DET MØRKE DYPET

Men så blir det plutselig tungt å puste. Hun klarer ikke fylle lungene, og selv om oksygenmåleren viser at hun har rikelig med oksygen, blir brystet trangere for hver gang hun trekker pusten. I panikk river hun munnstykket ut og trekker inn kaldt vann. Så sluker mørket henne.

EN SKYGGE

Da Storm og letemannskapet finner

Ylva, skyldt opp på et svaberg, er hun bevisstløs. Og da hun våkner, er det med minner om en skygge som har grepet tak i henne i vannet og dratt henne om bord i en båt. Storm mener skyggen hun også hevder å ha sett før er i hennes eget hode, og Ylva blir konfrontert med sin største frykt: å bli sett på som sinnssyk som sin mor.

Hevnen

Tilbake i Bodø er Ylva er fortsatt overbevist om at noen bevisst tuklet med dykkeutstyret hennes på Galapagos. Hun mistenker at den amerikanske generalen George Rove står bak, slik hun også mente han iscenesatte ulykken i Arktis for å utløse en konflikt mellom Russland og NATO. Etter Ylvas sterke beskyldninger den gang har Rove og selskapet hans falt i anseelse, og Ylva tror han nå er ute etter hevn. Motvillig går datakyndige Storm med på å hacke Rove og Titans Security, på jakt etter noe som kan gi Ylva svar. Da dukker det plutselig opp en melding på skjermen. En som kaller seg Snøleoparden sier at dersom Ylva ønsker å fange Rove, må hun komme til våpenmessen i Beijing.

SKYGGEN

Med falske id-papirer reiser Ylva til Beijing under navnet Kari Jakobsen. På våpenmessen møter hun en mann som vet ting om Ylvas fortid som ingen burde vite, ting som allerede har hjemsøkt Ylva i en årrekke. Dermed får Ylva bekreftet at hun ikke har innbilt seg noe av det hun har opplevd i det siste. Skyggen hun har følt seg fulgt og overvåket av, den alle sa aldri var der, har vært virkelig. Det vet hun nå. Og nå vet hun også at hun ikke er trygg. Men hun vet fortsatt ikke hvilket spill hun er i ferd med å bli en del av, og hva hun må risikere for å avverge katastrofe. For et terrorangrep mot en av NATOs atomdrevne ubåter på Svalbard, planlagt av en uhellig allianse med våpenog forsvarsindustrien, islamistiske fundamentalister og kinesisk etterret- ning, nærmer seg. Og den eneste som kan stoppe angrepet, er Ylva.

Suksessen

Grethe Bøe skrev og regisserte internasjonalt prisvinnende spillefilmer og TV-serier før hun i 2021 forfatterdebuterte med thrilleren Mayday Mayday fikk strålende anmeldelser, og ble blant annet omtalt som en «iskald thriller med en unik kvinnelig helt». Nå er Bøes unike helt Ylva Nordahl tilbake, og denne gangen slites hun i valget mellom lojalitet til systemet og integritet i møte med urett begått av folk innad i systemet. Snøleoparden er en fartsfylt thriller som tar oss fra Galapagos til Paris, Beijing, USA, Afghanistan og en NATO-ubåt ved den russiske grensen i Arktis og på Svalbard. Ylva Nordahl er enda sårere og råere enn sist vi møtte henne, og Bøe lar oss få være tett med på kampen mot mørke krefter, både de Ylva har i seg selv, og de som angriper utenfra.

Av Sarah Natasha Melbye

Utdrag Fra Boken

Utdrag Fra Boken

Utdrag Fra Boken

Hun trakk inn luften mens hun talte til en, to, tre, og så pustet hun ut … tre, to, en, og så inn igjen … en, to, tre. Men brystet knøt seg, hun fikk kun et gjerrig blaff av oksygen. Urolig gløttet Ylva ned på oksygenmåleren, hun hadde rikelig. Likevel, for hvert grådige innpust kjentes brystet trangere og hjertet slo raskere.

Noe måtte være galt med utstyret. Hvor var Storm? Ylva forsøkte å senke pusterytmen ytterligere, hun justerte oksygenopptaket. Til ingen nytte, det kjentes som om lungene var i ferd med å kollapse, som om hun pustet i et vakuum. Hun fikk ikke nok luft.

Hun sto ved landgangen og fulgte med på folkene som strømmet ut av bussene – forventningsfull, for hun skulle treffe ham igjen etter at de hadde brevvekslet i en måned, og hun hadde så vidt hørt stemmen hans i én telefonsamtale. Hun hadde reist nordover med noen andre islendinger som også jobbet i Sverige, og var ankommet Petsamo dagen før for å rekke avgangen med skipet Esja, som skulle til Island. Hun hadde gledet seg over nyheten om at den tyske okkupasjons makten i Norge og Danmark hadde gitt dem tillatelse til å foreta denne reisen. De islandske statsborgerne ville hjem, og skipet Esja var sendt for å hente dem. Hun trodde at denne avsidesliggende havna var blitt valgt fordi den lå utenfor kampområdene, og at veien dit gikk gjennom nøytralt land. Hun behøvde ikke å tenke seg om to ganger. Det var ingen andre steder enn Island hun ville være i slike urolige tider, og hun hadde oppfordret ham til også å bli med på seilasen. I det siste brevet hadde han skrevet at han ville sette seg på listen. Hun var blitt lettet og syntes det var godt at gjenforeningen deres ville skje om bord på et skip som var på vei til Island. Hun måtte få tid alene sammen med ham.

Skulle hun kaste vektene og svømme opp? Det ville være uklokt, Roca Redonda var berømt for de kraftige havstrømmene sine, Ylva var for lett og ville bli sugd stadig lenger ut og ned. Dessuten, om hun fikk panikk og svømte for raskt opp mot overflaten, ville trykket rundt kroppen senkes så hurtig at nitrogenbobler ble dannet i blodstrømmen. Ylva visste hva som ville skje om hun steg opp for raskt og ikke tillot dekompresjon; nitrogenboblene i lungene ville ekspandere lik kullsyrebobler når du rister en colaflaske, bortsett fra at de ikke hadde noe sted å forsvinne, men fulgte blodstrømmen rundt i kroppen og opp til hjernen. Dykkersyke, det ville i verste fall drepe henne. Hvor var Storm?

Da hun ikke fikk øye på ham, gikk hun forsiktig inn i klyngen som hadde stimlet sammen på havna, og speidet bekymret rundt seg. Hun stakk hodet inn i den ene bussen etter den andre og lette, men uten hell. Da så hun en av vennene hans fra medisinstudiet, og hjertet banket et ekstra slag; de måtte ha reist sammen. Hun løp bort til mannen, der han sto bøyd over en reiseveske, og hilste på ham. Han gjenkjente henne med det samme, og av en eller annen grunn var det naturlig å omfavne hverandre som gamle venner. Det var kanskje fordi de sto på et fremmed sted og var på vei hjem. Hun så det straks på ansiktsuttrykket hans at ikke alt var som det skulle.

«Kom han ikke sammen med deg?» spurte hun.

Mannen så seg omkring og var ille til mote. «Han hadde tenkt det, men …»

«Men hva …?»

Fanget et sted mellom inn- og utpust sank Ylva stadig dypere. Hun ville kjempe, slåss, sparke imot og komme seg opp til lyset, til verden, men kroppen var som paralysert, brystet smadret under trykket, det flimret for øynene, hodet kjentes som om det ville eksplodere. Dybdemåleren og oksygentanken indikerte at hun var godt innenfor normalen, likevel var hun tom for luft. Det hjalp ikke å skrike, for når ingen luft kom inn, kunne heller ingen luft komme ut.

«Jeg vet ikke. Jeg ventet på ham, men han dukket aldri opp. Dessverre. Har du ikke hørt fra ham?» «Nei,» sa hun. «Ikke annet enn at han hadde tenkt å reise sammen med dere, og at vi skulle seile hjem sammen.»

Mannen dro henne med seg bort fra de andre.

Grethe Bøe er filmskaper og forfatter, med et brennende engasjement for Arktis. Hun har skrevet og regissert internasjonalt prisvinnende spillefilmer og TV-serier fra nordområdene. Bøe har studert filosofi og har bakgrunn som modell og skuespiller.

«Jeg vet ikke om det er noe i det, men … vet du hva han bedrev i København?» hvisket han.

«Hva han bedrev? Det er vel det samme som du!»

«Ja, det er klart, jeg er klar over det, men … det er ikke sikkert at det er noe sant i det, men jeg hørte at han var arrestert.»

De siste årene har hun gjort seg bemerket som manusforfatter og filmregissør av bl.a. NRKs storsatsing Hjerterått, en action-triller fra Kautokeino, hvor Bøe var forfatter og hadde regi sammen med Nils Gaup. Hun har også hatt både manus og regi på spillefilmen Operasjon Arktis samt Jørn Lier Horsts barnekrimfilmer. I tillegg har hun hatt regi på spillefilmen Titanic’s ti liv.

«Arrestert?!»

«At de hadde tatt ham. Nazistene.»