Skråblikk: Maur i magen

Maur i magen

Jørgen Valeur, Unger-Vetlesens institutt, Lovisenberg diakonale sykehus

Insekter spises av adskillige arter – både mikrober (inkludert sopp) og makrober (inkludert planter) – men utgjør sjelden hovednæringskilden til store dyr (1). For primater går det en «klassisk» øvre grense for insektetere ved en kroppsmasse på rundt 500 g – den såkalte Kays terskel (2). Det er energikrevende å jakte etter insekter, og det ernæringsmessige utbyttet er begrenset – med mindre «matpakkene» lever tett sammen i store kolonier, slik «ekte sosiale» (eusosiale) insekter gjør. Kjempemaurslukeren (Myrmecophaga tridactyla; fig. 1) kan veie opptil 50 kg, og har utviklet seg for å utnytte nettopp en slik økologisk nisje. Mye handler om atferdsmessige og anatomiske adaptasjoner (3), men den uvanlige livsførselen er også avhengig av fordøyelsesfysiologiske tilpasninger: det som skjer i kjempemaurslukerens mage (fig. 2).

Minst tre ulike prosesser kan være involvert:

1. Mekanisk fordøyelse. Den britiske anatomen sir Richard Owen (1804–1892) fremhevet særlig betydningen av ventrikkelens distale del: «The pyloric division of the Anteater’s stomach is remarkable for the thickness of its muscular tunic and the density of its epitelial lining, which convert it into a veritable gizzard. […] A very small proportion, only, of food can enter at one time into this cavity, to be subjected to the triturating force of its parietes, operating with the aid of swallowed particles of sand in the comminution of the unmasticated and imperfectly masticated termites.» (4). En «sluker» tar seg som kjent ikke tid til å tygge maten. I likhet med fugler mangler kjempemaurslukeren tenner, men har i stedet en slags «krås» – «tyggemage» eller «magemølle» – som kverner og maler opp maten ved hjelp av sandkorn og småstein.

2. Kjemisk fordøyelse. Maursyre, som maurene spruter ut for å forsvare kolonien, kan paradoksalt nok bidra til å fremskynde deres intragastriske nedbrytning – i alle fall ifølge Encyclopedia of Mammals: «Anteater stomachs are unusual in not secreting hydrochloric acid, but depend instead on the formic acid content of the ants they eat to assist digestion.» (5). Denne besnærende påstanden om maur som «selvfordøyende mat» gjentas ofte, men det er uklart hvilke studier som ligger bak.

3. Enzymatisk fordøyelse. Insektenes eksoskjelett består hovedsakelig av kitin, og kitinolytiske enzymer (kitinaser), enten endogene eller mikrobielle (6, 7), kan spille en rolle i fordøyelsen av maur – men dette er ennå ikke undersøkt hos kjempemaurslukere.

«No work has been done on the digestive physiology of myrmecophages […]», skrev Redford da han oppsummerte status for maurspiservitenskapen i 1987 (8). Situasjonen er neppe særlig bedre i dag: «It seems that the idea that charismatic species are well-known by science does not hold true for the giant anteater, making it a famous John Doe of wildlife conservation.» (9). Det bør krible i en maurslukerforskermage.

Litteratur:

1. Raubenheimer D, Rothman JM. Nutritional role of entomophagy in humans and other primates. Annu Rev Entomol 2013; 68: 141-60. 2. Kay RF. On the use of anatomical features to infer foraging behavior in extinct primates. I: Rodman PS & Cant JGH (red.). Adaptations for foraging in nonhuman primates: Contributions to an organismal biology of prosimians, monkeys, and apes. New York: Columbia University Press, 1984 (s. 21-53). 3. Naples VL. Morphology, evolution and function of feeding in the giant anteater (Myrmecophaga tridactyla). J Zool London 1999; 249: 19-41. 4. Owen R. XIV. On the Anatomy of the Great Anteater (Myrmecophaga jubata,

Linn.) – Part II. Trans Zool Soc London 1858; 4: 179-182. 5. Macdonald DW (red.). The encyclopedia of mammals. 3. utg. Oxford:

Oxford University Press, 2006 (s. 116). 6. Adrangi S, Faramarzi. From bacteria to human: a journey into the world of chitinases. Biotechol Adv 2013; 31: 1786-95. 7. Delsuc F, Metcalf JL, Parfrey LW, Song SJ, Gonzalez A, Knight R. Convergence of gut microbiomes in myrmecophagous mammals. Mol Ecol 2014; 23: 1301-17. 8. Redford KH. Ants and termites as food. Patterns of mammalian myrmecophagy. I: Genoways HH (ed.). Current mammology. New York:

Springer Science + Business Media, 1987 (s. 349-99). 9. Diniz MF, Brito D. The charismatic giant anteater (Myrmecophaga tridactyla): a famous John Doe? Edentata 2012; 13: 76-83. 10.De Urries JJ. An exotic Goya: His Majesty’s Great Ant-Bear. Goya 2011; 336: 242-53.