Jan Wallentin Originalens tittel: Strindbergs stjärna Oversatt av Trude Marstein © Jan Wallentin, 2010 First published by Albert Bonniers Förlag, Stockholm, Sweden Published in the Norwegian Language by agreement with Bonnier Group Agency, Stockholm, Sweden Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2011 ISBN 978-82-02-34671-3 1. utgave, 1. opplag 2011 Omslagsdesign: Nils Olsson/Katslosa Design Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2011 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
JAN WALLENTIN
Strindbergs stjerne Oversatt av Trude Marstein
Til Samuel, Lydia og Henry
Utdragene fra Det vondes blomar av Charles Baudelaire er gjendiktet av Haakon Dahlen, Bokvennen Forlag. Utdraget fra Inferno av August Strindberg er oversatt av Jan M. Claussen, Bokvennen Forlag. Utdraget fra Ragnarokk er gjendiktet av Ludvig HolmOlsen, Cappelen 1993.
Utdrag fra min Dagbok året 1896.
Den 13. mai. Brev fra min kone som i avisene hadde lest at en herr S. skal reise til Nordpolen i ballong, og utstøter et angstskrik, tilstår at hun fortsatt elsker meg, og bønnfaller meg om å avstå fra et foretagende som er ensbetydende med selvmord. Jeg opplyser henne om feiltagelsen, og at det er en sønn av min fetter som vil våge livet for en stor vitenskapelig oppdagelse. fra Inferno av August Strindberg
Det som har skjedd, er langt borte og dypt, dypt nede. Hvem kan finne det? Fork 7:24
Innbydelse
Ansiktet hans hadde virkelig visnet. Og ingenting av flikkingen til sminkedamen hadde kunnet skjule det faktum. Hun hadde likevel anstrengt seg: femten minutter med svamp, børste og ferskenfarget mineralpudder. Nå, da hun satte pilotbrillene på plass igjen, lå det en sykelig glans over de gråbleke kinnene hans. Hun ga ham et lett klapp på skulderen: – Sånn ja, Don. Nå kommer de straks og henter deg. Etterpå smilte sminkedamen til ham i speilet og prøvde å se fornøyd ut. Men han visste hva hun tenkte. A farshlepte krenk, en sykdom umulig å stanse – slik var det med aldring. Han hadde lent skuldervesken sin mot foten på snurrestolen. Da sminkedamen gikk ut, bøyde Don seg ned og begynte å grave rundt med fingrene i innholdet, som besto av bokser, kanyler og pillebrett. Trykket ut to runde tabletter, tjue milligram Stesolid. Han rettet seg opp igjen, la dem på tungen og svelget. I speilets lysrørslys rykket viserne på veggklokken fram. Trettifire minutter over seks, og fra intern-tv-en surret morgennyhetene. Elleve minutter igjen til den første sofaen med studiogjester. Så lød en bankelyd, og en skygge viste seg i døråpningen. – Er det hit man går for å bli sminket? Don nikket til den kraftige skikkelsen. 11
– Jeg skal til fire etterpå, sa mannen, – så jentene kan like gjerne legge på litt ekstra. Han tok noen skritt over det blåspraglete linoleumsgulvet og satte seg ved siden av Don. – Vi skal være med samtidig, skal vi ikke? – Jo, det ser sånn ut, sa Don. Snurrestolen knirket da mannen lente seg nærmere. – Jeg har lest om deg i avisen. Det er du som er ekspert, er det ikke? – Ikke helt mitt spesialområde, sa Don. – Men jeg skal gjøre mitt beste. Han reiste seg og plukket opp blazeren fra stolryggen. – I avisen sto det at du har greie på dette her, sa mannen. – Ja, de vet vel hva de snakker om. Don tok på seg blazeren, men da han la veskeremmen over skulderen, hogg mannen tak. – Du trenger ikke være så jævla viktig. Det var jeg som fant alt sammen der nede, var det ikke? Og forresten så er det … Mannen nølte. – Forresten så er det noe som jeg tror nettopp du kunne hjulpet meg med. – Jaha? – Det er en … Han kastet et kjapt blikk mot døren, men det var ingen der. – Jeg fant en ting til der nede. En hemmelighet, kan man vel si. – En hemmelighet? Mannen dro Don litt nærmere ved hjelp av skulderremmen: – Jeg har det hjemme i Falun, og hvis det er mulig, vil jeg gjerne at du kommer hjem til meg og … Stemmen hans døde hen. Don fulgte mannens blikk mot døråpningen, der programlederen nå sto og ventet, i vinrød draktjakke og kjerringskjørt. 12
– Så … har dere rukket å bli litt kjent? Et stresset smil. – Dere kan jo kanskje snakke mer sammen etterpå? Hun pekte ut mot korridoren, der en signallampe i rødt lyste: «sending pågår». – Denne veien, Don Titelman.
1
1
Niflheimr
For hvert skritt sank Erik Halls gummistøvler dypere, og beina hans hadde stivnet for lenge siden. Men nå kunne det ikke være langt igjen. Grov og kantete som en kroppsbygger, med tre dykkervesker hengende på ryggen, det var ikke rart at den vanntrukne mosen under ham ga etter. Det som var merkelig, var at skogen hadde rukket å bli mørk så fort etter at han hadde slengt igjen bakluken på bilen på rasteplassen ved veien. På det tidspunktet, da han så bort over grøften, hadde skogbrynet virket så lyst og innbydende. Men nå, etter en times slitsom vandring, fløt det en tåke som melk gjennom terrenget. Men han hadde ikke angret ennå. Da han skimtet lysningen bortenfor de siste stammene, stoppet han opp og kjente seg et øyeblikk usikker. Men så fikk han øye på restene av det gamle gjerdet. De halvveis råtne stumpene stakk opp som advarende fingre foran skrenten ned til åpningen på gruvesjakten. Gjennom de hvite slørene tok han de siste skrittene inn over gresset og skled nedover skråningen til avsatsen foran åpningen på hullet. Der skrudde han av GPS-navigatoren og vrengte av seg lasset med utstyr. Så rettet han ut de sammentrykte ryggvirvlene og strakte på ryggen. Det var grøssende kaldt her, akkurat som i går, da han for første gang hadde klart å lete seg fram til den forlatte 17
gruven. Den tunge flaskepakken med dykkervesten lå igjen der han hadde forlatt den, og fremdeles var den samme forferdelige stanken her. Han trakk pusten gjennom nesen – sannsynligvis lå det noe og råtnet i nærheten, tenkte han. Kanskje et rådyrkadaver, gjennomhullet av larver og mark. Tåken hadde dempet lyset til skumring, og det var vanskelig å se noen detaljer da han lente seg over den stupbratte sjakten. Men da øynene hadde vent seg til mørket, kunne han skjelne de stokkene som begynte på cirka tretti meters dyp. De støttet opp veggene i sjakten, og et bilde fløy forbi av glisne, råtnende tenner. Som om han så ned i munnen på et veldig gammelt menneske. Erik gikk noen skritt bakover og trakk pusten forsiktig. Det virket som lukten avtok jo lenger vekk fra hullet han kom. Men nå var det uansett på tide å gi seg selv en klapp på skulderen. Å søke seg fram i dette mørket og finne fram enda en gang, det var det ikke så mange som kunne klare. Hvem som helst kunne bruke en GPS-navigator for å komme seg fra Falun til en adresse ute ved Sundborn eller Sågmyra, men å finne fram til riktig sted mer enn en halv mil rett ut i ødemarken – det var noe ganske annet. De fleste, ja alle, forlatte gruvesjakter pleide å være tegnet nøyaktig inn på kartene. Det hadde inspektørene på gruvetilsynet sørget for. Men dette hullet hadde de tydeligvis ikke fått med seg, og nå hadde han slept hit alt han trengte for å komme seg ned. Det var da Erik Hall dro opp glidelåsen i den første bagen, at han la merke til stillheten. Han kunne ikke helt huske hvor lenge det var siden, men i begynnelsen hadde han kunnet høre sus fra bilene. Ikke så sterkt, selvfølgelig, men tilstrekkelig til å gi en følelse av ikke å være helt overlatt til seg selv. Han husket at han hadde lyttet til knakkingen fra en hakkespett og smådyrenes rasling. Han hadde hørt en og annen fugl flytte seg 18
mellom kvistene da skogen fremdeles var full av lys. Men etter at tåken begynte å legge seg, hadde han knapt kunnet høre annet enn sin egen pust. De skarpe smellene fra de grenene som knakk da han kjempet seg fram gjennom stadig tettere buskas. Og nå – ingenting. Jo, forresten, kanskje: en svak surring, noen fluer som hadde begynt å samle seg rundt ham. Nysgjerrig søkte de seg ned i bagen hans for å se om det var noe mat der. Men i den første bagen var det bare ruller med rep, karabinkroker og bolter. Den dobbeltsidige titaniumkniven med skålslipt og sagtannet egg. En batteridrevet slagbormaskin, klatresele og primærlykten som han skulle feste på den høyre dykkerhansken. Da Erik hadde trukket alt ut på det visne gresset, åpnet han sidelommen på bagen. Der lå de finske presisjonsinstrumentene i harde etuier. Han pakket opp en dybdemåler, som skulle avgjøre hvor langt ned han sank under vannoverflaten i den oversvømte sjakten, og et klinometer for å kunne vurdere helningen i gruvegangene når han kom så langt. Fluene hadde blitt flere. De svevet rundt ham som en sky av skitt. Erik viftet irritert insektene bort fra munnen samtidig som han fra neste bag tok fram regulatorer, og de lange slangene som skulle holde ham i live. Monterte primærsteget og kontrollerte trykket i flaskene. Så gikk han et stykke bakover, men flueskyen fulgte skrittene hans. Halvveis oppreist i grusen dro han av seg de grønne gummistøvlene, og så av med kamuflasjebukse og vindjakke. Med kryp kravlende over ansikt og hals åpnet han lokket i den siste bagen. Under dykkerklokke og hodelykt ventet det bulkete understellet og den gummiaktige huden på våtdrakten. Blanksvart trilaminat, spesialutviklet for å klare dykking i fire graders vann. Etter å ha fått på seg underdelen av drakten bøyde han seg framover og vrengte de gummiforsterkede dykker19
skoene over hælene. Med en grimase reiste han seg opp i stående igjen, venstrehånden, høyrehånden gjennom mansjettene av latex. Dro drakten på plass, og til slutt fikk han på seg den heldekkende neoprenluen. Nå var det bare øynene og den øvre delen av kinnene som fluene kunne nå. Så tok han fram den sekken som inneholdt svømmeføttene og dykkermasken. Ved åpningen av sjakten fikk den harske lukten av råttent egg ham nesten til å angre, men så hektet han sekken fast i et nylonrep som han deretter begynte å fire ned. En førti–femti meter – så langt klarte han å følge den rykkvise ferden – men linen bare fortsatte å løpe. Først etter flere minutter nådde den det vannet som fylte den nedre delen av gruvehullet. Han sikret med et par omganger rundt en steinblokk og gikk så for å hente klatreutstyret og krokene. Tilbake i sjakten satte han seg ned på knærne. Et iltert vræl fra slagboret brøt endelig stillheten, og snart kunne han feste den første bolten. Dro til – det burde holde. Så begynte drillen å hvine igjen for sikring nummer to. Da han var ferdig, løftet han på seg femtikilospakningen med luftflasker, dykkervest og slanger. Beina hans var sterke etter alle treningstimene hjemme i sommerhuset, men likevel svaiet han lett under tyngden av stålsylinderne. Til slutt festet han spennen på klatreselen over brystkassen og prøvde noen ganger den selvlåsende taubremsen som skulle regulere fallets hastighet ned i sjakten. Så svingte Erik Hall seg ut over kanten, og det hveste i bremsen da han sank. Den som søkte på nettet, ville kunne finne kornete bilder fra urban explorers i Los Angeles som uten kart ålte seg fram kilometer etter kilometer gjennom klaustrofobiske avløpssystem. Man kunne finne tekster fra italienere som brukte tiden sin på å krype blant rotter og søppel i antikke katakomber, og russere som fortalte om ekspedisjoner til bortglemte fangearrester fra sovjettiden, hundretalls 20
meter under jorden. Fra Sverige kom filmsekvenser som viste forfalte gruvesjakter, der dykkere svømte i bekmørkt vann. De kravlet seg fram gjennom tunneler som ikke så ut til å ha noen slutt. Noen kalte seg Baggbodykarna, og holdt til utenfor Borlenge. Så var det Gruf i Gävle, Wärmland Underground i Karlstad og noen grupper i Bergslagen og Umeå. I tillegg til dem var det sånne som Erik Hall, som dykket på egen hånd og helst ville holde seg for seg selv. Det var ikke noe som ble anbefalt, men det skjedde likevel. Siden de utvekslet tips om utrustning og sjakter som var verdt å undersøke, kjente alle landets gruvedykkere til hverandre. År ut og år inn hadde det vært de samme menneskene som holdt på. Eller mennesker … det hadde uten unntak dreid seg om menn. Men for en måneds tid siden hadde en gruppe jenter begynt å legge ut bilder fra gruvedykkene sine på nettet. De kalte seg Dykedivers. Ingen så ut til å vite hvor de kom fra eller hvem de egentlig var, og de svarte ikke på spørsmål selv. I hvert fall ikke på spørsmål som Erik hadde forsøkt å sende. I begynnelsen da han surfet rundt på nettstedet til jentene, hadde han bare funnet noen få kornete bilder. Etter hvert kom det filmer med avansert dykking, og i går hadde det plutselig vært et snapshot fra en gruvesjakt i Dalarna. Bildet hadde vist to kvinner i dykkerdrakt nede i en trang gruvegang: bleke kinn, blodrøde munner, og begge hadde hatt skinnende svart hår utslått over skuldrene. Bak seg hadde de sprayet med blå maling: «2. september, 166 meters dyp». Under fotografiet hadde jentene angitt et par GPS-koordinater som markerte et sted i nærheten av Falu koppergruve. Posisjonen hadde bare ligget noen mil unna Erik Halls sommerhus: Oversvømt 1700-tallssjakt som vi fant på dette / kopparberget1786.jpg / kartet, blessing lensarkivet i Falun. Etter 21
jernskrotet i vannet er det ganger, for den som klarer å komme seg forbi. No country for old men;) Den selvlåsende taubremsen senket ham stille ned i dypet. Oppe ved åpningen kretset fremdeles flueskyen rundt, men her nede i mørket hang Erik alene. Han pustet kun gjennom munnen nå, for å slippe svovellukten. Da han lot blikket gli rundt, var det som å synke ned i et annet århundre. Istykkerrustede fester for stiger, halvt sammenraste blindsjakter, hoggemerker fra hakker og spett. Han tok spenntak mot veggen og gynget seg forbi forvridde kroker og rustne kjettinger. I det flakkende lyset fra hodelykten kunne han se sifrene som anga mål i favn og alen. Det var ingen rom for feil når man senket seg ned i en gruve alene. Men dette burde ikke være vanskelig, prøvde han å fortelle seg selv, bare et loddrett hull og skitne stolper som i hundrevis av år har klart å stå imot trykket fra fjellet. Likevel var gamle gruvehull aldri sikre. Det som så ut som en løvtynn sprekk, kunne gå dypt inn i en brist. Og om veggen brast, betydde det at en av de tusenkilosblokkene som hang over ham plutselig kunne løsne og rase ned. Hvor langt var det igjen? Erik knekte en lysstav og lot den falle. Det glødende blusset forsvant i mørket, men så lød det et plask langt tidligere enn han hadde våget å håpe på. Langt der nede glitret staven grønn, vippende på det svarte vannet. Høydemåleren på håndleddet viste at han allerede hadde firt seg omtrent sytti meter ned, og kulden hadde bare blitt verre. På fjellveggen foran ham glitret frost, og neste lysstav landet på et isflak. Så oppdaget han at det var et lite platå som stakk ut rett ovenfor vannet. Det lå rundt ti meter til høyre, så han måtte svinge seg rundt de grove steinblokkene for å 22
komme dit. Da han landet, begynte han å hale inn linen til den sekken som han visste at fløt rundt et eller annet sted der ute. Det var uventet tungt å dra, ettersom den ble hengende fast i øyene av is. Nå til det viktigste. Han tok fram en liten boks rød spraymaling fra beinlommen på våtdrakten og sprayet så i noen kjappe bevegelser en stor E og en H. Under bokstavene skrev Erik Hall: «7. september, dyp 91 meter». Deretter tok han fram undervannskameraet, holdt det på strak arm og tok noen bilder. Signaturen syntes tydelig på fjellveggen bak konturene av hodet. Men så kom han til å tenke på at han virkelig ville komme i kontakt med de jentene. Han vrengte av seg neoprenlua og dro en hånd gjennom krøllene. Enda noen bilder. Han så på resultatet i kameradisplayet. Håret hadde kanskje blitt litt tynnere nå etter han fylte tretti, men man kunne knapt se det. De mørke ringene rundt øynene ga mest et dramatisk inntrykk, tenkte Erik for seg selv. Deretter sank han ned på huk, i stanken og kulden. Prøvde å glemme at ingen visste at han var her, og at ingen kom til å savne ham hvis han kom i skade for å drukne eller forsvinne i gangene langt under jorden. Dykedivers hadde satt igjen bolter der han kunne sikre navigasjonslinen før dykkingen. Da den var haket fast, dro han svømmeføttene over sporene i gummiskoene. Tok på seg dykkermasken, regulatoren i munnen, og et første prøvende åndedrag. Før han hadde rukket å puste ut, var han på vei ut i vannet. Linerullen han holdt i den ene dykkerhansken, spant hurtig, og over seg kunne han se hvordan den sterke tråden skar gjennom flere islag når den fulgte den synkende kroppen hans. Under overflaten slukte de mørke gruveveggene det meste av lyset fra hodelykten. Sikten var fremdeles forholdsvis klar, og strimen nådde lenger enn han hadde våget å håpe på. 23
Så blinket det til fra noe i metall i den tynne lysstrålen. Det måtte ha vært et stykke unna …? Erik spente fra mot sjaktveggen og skjøv seg ut i tomrommet. Etter ham fulgte sikkerhetslinen, buktende gjennom vannet som en hale. I lyset fra lampen på høyrehånden kunne han se bunnen. Fra gulvet i sjakten reiste det seg en sikkert to meter høy koppersisterne. Det var også noe annet der, skarpe trekanter … Han fikk tak i bladet på sirkelsagen. Da han rykket til, gikk det rustne navet i stykker, og sagens løsnede skive snurret noen tause omganger ned mot bunnen. Der sank den til hvile, begravd i et lag brungrønn søle og slam. Han lot dykkerhansken gli videre, og kom til å dytte over ende noen avlange stenger. Vannet ble uklart foran ham, og da han fikk igjen sikten, så Erik restene av bårene som hadde blitt brukt til å bære ut malmen fra gruvegangene. Han beveget sakte på svømmeføttene og svevet vektløs over en trillebår. Undervannskameraet begynte å blinke og fanget bilder av jernredskapene som hadde blitt glemt og etterlatt for lenge siden. Finmekanisk verktøy, slegger, meisler, en øks. Så sprukne pumpestokker, og enda lenger bort, noe som så ut som skinner. Erik lot kroppen synke og landet ved siden av de smalsporede skinnene. Så på dybdemåleren: tjueen meter under vannflaten. Selv med langsom oppstigning for å unngå dykkersyke, hadde han mye luft igjen. Han gled over skinnene, som ledet ham bort fra sjaktens midtpunkt. Bak nakken hans sivet boblene fra luftaggregatet ut, og han fikk følelsen av at han var på vei inn i en trangere passasje. Han førte forsiktig ut tuppene på svømmeføttene for å bremse farten. Det var da han fikk øye på den tømrede inngangen til en gruvegang, der en gul tøybit satt festet på en krok. Erik gled fram enda noen meter og lyste på den med hodelykten. Det var ikke tøy som hang der ved porten til gruvegangen, det var en remse av sju millimeters klargul 24
neopren. Tredoble sømmer, laget for å synes godt i grumsete vann. Jentene måtte ha klippet opp en gammel våtdrakt for å markere den rette veien inn. Gangen var kanskje to meter høy, og i midten sto en rusten malmvogn. Over vognen var et lite rom der det så ut som det var mulig å komme forbi. Kanskje det var begynnelsen på et flere kilometer langt system av rom og sjakter – uten noen oversikt eller kart var det umulig å vite. Men ifølge Dykedivers’ bilder skulle den føre til et sted der det var tørt nok til å stå med utslått hår. Han klarte å åle seg over den fastrustede vognen og forsøkte å øke farten gradvis. Med en tredjedel av luften i reserve var det til sammen førtifem minutters dykketid igjen. Maks femten minutter i denne retningen før han måtte snu og komme seg opp til overflaten igjen. Jo lenger han kom inn i gangen, jo mer begynte den å slutte. Klinometeret viste elleve graders helning oppover, og det ble bare mer. Noen hundre meter til var kanskje alt som trengtes. Deretter ville gangen antakeligvis være på et høyere nivå enn vannstanden, og strekke seg tørr og fylt av luft. Eller … gangene, for nå hadde han kommet fram til en forgreining. Den som fortsatte mot venstre, så framkommelig ut. Den høyre, derimot, var knapt en meter bred, falleferdig og trang. Han kunne ikke se særlig langt inn med hodelykten i den mørke passasjen. Men lyset var mer enn tilstrekkelig for å vise den gule neoprenremsen som anga at Dykedivers hadde tatt denne vanskelige veien. Tynne kvinnekropper, og de hadde vært flere, kunne hjelpe hverandre. Selv var han som alltid alene, og ville ikke engang ha plass nok til å vri seg rundt om det skulle haste å komme ut. Erik lot hansken gli langs den frosne malmen, og hang vektløs. Så valgte han å fortsette mot venstre, men kjente seg fort motløs, for bare et lite stykke lenger inn, merket han at også denne gangen fort begynte å snevres inn. Ti meter, tjue, tretti. Snart kunne han berøre begge veggene med fingertuppene. Etter førti meter skrapte skuld25
rene hans mot stein. Førtifem. To støtter av jern dannet en trang port. Han vred kroppen mot siden og klarte å trenge seg forbi. Men gangen ble enda smalere, og snart kom han til to nye støtter, nå så nær hverandre at han måtte prøve å rive løs den ene for å komme videre. Erik rettet lyset mot den venstre støttens feste i tak og gulv. Den ville ikke være mulig å rikke. På den høyre så det ut til at festene hadde rustet i stykker. Ved taket hadde to bolter løsnet … og to så ut til fremdeles å sitte fast. Han grep tak i den høyre støtten og beveget den forsiktig. Den ga etter med noen stakkarslige millimeter. Hvis han røsket skikkelig til … Erik hang svevende over smalsporede skinner. Så lot han hodelykten søke så langt innover i mørket som mulig. Å snu her … han dyttet til støtten enda en gang, og den knakk uventet løs fra veggen i et ras av grus og småsteiner. Sikten ble uklar, og han krøp sammen og ventet på fjellets umiddelbare kollaps. Etter en stund begynte han å famle foran seg med dykkerhanskene i slammet. Med langsomme bevegelser klarte han å presse seg forbi. Etter denne flaskehalsen ble tunnelen videre. Erik tenkte at han måtte skynde seg nå. Kanskje Dykedivers’ gang og denne ville møtes igjen, bare et stykke lenger fram? Han hadde glidd sikkert nitti–hundre meter på bare noen minutter. Hundreogtjue, hundreogtretti. Det burde ikke være langt igjen før han kom over vannet, for helningen oppover var fortsatt like bratt. Erik beveget svømmeføttene kraftig, og lyset fra hodet hans gled over veggene på jakt etter hindringer. Han var så opptatt av å holde utkikk mot sidene at det først var en meter før han ville truffet den, at han oppdaget at han holdt på å svømme inn i en dør av jern. Den var gjennomrusten, med oppsprukne hull, og hang på skjeve hengsler ut fra tunnelveggen. I en av sprekkene kunne han se den slåen som hindret døren i å gli opp. 26
Erik lot lyset gli over det brunsprø metallet … og hva var det der? En kalkavleiring? Han svømte litt nærmere. Nei … ikke kalk. Hvite krittstreker. Noen hadde skrevet store, dirrende bokstaver, et ubegripelig ord: NIFLHEIMR Niflheimr … kanskje det var navnet på selve gruven? Uansett ville denne jerndøren være slutten, hvis ikke … Erik satte dykkerhanskens fingre mot den rustne overflaten og ga den et forsiktig dytt. Døren rikket seg faktisk, om enn bare så vidt. Han støtte hardere til, og gjennom vannet kunne han høre hvordan hengslene knaket. Erik tok et dypt åndedrag fra regulatoren. Så presset han med begge dykkerhanskene mot døren og tok i av full kraft. Den svaiet knirkende idet hengslene løsnet fra de gamle festene. I fallet rev døren med seg en sky av slam, og vannet ble farget brunt. Må få tilbake sikten, han tok tak mot veggene i gruvegangen og skjøv seg framover. Trappen som steg opp bak jernporten, rakk Erik aldri å se. Pannen hans støtte i de nederste trinnene, og farten framover fikk dykkermasken og regulatoren til å rykkes løs fra munnen. Den plutselige kulden ga ham et sånt sjokk at han umiddelbart trakk inn vann i kvelende slurker. Så begynte han å famle blindt etter reserveslangen, men kunne ikke finne den. Med øynene sammenknepet spant Erik rundt, og lungene brant etter luft. Luft – Desperat presset han hodet oppover – som om det skulle hjelpe – og så var han plutselig oppe over vannflaten igjen. Prustet, spyttet, og da han instinktivt trakk pusten gjennom munn og nese: en kvelende stank. Han hyperventilerte for ikke å falle framover og umiddelbart kaste opp. Krøp de siste trinnene opp trappen og sank sammen, bare puste gjennom munnen, bare gjennom munnen nå … 27
Da pusten ble roligere, orket han se ut mot den tørrlagte gangen. Veltet seg over på ryggen og hvilte. Til han sakte klarte å sette seg opp. Erik la fraværende merke til at han måtte ha mistet linerullen som markerte veien tilbake til utgangssjakten. Tenkte at han måtte ha sluppet den nede ved jerndøren, da han famlet rundt uten å kunne se. Men å gå tilbake for å lete … han hadde ingen krefter til noe sånt. Vannet kunne få klarne. Han kunne la det drøye en stund. Lukten av forråtnelse gjorde det vanskelig å tenke. Han vrengte av seg svømmeføttene og dykkermasken som hadde blitt hengende nede ved halsen. Vendte hodelykten bort fra vannet og tok seg en ny titt på fortsettelsen av gruvegangen. Den løp trang og fuktig innover i nattsvart mørke. Han reiste seg opp på gummiforsterkede dykkersko og begynte å gå. Malmen var jevn og regelmessig der tunnelen hadde blitt sprengt ut i fjellet. Den delte seg plutselig, og han tok av mot høyre. Så delte den seg igjen, men her var høyregangen fylt av stein. Venstre da, og så høyre igjen nå som gangen ble delt i tre. Men det ble en blindvei, så tilbake ut i forgreiningen, og hvilken tunnel hadde han egentlig kommet fra? Han sto i villrede i lukten av død og forråtnelse. Etter en kort pause beveget han seg framoverbøyd lenger og lenger innover i labyrinten. En vag følelse av at han var på vei nordover, åndedragene forvandlet seg til pustende skyer av røyk. Det var ikke lenger noen merker i gangen etter gruvearbeid, bare klaser av stalaktitter som hang ned fra det lave taket i tunnelen. Det var forbannet kaldt, en bitter kulde som til og med trengte innenfor tørrdraktens trilaminat. Og om han aldri ville komme opp igjen? Hvor lang tid ville det gå før noen lurte på hvor han befant seg? Ville noen begynne å lete etter ham? Erik slo med knyttneven mot tunnelveggen slik at lysstrålen dirret. Mor var borte for lenge siden, og av en eller annen grunn begynte han å tenke på hva han ville etterlate seg i det 28
tomme sommerhuset. Omfanget av berømmelsen hans: tre gamle avisutklipp. En av notisene var et par centimeter stor og viste at han for lenge siden hadde skåret elleve poeng i en skolekamp i basket. Den andre var et bilde fra da lokalavisen hadde besøkt Dala-El, men der var han ganske utydelig. Og så var det selve triumfen: et kort sitat i den store aftenavisen, da de hadde hatt en sommerreportasje om gruven i Falun. Der hadde han faktisk fått med hele ansiktet. Ansiktet, forresten … Dykedivers, måtte ikke glemme hvorfor han var her. Erik stoppet. Og da føttene hans sluttet å røre seg, forsto han at dette her virkelig måtte være slutten. Han så på måleren sin, som viste ufattelige to hundre og tolv meters dyp. Nesten femti meter lenger ned enn jentene, og han hadde gjort det uten hjelp fra noen. Med stivfrosne fingre tok han fram sprayboksen og sprayet skjelvende en ny signatur: «E-H, 212 meter». Så tenkte han en stund og la til «ad extremum». Et flott uttrykk, som han hadde sett på tv en gang. Ad extremum – ved slutten, om de hadde oversatt riktig. Til slutt noen bilder med undervannskameraet. Denne gangen lot han neoprenluen sitte på, kulden tillot ikke annet. Da han tittet på bildet på kameraskjermen, så Erik at øynene hans var skikkelig røde av oksygenmangel. Han lot hodelykten sveipe over tunnelveggene en siste gang. Det var noe som … Han tok et skritt nærmere. Så var lyskjeglen på rustent metall igjen. Enda en dør? Han burde absolutt komme seg tilbake. Jo, det var en ny jerndør, samme typen, samme bom, også den på innsiden. Samme … kritt? NÁSTRÖNDU Den tykke luften strømmet inn i lungene hans. Náströndu? 29
Men det spilte ingen rolle hva det sto på det der rustne metallet, for nå hadde han bestemt seg, nå skulle han … Ga døren et lett dytt. Den ga etter med en gang, svingte opp på vidt gap med skrikende hengsler. Da Erik fikk kontroll over pusten, våget han til slutt å bevege seg framover og kikke inn. En trapp svingte seg bratt nedover, rett bak døren. Ti minutter ekstra. Han stilte inn tiden på dykkerklokken, og gummiskoene løsgjorde seg knirkende i et første skritt. Trappen formet en trang spiral, som runde etter runde førte ham stadig dypere. Ved slutten åpnet det seg – ja, hva skulle man kalle det? En krypt? Eller nei, en stor grotte. Ja, en stor naturlig grotte var det, sikkert tjue meter høy. Det rant vann ovenfra, en langsom drypping ned i et overfylt basseng. I midten av bassenget reiste det seg en stein, og oppå steinen sto noe som så ut som en sekk. Luften var tung å puste i, som tyktflytende leire, og lukten den førte med seg, verre enn noen sinne. En kjapp runde bare, og så noen bilder. Han prøvde å bevege seg så lydløst som mulig, men skrapingen i grusen gjallet gjennom fjellrommet. Han stanset opp for å roe seg litt og lyttet til dråpene som falt. Lyset fra hodet hans sveipet over veggene. Til høyre skinte en koppermalmåre hele veien opp til taket i grotten. Og til venstre? Erik rykket til da han så noe som liknet på en buet åpning. Men da han kom nærmere og lot hansken gli over fjellets harde overflate, forsto han at han bare ble lurt av skyggespillet. Lyste en siste gang til venstre for så å … men der var det noe! Samme dirrende krittstrek – men denne gangen hadde den som skrev, tatt seg bryet med mer enn et enkelt ord. Erik kunne nesten ikke stave seg gjennom de dirrende linjene. Han tok fram kameraet. Det blinket, og han så skeptisk ned på skjermen. 30
På vei tilbake mot trappen kom han på at han kanskje kunne få med seg en suvenir fra hjertet av fjellet. Noe fra den sekken kanskje, den som sto der borte på steinen i grottebassenget …? Det neste han kjente, var kulden da han vasset ut i det midjedype vannet. Da han endelig kom fram til sekken, så han at den var dekket av noe som så ut som et muggent nett. Erik tok av seg hanskene for å kunne få tak. Et glatt virrvarr av grå og svarte tråder gjennomtrukne av fukt. Han prøvde å løfte dem unna, og fikk se en innsurret gjenstand. Kanskje et verktøy som satt fast? Han tok tak i skaftet, som var av hvitglinsende metall. Men det gikk ikke an å løsne skaftet, det virket som det var bundet fast. Han kjente etter lenger opp langs den glatte overflaten og støtte mot to, nei tre fastsurrede tau. Erik fikk fram titaniumkniven, og med den skålslipte eggen skar han seg gjennom det første tauet. Det smalt. Smalt? Var tauet så gammelt at det hadde blitt forsteinet? Han tok tak i det andre tauet og lagde enda et snitt. Et nytt skarpt smell, og nå begynte hele sekken å røre på seg. Til tross for kulden kjente Erik en bølge av feberaktig varme. Han skar av det tredje festet og merket hvordan han slapp ut pusten. Da skaftet løsnet, syntes han først at det så ut som en uvanlig lang nøkkel. Men da det flakkende lyset fra hodelykten traff som det skulle, innså han at det faktisk dreide seg om et slags kors. Det hadde skaft og tverrstykke, men ovenfor tverrstykket strakte det seg en løkke. Den lyste hvit i mørket og var oval. Erik tok tak med den nakne hånden i vasen av tråder og prøvde å dra dem til side for å komme til innholdet i sekken. Det virket som trådene var fastsydd, så han samlet et solid grep og dro til. For sent innså han at han hadde tatt i altfor mye. I rykket fulgte hele sekken med opp i favnen hans, og han vaklet noen ustødige skritt bakover før han tippet over av tyngden. Hodet hans forsvant ned under isvannet i bassenget. Da 31
han endelig klarte å slepe seg opp i sittende stilling, så han et forvridd ansikt i lyset fra hodelykten. Papirtynn hud strammet seg rundt en kvinnes stirrende øyne, og ovenfor neseroten, i pannen hennes, gapte et hull stort som en mynt. Så skjønte han hvordan det var med de tre avskårne stumpene i vannet. Det var ikke tau han hadde skåret over, det var fingrene på kvinnens hånd. Han prøvde instinktivt å flytte seg bakover, men hodet hennes fulgte etter som om hun var en filledukke. Han dro til igjen og skjønte at trådene han holdt, var likets lange hår. Og da han kom i skade for å puste gjennom nesen, kjente han tydelig kroppslukten gjennom stanken. Kvinnen luktet blod og jern og sommervarm låvevegg. En lukt som Erik straks kunne plassere. Hun luktet Falu rødmaling.