Marthe Hommerstad Christian Magnus Falsen

Christian Magnus Falsen

Marthe Hommerstad

Christian Magnus Falsen Stridsmannen

© CAPPELEN DAMM AS 2015 Forfatter har mottatt støtte fra Stiftelsen Fritt Ord og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening til å skrive manuskriptet til denne boken.

ISBN 978-82-02-35944-7 1. utgave, 1. opplag 2015 Forsats: «Plan over Christiania bye og en deel af Forstæderne, Aar 1827». Kartverket.

Baksats: «Grundtegning af Christiania Bye og Forstæder samt Opsloe, forfattet til Det Kongelige Selskab for Norges Vel» 1811. Kartverket.

Omslagsdesign: Stian Hole Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2015 Satt i 10,2/13 pkt. Sabon og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

Vendepunktet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

Den første Falsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Christiania . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Danmark og Norge. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Christiania-eliten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Christian Magnus Falsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Verdens ende og tilbake igjen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

13 14 15 19 22 24

København i revolusjonens skygge – 1791–1802 . . . . . . . . . . . .

Skoledager – «Kjerlighed til Fædrenelandet og Agtelse for Lovene». . .

Enevold – sin sønns far . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Studenten – «Der Tankens Yttring er, som selve Tanken, fri» . . . . . . .

«Til Vaaben! see, Fienderne komme» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Exit København . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

28 30 31 38 44 45

Lykkens år – 1802–1807 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Historikeren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Europas mørke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

47 51 54

I helstatens tjeneste – 1807–1813 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tilbake til Christiania – regjeringskommisjonen . . . . . . . . . . . . . . . .

Kaperfart . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Krig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tømmer og tømmer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Vollebekk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

56 58 61 65 68 70

En tid til ende – 1808–1813. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Korn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

En trussel fra øst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Død og lykke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Dommer og patriot . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Agent Falsen – kontraspionasje i kongens navn . . . . . . . . . . . . . . . .

Christian Frederik til Norge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

En tid renner ut . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

73 74 75 80 83 86 89 92

Drømmen om frihet – 1814:1 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fred!. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Et grunnlovsutkast blir til . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Valg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

En riksforsamling tar til . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Jødeparagrafen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Makten i forsamlingens hender . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Prinsens forsvarer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Aristokraten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Viljens rikdom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Atter en konge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

95 96 99 103 106 112 115 121 126 133 138

Kampen for selvstendighet – 1814:2 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

I krigen med pennen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Frihetsmåneden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Et siste møte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Flukten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bergen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

142 143 147 152 154 156

Skuffelsen – 1815–1816. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den nye politiske virkelighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Politikkens hverdag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Høyesterett . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Slutten på det første storting . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

160 162 165 169 172

Bergenseren – 1816–1820 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

En ny offentlighet? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Embetsklokskap – prestene i Sogn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «… et tærende Utøy» – Jødene høsten 1817 . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

En bortkastet reise . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

En anselig pengetrang . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Et brev til Adler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

En ny stattholder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

175 177 180 183 186 189 191 195

Stortinget trer sammen . . . . . . . . . . . .

De første rundene med adel og oppgjør .

Adelens avskaffelse . . . . . . . . . . . . . . .

Oppgjørssaken gjøres opp . . . . . . . . . .

Angrepet – grunnlovsforslagene . . . . . .

Storting og konflikt – 1821 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ..................... ..................... ..................... ..................... .....................

198 199 203 208 215 221

Kongens mann – 1822–1823 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Falsens siste storting . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Generalprokurøren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Reisen til Stockholm . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

224 228 230 233

Striden om Grunnlovens ånd – 1824 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

De illiberale grunnlovsforslagene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Stortingets unåde . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Avskjed . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

240 243 247 251

En såret mann – 1825–1828 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tilbake til Bergen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Nok en 17. mai . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Enevolds skygge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Smålighet fra Stortinget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Utnevnelsen til justitiarius . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

254 255 259 261 263 265

Lovens mann – 1828–1830 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Et siste farvel med Bergen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Lovkommisjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den siste reisen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Uten håp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

268 268 271 272 275

Stridsmannen – en epilog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det urolige sinnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ettermælet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Brytningstider . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Grunnlovens forsvarer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

278 279 281 283 287

Etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 291 293

Noen ord om kilder og litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 294 Noter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 305 Register . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 331

Vendepunktet

Christian Magnus Falsen steg til hest. Det var grytidlig morgen, lørdag 13. august 1814. Han red ut fra tunet på Vollebekk og vendte sørover langs Kongeveien. Veien fra Ås i Follo sorenskriveri til Moss var ikke avskrekkende lang, men han hadde fått beskjed om å være fremme til kl. 8. Kvelden før hadde en kurér kommet ridende inn på gårdstunet.

En beskjed ble overbragt – fra kongen. Falsen skulle møte neste morgen for å delta i regjeringsrådets forhandlinger.

Sverige hadde angrepet Norge 26. juli – krigen var et faktum. De norske troppene måtte raskt trekke seg tilbake fra flere fronter, og Falsen hadde vært sterkt involvert i arbeidet med å skaffe forsyninger til soldatene. Han hadde også ansvaret for kystvernet fra Drøbak og innover Oslofjorden. Fredrikstad hadde overgitt seg 3. august, og svenskene hadde omringet Fredrikshald festning like etter. Etter 10. august var kongens hovedkvarter i Moss. I det storslåtte administrasjonsbygget på Moss Jernverk holdt Christian Frederik til med sitt følge og statsrådene.

Da Falsen red inn foran hovedbygningen på jernverket om morgenen 13. august, fikk han umiddelbart beskjed om at det svenske sendebudet hadde kommet med forslag om våpenhvile. De siste tre dagene hadde det vært forhandlinger mellom den norske regjeringen og de svenske utsendingene. Forslaget fra svenskene inneholdt krav om umiddelbar overgivelse av festningene, innkalling av Stortinget og en union med Sverige under en felles konge. Det var også hemmelige krav, som sa at Christian Frederik skulle frasi seg alle sine rettigheter og reise tilbake til Danmark.

Falsen var tidlig ute, ingen av de andre eidsvollspresidentene eller 9

marthe hommerstad

statsrådene hadde ankommet da han ble vist inn til kongen. Nedbrutt og sliten ventet Christian Frederik på den stridslystne presidenten fra Eidsvoll. Den vendingen begivenhetene hadde tatt de siste ukene hadde gjort ham syk, både fysisk og psykisk. Frykten for utfallet og nordmennenes reaksjon tæret på kongens sinn. Nederlaget var uunngåelig.

Frihetssommeren 1814 gikk mot slutten.1 * Christian Magnus Falsen er uløselig knyttet opp mot begivenhetene på Eidsvolls verk i april- og maidagene 1814. Han brakte med seg det mest detaljerte utkastet til en grunnlov, stilltiende godkjent av regenten, Christian Frederik. Han var leder av konstitusjonskomiteen som utarbeidet utkastet forsamlingen skulle diskutere, og var den effektive presidenten under behandlingen av den siste halvdelen av alle Grunnlovens paragrafer.

Falsen forlot Eidsvoll med en stråleglans rundt sitt navn, som mannen bak Europas mest radikale grunnlov på dette tidspunktet og den siste som var basert på folkesuvereniteten. Han var selvstendighetens «kjekke talsmann».

Bare få år senere hadde navnet hans mistet glansen fra maidagene 1814, og ved sin død var han en av Norges mest forhatte menn. Falsens motstandere mente han hadde sviktet idealene fra maidagene i 1814, og at han var Carl Johans mest trofaste våpendrager i maktkampen mot Stortinget.

Falsen levde i en av historiens store brytningsperioder. Den amerikanske og franske revolusjon danner et bakteppe i kontrast mot den danske eneveldige staten. I København ble det diskutert og skrevet om revolusjon, staten og frihet. I 1799 skulle skriveriene ta slutt da sensuren igjen ble innført. Napoleonskrigene skulle etter hvert involvere Norge, selv om det først ble reelt etter 1807. I årene etter 1814 bleknet de revolusjonære ideene, og flere steder trådte en sterkere kongemakt frem. I en europeisk kontekst ble Norge et politisk annerledesland. Falsen tok til seg mange av impulsene fra Kontinentet, og var en av de mest beleste menn i norsk politikk i denne perioden. Men de impulsene han gjorde til sin politikk førte ham ut i larmende konflikter med motstandere som også hevdet at de kjempet for Norges beste.

I spennet mellom glorien i året 1814 og svikeren på 1820-tallet har 10

christian magnus falsen

Christian Magnus Falsens bredere betydning i det norske demokratiets fødsel forsvunnet inn i glemselen. Hans arbeid som stortingsrepresentant, hans tanker om statens ordning og om hva friheten skulle innebære peker fremover i mye større grad enn hva samtiden og ettertiden har vedkjent ham. Hans posisjon i samfunnet, hans private forhold, og hvordan livet påvirket hans gjerninger er glemt.

Riksforsamlingen i 1814 hadde gitt to håndgripelige resultater. Den hadde skapt en grunnlov og valgt en konge. Falsen hadde vært en av de mest aktive i begge prosessene. Men Falsens skjebne skulle ikke være knyttet til kongen. Falsens skjebne var knyttet til Grunnloven.

Den første Falsen

I 1765 seilte to orlogsskip inn mot Bergen. Med 350 soldater steg den første Falsen i land i Norge. Det hadde vært opprør i byen, bøndene fra Strilelandet hadde kommet til Bergen for å klage over innkrevingen av ekstraskatten som kongen hadde skrevet ut. Skatten skulle være et bidrag i en katastrofal økonomisk situasjon for staten, og var lik for alle – fattig eller rik, skatten var like stor. Protestene i Bergen førte til at stiftamtmannen fikk juling, og ble tvunget til å gi tilbake pengene.

Angrepet på statens representant var ikke mulig å overse, dens autoritet måtte opprettholdes. Statens reaksjon var ikke å dømme uten nåde, men å nedsette en kommisjon som skulle undersøke og dømme etter nåde.1 Christian Magnus Falsens farfar, Christian Magnus de Falsen, var en av kommisjonens medlemmer. Han er blitt fremhevet som kommisjonens viktigste mann, og spesielt hans bondevennlige holdning er blitt tillagt stor vekt. Den oppnevnte kommisjonen gikk langt i sin unnskyldning av bondeallmuens opprør og kritikk av embetsmennene.

Som anerkjennelse for innsatsen ble Falsen sent 1765 utnevnt til justitiarius i den norske Overhoffretten, som i denne perioden var Norges høyeste rettsinstans før Højesteret i København. Retten lå i Christiania, og var en av få samlede norske institusjoner i disse årene. Dermed flyttet han med sin hustru til Christiania. I 1766 kjøpte Falsen en gård i Dronningens gate i Kvadraturen for 5000 riksdaler.2 Her ble de boende resten av sitt liv.3

13

marthe hommerstad

Christiania Når reisende kom nordfra eller sørfra lå den lille byen fremfor dem med den travle havnen plassert mellom fjorden og de skogkledde fjellåsene.

Utsikten fra Ekebergåsen var formidabel. I horisonten kunne de skimte Kolsåstoppen og ane veien vestover over fjellene og dalene. I åsen over byen, langt ut på landet, lå den hvite bygningen til Ullevål hovedgård skinnende i skogkanten. På veien ned mot byen lå Gamle Aker kirke før de kom til løkkene som var eid av handelsborgerskapet. I bakgrunnen nede ved fjorden lå Akershus festning og voktet over byen som en manifestasjon på garnisonsbyen og det militære nærværet. I silhuett så de Vår Frelsers kirke avtegne seg, og Tukthusets mørke skygge kunne sees i utkanten. Ned mot Bjørvika lå det staselige Paléet, byens største private bolig, med parken som strakk seg ned til sjøkanten. Havnen med skutene, og bordstabler på tømmertomtene, lå som bevis på rikdommene som i den florisante perioden strømmet inn i Christiania.

Ved å legge merke til byens detaljer kunne de tilreisende også se hvor sammensatt samfunnet var. Skillet mellom rike og fattige, det sivile og det militære. I Paléet til Bernt Anker og på John Colletts Ullevål ble det holdt sagnomsuste og overdådige fester, hvor også Falsen-familien deltok. Fortellinger om et luksuriøst forbruk, med en europeisk livsstil og tidens dekadanse, viser hvilken avgrunn det var mellom byens rike og de andre innbyggerne. Bernt Anker, byens og landets rikeste mann, hadde en inntekt på 100 000 riksdaler, mens en tjenestejente kunne tjene knappe 10 riksdaler i året med kost og losji.4 Kontrasten til nøden og fattigdommen var ubeskrivelig. For arbeiderfamilier kunne veien mellom det å klare seg greit i hverdagen til en akutt krise være kort.5 På Tukthuset var fattige og tiggere plassert for å arbeide. Slik skulle fattigdommen bekjempes. Fattige barn uten foreldre ble satt bort til andre for penger, og utlendinger på besøk bemerket at byen vrimlet av tiggere.6 Mellom samfunnets to ytterligheter var den store gruppen av byens borgere. Handelsborgere, håndverkere, sjøfolk, arbeidere, tjenestefolk og soldater. Menn og kvinner, barn og gamle. Noen eide husene de bodde i, men de fleste leide et rom hos andre eller bodde i leiegårder. Det militære nærværet var påtagelig. Mange av soldatene bodde ute i byen, men det faktum at de hadde egne handelsrettigheter og var underlagt egne lover skilte dem fra resten av innbyggerne.

14

christian magnus falsen

Byens indre kjerne, dagens Kvadraturen, var de bedrestiltes område, mens forstedene var preget av de mindre formuende, arbeidere og dagleiere. Bak bordstablene i Vaterland rant Akerselva allerede da som et skille; på den ene siden lå murbygningene som signaliserte at de var en del av Christiania by og på den andre siden trebygningene som kjennetegnet forstedene. Prammene som fløt på elva med varer, og konene som vasket klær, preget bildet av hverdagslivet for arbeiderne som hadde bosatt seg i dette området. Havnen i Bjørvika var dominert av tollboden og de store seilskutene som fraktet planken fra Norge til England.7 Sørover gikk veien også mot statens midtpunkt, København.

Danmark og Norge I 1765 var det danske eneveldet nærmest uangripelig. Den danske kongen hadde de siste hundre årene styrt absolutt. Kongens makt var gitt til ham av hans folk i 1660 – ingen annen enn Gud sto over kongen.

Kongeloven av 1665 presiserte hans rettigheter: Danmarckes og Norges EenevoldsArffveKonge skal være hereffter og aff alle undersaatterne holdes og agtes for det ypperste og høyeste hoffved her paa Jorden offver alle Menniskelige Lowe, og der ingen anden hoffved og dommere kiender offver sig enten i Geistlige eller Verdslige Sager uden Gud alleene.8

Riksrådet var avskaffet og det danske aristokratiet minimert. Håndfestningen, kontrakten, mellom folket og kongen var erstattet – alt lå i kongens hender. De gamle maktstridene mellom konge og adel ble begrenset, nye vokste likevel frem. Men den fremvoksende embetsstanden higet ikke etter kongens makt, de kjempet om hans gunst. For å styrke lojaliteten til staten valgte kongen å forsterke de personlige båndene til sitt byråkrati, og utøvet en personlig makt. København var statens sentrum, og makten kretset rundt kongen og hans hoff. En av dem som fikk føle kongens gunst var Christian Magnus Falsens oldefar, Enevold Falsen. Han ble i 1758 adlet som en følge av sine tjenester i den sivile administrasjonen. Da hadde han gjennom mange år vært borgermester i København, ekstraordinær assessor i Højesteret og vir15

marthe hommerstad

kelig assessor i overadmiralitetsretten.9 Han hadde giftet seg med rådmannsdatteren Mette Christine Sørensen i 1715, noe som også styrket hans posisjon i København. I 1761 døde Enevold Falsen som konferenseråd. Enevoldsstatens betoning av statstjeneste som bestemmende for plassering i det rådende rangsystemet førte til at de Falsen fikk en solid plassering blant samfunnets elite. Rangens medlemmer hadde suverenitet over andre, selv den gamle danske sverdadelen kom etter medlemmer av rangen så fremt de ikke hadde et statsembete eller en orden.

Det var ikke slik at kun embetsmenn innen statsbyråkratiet fikk en tittel, hadde de ellers makt, innflytelse og penger, kunne det også føre til en plass i rangen. I et samfunn hvor personlig anseelse og posisjon var viktig, var rangsystemet også en fysisk manifestasjon av dette i offentlige sammenhenger som kirken, teateret eller ved kongens taffel, hvor de sto eller satt i rangorden. Ikke minst representerte rangen en nærhet til kongens gemakker som kunne være avgjørende.10 Borgermesterens sønn, Christian Magnus de Falsen, var som nevnt den første Falsen som kom til Norge. Som sin far valgte han også en juridisk karriere, og tilknytningen til denne embetsveien sees også tydelig i hans valg av hustru. Christian Magnus de Falsen giftet seg i 1753 med Else Thestrup, datteren til hans overordnede, etatsråd, professor og højesteretsassessor Christian Thestrup. Etter en strålende karriere innen embetsverket i København ble han i 1765 oppnevnt som kommisjonsmedlem for å undersøke omstendighetene rundt Strilekrigen, opprøret i Bergen i sammenheng med ekstraskatten som ble innkrevd i denne perioden. Falsens humane holdning til strilene blir fortsatt trukket frem – og kanskje var han inspirert av sin svoger. Bare året før opprøret i Norge hadde svogeren Jens Schielderup Sneedorff dødd, professor i stats- og rettsvitenskap ved Sorø-akademiet og lærer for arveprins Frederik. Sneedorff var en av sin tids viktigste formidlere av opplysningstankene som spredte seg i denne perioden. Han foreleste over Montesquieus L’esprit des lois og utga Om den borgerlige Regjering, inspirert av nettopp Montesquieu. Han var en varm forsvarer av det danske eneveldets kollegiestyre, som han anså som den regjeringsform som lettest sikret det alminnelig beste – han var jo også tett knyttet til eneveldet – men også en sterk tilhenger av bondens frigjørelse fra stavnsbåndene i Danmark.11 Sneedorff hadde giftet seg med Elses søster, og selv om han døde tidlig, kom deres etterkommere til å bety mye 16

christian magnus falsen

for de kommende generasjoner med Falsen. En annen av Elses søstre hadde gjennom sitt ekteskap skapt en relasjon til Norge. Hun hadde giftet seg med Isac Andreas Cold, faren til Anna Elisabeth Cold – den senere fru Peder Anker.12 Da Else kom til Christiania i 1766, skal vi ikke se bort fra at hun besøkte sin søsters stedatter.

Samtidig som Falsen slo seg ned i Christiania besteg Christian 7. i 1766 den danske tronen. Det er ingen annen måte å beskrive kongen på enn at han var uegnet til å regjere. Til tider oppførte han seg som en sinnssyk, og det sterke byråkratiet, ledet av Johann Hartwig Ernst von Bernstorff, var det som holdt alt sammen. Maktvakuumet som åpnet seg førte i 1770 til at hans livlege, Johann Fredrich Struensee, fikk makt over både kongen og staten. Inspirert av opplysningstidens filosofer forsøkte Struensee å legge opp til et radikalt reformprogram, å redusere statens utgifter til militæret, embeter og pensjoner, avskaffe tortur og innføre trykkefrihet. Alt til sine motstanderes skrekk – det var både makt og inntekt som sto på spill for embetsmenn og offiserer. Maktkampen gjorde at kongens stemor, enkedronningen Juliane Marie, og arveprins Frederik sammen med embetsmenn styrtet Struensee i 1772. Ledet av Frederiks kabinettssekretær, Ove Høegh-Guldberg, styrket staten eneveldet, og i årene etter festet Guldberg-regimet grepet om makten.

Christian Magnus de Falsen og Else Thestrup hadde bare fått én sønn, Enevold, som ble født i 1755. Da foreldrene flyttet til Christiania i 1766, ble den tiårige Enevold igjen i København på grunn av skolegangen. Han var svært begavet, og allerede samme år hadde han blitt dimittert til universitetet med utmerkelse, som det het. Dette betydde at han kunne begynne sine studier, og han ble ferdig jurist allerede som 16-åring og deretter ansatt i Det danske Kancelli i 1772.

Christian Magnus de Falsens karaktertrekk må i en viss grad ha gått i arv til den etterfølgende slekt. Sønnen og sønnesønnene var også juridiske begavelser, og også andre interesser finner vi igjen i de senere generasjonene. I København hadde han deltatt aktivt ved Det kongelige Theater og oversatt flere skuespill, blant annet av den franske dramatikeren og komedieskriveren Molière. Et av de første teaterstykkene som ble fremført på teateret i Grensehaven, et sted familien stadig ville komme tilbake til, skal ha vært oversatt av ham.13 Det var også mer uforutsigbare trekk som gikk i arv. Lettbevegelig og uforutsigbar, «en 17

marthe hommerstad

tvetydig, mindre berömvärd caractère», som det ble rapportert tilbake til Stockholm.14 Engasjement, temperament og lidenskap kjennetegnet Falsen-slekten, men det var også trekk ved perioden i sin helhet.

Også for Enevold Falsen skulle teateret bli en lidenskap, og det var på scenen han fant kvinnene som på en eller annen måte skulle prege hans liv. Etter flere år i den københavnske sosietet ble hans posisjon satt på spill i 1777. Han lot seg vikle inn i en åpenlys affære med en ung enke. I disse årene var det Den unge Werthers lidelser som satte følelsene i sving hos den unge generasjonen av utdannede menn i eliten. Boken av Johann Wolfgang von Goethe var hans største litterære suksess i hans levetid, og hadde stor innflytelse på samtiden. Den lidenskapelige karakteren som i elskovsrus satte alle hensyn og plikter til side, og ender selv med å ta sitt liv, var i tråd med datidens stormfulle og inderlige litterære mote – Sturm und Drang. Noen har påpekt likheten mellom hovedpersonen i Enevolds første teaterstykke, som ble satt opp året før, og hans hemningsløshet sommeren 1777.15 Den unge enken Enevold hadde involvert seg med, madam Dragun født Gabel, var visstnok allerede en erfaren kvinne. Hun hadde tidligere vært kammerjomfru hos dronningen Caroline Mathilde, og det ryktes at hun, i likhet med dronningen, hadde vært Struensees elskerinne – som nok kun var et ondsinnet rykte.16 Enkens far, Johann Jacob Gabel, hadde nok heller ikke statens uforbeholdne tillit. I sammenheng med Struensees fall i 1772 ble han anklaget for bordellvirksomhet, og bygården hans var blitt totalt ramponert av en mobb.17 For en mann i starten av sin embetskarriere var det ikke fordelaktig å knyttes til andre som styresmakten kunne sette spørsmålstegn ved.

Men det var mere umiddelbare bekymringer. Det gikk rykter om at Enevold og madam Dragun var forlovet og at hun til og med var gravid. I begynnelsen av september skal hun ha reist til Norge, men sporene etter henne slutter der.18 Enevold de Falsen var samtidig beordret til Christiania av sin far, og hadde måttet søke avskjed fra stillingen i kanselliet. For å minske skandalen hadde Christian Magnus de Falsen benyttet sine kontakter – helt til toppen av staten – for å få sønnen utnevnt til assessor i Overhoffretten. Statsrådet hadde vært så sterke motstandere av at far og sønn skulle sitte i samme rett at bestemmelsen ble gitt som en kabinettordre – direkte fra kongen – begrunnet med farens lange og tro tjeneste. Med hjelp fra Guldberg, Danmark-Norges 18

christian magnus falsen

de facto hersker på dette tidspunkt, og med prinsens velsignelse hadde Christian Magnus de Falsen fått viljen sin.19 Også andre saker tyder på at Falsen hadde svært god kontakt inn i kongens kabinetter. Christian Magnus de Falsen hadde samtidig med sønnens utfoldelse avsluttet en lengre disputt med den omstridte stiftamtmannen i Akershus, Albrecht Phillip Levetzau. Og det ble avgjort at han vant frem i striden, nettopp gjennom en kabinettordre – det fantes ingen middelvei, som det ble skrevet – og at han skulle utforme en instruks for Overhoffretten. Konflikten med stiftamtmannen må ha vært en belastning, på vinteren hadde han skrevet i et brev at han var lei av stillingen i Norge, og at han heller ønskede den laveste stilling i Højesteret enn å lede Overhoffretten i Christiania, «hvor Avind søger at beflække hans Reputiation».20

Christiania-eliten Det var tømmeret og tømmereksporten som var definerende for Christiania-sosietetens formuer og det liv som fulgte med. Byens rikeste mann, Bernt Anker, tronet i miljøet og var en av de fremste eksponentene for overdådigheten som også skulle manifestere rikdommen og makten. De store trelasteksportørene utnyttet betydelige skogsområder, og blant annet Anker-familien kontrollerte store deler av tømmereksporten fra Østlandet.21 Kontakten mellom denne økonomiske eliten og embetsmannseliten manifesterte seg blant annet i sosial omgang, giftemål, tjenester og gjentjenester. For den økonomiske eliten var kontaktene inn mot den lokale og sentrale makten viktig for handelen, og for embetsmennene var støtte fra den lokale eliten avgjørende for å kunne fungere i sin stilling – og for de som utfordret eliten, slik stiftamtmann Levetzau gjorde, ble stillingen uutholdelig.

Christiania-eliten førte et særdeles aktivt sosialt liv i perioden. Historien forteller at festene på slutten av 1700-tallet var blitt så ekstravagante at eliten påla seg selv restriksjoner på det prangende forbruket.

Middager med flere retter var regelen, et nøkternt selskap besto gjerne av en fem-retter med tilhørende vin i overflod. Utenlandske gjester hos patrisiatet forteller om praktfulle fester, den senere professor Edward D. Clarke i Cambridge kommenterte en fest hos Collett-familien på 19

marthe hommerstad

Ullevål med at den var så storartet at den britiske monarken neppe ville makte en like makeløs traktering.22 Og hva kunne ikke passe bedre i en by hvor elitens kulturelle impulser i like stor grad kom fra nettopp England? London var trelasteksportørenes viktigste marked, og tilbake brakte de «engelske Sæder og engelsk Smag i deres Luxe, Klædedragt, Bygninger, kort i Alt». Enevold selv beskrev byen som «londonniseret».23 Den berømte beskrivelsen av den kunstige grotten i hagen på Ullevål med den madeirasprudlende fontenen og lysthuset bygget som et gresk tempel var utslag av det øverste patrisiatets utenlandske impulser og demonstrative forbruk.

Enevold Falsen ble etter sin ankomst relativt umiddelbart tatt inn i det gode selskap i byen. Arbeidet i Overhoffretten var ikke overveldende, og han hadde stor frihet til å følge sine egne interesser. Som pasjonert teatermann, beleven selskapsdeltaker og med sin skarpe dannelse var han en suksess i den eksklusive kretsen i byen.

Tre år etter sin ankomst sto han og Bernt Anker bak innbydelsen til opprettelsen av Det Dramatiske Selskap i 1780. Samtidig ble han opptatt i St.Olaus til den hvide Leopard, byens frimurerlosje – en svært eksklusiv krets.24 I Det dramatiske selskaps første oppsetninger deltok også den unge foreldreløse Anna Henrikke Petronelle Mathiesen.

Den atten år gamle piken skulle snart fange Enevolds oppmerksomhet. Hun kom fra en velhavende embetsmanns- og handelsslekt, hennes foreldre var lagmann og kanselliråd Jørgen Mathiesen og moren var Karen Haagensdatter Nielsen, datter av handelsmannen Haagen Nielsen.25 Anna var bare tre år gammel da hennes mor døde i 1766, to år etter at faren gikk bort. Broren, Haagen, var da fem år. I tilfeller som dette var det slekten som var deres sikkerhetsnett. Farens slekt var i København, så det var ikke mulig for dem å ta vare på barna, og dette resulterte i en strid i morens slekt om hvem som skulle ha ansvaret for de små barna etter foreldrenes død. Kildene etter denne disputten gir et blikk inn i hvilke forhold som kunne råde, selv om andre vergemål nok endte i mye større utnyttelse av vergens kontroll enn i dette tilfellet.

Moren hadde ytret et ønske på dødsleiet om at det var hennes ene søster, fru kammerråd Blix, som skulle oppfostre datteren Anna. Før dette ble endelig avgjort ble begge barna boende hos henne inntil videre, og hun ønsket da også å beholde Haagen. Men det ble også et spørs20

christian magnus falsen

mål om hvor mye oppfostringen skulle koste. I et brev til skifteretten mente tanten at hun kunne oppdra begge barna mot en fast utbetaling fra boet på 500 riksdaler årlig for begge. Disse pengene skulle dekke hennes utgifter til deres underhold, utdannelse og klær, samt utgiftene ved å ansette en pike som skulle ta seg av den lille Anna. Morens svoger, kammerråd Strømboe, var i mellomtiden blitt utnevnt til verge for barna og var uenig i dette arrangementet. Han mente selv det var best at han så til Haagens oppdragelse og utdannelse, og han ønsket kun 150 riksdaler årlig for bryderiet. Dette ble også resultatet, og Anna vokste opp hos tanten, uten broren i samme hus.

I 1776 reiste broren på 17 år til København for å studere, og den yngre søsteren fulgte sannsynligvis med for en periode. Hun skal ha hatt et opphold i København, hvor hun hadde vært ved Madame Legrands institutt, som også andre av Christiania-elitens døtre.26 At unge piker for en periode var tilknyttet skoler av denne typen var vanlig, om enn ikke alle ble sendt helt til København. I utgangspunktet var det ofte mødrene som hadde ansvaret for barnas første lærdom, og for døtrene i større grad enn sønnene, som i Christiania ville begynne på Katedralskolen. Hva som ble ansett som nødvendig og ønskelig av kunnskap for unge kvinner var lesing, skriving og huslig regnskap.

Conradine Dunker forteller også om «forelesninger» som blant annet ble gitt av hennes onkel Treschow og Bernt Anker innad i eliten hvor også de unge kvinnene deltok. Men også dannelse i form av å spille instrument, synge, danse, brodere og snakke et fremmed språk var nødvendig. At kvinnene i Christiania behersket både engelsk, tysk og fransk, har samtidige reisende rapportert om i sine skildringer av den norske sosieteten, og den engelske vitenskapsmannen Thomas Malthus lot seg i 1799 imponere av Christiania-damenes eleganse og skjønnhet. Evnen til å te seg, føre seg og konversere var viktige kjennetegn på en god oppdragelse.27 Dette gjorde dem også passende som ekteskapskandidater innen sin sosiale stand. For en ung pike var det ekteskapet som var målet, og med en passende arv var hennes muligheter store.

Og for mennene var et rikt gifte like viktig for videre økonomisk og sosial klatring. Broren Haagen Mathiesen giftet seg inn i trelastfamilien Monsen til Linderud, og ble dermed en del av det aller øverste sosiale laget i Christiania.

Den unge Anna hadde de kunstneriske anlegg som teatret fordret, og 21

marthe hommerstad

da Enevold møtte henne på scenen i teaterselskapet, var dette sikkert en medvirkende årsak til romansen som oppsto.

Christian Magnus Falsen Under Ekebergåsen lå det som var restene etter det gamle Oslo, med Ladegården og Oslo Hospital mellom en spredt bebyggelse. På 1700-tallet var dette i aller høyeste grad landlig – man kunne puste fritt, adskilt fra byens «qvalme» som det ble beskrevet, man så bare røken og hørte fjernt byens larm.28 Oslo Hospital virket som sykehjem for bedrestilte, og i 1777 ble det åpnet dollhus for sinnslidende i tilknytning til institusjonen. Den tidligere bispegården med sitt store hageanlegg var en arv fra fortidens makt, samtidig som den gjenspeilet samtidens landlige kultur. Veien inn til Christiania gjennom Grønland var ikke lang. Spesielt om sommeren var dette stedet å trekke seg tilbake, men om høsten og i vårløsningen kan det ikke ha vært en enkel vei gjennom sølen.29 Om sommeren kunne de ro og om vinteren gå på isen over til Christiania når været la til rette for det. Ruinen etter Maria-kirken tett ved var fortsatt tildekket av åkerland, og omgitt av jorder med nærhet til fjorden var det naturskjønne omgivelser for en liten gutt.

Rett sør for Ladegården lå den herskapelige Saxegården – «med den smukkeste Udsigt over Søen, Byen og Landet»,30 og strakte seg ned mot sjøen på nedsiden av Oslo hospital og kirken. Huset, som ble bygget etter bybrannen i 1624, lå på grunnmuren til en av Oslos eldste hustufter fra 1300-tallet, og som fortsatt er bevart i dag. I 1781 kjøpte Enevold Falsen Saxegården.31 Senere samme høst, 22. november i 1781, giftet han seg med Anna Henrikke Petronelle Mathiesen i Akershus slottsmenighet med kongelig bevilling.32 Med dette ekteskapet ble Enevold enda tettere knyttet til Christiania-eliten. Hvilken spenning det var mellom fornuft og følelser for de nygifte vet vi ikke, men allerede ni måneder etter ble Christian Magnus født, som den første av til sammen syv barn.

Senere på høsten 1782 ble Christian Magnus båret til dåpen, med slekt og venner rundt seg. Blant guttens faddere var hans navnefar, farfaren Christian Magnus de Falsen, Sig. Clausen, assessor Nielsen i 22

christian magnus falsen

Overhoffretten, Bernt Ankers hustru Mathia, morens tante fru Blix og morens kusine jomfru Strømboe. Søsteren, som ble født to år senere, hadde Bernt Anker som en av sine faddere.33 Valget av faddere viser til fulle hvilken kontakt og posisjon Falsen hadde i Christiania – dette var ikke honorære fadderskap som var så utbredt i tiden.

I løpet av få år kom de fire første barna i tett rekkefølge. I 1784 kom datteren Karen Elisabeth, i 1785 Jørgen Conrad og i 1787 Carl Valentin. Det ser ut til at familien for det meste bodde i Saxegården, da barna er døpt i Oslo Hospitals Kirke. Samtidig hadde de sannsynligvis hus inne i Christiania. Gjennom våren og høsten var den korte veien inn til Christiania sølete og tungvinn. Både på grunn av arbeidet i Overhoffretten, men også for det sosiale livet, var det trolig ønskelig med husrom inne i byen.34 Hvordan den stadig økende ungeflokken ble oppdratt kan vi i liten grad fastslå, men ut fra andres erindringer om sin oppvekst i denne perioden kan vi anta noe. Saxegården lå landlig til og i 1799, da Falsen-familien solgte gården, hadde den også «meget Smuk og tillige fordelagtig Frukt og Urtehage».35 – vi kan tenke oss at barna hadde en viss frihet, men de var fortsatt så små at deres eskapader ikke strakk seg lenger enn til hagens grense. Da barna var små, ble det i liten grad satt strenge krav til dem, og fortellinger om små rampestreker viser at oppveksten ikke alltid var streng eller tuktende. Dette var også en periode hvor mange var påvirket av Rousseaus tanker slik de er fremstilt i boken Émile fra 1762. Tanken om barns naturlige evne til utvikling og deres rett til å være barn, ikke bare små voksne, ble klarere. Selv om barna opplevde stor frihet, skulle de etter hvert læres opp. Etter at moren hadde lagt grunnlaget, var det faren som senere tok hånd om den boklige lærdommen, eller han ansatte en huslærer, og i byene ble sønnene sendt i skole. For embetsmannssønnene var dette nødvendig for en senere universitetsutdannelse og embetskarriere, og opplæringen i latin var et viktig moment. Den aller mest formuende eliten kunne nok fortsatt sende sine sønner på dannelsesreiser i Europa, men det ble mindre og mindre vanlig. På Christian Magnus ble det imidlertid ingen skolegang de første årene av hans liv.

23