Kjøtt by caroline weseth

// KIM HIORTHﾃ郎 // YOKOLAND // OBSERVASJONER // // MULTITALENT // DESIGN // FOTO//

//1

Bjerregaardsgate 12 a 93884673 kjøtt@fanzine.com isbn 0808-3797 Billedredaktør: Caroline Weseth Art Directors: Caroline Weseth Trykk: Copi Cat AS Typografi: Minion Pro, Didot, Lobster 1,4, Exotic Bidragsytere Tekst: Linn Strømsborg, The Milkfactory Foto: Heidi Furr, Michelle Wilsson, Cover: Exotic

//2

innhold multitalent

kim hiorthĂ¸y s. 4

linn strĂ¸msborg s. 8

s. 12

cupcakes spesial

forfatter

observasjoner

Heidi furre s. 14

gledesspredere

yokoland s.22

//3

fotograf

‘Multi’ multi- pref (lat., av multus ‘mye’) mange-, fler. Talent

//4

Lederen Du sitter nå med en gloheit og rykende fersk utgave av fanzinen Kjøtt. Det er et uavhengig magasin som kommer ut månedlig. Som er ment å være din guide innen visuelle uttrykk fra undergrunden i de strøste byene i Norge og er en kilde til inspirasjon. I dette nummeret av Kjøtt spinner tematikken rundt folk som kan mye, som har en brennende interesse for det de driver med og som stadig får nye interesser som de tilfeligvis også mestrer. Månedens tema er multitalent. Du vil få møte både kjente og ukjente talenter som alle har det samme til felles; De er multitalent.

//5

TEKST: THEMILKFACTORY / FOTO: PROMOE

KI M H IO RT H ØY

Om man bor i Norge og er interessert i alternativ musikk, film, design eller samtidskunst, så er det ikke til å unngå at man støter på navnet Kim Hiorthøy.

//6

Kim Hiorthøy (f. 27. mars 1973) er en lovende norsk illustratør, fotograf, DJ og musiker. Han er en multikunstner med virksomhet særlig innenfor billedkunst og musikk. Men han har også vært programleder i NRK, skrevet bøker og laget film. Av faste designoppdrag kan Hiorthøy smykke seg med at han har utformet de aller fleste platecoverne til rockebandet Mothorpsycho siden 1993, samt at han er fast designer på plateselskapet Rune Grammofon. Hiorthøy har jobbet med flere forfattere, den velkjente figuren Kurt i Erlend Loes barnebøker er kun et av mange illustrative bidrag fra Hjorthøy. Med så mye engasjement i forskjellige sektorer er det kanskje ikke så rart han har vunnet Spellemannsprisen to ganger for beste omslag (Mothorpsycho), samt at hans egen musikk har vunnet Alarmprisen (i 2007. ) Hiorthøys musikkprosjekt beveger seg innen elektronika sjangeren. Han har gitt ut 6 egne musikkalbum, men jobber tilstadighet med andre sideprosjekter her til lands, men også utenlands. At Hiorthøys arbeider blir satt pris på også utenfor landets grenser er tre hotellrom i Danmark et tegn på. Han ble plukket ut som én av 40 unge kunstnere som skulle innrede rom på Hotel Fox i København. Hiorthøys hotellrom design finner man på rom 117 som er kalt “Redrum”, rom 306 som er gitt navnet “PicoPico” og rom 317 som er kalt “Mandag”. Du ble først kjent i Europa for ditt grafiske arbeid. Var det slik ting startet for deg ? Det var mer en tilfeldighet fremfor noe annet. Jeg studerte kunst ved Kunstakademiet i Trondheim, der jeg kommer fra. Jeg begynte å lage små kunst- fanziner og etter en stund ble jeg spurt om å lage et platecover for et lokalt rockeband. Herfra begynte hjulene å rulle.

Vi tok en prat med talentet over en kopp kaffe, før han hastet avgårde med fly til Berlin, der han for tiden holder både hus og virke. Sentralt for oss sto et ønske om kanskje å få et innblikk i hvordan ting faller seg for et multitalent. Hvordan kommer man seg egentlig dit han er i dag? Og hvordan finner han inspirasjon til å skape så mye så hyppig og så forskjellige?

//7

“det er mye lettere å gjøre noe om du er en amatør (…) fordi du ikke behøver å bevise noe.”

Du har i et tidligere intervju uttalt at “det er mye lettere å gjøre noe om du er en amatør (…) fordi du ikke behøver å bevise noe.” Hva mente du med dette og er det noe som ligger bak alle dine arbeid? Jeg vet ikke om disse tankene ligger bak alt jeg gjør, men jeg tror om man er så åpne som mulig med et arbeid og ikke lar profesjonalitet sette begrensninger fordi du føler du må bevise noe ovenfor noen er det et viktig aspekt i en skapelsesprosess. Det er viktig å la alt få slippe til, ikke la seg begrense.

Finner du inspirasjon i de samme tingene uanhengig av om du lager musikk, design eller film? Og hva inspirerer deg? Jeg har ingen ide om hvor inspirasjonen kommer fra. Jeg forstår virkelig ikke hva det ordet betyr. Hvordan ble du involvert i utformelsen på plater sluppet fra plateselskapet Rune Grammofon? Rune, som driver selskapet kontaktet meg og spurte om jeg ville involvere meg, sammen utviklet vi ideer videre

//8

Hvordan kom du over musikk? Er det noe som du alltid har drevet med? Dette var også på kunstakademiet hvor jeg studerte, de hadde et lydstudio med utstyr, det brukte jeg flittig til å utforske og tukle med lyd, det var veldig artig. Da jeg sluttet på akademiet skaffet jeg meg min egen sampler og begynte å jobbe med musikk hjemme. Det ble mange sene netter, alt for mye kaffe. Musikk er så altfor gøy. Siden jeg ikke klarte å velge hva jeg ville satse på satset jeg på begge, det har gått fint til nå!

//9

TEKST: L.STRØMSBORG / ILLUSTRASJON: C. WESETH

STR ØM SB OR G

Jeg er bokhandlerske og jeg skriver. Jeg liker iskaffe om morgenen og øl om kvelden, jeg pleide å bo med en katt, nå har jeg bare utsikten til fjellet igjen. Når jeg tror at alt går til helvete, så må jeg gå på biblioteket eller lese en bok et annet sted. Det pleier å funke. Typ, om alt går til helvete har jeg fortsatt støvete permer med reddende ord.

/11

“Tenke at hvis historiene føles viktige for meg, så finnes det andre der ute som også finner de viktige. Som også kjenner dem i hjertene sine når de leser.”

Jeg sitter på en kafé som ikke har nett nesten hver dag og skriver. Jeg veksler mellom å ha trua på meg selv og å tenke at alt jeg skriver er trivielt. Jeg har gode dager der jeg skjønner at det er mye arbeid, at det jeg skriver nå er et skjelett som skal utvinnes, fylles på, gjøres om, at manuset mitt er uferdig uansett hvor mange gode tekster jeg skriver, at mange av dem sikkert skal strykes, at historien kanskje blir helt annerledes, men det viktigste er jo at den er der, på et vis. Den viktigste jobben jeg gjør er å skrive, alt jeg kan, alt jeg har i meg. Ikke bare for dere, men for meg selv. Og det er vanskelig, vanskeligere enn det var med Roskilde, ikke at det var så lett, eller jo, det var det, det var lett, det var en glad bok å skrive, og jeg tror noe av det som var så lett med den, var at jeg ikke skjønte det skulle bli en bok, jeg bare skrev, hadde det gøy, tenkte nesten ikke på at noen andre skulle lese det, og så plutselig var det et manus og den var ferdig for utgivelse. Jeg ble debutant. Nå skriver jeg noe som jeg vet skal bli en bok engang, om jeg får det til. Jeg vet at det skal sitte folk og lese dette, og tenke på den forrige boka jeg skrev, jeg vet at den skal anmeldes uten silkehansker, jeg vet at jeg nå på en måte må bevise /12

at jeg har noe å fortelle verden, at det har noe for seg at jeg tar meg en måned eller ti fri for å arbeide med mine egne ord, og ikke andres bøker. Jeg er redd og modig på samme tid. Men jeg vet at det har noe for seg. Jeg vet også at jeg ikke må tenke så mye. Jeg vet at jeg må jobbe i mitt tempo, at jeg må bruke den tida det tar å gjøre denne historien ferdig. At jeg ikke skal tenke på utgivelse denne gangen heller, at jeg skal skrive det jeg synes er fint, gøy, morsomt, bra. At jeg skal gjøre om på det når redaktøren min har lest det, gang på gang. At han aldri kommer til å be meg om å slutte å skrive. Det er litt som med kjærligheten, tror jeg, disse ordene. Det handler om å gjøre det på nytt, om jeg så skulle skrive en dårligere bok enn min forrige, så betyr ikke det at jeg må gi opp. Det betyr at jeg må børste av meg, gå videre, prøve på nytt. Tenke at hvis historiene føles viktige for meg, så finnes det andre der ute som også finner de viktige. Som også kjenner dem i hjertene sine når de leser. Akkurat som forrige gang.

/13

Observasjon TEKST: N.GALLERIET / FOTO: M. WILSON

Dette er ikke muffins, dette er cupcakes. Fra en tilværelse som statist i sex og singelliv- episoder, har kakene fått hovedrollen på alle verdens kakefat.. Alt fra norske kjendisfruer som både baker og blogger til amerikanske sko- designere slår seg opp som cupcakes gründere. Men det er ikke nødvendigvis spising kakene brukes til, for de som kjøper cupcakes er åpenbart på sukkerfri diett. For bloggerne pynter jo bare bloggene med cupcakes, kanskje fordi den indre tjukkasen som bor i oss alle ikke får bestemme hva som skal spises? Og når man undertrykker tjukkasen eksploderer søtsuget i sukkersøt dekor. Smykkedesignere metter behovet med plastikk-cupcakes til å henge rundt halsen. Designer Fam Irvoll pynter opp kjendisNorge i sykkerspinn og bruker kaker som hodepynt. Og mens vi er inne på kjendiser; Triana Inglesias har tatovert en cupcake på armen. Nå må helsemyndighetene snart komme på banen, for sunnhetshysteriet og glasurgenerasjonens anstrengte forhold til mat har gitt samfunnet visuell diabetes 2. /14

/15

Heidi Furre

TEKST: C. WESETH / FOTO: H. FURRE

Fra ungsomsårene i amatørfotoklubben på den hustrie vestlandsøya Stord, til å plutselig stå med en koffert i hånden, et kamera om halsen og en drøm om å lykkes som fotograf i Paris, er steget stort. Heidi Furre valgte å følge hjerte og stole på drømmen sin og det gode i folk. Etter et drøyt år i storbyen med mer eller mindre lykke som fotograf, begynte hjulet å rulle etter at hun klarte å bistå den kjente franske motefotografen Taki Bibelas som fotoassistent. Sammen med Bibelas fikk hun være med på de utroligste fotoskytninger, hun fikk møte en hel rekke med kjente og spennende mennesker. Og med et ben innenfor det franske fotomiljøet tok det ikke lang tid før hun kunne gå til en tidsskriftsbod å kjøpe et hvilken som helst nummer av et glanset magasin som alle ville inneholde hennes bilder. /16

/17

FOTO: H. FURRE MODELL: A REE

FOTO: H. FURRE MODELL: J. GRØNNSVEEN

FOTO: H. FURRE MODELL: H. FURRE

FOTO: H. FURRE MODELL: C.A. BULL

TEKST: A. KALVØ / FOTO: YOKOLAND

Y OK OLA ND

//24

//25

Yokoland er et strĂĽlende eksempel pĂĽ Oslo og dets kreative undergrunnsmiljĂ¸ anno 2011

//26

Yokoland reise falgget sitt fra høyborgen på Grünerløkka i Oslo, her malte de omverden i grønnfarge og naivistiske tegninger. De kunne ligne på sine omgangsvenner og konkurrenter. De var også multitalent; de var også musikere, illustratører, tekstforfattere, men der Kim Hiorthøy tegnet sarte gråblyantstreker plantet Yokoland hawaii-roser og regnbuer. I 2007 ble boka ”as we go up, we go down” tildelt prisen for ”årets vakreste bok” og selv om den har et A4 format er selvsagt boka langt fra A4, slikt holder gutta seg for gode til. Om man slår opp ordet monografi i en ordbok her til lands vil det forklares med “enkeltverk”med andre ord et ikke-periodisk skrift om et enkelt, begrenset emne. Utenfor landet grenser, i kunstmiljø, brukes dette ordet på en annen måte, det viser til kunstbøker, fordi bøker om kunstobjekt kan fremstå og omhandle enkeltverk. Når man

fremstiller kunst i bokform kan man kalle det for monografi, som viser til en slags snapshot av en tid og en plass. Ett år etter den prisvinnende utgivelsen som skjedde på det tyske Die Gestalten Verlag, kan man kalle “as we og up, we go down” for en tilstrekkelig god monografi. Boka forteller på mange måter og med mange virkemidler historien om det som ble designbyrået Yokoland. Boken viser veien fra å være en gjeng med frie kunstnere og musikere som er utrolig fattige, men kreative, til å karre seg opp og bli et navn i design-Norge. Med bakgrunn i Yokolands mange samarbeidspartnere innen musikk- og kunstmiljøet, men også deres særstilling som multitalent blir boka ikke bare en selvpromoteringsbok og en monografi, snarere et bilde på Oslo og dets kreative undergrunnsmiljø anno 2011.

//27