Frykten

Jeg skjulte godt min indre kjerne, ville mine svakheter verne. Bort fra ditt blikk, vekk fra din viten, ville ikke føle meg så ubrukelig og liten.

I sannhet var jeg redd for deg; redd du skulle fordømme meg. Kritisere, håne eller le, så alle min udugelighet ville se.

Jeg var redd for såre og vonde ord, bli utstøtt fra vennskapets bord. Redd for å ikke behage deg, for da ville du ikke like meg.

Et slit å leve i fryktens sekt, fordømme hele min egen defekt. Aldri bra nok på noe vis. Det er illusjonens høye pris.

Nå er jeg så utrolig lei av frykten som har jaget meg. Tar nytt valg i alt jeg gjør, går rett inn gjennom fryktens dør.

Ønsker den velkommen inn, lar den brenne i magen min. Føler musklenes kontraksjoner, fryktens iskalde vibrasjoner.

Jeg slutter på frykten å høre finner ny adferd jeg kan gjøre: Trosser frykten og klumpen i magen! Et mot blir lagt for dagen!

Frykten er jo ikke sann: En løgn om alt vi ikke kan. Holder oss nede, kapsler oss inn, tar over hele vårt sinn.

Etter mange år jeg våkner opp. Forstår dens evige sleipe flopp. Avslører fryktens kalde røst, den, min venn, gir aldri trøst.