther (1811-1887) (iblant kalt «Amerikas Luther») har sagt – og dette gjør vi klokt i å tenke på regelmessig og ofte – at det viktigste kjennetegnet ved vår kjære evangelisk-lutherske kirke er dens objektivitet; den har noe som er objektivt, fast og sikkert.

De lutherske lærene har dette ved seg at de vil hindre og bevare mennesket fra å søke frelsen i seg selv, i egen kraft, egne prestasjoner, egen tilstand, og de leder i stedet mennesket til å søke sin frelse utenfor seg selv. Mens noe som er karakteristisk for andre kirkesamfunn er deres subjektivitet, at de leder mennesket til å basere sin frelse på seg selv, på noe i seg selv.2 Men samme Walther påpeker i tillegg at også mange lutheranere som bekjenner læren helt korrekt, i praksis ofte tenker helt «uluthersk» - fordi alle mennesker av naturen helst vil bygge sin frelse ikke på noe utenfor seg selv, men derimot basere den 1 H. Senkbeil, Sanctification: Christ in action,

(Northwestern Publishing House, 1989), s. 183.

2 Sitert i J.T. Mueller, Christian Dogmatics (Concordia Publishing House, 1934), s. 456.

på seg selv.3 Med andre ord, det fins en liten «pietist» i oss alle, en som gjerne vil bli from - for å bli frelst. Men å tenke slik er farlig for oss, fordi det jo slett ikke fins noen frelse der, i egen fromhet og egne gjerninger.

Det er en utbredt oppfatning at pietismen førte til en positiv fornyelse av den lutherske kirken. Men dette er det vanskelig å si seg særlig enig i, når vi ser hvordan pietismen faktisk har forvansket og forfalsket evangeliet. Evangeliet og pietismen - det er jo en alvorlig konflikt mellom disse to!

Hva er evangeliet?

I middelalderen, før Luther og reformasjonen, ble evangeliet hovedsakelig oppfattet som Lex Christi, Kristi lov, som mennesket måtte oppfylle. En bibelfortelling som gjorde dypt inntrykk og som man bet seg spesielt merke i, var den om mannen som kom til Jesus og spurte: «Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?» Mannen svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve» (Luk 10,25-28).

Og dette var for de fleste middelaldermennesker det virkelige evangeliet.4 De lærte nok at det er Guds nåde som frelser oss, javisst, men samtidig at vi må gjøre noe 3 Sitert i F. Pieper, Christian Dogmatics, vol. III (Concordia Publishing House , 1953), s. 218.

4 H. Sasse, «Bibeln och Luther» i Ditt ord är san-

ning. En handbok om Bibeln, red. S. Erlandsson (Stiftelsen Biblicum, 1971), s. 195.

3

for å fortjene Guds nåde. Og hva vi må gjøre får vi vite gjennom loven: Gjør det, så skal du leve. Så lov og evangelium var blandet sammen, og man forsto ikke helt hva som var hva.

I løpet av middelalderen oppsto mange fromhetsbevegelser, reformbevegelser som ville forbedre moralen og disiplinen blant folk. Men så, i første halvdel av 1500-tallet, kom endelig den helt nødvendige reformasjonen av læren. Da Martin Luther fordypet seg i Bibelen, gikk det opp for ham at fra første til siste side av Skriften taler Gud til oss på to helt ulike måter: gjennom lov og evangelium. Loven er det Guds ord som forteller oss hva vi må gjøre, og hvilken dom vi har i vente dersom vi ikke gjør det.

Evangeliet derimot er det Guds ord som forteller oss hva Gud har gjort for oss, til vår frelse. Loven sier: «Gjør dette!» Evangeliet sier: «Jeg har gjort det i istedenfor deg! Dine synder er tilgitt. Se, Guds Lam!» Profeten Moses forkynte ikke bare lov, men også evangelium. Det samme gjorde profeten Jesaja. Og da Jesus Messias kom, forkynte også han både lov og evangelium.

Likeså apostelen Paulus m.fl. Vi mennesker behøver begge de to budskapene fra Gud. Loven driver oss til evangeliet. De to hører nært sammen, men de må ikke sammenblandes; lov og evangelium må skilles klart fra hverandre, ellers kan vi ikke forstå Kristus og frelsens hemmelighet.

Luther hadde strevd så lenge med å bli from, så Gud skulle bli fornøyd med ham. Men han fikk det jo ikke til, uansett hvor mye han strevde på lovens vei. Han kom i stor sjelenød. Men så fikk han endelig oppdage hva evangeliet er for noe; det skinte imot ham i den hellige Skrift, og det satte ham fri. Evangeliet åpenbarer Guds rettferdighet, Kristi rettferdighet, som gis oss helt gratis som en gave. Det var noe objektivt, fast og sikkert som 4

Gud tilbød Luther, ga og overrakte ham i nådens midler, Ordet og sakramentene, og som troen bare fikk ta imot uten betingelser, uten å måtte prestere noe først. Det var ikke noe inni ham selv, noe i hjertet, noe subjektivt, men noe utenfor ham som Luther fikk stole på - Guds løfter i evangeliet, løfter som ikke kan svikte, men som står faste som en klippe.

Evangeliet er ikke bare et råmateriale, eller noe slags halvfabrikat, et utgangspunkt som vi mennesker må jobbe videre med så godt vi kan, for å fortjene Guds nåde.

Nei, evangeliet er en erklæring, en proklamasjon om at Gud i Kristus har «forsont verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger» (2 Kor 5,19). Det handler om noe objektivt, noe som er fullbrakt, en ferdig gave som overrekkes til deg i evangeliet: «Vær så god! Bare ta imot! Du skal ikke prestere eller gjøre noe for å få det.»

Pietismens gjennombrudd Om lag 150 år etter den lutherske reformasjon, tjener Jacob Philipp Spener («pietismens far») som pastor i Frankfurt am Main, og han er trist og forskrekket når han betrakter det tyske samfunnet - og kirken. Etter mange lange år med krig, var det kaos og enorme problemer i landet. Soldater som var blitt arbeidsledige etter Trettiårskrigen (1618-1648) drev omkring og plyndret på egen hånd. Dødelige pestepidemier hadde herjet, og det var mye fattigdom, drukkenskap og kriminalitet blant folket. Foreldreløse barn og unge drev rundt i skogene og forsøkte å overleve som best de kunne. Blant de politiske lederne, og også det kirkelige lederskap, var det mye umoral. Jacob Spener var svært kritisk til hvordan kirkens teologer og pastorer var så opptatt av lærediskusjoner, teologiske debatter og krangler. Vanlige folk forsto ingenting av denne

intellektualismen, og de var lei av alle stridighetene. Var det mer interessant og attraktivt å debattere og diskutere, enn å gi åndelig føde til hjorden, forkynne Guds ord for vanlige folk på en måte som var aktuell for dem? Kirketukten fungerte også svært dårlig. Men hva som var den rette lære opptok kirkens ledere sterkt.

Ifølge gjeldende lov skulle landsfyrstens religion være landets og folkets religion (Cuius regio, eius religio), og derfor var folk medlemmer av statskirken. Men de fleste hadde visst ikke noe personlig forhold til Jesus, hverken legfolket eller pastorene, mente Jacob Spener. Det var noe upersonlig, formelt, stivt, kaldt og tørt over kirkelivet, det var mangel på oppriktig gudsfrykt og hellighet, hjertefølt og levende kristendom. Det er lett å forstå Speners sukk. Noe måtte gjøres! Men hva?

Nå kan likevel ikke situasjonen ha vært totalt beksvart. For eksempel var det jo på denne tiden at pastor Paul Gerhardt skrev sine mange vakre og oppbyggelige salmer, som har trøstet og hjulpet kristne mennesker i over 300 år («Velt alle dine veier og all din hjertesorg på ham som evig eier den hele himlens borg»). Og jeg vil også nevne den kjente lutherskortodokse teologen Johann Gerhard (som levde en generasjon tidligere), som et eksempel på en Guds tjener som var svært opptatt av den rene lære (han skrev svære teologiske verker på latin) – men som samtidig også presenterte de vakreste andakter og trøsterike evangeliske prekener, med appell til både hjerte og hode hos vanlige folk. Det er altså ingen nødvendig motsetning mellom de to tingene, heller tvert imot. Og det fantes utvilsomt mange gode unntak fra dette som Jacob Spener kritiserte så sterkt hos kirkens teologer og ledere. Vi må også ha klart for oss at det helt siden Luthers tid hadde kommet

Jacob Philipp Spener

Tittelside fra Speners bok “Pia Desideria”

August Hermann Francke

mange og harde angrep på den lutherske kirkes lære, både fra Roma - den katolske kirke, og fra Geneve og Zürich - den kalvinistiske og reformerte leiren, og dessuten fra de egne lutherske rekker.

Derfor hadde det i lange tider vært absolutt nødvendig å bruke tid og krefter på å «krangle» om teologi, kjempe for den ekte lutherske, bibelske læren, forsvare den mot alle angrep og forsøk på forfalskninger.

Likevel, det er tydelig at den lutherske kirken på den tiden (andre halvdel av 1600-tallet) var kommet ned i en bølgedal, noe hadde gått skeis. Hva kan gjøres for å rette på denne situasjonen? spurte Jacob Spener seg. Etter den lutherske reformasjon av læren, mente han at verket nå måtte fullføres med en reformasjon av det kristne livet. I 1675 utga Spener et skrift med tittelen «Pia Desideria» - som betyr: Fromme ønsker. (Og fra pia, som betyr «from», oppsto senere ordet «pietismen»). Her listet han opp en del forslag til hva som burde gjøres: Han ønsket 1) mer bibelstudium, så de kristne skulle bli bedre kjent med innholdet i Skriften, lese den både alene og sammen i studiegrupper i hjemmene, i tillegg til undervisningen i gudstjenes-

teprekenen. 2) Han ønsket mer involvering av legfolket i alle deler av kirkens liv, og 3) å framheve at de troende må praktisere sin tro og kunnskapen om Gud, 4) at religiøse, teologiske diskusjoner må foregå i ydmykhet og kjærlighet, der en så langt som mulig unngår krangling og kontroverser, (5) at det må sørges for at pastorer er både velutdannede og gudfryktige, fromme, og (6) at forkynnelsen, prekenen, må sikte på å utvikle og styrke troen til den vanlige kristne.

På denne listen var det jo mye bra. Og «Pia Desideria» fikk en enorm innflytelse på kirkens videre utvikling. Også ortodoks-lutherske teologer skrøt av boken, til å begynne med. Men etter hvert som de skjønte bedre hvordan Jacob Spener tenkte og hvordan han og etterfølgerne i praksis forsøkte å reformere kirken, ble det mye motstand. For blant annet viste det seg at det oppsto kirkelig uorden på grunn av disse bibelstudiegruppene, «konventiklene», som i praksis utviklet seg til små kirker inni kirken, små klikker av troende som ofte mente de var frommere og mer hellige enn de andre medlemmene i menigheten og likte å holde seg for seg selv. Her lå det også en kime til en utvikling med legpre-

dikanter uten kall fra kirken, og pietistiske misjonsforeninger som lever sitt eget liv, der man går på misjonsmøte og bønnemøte, men sjelden til gudstjeneste og nattverd i kirken. Det var ikke slik Spener hadde tenkt seg det, men slik ble det mange steder.

Spener sa at kristendom ikke først og fremst er kunnskap og viten, men handling! Etter hvert skulle den tankegangen dessverre føre til en stor likegyldighet for lærespørsmål, rundt omkring i kirker og menigheter.

Men handlingskraftige - det var utvilsomt mange av pietistene, ikke minst pastor August Hermann Francke, som overtok som bevegelsens store leder etter Jacob Spener. Et nytt universitet ble grunnlagt i den tyske byen Halle, der pastorer av rett pietistisk merke fikk sin utdannelse. Francke grunnla det første Waisenhus, for fattige og foreldreløse barn, der de fikk skolegang og et sted å bo.

Senere kom det Waisenhus også i København, Stavanger og mange andre byer. Mye forskjellig hjelpearbeid ble satt i gang. Og det ble ytremisjonsvirksomhet i stor stil: I samarbeid med danskekongen Frederik 4. grunnla man en berømt misjonsstasjon i Trankebar i India.

5

En norsk pietist, pastor Thomas von Westen, startet Samemisjonen.

Misjonærer ble også utsendt til Grønland og mange andre steder.

I tillegg startet man en ny sterk satsning på konfirmasjonsundervisning; bl.a. skrev den danske biskopen Erik Pontoppidan sin berømte forklaring til Luthers lille katekisme.

Det fins utvilsomt mye positivt å si om pietistene, om deres iver for misjon, for sjelenes frelse, for flittigere bruk av Bibelen, og for at den enkelte kristne skulle få et ekte og inderlig trosfellesskap med Frelseren Jesus. Mye var svært verdifullt. Og de fleste pietistene anså også seg selv for å være ekte, bekjennelsestro lutheranere; det var jo ikke kirkens lære det var noe feil med, det var heller det kristne livet

som trengte en fornyelse, tenkte de. De mente det godt, og de så kanskje ikke helt at de faktisk kom i konflikt med viktige lutherske og bibelske lærer og prinsipper. For de flyttet i praksis oppmerksomheten fra Guds ords objektive sannheter over til menneskets egne, åndelige erfaringer og følelser. Pietismen oppmuntret til mer bibelstudium, som nevnt, men istedenfor at man spurte «Hva er det Gud vil lære oss i dette bibelavsnittet?» ble ofte det viktigste spørsmålet: «Hva får dette bibelavsnittet deg til å føle?»

Guds ords løfte og forsikring om syndstilgivelse var liksom ikke like viktig som at du følte deg tilgitt.

August Francke, den store lederen i Halle, begynte å snakke om at en kristen burde kunne fortelle om det nøyaktige tidspunktet for sitt

omvendelsesgjennombrudd. Pietismen ville jo gjerne hjelpe mennesker til fred, frimodighet og ekte glede. Men når folk ble henvist til å stole på subjektivitet, følelser og personlige erfaringer, som jo ikke er noen fast grunn, ble konsekvensen i stedet ofte fortvilelse og nød.

C. F. W. Walther, som jeg siterte fra innledningsvis, fikk som ung student i Tyskland smertelig erfare hva pietistisk omvendelsesforkynnelse kunne gjøre med et troende menneske.

(Les videre om Walthers ulykksalige nærkontakt med pietismen i neste nummer av Bibel og Bekjennelse, der vi publiserer del 2 av dette foredraget.)

SETH ERLANDSSON

Israel som Guds tjener I dette bibelstudiet behandler Seth Erlandsson spørsmål som opptar mange kristne i vår tid: Hva betyr det at Israel er Guds eiendomsfolk med et spesielt tjeneroppdrag? Hva eller hvem er det sanne Israel? Og hva mener apostelen Paulus med at «hele Israel skal bli frelst»? Hvilken rolle spiller det geografiske landområdet Israel? Erlandsson viser bl.a. hvor viktig det er å skille mellom den gamle og den nye pakten for å få en rett forståelse av disse tingene. På sitt sedvanlige vis øser han rikelig fra Skriften og viser hvor tydelig og klar den bibelske undervisningen er, også når det gjelder dette aktuelle temaet, Israel som Guds tjener.

Dr. theol. Seth Erlandsson er dosent i gammeltestamentlig eksegetikk, redaktør for tidsskriftet Biblicum og bibeloversetter for Svenska Folkbibeln.

Forlaget Scriptura

Solåsv. 20, 4330 Ålgård. E-post: egil.edvardsen@luthersk-kirke.no Pris kr 75. Porto kommer i tillegg.

6

SE TH ER LA ND SS ON

Israel

som Guds tjene

r

Romerbrevet – Kapittel 2 Gud gjør ikke forskjell på folk – Les Rom 2,11-16 I Rom 2,1-16 vil Paulus vise at ingen egenrettferdig «moralist» kan bli stående i dommen, fordi den rettferdighet moralisten bygger på, ikke holder mål for Gud. I vers 1-10 forkynner han loven i all sin strenghet mot moralisten. Han viser at bak moralistens fromhet skjuler det seg et «hardt og ubotferdig sinn» (vers 5). Og ingen kan bli stående for Gud med et slikt sinn.

Etter at Paulus slik har avslørt de egenrettferdige, forsvarer han seg mot noen forventede motangrep fra dem i vers 11-16. Han vet nemlig at de egenrettferdige blant jødene forsvarte seg med at de hadde loven og dermed kjente Guds vilje. Men dette gir dem ikke uten videre noe vern mot Guds dom.

«For Gud gjør ikke forskjell på folk» (vers 11). Gud er en upartisk dommer. Han favoriserer ingen mennesker på grunn av ytre ting, men feller en rettferdig dom (5 Mos 10,17). Jødene må ikke tro at Gud tross alt er vennligere stilt mot dem fordi de tilhører dette spesielle folket som Gud har åpenbart sin lov for. Derfor vil det ikke nytte for dem å hevde at de står i

en særstilling i forhold til hedningene.

Det Gud spør etter, er om vi har gjort hans vilje. Alle som har syndet, faller under dommen.

Dette gjelder også hedningene, dvs. de som ikke hadde loven (vers 12). De som syndet uten loven, skal gå fortapt uten at det blir spørsmål om loven. Og alle som syndet under loven, skal dømmes ved loven.

For det er nemlig ikke nok bare å høre lovens ord slik jødene gjorde hver sabbat. Det er heller ikke nok bare å tilhøre det folket som har loven. Det alt kommer an på, er å gjøre det loven sier, dvs. leve etter Guds vilje. Paulus sier: «For ikke de som hører lovens ord, blir rettferdige for Gud, men de som gjør det loven sier, skal godtas som rettferdige» (vers 13). (Se også Matt 7,21ff; Joh 12,48; Jak 1,22).

Uttrykket «skal godtas som rettferdige» i vers 13 er en oversettelse av en passiv form av det greske ordet dikaioun som betyr «å erklære rettferdig». Vanligvis oversettes dette ordet med «å rettferdiggjøre», og det er en mulig oversettelse dersom vi ikke legger

inn i det at Gud skal gjøre oss rettferdige. Ordet dikaioun er hentet fra rettssalen, og innebærer at Gud erklærer rettferdig. Han frikjenner.

(Den nye norske oversettelsen av 2011 har for øvrig: «skal kjennes rettferdige»).

Her taler Paulus til dem som mener at de er rettferdige for Gud i seg selv. Han forkynner loven for dem som vil bli rettferdige ved loven. Derfor sier han at bare «de som gjør det loven sier», skal erklæres rettferdig eller rettferdiggjøres.

Den som vil bli rettferdig for Gud ved loven, må holde hele loven.

Bare da kan han bli rettferdiggjort for Gud. Paulus kommer ikke her inn på om mennesker virkelig kan holde loven og bli rettferdiggjort ved den på dommens dag. Det spørsmålet tar han opp senere i 3,19-21. Hva han vil si her, er at loven krever å bli tatt alvorlig. Vi må ikke bare høre den, men gjøre etter den.

Senere skal Paulus bruke samme uttrykk dikaioun når han taler til dem som loven har avslørt som skyldige og som har innsett at de mangler den rettferdighet Gud krever. Legg merke til hva han sier 7

om rettferdiggjørelsens årsak og grunn i for eksempel Rom 3,24!

I vers 14-15 kommer Paulus med en slags parentes. Han vil nemlig besvare et spørsmål som han forventer at mange vil stille, nemlig hvordan Gud kan være rettferdig når han dømmer hedningene, selv om de ikke har hatt nytte av lovens ord og ledelse.

Hovedsaken i Paulus’ svar er at det ikke er riktig at loven er helt ukjent for hedningene. Av naturen gjør de nemlig det som loven sier, sier Paulus. De vet at det er galt å drepe, stjele, begjære nestens hustru, etc.

At loven står skrevet i menneskers hjerter av naturen, betyr ikke at de kjenner hele Guds vilje. Men i den utstrekning de kjenner loven og forsøker å gjøre det den sier, «er de sin egen lov» (vers 14). Det betyr at deres moralbevissthet til en viss grad lærer dem hva som er rett og galt.

Det er også noe annet som viser at hedningene har loven skrevet i hjertene, nemlig samvittigheten.

Denne taler Paulus om i vers 15.

Samvittigheten opererer på grunnlag av den naturlige loven som er skrevet i alle menneskers hjerter.

Samvittigheten er som en domstol.

Den må ha en norm, en lov, som den kjenner seg forpliktet på å dømme etter. I vers 15 sier Paulus at samvittigheten «enten anklager eller forsvarer» hedningene.

Dersom samvittigheten mener at en handling er imot den naturlige loven, anklager den handlingen, og mennesker føler skyld. De føler at de har gjort noe de ikke skulle ha gjort. De har syndet «uten loven», dvs. den åpenbarte loven, men de er likevel skyldige fordi de har syndet mot den loven som Gud har skrevet inn i hjertene deres.

På dommens dag skal det åpenbares at Gud var rettferdig i sin dom. Da skal det bli klart at alle

mennesker får sin rettferdige dom.

Paulus sier at på den dagen skal Kristus dømme «det som skjuler seg i menneskene» (vers 16). Bak hver handling fins det et «skjult» motiv. Den som synder uten loven, har likevel en lov skrevet i hjertene. Å synde mot denne loven er like galt som å synde mot de ti bud som er skrevet i Bibelen. Ettersom vi mennesker ikke kan se hverandres hjerter, kan vi heller ikke dømme om hvilke motiver som ligger bak. Men på den ytterste dagen skal alle skjulte motiver bli åpenbart.

Botemidlet mot den anklagende samvittigheten og skyldfølelsen er selvfølgelig bare evangeliet om Guds tilgivelse for Jesu Kristi skyld: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus» (Rom 8,1).

LBK på internett • Andakter • Prekener • Foredrag • Program for gudstjenester • m.m.

www.luthersk-kirke.no 8

Led oss ikke inn i fristelse

Under dette temaet var de europeiske medlemskirkene i KELK samlet i Sofia, Bulgaria 6-9. juni 2013. 11 medlemskirker var representert, fra Novosibirsk i Russland til Stavanger i Norge, fra Lisboa i Portugal til Tirana i Albania.

Det første foredraget ble holdt av pastor Arkady Sedelnikov fra Den Evangelisk Lutherske Konkordiakirken i Russland. Arkady er bosatt i Novosibirsk. Etter jernteppets fall åpnet Herren en dør til et land som i årtier hadde vært stengt for alt som heter kristendom. De første misjonærene fra WELS ankom Novosibirsk i 1992.

I nabobyen Akademgorodok åpnet de et kristent senter for spredning av bibler, og der man også drev med kristen undervisning. Ved Guds nåde ble fire voksne og seks barn døpt og konfirmert mot slutten av 1994. Dette var den offisielle starten på den konfesjonelle lutherske kirken i Russland. Ett år senere åpnet enda et informasjonssenter, i Iskitim.

Siden 1999 driver man også virksomhet i byene Omsk og Tomsk.

For å få et begrep om hvilke

avstander det her er snakk om: Disse byene ligger mer enn 5000 kilometer borte fra oss, og hvis vi skulle reise dit med bil, måtte vi kjøre uten stans i tre døgn.

Pastor Arkady Sedelnikov innledet foredraget sitt med et sitat fra Luk 22,46: «Hvordan kan dere sove? Reis dere og be om at dere ikke må komme i fristelse!» Deretter begynte han med å si at kristen bønn er i seg selv både et forsvar mot fristelsene og et våpen til å overvinne dem med. Han sa videre at vi bør oppmuntre hverandre til alltid å be, på grunn av alle løftene om bønnhørelse Gud har gitt oss i sitt ord. «Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal gi meg ære» (Sal 50,15).

Ytterligere tre foredrag om den sjette bønnen av Fadervår ble holdt av deltakere fra Latvia, Ukraina og Finland. Etter foredragene var det åpne og fordypende samtaler om temaene.

Vi var om lag tretti deltakere samlet på Røde Kors’ kurssenter like øst for Sofia i Bulgaria. Mange gode samtaler fant sted i pausene, da vi hadde mulighet til å spasere

omkring i vakre omgivelser ved foten av fjellet Vitosja. Å få høre Agron Mece fortelle om hvordan det er å leve i det tidligere så stengte landet Albania, var en opplevelse. Nå har Guds rene Ord igjen nådd fram til dette landet, og evangeliet spres i hovedstaden Tirana og i Durres. Allerede for 2000 år siden var Titus i disse traktene, ifølge 2 Tim 4: Kreskens [har dratt] til Galatia og Titus til Dalmatia. Paulus skriver i Rom 15,19: Jeg har nå fullført forkynnelsen av Kristi evangelium vidt omkring, fra Jerusalem og helt til Illyria.

Dagene i Sofia ble ledet av pastor Artur Villares som i det sivile er professor ved Universitetet i Porto, Portugal. Sekretærarbeidet ble gjort av pastor Øyvind Edvardsen, Norge. Vi i LBK Sverige har fått privilegiet å arrangere neste Europakonferanse. Den skal avholdes på Hjortsbergagården utenfor Alvesta 5-7. juni i 2015, om Gud vil.

Ingvar Adriansson 9

Hva sorgen lærer oss - II Lærdom 2: Sorgen forandrer meg… til det bedre

Av Kurt P. Ebert En kvinne mistet sønnen sin i en tragisk ulykke. I begravelsen snakket hun med en venninne. Med nedslåtte øyne og et ansikt merket av sorgen sa hun: «Jeg kommer aldri til å bli den samme igjen.»

Hun hadde selvfølgelig rett. Vi formes og forandres av hendelser i livet på samme måte som et trestykke blir formet av det skarpe og roterende dreiestålet. Hvordan kunne hun forbli den samme?

Jeg vet ikke om hun da tenkte på at det å bli forandret faktisk kan være en god ting. Men jeg tror ikke det. I min egen sorg var det vanskelig å forestille seg at de redsler jeg opplevde i ukene og månedene etter at Nathan døde, faktisk kunne føre til en personlig velsignelse for meg, min hustru og familie. Jeg følte i stedet som om jeg manglet en del av hjertet mitt.

Nå, flere år senere, tror jeg at i Guds hånd kan sorgen forandre oss, og virkelig gjør det – til det bedre. Det er en annen velsignelse vi ved Guds nåde får av smerten.

Styrker troen Den første forandringen jeg har lagt merke til når jeg ser meg selv i sorgens speil, er at sorgen får meg til å stole enda mer på Gud. Likesom mange andre kristne hadde jeg alltid følt at jeg hadde en ganske sterk tro. Jeg ba. Jeg trodde fullt og fast på at Gud tilgir syndene mine. Jeg likte å tilbe ham.

Jeg kunne ærlig si at jeg likte å tjene ham. Om noen hadde spurt meg: «Vurder din tro på Gud på

10

en skala fra 1 til 10», ville jeg sannsynligvis plassert den ganske høyt – minst 7 eller 8.

Da traff plutselig sorgen meg som en trailer på motorveien.

I den mest intense sorgen i livet mitt ble jeg tvunget til å spørre – jeg mener virkelig, virkelig spørre – Har jeg tillit til Gud, eller har jeg ikke? Er han bare gjenstand for en velformulert trosbekjennelse som jeg har lært utenat, eller er han den som «har gjort alle ting vel» (Mark 7,37), som «ikke blunder og ikke sover» (Salme 121,4), som «er min klippe og min frelse» (Salme 62,3)?

De eksemplene vi ser i Skriften, viser oss direkte at Gud bruker harde tider til å lede sine barn til en dypere tillit til ham. Vi liker ikke denne prosessen, like lite som steiner fra gruven liker å bli raffinert til noe mye bedre. Vi har heller lyst til å rope: «La meg være i fred, Gud!» Gud sier at å styrke troen på mange måter er som å utvinne edelt metall av malm.

Sølvmalm ser ikke ut som sølv. Det ligner mer på en stygg stein som bare har en litt lysere farge enn fjellet omkring den. Slik er det med de som tror på Kristus. De troende ser ikke alltid så fine ut. De ligner ganske mye på verden omkring.

De tviler på Gud, er stolte og opprørske. Men kjør troen deres gjennom sorgens malmknusere og anfektelsenes ild, og de blir skinnende og lyse. De lærer seg å si med stadig større frimodighet: «Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud» (Rom 8,28). Spesielt når jeg lider, kan jeg stole på at han velsigner meg og

gjør min tro bedre, sterkere og mer urokkelig.

Utvikler medfølelse En annen forandring Gud virker gjennom sorgen, er at vi betrakter og behandler andre mennesker annerledes.

Her har jeg en bekjennelse å komme med. Jeg er ikke det mest medfølende og sympatiske menneske i verden. For å bruke en bibelsk sammenligning, det er dessverre mulig at jeg mer ligner på presten eller levitten som gikk forbi på andre siden av veien, og bare forlater mannen som er blitt overfalt av røvere, blødende og døende.

Jeg liker ikke denne dårlige siden ved meg selv. Jeg tror at gjennom min egen sorg har Gud gjort meg mer medfølende og barmhjertig mot andre som opplever sorg.

Paulus skrev en gang: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er rik på barmhjertighet, vår Gud som gir all trøst! Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud» (2 Kor 1,3-4). Den trøst Gud gir oss midt i vår nød, har den spesielle hensikten å utruste oss slik at vi kan trøste andre som går gjennom samme trengsler.

Hjertet vårt blør for andre som har fått oppleve smerten i livet sitt. Det kan hende at min sønns død har ført til at mine følelser for andres smerte og lidelse er blitt vekket til live. Det ser ut til at Gud bruker min egen sorg til å gjøre meg til en bedre tjener for mine sørgende brødre og søstre der ute.

Takk, Herre, for at du gjør meg mer menneskelig, mer villig til å «gråte med dem som gråter» (Rom 12,15).

Lærer oss å betrakte sorgen som noe godt Dette kan høres litt merkelig ut.

Men tenker vi noen gang over at det å oppleve triste ting i livet, kan være en god ting? Denne holdningsforandringen som kan forekomme hos sørgende kristne, er et resultat av at de kjenner sin Frelser.

Som gammel mann skrev kong Salomo: «Sorg er bedre enn latter; et sorgfullt ansikt kan gjøre hjertet godt. De vise har sitt hjerte i sorgens hus, dårene har sitt hjerte i gledens hus» (Fork 7,3-4).

«Et sorgfullt ansikt kan gjøre hjertet godt»? Hør her, Salomo, dette må være feil! Du mente vel «et lykkelig ansikt kan gjøre hjertet godt»? Dette er min spontane reaksjon på disse ordene. Men han skrev ikke feil. Etter at han hadde betraktet menneskene i mange år, var han blitt overbevist om at verden er full av dårer som leter etter en slags lykke «under solen» – det vil si, uten Gud og uten et himmelsk perspektiv på tingene.

Når vi går inn i sykestuen til en som er blitt rammet av en alvorlig ulykke, eller når vi besøker en som er herjet av kreft, eller når vi

er sammen med noen som nettopp har opplevd at en av deres kjære har forlatt denne jammerdalen, eller når vi selv personlig må gå gjennom den samme dype sorgen etter at en som var så kjær for oss, er død – da er alt dette godt og viktig for oss som Guds barn og borgere av dette midlertidige, jordiske riket. Salomo hadde rett: «De vise har sitt hjerte i sorgens hus.»

Om Herren lar deg få lov til å bo i det huset en stund, vil du ikke være den samme etterpå. Du vil bli klokere og bedre, og du vil få en bedre forståelse av hvilke ting som ikke er så viktige, og hvilke ting som virkelig betyr noe for evig.

Ikke prøv å unngå de tidene da Herren ber deg om å bo i «sorgens hus».

Den Gud vi tilber er så utrolig nådig, så fantastisk mektig, at han kan bringe noe godt ut av det onde og forandre oss så det blir til velsignelse for oss. Dette er en av de viktige lærdommer vi får av sorgen.

Må Herren røre ved oss så vi forandres til det bedre.

(Dette er den andre av fire artikler om hva vi kan lære av sorgen. Forfatteren er pastor i Thiensville, Wisconsin. Hans egen sønn begikk selvmord.

Les i nr 1/2013 av Bibel og Bekjennelse om dette.)

John A. Braun

NÆrmEre Jesus Andakter om Frelserens v­ irksomhet i Galilea Pris 100,- kr. + porto Bestilles fra: Forlaget Scriptura, Solåsveien 20, 4330 Ålgård. E-post: egil.edvardsen@luthersk-kirke.no

FORLAGET SCRIPTURA ANDAKTSBØKER:

Gleden i Gud av Theodor Reuter Familieandaktsbok som bygger på Luthers lille katekisme...... kr. 75,-

Opp til Jerusalem av John A. Braun Andakter for fastetiden....... kr. 175,-

I en tid som denne Andakter til trøst.................. kr. 95,-

Nærmere Jesus av John A. Braun Andakter om Frelserens virksomhet i Galilea............ kr. 100,-

Alt av nåde av Ole Brandal Preikesamling frå nyårsdag til påskedag......................... kr. 75,-

Da Vinci-koden og Bibelen av Seth Erlandsson En tilbakevisning av historiefor­ falskningen i Dan Browns «Da Vinci-koden» og et oppgjør med bibel­kritikken................ kr. 95,-

Guds menighet er jordens største under Foredrag og prekener ved det første kirkemøtet i LBK Norge sommeren 2009.................. kr. 50,-

Ny skapning i Kristus Foredrag og prekener ved LBKs kirkemøte sommeren 2011... kr. 50,-

Kristen – men hvorfor ­lutheraner? av John A. Braun En enkel framstilling av hva ­lutheranere tror.................... kr. 50,-

Om Jesus av Seth Erlandsson En kritisk granskning av Jonas ­Gardells bok om Jesus ......... kr. 70,-

Bøkene bestilles fra: Forlaget Scriptura, Solåsv. 20, 4330 Ålgård E-post: egil.edvardsen@luthersk-kirke.no Porto kommer i tillegg.

11

Kjærlighet, hellighet og treenighet

Av Ola Österbacka Kjærlighet og hellighet

De to grunnbegrepene som kanskje er vanskeligere enn noe annet å forene med hverandre, er Gud som kjærligheten og som hellig Gud. I sin hellighet er Gud opphøyd over alt det skapte. Hellig betyr adskilt. Han kan ikke forene sitt vesen med synd. Hans vrede brenner mot all synd i verden. Derfor er Gud vred på synderen.

I sin kjærlighet elsker Gud oss og vil oss det beste. Han har ikke overgitt oss, selv om vi har overgitt ham. Det beste beviset på hans kjærlighet til verden er at han sendte sin Sønn til verden for å frelse den. (Joh 3,16) Disse to linjene er ikke mulig å forene på noen menneskelig måte. Men Gud hadde allerede før skapelsen tenkt ut en måte: Jesus skulle dø på et kors. Korset forener Guds hellighet og kjærlighet. Uten korset går de aldri i hop.

Det er derfor så mange mennesker lar seg forskrekke av det onde Bibelen forteller om, og at Gud rett og slett kan kreve straff og sende lidelse. Det er derfor undervisningen om synd og helvetet kan virke så ubarmhjertig. Dersom man ikke har søkt etter svaret ved Jesu kors, går dette aldri an å akseptere. Men ved korset får vi bøye 12

oss i forundring og takknemlighet over at Guds visdom er større enn vår.

En egenskap som ofte fornektes nettopp fordi man ikke kan forstå Guds vesen, er Guds allmakt.

Denne egenskapen er grunnlaget for alt. Den gjør det mulig for ham å frelse oss i Jesus, og den er en garanti for at det som Gud har lovet også skal skje. Men én ting kan Gud ikke gjøre: Han kan ikke motsi seg selv. (2 Tim 2,13) Den treenige Gud

Vår Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den Hellige Ånds samfunn være med dere alle! (2 Kor 13,13) Et TV-program viste hvordan islam vinner mye terreng i vår tid.

En kvinne, som akkurat skulle bli muslim, påsto at hun trodde på samme Gud som vi kristne, men hun behøvde ikke tre guder!

Muslimene tror at Jesus var en stor profet på samme måte som Muhammed.

Tanken om at det fins flere guder, pleier vi å kalle polyteisme*.

Det motsatte er monoteisme*, som lærer at det bare fins én Gud. Kristendommen er monoteistisk, akkurat som jødedommen og islam, mens hinduismen er et eksempel på en polyteistisk religion.

For menneskets fornuft har tre-

enigheten alltid vært problematisk.

Fornuften vil ha logiske svar på alt, og treenigheten er ikke logisk. Den vitner om at Gud er skjult og at vi ikke kan forstå hans vesen med mindre han åpenbarer det for oss.

(Joh 1,18; 2 Mos 33,20ff) Det er derfor ikke til å undre seg over at det fra tid til annen har oppstått ulike lærer som på fornuftig vis har forsøkt å forklare hvordan en Gud samtidig kan være tre personer. Men dette er ikke mulig å forklare logisk. Da er man nødt for å gå seg vill.

En slik moderne villfarelse er Jehovas vitner. De har mange spesiallærer, men svært ofte kommer de i sine dørprekener med angrep på Jesu guddom. Med sine løsrevne bibelsitater virker det også som om de kan bevise at Jesus bare var et vanlig skapt menneske, men dersom man foretar et grundigere studium kommer de til kort.

En av urkirkens trosbekjennelser er Den athanasianske trosbekjennelse. Den ble skrevet på en tid da kirkens lære var truet av arianismen, en sekt oppkalt etter presbyteren Arius fra Alexandria på 300tallet. Arius lærte at Jesus var skapt og et lavere vesen enn Gud. Med følgende skarpe formulering tar Den athanasianske trosbekjennelse avstand fra Arius: Enhver som vil bli salig, må framfor alle ting holde fast på den felles kristne tro. Enhver

som ikke bevarer denne hel og uforfalsket, vil uten tvil gå evig fortapt.

Og dette er den felles kristne tro, at vi ærer én Gud i Treenigheten og Treenigheten i enheten, i det vi hverken blander sammen personene eller deler vesenet. For én person er Faderens, en annen Sønnens, en annen Den Hellige Ånds. Men Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds guddom er én, herligheten er like stor, majesteten like evig.

Deretter fortsetter trosbekjennelsen med en lang oppramsing.

Moderne arianisme Arianske lærer har dukket opp med jevne mellomrom i kirkehistorien. Også i vår tids kristne kirker forekommer slike oppfatninger, at Jesus og Den Hellige Ånd er av en lavere natur enn Faderen.

Dessverre gir bibeloversetterne bak NT 81 støtte til slike tanker.

I Jesu tilfelle gjøres det indirekte ved at Gud skrives med liten g når det er tale om Jesus, mens man ellers staver på vanlig måte med stor bokstav. Ånden skrives ofte med liten å. Når det gjelder Ånden finner vi i tillegg følgende forklaring i oppslagsdelen, under «ånd», «åndelig»: Med «ånd» betegnes i GT den livskraft som Gud gir til skapte vesener, i første rekke menneskene. Med tiden ble den betraktet som en selvstendig del av mennesket, ved siden av kroppen og ofte ensbetydende med sjelen. Ånden framstår som setet for følelser og lidelser, som bæreren av visdom og fornuft (Jes 11,2). Frelsestiden skal medføre en fornyelse og styrkelse av ånden (Joel 2,28ff) --- Ånden får altså i NT etter hvert per­sonlige trekk; to ganger nevnes den som likestilt med Gud og Kristus (Matt 28,19; 2 Kor 13,13).

En slik utviklingstanke er ubibelsk.

Treenigheten i Bibelen Hvordan er det så med det bibelske vitnesbyrdet om treenigheten?

Først kan vi slå fast at selve uttrykket treenigheten ikke fins i Bibelen. Men det betyr ikke at selve læren i­kke fins der. Den er med allerede helt fra Bibelens begynnelse.

Ved skapelsen samarbeidet treenigheten: Gud Fader, Ska­peren, hans Ord (legg merke til at Johannes kaller Jesus for Ordet) og Ånden, som svevde over vannet (1 Mos 1,1ff, Joh 1,1,14). Da mennesket skulle skapes, trengtes en særskilt rådslagning innen treenigheten (1 Mos 1,26).

Mange ser den storslåtte trefoldige hyllesten i Jes 6,3 som en referanse til treenigheten, på samme måte som trede­lingen av den aronittiske velsignelsen (4 Mos 6,24ff). Faderen er den som velsigner og beskytter, Sønnen den som kommer med nåden, og Ånden den som gir freden til hjertet.

Andre interessante steder er bl.a.

Sal 45,7f og Jes 48,16, der det er vanskelig å forstå de forskjellige per­sonene dersom Sønnen ikke identifiseres med Gud. I Det nye testamente fins to steder der alle tre personene omtales samtidig. Det ene har vi sitert i begynnel­sen av dette avsnittet, og det andre stedet er Jesu dåps- og misjonsbefaling:

Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. (Matt 28,18-20) Vi ser at grunnlaget for misjonsbefalingen er Jesu makt. Hvem andre enn Gud kan ha all makt?

Også når alle personene i guddommen ikke omtales samtidig, fins mange belegg for at Jesus og Ånden er Gud. Hvordan skulle Jesus ellers kunne æres på samme

måte som Faderen? (Joh 5,23). Og hvordan skulle han kunne utøve embetet som dommer?

Jesus hevdet også klart sin guddomme­lighet. Han brukte om seg selv det hellige gudsnavnet Jeg er (JHWH): «Jeg er livets brød,» «Jeg er veien, sann­heten og livet,» «Jeg er oppstandelsen og livet» (Joh 8,24; 6,48; 14,6; 11,25), osv. Noen ganger hevdet han sin guddommelighet så klart at jødene mente han drev med gudsbespottelse, så de tok opp steiner for å kaste på ham (Joh 8,59).

I Jesu avskjedstale finner vi flere slike klare eksempler der han hevder sin guddommelighet. Vi leser et par av dem: Jeg er veien, sannheten og livet.

Ingen kommer til Fa­deren uten ved meg. Hadde dere kjent meg, da hadde dere også kjent min Far (Joh 14,6-7).

Tror du ikke at jeg er i Faderen og Faderen i meg? (Joh 14,10).

Også Ånden omtales som en person, som fatter beslutninger sammen med disiplene (Apg 15,28). Peter likestiller ham med Gud, i straffetalen for Ananias (Apg 5,3f ). Årsaken til at bibelkritikken fornekter bevis som disse, har å gjøre med den historisk-kritiske forskningens forutsetninger. Men for den som tror på Bibelen som Guds ord, kan ikke fornuftsargumenter tas på alvor når Bibelen taler klart om en treenig Gud.

Fra Håpets bekjennelse, av Ola Österbacka (Evangeliföreningens förlag, Vasa 1993).

(Neste gang: Gud Fader og skapelsen.)

* MONOTEISME: En religion som tilber bare én Gud.

* POLYTEISME: En religion som tilber mange guder.

13

Den Lutherske Bekjennelseskirke

KIRKEMØTE 2013 Utsyn Ungdomssenter, Finnøy 26-28 juli 2013 Fredag 26 juli 12.00 Lunsj 13.00 Bibeltime v/John Vieths (USA) – Adam, Kristus og rettferdiggjørelsen i Rom 5,18 15.00 Kaffemåltid 16.00 Korøvelse 17.00 Bibeltime v/John Vieths (USA) – Den sunne, kristne familien

Parallelt: Barneundervisning 18.30 Kveldsmat 19.30 Kveldsgudstjeneste v/Øyvind Edvardsen Lørdag 27 juli 08.30 Frokost 09.30 Morgenandakt v/David Edvardsen 10.00 Kirkemøte 12.00 Middag 15.00 Kaffemåltid 16.00 Korøvelse 17.00 Bibeltime v/Ola Österbacka (Finland) – Abrahams barn

Parallelt: Barneundervisning 18.30 Kveldsmat 19.30 Kveldssamling. Kveldsandakt v/Ola Österbacka 20.30 Kveldskos med grilling og leker.

Søndag 28 juli 09.00 Frokost 10.00 Høymesse v/Tor Jakob Welde 12.00 Middag

Alle er hjertelig velkommen!

14

Fanget

Tjen hverandre i kjærlighet. (Galaterbrevet 5,13) Det ringte på døren en fredag kveld. Jenny gikk ut i gangen for å se hvem det var.

«Hei, Jenny, blir du med å stå på rulleskøyter i kveld?» spurte Julie, med skøytene hengende over skuldrene sine. «Åå! Rulleskøytepartyet…, det hadde jeg helt glemt,» sukket Jenny. «Men kom inn en liten stund, da vel. Jeg er alene med Katrine, foreldrene mine er ute i kveld.»

«Hvorfor tar du ikke bare med deg Katrine?» spurte Julie.

«Nei, jeg har lovet mamma å støvsuge og rydde i huset. Så jeg kan bare ikke i kveld, dessverre.»

Julie fulgte etter Jenny inn i stuen. «Jeg hadde ikke funnet meg i at foreldrene mine ga meg så mye arbeid å gjøre,» sa hun. «Får du betalt for å sitte barnevakt for søsteren din?»

«Nei, men det er okei. Mamma og pappa er glade for at jeg hjelper til, og det er ikke så ofte de kommer seg ut.»

«Skjønner,» sa Julie, «men jeg er i hvert fall glad for at jeg slipper det der. Jeg hadde ikke orket å være fanget hjemme i huset på en fredagskveld. Da vil jeg være fri.»

Julie skjønte ikke at Jenny ikke følte seg fanget i det hele tatt. Hun ville gjerne hjelpe foreldrene sine, for å vise dem at hun var glad i dem. På den måten viste hun også sin kjærlighet til Jesus. Ofte når vi tror at vi har veldig mye frihet, er vi ikke frie i det hele tatt.

F

O

R

«Men du har vel mer lyst til å stå på rulleskøyter enn å gjøre husarbeid hele kvelden?

Eller?,» spurte Julie idet hun åpnet gangdøren for å gå ut.

«Det hadde jo vært kult å bli med, Julie, men jeg kan heller være med en annen gang, når som helst. I kveld trenger familien min meg her hjemme,» svarte Jenny. «Ha det gøy, da!» ropte hun mens venninnen løp av gårde.

Da Katrine hadde lagt seg for å sove den kvelden, spurte hun: «Liker du å være sammen med meg, Jenny? Ville du ikke heller vært med Julie?»

Jenny så lillesøsteren sin inn i øynene. «Tuller du, eller? Og gå glipp av å være sammen med deg?» Hun ga Katrine en stor klem. «Jeg er jo kjempeglad i deg.»

Når vi er glade i hverandre føler vi oss ikke fanget når vi blir bedt om å hjelpe til. Det var en helt uselvisk kjærlighet som fikk Jesus til å betale for syndene våre. Han elsket oss og bar frivillig all vår skyld og skam, opp på korset.

Han gjorde alt for oss, og uten å klage. Å være virkelig fri er å eie tilgivelsen for all synd. Gud gir oss sin Hellige Ånd, som gir oss kraft og lyst til å tenke slik som Jesus – uselvisk og kjærlighetsfullt. Dette er virkelig frihet.

BØNN: Kjære Jesus, hjelp meg å vise kjærlighet mot andre, villig og gjerne, slik som du har vist mot meg. Amen.

(Fra andaktsheftet A Few Minutes With Jesus, av Joslyn Moldstad.)

B

A

R

N 15

Porto betalt ved innleveringen P.P. Norge/Norvège RETURADRESSE: Bibel og Bekjennelse, Solåsveien 20, N-4330 Ålgård

Selvopptatt planlegging Da de brøt opp fra øst, fant de en bred dal i landet Sinear og slo seg ned der…

Og de sa: «Kom, la oss bygge oss en by og et tårn som når opp til himmelen, og skaffe oss et navn så vi ikke blir spredt ut over hele jorden!»

(1 Mos 11,2.4) Etter syndfloden sa Gud til Noa og sønnene hans: «Vær fruktbare, bli mange og fyll jorden!» (1 Mos 9,1). Folketallet økte jo, men menneskene valgte å trosse Guds befaling. Når Gud sa «Fyll jorden,» svarte de: «Nei, vi bosetter oss her. Vi vil ikke bli spredd over hele jorden. Gud skal ikke styre livet vårt.» Et storslått byggeprosjekt ble påbegynt. «Kom, la oss bygge oss en by og et tårn som når opp til himmelen, og skaffe oss et navn så vi ikke blir spredt ut over hele jorden!» Hva var hensikten med dette byggeprosjektet? Jo, tårnet skulle bli et monument som forherliget menneskene og trosset Gud. Den menneskesentrerte filosofien som ledet fram til byggingen av tårnet i Babel hadde sine røtter i Edens hage. Adam og Eva ble fristet til å forkaste Guds autoritet. De valgte å bestemme selv hva som var bra for dem.

De handlet ut fra sitt eget menneskelige perspektiv. Gjennom hele Det gamle testamentets tid levde mennesker selvisk: Hver mann gjorde som han selv fant for godt (Dom. 21,25).

Et menneske har enten et Gudssentrert eller et menneskesentrert verdensbilde. Kristne tror på Guds åpenbaring som den absolutte sannhetskilde. Andre mener at fornuften avgjør hva som er mulig å akseptere og at «sannheten» alltid er relativ. Denne menneskesentrerte synsmåten kalles for humanisme. I 1933 ble Det humanistiske manifest publisert, og i 1973 kom Det humanistiske manifest II. Tese 1 i det andre manifestet slår fast: «Vi tror at tradisjonell dogmatikk eller autoritative religioner som setter åpenbaringen,

Gud eller trosbekjennelsen over menneskelige behov og erfaringer, gjør menneskeheten en bjørnetjeneste. … Som ikke-troende begynner vi med menneskene, ikke Gud, med naturen, ikke noen guddom. … Vi kan ikke oppdage noen guddommelig hensikt med menneskearten. … Ingen guddom kommer til å redde oss, vi må redde oss selv.» I et slikt system fins ingen guddommelige moralske verdier, etikken avhenger av omstendighetene, alt har utviklet seg, og den kristne troen er motbevist og umoderne.

I 80 år har denne humanistiske filosofien gjennomsyret media, litteratur, skoler og vitenskap.

Først ble det stilt spørsmål ved Guds uinnskrenkede autoritet, senere fornektet man Guds eksistens, og til slutt ble det hevdet at menneskene befinner seg på toppen av rangstigen.

Humanismen i dag resonnerer på akkurat samme måte som de som bygde Babels tårn.

Vi trenger alle å spørre oss selv: «Ligner jeg på menneskene i dalen i Sinear som gjorde som de selv ville, eller følger jeg Guds vilje?» Gud vil at jeg skal lytte til hans ord. Må vissheten om den fulle tilgivelsen i Jesus Kristus drive meg til å trenge inn i Skriften slik at jeg lærer å kjenne Guds vilje og gjerne lyder den.

Gode Gud, tilgi meg for de gangene jeg har valgt å følge min egen syndige vilje. Gi meg åndelig visdom og forståelse. Gi meg evnen til å gjenkjenne og holde meg unna menneskesentrerte filosofier som ikke vil annet enn å avsette deg. Amen.