SAMARBEID, TILPASNING ELLER MOTSTAND

Usikkerhet og forvirring

I Oslo marsjerer tyske tropper nedover Karl Johans gate, mellom Slottet og Stortinget. Norsk politi rir ved siden av og sikrer ro og orden. De fremmede soldatene paraderer freidig mellom statsmaktene. På fortauet langs gaten står et passivt norsk publikum og bivåner opptrinnet som om de ikke helt har oppfattet hva som foregår.

Samtidig bomber tyske bombefly Sola flyplass, og fallskjermsoldater tar kontroll over plassen. Noen timer senere losser tyske lasteskip krigsmateriell innerst i Stavanger havn som om det skulle være en dagligdags ting. Offiserer fra tyskernes overkommando sjekker inn på Hotel Victoria som om de var turister. Selv om det natten til 9. april 1940 kom meldinger om skyting og krigshandlinger enkelte steder langs kysten, var det vanskelig for nordmennene å fatte at det verste var i ferd med å skje.

Norge var overfalt av en formidabel militærmakt, og et godtroende folk gikk inn i en apatisk tilstand. Forvirringen og usikkerheten var stor. Men noe måtte man vel kunne gjøre. Det var helt klart at usikkerhet kunne bli folkets fiende. Mobiliseringen hadde spilt fallitt. På noen avsnitt sto riktignok militære avdelinger opp og slo tilbake mot den tyske krigsmaskinen, som stadig vokste i størrelse og valset frem over landet fra Kristiansand til Narvik. Konge og regjering forlot hovedstaden og startet en flukt som skulle ta dem helt til Tromsø før de søkte eksil i Storbritannia. Om morgenen, under de kaotiske forholdene som utviklet seg, fisket lederen for Nasjonal Samling i rørt vann. Vidkun Quisling grep resolutt sjansen til å ta makten i Norge. På Marienlyst inntok han NRK med den største arroganse og krevde å få tale i radioen. Der erklærte han seg som Norges nye statsminister og presenterte en ny regjering.

Bildesamling:

Han proklamerte at «...under disse omstendigheter er det den nasjonale samlingsbevegelsens plikt og rett å overta regjeringsmakt for å verne om det norske folks livsinteresser og Norges sikkerhet og selvstendighet».

Den gryende motstand

Det skulle ta tid før nordmennene fikk summet seg over statskuppet og den tyske okkupasjonen som lå foran dem. Gradvis kom folk likevel til hektene, og det var naturlig å stille seg spørsmålet om hva en kunne gjøre.

Ikke på 126 år hadde Norge vært i krig, og det var bare 35 år siden Norge fikk sin selvstendighet. Nå var både invasjon, landsforræderi og nederlag opplevd etter kun to måneders kamp mot tyske inntrengere. Norsk suverenitet var trygget gjennom kongen og hans regjering. Uten dem følte det norske folk seg slagent og forvirret, og nå var folket kastet ut i en usikker fremtid etter den nazistiske maktovertagelsen.

Etter hvert som nordmennene fikk ristet av seg sjokket, kom de sakte til hektene. Det dannet seg en gryende trang til å motsette seg endringene okkupantene gjorde med det norske samfunnet. Norsk kultur og våre verdier var truet av tysk undertrykkelse. I begynnelsen så vi en enkel motstandsholdning som senere utviklet seg gradvis til en motstandskamp med mange militære og sivile fasetter. For å forstå hvordan motstandskampen var i Norge under de fem årene okkupasjonen varte, må man vite når i krigens forløp man er. Ut på høsten 1940 utviklet det seg til sivil motstandskamp preget av hverdagsmotstand og idrettsstreik, senere lærer- og kirkekamp og motstand innen organisasjonslivet ellers.

Tidlig i 1942 ble denne perioden supplert av en hemmelig og illegal periode til ut i 1943. Den organiserte motstandskampen under legal styring av regjeringen i London fant sted fra 1944 og varte krigen ut.

Ikke alle ble med

Det var slett ikke alle som satte seg på barrikadene og gikk inn i aktiv militær eller sivil motstand. Noen valgte å leve med okkupantene etter beste evne og tilpasset seg det nye livet. Dette valget ble ofte forklart med at man måtte holde hjulene i gang, en parole som var gått ut fra Administrasjonsrådet og stort sett holdt okkupasjonen ut. Men man må ikke se på valget mellom tilpasning og motstand som motsetninger. Det var mange aktive motstandsfolk som tilpasset seg okkupasjonsmakten hvis situasjonen krevde det.

Noen gikk enda et skritt lenger enn tilpasning. De kollaborerte direkte med tyskerne og gjorde profitt på krigen. Dermed ble opposisjonen til okkupasjonsmakten også et moralsk spørsmål som kunne føre til opposisjon mellom grupper i befolkningen. Likevel kunne kollaborasjon ha sider ved seg som gjorde at folk ble urettferdig anklaget.

Kollaborasjonsvirksomheten var tvungen. Tilpasning og samkvem med tyskerne var til en viss grad utslag av pragmatisme for å komme igjennom hverdagen. Samarbeid i beskjeden form var noe som kunne hjelpe til med å opprettholde ro og orden, selv om det var krig. Etter folkeretten hadde tyskerne rett til å kreve samarbeid fra norsk forvaltning.

Politisk sett ble eksilregjeringen i London ofte sett på som usikker og vinglete. Et fravær fra den om oppfordring til aktiv motstand ble for mange oppfattet som at samarbeid med tyskerne hadde en ytterligere grad av legitimitet.

Nasjonal Samling (NS)

På det politiske nivået valgte mange å sympatisere med Nasjonal Samling. Et nazistisk parti som var marginalisert i 1939 med kun 1 500 medlemmer, este ut til 39 300 medlemmer allerede i 1941. De så på den tyske okkupasjonen som eneste redning mot bolsjevismen, og de svermet for et tyskdominert Europa. En politisk drivkraft for kollaborasjon lå også i håpet om et forent Europa, styrt som et storgermansk rike, og i et ønske om nasjonal frigjøring i Europas stater. For dem var nazismen det eneste virksomme middel mot kommunisme, jødedom og kapitalisme. Motparten til denne politiske orienteringen lå hos dem som så på britene og Vesten som garantist for sikkerhet. Majoriteten av nordmenn var tilhengere av demokrati, en god rettsstat og et samfunn med en høy grad av maktfordeling. Dette var så fundamentalt forskjellige syn at motstand vokste som konsekvens av den ene eller andre retning.

Den jevne nordmann

Den jevne nordmann foretok nok ikke slike vidløftige analyser, men å vise engasjement mot okkupanten og NS i en vanskelig situasjon, ga god mestringsfølelse på

Terboven, Quisling og Rediess på Akershus festning.

Bildesamling: Nasjonalbiblioteket det personlige plan. Det kunne gjøres ved å holde seg orientert gjennom den illegale presse, spre anti-nazistiske symboler, hoste mot tysk propaganda på kinoforestillinger, flytte seg på bussen hvis tyskere satt seg ned på setet ved siden av, slik vi beretter senere i boken. Slik fremferd signaliserte at man ikke lot seg kue. Frihetslengselen var drivkraft i seg selv.

Befolkningen ble snart påført vanskelige og skjebnesvangre valg. Å bli beskyldt for å være feig, var noe man måtte unngå. I første halvdel av krigen var det på ingen måte sikkert at vestmaktene ville vinne krigen. Det plaget nok mange å ikke helt kunne se hvilken side man skulle falle på. Frykten for å velge feil var klart til stede. Man kunne dermed identifisere glidende overganger mellom standhaftig motstand til naziinfisert kollaborasjon.

Quisling

Quisling ble snart et forhatt symbol for tysk okkupasjon etter det famøse statskuppet. Det ble så alvorlig for tyskerne at han ble avsatt. Som erstatning satte tyskerne inn et norsk administrasjonsråd som samarbeidet med Høyesterett. For å gi det legitimitet, ble høyt respekterte norske personligheter brukt for å støtte rådet. Senere i krigen ble faktisk hatet mot Quisling så sterkt at det overgikk uviljen mot tyskerne.

Et annet forsøk på å sette inn et politisk styre, var da Stortinget stemte over et forslag om at kongen skulle abdisere, noe som satte en støkk i de fleste nordmenn. Hitler var heller ikke fornøyd med utviklingen i Norge og satte inn Reichskommissar Josef Terboven for å håndtere den sivile delen av det norske samfunnet.

Den nye politiske virkelighet

Heretter måtte nordmenn forholde seg til fire motparter i Norge: Wehrmacht som tok seg av militære spørsmål, Terboven som styrte politikk og sivilt styre, Rediess med sitt SS og politi som håndterte politispørsmål, og til slutt NS som ble brukt for å nazifisere det norske samfunnet.

Quisling ble etter hvert tatt inn igjen i den tyske varmen. Han ble utnevnt til «fører» for den nazistiske indoktrineringen. Selve førerbegrepet skulle vise seg å bli en rød klut for nordmenn og ble nok et argument for å vise opposisjon. Nordmennene var et fredselskende og lovlydig folk. De fleste kunne ikke på noen som helst måte se noen legitimitet i overfallet de var utsatt for. Hatet steg og måtte få utløp. Det ga også næring til ak- sjoner som kunne forstyrre tyskernes aktiviteter. Det lå stimulans i å forsure atmosfæren for tyskerne i den såkalte hverdagsmotstanden. Jo flere ulemper en kunne påføre okkupanten, jo bedre.

Når motstandskampen i Norge skal beskrives, har man lett for å beskrive hvordan kampen ble utøvd. Motivene og drivkraften kommer mer i bakgrunnen.

Holdningskampen

Det som drev holdnings- og motstandskampen frem, selve motivene for å risikere liv og lemmer mot okkupantene, varierte. I stor grad lå de på det psykologiske og ideologiske plan og dreide seg om hva som truet nordmenns nedarvede verdisyn, og hvilke tiltak som gjorde okkupasjonsmakten usikker. I holdningskampen som oppsto, styrket nordmennene sin kollektive tilhørighet. Holdningskampen drev også frem et skille mellom de som ble oppfattet som gode nordmenn, og de mindre gode, som var overløpere eller ble kalt stripete. Wehrmacht, som skulle foreta en militær sikring av Norge, var også avhengig av et visst samspill mellom befolkningen og soldatene. Når så nordmenn avviste tyskerne i dagliglivet og viste dem ryggen, var det ukomfortabelt. Så ubehagelig at Wehrmacht følte at en slik holdning kunne true den tyske kampmoralen.

Nordmenn holder forsiktig avstand. Bildesamling: MHFR

Etter hvert som verdenskrigen endret karakter, endret nordmennene oppfatning om hva som var riktig og galt. Derfor skjerpet flere seg ettersom en alliert seier ble tydelig i horisonten. De som valgte tilpasning og kollaborasjon, så det ikke like opportunt å ri samme hest på slutten av krigen som i begynnelsen. Det fantes også de som hadde arbeidet for tett sammen med NS og tyskerne, som rømte til Sverige i den siste fase av krigen for å sikre sitt rykte som «gode nordmenn».

Innledningsvis viser vi til skjellsettende pålegg og konstitusjonelle krav pålagt Norge som stat under okkupasjonen. Det kom mange slike endringer i løpet av krigen. Hvordan nordmenn agerte, blir belyst andre steder i boka. I hovedsak var likevel drivkraften til motstand tuftet på nazifiseringen og forsøkene på «nyordning» som fant sted. Terboven så på NS og Quisling som nyttige idioter og ga dem fullmakter og pålegg for å få nordmennene over på tysk side. Det skulle vise seg å bli umulig.

Med norsk kultur i bunn, så nordmennene på okkupasjonen som et brudd på folkeretten. De kunne ikke tolerere inntrengernes metoder for statsovertagelse og motsatte seg nazistisk infiltrasjon. De ville ikke la seg styre av et tysk protektorat. Nordmenn motsatte seg også å gi lojalitetserklæring til nazifiserte organisasjoner. De motsatte seg også nazifiseringen av norsk kultur. Nyordningen kolliderte med det norske frivillighets-, organisasjons- og rettferdighetssamfunnet.

Det tyske terrorvelde og tvangsmobilisering til arbeidsinnsats, kunne ikke tolereres. I stor grad ble den tyske maktovertagelsen et spørsmål om å sikre et nasjonalt være eller ikke-være. Terboven og det tyske sikkerhetspolitiet innførte strenge represalier overfor nordmenn som ikke lot seg innrette etter tysk justis. I en tale i 1940 poengterte Terboven at: «… for det norske folk å få igjen sin frihet og selvstendighet var det bare én vei å gå, og den førte over Nasjonal Samling. Det stod opp til det norske folk å velge».

En mengde humoristiske viser og dikt ble skrevet og sirkulert blandt gode nordmenn. Bilde: Ann Kristin Åse

Dette var en rød klut for nordmenn. Utsagnet gjorde det enda lettere for nordmenn å velge motstand. Hatet mot Terboven tiltok, og hans harde fremferd gjorde at motstandsbevegelsen faktisk lot seg stimulere av slik urettferdighet. Tyske represalier mot nordmenn førte paradoksalt nok til økt motstandskamp, men innenfor visse grenser. Represaliene i Telavåg virket avskrekkende. Innenfor motstandsbevegelsen grydde det frem en vifølelse. Den var imidlertid ikke generell. Kommunistene drev lenge sin egen kamp uavhengig av Milorg. Samtidig tok det tid å få koordinert hjemme- og utefronten.

Det var naturlig at det ble vakt en opposisjon til tyskernes hærtaking av landet. Den første som stod opp og klart sa fra til tyskerne, var kong Haakon, med sitt nei til tyskernes ultimatum om overgivelse. Men man kan likevel ikke si at det var noen massiv motstandsbevegelse i begynnelsen av krigen. Det sterke bildet vi har av norsk motstandsbevegelse, fant i realiteten sted det siste året av krigen, da strukturen på den militære motstanden var etablert. Imellom disse ytterpunktene så vi alt fra sympati til sinne, kamp og frustrasjon mot en okkupant. Bildene fra aprildagene 1940 av et lammet folk, ble avløst av heroiske bilder av et aktivt motstandsfolk.

Opposisjonsoppvåkningen som fant sted, slo ut i en moralsk og nasjonal plikt til motstand mot okkupanten. Det skapte forsvarsvilje. I kjølvannet av dette lå blodsutgytelser, men i samarbeid med de allierte styrkene førte motstanden til seier.

Fra tap i krig og fangenskap, til aktiv

Motstand

Det rådet kaos i Dirdal etter at oberst Spørck overga sine styrker 23. april, og likeså på Haugalandet 2. mai, da kaptein Westbøe gjorde det samme med de siste stridende styrkene i Rogaland. Soldater, vant med å lyde ordre fra sine offiserer, hadde ikke lenger noen ordre eller ordregivere å lyde.

En god del av soldatene, både fra IR 2 og IR 8 i nord og sør, hadde klart å lure seg unna tysk fangenskap. Noen dro rett hjem, mens andre ønsket å slåss videre, for det var jo fremdeles kamper lengre nord i landet. Flere klarte dette ved å flykte østover. Resten av soldatene og offiserene ble internert av tyskerne på forskjellige steder i og rundt Stavanger. Mange av disse følte seg ikke ferdig med oppgavene de hadde meldt seg til, å kaste tyskerne ut av Norge.

Sett i ettertid hadde innsatsen i 1940 vært fortvilet, preget av svak og uklar ledelse mot aggressive tyske soldater som ikke ga seg når de møtte motstand. At tyskerne behersket luften til de grader, var sterkt demotiverende. De norske tapene var forholdsvis små, men vissheten om å mangle luftvern, usikkerhet skapt av tyske disposisjoner og til tider svak norsk ledelse hadde virket negativt inn på troppenes moral.

I løpet av mai slapp de menige og de fleste offiserene ut fra de midlertidige fangeleirene i Rogaland. På tross av kapitulasjonen var mange fremdeles fulle av ungdommelig stridslyst og hadde under fangenskapet lagt planer for videre motstand.

Det var generelt stor frustrasjon med både politikerne, offiserene og britene. De siste spesielt etter at de plutselig hadde trukket seg ut av kampene. Når man hørte om politikernes tafatthet her hjemme, om ønsket om kongens avsettelse og stortingets presidentskaps vinglete holdning, så skapte dette både forvirring og en følelse av hjelpeløshet. Likevel var kampånden der, det var tross alt fedrelandet det handlet om. Nå ønsket mange av soldatene å fortsette kampen i det skjulte.

Det var fra denne gruppen av kapitulerte soldater den aller første motstanden vokste frem. Mange samlet likesinnede rundt seg i interneringsleirene, menn som de hadde lært å stole på under de harde kampene i aprildagene. Nei, de hadde ikke gitt opp kampen, selv om de nå var fratatt våpen og ble voktet av tyske soldater.

Det foregikk en omfattende utbygging på Sola og ikke minst den nye flyplassen på Forus, hvor mange av de norske soldatene allerede var blitt tvunget til å jobbe som krigsfanger. En mengde forsvarsinstallasjoner var under bygging rundt flyplassene og langs hele rogalandskysten. Større brakkeleirer var under oppføring, og i Madlaleiren oppholdt det seg en mengde tyske soldater. All denne informasjonen måtte jo noen være interessert i?

Norske offiserer marsjerer under eskorte i Oslo, mot tysk fangenskap i april 1940.

Bildesamling: MHFR