mannen som ville fly som en sommerfugl

Den utrolige historien om Lund-bonden som ble verdens første flyger i 1825

Terje Johansen

Kartet viser hvor gardene på Strannen lå langs

Lundevatnet: Elve, Gjersdal, Drivdal, Solbjørg, Røyland, Hellesmark, Eike, Tjellesvik, Skåland og Gursli – med Navrestad inne på heia.

(Kilde: Statens Kartverk.)

I dette kronglete landskapet, inne på heia vest for Lundevatnet, har antakelig verdens første vellykte, bemannede flytur funnet sted for nesten 200 år siden.

«Runway’en» – der Hans Andreas løp for å få luft under vingene – lå på høyden ovenfor garden.

(Dronefoto: John Skåland)

Kapittel 1

Nesten som et mirakel

Søndag den 11. september 1785 ble Giertrud Andersdatter og Berent Hanssen Navrestads sønn Hans Andreas døpt i Lund kirke med den nærmeste familien og fadderne rundt seg.1 Dette var mens Abraham Pihl var sogneprest i Lund og Flekkefjord, og, som vi skal se, ble både presten og dåpsbarnet vidgjetne oppfinnere, tusenkunstnere som satte spor etter seg på en rekke områder, blant annet som klokkemakere.

På denne tiden var Norge en fattig og ulykkelig dansk provins, et tynt befolket land hvor mye var uprøvd og uferdig. Utviklingen på den norske landsbygda hadde gått langsomt: Mekaniseringen av jordbruket var knapt kommet i gang; det fantes nesten ikke veger og kjøretøy, og folk levde stort sett slik generasjonene før dem hadde levd. I Lund prestegjeld, helt sørøst i Stavanger amt, hadde flertallet av bøndene verken plog eller harv; de brukte spade og rive med tinder av jern, og håndmakt, når de gjorde våronna.2 Århundrer med dansk styre må ha tæret hardt på framtidstroen og humøret til de arme nordmennene. Ute i Europa hadde moderniseringen av verden begynt: I Glasgow i Skottland hadde James Watt nylig konstruert en dampmaskin som satte fart på den store industrielle revolusjon. Og Frankrike sto foran en radikal sosial og politisk omveltning som skulle få vidtrekkende konsekvenser.

Den siste norske folketellingen fra 1769 viste at det bodde omkring 725 000 mennesker i hele landet, og godt og vel 35 000 i Stavanger amt, som tilsvarer dagens Rogaland fylke. Midtveis i 1780-årene var det omkring 1000 sjeler i Lund prestegjeld. En av dem var Hans Andreas Berentsen Navrestad.

Når kirkeboka sier han ble døpt den 11. september 1785, betyr det antakelig at han var født om sommeren dette året.

I kirkeboka står det også at fadderne var Staale Aavedal, Staale Navrestad, Jens Solberg, Lisbet Aavedal og Torri Qvelland, alle gode naboer fra de omkringliggende gardene, og tradisjonen tro ble den store dagen feiret hjemme på Navrestad. Ved en slik anledning var det vanlig å by på det beste de hadde av mat og drikke. Rundt bordet satt de i sine tunge vadmelsklær, snakket om løst og fast, og kanskje om det som presten hadde sagt i kirken. Som gode kristne var de vel kjent med beretningen om englene som hyrdene hadde sett sveve over markene i Betlehem. De visste også at Jesus ifølge Bibelen hadde utrettet mirakler – og selv hadde steget til himmels etter oppstandelsen.

Lund kirke og prestegarden på Moi var sentrale institusjoner og landemerker allerede på Hans Andreas Berentsen Navrestads tid. Prestegardens hovedbygning er bygd bare noen år før Hans Andreas ble født, mens den nåværende kirken ble vigslet i 1812. På 1700-tallet omfattet sognet både Tonstad, Bakke, Gyland og Nes, og prestegarden på Moi gikk for å være en av de staseligste i hele amtet. (Kilde: Per Chr. Salvesen: Ætter–mål, 2021, «Abraham Pihl. Presten som innførte sekundtid i Norge.»)

Men ingenting kan ha vært fjernere fra deres tanker denne septemberdagen enn at dåpsbarnet Hans Andreas i voksen alder –fire tiår senere – skulle kaste seg ut i løse lufta og fly mirakuløst som en fugl over Navrestadvatnet.

Naturen i Dalane, der Navrestad og Strannen-gardene ligger, finnes det nesten ikke maken til andre steder på kloden.3 Det bratte, ulendte terrenget med kampesteiner spredt utover og fjellknauser som øyer i landskapet – en gang formet av bergarter som ellers finnes på månen – er som skapt for ørn og ravn. De som kom og slo seg ned her for å dyrke den skrinne jorda mellom berg, myrer og fjellvatn, var jordnære mennesker uten luftige tanker og drømmer. For dem var det hardt arbeid, nøysomhet og naturens gang som preget hverdagen.

På slutten av 1700-tallet bodde det folk på nesten 20 garder på vestsiden av Lundevatnet, fra Skåland i nord til Elve i sør – de fleste langs innsjøen, på Strannen, og noen inne på heia.

Strannen-gardene lå som små oaser i det stedvis nesten uframkommelige terrenget: Elve, Gjersdal, Nedre Drivdal, Øvre Drivdal, Postmyr, Kvelland, Navrestad, Åvedal, Solbjørg, Røyland, Djupedal, Hellesmark, Eike, Tjellesvik, Litlehei, Liland, Gursli og Skåland.

Det var et lite lokalsamfunn med begrenset kontakt med verden omkring, men de som bodde der var ikke flere enn at alle kjente alle – og visste at de var avhengige av hverandre. Tre–fire av gardene lå nærmest på kanten av stupet, ute ved Lundevatnet.

Gardene var uten vegforbindelse med omverdenen, og samferdsels- og kommunikasjonsmidler var en sjelden vare i de dager. Når folk skulle fra ett sted til et annet, gikk de til fots, eller tok seg fram sjøvegen med robåt.

Kjøretøy med hjul ble tatt i bruk i Mesopotamia 3500 år før vår tidsregning.4 På landsbygda i Norge var sleden en vanlig kjøredoning til langt ut på 1800-tallet, også i sommerhalvåret.

Navrestad var en av heigardene, vel en mil sør for Moi og to–tre kilometer vest for Lundevatnet. Garden ligger for seg selv på et lite platå med utsikt over et smalt fjellvatn som har fått navn etter garden. Bak husene reiser fjellknausen Skjærapinten seg, og på motsatt side skråner jordene bratt ned mot Navrestadvatnet. De nærmeste gardene er Åvedal, Kvelland og Liland.

Det 25 kilometer lange Lundevatnet var og ble den viktigste ferdselsåren, når folk på Strannen skulle sørover eller nordover. På Hans Andreas’ tid var sjøormen fremdeles et vesen folk tok på alvor og måtte ta med i beregningen, enten de skulle på sildefiske i Boknafjorden, eller til kirke på Moi eller Bakke. I årenes løp var det flere som mente de hadde sett uhyret, både i Sirdalsvatnet og Lundevatnet, som var 314 meter dypt, men helst i nærheten av Bukkeknuten som lå ved Solbjørg. Det var et fenomen som var mye omtalt. Ryktene nådde helt inn til amtmannen i Stavanger.

I sin bok Stavanger Amptes udførlige Beskrivelse beskriver amtmann Bendix Christian de Fine (1696–1746) sjøormen på Lundevatnet som en av amtets «Curiositeter og Merkværdigheter».5

Den gangen trodde mange fullt og fast at det var nisser på gardene, og ikke alle fjøsnisser var like enkle å ha med å gjøre. En av dem bodde på Åvedal, en annen på Røyland. En søndag midt i kirketida røk de to i tottene på hverandre oppe i heia; det gikk så hardt for seg at nissene ikke la merke til folk som passerte på veg til kirken. Åvedal-nissen flyttet senere til Eike, men kom på kant med folkene på garden. I 1750 sto gardshusene på Eike i full fyr, og alle brant ned til grunnen. Nissen fikk skylda for å ha tent på. En stund forut for brannen hadde de jaget ham vekk fra garden. Nissefanten kom angivelig tilbake og hevnet seg ved å sette fyr på husene. «Denne ulykken kan tidfestes. Hvem som ledet etterforskningen etter brannen, er ikke fortalt,» bemerker bygdebokforfatteren Ingjald Mehus.6

Det hadde vært merkelige episoder andre steder også. På Kipps-