Bibel og bekjennelse 3 2013 (web)

Nr. 3 2013 – 33. ürg. Organ for Den lutherske bekjennelseskirke

BIBEL OG BEKJENNELSE

utgis av Den Lutherske Bekjennelseskirke.

ISSN 0806-5365 Bladet kommer ut med fire nr. pr. år.

Frivillig abonnementsavgift kr 150,– pr. år.

Redaksjon: Egil Edvardsen (ansv. red.), Birgitta Erlandsson (red.sekr.), Birgit Johannessen, Kjell Petter Bakken og Tor Jakob Welde.

Redaksjonens adresse: Solåsveien 20, 4330 Ålgård.

E-post: egil.edvardsen@luthersk-kirke.no Internett: www.luthersk-kirke.no Bankgiro: 3361 16 43948.

Ekspedisjon: Omega trykk, 4016 Stavanger.

DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE (LBK) • Den Lutherske Bekjennelseskirke er en evangelisk-luthersk kirke som tror at Gud har gitt hele verden det glade budskap om den forsoning som har skjedd i Kristus. Vi tror at Jesus Kristus er sann Gud, at han er blitt menneske for vår skyld, levd et liv uten synd, lidt og dødt i vårt sted og oppstått fra de døde. Vi tar imot denne forsoning gjennom troen, får tilgivelse for alle våre synder og har løfte om evig liv sammen med Gud. Hensikten med vår kirkes eksistens er å føre videre dette glade budskap, og samles omkring forkynnelsen, dåpen og nattverden for å vokse i den tro vi har fått av Gud. • Vår kirkes tro har en eneste grunnvoll, nemlig det Ord som Gud har gitt oss i Det gamle og nye testamentes hellige skrifter.

Det er Gud selv som har inspirert de menneskelige forfatterne av Bibelens 66 bøker, og derfor må disse skrifter ikke betraktes som menneskelige produkt, men som Guds eget ord. Bibelens ord er den eneste normen for sann kristen lære. Vi tror at Bibelen må leses ut fra dens egenart og karakter. Poesi må leses som poesi, historie som historie, og så videre.

• Vi bekjenner oss til de lutherske bekjennelsesskriftene som er samlet i Konkordieboken fra 1580, ettersom vi har funnet at de overensstemmer helt med vår kirkes eneste grunnvoll, Bibelen.

• Vår tro er ikke ny, men har funnes i alle tider, der mennesker har tatt imot Guds ord og rettet seg etter det. Fordi vi vet at vi er store syndere for Gud, behøver vi Guds ords rene og klare undervisning der tilgivelse og oppreisning gis oss i forkynnelsen av Jesu forsoningsverk.

• LBK deler tro og kirkefellesskap med KELK, Den konfesjonelle evangelisk-lutherske konferansen, som består av 20 medlems­kirker rundt omkring i verden, blant annet Evangelisch-Lutherische Freikirche i Tyskland, Evangelical Lutheran Synod og Wisconsin Evangelical Lutheran Synod i USA. I alt er vi omkring en halv million kristne i dette internasjonale fellesskap. Det er vårt håp at flere skal komme med i vårt fellesskap der Frelseren Jesus og syndenes tilgivelse alltid står i sentrum.

2

Salt og lys i verden En preken på Alle helgens dag Av Egil Edvardsen «Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene. Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset.

Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør, og prise deres Far i himmelen!» (Matt 5,13-16) Før i tiden – før dypfryseren – brukte de salt for å få mat til holde seg. De saltet kjøttet om høsten for at det ikke skulle bli bedervet og råtne utover vinteren. I dagens prekentekst sammenligner Jesus de kristne med salt. Han sier at om saltet mister sin kraft, duger det ikke til noe. Det samme er det med de kristne. Om de mister kraften, duger de ikke lenger. Til hva? Til å bli brukt til det Gud ville bruke dem, nemlig å gi kraft til verden.

I slutten av evangelieteksten, som kommer like før denne prekenteksten, hørte vi Jesus prise dem salig som blir forfulgt for rettferdighets skyld: «Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres. Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis» (vers 10-11).

Jesu disipler blir forfulgt. De blir spottet og hånet. Mennesker lyver om dem og snakker vondt om dem. De blir forfulgt for Jesu navns skyld. Jesus sa: «Hadde dere vært av verden, hadde verden elsket sitt eget. Men dere er ikke

av verden. Jeg har jo utvalgt dere fra verden, og derfor hater verden dere» (Joh 15,19).

Slik er det å være kristen. I Apostlenes gjerninger kan vi lese om hvordan de første kristne ble utstøtt av synagogene. De ble slått og pisket, og mange av dem ble drept. Og slik har det vært like fram til i dag. Trofaste og ekte etterfølgere av Jesus er blitt forfulgt, hånet og spottet, satt i fengsel og fangeleirer, ja, noen er blitt torturert til døde. Inntil bare for noen få ti-år siden, var dette virkeligheten for mange kristne i halve Europa.

Og fortsatt i dag fins det mange land der det å være en bekjennende kristen, innebærer forfølgelse og motstand. Heller ikke for oss som lever i et land med religionsfrihet, er det alltid så lett å stå frimodig fram med den kristne bekjennelsen. De bibelske sannhetene blir ofte latterliggjort av de ikkekristne, og de kristne blir sett ned på og hånet.

Hva skal vi kristne gjøre når vi møter denne motstanden fra verden? Skal vi bare trekke oss tilbake? Skal vi mure oss inne bak kirkens eller forsamlingslokalets fire vegger? Jesus sier nei. Selv gjorde han det ikke. Han gikk ut blant sine egne arge fiender for å frelse dem. Flere ganger dro han opp til Jerusalem selv om han visste at jødene ville ta livet av ham. Og han sendte disiplene ut i en fiendtlig verden for at de skulle forkynne evangeliet. Han sa ikke til disiplene: «Gå ikke ut i verden, for den vil bare forfølge dere og prøve å ta fra dere troen.» Nei, han sa: «Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alt som Gud har skapt!» (Mark 16,15).

Ja, slik er det: Jesus vil at vi skal

være salt og lys i verden, at vi skal trosse forfølgelsen, motstanden, latterliggjørelsen og likegyldigheten for å være salt og lys i verden.

Det sier seg selv at om vi stenger oss inne i et kloster, eller i en kirke og et forsamlingshus for den saks skyld, helt adskilt fra verden omkring oss, kan vi ikke være salt og lys i verden. Vi har ingen mulighet til å påvirke verden med Guds ord. Om vi tenner et lys i et lukket rom, er det like beksvart i de andre rommene omkring.

«Dere er jordens salt!» sier Jesus.

Jorden, verden, dens innbyggere, er fordervet. Den trenger salt. Den bærer alle tegn på forråtnelse. Den er i ferd med å råtne, moralsk og åndelig. Hedendom, falske religioner, falsk lære og umoral – alt dette er tegn på fordervelsen. Denne fordervelsen viser seg i samfunnet, i media, i hjemmene, hos hvert enkelt individ. Vantroen og umoralen tar stadig mer overhånd. Ja, vi kan sannelig lure på om vår vestlige sivilisasjon er i ferd med å gå i oppløsning.

Men også på Jesu tid og apostlenes tid var det slik. Det er nok å lese siste halvdel av Rom 1 for å kunne slå fast dette. For verden har alltid vært underlagt fordervelsen.

Helt fra syndefallet har verden vært fordervet, råtten og korrupt.

«Dere er jordens salt,» sier Jesus til oss. Salt setter smak på maten.

«Savner du salt, savner du alt», lyder det i et ordtak. Saltet forbedrer smaken og bevarer maten mot å gå i forråtnelse. Vi kan salte ned kjøtt og fisk, og det kan holde seg i lang tid.

Slik er de kristne. De er som salt. Gud bruker dem til å «salte» verden med. Merk at det er Gud som har gjort dem til salt. I seg selv er de det ikke. I seg selv er vi alle like fordervet som verden.

Syndefordervet stikker like dypt i oss som i de som ikke tror. Ingen av oss har noe å rose oss av. Min gamle natur er like råtten og fordervet som den verste synders.

Men ved et under, av bare nåde, har Gud gjort oss til salt. Det vil si, han har tatt bolig i oss ved sin Ånd og ved sitt Ord, slik at det ikke er vi som virker, men han som virker i oss og gjennom oss. Han har gjort oss til nye mennesker. Han har født oss på ny ved evangeliet.

Derfor er vi salt, og bare derfor.

Men saltet er til for å brukes.

Det skal ikke bare ligge ubrukt i saltbøssen. Derfor må vi komme oss ut av saltbøssen, det vi si: vi må komme oss ut i verden og ikke stenge oss inne. Vi må komme i kontakt med våre medmennesker, med slektninger og naboer, arbeidskamerater og kolleger, og øve vår innflytelse på dem. Vi må påvirke dem, ikke motsatt.

Gjennom vennskap og tillit kan vi øve vår innflytelse. Ved å vise kjærlighet, omsorg og nød for menneskers sjeler, kan vi få anledning til å gi dem det de mest av alt trenger, evangeliet om ham som er alle synderes Frelser, Jesus Kristus.

«Eksemplets makt er stor,» sies det. Vi må selv leve et liv som er omvendelsen verdig, et liv i tro og gudsfrykt, i renhet og hellighet, i kjærlighet og vennlighet.

Slik kan vi være salt i verden.

Men framfor alt må vi være salt ved at vi gir verden Guds Ord. Vi må forkynne lov og evangelium for mennesker. Vi må ikke være redde for å holde fram Guds bud og vilje med alle mennesker. Vi må ikke skjemmes over å følge Guds bud selv om hele verden står imot og spotter oss. Framfor alt må vi gi mennesker evangeliet om Ham som døde for verdens synder. Kort sagt, vi må være sanne, trofaste, aktive og levende kristne. Slik er vi salt i verden.

Jesus sier i teksten vår at saltet kan miste sin kraft slik at det ikke lenger duger til det det var ment.

Hvordan kan saltet miste sin kraft?

Ved at det blir utvannet. Hvis du tar noen få saltkorn på tungen, kjenner du tydelig saltsmaken.

Men hvis du i stedet blander disse

saltkornene i en gryte med vann, kjenner du ikke smaken i det hele tatt. Saltet mister sin kraft når det blir utvannet. Slik er det med vårt liv som kristne. Om vi blir så påvirket av verden at det ikke lenger er mulig å se forskjell på oss og verden, har vi mistet vår mulighet til å påvirke den. Om vi lar verden få påvirke oss, mister vi muligheten til å påvirke verden. Ja, verdens påvirkning på oss kan bli så sterk at vi mister troen. Vi blir lik verden i det at vi ikke lenger tror.

Vi kan ikke lenger gi dem Guds Ord, for vi tror ikke på det selv.

Likesom verden er blind, er vi selv blitt blinde. Og en blind kan jo som kjent ikke lede en blind. Slik mister saltet sin kraft.

Hvordan kan vi unngå det? Jesus har jo sagt at vi skal gå ut i verden og være salt og lys for verden. Vi skal ikke være av verden, men vi skal likevel være i verden. Løsningen er altså ikke at vi fjerner oss fra verden. Løsningen er at vi hele tiden, mens vi lever her i verden, sørger for å få den kraft og styrke vi trenger for å stå imot verdens påvirkning og i stedet påvirker verden.

Jeg sa at det er Gud som har gjort oss til salt, og at det er han som virker i oss og gjennom oss med sin Ånd og sin kraft. Vi må altså holde oss nær til Gud. Vi må holde oss nær til hans Ord. Guds Ord er selve kraftkilden. Evangeliet er den utømmelige kilden der vi hver dag kan hente nye krefter, ny frimodighet, ny iver som salt i verden.

«Dere er verdens lys,» sier Jesus videre i dagens tekst. Verden ligger i mørket. Mørket er i Bibelen er bilde på uvitenhet og villfarelse.

Hedningenes forstand er «formørket», sier Paulus (Ef 4,18). Profeten Jesaja forkynner: «Se, mørke dekker jorden, skodde dekker folkene» (Jes 60,2). Synden kalles for «mørkets gjerninger» (Rom 13,12).

Det naturlige mennesket er blindt.

Det lever i mørket. Det har ingen 3

sann kunnskap om Gud. Det kjenner ikke frelsens vei.

Men «dere er verdens lys», sier Jesus til alle de kristne. Selv er han det sanne lys. Selv er han verdens lys. Men de kristne er også lys, ikke i seg selv slik som han, men de er lys i ham. De er ikke lys i seg selv, av naturen, men de er lys fordi han skinner gjennom dem. «En gang var dere selv mørke, men nå – i Herren – er dere lys,» sier Paulus (Ef 5,8).

Og det er ikke slik at de kristne bare reflekterer lyset likesom månen reflekterer solens lys. Nei, de er lys. De skinner. Jesus skinner i dem og gjennom dem. «Dere stråler blant dem som stjerner på nattehimmelen,» skriver Paulus til de kristne i Filippi, og det gjør de ved at de «holder fast på livets ord» (Fil 2,15-16). For de kristne har Guds Ord. De har evangeliet. De har Jesus Kristus. Gjennom troen på ham er de ikledd hans rettferdighet. De er hellige og salige.

«Salige er dere…», sier Jesus til de kristne. Gjennom sin bekjennelse i ord og gjerning er de kristne lys i verden.

Når vi tenner et lys, setter vi det slik at det kan lyse opp og alle kan se det. Hvor meningsløst er det vel ikke å tenne en lampe eller et lys og deretter plassere det under et kar eller dekke det til. Da kunne vi like gjerne latt være å tenne lyset eller lampen. Den gjorde jo ingen nytte likevel.

Gud lar de kristne være i verden for at de skal være lys i verden. Det er Guds plan. «Dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere

4

fra mørket og inn i sitt underfulle lys,» skriver Peter til alle kristne (1 Pet 2,9). Fra oss som tror på Jesus, skal budskapet om det storverk som Gud har gjort i Jesus, bli for forkynt for menneskene. Slik skal lyset skinne midt i en verden som ligger i mørket.

Hva er hensikten? Hvorfor skal vi la vårt lys skinne for verden?

Jesus sier at vi skal la vårt lys skinne for menneskene, «så de kan se de gode gjerninger dere gjør, og prise deres Far i himmelen» (Matt 5,16). Synes du dette er litt merkelig? Hvordan kan mennesker begynne å prise Gud i himmelen bare ved å se de gode gjerninger vi gjør? Det vil si, hvordan kan mennesker komme til tro ved å se våre gjerninger? Vel, troen vår kan de ikke se. Den er skjult i hjertet.

Bare Gud ser troen. Bare han ser til hjertet. Men fruktene av troen, de synlige tegnene på troen, de gode gjerningene, kan menneskene se.

De er synlige. Gjerninger som er et resultat av kjærlighet, godhet, vennlighet, medlidenhet, mildhet og hjelpsomhet, er synlige for menneskene.

Men hvorfor skal de se dette? Er det kanskje for at de skal si: Hvilke prektige og flotte mennesker de kristne er! Hvilke fine og vennlige mennesker! Nei, Jesus sier at mennesker skal se de gode gjerninger som de kristne gjør, for at «de skal prise deres Far i himmelen». Dette er den egentlige hensikten med at vårt lys skal skinne for menneskene, ikke at vi selv skal få ære og berømmelse, men at Gud skal få ære.

Det er klart at om menneskene ser at de kristne synder mot hverandre, er ukjærlige og uvennlige,

hovmodige og selvgode, harde og ufølsomme osv., vil Guds navn bli vanæret og vanhelliget. Men om de kristne er vennlige og milde, hjelpsomme og trøstende, ydmyke og barmhjertige, kan dette bane veien for evangeliet. Og om evangeliet får lyde og bli tatt imot av mennesker, blir Gud æret og hans navn blir helliget.

«Dere er jordens salt! Dere er verdens lys!» sier Jesus til oss i dag.

Når vi hører slike ord og samtidig betrakter oss selv, kan vi kanskje synes at det er dårlig stelt med både kraft og lys i oss. Vi føler oss ofte så svake. Av og til kjennes det som om vi selv befinner oss i mørke. Hvordan kan vi da være salt og lys i verden?

Men vi skal ikke være salt og lys i oss selv. Når Paulus formaner: «Bli sterke!», sier han ikke: «Bli sterke i dere selv», «bruk de ressursene du har i deg selv». Men han sier: «Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft!» (Ef 6,10). Herren er vår styrke. Han er vår utrustning. Han er saltet i oss og lyset i oss. I oss selv er vi mørke. I oss selv er vi kraftløse. Men han gir oss sin kraft og sitt lys. Jo mindre vi prøver å lyse selv, desto mer får han lyse i oss og gjennom oss.

Hans kraft «fullendes i svakhet», skriver Paulus. «Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg» (2 Kor 12,9).

Og dette står fast for evig: Han som sender oss ut i verden for å være salt og lys, han har all makt i himmel og på jord og har lovet å være med oss alle dager inntil verdens ende. Amen.

Sammenblanding av religioner Jeg formaner dere, brødre: Hold øye med dem som skaper splittelse og fører andre til fall ved å gå imot den lære dere har tatt imot. Hold dere unna dem.

(Romerbrevet 16,17)

«Mamma?» sa Sara, «kan jeg gå i en annen kirke på søndag som kommer?»

«Hvilken annen kirke er det du har lyst å gå i?» spurte fru Andersen mens hun dekket på middagsbordet.

«Jeg har lyst å bli med til Emilie og de sin kirke. Hun inviterte meg, men jeg sa at jeg måtte spørre om lov hjemme først. Jeg var ikke helt sikker på om det var greit.»

«Nei, det ville bli feil,» svarte mamma. «Emilies kirke lærer en del ting som vår kirke er uenig i. Hun er katolikk, og vi er lutheranere.»

Sara nikket. «Men hun sa at mange andre lutheranere kommer til kirken hennes. Er det ikke mer vennlig og kjærlig å prøve å være sammen og komme overens, selv om det fins noen forskjeller?»

«Alle vil vi gjerne være kjærlige mot hverandre, men den første og største kjærligheten vår er det meningen vi skal gi til Gud. Her, skal jeg vise deg hva som ville skje hvis alle religionene skulle begynne å blande seg med hverandre,» sa mamma og tok fram et maleskrin med vannfarger fra kjøkkenskuffen.

«La oss forestille oss at den røde fargen er vår kirke. Kirken vår lærer Guds sanne ord, direkte fra Bibelen. De andre fargene står for forskjellige andre kirker,» sa hun, mens hun dryppet og blandet litt rødfarge oppi en del av de andre.

«Noen kirker lærer en del av sannheten, så derfor fins det også en del kristne i dem.»

«Hei, hva er det du gjør for noe nå?» spurte Sara når mamma begynte å blande alle de andre

F

O

R

fargene inn i den røde. «Det er jo sånn det ser ut når Katrine har brukt malerskrinet!»

Mamma lo, «Ja, det er sant. Hva synes du om rødfargen nå?»

«Den er jo blitt helt stygg. Mamma, jeg kan nesten ikke se noe rødt der i det hele tatt,» sa Sara og ristet på hodet.

«Ja, den er totalt annerledes fra den vakre rødfargen den var til å begynne med,» sa mamma. «Troslæren vår ville sett sånn ut, hvis vi begynte å blande den med tanker og ideer som er forskjellig fra det som Bibelen lærer. Til slutt kunne det hende at det sanne evangeliet, som lærer oss at Jesus er frelseren vår, ble helt forsvunnet.»

Hvis vi ikke bevarer Guds ord rent, men lar falsk lære få krype inn, ja da kommer den skinnende og vakre bibelske sannheten til å bli skjult. Når bare én feil lære får smyge seg inn i en kirke, begynner den å skjule Guds sannhets rene ord. Vi vet at den rette veien til himmelen er bare gjennom Jesus, og at hans ord er den eneste rette veiviseren for livet vårt her på jord. Vi vil at barna våre, og deres barn igjen, skal kjenne sannheten. Det er derfor vi ikke vil blande religioner.

Bønn: Kjære Jesus, hjelp oss å vokte oss for falske lærer som prøver å lure seg inn i kirken vår. Hjelp oss å være trofaste mot ditt ord, så vi vet hva som er sant og hva som er usant. Amen.

Av Joslyn Wiechmann Moldstad, fra andaktsheftet «A Few Minutes With Jesus».

B

A

R

N 5

Gud Fader og skapelsen «Han befalte, og det sto der»

Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt! (1 Mos 1,31) «I begynnelsen var Big Bang.» Var det slik? Eller var det slik det står i Bibelen: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden»?

Det spørsmålet kommer aldri til å bli besvart ved hjelp av vitenskap.

Bare troen gir svaret.

I tro forstår vi at verden er skapt ved Guds ord, og at det vi ser, har sitt opphav i det usynlige. (Hebr 11,3) En vitenskapsmann som i sitt laboratorium og ut fra sine iakttagelser rundt om i naturen sammenstiller sine observasjoner og lager hypoteser for å forklare det som skjer omkring oss, er seg bevisst hvor begrenset han er. Han kan ikke gå lenger enn observasjonsmaterialet hans tillater. Er han ærlig, må han innrømme at han med vitenskapens redskaper ikke kan trenge inn i de ytter­ ste spørsmålene, spørsmålene om livets tilbli­velse og hensikt. Mange forsøker seg på gjetninger, og altfor 6

mange lar sine gjetninger framstå som virkelige fakta. Men der vår viten opphører, skal vi i ydmykhet stanse.

Da kan vi spørre om Gud har åpenbart noe om sake­n i sitt ord.

Og har han gjort det, skal vi stole på at han, som er sannheten, også er i stand til å åpenbare sann­heten for oss.

Vi kan naturligvis også spørre om Guds særskilte å­penbaring er nok for å gi oss en tilstrekkelig kunnskap om skapelsen, ettersom det heter «i troen forstår vi». Kan vitenskapen overhodet tillegge noe?

Ved å gjøre iakttagelser får vi naturligvis kunnskap om den kontinuerlige skapelsen og om naturlovene. Når det gjelder den første skapelsen, må vi erkjenne at ingen m­ennesker var tilstede. Eneste mulighet for vitenskapen å nærme seg skapelsen, er å for­utsette at de samme kreftene som vi ser i dag alltid har vært virksomme i samme form. Men dette er en forutsetning som strider mot Bibelens åpenbaring. Den taler om en mektig inngripen, som aldri senere er blitt

gjentatt. Derfor må vi falle tilbake på troen.

Omvendt er spørsmålet om den allmenne åpenbarelsen alene kan gi oss tilstrekkelig undervisning om skapelsen, eller om vi uten Bibelen famler i mørke. Mange hevder at Bibelen ikke vil fortelle noe om hvordan Gud har skapt, men bare at han har skapt. Men vi skal derimot se at Bibelen virkelig vil for­telle hvordan, og at den slik kompletterer den naturlige oppfatningen at det fins en konstruktør bak universet. Bibelen lærer oss denne Skaperen nærmere å kjenne.

Myte eller virkelig historie?

Gud har funnet det for godt å åpenbare for oss hvordan jord og himmel ble skapt. Men hvordan skal vi forstå Bibelens skapel­ sesberetning? Er den en myte, som den bibelkritiske teologien sier, eller gjengir den virkelig historie?

Bertil Albrektsson definerer en myte på følgende måte i en kursbok for teologiske studier: Myten handler om en begivenhet, som er opphavet og forkla­

ringen til livet slik det er nå. Det kunne kanskje uttrykkes slik, at en typisk begivenhet i myten skildres som en engangs­hendelse: allmennmenneskelige opplevelser, som preger tilværelsens mønster framstilles i form av en hendelse i den mytiske urti­den. I denne betydningen kan man naturligvis snakke om myter i GT. Adam er Mennesket; hans synd er vår synd. Menneskelivets grunnvilkår: arbeidets strev, barnefødselens smerte og dødens uunngåelighet forklares i syndefallsberetningen i 1 Mos 3 ut fra det som hendte en gang i urtiden, da Herren Gud for syndens skyld gjorde menneskets lodd bitter. Samme karakter har begge skap­elsesmytene i 1 Mos 1 og 2: universets og menneskets opprinnelse skildres, og dermed gis en forklaring til den verden hvor mennesket nå har sitt hjem.

Om vi nå slår opp disse beretningene og leser dem uten forutfattede meninger, ville vi da lese dem som slike myter? Det er vanskelig for oss å tenke oss bort fra alt vi har hørt og lært om dette. Men hva om vi satte teksten foran f.eks. en afrikaner som nettopp har lært seg å lese?

Det er helt klart at beretningene i de første kapitlene i Bibelen selv hevder å framstille historie for oss. Årsaken til at man underkjenner dette, er framfor alt den naturvitenskapelige teo­rien som går under navnet evolusjonsteorien1, dvs. en gradvis utvikling (derav også navnet utviklingslæren) av alt levende fra primitive organismer.

Denne læren har siden Charles Darwin (1809-83) fått en slik utbredelse og blitt så allmen­t omfattet at det er ytterst vanskelig å framføre en avvikende tanke uten å bli stemplet som uvitenskapelig.

Utviklingslæren har ført til at teologene ofte har forsøk­t å tilpasse 1 EVOLUSJONSTEORI: En teori som handler om at alt levende har utviklet seg fra primitive organismer.

Bibelens skapelsesberetning til natur­vi­tenskapen. Og man har helt feilaktig gått ut fra at utviklingslæren skulle være entydig bevist.

En annen årsak til at man har henvist skapelsesbere­tningen til mytologiens område, er at man har funnet hundrevis av andre skapelsesberetninger rundt om i verden.

Man har da forutsatt at ingen av beretningene uten videre kan stilles over de andre, men at de står i et slags gjensidighetsforhold til hverandre.

La oss kort følge det viktigste av Bibelens framstilling om skapelsen og dens konsekvenser for den kristne troen som helhet.

Det guddommelige skaperordet I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet. Da sa Gud: «Det skal bli lys!» Og det ble lys. (1 Mos 1,1-3) Det første verbet (hebr: bará = skape) kan bare brukes om guddommelig skapelse. Å tenke seg et menneske eller en naturprosess som subjekt strider mot ordets innhold. A­llerede dette ordet angir at det er et under, en unik hen­delse, som skjer.

Johannesevangeliet gir oss en parallell: I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. (Joh 1,1-3) Her antyder Johannes at Jesus, det inkarnerte2 Ordet, med­virket aktivt ved skapelsen. Det samme uttrykker Paulus i Kol 1,16. Hele treenigheten var samlet for å utføre dette store verket, ettersom også Guds Ånd nevnes.

Det er et mysterium for tanken, hvordan Gud har kunnet frambringe materien ved sitt blotte ord.

2 INKARNASJON: Å bli menneske (lat.: in carnis = i kjøttet).

Men dette sier Skriften, og den sier også at vi bare kan forstå det ved troen (Hebr 11,3).

Ved Herrens ord ble himmelen skapt, hele himmelens hær ved pusten fra hans munn. … Han talte, og det skjedde, han befalte, og det sto der.

(Sal 33,6.9) Skapelsesdagene Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag. (1 Mos 1,5) I motsetning til praksisen blant jødene, regner skapelses­ beretningen dagene fra morgen til morgen. I den jødiske kalen­deren regnes dagene fra kveld til kveld.

Hvordan skal vi da oppfatte disse dagene? Kan man tenke seg at de kan være lange tidsperioder?

Eller må de tolkes som vanlige 24timers døgn?

Periodetolkningen er blitt foreslått med utgangspunkt i Salme 90,4, med en variant i 2 Pet 3,8, der tusen år for Herren sies å være som en dag. Men der handler det overhodet ikke om skapelsesdagene; disse versene uttrykker at Gud er evig og at han ikke kan innordnes i våre tidsregningssystemer.

Et kraftig motargument mot periodetolkningen finnes i 2 Mos 20: For på seks dager skapte Herren himmelen, jorden og havet og alt som er i dem. (2 Mos 20,11) Her er det virkelig skapelsesdagene det handler om, for dette er motiveringen for helligholdelsen av den sjuende dagen, sabbatsdagen.

Dersom man kun ser på teksten i skapelsesberetningen, fins det ingenting som antyder en symbolsk betydning av det hebraiske ordet for dag. Den første dagen kalles dag en, mens de følgende dagene bestemmes av ordenstallene andre, tredje osv. Denne måten å skrive på taler imot en symbolsk be­tydning av ordet dag.

Guds skapelse følger en naturlig orden. Først skapes lyset, livsbetingelsen for alt det skapte. Hva dette lyset besto av før himmel7

legemene var skapt, får vi ikke vite.

Så formes atmosfæren, som har en underfull og nødvendig funksjon for alt liv, og havene får sin plas­s.

Den tredje dagen frambringes de grønne plantene, «av alle slag».

Det skal her påpekes at ordet «slag» i teksten på ingen måte er det samme som artsbegrepet som anvendes av vår tids biologiske viten­skap. «Slag» er nærmere begrepene slekt eller fami­lie, noe som på et vis begren­ser mulighetene for krysninger. At nye «arter» (ifølge nåtidens definisjon) oppstår, motsies ikke av Bibelen.

Den fjerde dagen skapes himmellegemene. Det er vel ved dette punktet de fleste innvendingene pleier å komme. Da tenker man på de veldige avstandene til stjerne­ne, som man regner i millioner av lysår. Lyset fra disse legeme­ne burde altså ha vært på vei i millioner av år. Hvor­dan kan dette henge sammen, hvis Gud har skapt verden relativt nylig?

Vi vet ikke svaret på det spørsmålet. Men det behøver ikke uroe oss, ettersom også naturvitenskapen har van­sker med å gi troverdige naturlige forklaringer på dette. For den allmektige Gud er det ikke noe pro­blem å la lys stråle

8

fram i skapelsesøyeblikket, hvor og i hvilken form han vil, like lite som det var umulig for ham å la trær og blomster vokse fram uten årtiers utvikling, som vi er vant med.

I løpet av den femte dagen ble sjødyrene og fuglene skapt. Den sjette dagen utgjør høydepunktet i skapelses­verket. Da skapes først landdyrene (1 Mos 1,25). Deretter s­ amler Gud seg til en rådslagning: «La oss skape mennesker i vårt bilde...» (1 Mos 1,26).

Mennesket skapes i Guds bilde, som besto i en spesiell opphøydhet over det skapte og skulle gi seg uttrykk i et liv i fellesskap og samhørighet med Gud. «Til mann og kvinne skapte han dem.» Her får vi vite at det mannlige og det kvinnelige er gitt i og med skapel­sen. Det handler ikke om et menneskelig påfunn, såkalt «kjønnsrolletenkning», men at Gud har gitt særskilte oppgaver og roller til hvert av kjønnene (1 Mos 1,27).

Så følger velsignelsen. Til den hører dels barna, og dels oppgaven å råde over resten av skaperverket.

Til føde får menneskene hele den frodige rikdommen av planter og vekster som nå dekket jorden.

Først etter syndfloden får mennes-

ket tillatelse til også å bruke kjøtt som føde (1 Mos 9,3).

«Det var svært godt» Da skapelsen var fullført, kunne Gud konstatere at han hadde utført et svært godt verk. Det fantes ikke noe som var bristfeldig.

Alt det skapte var vel utrustet for sitt formål.

I denne verden hadde Gud nå også innsatt na­turlover som skulle regulere alt sammen. Derfor sies de­t at han hvilte på den sjuende dagen. Naturlovene tok over der Gud opphørte med sin direkte inngripen i det unike skapelsesverket. Det betyr ikke at Gud trakk seg vekk fra sitt skaperverk. Han er hele tiden interessert i det og holder det oppe ved sin godhet.

Alt dette ble fordervet i løpet av kort tid i og med menneskets syndefall. Deretter begynte alt å falle fra hverandre og gå mot død og forgjengelighet. Det er altså ikke slik som utviklingslæren sier, at alt går mot høyere utviklingsstadier.

Det høyeste stadiet befant naturen seg på umiddelbart etter skapelsen.

(Fra Hoppets bekännelse, av Ola Österbacka.

Neste gang: Skapelsen av mennesket)

Romerbrevet – Kapittel 2 Jødenes mangel på rettferdighet – Les Rom 2,17-29 Av Egil Edvardsen Den andre halvdelen av Rom 2 er delt inn i to avsnitt.

Det første avsnittet (vers 17-24) innledes med fire betingelsessetninger som begynner med et «om» (vers 17-20; dette fremgår dessverre ikke av NO 2011; se derimot Norsk Bibel 1988): «Men om du kaller deg jøde; og [om] du stoler på loven og er stolt av din Gud; og [om] du kjenner hans vilje og kan avgjøre hva som er rett, fordi du er opplært i loven; og [om] du er overbevist om at du kan være en veiviser for blinde, et lys for dem som er i mørke, en oppdrager for uforstandige og en lærer for umyndige, fordi du i loven har det rette uttrykk for kunnskap og sannhet – » (vers 17-20).

Disse fire setningene sammenfatter de fordeler som mange jøder mente at de hadde fordi de var av jødisk avstamning. I de neste to versene (vers 21-22) stiller Paulus fire ransakende spørsmål til disse jødene, og svaret på spørsmålene vil være meget avslørende for dem. De to siste versene i dette avsnittet er Paulus’ egen negative vurdering av den status jødene har for Gud. Denne vurderingen støttes av et sitat fra Det gamle testamentet (vers 24).

I vers 17-20 regner altså Paulus opp de ting som jødene trøstet seg til i forhold til Guds dom: 1. Navnet. «Jøde», avledet av Juda. Det var israelittenes nasjonale hedersnavn som betegnet folkets religiøse stilling i forhold til hedningene (Gal 2,15).

2. Loven. «Du stoler på loven», dvs. ikke på din lovoppfyllelse, men på det faktum at du har loven og hører den hver sabbat (se Rom 9,4).

3. Gudsforholdet. «… er stolt av din Gud», dvs. av ditt eksklusive forhold til den ene, sanne Gud, et forhold som ingen hedningefolk hadde (se Joh 8,41; Luk 18,11).

4. Kunnskap. «Du kjenner hans vilje… fordi du er opplært i loven».

På grunn av disse ytre ting som Gud hadde gitt jødene framfor andre folk, følte de seg høyt hevet over hedningene, og de var sikker på at de ikke skulle dømmes av Gud. Det skal her påpekes at den selvgodhet som jødene var falt i, kan også vi som kristne falle i. Paulus kommer senere i Romerbrevet med en advarsel til de kristne at de ikke må innbille seg at de er bedre enn jødene (se Rom 11,18-22; 1 Kor 10,12). Å havne i selvgodhet og egenrettferdighet er noe som ligger til menneskets gamle natur. Ingen er så fariseisk og selvgod som den gamle Adam! Og han bærer også de kristne med seg så lenge de lever.

9

I vers 19-20 gir Paulus en nærmere beskrivning av jødenes høye selvvurdering i forhold til hedningene: Jødene er:

Hedningene er:

Veiledere Blinde Lys I mørke Oppdragere Uforstandige Lærere Umodne Alt dette er jødene fordi de har den rette formen for kunnskap og sannhet, nemlig Guds åpenbaring i loven og profetene. På grunn av disse fortrinnene drev jødene misjon blant hedningene. De vervet proselytter (se Matt 23,15). Ettersom de var utrustet med Guds lov, følte jødene at de sto i en særstilling som gav dem rett til å undervise og irettesette andre.

Paulus kommenterer ikke disse fortrinnene. Derimot stiller han i vers 21-22 fire spørsmål for å få de stolte jødene til å ransake seg selv og vurdere sin innbilte høye status på ny. «Du som vil lære andre, hvorfor lærer du ikke deg selv?» spør Paulus. Det nytter ikke å lære andre, når en ikke lar seg lære selv. Paulus spør jøden: 1. Lar du deg selv rettlede av Guds vilje?

2. Stjeler du?

3. Bryter du ekteskapet? (jfr. Matt 5,28) 4. Plyndrer du avgudstempler?

Det nytter ikke å rose seg av at en har loven, om en selv bryter den (vers 23). Hva hjelp er det i å ha loven om man ikke vil holde den? (Se Matt 23,3-4) Ikke å leve som en lærer kaller Jesus for hykleri (Matt 23,13).

Jødenes hykleri førte til at Guds navn ble spottet blant hedningene (vers 24). Paulus’ sitat er en fri gjengivelse av Jes 52,5 (se også Esek 36,20-23!). Ingen kan skjemme ut et navn slik som den som bærer det.

Ingen kan skjemme ut Guds navn i verden slik som de som kalles Guds folk.

Vi kaller oss «kristne» (etter navnet «Kristus»).

Derfor er det ingen som kan skjemme ut Kristi navn så mye som de kristne om de ikke følger etter ham i liv og lære.

10

At jødene hadde loven, var ingen garanti for at de skulle bli stående i dommen. Heller ikke omskjærelsen var et vern mot dommen. I det neste avsnittet (vers 25-29) kommer Paulus inn på dette.

Omskjærelsen var tegnet og seglet på Guds pakt med Abraham og Abrahams etterkommere, det jødiske folket (1 Mos 17,7-14). Ved omskjærelsen ble de innlemmet i pakten og fikk del i alle rettighetene som paktsfolket eide. Pakten innebar to ting: Guds løfte til folket om å være deres Gud, og Israels løfte til Gud om å være hans folk som fulgte hans bud og forskrifter. Derfor betydde omskjærelsen veldig mye for jødene (Fil 3,5). Omskjærelsen sto for dem som et vern mot Guds dom.

Men omskjærelsen betydde samtidig en forpliktelse til å holde loven (Gal 5,3). Bare dersom folket fulgte Guds vilje, var omskjærelsen til noen nytte for dem (vers 25). Om de ikke holdt Guds lov, var de som uomskåret. Dermed er det klart at den ytre omskjærelsen i seg selv ikke var det vesentlige i et rett forhold til Gud. Den som bryter loven, bryter pakten, og står dermed overfor dommen som uomskåret, dvs. uten paktens vern og beskyttelse.

I vers 26-29 presiserer Paulus at det avgjørende ikke er om en er omskåret til det ytre, men om en holder loven. Det avgjørende er om en var omskåret «på hjertet» (vers 29), dvs. om hjertet står i et rett forhold til Gud. Hvordan en blir omskåret på hjertet, gjør Paulus helt klart her. Han sier at det skjer «ved Ånden og ikke ved bokstaven» (vers 29). Det går altså ikke an å bli omskåret «på hjertet», dvs. bli en troende, ved loven.

Paulus kaller i vers 29 loven for «bokstaven». «Bokstaven», dvs. loven, kan ikke omskjære hjerter. «Bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende» (2 Kor 3,6).

Loven har tvert imot en «dødens tjeneste» og «fordømmelsens tjeneste» (2 Kor 3,7-9). Bare den Hellige Ånd kan føde mennesker på nytt og skape nytt liv i døde hjerter (se 2 Kor 5,17). Dette gjør han ved evangeliet i Ord og sakrament. Les også 5 Mos 30,6; Gal 6,15; Fil 3,3; Kol 2,11-12! (forts.)

Evangeliet og pietismen Del 2 - fortsettelse fra Bibel og Bekjennelse 2/2013

Av Tor Jakob Welde C.F.W. Walther (1811-1887) fikk som ung student i Tyskland smertelig erfare hvor stor skade pietistisk omvendelsesforkynnelse kunne gjøre. Walther var blitt med i en liten gruppe av studenter som samlet seg flere ganger ukentlig til bibellesning og bønn. Han regnet seg ikke selv som troende, men han likte så godt disse vennlige studentene. Gud virket gjennom sitt ord, og snart var Walther blitt en troende kristen som stolte på Guds nåde.

Men litt senere kom en eldre student med i gruppen, en pietist, og han sa: «Dere innbiller dere visst at dere er omvendte kristne, hva? Men det er dere ikke; dere har jo ennå ikke gjennomgått noen virkelig botskamp.» Walther protesterte mot dette, men den andre ga seg ikke, og Walther kom etter hvert i tvil – kanskje han likevel ikke var en kristen? «Til å begynne med hadde jeg vært så lykkelig og glad i troen på min Herre Jesus Kristus, men nå begynte en tid med de alvorligste åndelige anfektelser. Jeg gikk til denne studenten og spurte: Hva må jeg gjøre for å bli frelst? Han foreskrev forskjellige ting og ga meg flere bøker å lese.»

En av disse bøkene var skrevet av den pietistiske pastoren Johann Fresenius (som for øvrig var svigersønn av selveste Francke og også huskes som den som døpte gutten Johann Wolfgang von Goethe, senere berømt dikterhøvding).

Carl Ferdinand Wilhelm Walther

Fresenius, en from og gudfryktig person, hadde forfattet mye fin andaktslitteratur, men akkurat denne boken unge Walther nå fikk å lese var svært skadelig for ham: «Fresenius’ første regel for å oppnå en «grundig» omvendelse på relativt kort tid, lød som følger: «Be om nåde! … Du skal gå inn i ditt lønnkammer, hvor du kan snakke alene med Gud, bøy knærne og av all kraft bønnfall Gud om nåde; ikke bare om den nåde at Gud vil tilgi deg dine synder, men også om den nåde at hjertet ditt må bli forandret og kjærligheten til synden må bli ødelagt hos deg. … Denne bønnen bør du be ikke bare en eller to ganger, men fortsette med den daglig med sukk og sterk gråt helt til du oppnår nåden, som forsikrer deg ut fra din egen erfaring at hjertet ditt virkelig er blitt forandret.» (Walther, The Proper Distinction. Between Law and Gospel).

Pietisten Fresenius regnet altså med at et uomvendt menneske kan be til Gud, gjøre en innsats og medvirke til sin omvendelse.

Men dette er jo ikke den bibelske og lutherske læren om omvendelsen. Et uomvendt og åndelig dødt menneske kan ikke av egen fornuft eller kraft komme til Jesus Kristus og be og samarbeide for å bli omvendt. Frelsen og omvendelsen, den nye åndelige fødsel, er helt og holdent Guds verk - ikke 99, men 100 %. Synergisme kalles den falske læren at et uomvendt menneske kan samarbeide med Gud om sin omvendelse. Men sannheten er jo at mennesket av naturen har en trellbunden vilje i åndelige ting og ikke vil omvende seg. Gud må først komme til deg og gi deg omvendelse og tro, før du påkaller og ber til ham. Men i pietistiske kretser ble synergismen dessverre en helt vanlig og standard lære; man lærte at det uomvendte mennesket må be til Gud og søke ham, for å bli omvendt.

Det er viktig at vi skiller klart mellom den første omvendelsen (conversio prima), som førte oss momentant fra død til liv, fra vantro til tro – og den daglige («andre») omvendelsen (conversio secunda), som gir oss en stadig og gjentatt fornyelse. Før troen kan vi ikke samarbeide med Gud, men etter at vi har fått Den Hellige Ånds gave, mottar vi stadig ny kraft, slik at vi både kan og vil samarbeide med ham. En kristens liv skal være et liv i omvendelse, 11

dvs. daglig omvendelse, at vi lever i dåpen, bekjenne våre synder, stoler på tilgivelsen og lever i den.

Jesu disipler var jo omvendt, de trodde på Herren, men de måtte stadig kjempe mot stolthet og synd i hjertet. De diskuterte hvem som var den fremste og viktigste, «hvem er den største i himmelriket?» Jesus sa: «Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket» (Matt 18,3). Som apostlene, trenger også vi daglig å vende om og bli som barn.

«Nådens ordning» Pietistene begynte å snakke om noe de kalte for «nådens ordning»; man tenkte seg at en ekte omvendelse (for å bli en kristen) er en gradvis prosess, som tar en del tid; det var nemlig ganske vanskelig å bli rett og grundig omvendt, en måtte kjempe seg gjennom ulike faser, frem til ulike stadier, i en bestemt rekkefølge. Og det var altså dette unge Walther fikk beskjed om å gjøre. Først og fremst måtte han kjempe i bønn, be om å få nåde og kraft, slik at han til slutt kunne nå fram til tro.

Han opplevde noe av det vi synger om i den kjente salmen «Ren og rettferdig» (skrevet av Ola Brattekaas, 1895): «Lenge jeg tenkte Gud ikke skjenkte nåde til en så fattig på alt. Å måtte lide, kjempe og stride stod for mitt hjerte levende malt. Men i min strid, min bedring og flid fantes det bare avmakt og død…»

Walther ble fortvilet og formørket til sinns, helt til han en dag snakket med en pastor som viste ham at han jo søkte etter frelse og frelsesvisshet på feil sted, i loven istedenfor i evangeliet. Nå fikk endelig Walther igjen stor trøst av det gode budskapet om Kristus og hans fortjeneste. («Lammet har vunnet, blodet har runnet, amen, halleluja!»)

Det er viktig at en synder som er blitt forskrekket av lovens anklager, 12

når loven sier «Du er en fortapt synder», må straks få høre evangeliet om Guds nåde. Men ifølge pietistene var dette en for rask og lettvint løsning, og uansvarlig!

Man måtte først forsikre seg om at angeren var av rett kaliber: «Tenk på David, hvordan han hadde det. Han skriver i Salme 38: «Jeg er kroket og nedbøyd, jeg går og sørger hele dagen. Hoftene mine brenner av smerte, ingenting i kroppen er friskt. Jeg er kraftløs og knust, jeg skriker ut mitt hjertes klage.» Kan du si det samme om deg selv og din anger? Hvis du ikke har hatt lignende erfaringer, må du ikke tenke at du har vært sant botferdig,» fikk synderen høre.

«Men», skriver Walther, «selv om kong David hadde slike erfaringer, betyr jo ikke det at alle andre er nødt for å oppleve det samme.

Det finnes ikke noe skriftsted som foreskriver samme grad av anger for alle.» Og vi leser om pinsedagen at da apostelen Peter talte, stakk det tilhørerne hans i hjertet så de ropte «Hva skal vi gjøre?» Da ble Guds nåde forkynt for dem umiddelbart.

Peter ropte ut den evangeliske invitasjonen: «Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den Hellige Ånds gave.» Og samme dag ble tre tusen mennesker døpt og lagt til menigheten (Apg 2,37-41).

Peter sa selvfølgelig ikke til de tre tusen at de først måtte be og kjempe iherdig, ifølge den såkalte «nådens ordning», helt til de følte og opplevde at Gud hadde tatt dem til nåde. «Lov og evangelium blir forferdelig sammenblandet av dem som forsikrer at for å få syndstilgivelse kreves bønn, kamp og strid helt til den glede oppstår i hjertet som viser at nåden på en mystisk måte nå bor i hjertet så han kan være ved godt mot. Vel, for å tale rett ut, så er nåden aldri i menneskets, men i Guds hjerte. Først må et menneske tro, deretter kan det hende han får følelser. Følelsene

utgår fra troen, ikke troen fra følelsene. Hvis troen min utspringer fra følelsene, er det ikke en rett tro, for troen holder fast på et guddommelig løfte som den setter sin lit til.»

(The Proper Distinction Between Law and Gospel) Rettferdiggjørelse og tro Jeg vet ikke om noen av dere har lignende erfaringer med pietismen som Walther hadde? Kanskje har noen følt et press om at en sann kristen helst bør kunne opplyse om tid og sted da du ble herlig og grundig omvendt, etter en periode med åndelig kamp, og at du burde kunne fortelle om den sterke følelsen du fikk da? Selv har jeg vel egentlig ikke møtt noe slikt press. Men, jeg har merket en del til «den lille pietisten» som fins inni oss alle.

Jeg husker at jeg en periode i ungdommen strevde veldig med noen tanker om at – «Hjelp, jeg har visst ingen tro, jeg føler i hvert fall ikke at jeg tror; og det er jo bare den som tror som eier tilgivelsen og er et Guds barn!» Jeg havnet i en svært uheldig og plagsom «sirkeltenkning», manglet et fast fundament, våget ikke stole på Guds sanne sikre løfte om tilgivelse for Jesu Kristi skyld, men var i stedet blitt avhengig av en følelse av at jeg hadde troen, avhengig av en følelse av å være tilgitt for å kunne leve som en frimodig kristen. Dette er jo i grunnen typisk pietistisk, at man vil stole på en subjektiv erfaring, istedenfor på den objektive, faste grunnen, Guds løfte i evangeliet.

Muligens kan dette delvis ha vært påvirket av min lesning av Romerbrevets fjerde kapittel i min norske bibel. La oss først se hvordan det står på et par andre språk: Svenska Folkbibeln oversetter: «Den som har gärningar att peka på får sin lön, inte av nåd utan som något han har förtjänat. Men den som utan att bygga på gärningar tror på honom som förklarar den ogudaktige rättfärdig, honom

räknas hans tro till rättfärdighet» (Rom 4,4-5). Sammenlign den siste setningen der med den kjente engelskspråklige New International Version (NIV) fra 1973: «his faith is credited as righteousness.»

Både på svensk og engelsk har man her gjort en direkte ord for ord oversettelse fra den greske grunnteksten.1 Men i den norske bibelen (1978) som jeg vokste opp med, står det: «… han får rettferdigheten tilregnet fordi han tror.» Og i den aller nyeste norske bibeloversettelsen (2011) står det også: «… blir regnet som rettferdig fordi han tror.» (Mine uthevinger).

Fordi han tror? Hvor i all verden kommer denne spesielle oversettelsesvrien fra? Kan dette kanskje skyldes en pietistisk påvirkning, en synergistisk tenkemåte i bakhodet til de ansvarlige bibeloversetterne?

«Fordi han tror» er jo forvirrende, for innebærer ikke det at Gud tilgir meg «på grunn av» at jeg tror? Det er som om man her har lagt inn en betingelse, at troen er blitt en betingelse. Det var i hvert fall slik jeg oppfattet det, dessverre.

Men «hva er det da troen tror på, hva er det troen tar imot, når det ikke fins noen tilgivelse å ta imot, når tilgivelsen kommer etter troen, eller som en følge av troen?

Hva er det som skaper troen? Det er vel ikke en mulighet («Du kan bli tilgitt») troen klynger seg til? Er det ikke en virkelighet («Du er tilgitt») som tilbys i evangeliet, som vekker et menneske til live? Jovisst!» (G. Edwardsson, Biblicum, nr 2, 1979). Evangeliet overrekker en virkelig gave fra Gud, helt gratis og ufortjent, uten betingelser. Rettferdiggjørelsen er noe som allerede finnes før vi tror på den.

En annen sak er naturligvis at den herlige gaven som overrekkes i evangeliet ikke blir til noen nytte og velsignelse dersom mennesket avviser den og ikke tar imot den.

1 Jfr. også oversettelsen fra Norsk Bibel 1988: « han får sin tro tilregnet som rettferdighet.»

Slik er det jo med alle gaver. «Den subjektive rettferdiggjørelsen» kaller vi gjerne det som skjer når den fullt ferdige frelsen blir min personlige eiendom ved troen, når jeg som «subjekt» mottar «objektet», nemlig den objektive og virkelige gaven som overrekkes meg i evangeliet. (Den individuelle rettferdiggjørelsen kunne vi også ha kalt dette.)

Vi må ikke (som pietismen hadde/har en tendens til) tenke på troen som en slags god kvalitet i menneskehjertet, som Gud legger merke til og så tilgir han oss, fordi vi tror. Troen er ikke en årsak til tilgivelsen; troen er den tomme hånden, griperedskapet som den dyrebare gaven legges i, slik at vi er «frelst ved tro, uten gjerninger»; vi er ikke frelst på grunn av tro, fordi vi tror. Det er veldig stor forskjell på «frelst ved tro» og «frelst på grunn av tro».

Den objektive rettferdiggjørelsen er det dessverre ikke så mange her i Skandinavia som bekjenner klart, og dette skyldes nok mye pietismen. Man tror at Jesus døde for alle mennesker, javisst, og «dermed har han gjort det mulig for oss alle å bli frelst», sier mange predikanter. Men, hvis Jesu frelsesgjerning bare utgjorde ca 95 % av det som var nødvendig, og vi selv må gjøre vår del - med troen vår - som utgjør de siste ca 5 % - er ikke da

troen blitt en frelsende gjerning som vi bidrar med? Men dette er jo troen ikke.

Bibelen sier: «En er død for alle, derfor er de alle døde» (2 Kor 5,14). Jesus ble overgitt til døden på grunn av våre synder, og oppreist på grunn av vår rettferdiggjørelse (Rom 4,25). Kristi oppstandelse fra de døde er en absolusjon og en objektiv rettferdiggjørelse av hele den syndige verden. Dette er noe virkelig, fast og sant; og det er helt ferdig, det er derfor bare å ta imot det. «For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger» (2 Kor 5,19).

Det er dette budskapet om en fullbrakt forsoning Gud forkynner oss og som han har betrodd oss å forkynne videre til alle verdens mennesker. Og ordene Paulus skriver i neste vers, «La dere forsone med Gud!» (2 Kor 5,20), betyr ikke noe annet enn: Bare ta imot gaven! Ta imot tilgivelsen! Bare aksepter denne sannheten og stol på den! Rettferdiggjørelsen må altså ikke nå først gjøres i stand eller kompletteres av menneskene.

Nei, troen griper om en objektiv rettferdiggjørelse som var virkelig og fantes der fra før av, helt ferdig.

(Tredje og siste del av dette foredraget følger i neste nummer av Bibel og Bekjennelse.)

John A. Braun

NÆrmEre Jesus Andakter om Frelserens ­virksomhet i Galilea Pris 100,- kr. + porto Bestilles fra: Forlaget Scriptura, Solåsveien 20, 4330 Ålgård. E-post: egil.edvardsen@luthersk-kirke.no

13

Hva sorgen lærer oss Lærdom 3: Jeg kan unnvære alt, bare ikke Jesus.

Av Kurt P. Ebert For flere år siden publiserte dr.

Elisabeth Kübler-Ross boken On Death and Dying (“Om døden og den døende»), en bok som ble viden kjent for sitt studium av den menneskelige sorgen. I boken tar hun opp fem forskjellige sorgnivåer som synes å være felles for alle som gjennomgår alvorlige følelsesmessige tap. De forekommer ikke nødvendigvis alltid i samme ordning, men de virker å inntreffe hos alle.

Disse fem stadiene er: • Fornektelse: Dette skjer ikke med meg!

• Sinne: Hvorfor skjer dette med meg?

• Forhandling: Jeg lover at jeg skal forandre meg dersom…

• Depresjon: Jeg bryr meg ikke lenger.

• Aksept: Jeg er forberedt på alt.

Hvorfor ser det ut til at så mange går gjennom disse stadiene? Det skyldes delvis fordi vi så desperat ønsker å få tilbake det vi har mistet. Vi kan ikke forestille oss å gå gjennom livet uten den personen eller den livstilstanden som vi hadde og nå har mistet. Jeg mistenker at om det fantes noen måte som jeg kunne ha fått min sønn tilbake på, hadde jeg vært villig til å betale hva det kostet – selv om Gud hadde sagt: «Nei, dette er ikke min plan for deg.»

Faren med feilplassert ­kjærlighet Det fins en grunn til at vår Frelser og Herre advarte oss alle: «Den som elsker far eller mor mer enn meg, 14

er meg ikke verdig. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verdig. Og den som ikke tar sitt kors opp og følger etter meg, er meg ikke verdig. Den som finner sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det» (Matt 10,37-39).

Nathans død gjorde at Connie og jeg virkelig ble konfrontert med dette som Jesus sier her. Kunne det hende at jeg elsket min sønn mer enn jeg elsket Gud som hadde gitt ham til meg i 16 år? Kunne det hende at jeg var mer opptatt av å finne min rolle i livet som far eller ektemann eller pastor eller venn, enn å finne den i vissheten om at jeg er et Guds barn og en tjener i Guds rike? Var jeg villig til å miste de tingene som gav meg en falsk følelse av trygghet – mitt «liv» – dersom Herren, som er mitt liv, bestemte at det er hans vilje å tillate at jeg mistet en eller flere av disse tingene?

Still deg selv et personlig spørsmål: Hva er den ene tingen som du er overbevist om at du dypest sett ikke kunne leve uten? Er det ektefellen? Foreldrene? Barna? Helsen?

Rikdommen? Utseendet? En annens kjærlighet? Et nært vennskap? Dine drømmer? Din pensjonisttilværelse? Vær ikke redd! Om Herren tar fra deg noe, vil han gi deg nåde til å la det fare. Gjennom dette tapet vil han velsigne deg med en vidunderlig bevissthet om at du kan faktisk unnvære alt, bare ikke din frelser Jesus Kristus.

Ett er nødvendig «Ett er nødvendig,» sa Jesus til sin gode venn, Martha, som for et

øyeblikk hadde tatt øynene sine vekk fra den ene tingen i livet som betyr noe (Luk 10,38-42). Bare én – ikke tre, ikke en gang to. Den som har Jesus og livets ord, har alt han trenger for legeme og liv. Tror du dette?

Det var en periode den gudfryktige lovsangslederen i Israel ikke trodde dette. Hans navn var Asaf. Han betraktet verden og la merke til at sammenlignet med de gudløse omkring ham, kom han til kort. De var sunne og sterke.

De hadde penger og moro. De seilte i medvind. Folk beundret dem og kom til dem for å få råd og visdom. Men hva hadde de? Tilsynelatende ingenting av verdi. Asaf var misfornøyd. Hans misnøye kom av at han ikke syntes at hans eget liv var så mye verd.

Men han innså at sorgen og misnøyen hadde forandret hjertet hans til det verre. Han sa: «Så lenge jeg var bitter i hjertet og det stakk i nyrene, var jeg dum og visste ingen ting, som et fe var jeg mot deg» (Salme 73,21-22). Han hadde fått et materialistisk fokus og glemte fullstendig Guds nåde og miskunn.

Sorgen kan få oss til å bli slik at alt vi føler er sorg og bittert savn. Vi har sluttet å elske.

Det beste skal ikke bli tatt fra oss Men Gud gav ham en viktig innsikt midt i sorgen: «Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd. Du leder meg med ditt råd, og siden tar du imot meg i herlighet. Hvem har jeg ellers i himmelen? Når jeg er hos deg, har jeg ikke glede i noe på jorden.

Om kropp og sjel forgår, er Gud for evig mitt hjertes klippe og min del» (Salme 73,23-26).

Asaf ble påminnet om at det ene nødvendige aldri skulle bli tatt fra ham. Hans Herre og Frelser skulle være med ham, nå og for alltid.

I dette livet skulle denne samme Gud lede Asaf steg for steg ved sitt ord og gi ham råd han kunne stole på. Og når Asafs dager på jorden var til ende, skulle den barmhjertige Gud ta ham ut av denne verden og hjem til seg i sin himmelske herlighet. Som barn av den høyeste Gud hadde han en rik arv i vente.

Derfor kunne han si: «Når jeg er hos deg, har jeg ikke glede i noe på jorden.» Kropp og sjel kan forgå, verden likeså. Lykken kan vendes til tårer og sorg. Kjære venner og slektninger kan bli tatt bort. Men

Gud svikter ikke. For all den storhet, lyst, trøst og trygghet som Gud har lagt ned i vår verden, har det likevel ingen betydning for et Guds barn som finner sin største lyst, trøst og trygghet i himmelen hos Gud. Asaf ville ha vært enig: Jesus er alt! Han forlot sin himmelske Faders hjem for å forene seg med oss i vår slitsomme reise på jorden.

Han kom og gav oss et nytt og evig nådens og håpets rike. Han gikk i vårt sted og skaffet oss en fullkommen rettferdighet ved å oppfylle Guds hellig vilje i ett og alt. Som den fullkomment uskyldige bar han vår skyld og våre sorger på sin hellige skulder til korset på Golgata. Ved sin oppstandelse erklærte han alle mennesker for å være rettferdige for Gud den allmektige, og kalte alle til å tro dette til sin frelse.

Det fins ingenting på jorden som er mer sentralt enn dette. Det fins ingenting vi trenger mer desperat enn Jesu kjærlighet og fredens evangelium.

Så kom igjen, verden og satan!

Ta fra meg det mest dyrebare jeg har i dette livet. Jeg kan bli trist eller redd. Jeg kan gråte for en stund over tapet. Men dere har egentlig ikke tatt noe ifra meg. Jeg har lært at jeg kan leve uten alt og alle, unntatt Jesus. Min sønn er borte, men Gud skal aldri gå fra meg. Gud er mitt hjertes styrke og min del for evig.

(Dette er den tredje av fire artikler om hva vi kan lære om sorgen.

Forfatteren er pastor i Thiensville, Wisconsin. Hans egen sønn begikk selvmord. Les i nr 1/2013 av Bibel og Bekjennelse om dette.)

SETH ERLANDSSON

Israel som Guds tjener I dette bibelstudiet behandler Seth Erlandsson spørsmål som opptar mange kristne i vår tid: Hva betyr det at Israel er Guds eiendomsfolk med et spesielt tjeneroppdrag? Hva eller hvem er det sanne Israel? Og hva mener apostelen Paulus med at «hele Israel skal bli frelst»? Hvilken rolle spiller det geografiske landområdet Israel? Erlandsson viser bl.a. hvor viktig det er å skille mellom den gamle og den nye pakten for å få en rett forståelse av disse tingene. På sitt sedvanlige vis øser han rikelig fra Skriften og viser hvor tydelig og klar den bibelske undervisningen er, også når det gjelder dette aktuelle temaet, Israel som Guds tjener.

Dr. theol. Seth Erlandsson er dosent i gammeltestamentlig eksegetikk, redaktør for tidsskriftet Biblicum og bibeloversetter for Svenska Folkbibeln.

SE TH ER LA ND SS ON

Israel

som Guds tjene

r

Forlaget Scriptura

Solåsv. 20, 4330 Ålgård. E-post: egil.edvardsen@luthersk-kirke.no Pris kr 75. Porto kommer i tillegg.

15

Porto betalt ved innleveringen P.P. Norge/Norvège RETURADRESSE: Bibel og Bekjennelse, Solåsveien 20, N-4330 Ålgård

Lav selvfølelse Har du lav selvfølelse? Du er ikke alene.

Millioner av mennesker er redd for at de ikke er gode nok, ikke smarte nok, ikke attraktive nok.

Hva burde du gjøre med den lave selvfølelsen?

Du får høre at du hele tiden må si til deg selv at du er spesiell. Du bør gjenta for deg selv om og om igjen: «Jeg er god nok. Jeg er smart nok.

Jeg klarer dette!»

Du kan prøve å skaffe deg et bedre selvbilde ved å gå ned i vekt, kjøpe nye klær eller skifte jobb.

Du kan la andre mennesker bedømme deg.

Kanskje venner, ektefelle eller kjæreste kan fylle i det som mangler i selvbildet ditt.

Men å bygge selvfølelsen på ytre ting og omgivelsene nytter ikke i lengden. For alt dette varer bare en tid. Venner flytter eller forandrer seg. De strekker ikke til. Penger kan ikke garantere for et bedre selvbilde. De er bedrageriske. Det er ikke sikkert at det du ønsker er det samme som det du trenger.

Virkelig egenverdi ligger i Guds uforanderlige kjærlighet til deg. Han byttet sin Sønns liv med ditt. Han ga deg tilgivelse for all din svakhet og synd. Bibelen sier: «I ham har vi forløsningen, kjøpt med hans blod, tilgivelse for syndene. Så rik er Guds nåde som han har latt strømme over oss» (Ef 1,7-8).

Med Guds tilgivelse følger betingelsesløs aksept. Han elsker deg på tross av dine mangler.

Gjennom troen på Guds Sønn er du medlem i hans familie. Det betyr at han sørger for deg hver dag. Han hører dine bønner. Livet ditt begynner å få en mening, og du kan se fram imot å få komme hjem til ham i himmelen.

I Jesus Kristus kan du virkelig ha selvfølelse.

Gud gir deg Kristi fullkommenhet. Ditt liv blir godt nok for Kristi skyld.

(Fra whataboutjesus.com)

LBK på internett www.luthersk-kirke.no Andakter • prekener • foredrag • program for gudstjenester • m.m.