Forord

Høsten 2005 var vi i London på forskningstur. Iver forsket på diplomater, Cecilie på helsesøstre. Hver dag satte vi til livs en full English breakfast, og så dro vi ut i felten. Iver brukte dagene sammen med diplomater og utenriksministre i flotte ambassadebygninger, deltok på politiske møter og var omgitt av mennesker i stripete dresser og pene drakter. Cecilie satt på bitte små kontorer og intervjuet helsesøstre om alt fra faren for spredning av tuberkulose til vold mot barn og kvinner. Den verdenen Iver hadde vært i, var, om ikke identisk med den verdenen vi selv levde i, i alle fall bestående av mange av de samme menneskene, bare festkledd og på jobb. Den verdenen Cecilie hadde vært i, var, sett fra vår side, som klippet ut av en Charles Dickens-roman.

Da vi spiste middag sammen om kvelden, snakket vi om hva vi hadde sett, opplevd og lært. Vi var slått av at vi, som fysisk hadde befunnet oss bare en halv times tid fra hverandre, hadde vært deltagere i så forskjellige sosiale virkeligheter. Disse samtalene kretset i stor grad rundt betydningen av situering. Hvilke forståelser, følelser og fordommer aktiviserer feltet overfor forskeren og i forskeren selv, og hvilken betydning har disse forståelsene, følelsene og fordommene for hva man ser og ikke ser? Og ikke minst: Hvilke av disse refleksjonene får være med i det ferdige forskningsarbeidet?

Sagt med andre ord: Hva er situering, hvordan situerer man seg, og hvordan kan man snakke om betydningen av ulike typer situering og gjøre refleksjon over dette relevant i forskningen? Her ligger det en rekke metodeproblemer som ofte feies under teppet. Hvordan kan man spesifisere og gjøre bevissthet, følelser og kropp relevant i sin datainnsamling, i sine analyser og i den ferdige teksten, uten at forskningsarbeidet flyter over i en fortelling om forskeren selv? Hva er det i grunnen som står på spill her? Og hvor kan man hente inspirasjon til å gjøre dette refleksjonsarbeidet? I denne boken griper vi til tre forskjellige måter å gi svar på. For det første spesifiserer vi hva situering er. Forskjellige deler av forskningsprosessen kaller på forskjellige typer situering. For det andre gir vi en del eksempler fra egen praksis. For det tredje forsøker vi, som her i forordet, å skrive på en måte som ikke bare formidler hva situering bør være, men som også viser hva det faktisk er.

Cecilie er førsteforfatter, ikke bare alfabetisk, men også i reell forstand, noe som ikke minst gjenspeiles i at de fleste eksemplene er hentet fra hennes faglige virke. Takk til Gro Ween, Jane Dullum, Cathrine Egeland, Arne Johan Vetlesen og Mette Snertingdal, til forlagets konsulent og Cappelen Damm Akademisk for kommentarer og korreksjoner.

Vettakollen, 3. mai 2023

Cecilie Basberg Neumann og Iver B. Neumann