Ulven

Misforstått og mislikt

Er du redd for ulv? Mange vil svare ja på det spørsmålet, selv om de aldri har møtt en ulv. Det er ikke så rart. Ulven er et rovdyr. Den har store, skarpe tenner, og i mange eventyr og filmer er ulven slu, ond og livsfarlig. Men er det et rettferdig rykte? I eventyrene har ulver fått skylden for ting de aldri kan ha gjort. Har du hørt denne sangen?

Hvem er redd for den stygge ulv, stygge ulv, stygge ulv?

Hvem er redd for den stygge ulv?

Ulven blåste ned et hus, ned et hus, ned et hus.

Ulven blåste ned et hus.

Sangen kommer fra eventyret om de tre små grisene. Her lærer vi at ulven er stygg og farlig. Men ulver har aldri blåst ned et hus. Varulver, som skifter mellom å være ulv og menneske, finnes heller ikke. De er funnet opp for å skremme barn og voksne. Men fra vi er små barn, lærer vi fortsatt at ulver er slemme dyr.

I flere tusen år har mennesker hatet ulvene, og gjort alt vi kan for å drepe dem. Før betalte staten penger til dem som klarte å drepe en ulv. Ulven måtte bort! Og for 60 år siden var ulven utryddet i Norge, og nesten utryddet i Sverige. Men nå har ulven kommet tilbake til både Norge, Sverige og mange andre land i Europa. Hvordan er det mulig?

Alle dagens norske ulver stammer fra bare fem finsk–russiske dyr som kom gående hit for omtrent 30 år siden. Dette får du vite mer om senere i boken.

Fortsatt er det mange som ikke liker ulvene, og vil utrydde dem igjen. Hvorfor er det sånn? Er ulven så farlig? Eller har vi misforstått ulven? Er den bare et vanlig vilt dyr som har en viktig plass i norsk natur – akkurat som kråker, ekorn og elg? Dette skal vi finne ut av i denne boken. Det er best å kunne mest mulig om en sak før man mener noe selv. Sånn er det med ulv også.

Hilsen Roger og Ole

Uleulv

Ulver uler for å samle flokken: «Kom hit. Tid for jakt.»

De uler også for å varsle andre flokker om at dette området er opptatt: «Hold dere unna.»

Og de uler noen ganger når et medlem i flokken har dødd. Da uler de av sorg.

Det er deres måte å gråte på.

Et møte med skogens skygger

Roger og jeg sitter i et bitte lite, kaldt fotoskjul ved en myr i en stor skog. Bjørnen har vært ved tjernet på myra en stund og spist halvråtne fiskehoder, som Roger har lagt ut for å lokke frem rovdyr. De kullsvarte ravnene skriker litt innimellom, men har godtatt at de får konkurranse fra den store, brune bamsen. De har ikke noe valg. Den voksne hannbjørnen er sjefen på myra.

Plutselig setter ravnene i gang: «Arrk-arrk-arrk.» Et skikkelig bråk. «Arrk-arrk-arrk.» Kommer det en bjørn til? Jeg kikker ut av det smale vinduet i det trange lille fotoskjulet. Ingenting å se.

«Der», sier Roger, og peker mot et kratt med små bjørketrær. Jeg merker at varmen stiger. Når det skjer noe spennende, blir jeg varm i kroppen selv om det er kaldt i luften. Kroppen reagerer på spennende ting. Kanskje du reagerer sånn når du ser en skummel film?

Jeg ser den veien Roger peker. Ingenting. Eller … hva var det der borte? Plutselig ser jeg toppen av en brunoransje hundehale over buskene. Den beveger seg sakte, litt nervøst. Halen blir til et helt dyr. Men dette er ingen hund!

For første gang i livet ser jeg en levende vill ulv! En skygge som dukket opp fra ingenting.

Hun ser litt tynn ut, men er veldig vakker. Roger sier det er en tispe, altså en hunnulv. Hun er veldig forsiktig. Passer hele tiden på hvor bjørnen er, og har halen mellom bena. Hun er nok litt redd ham. Og sannsynligvis lukter hun at vi sitter i nærheten.

Men kom hun alene til myra? Hun er en lederhunn: en av de to sjefene i ulveflokken. De holder oftest sammen.

Så ser jeg mannen hennes, selveste lederhannen. Han lusker rundt der hvor myra går over til å bli skog. Han er gråhvit i pelsen, som de fleste ulver i Skandinavia.

Han er enda mer nervøs enn henne. Tør ikke komme bort til skogstjernet der Roger har lagt ut mat. Ulver er veldig redde for mennesker. Denne frykten har de arvet fra forfedrene sine.

Hun er mer sulten enn ham. Det kan være flere dager siden de spiste. Det virker som om han passer veldig godt på henne. Kanskje er han redd det skal komme en annen hannulv luskende, og forsøke å stjele henne fra ham. Roger forteller at ingen av parets unger fra i år har overlevd. Derfor er de alene. Kanskje var fødselen mislykket, kanskje døde ungene i en ulykke. Derfor løper det ingen ungdomsulver rundt henne.

Hannen traver rundt i utkanten av myra. Han tisser på nesten alle busker. På den måten forteller han alle andre ulver at dette er hans område, og at tispa som går sammen med ham er hans kjæreste. Ulver har ekstremt god luktesans, så andre ulver vil lukte tisset hans i mange uker fremover.

Like fort som eventyret vårt startet, er det over. Med ett jogger hannulven innover i skogen. Hun snur seg raskt og følger etter ham. Skogen de forsvant inn i er igjen bare kratt og gamle grantrær med mosegulv på bakken.

Ulveparet viste seg frem noen minutter før de forsvant som skygger inn i skogen.

Snøulv

Ulvefakta

Vet du hvorfor vi har så mange kallenavn på ulv? Gråbein, varg, tass, skrogg, skrubb … Det skyldes at man i gamle dager trodde at ulven ville komme hvis de sa ordet «ulv».

For å unngå å lokke til seg ulven, brukte de kallenavn.

Alle hunders mor

Du har helt sikkert møtt en hund. Kanskje du bor sammen med en hund? I så fall har du nesten en ulv hjemme hos deg. Alle hunder stammer fra de ville ulvene.

Tenk deg at du er på tur i skogen. Plutselig hører du gneldring og piping i nærheten. Du får øye på tre hunder som hopper rundt og leker i snøen. De ligner på hunderasen husky, eller litt store elghunder. De småkrangler, dytter hverandre overende, piper litt, snuser i rumpa og slikker hverandre i munnviken. Typisk hundelek! Men … det er ikke hunder. Det er ulver. Så like er de, selv om det er mange tusen år siden mennesker fanget de første ulvene som etter hvert ble til de hundene vi har i dag. Ulike hunderaser ser veldig forskjellige ut. Noen er kjempestore, andre bitte små. Det er vanskelig å se likheten mellom en krøllete puddel og en vill ulv, men de er faktisk samme art. De kan pare seg, og de kan få unger. For bare få år siden paret en schæferhund og en ulv seg på Nesodden utenfor Oslo. Tispen fødte friske unger noen uker etterpå. De ble avlivet, for å unngå halvtamme ulver.

Ulv eller hund?

Ser du at denne ulven ligner veldig på flere hunderaser? Hvis du møtte denne i byen, ville du kanskje tenkt at det var en husky eller en grønlandshund.

I slekt

I løpet av tusener av år har vi mennesker avlet fram veldig forskjellige hunderaser som denne kjempestore grand danoisen og den bitte lille chihuahuaen – verdens minste hund. Utrolig nok kommer alle hunder og ulver kommer fra samme stammor.

Kos, jakt og vakt

Vi vet ikke om hundene stammer direkte fra den ulvetypen vi har i skogene våre nå, eller om dagens ulver og dagens hunder stammer fra en felles type ulv som ble utryddet for mange tusen år siden.

Uansett stammer alle hunder, fra kosehunder og jakthunder til gjeterhunder og vaktbikkjer, fra ville ulver.

De som ligner mest på ulver, er hunderaser som husky og trekkhunden alaskan malamute. Ikke så rart. De har mange av de samme genene som ulver. (Gener er det som gjør oss til hvem vi er.) Disse hunderasene uler, til og med. Det er mye kortere tid siden det kom nytt ulveblod til slekten deres, enn for raser som border collie, terrier og boxer. Jo nærmere i slekt hunderasene er med ulvene, jo mer ulveaktige er de. De ligner på hverandre, de tåler mer kulde, og de tar gjerne et ul.

Vant til å samarbeide

Hunden ble menneskenes første tamdyr. Før høner og hester. Det startet omtrent da menneskene hadde drept sin siste ullhårete kjempe. For etter at mammutene og andre trege, store planteetere var utryddet, begynte mennesker å jakte dyr som var vanskeligere å fange. Dyr som stakk av når jegerne nærmet seg. Menneskene måtte bli flinkere til å samarbeide for å skaffe seg mat. Ulvene tenkte helt likt. Begge ble det som kalles sosiale jegere. Ulvene jaktet i flokk, og mennesker jaktet i grupper.

Menneskene fant ut at de kunne ha nytte av ulvene. Siden ulvene samarbeidet så godt i flokken sin, tenkte nok menneskene at ulvene ville samarbeide godt med mennesker også.

Steinalderfolkene fanget små nysgjerrige ulvunger og oppdro dem i leiren sin. Når de fikk unger, beholdt de bare de vennlige. De sure og aggressive ble drept eller satt ut i naturen. Over lang tid ble de tamme ulvene vennligere og vennligere, og etter hvert som århundrene gikk ble de til dyrene vi i dag kjenner som hunder.

Ulvene ble perfekte vakter rundt jordhyttene og teltene, i tillegg til å hjelpe til under jakten. Dette skjedde for mellom 40 000 og 20 000 år siden – mange tusen år før pyramidene i Egypt ble bygget. Sannsynligvis har mennesker tatt til seg ville ulver mange ganger gjennom disse årene – og for raser som husky og alaskan malamute, helt opp til vår tid.

I tusenårene etter dette har ulver og hunder paret seg jevnlig. Det er grunnen til at noen hunderaser har mye mer gener fra ulver enn andre hunderaser.

Avlet frem ulike hunder

Grunnen til at hunder ser så forskjellige ut, er at menneskene har avlet frem forskjellige egenskaper hos ulike hunder.

Noen ville ha kosehund, og lot bare de mest kosete få pare seg videre. Andre ville ha en hund som var ekspert på harejakt, og satset bare på hundene som likte å jage hare. Noen ville ha skumle vakthunder, mens andre ville ha en minihund som får plass i en veske.

Etter tusenvis av år ble hundene til alle de forskjellige rasene vi har i dag. Og vi fortsetter å avle frem nye raser. Det går stadig raskere fordi mennesker har gjort det til en vitenskap å «skape» nye hunderaser med avl – for eksempel å blande gener fra flere hunderaser. Sånn fortsetter vi mennesker å lage nye ulveslektninger, selv om mange av dem ikke ligner på ulver i det hele tatt.

Alle våre tamme dyr stammer fra ville dyr – fra høner og kuer til katter og hester.

Men mange ville dyr har aldri latt seg temme, eller det har ikke vært noe poeng å forsøke. Ingen har behov for en tam øyenstikker eller sjiraff.

Disse punktene må oppfylles for at ville dyr skal kunne temmes:

Dyrene må ikke få panikk og skade seg når de sperres inne. Antiloper og rådyr får lett panikk. Altså er de ubrukelige på en bondegård.

Dyrene må være flokkdyr. De må klare å leve sammen med oss. Bjørner og neshorn lever alene. De er sterke, men gjør som de vil. Altså uegnet som trekkdyr.

Dyrene må ikke være for kresne. De må være enkle å gi mat. Pandaer vil bare ha bambusskudd. Vanskelig som kosedyr hjemme.

Dyrene bør få mange unger, eller få unger ofte, og ungene må raskt bli voksne. Elefanter får bare ett barn av gangen, og det går flere år mellom hver fødsel.

Dyrene må ikke være altfor aggressive. Løver og neshorn er livsfarlige og nekter oftest å gjøre som vi vil. Passer ikke inn i stua!

Ulvene oppfyller alle disse punktene. Ulver liker å leve i flokk, de spiser nesten alt, og de kan få flere unger hvert år. Et perfekt husdyr og en god hjelper på jakt!

Hunder lukter ulv

Hva tror du skjer når en ulv møter en hund i skogen?

Det blir sjelden et hyggelig familietreff.

Ofte blir hunden angrepet og skadet eller drept. Derfor er mange jegere ikke spesielt glade i ulver. Mange jakthunder blir drept av ulver.

Ulvene har ekstremt god luktesans. De bruker nesa til nesten alt. Og for en ulv vil en hund lukte ulv!

Ulven vil derfor tro at dette dyret, selv om det ser litt rart ut, er en ulv som har sneket seg inn i dens territorium

– det området ulven ser på som sitt. Da gjør den det samme som den ville gjort hvis en ekte fremmed ulv hadde kommet. Kanskje gir den først ulike signaler med kroppen eller lager lyder for å få hunden til å stikke av. Men hunden forstår ikke lenger ulvens «språk». Sannsynligvis vil hunden bare bli stående og bjeffe. Da angriper ulven.

Ulven er skogens smarteste, og den er stammor til alle hunder. Men i motsetning til hunder er den livredd for mennesker. Vet du hvorfor? Og vet du hvorfor ulvene uler? Eller at et ulvehyl kan høres en mil unna?

En praktbok i serien Norges ville dyr, fra forfatteren av den prisvinnende boken Det ville Norge. Gjennom underholdende tekst og fotografier i verdensklasse kommer du tett på våre ville dyr!

Les også:

NORGES VILLE DYR