Ny Kepler-krim: Lazarus

Prolog

LYSET FRA DEN hvite himmelen blottlegger verden i all dens nakne grusomhet, slik den må ha framstått for Lazarus utenfor grotten.

Gulvet av riflet stål vibrerer under prestens føtter. Han holder seg i relingen med den ene hånden samtidig som han parerer gyngingen med stokken.

Det grå havet beveger seg dovent som en buktende teltduk.

Fergen trekkes fram ved hjelp av to stålkabler, festet mellom de to holmene. De løftes dryppende opp av vannet og forsvinner ned igjen bak farkosten.

Fergeføreren bremser opp, og baugsjøen slår opp foran landgangen, som skramlende senker seg mot betongkaia.

Presten vakler idet baugen treffer fendrene; det tunge støtet gir gjenklang i skroget.

Han er her for å besøke den pensjonerte kirketjeneren Erland Lind, siden han ikke svarer i telefonen, og heller ikke kom til adventsmessen i Länna kyrka, slik han pleier å gjøre.

Erland bor fortsatt i kirketjenerboligen bak Högmarsö kapell, som tilhører prestegjeldet. Han har blitt dement, men får fortsatt betalt for å klippe gresset og strø når det er glatt.

Presten går langs den svingete grusveien, og kjenner at han blir nummen i kinnene av den kalde luften. Ikke et menneske er å se, men like før han når fram til kapellet, høres den skingrende lyden fra en vinkelsliper nede på verftet. Han kan ikke lenger huske hvilket bibelsitat han tvitret i morges; han hadde tenkt å si noe om det til Erland.

5

Mot de dystre åkerlappene og skogbrynet ser det nesten ut som om det hvite kapellet er bygd av snø.

Ettersom forsamlingssalen er stengt i vinterhalvåret, går presten rett opp til den lave kirketjenerboligen og banker på døra med stokkens buede håndtak, venter et øyeblikk og går inn. – Erland? Det er ingen hjemme. Han tørker av skoene på matten og ser seg omkring. Kjøkkenet er rotete. Presten plukker opp posen med kanelboller og setter den på bordet ved siden av en aluminiumsform med gamle matrester: stivnet potetmos, inntørket saus og to grånede kjøttboller. Vinkelsliperen nede ved vannet blir stille. Presten går ut, kjenner på døra til kapellet og kikker deretter inn i den åpne garasjen. En spade med rester av jord på bladet ligger slengt på gulvet. En svart plastbøtte er full av rustne rottefeller. Med stokken letter han på trekket over snøfreseren, men stanser opp idet han hører en merkelig remjing i det fjerne.

Han går ut igjen, fram til ruinen av det gamle krematoriet ved skogkanten. I det høye ugresset står restene av ovnen med den sotete skorsteinen fortsatt stikkende opp. Presten fortsetter rundt en stabel med lastepaller, og kan ikke la være å se seg over skulderen. Helt siden han gikk om bord på kabelfergen, har han hatt en foruroligende følelse. Lyset rommer ingen vennlighet i dag. Den klagende lyden høres igjen, nærmere, som en kalv innestengt i en ståltank. Han stanser og lytter. Alt er stille, pusten damper fra munnen hans. Bakken er leirete og opptråkket bak komposten. En sekk med matjord står lent opp mot et tre. Presten begynner å gå mot komposten, men stanser ved et metallrør i bakken. Det stikker en halvmeter opp, markerer kanskje tomtegrensen.

Han støtter seg til stokken sin, kikker inn i skogen, og ser en sti dekket av tørre kongler og barnåler.

6

Vinden suser i grantoppene, og en kråke krakser et sted mellom trærne.

Presten begynner å gå tilbake, hører den merkelige jamringen bak seg, og setter opp farten. Han passerer kirketjenerens bolig, ser seg over skulderen igjen og kjenner at han bare vil komme seg hjem til prestegården og sette seg framfor peisen med en kriminalroman og et glass whisky.