EIRIN ANDRESEN BETTEN Tiden vil ha et annet bilde

Foto: Anna-Julia Granberg/BLUNDERBUSS

hverdagen vi har i dag, startet rundt 2006. Og i 2016 fikk vi Donald Trump og Brexit. For å nevne noe.

Lengter tilbake

Et fellestrekk for karakterene i debutromanen til Betten er at de har bodd i utlandet. De er høyt utdannede, intelligente, ressurssterke. Verden skulle ligge vidåpen, men kan likevel, selv i de minste ting, fremstå som lukket og utilgjengelig. – Hva er det disse menneskene egentlig ønsker seg av livet? – Egentlig tror jeg ikke de vet det selv. Men dypest sett tror jeg de ønsker seg tilbake til det som på et tidspunkt var fint og ukomplisert. Før ting, både i samfunnet og i relasjonene deres, ble for intrikat og for flytende, sier hun.

Følelsen av at det hele tiden skjer så mye, og at det skjer så raskt, tror jeg bidrar til en lengsel om at noe skal ligge fast i livet.

Betten tror Casper, Claudia, Michael og Susanne alle baler med noen av paradoksene vår tid innebærer. – De prøver å manøvrere i en verden hvor det er meningen at man liksom skal finne seg selv, en tilværelse hvor man for eksempel ikke har penger til å betale studielånet sitt, men likevel har penger nok til å reise rundt i verden.

Møtet med naboen

En av de mest dirrende passasjene i romanen er når karakteren Claudia, på dette tidspunktet bosatt i Paris, oppsøker en nabo hun aldri før har snakket med. Claudia har akkurat mistet kjæresten Ed i en bilulykke, og får det for seg at hun skal besøke kvinnen over gaten, som hun over tid har hatt en spesiell interesse for. – Jeg tror besøket hennes er en måte å bryte med noe i sitt eget liv. Hun får et behov for å avslutte monotonien i tilværelsen sin, og trenger også en bekreftelse på at ensomheten hennes ikke er den samme som nabokvinnens.

Foto: Anna-Julia Granberg/BLUNDERBUSS

Inspirert av James Joyce

Arbeidet med debutromanen startet for fem år siden. Den gang var det en novelle, en avstøpning av James Joyces "The Dead". Mange omskrivninger og mye bearbeidelse til tross, grunnmuren i manuset er der fortsatt. – Det er noe spennende i Joyce-karakteren Gabriels avvisning av det som er hjemme og «nært», parallelt med at han søker anerkjennelse, å bli sett, nettopp av dem som er ham nær. Det er nok derfor han er så nervøs hele tiden, så forknytt. Det rommet der, mellom det man vil være og det man faktisk er, er et komplekst og interessant sted som Joyce beveger seg bedre i enn mange andre, synes jeg.

Eirin Andresen Betten TIDEN VIL HA ET ANNET BILDE

MARS 2021

REDAKTØRENS OMTALE:

Fire unge mennesker møtes i et sommerhus ved kysten i 2016. Det er både en årlig tradisjon og et felles holdepunkt i de rotløse livene deres. Men i trykket fra den usedvanlige sommerheten flyter gamle hemmeligheter opp til overflaten. Høy gjenkjennelsesfaktor, dypt menneskelige og feilbarlige karakterer, og masse ansporende tankestoff er noe av det Eirin Andresen Betten bringer til torgs i denne smarte debuten, som har nok av nerve. // IDA AMALIE SVENSSON

NAVN OG ALDER: EIRIN ANDRESEN BETTEN, 32 år

JOBBER MED/OPPTAR MEG VED SIDEN AV SKRIVINGEN: Lektor i engelsk og mediefag ved Elvebakken VGS. Redaksjonsmedlem og skribent i BLA og sidekick i BLA-podden, og hobbyjogger. HVOR OG NÅR SKRIVER JEG: Det kommer an på arbeidsmengde, men jeg foretrekker å skrive tidlig på dagen. Gjerne mellom 0700-14/1500 på dagen. Etter det er det ikke så mye konsentrasjon eller ro i kroppen til å skrive. Men må jeg, så jobber jeg på kveldene. Det er bare til å sette seg ned og jobbe. Jeg har ikke så stor tro på det å vente på inspirasjon. Det handler mer om å bare gjøre det man skal. Jeg jobber alltid hjemme, enten i Oslo eller Kristiansund. LESER NÅ: Libra av Don DeLillo, Grønn Vekst av Per Espen Stoknes og The Society of the Spectacle av Guy Debord. HØRER PÅ: Går mye i klassisk og jazz for tiden. Tord Gustavsen Trio, Esbjörn Svensson Trio, samt Rymden som er Bugge Wesseltoft, Dan Berglund og Magnus Östrøms siste samarbeidsprosjekt. Siste plata til Swamp Dogg, Sorry You Couldn’t Make It, går på repeat. Det samme gjør Tom Misch og Yussef Dayes plate What Kinda Music.

STØRSTE INSPIRASJONSKILDE: Umulig å nevne én, men bøker jeg alltid kommer tilbake til er The Waves av Virginia Woolf, Black Tickets av Jayne Anne Phillips, "The Dead" av James Joyce, Americana av Jean Baudrillard, og Zygmunt Baumans teorier om den flytende moderniteten. Så må jeg også nevne Elizabeth Bishop.

ÉN BOK SOM HAR BETYDD MYE FOR MEG: Det er altfor mange, men White Noise av Don DeLillo. Den blir jeg aldri ferdig med.

TRE TING JEG HVER MORGEN SJEKKER PÅ MOBILEN: Det som eventuelt måtte ha tikket inn i løpet av natta, mail og meldinger. Er ikke en fan av å starte dagen med å trykke på mobilen, så unngår den egentlig på morgenen.

2 FRA 2020

Ida Fjeldbraaten debuterte med Jerv, og Bruno Jovanović debuterte med Etter hvert vil øynene venne seg til mørket i fjor. Sikkerhet, frykt, å lære å svømme og å kjøpe et bord på Finn er noe av det som dukker opp når de beskriver det å skrive.

Foto: Anna-Julia Granberg/BLUNDERBUSS

FRYKT OG AVSKY I

TASTATURET IDA FJELDBRAATEN

Noen forfattere sier at de bare må skrive. Jeg har vært redd for at det var dette jeg mangla for å bli antatt, hvis ikke kroppen min begynner å råtne fra innsiden når jeg ikke skriver, så kommer jeg aldri til å bli god nok til å debutere som forfatter.

Jeg føler nemlig ikke en lettelse ved å sette meg ned for å skrive.

Det jeg derimot føler, er en enorm frykt.

Hva er det å frykte? Det er jo bare et møte mellom meg som sitter her og skriver teksten, og deg som leser dette. La oss begynne der da. Med deg.

Frykten for hva du skal synes om meg. Det å skrive er å kunne redigere seg selv, med andre ord: Jeg kan ikke gjemme meg, jeg kan ikke ljuge eller lure deg; klokere enn det jeg er i tekst, er jeg aldri.

Så kommer frykten for at jeg ikke er i riktig «modus» og frykten for å ikke skrive noe bra. Den kommer i mange former. Den kan komme når jeg er fornøyd med det jeg allerede har skrevet. Da er jeg ikke bare redd for teksten, men for hvert enkelt ord, for hver enkelt bokstav, for å ødelegge noe som kunne blitt bra, hvorfor er de ordene jeg valgte sist bedre enn ordene jeg velger nå? Har de ordene forsvunnet?

Så har du frykten for slakt. Bekreftelsen av at den avskyen mot teksten, ens egen utilstrekkelighet, talentløshet, at det var den riktige følelsen. Og at dette i tillegg skal eksponeres for venner, familie, dama på butikken.

Er det rart man blir redd?

Hvorfor skrive når det gjør så vondt?

Fordi det som skjer når jeg går gjennom bøygen og forsvinner inn i teksten, er at jeg glemmer frykten. Det er som å lære å svømme hver gang. Fra de usikre takene, tankene, til å la kroppen flyte gjennom vannet, lett som bare det, ordene, bølgene kommer, overvinnes, havet, teksten puster og jeg lar meg drive inn i

rytmen. I det havet er det trygt. Der finnes en verden som skapes av ordene som velger seg selv fordi de må stå der, og ordene må være de ordene, det kan ikke være andre ord, andre setninger eller andre avsnitt.

Ikke fordi jeg må skrive, men fordi de må skrives.

Foto: Anna-Julia Granberg/BLUNDERBUSS

FEM ÅR, HVA NÅ?

BRUNO JOVANOVIĆ

Jeg tenker ofte på om jeg kommer til å klare å skrive en bok til. Hvordan det er å begynne på et helt nytt prosjekt, fra scratch igjen. Å ikke vite hvor historien skal gå. Hva om jeg bare har én bok i meg. Det er ikke gitt at jeg kommer til å skrive en ny roman bare fordi jeg klarte det en gang.

I fem år gikk jeg rundt og var så sikker på prosjektet mitt. Jeg hadde en idé, én stemme. Jeg var trygg på hva den historien skulle være. Visste hvordan den skulle begynne, hvordan midten så ut, og hva slutten måtte være. Denne sikkerheten kom fra å ha skrevet utallige utkast.

Nå har boken min vært ute i verden i et halvt år. Jeg har ikke opprettet et eneste dokument siden før sommeren 2020. Jeg frykter at hvis jeg prøver for tidlig, vil jeg bare ende opp med å sitte og stirre på en blank skjerm, tenke at nå skal jeg skrive noe nytt, hva som helst. Det fungerte for meg én gang, men jeg tenker at den tilnærmingen til å skrive, akkurat den metoden, var et unntakstilfelle. Det funket med debutboken. Jeg tror ikke den skrivemåten kommer til å resultere i en ny bok. Jeg må tenke nytt. Utvikle skrivemetoden min.

Jeg tenker på hva slags type tekst jeg har lyst til å skrive neste gang. Hvem sitt perspektiv jeg ønsker å skrive fra. Hvor dette perspektivet kommer til å befinne seg. Jeg tror at så lenge jeg fortsetter å tenke slik, vil det oppstå noe nytt. Enn så lenge vet jeg ikke hvordan jeg skal skrive den historien. Og det er greit. Kanskje det ikke blir en bok av akkurat den tanken, kanskje er det noe jeg må skrive fram bare for å få det ut av systemet. Kanskje jeg finner mitt neste prosjekt etterpå.

Jeg har gjort i stand en ny skriveplass hjemme. Har skaffet et bord fra Finn til å ha på kjøkkenet, foran vinduet. Kjøpt nye kjøkkenstoler, sånne som er behagelige å sitte på i flere timer. Jeg vil ikke tilbake til den gamle skriveplassen bare fordi jeg fikk til å skrive der. Jeg må flytte på meg. Og en dag snart kommer jeg til å sette meg ned foran kjøkkenvinduet og åpne et nytt word-dokument.

SIGNALER

- NYE LITTERÆRE STEMMER

SIGNALER er Cappelen Damms årlige debutantantologi. Siden 1986 har Signaler fanget opp litterære impulser, og mange toneangivende forfattere har fått sine første tekster på trykk her.

Dikt, essays, kortprosa, noveller, romanutdrag – alle typer skjønnlitterære uttrykk mottas til vurdering. Lengden på teksten bør være 2–20 sider.

Les mer på cappelendamm.no/signaler

INNLEVERINGSFRIST: 1. DESEMBER

Debut

er et magasin utgitt av Cappelen Damm.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Bidragsytere: Kristine Kleppo, Sondre Midthun, Muna Jibril, Signe Elise Stenersen, Bruno Jovanović, Ida Fjeldbraaten, Ida Amalie Svensson, Kari Joynt, Sigmund Sørensen & Turid Oline Hepsø

Design: Kamilla I. Berg Foto: Adobe Stock (cover), Anna-Julia Granberg/BLUNDERBUSS, Mats Jensaas & Vegard Giskehaug Kontaktinfo: post@cappelendamm.no

Forlegges av

Debut

MATHIAS NYHAGEN ASPLUND

EIRIN ANDRESEN BETTEN

CAMILLA BOGETUN JOHANSEN

SUNNIVA M. ROLIGHETEN

ESKIL SKJELDAL

CECILIE ALMBERG STØRKSON

www.cappelendamm.no

MA: 8160253512391