DR. TORKIL FÆRØ
HVILEKUREN
Hvil smartere, stress mindre og prester bedre
Innenfor klosterportene
Den tunge klosterporten lukkes etter meg med et smell. Bestyrerinnen gir streng beskjed om at vi må vri om nøkkelen fem ganger for å låse skikkelig. Vi må for all del ikke forstyrres av nysgjerrige turister som banker på og bare vil se seg om. Vårt område den kommende uken skal beskyttes mot uønskede inntrengere. Verden skal stenges ute.
Jeg ser meg rundt. Her er klosterhage, murer, søyler og svalgang. Store og små rom. Trapper og gulv er slitt av munkeskritt etter århundrer på søken etter Gud, og i de siste tretti årene av moderne mennesker på søken etter seg selv gjennom kursvirksomhet. Klosterrommet inviterer til introspeksjon, til å vende seg innover. Det avgrensede bevegelsesrommet skaper frihet til å tenke i nye baner. Slik har klostre vært arnesteder for kreativitet og tenkning gjennom tusener av år. Det er ikke uten grunn at de fleste religioner har en variant av klosterliv. Kan et kloster være nyttig for oss også i dag? Kan det gi en mulighet for å finne ro i kropp og sjel og samtidig gjøre oss klokere?
Morgenøkten starter før soloppgang. Klokken 06.30 er det mediyoga, og vi ruller ut mattene mens morgenlyset gradvis fyller rommet. Dette er en meditasjonsform som ifølge forskning gir økt ro og bedre stressbalanse. Bevegelsene er rolige, muskler og ledd tøyes forsiktig. Stemmebåndene renskes, og østlige mantraer klinger i kor. Jeg føler slektskapet til munkenes tidebønn, og fornemmer deres ekkoer fra veggene. Hjernebølgene i rommet synkroniseres, pulsen roer seg. Jeg
merker at nye bevegelsesmønstre også skaper nye tankemønstre. Bra er det, for jeg er tross alt kommet for å starte på en bok. Den skal handle om å hvile, noe jeg ikke er spesielt god til, i likhet med de fleste andre. Det er vel derfor vi alle er her, jeg og ti damer.
Etter yogaseansen er det pålagt stillhet i fire timer. Vi nyter frokosten i taushet, magenes rumling og bestikkenes klang forsterker stillheten. Jeg setter meg mellom søylene i klosterhagen. Klokkene klinger hvert kvarter. Jeg teller. Først kommer dype slag som markerer timene, så lyse slag som angir kvarterene som er gått. Pulsklokken bekrefter tidspunktet 9:45, og viser samtidig at hvilepulsen er lav. I mellomrommene mellom klokkeslagene og søylene oppstår det nye tanker, som lister seg frem fra underbevisstheten. Vanligvis overdøves de av hverdagens travelhet.
Det slår meg at vi må skape vårt eget indre kloster. Et mentalt kloster med en mur og en dør vi selv sitter med nøkkelen til og kan vri om fem ganger. En klosterhage der vi kan dyrke frem det vi vil, og renske ut ugresset vi ikke vil ha. Ugresset dumper vi i komposthaugen i bakgården der mark og fluer kan forsyne seg og fordele det tilbake til næringspyramiden.
Klostrene har vært laboratorier, altså arbeidssentre, der munker og nonner har produsert tanker og varer av verdi for verdenen utenfor. Jeg sitter og skriver i et rom fylt av gigantiske eiketønner. Her i kjellerne ble det produsert olivenolje, vin og silke. Andre steder har de malt ikoner, kopiert skrifter og laget sanger. Fremtredende munker og nonner har oppdaget genetiske arvemønstre og utviklet ideologier som preger verden også i dag.
Vi som er her nå produserer stillhet, velvære og fred. Det er mangelvare og dermed ettertraktede luksusvarer i vår tid. Om vi klarer å skape vårt indre kloster, kan vi få mot til å formidle vår nydyrkede fred og ro overfor omverdenen. Og til og med tåle om det ikke skulle settes pris på.
Jeg følger spent med på pulsklokken for å se om freden i sinnet fortsatt gjenspeiles i stressnivået. Men etter litt tid utendørs har solen skrudd på turboen. I 33 graders varme forsvinner hvilepulsen raskere
enn dugget på gressplenen. Stigningen fra 60 til 80 i puls hadde passert under radaren min.
Ved lunsjtid er stilletiden over, og pratesjuke deltakere sitter forventningsfulle rundt bordet. Jeg forventer fred også i magen, særlig ettersom det står vegetarkost på menyen. Den gang ei. Pulsklokken dirrer: glukosealarm! Jeg har nemlig en blodsukkermåler stukket inn i overarmen, som måler kontinuerlig. Blodsukkeret fyker opp til 13, selv på meg som ikke har diabetes. Slike verdier har jeg ikke sett på lenge. På Garminklokken følger stressnivået blodsukkeret og dundrer i høygir. Pasta, pizza og risotto med druer kjører karusell med blodsukkeret i 5–6 timer og svinger seg fortsatt når middagen serveres seks timer senere. Jeg kjenner meg sliten, på Garminklokken ser jeg at kroppsbatteriet tappes, de gode tankestrømmene tåkelegges. Hadde jeg ikke hatt målerne, ville jeg ha trodd at tankearbeidet hadde gjort meg sliten. Søvnen blir urolig med høyt stress og blodsukkerkurver som kjører berg-og-dal-bane gjennom natten. Jeg våkner groggy som etter en heftig vinsmaketur.
Hvile-ekspedisjonen har dermed tatt en brå vending. Uventede hindringer har stilt seg i veien for målet. Men det betyr ikke at jeg har mislyktes, for identifisering av feil fører også fremover. Det er vanskelig å finne fred i hodet med varmestress i kroppen eller matstress i tarmene. Fullstendig hvile er tydeligvis avhengig av både ro i hodet, hvile i kroppen og fred i fordøyelsessystemet. Veien frem ble plutselig litt lengre. Men jeg har fått et bilde å bygge videre på. Et indre kloster: Et sted der jeg kan beskytte sinnsroen mot mentalt stress og kroppen mot fysiologisk stress. Slike usynlige murer kan stenge ute det vi ønsker å begrense, så vi kan dyrke det vi vil at skal vokse på innsiden. Om vi med tiden får et overskudd, kan vi tre ut av portene og dele av kunnskapen og det vi har skapt.
Nå gjenstår det bare å skrive resten av boken, som kan gjøre oss til abbeder og abbedisser i våre egne, indre klostre. Det forekommer meg at det kan dukke opp flere overraskende hindringer på veien til hvilepuls enn hetebølge og raske karbohydrater.
Hastigheten sliter på
kropp og sinn
Vi sliter med å hvile. Å finne ro er langt vanskeligere enn det høres ut til. Å slappe av kan være det mest anstrengende vi gjør. Og å senke farten krever gode bremser. Kontinuerlig stress øker risikoen for en tidlig død, og underveis i det forkortede livet skaper stresset sykdom, redusert livskvalitet og nedsatt prestasjonsevne. Slitne og utbrente mennesker er daglig kost på legekontoret, og setter ellers driftige folk ut av spill og tar dem inn i sykefravær. Hastigheten som er blitt den nye normalen sliter på kropp og sinn. Immunforsvaret svikter under belastningen, for vi er ikke skapt for denne intensiteten uten tilgang til hvile.
Livsstilen vår stresser oss, men det er ikke bare vår egen skyld. Samfunnet rundt oss snurrer fortere enn noensinne, mediene dominerer sanseinntrykkene våre, og kommersielle interesser jakter på oppmerksomheten vår. Hvile står i fare for å bli utryddet – det står på rødlisten for de fleste. Likevel er det vi selv som må ta ansvar for å rydde opp. Vi kan ikke vente på at samfunnet skal endre seg.
I denne boken vil du lære hvordan du finner din fysiologiske bremsepedal, og enda viktigere: øve deg på å bruke den. Bruker du pulsmålere som speedometer, blir det langt lettere å identifisere det som stresser eller roer, og slik kan du regulere hastigheten din. Dette er ikke bare en teoretisk bok om hvile, men om hvile i praksis. Jeg ønsker å forenkle og ikke komplisere hvile. Dersom boken ikke gir deg mer målbar hvile, er alle ordene bortkastet. Jeg ønsker dessuten å gi deg en avslappende bok. Dette er ikke et nytt område du skal prestere på. Vi skal bli gode
nok til å hvile. Så finn en komfortabel lesestilling, pust rolig og gjør deg klar for denne hvilereisen.
Selv er jeg elendig på å hvile, men nå tvinges jeg til å bli god på det. Paradoksalt nok er det boken min om stressbalanse, Pulskuren, som truer med å velte lasset. Den ble utgitt i 2023, og i den skriver jeg om hvordan vi kan temme vårt urgamle autonome nervesystem ved hjelp av pulsmålere.
Det å brått bevege seg fra en anonym legetilværelse til å bli en bestselgende forfatter går ut over hvilepulsen. Det er en stor overgang å gå fra å lytte til enkeltmennesker på legekontoret, til å bli lyttet til av hundrevis i foredragssaler, tusenvis i podkaster og på Instagram, og hundretusenvis på radio og TV. Jeg har stor forståelse for at noen går på en smell etter et gjennombrudd.
Tidligere hendte det at det dukket opp hvilepauser helt av seg selv. Jeg hadde kontroll over tiden min. Avtaleboken var halvfull av aktiviteter og avtaler som jeg selv hadde tatt initiativ til. Nå er det så mange som henvender seg i alle kanaler at jeg aldri kan planlegge en dag uten en mengde uforutsette henvendelser. Ukjente folk kommer med ønske om at jeg skal bidra til deres prosjekter. Podkaster, intervjuer og foredrag dominerer dagene. Nå holder det ikke lenger med rådene jeg ga i Pulskuren, akkurat som det ikke er tilstrekkelig med vanlige bremser i en Formel 1-racerbil. For å kunne holde full fart, må jeg bremse mer effektivt i svingene. Det gjør at jeg må bli spesielt flink til å roe ned når jeg kan, si nei til unødvendige aktiviteter, og lære meg å jobbe effektivt mens jeg bevarer hvilepulsen. Det håper jeg at denne boken kan hjelpe meg med. Og jeg tror at det som hjelper meg, kan hjelpe deg.
Jeg ønsker å lære deg hvorfor vi bør bli flinke til å hvile, hva hvile egentlig er og til slutt hvordan vi kan få det til. Ettersom jeg selv er dårlig på dette, så ligger jeg hele tiden bare et lite skritt foran deg. Men det er kanskje det beste utgangspunktet for at vi begge skal lære. Jeg
ønsker å formidle et minimum av nødvendig teorikunnskap og legge hovedvekten på praktiske løsninger for å finne den roen vi trenger for å fungere godt. Underveis vil jeg peke på bøker med oppdatert kunnskap, skrevet av verdensledende eksperter som kan ta deg videre innenfor hvert tema. Du trenger ikke nødvendigvis å kjøpe bøkene, for hvis du lytter til disse forfatterne i podkaster og ser dem forklare på YouTube, vil du lære masse. De siste to årene har gitt meg innsikt i tusenvis av menneskers nervesystemer og hva som får dem i hvile. Det fikk jeg under arbeidet med testgrupper da jeg skrev Pulskuren, og gjennom Instagram-kontoen min @dr.torkil og pulskuren.no, har jeg tidvis blitt bombardert med spørsmål rundt følgernes pulsmålinger og stresskurver. Det tenker jeg å bruke for alt det er verdt. Derfor vil du spredt gjennom hele boken få innblikk i ulike erfaringer om hvile fra personer som har brukt pulsklokke. For det viktigste jeg har observert, er at hva som gir hver enkelt av oss hvile, er individuelt. Vi er like forskjellige på innsiden som på utsiden. Det som roer deg, kan stresse andre og motsatt. Og fordelen med pulsmålinger er at det er mulig å finne ut av hva som leder deg til hvilemodus.
Noen fellestrekk finnes likevel. Jeg har for eksempel funnet ut at det er lite hjelp i å gjøre pusteøvelser om man har spist noe man ikke tåler, eller å meditere om det er for varmt. Det er heller ingen varig løsning å ta kuldebad dersom problemet egentlig er stress på grunn av perfeksjonisme eller unødvendige bekymringer. I denne boken jakter jeg på hvilepulsen fra mange forskjellige vinkler. Vi skal både trene på å hvile og rydde opp i grunnårsakene til stress. Vi skal lære å hvile i fred mens vi fortsatt lever. Vi skal lære å bruke pulsmålere som veiledere for stressbalanse og finne helhetlig og målbar hvile.