3 minute read
Det gode Hurdals-livet
«Hurdal er et koselig sted, men det er par utfordringer med å bo her og å være bonde,» er Line Staurset (43) og Per Øyvind Kopperud (36) enige om. Likevel har de valgt å satse på landbruk og dyr for å ha muligheten til å bo i hjembygda.
«Det er vanskelig å få vanlig dagjobb i Hurdal,» sier Line om at arbeidslivet i bygda kan være en utfordring. Hun er en av de heldige, med jobb hos Hurdal Tannlegesenter, men da hun og Per Øyvind bestemte seg for å flytte sammen, ble mangesysleriet deres livsvei.
De to, samt Lines sønn Julian (10 år) bor nå på nabogården til Per Øyvinds hjemgård, og har satset på ammeku. Line er også fra gård, med sauer og hester. De er begge stolte bønder som arbeider med dyr, men må altså også ha arbeid utenfor gården.
«Jeg kjører traktor med kalk for Franzefoss, driver med graving og jobber i skisenteret og kjører snø. Det har jeg gjort siden jeg var 18,» sier Per Øyvind, og legger litt lakonisk til: «Dagen blir jo brukt.»
Lange dager For det er alltid arbeid når man har gård, og det er enklere når man er to.
«Når jeg er ute på jobb, er det greit å ha noen som er hjemme. Kalking foregår intenst om våren, og jeg er borte fra gården fra tidlig morgen til sen kveld. Det er også fint å ha noen som følger med i kalvinga,» sier Per Øyvind og legger til at han får mye hjelp fra kamerater i onner og når det er noe.
«I tillegg får vi mye hjelp fra faren min, som i tillegg til den vanlige jobben sin, hjelper oss med å kjøre rundballer.
Det er en livsstil for hele familien å drive gård. Line, Per Øyvind og Julian har nok å henge fingrene i.
Det blir mye kjøring når vi dyrker gras over hele bygda, fra eidsvollgrensa til totengrensa.»
En vanlig arbeidsdag starter i sjutida om morgenen og er sjelden ferdig før i ni-ti-tida om kvelden, stort sett bare avbrutt av felles middag. Søndagene prøver de å ta fri, med bare fjøsstellet og det mest nødvendige.
De to er enige om at det er viktig å prøve å holde en fridag sammen, men når jorda på til sammen ti gårder skal drives sier det seg selv at dagene blir lange.
En livsstil Så hvorfor valgte de å bli boende i Hurdal med gård og alt ansvaret som følger med?
Per Øyvind smiler.
«Når man har gård og grunn, så hvorfor ikke også ha dyr og bidra til lokal matproduksjon? Med beitedyr sørger vi også for at landskapet ikke gror igjen,» sier han og legger til at det er mye færre sau og storfe i Hurdal nå enn for bare ti år siden. Det siste melkebruket forsvant i 2020.
«Det er en livsstil å drive gård,» legger Line til. «Vi har vokst opp i Hurdal og har venner og kjente her, så vi blir nok her, vi,» smiler hun mot Per Øyvind.
Begge har hatt noen korte opphold utenfor bygda for jobb og utdanning. Det ble en del kontorarbeid under førstegangstjenesten i Forsvaret.
«Det skal jeg aldri mer. Det er greit noen timer, men jeg må få drive på med forskjellige ting,» sier han bestemt.
Hun utdannet seg til fotograf utafor bygda, flyttet hjem igjen med fotostudio, og da jobbtilbudet hos tannlegen dukket opp, grep hun det og ble der.
Kommer tilbake «Mange fra vår generasjon har flyttet ut av bygda, men de siste fem årene har mange kommet tilbake og bygd hus i nærområdet. Det er hyggelig å merke at det fylles opp igjen, og det er bra med ungt tilskudd,» sier han.
De to har vært sammen et par års tid, men som de selv sier: Vi har alltid visst om hverandre.
«Til slutt tok jeg motet til meg og inviterte ham på pizza, og siden har det vært oss’,» forteller Line.
For livet som bonde er en livsstil, og ikke nødvendigvis så bonderomantisk som det gjerne fremstilles.
«Det hadde vært hyggelig med litt ferie. Så langt i år har vi klart å være borte fra gården én dag», sier Line, men hun lar det samtidig skinne gjennom at livet på gården er helt fint.
