Kunsten å være voksen
28-12-10
19:17
Side 4
© CAPPELEN DAMM AS 2011 Forfatter har fått støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening til å skrive manuskriptet til denne boken. ISBN 978-82-02-30885-8 1. utgave, 1. opplag 2011 Omslagsdesign: Silvia Moran / Kulseth & Co Sats: Oz Fotosats AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2011 Satt i Sabon 10/12 pkt og trykt på 80 g Munken Print Classic 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Kunsten å være voksen
28-12-10
19:17
Side 5
Innhold
Forord 7 kapittel 1
The times they are a-changin’ 9 kapittel 2 Identitetens transformasjon 49 kapittel 3 Størst av alt er kjærligheten 89 kapittel 4 Foreldre og barn av vår tid 142 kapittel 5 Den grenseløse jobben 195 kapittel 6 Fritid i forbrukersamfunnet 253
Kunsten å være voksen
28-12-10
19:17
Side 6
Kunsten å være voksen
28-12-10
19:17
Side 7
Forord Dette er en bok om hvordan det er å være voksen, og en bok om forandring og utvikling. Mer presist er det en bok om voksenlivets utfordringer, hvordan utfordringene har forandret seg siden forrige generasjon, og hvordan de forandrer seg etter hvert som vi utvikler oss gjennom livsløpet. Jeg ser altså voksentilværelsen i et generasjonsperspektiv og i et livsløpsperspektiv. Det ene er en sosiologisk tilnærming med utgangspunkt i samfunnet, kulturen og tiden vi lever i. Det andre er en psykologisk tilnærming og handler om hvordan livsbetingelsene endres etter hvert som vi blir eldre. Gjennom disse to perspektivene beskriver og drøfter jeg noen av de sentrale livsområdene i voksentilværelsen: kjærlighet og samliv, foreldrerollen, arbeid og karriere, og forbruk, fritid og livsstil. På alle disse områdene har det skjedd, og skjer det, store forandringer over tid, både fordi vi lever i et samfunn i rask endring, og fordi livssituasjonen endrer seg kraftig gjennom voksentilværelsen. Hvordan vi møter utfordringene, er i dag – mer enn noen gang – opp til oss selv og hvordan vi velger å leve livet. Derfor trenger vi å bli bevisstgjort på hvilke utfordringer vi står overfor for å kunne ta de klokeste og mest veloverveide valgene i livet. Dette er ingen ren selvhjelpsbok hvor jeg kommer med råd og tips om hvordan vi best kan takle det ene eller det andre i voksenlivet. Jeg har ingen enkle svar å by på. Spørsmålene har jeg derimot flere av. Jeg prøver først og fremst å reflektere over hva det er som preger oss som moderne voksne mennesker på ulike stadier i livet. Det gjør jeg ved hjelp av forskjellige innfallsvinkler og informasjonskilder, blant annet mine egne erfaringer som terapeut for mennesker som på ulike vis sliter med å finne seg til rette i voksenrollen. Jeg 7
Kunsten å være voksen
28-12-10
19:17
Side 8
baserer meg også på teori og forskning – på hva andre har tenkt og kommet frem til. Dessuten kommer jeg med mange eksempler fra media, det offentlige liv og ulike kulturelle uttrykksformer som film, bøker, poesi og populærmusikk. Ikke minst fra skjønnlitteraturen. Litteraturkritiker Øystein Rottem har uttrykt seg ganske så treffende om dette: «Den gode litteraturen gjør oss klokere på livet, på oss selv og på andre mennesker. Den skraper langs bunnen av våre sinn.» Kanskje er det bare gjennom fiksjonen vi fullt ut kan forstå og beskrive virkeligheten i all sin mangfold og kompleksitet. Like fullt kan vi også hente mye fra vårt eget liv, og det gjør jeg i denne boken. Jeg bruker mine egne erfaringer og trekker paralleller til foreldrene mine og barna mine. Vi representerer tre generasjoner levd liv, og utgjør i så måte en kilde til innsikt i hvordan voksenrollen har endret seg siden forrige generasjon, og hvordan den utfolder seg i dag. Til sammen håper jeg at alle disse innfallsvinklene og informasjonskildene kan bidra til at vi alle blir litt klokere på oss selv, og at vi forstår mer av kunsten å være voksen.
Kunsten å være voksen
28-12-10
19:17
Side 9
kapittel 1
The times they are a-changin’ Come mothers and fathers / throughout the land / and don’t criticize what you can’t understand / Your sons and your daughters / are beyond your command / Your old road is / rapidly agin’ / Please get out of the new one / if you can’t lend your hand / for the times they are a-changin’ Bob Dylan
Jeg står med et gammelt svart-hvitt fotografi i hånden. Det er et gammelt bilde av min far, antakelig tatt sent på 1960tallet. Han er i ferd med å gå om bord på et tog, og snur seg mot fotografen og vinker så vidt med høyrehånden. I den andre hånden holder han en liten koffert. Han ser tilfreds ut. På dette tidspunktet var han i slutten av 40-årene, omtrent på den alderen jeg er nå. Jeg studerer bildet for å se etter likheter – uttrykk og trekk jeg kan kjenne meg igjen i. Er det noe i ansiktsfasongen, i øynene, munnen, hakepartiet, håret? Eller kroppsholdningen? Jeg vet sannelig ikke. Han virker stautere og penere enn jeg husker ham – skjønt jeg husker ham vel egentlig mest som den gamle mannen han etter hvert ble. Men her, midtveis i livet, står han så rank og stram med et mildt og trygt uttrykk og utstråler en slags lavmælt tilfredshet og stolthet. Her er ingen tilgjorte fakter eller miner eller påtatte smil til ære for fotografen eller noen andre. Det er bare far slik han trolig var akkurat i det øyeblikket – den dagen. 9
Kunsten å være voksen
28-12-10
19:17
Side 10
Jeg kjenner meg ikke igjen i ham. Jeg ser ingen åpenbare likheter. Vi er riktignok på det samme stadiet i livet, men det er lite eller ingenting som avslører vårt slektskap. Jeg vet at det er min far, og derfor kan jeg naturligvis identifisere meg med ham. Det er også derfor jeg studerer bildet så nøye og leter etter likhetstrekk, noe gjenkjennelig. Jeg kjenner til og med et stikk av savn der jeg står med det falmete bildet i hånden og studerer trekkene hans. Ikke så rart, kanskje, for han var en god og kjærlig far. Samtidig har jeg en underlig følelse av avstand. Som om han på et vis er en fremmed, en tilfeldig mann som jeg prøver å dra kjensel på. Følelsen minner meg om en opplevelse fra barndommen. Det var like før syvårsdagen min, og jeg fikk høre at en av onklene mine plutselig hadde dødd av hjerteinfarkt. Det var kanskje den onkelen jeg var mest begeistret for, uten at vi egentlig sto hverandre så veldig nær. Jeg tenkte at det var fryktelig trist, og at jeg ville gråte. Men jeg fikk det liksom ikke til. Ikke på ordentlig. Sånn kjennes det også nå. Jeg skulle så gjerne ha blitt fylt opp av nærhet til denne mannen på bildet – til min far, men jeg klarer det ikke helt. Til det føler jeg meg for fjernt fra ham. Kanskje handler denne følelsen mer om det livet han levde, enn den han var for meg, for hans interesser, holdninger og oppfatninger var i mange tilfeller svært annerledes enn mine. For min far var gudstroen det helt sentrale i livet og det eksistensielle og verdimessige omdreiningspunktet i tilværelsen. Nesten alt han foretok seg, var forankret i hans kristne tro. Tydeligst kom det til uttrykk i engasjementet i misjonsvirksomhet og møter på bedehuset. For ikke å snakke om de månedlige møtene med mannsforeningen, da de samlet seg hjemme hos hverandre til salmesang og bønn. Mitt forhold til Gud er nok av en mer agnostisk karakter: Jeg er åpen for det guddommelige, men livsstilen min preges i liten grad av at det finnes høyere makter. Også yrkesmessig er det stor avstand mellom det livet 10
Kunsten å være voksen
28-12-10
19:17
Side 11
faren min levde, og det livet jeg lever. Han hadde for så vidt en bra jobb. Størstedelen av sitt yrkesliv hadde han ansvaret for lageret til et av byens store varehus. Det var imidlertid en jobb som krevde lite utdannelse, og som var preget av mange rutiner og begrenset handlingsrom. Den ga også en beskjeden sosial anseelse og økonomisk belønning. Selv har jeg en jobb som krever nesten 20 års formell utdanning, pluss årevis med videreutdanning og spesialisering. Jobben min er dessuten lite rutinepreget, gir meg stor frihet og en relativt høy sosial anseelse og lønn. Min far var gift med én og samme kvinne – min mor – hele sitt liv, mens jeg er gift for annen gang og har barn fra begge ekteskap. Arbeidsfordelingen og kjønnsrollene i familien er også totalt annerledes. Min far tok i liten grad aktivt del i stell og omsorg av meg og mine fem søsken. Han kunne riktignok trille barnevogn, men det ble betraktet som litt umandig på den tiden. Han holdt bare én hånd på vognen, for på den måten å ivareta sin mannlige verdighet. Han deltok dessuten i liten grad i husarbeidet fordi dette var min mors domene, men tok seg av alt av vedlikehold og oppgradering av hus og hage. Jeg lever i en familie hvor alle disse oppgavene er noenlunde likelig fordelt mellom min kone og meg. Noen av forskjellene skyldes at vi er ulike som personer – det er ikke bare utseendet som skiller oss fra hverandre. Men forskjellen i livet skyldes også at han levde i en annen tid enn det jeg gjør. Avstanden i tid er det som mest av alt slår meg når jeg leter etter meg selv i bildet av ham. Han ser så gammel ut, selv om trekkene i ansiktet i og for seg er unge. Det er noe med hele hans fysiske fremtoning og bekledning – og ikke minst hatten han bærer – som gir ham et gammelmodig preg når jeg ser på ham med mine nåtidige øyne. Selv pleier jeg å gå med klær og ha en frisyre som til forveksling ligner min tenåringssønn, Benjamin. Vi liker dessuten ofte de samme filmene, den samme musikken og de 11
Kunsten å være voksen
28-12-10
19:17
Side 12
samme aktivitetene. Selvsagt finnes det unntak (jeg har for eksempel ikke evnen til å bli oppslukt av dataspill). Det er altså en avstand mellom min middelaldrende far, slik han fremstår på fotografiet, og slik jeg husker ham, og meg selv som middelaldrende mann, som på mange måter er mye større enn mellom meg og Benjamin, som knapt er fylt 16 år. Hvordan kan det ha seg?
Tiden flyr – stadig fortere Mye av forklaringen skyldes at vi lever i en tid som forandrer seg stadig hurtigere. Det gjelder normer og verdier, kunnskap og informasjon, språk og kommunikasjon, moter og trender og alle mulige slags teknologiske nyvinninger – alt som former vår kultur, vår livsstil og vår kollektive bevissthet. Slike ting har naturligvis alltid vært i bevegelse og utvikling, men i vår tid foregår endringene langt raskere enn tidligere. Derfor virker forrige generasjon fjernere enn noensinne. I tidligere tider fulgte den ene generasjonen i den andres fotspor. Den verden man ble født inn i, var noenlunde den samme som den verden foreldrene i sin tid vokste opp i. Tiden og slektenes gang var preget av kontinuitet, stabilitet og forutsigbarhet. Til tross for pandemier, naturkatastrofer, uår og krig som kunne skape store omveltninger, vendte livet alltid tilbake til det normale etter en tid – og verden var mer eller mindre den samme som den alltid hadde vært. Slik er det ikke lenger. Vår livsstil og våre vaner forandrer seg hele tiden, og på mange områder skjer det radikale endringer i løpet av bare få år. Mobiltelefonen er et godt eksempel. I løpet av de siste par tiårene har den forandret hverdagen for de aller fleste av oss. Vi utveksler beskjeder og informasjon, gjør avtaler og prater sammen i et omfang som man knapt skulle tro var mulig. Bare i 2008 sendte vi for eksempel om lag seks milliarder sms-meldinger her i landet. For 12
Kunsten å være voksen
28-12-10
19:17
Side 13
mange av oss er mobiltelefonen nærmest blitt en forlengelse av vårt kroppslige jeg, noe vi til enhver tid har med oss og knapt kan leve foruten. Enda hurtigere og større endringer har internett ført med seg. I løpet av bare de siste 10–15 årene har nettet gått fra å være hovedsakelig et leketøy for datanerder til å bli et uunnværlig medium for folk flest – både i jobbsammenheng og privat. Nettsteder som Google, MSN, MySpace, YouTube, Facebook og Twitter, for å nevne noen, har på få år rukket å bli et sentralt innslag i livet til flere millioner unge – og ikke fullt så unge – mennesker verden over. I kjølvannet av denne utviklingen ser vi store sosiale forandringer, ikke minst at tradisjonelle skiller mellom den offentlige og den private sfæren er i ferd med å bli utvisket. Alt det vi tidligere har vært vant til å reservere for hemmelige dagbøker, fortrolige venner eller terapeuter, legges nå ut på talløse blogger eller i små videosnutter, for eksempel intime betroelser, sorg og skuffelser, følelsesmessige dilemmaer, nederlag, ydmykelser og pinlige opplevelser. Mange lever så store deler av livet sitt i de grenseløse (i mer enn én betydning) nettbaserte fellesskapene, at de i langt større grad blir formende på virkelighetsoppfattelsen og hva som er normalt, verdifullt og riktig enn de sosiale fellesskapene i den fysiske verden. Generasjon C, som de gjerne blir kalt, består av både unge som har vokst opp med internett, og de litt eldre som har tatt til seg alle mulighetene nettet byr på. C-en står for flere ting: content, connected, communication, community og creativity. Det generasjon C har felles, er at de ikke bare forbruker informasjon og kunnskap andre har lagt ut på nettet, de er selv med på å skape innholdet. De begrenser seg ikke til kommunikasjon, informasjonsinnhenting og bestilling av varer og tjenester, men bruker nettet like mye til selvpresentasjon og selvrealisering. De betrakter ikke nettet utelukkende som et informasjonsredskap, men snarere som en arena hvor de kan utfolde seg, bli sett og hørt – et sted hvor livet leves. Og de blir stadig flere. 13
Kunsten å være voksen
28-12-10
19:17
Side 14
Samfunn i endring De store omveltningene i vår tid er på ingen måte bare knyttet til teknologiske nyvinninger, selv om det kanskje er her de kommer raskest og tydeligst til uttrykk. Ser vi på den generelle samfunnsutviklingen i etterkrigstiden, og særlig de siste fire–fem tiårene, har det skjedd enorme forandringer på mange områder som har fått betydning for den enkeltes liv. En rekke betegnelser er blitt brukt for å markere forskjellen til tidligere tider. Den kanskje vanligste benevnelsen er informasjonssamfunnet, som innebærer at vi i dag lever i en tid hvor ulike former for kunnskapsutvikling og -formidling utgjør bærebjelken i samfunnet. I tidligere tider preget håndverk, landbruk, fiske og etter hvert industriproduksjon menneskene, livet og kulturen. Forvandlingen fra industrisamfunn til kunnskapssamfunn har skjedd i løpet av bare én generasjon, og det illustrerer hvor hurtig omstillingstakten er i vår tid. Endringene skjer så raskt at enkelte samfunnsforskere og såkalte trendanalytikere mener at vi allerede er i ferd med å legge informasjonsalderen bak oss, og at vi begynner å se sporene av en ny epoke. Drømmesamfunnet, kaller den danske fremtidsforskeren Rolf Jensen den tiden vi står på terskelen til. I dette nye samfunnet er det følelser vi i stadig større grad tilbyr og etterspør. Når det store flertallet (i den vestlige verden) for lengst har fått dekket de grunnleggende behovene, er det fantasiene og drømmene vi strekker oss mot. Vi ser det på mange ulike hold: Når for eksempel produsenter av egg eller kjøtt tilbyr oss informasjon om hvor produktene er produsert, er ikke det for å gi oss faktainformasjon, men snarere for å gi oss en følelse av nostalgi – omtrent slik det var den gang man kjøpte varer direkte fra bonden og slakteren. Den gangen hadde man et personlig forhold til produsenten. I en tid preget av masseproduksjon og massekonsum er naturligvis ikke det mulig, men vi kan skape en følelse av å ha et slikt personlig forhold. Og det er 14
Kunsten å være voksen
28-12-10
19:17
Side 15
de produsentene som i størst grad klarer å knytte sine produkter til slike følelser, som lykkes i dagens marked. På samme måte som reklame nå til dags sjelden inneholder saklig produktinformasjon. Det man markedsfører, er følelsen av eksklusivitet, vellykkethet og tilhørighet – eller noe annet som produktet skal symbolisere. Den svenske historikeren Peter Englund påpeker at pris og kvalitet er i ferd med å miste mye av sin betydning som salgsargument. Markedsføring og reklame handler i stadig større grad om å formidle stemninger som utløser følelsesmessige behov som bare kan tilfredsstilles gjennom forbruk. Reklamen blir stadig flinkere til å «rappe våre drømmer og begjær, forsterke dem hundre millioner ganger og deretter selge dem tilbake til oss for penger», som han så treffende beskriver det. Vår tid blir også omtalt som risikosamfunnet – ikke først og fremst fordi det er blitt mer risikofylt å leve, men fordi samfunnet er mer opptatt av, og organisert rundt, det å håndtere og forebygge risiko. I tidligere tider var det sykdom og naturkatastrofer som først og fremst representerte en risiko i menneskenes liv. De var på et vis en del av livet, og noe man nærmest bare måtte leve med. I vår moderne tid har vi for det første fått en rekke menneskeskapte risikoer å forholde oss til, og for det andre er vi blitt mye mer opptatt av alle mulige slags farer. Den tyske sosiologen Ulrich Beck lanserte begrepet risikosamfunnet i en bok som kom ut i 1986, samme året som Tsjernobyl-ulykken, tidenes største atomkraftulykke. Risiko forbundet med slike kraftverk ble derfor, i årene som fulgte, naturlig nok stående som en dramatisk illustrasjon på farer som menneskene har stelt i stand, og som truer oss alle, uavhengig av landegrenser og sosial status. I dag har faren for global oppvarming, klimaendringer og terrorangrep overtatt som de mest omseggripende truslene, uten at atomfaren har forsvunnet. Den har bare kommet mer i bakgrunnen i den offentlige bevisstheten. Disse og utallige andre små og store 15
Kunsten å være voksen
28-12-10
19:17
Side 16
farer preger samfunnet og den offentlige debatten på alle mulige nivåer: fra diplomatisk og politisk spill mellom nasjoner og internasjonale organisasjoner, via nasjonale og lokale reaksjoner og utspill, til den enkelte persons handlinger og opplevelser. Og overalt er media en pådriver og speiler den risikofokuserte kulturen. Det går sjelden en dag uten at vi bombarderes av oppslag og reportasjer i alle mulige slags medier om farer som omgir oss. Noe handler om reelle farer, men andre ganger er truslene mest av alt medieskapt. All denne vektleggingen av farer og trusler har uansett skapt en fryktkultur. I boken Frykt skriver filosofen Lars Fr. H. Svendsen at: «Frykten ser ut til å ha blitt altomfattende, i den forstand at det ikke lenger finnes noe samfunnsområde der fryktperspektivet ikke gjør seg gjeldende. Frykt er blitt den følelsen som styrer offentligheten …» Den postmoderne tidsalderen er en annen benevnelse som brukes om tiden fra omkring 1960-tallet og frem til i dag. Andre foretrekker å snakke om en senmoderne eller hypermoderne epoke, for å understreke at vi slett ikke har lagt bak oss moderniteten. Atter andre snakker om flytende modernitet, fordi sosiale strukturer og tradisjoner som før i tiden var faste og varige, i dag er så mye løsere og foranderlige. Alt flyter. Uansett hvilken benevnelse vi bruker om vår tid, er individualisering, sosial fragmentering, kompleksitet og mangfold sentrale kjennetegn som på mange måter skiller denne epoken fra tidligere tider. Tradisjonene og strukturene som tidligere ga oss fast grunn under føttene og livet en retning, har i vår tid mistet mye av sin betydning. Der hver ny generasjon tidligere fulgte i foreldrenes fotspor, må vi i dag i langt større grad gå opp sporene selv. Hvor dyptgripende denne forandringen faktisk er, kommer godt til syne når vi med dagens øyne iakttar typiske tidsbilder fra tidligere epoker, for eksempel slik det kommer til uttrykk i Tarjei Vesaas’ roman Det store spelet fra midten av 1930-tallet. Her møter odelsgutten Per Bufast klare forventninger om at han skal 16
Kunsten å være voksen
28-12-10
19:17
Side 17
drive gården Bufast videre, og skape seg et liv der. Hans egne ønsker er fullstendig underordnet, for han har klare forpliktelser overfor sin far og sine forfedre som strekker seg mange generasjoner tilbake. «Du skal vera på Bufast all din dag,» fastslår faren i begynnelsen av boken. «Du skal òg bli glad i jord, Per. Det er det einaste. Per skalv. Han skjøna ikkje kva far sa, men orda sokk i han. Han skulle alltid minnast dei, og mælet som sa dei.» Per valgte å bli værende på Bufast og forsonet seg etter hvert med sin skjebne. I slutten av boken er han «inderleg med i det mektige store spelet». I dag ville han kanskje med letthet ha valgt et annet liv, og på den måten blitt en del av det som er omtalt som den stille revolusjonen, det vil si unge mennesker som ikke lenger vil følge i foreldrenes fotspor. Vi ser konsekvensene av denne revolusjonen i nedleggelsen av titusener av gårdsbruk de siste tiårene og den massive fraflyttingen fra bygdene. Et annet utslag er de mange unge voksne som vegrer seg mot å føre familiebedrifter videre. Årsakene til dette er naturligvis mange og sammensatte, men det er grunn til å tro at det også har sammenheng med at den oppvoksende slekten ønsker seg et annet liv enn det foreldrene og forfedrene har hatt. Sånn sett griper vår tids løsrivelse fra tidligere tiders tradisjoner og forventninger konkret inn i dagens distriktspolitiske og næringspolitiske virkelighet. Denne løsrivelsen griper inn i livet vårt også på mange andre måter: Vi har ikke som tidligere generasjoner moralske imperativ og allmenngyldige verdier å styre etter. De store livsprosjektene er erstattet av en uendelig rekke av små konsumentvalg, og det er disse valgene som i stadig større grad definerer vår identitet og vårt livsinnhold. Uten en klar opplevelse av mål og mening, og uten forankring i varige sosiale nettverk eller fortidens tradisjoner blir vi et lett offer for markedskrefter og skiftende strømninger, moter og trender. Mens menneskene tidligere kunne betraktes som pilegrimer på reise mot et hellig mål i livet, er vi i dag mer som flanøren, 17
Kunsten å være voksen
28-12-10
19:17
Side 18
en lettlivet dagdriver på en formålsløs vandring gjennom byens gater, slik sosiologen Zygmunt Bauman formulerer det. Også andre typer metaforer har utspilt sin rolle i den flytende moderniteten, påpeker han. Det gir for eksempel ikke lenger like god mening å betrakte tiden som en elv, slik man ofte gjorde før. Den greske filosofen Heraklit hevdet at man ikke kunne stige ned i samme elv to ganger, fordi alt er i evig forandring. I dag er det mer dekkende å snakke om tilværelsen som en rekke kulper og pøler, hvor vi alle basker rundt løsrevet fra hverandre og fra vår fortid og fremtid. Vi lever i nået, og i denne eksistensielle limbotilstanden er vi overlatt til oss selv og våre individuelle valg.
Alt er like gyldig Når lite kjennes varig og allmenngyldig, står vi tilbake med få sannheter som er evige og uomtvistelige. Hva som er riktig og galt, normalt og unormalt, er avhengig av øyet som ser. Eller hvordan vi betrakter verden. Ingenting er definitivt og endelig – alt er relativt, kanskje bortsett fra døden. Men heller ikke den er like sikker som den en gang var. I alle fall foregår det utstrakt forskning på biologiske aldringsmekanismer, hvor man tenker seg at det en gang i fremtiden vil bli mulig å ta kontroll over selve aldringsprosessen. I påvente av at vitenskapene skal gjøre oss udødelige, prøver vi alle – i større eller mindre grad, å utsette forfallet så lenge som mulig, gjennom å dyrke kroppen og ungdommeligheten. Eller vi prøver å fortrenge tanken på døden. Ved å hengi oss til frenetisk jobbing, altoppslukende fritidsaktiviteter, ustanselig festing eller sløvende rus – eller sanseløst forbruk av alskens ting og produkter, tilbud og tjenester. Bauman fremhever shopping som et arketypisk kjennetegn ved det moderne mennesket. Ikke bare skaffer vi oss alle slags nyttige og unyttige ting, men vi driver med en kontinuerlig leting etter innhold 18
Kunsten å være voksen
28-12-10
19:17
Side 19
og mening i livet. Vi er hele tiden opptatt av å fornye oss og skifte ut det gamle. I jakten på vårt sanne jeg, og i bestrebelsen på å realisere våre iboende ønsker og behov, shopper vi varer og tjenester, aktiviteter og interesser, oppfatninger, holdninger og verdier, venner og partnere. Når få ting i livet har varig verdi og betydning, kan det aller meste erstattes og skiftes ut. Og når livet består av en rekke separate og individuelle valg hvor man ikke opplever en helhet eller sammenheng mellom valgene, blir det mer eller mindre likegyldig hva man velger, hva man mener og hva man tror på. Som den postmoderne klisjeen uttrykker: Når alt er like gyldig, er alt likegyldig. Eller en litt mer selvironisk variant: Jeg er verken for eller mot likegyldighet. Når ingenting er sikkert og uomtvistelig, blir hele virkeligheten en sosial konstruksjon, hvor vår virkelighetsoppfatning styres av hvilke holdninger, antakelser og forestillinger som til enhver tid dominerer i den kulturen vi lever i. Og når kulturen hele tiden er i forandring, endres også vår oppfatning av virkeligheten. Ikke engang biologisk kjønn er en definitiv egenskap i vår moderne tid. Når transseksuelle med Esben Esther Pirelli Benestad i spissen står frem og hevder at de er både mann og kvinne – og blir tatt på alvor – er det et utslag av vår tids relativisme. Det samme kan vi kanskje si om kirkens endrete syn på kvinnelige prester og etter hvert også delvise aksept av homofilt samliv og til og med «praktiserende homofile» som prester. Disse eksemplene viser for øvrig tydelig skillet mellom min far og meg. Han (i likhet med de fleste i hans generasjon) oppfattet menn i kvinneklær som motbydelig og perverst. Han var også en innbitt motstander av kvinnelige prester, for ikke å snakke om homofile i kirken. Motstanden kom mest av alt til uttrykk som en stille protest, i den forstand at han unngikk gudstjenester hvor en kvinnelig prest, eller en prest som talte de homofiles sak, forrettet. Jeg, og kanskje de fleste i min generasjon, stiller meg mer eller mindre likegyldig til om en transseksuell 19
Kunsten å være voksen
28-12-10
19:17
Side 20
får offentlig godkjenning som både kvinne og mann. Og jeg har absolutt ingenting imot kvinnelige eller homofile prester. Slik sett er jeg et barn av min tid, og dette preger meg mer enn det faktum at jeg er min fars sønn. Jeg har som utgangspunkt at det er den eller de som har størst definisjonsmakt, som til enhver tid bestemmer hva som er riktig og galt, normalt og unormalt når det gjelder for eksempel seksualitet. I tråd med filosofen og sosiologen Michel Foucault mener jeg at ingen seksuell praksis er unormal eller pervers i seg selv, så lenge den blir utøvet i frivillighet av personer som kan sies å være ansvarlige for sine valg. Det er samfunnet som definerer hva som er normalt og unormalt. Selv Bibelen må tilpasses og fortolkes i lys av den verden og den tiden vi lever i. Den ble tross alt skrevet i en fjern fortid, hvor blant annet kvinnene hadde en langt mer underordnet rolle. Min far, som var et barn av sin tid, tenkte ikke slik. For ham var seksualnormene allmenne og eviggyldige, fordi de var innstiftet av Gud. Og Bibelen måtte leses og forstås bokstavelig. Han betraktet ikke kristendommen som en kafeteria der du kan velge hva du vil ha og ikke ha. Han trodde heller ikke at Bibelens innhold og betydning kunne fortolkes ulikt i forskjellige perioder og kulturer. For ham var Bibelen Guds bok – den evige sannhet. Dette siste kan jeg i og for seg godt forstå. Hvis det virkelig finnes en Gud, er det vel rimelig å anta at han (eller hun) står for det samme i dag som den gang Bibelen ble til. Samtidig har jeg forståelsen for at enhver religion må fortolkes i lys av sin tid. Kanskje er det en selvmotsigelse, men i den postmoderne virkeligheten er ikke det noe problem. Motstridende oppfatninger er bare ulike sider av en kompleks virkelighet.
20