Sprer vingene på vestkanten

Mye kan skje på en gåtur fra Bygdøy allé til Majorstuen – i alle fall i et kreativt hode. Anne Gro Gulla byr på sitrende spenning fra vestkanten.

– Da jeg ble femti for ganske nøyaktig ti år siden, bestemte jeg meg for at jeg skulle gjøre to ting: Jeg skulle hoppe i fallskjerm, og jeg skulle skrive en roman, forteller Anne Gro med et smil.

Sekstiåringen har satt seg godt til rette i den kremhvite sofaen med fargerike puter, omringet av vegger prydet med kunst og gjenstander fra hele verden, hjemme i leiligheten et steinkast unna Bygdøy allé.

Fallskjermhoppet kunne hun ganske raskt krysse av på listen. Etter tre år, var utgivelsen av Anne Gro Gullas aller første roman også et faktum da «Sommerfuglringen» ble sluppet ut i verden.

– Da jeg var global merkevaredirektør i Telenor, brukte jeg mye tid på flyplasser rundt om i verden og kom raskt i snakk med folk. Når jeg småpratet med andre, lekte jeg meg med å presentere meg med et annet yrke enn det jeg egentlig hadde. Ofte sa jeg: «I’m a writer». Det var jo ikke sant!

En drøm om å bli forfatter bar hun imidlertid på.

– Kreativitet er å våge, konstaterer Anne Gro, som nå faktisk kan kalle seg forfatter – aktuell med sin andre spenningsroman, «Vingespennet», oppfølgeren til «Sommerfuglringen» fra 2016.

– Man må tørre å si ting høyt noen ganger og ikke la sin indre → kritiker stoppe seg fra det man har lyst til å gjøre. Jeg har hjerte for at folk skal våge å være lykkelige og bruke krefter på å skape. Folk må ta seg tid til å være kreative, legger hun til.

1. Anne Gro betrakter veggen med bilder og minner fra hele verden.

2. Forfatteren lover nok en oppfølger til de to spenningsromanene med handling fra vestkanten.

3. Sekstiåringen holder helst romanskrivingen til ferier. Her på hjemmekontoret.

Sa opp topplederstilling

Foruten fallskjermhopping og romanskriving, tok Anne Gro, opprinnelig utdannet siviløkonom, selv et stort sprang da hun etter flere år i ulike topplederstillinger internasjonalt, valgte å si opp sin daværende stilling som markedsdirektør for Telia og ta med flyttelasset fra Stockholm tilbake til Oslo.

– Jeg ville ikke «bare» være ansatt mer, så da gikk jeg sammen med en god venninne og markedsdirektørkollega, Kathrine Mo, for å starte opp eget konsulentfirma. I dag jobber vi med noen av landets største selskaper fra stallen vår i Wergelandsveien.

Anne Gro, som for øvrig også har investert i et helkvinnelig whiskeydestilleri, sikter til gründervirksomheten Ascension, som har lokaler i en tidligere stallbygning like ved Lorry, i krysset mellom Hegdehaugsveien og Parkveien.

– Bilen min funket ikke her en dag. Da spurte sønnen min når jeg brukte den sist, og det kunne jeg nesten ikke huske. Jeg elsker å gå i området, humrer hun.

Må ut av hjemmet

På den daglige gåturen til og fra arbeidsplassen, mater den kreative konsulenten underbevisstheten med inspirasjon til forfatterprosjektet hun har på fritiden.

– Det popper opp i hodet når jeg setter meg ned for å skrive, smiler Anne Gro.

Selve romanskrivingen holder hun helst til ferien, gjerne i en ferievilla i varmere strøk.

– Her hjemme er det alltid en klesvask du kan gjøre unna eller noe annet som gjør at du kommer ut av konsentrasjon.

På skrivedagene sender tankene henne gjerne hjem – eller til helt andre kanter av verden. I de sitrende spenningsromanene veves trådene i alle fall mellom hverdagsliv på vestkanten i Oslo og barnehjemsdrift og bloddiamanter i Kenya.

Kler opp hovedkarakter

– Tanten min, Else, drev barnehjem i Kenya, slik som en av hovedkarakterene, «Liv», smiler hun.

I nyutgitte «Vingespennet» har «Liv» blitt eldre og beboer på Madserudhjemmet. En av de øvrige sentrale karakterene i handlingen, førstnevntes pasientvenn «Sara», har Anne Gro gjort til stamkunde hos luksusklesbutikken Garbo i Bogstadveien.

Hun kommer fra Lillestrøm og gifter seg med søkkrike «Anton». Hun har «for mye penger» og kjeder seg. Slik ender hun som pasientvenn for «Liv». Hun føler seg likevel ikke «fin nok» for det nye Frogner-livet og bruker masse penger på å kle seg opp i luksusmote for å henge på i pengegaloppen og holde på fasaden, forteller Anne Gro.

– Det er en av mine beste venninner, Anne Birgitte, som eier og driver Garbo, så det var litt morsomt å ta med det. På kaffebaren som lå litt bortenfor, Il Moro, utspiller også en sentral scene seg. Treningssenteret mitt, Artesia, i Majorstuveien som jeg er innom hver uke selv for å trene, er også med i handlingen. Frognerparken kommer jeg heller ikke utenom, røper forfatteren.

Sysselsetter masaikvinner

Frognerparken har Anne Gro et nært forhold til.

– Jeg lagde en bildeserie derfra for noen år siden som jeg hadde med på en fotoutstilling i Skåne. Jeg solgte en del, så det henger noen av mine motiver fra Frognerparken rundt om i svenske hjem, smiler sekstiåringen, som ikke legger skjul på at hun til tider nærmest bobler over av skaperlyst.

Ved siden av alt annet, lager hun jevnlig smykkedesign som hun sender til masaikvinner i Kenya og får ferdige armbånd i retur.

– Jeg har masse på lager og egentlig ikke et utsalgssted for øyeblikket heller. Det er først og fremst et morsomt samarbeid som bidrar til at de sysselsettes og kan tjene til livets opphold selv, samtidig som jeg får et kreativt utløp, smiler Anne Gro.

– Jeg er nok over gjennomsnittet effektiv, skal sies. Dessuten er jeg singel. Hadde jeg ikke vært det, hadde det ikke gått å satse på å skrive romaner i alle fall. Det krever enormt med tid og er nokså asosialt arbeid. Skrivingen gir meg samtidig veldig mye, fastslår hun.

Sykdomsdagbok ble spaltestoff

For Anne Gro har skrivingen vært en følgesvenn både i stundene der kreativiteten blomstrer – og i tunge stunder. Da hun i 2015 ble diagnostisert med brystkreft, endte det som i utgangspunktet var en måte å sette ord på den vanskelige situasjonen hun befant seg i for sin egen del, som spaltistinnlegg hos det

– Det var kjempetøft å stå i, men siden skrivingen hjalp meg, tenkte jeg det kunne være fint å dele dette omverdenen også, så jeg sendte en forespørsel, sier sekstiåringen som etter hvert også samlet innleggene relatert til sykdommen mellom to permer.

– Jeg starter hver dag med å skrive – skrivingen er en like naturlig del av meg som en arm eller et bein. Når jeg sitter ved frokostbordet og ser ut av vinduet, rabler jeg ned det som faller ned i hodet mitt, sier hun.

«Morning pages» og maktkamper

Den skriveglade sjelen – som tjente sine første kroner på å skrive dikt i magasinet Det Nye, gjennomførte arbeidsuken på ungdomsskolen hos Aftenposten og var redaktør for studentavisen Leppa – betegner «morning pages»-rutinen som en form for meditasjon. Den vesle boken hun noterer i, har hun for øvrig for hånden hele døgnet.

– Det kan være alt fra et morsomt ord jeg hører til en betraktning i hverdagen jeg noterer ned, forteller Anne Gro, som har skrevet ut flere bøker, både små og store, ettersom hun alltid skriver førsteutkastet til romaner for hånd.

Nå skal hun snart ta fatt på nye bokprosjekter. Forfatteren lover en oppfølger til spenningsromanene fra vestkanten, men skal også begi seg ut på nye veier.

– Min tid som toppleder har gitt meg et innblikk i maktkampene som pågår. Det har jeg tenkt til å bruke i min neste roman, avslutter hun hemmelighetsfullt.○