Virksomme relasjoner

hvordan kan vi gjøre håp – sammen?

Akkurat som dette «noe» i sitatet over, mener vi at håp ikke kan omsettes til oppskriftsstoff. Vi kommer ikke til å tilby noen oppskrift på hvordan håp kan gjøres. Vi vil heller tydeliggjøre hvorfor vi mener en slik oppskrift ikke er mulig, og belyse hvilke konsekvenser det kan få for å jobbe med håp dersom vi tar utgangspunkt i Weingartens perspektiver. I mangel på oppskrifter presenterer vi noen eksempler der håp er sentralt og hvor reasonable hope er relevant. Vi vender blant annet tilbake til Rose-Maries historie fra forrige kapittel, der dere kunne lese om hvordan tilhørighet og relasjoner var av betydning for både håp og bedring. Det vi ønsker å oppnå med å presentere disse eksemplene, er at de kan danne grunnlag for refleksjoner rundt fenomenet håp, og kanskje gi deg som leser dem noen idéer knyttet til hvordan du kan nærme deg håp i praksis.

Denne overskriften er et utdrag fra tittelen på en bok vi er glad i. Bokas fulle tittel er Virksomme relasjoner: Om bedringsprosesser ved alvorlige psykiske lidelser (Borg & Topor, 2014). Boka omhandler blant annet hvilken betydning relasjoner kan ha for folk som strever med psykisk helse-problemer, og hvordan relasjoner henger sammen med bedring, det å komme seg; eller, som vi omtalte det på godt norsk i forrige kapittel, Recovery.

Som vi har sett tidligere i boka argumenterer Weingarten for at håp må anses som et relasjonelt fenomen, blant annet ved å slå fast at «spørsmål som gjelder liv og død er for vanskelige, for tyngende, for smertefulle til å ‘gjøre’ alene» (Weingarten, 2000, s. 399, egen oversettelse). Ifølge Weingarten (2010) er det slik at jeg håper, fordi vi håper. Samtidig understreker Weingarten at ikke alle relasjoner bidrar til håp.

Vi er av den oppfatning at det meste – også relasjoner – er avhengig av mangt og meget. Men hvem kan vi tenke oss å gjøre

81

kapittel 4

håp sammen med? Hva er det som kjennetegner håpefulle eller virksomme relasjoner? Det er individuelt, og det vil naturlig nok ikke oppleves for deg som det oppleves for oss. Det finnes allikevel noe som ser ut til å være felles på tvers av ulike profesjoner, brukere, ansatte og møter dem imellom. Eksempelvis ser tillit ut til å være viktig, både med tanke på relasjoner mennesker imellom, og med tanke på håp og dets vilkår.

Tillit og kjemi – hva består det av?

Tidligere i boka refererte vi til Ronna Jevne, som har skrevet at håp er noe du ikke kan ta på, men at du definitivt føler det. Det kan vel også gjelde tillit? Tillit må bygges opp, den kan ikke kreves eller vedtas. Og er den borte, kan det ta lang tid å gjenvinne den. Da en av personene som ble intervjuet i Knut Tores doktorgradsarbeid skulle fortelle om hva det var som hadde bidratt til håp for ham, trakk han blant annet frem:

Måten det ble gjort med meg, så var det ikke helt i henhold, det kan det jo ikke ha vært. Men det var en vanvittig god måte å gjøre det på. Fordi det handla litt om en rar form for tillit eller noe. Ikke fillern om jeg skulle finne på noe tull da. Det var noen som trodde på meg. Kanskje de trodde litt mer på meg enn de ville gjort med enhver som helst? (Sælør et al., 2018, s. 50)

Det intervjudeltakeren snakket om var hvor avgjørende det hadde vært å få beholde førerkortet sitt. Poenget hans handlet ikke om at det ga ham mulighet til å kjøre. Poenget var at noen hadde vist ham tillit og strakk seg litt lenger for akkurat han. Og den tilliten ville han absolutt ikke misbruke ved for eksempel å kjøre i ruspåvirket tilstand. Det er kanskje ikke mulig å tøye grenser og strekke seg langt i alle situasjoner, eller tilpasse all praksis og behandling til alles individuelle behov, men kanskje er det heller ikke det som er viktigst.

82

hvordan kan vi gjøre håp – sammen?

Det er nok heller ikke mulig, eller sågar ønskelig, å behandle alle likt. Borg og Topor (2014) understreker hvor vesentlig det er å ikke alltid tenke at man trenger å gjøre det samme med alle, men at det av og til er avgjørende å strekke seg lenger enn man ellers ville ha gjort. For oss utfordrer det noen av ideene vi har hatt om profesjonelle tjenester – for eksempel prinsippet om rettferdighetsfordeling – det at folk skal ha lik tilgang på helsetjenester og hjelp. Men at ulike former for standardisert hjelp er svaret på rettferdighetsprinsippet, er ikke nødvendigvis riktig. Å tilby folk ulike former for hjelp er også en måte å ivareta rettferdighet på (Sundet, 2021).

Videre utfordrer Borg og Topor (2014) oss på noen av de ideene vi har og har hatt om samarbeid i yrkessammenheng, når de trekker frem betydningen av kjemi i samarbeid med den enkelte. For eksempel utfordrer de vår formening om at vi som profesjonelle skal kunne samarbeide like godt med ulike typer mennesker. Det være seg ulike tjenestebrukere, deres pårørende og profesjonelle. Dessuten utfordrer Borg og Topor vår formening om at det er opp til oss som profesjonelle å skape et godt samarbeidsklima. For har ikke vi et særegent ansvar? Samtidig har de utfordret oss til å reflektere over hva kjemi egentlig er, og de har fått oss til å stille nye spørsmål: Hvorfor har vi bedre kjemi med noen enn med andre, og hvordan håndterer vi dette fenomenet i så fall i jobbsammenheng? Kan vi lære å få god kjemi med folk? Dette siste kan være utfordrende i profesjonelle møter som ofte foregår innenfor noen ganske spesielle og spesifikke rammer der eksempelvis tidsbruk og muligheter for samhandling kan begrenses av ulike former for retningslinjer, regler eller vedtak.

Litt senere i det ovennevnte intervjuet skulle vedkommende forsøke å sette fingeren på hva som gjorde at noen samarbeid fungerte bedre enn andre:

Så er det det med kjemi da. Jeg har egentlig god kjemi med alle de i teamet der, men mest med hun som er hovedkontakten min, det er fordi jeg har mest med henne å gjøre. Det handler jo om

83

kapittel 4

kommunikasjon, hvor flytende kommunikasjonen går … man bruker litt spesielle ord og referanser … som den andre forstår. De plukker opp på humøret ditt, hva du egentlig prøver å si … Det at man føler at man blir respektert da, og ikke blir sett ned på […] det har med personer å gjøre, jeg tru’kke det har med erfaring å gjøre, ikke primært. Det handler ikke om at noen mennesker er mer allrighte enn andre, det er bare – noen mennesker kommuniserer du lett med, andre mennesker så … går det litt sånn, mer stotrete i kommunikasjonen, det er litt vanskelig, du er ikke helt sikker på om de faktisk forstår så godt hva du sier. Det handler om tillit, da. Du må føle deg trygg, det må være greit å drite seg ut … (Sælør et al., 2018, s. 51)

Sitatet tydeliggjør etter vår mening hvorfor det er utfordrende å standardisere samarbeid og samhandling. For må man ikke prøve seg litt frem, bli litt kjent, og på sett og vis kaste seg litt ut i det for å finne ut hvordan kommunikasjonen flyter? Finne ordene, referansene som fungerer, og ikke minst plukke opp på humøret – da er det ikke lett å skulle følge en standard eller prosedyre.

Tillit, trygghet og det å føle at det er greit å drite seg ut, hvem opplever vi egentlig det med? Og hvem våger vi å dele vonde og vanskelige tanker med? Noen helt få personer, kanskje? Noen nære venner? Noen ekstra gode kollegaer? Weingarten (2000) poengterer at det å dele noe som tilsynelatende er umulig å overkomme, kan bidra til at det blir mulig å håndtere. Avvisning eller mangel på respons kan derimot gjøre at folk ikke våger å dele. Det er derfor betydningsfullt at den som deler noe som kan være både utfordrende og skambelagt, møter profesjonelle som er oppmerksomt til stede og lytter. Så må profesjonelle vise at vi tåler budskapet som formidles, og respondere.

Tenk dere hvordan det ville vært for Rose-Marie hvis terapeuten hun turte å åpne seg opp for rett og slett ikke hadde fulgt med i timen, ikke hadde innsett alvoret i det som ble sagt, ikke hadde sanset sårbarheten og fortroligheten i det som ble formidlet. Eller tenk dere hvordan det ville ha kjentes dersom terapeuten hadde kommunisert

84