Afasi og utfordringene

Å få slag er et spark fra det levende livet. Det merker man virkelig når man er kommet så langt at man vil komme i gang med kryssordet i Afasiposten, eller i andre blad. Det funker ikke for alle, eller? Erfaringsvis kunne man kanskje klare noen ord i kryssordet. Men om man måler det med hvor lang tid man trenger for å hoste fram et ord, er det kanskje bare ett ordentlig ord om dagen. Samtidig har man kanskje ødelagt muligheter for andre ord. Ergo; det med kryssord er ikke noe for meg. Ikke i dag.

■ Av Harriet K. Reitan

Men hva med Suduko. Bare 9 tall i hver linje. Kan telle til 9 tenkte jeg - og prøvde. Joda, tallene kom ut av munnen min, så jeg begynte med å telle høyt til meg selv. Klart at det ikke var noe greit, hjernen min fikk ull eller tåke og hodepine. Knotten min trengte hvile, mye hvile.

Den varme sommerdagen i fjor, plasserte jeg meg i en skyggefull plass i hagen med meg selv blyant og viskelær og en suduko. Etter noen dager, klarte jeg til slutt en lett sudoku. Det var virkelig lykken. Bare det at jeg har klart en, så vet jeg at jeg har klart noe.

Vanskelig suduko og kryssordene er stadige utfordringer.

Etter slaget forsto jentene mine at jeg ikke husket navn. Jeg fikk lapper på kjøkkenskapet med navn. Men hvem var de? Til sist var det den yngste jenta mi som fikk ut bilder og laget en kortstokk med navn og ansikter. Da hadde jeg en kortstokk for familien og en for venner og naboer. Og eldstejenta mi skrev et skriv som jeg kunne gi til dem som ikke forsto hva jeg sa. Det var så godt å ha de to jentene mine.