1.1 Folk uten historie?

En konsekvens av denne faglige sorteringen av «det samiske» var imidlertid at den historiske og den arkeologiske litteraturen om samene lenge var bemerkelsesverdig begrenset. Først så seint som på slutten av 1900-tallet kom samisk fortid til å bli et forskningsfelt av betydning innenfor disse disiplinene. Inntil da hadde også den for en stor del vært et etnografisk eller «lappologisk» anliggende (Schanche & Olsen, 1983; Olsen, 1986, 2007; Zachrisson, 1993; Ojala, 2009). Selv om samenes fortid i dag framstår som et helt naturlig historisk og arkeologisk forskningsfelt, skal vi ikke langt tilbake i forrige århundre for å finne at det forholdt seg svært annerledes. Vi skal derfor innlede med å se litt nærmere på hvorfor det å skrive samenes etnografi lenge framsto som et langt mer selvsagt alternativ enn å skrive deres historie.

1.1 Folk uten historie?

Fram til 1970-årene var det en utbredt oppfatning at samenes fortid ikke tilhørte de historiske disiplinenes arbeidsområde. Ikke bare kom dette til uttrykk ved at samene, som historikeren Ernst Sars uttrykte det, kunne «settes ud af Betragtning» (Fulsås, 1999. s. 240) når de «store» nasjonale fortellingene om de nordiske rikene skulle skrives. Også i lokale og regionale bosetningshistoriske studier fra Nord- og Midt-Skandinavia var samene påfallende lite synlige. Eksempelvis behandler det arkeologiske standardverket om jernalderen i Nord-Norge, The Iron Age settlement of Arctic Norway (Sjøvold, 1962, 1974), primært funnene etter den norrøne bosetningen. Én grunn til utelatingen av samene i slike studier synes å være at begrepet bosetning implisitt ble gjort synonymt med den faste gårdsbosetningen som de norrøne folkene representerte. Den samiske fortidige tilstedeværelsen kom dermed på paradoksalt vis til å utfolde seg i områder som på de bosetningshistoriske kartene framsto som «ubebodd» (Zachrisson, 1993; Bergstøl, 2008; Ojala, 2009; Gjerde, 2016; Knutsson, 2020).

Også når samene faktisk opptrådte i de historiske beretningene, var det helst i sammenhenger der deres aktivitet eller tilstedeværelse forklarte forhold ved de norrøne folkenes samfunn. I mange eldre arkeologiske og historiske arbeider kan man finne at forklaringen på et eller annet spesielt fenomen forutsetter tilstedeværelsen av en samisk befolkning, mens framstillingen for øvrig godt kan ignorere en slik tilstedeværelse (Schanche & Olsen, 1983, s. 132). Mye omtale er på dette viset blitt viet finneskatten og den kilden til rikdom som samene utgjorde for de norske høvdingene og kongene, uten at samenes egen sosiale og kulturelle væren normalt var oppfattet som interessant for de historiske plottene. Denne rollen som statist –eller rekvisita – i fortellingene om mer primære historiske subjekter har samene selvsagt

til felles med mange andre marginaliserte grupper. Samfunnskritikeren og litteraturviteren Edward Said har, med en analogi til hvordan tjenerne er framstilt i engelske 1700-tallsromaner, gitt en treffende karakteristikk av denne rollen som også kan sies å være dekkende for samenes ambulerende opptreden i historiske og arkeologiske diskurser: De var på et vis til stede, men ble ignorert ut over å være en nyttig del av settingen (Said, 1989, s. 210).

I sitt monumentale arbeid De förhistoriska folken i Europa fra 1880 skrev den framstående svenske arkeologen Hans H. Hildebrand at «[s]kilnaden mellan historiska folk och naturfolk ligger deri, att de förra ega en historia, under det de senare på sin höjd kunne omtalas i ett annat folks historia» (Hildebrand, 1880, s. 15). Hildebrands utsagn viser hvordan man i samtiden ikke bare skilte mellom folk med og folk uten historie (Wolf, 1982), men også hvordan «naturfolkenes» historiske representasjon, som hentydet over, bare kunne skje indirekte gjennom et annet folks historie. Sosialdarwinismens, rasediskursenes og nasjonalismens grep på det vitenskapelige ordskiftet i siste del av 1800-tallet gjorde at historie ble noe som primært var forbeholdt europeiske folk. Disse hadde, slik det ble hevdet å komme til uttrykk gjennom deres nåværende posisjon, bevist sin dynamikk og evne til utvikling. Andre folk ble antatt å mangle slike kvaliteter, og de hadde derfor stagnert på utviklingstrinn som de vestlige folkene for lengst hadde forlatt.

Denne distinksjonen mellom folk med og folk uten historie kom til å bli avgjørende for at samene så lenge primært ble betraktet som et etnografisk framfor et historisk subjekt. De ulike folk og kulturers plassering i det disiplinære akademiske landskapet ble på mange vis sementert gjennom det tilhørende skillet mellom de historiske disiplinene («Volkskunde») og etnografien («Völkerkunde»). Volkskunde vokste fram som en nærmest akademisk form for nasjonalisme, den skulle belyse «folkets» røtter slik disse kom til uttrykk i språk, folklore og nasjonal historie (Gerholm & Hannerz, 1982; Worsley, 1984). Det å være en nasjon ble i stor grad ensbetydende med å ha en historie, og disiplinene arkeologi og historie fikk følgelig en framtredende plass i ulike nasjonale prosjekter. Ut fra idealet om nasjonens kulturelle og etniske homogenitet satte disse nasjonale prosjektene samtidig sine egne strenge krav til hvem den historiske diskursen kunne romme. I sin analyse av Ernst Sars verk Udsigt over den norske Historien, utgitt i fire bind mellom 1873 og 1891, hevder således Narve Fulsås at utelatingen av samene skyldtes at:

Rasen, dvs. samene, var nasjonens absolutte motsetning, og derfor måtte han symbolsk eliminerast for at nasjonen skulle vere identisk med seg sjølv. Alternativet var, på Sars sine premiss, å seie at Norge aldri ville kunne bli ein nasjon fordi landet omfatta to «raser». (Fulsås, 1999, s. 240–241)