Introduksjon

Jeg har jobbet med mennesker i alle aldre som har vært utsatt for seksuelle overgrep, og møtt mødre, fedre, søsken, besteforeldre, venner og mennesker som har jobbet med barn og unge som har vært utsatt for seksuelle overgrep, og jeg har jobbet med mennesker som selv har begått seksuelle overgrep.

Da jeg tok barnehagelærerutdanning på 1980-tallet, sa pedagogikklæreren: Det finnes til og med noen voksne som begår seksuelle overgrep mot barn. Jeg visste ikke at det var mulig. På den tiden hadde vi alle hørt om blodskam, men at noen kunne begå seksuelle overgrep mot barn, var likevel ikke i manges bevissthet den gangen. Det var det hele, hun sa ikke mer enn det. Deretter snakket vi om barn som ble utsatt for fysisk mishandling. Barn med dådyrøyne, som vi kalte det den gang, barna med blåmerker og brennmerker etter sneiper og strykejern. De barna finnes i dag også. I mange år nå, helt siden Marianne Lind og Inger Gilje startet det første «Støttesenter mot incest» i Norge i 1986, har vi visst at seksuelle overgrep også er noe barn utsettes for, oftest uten at noen andre enn barnet og overgriperen vet det. Uten at noen forstår, kan eller tør å hjelpe barnet vekk fra overgrepene. Barnet selv klarer ikke, eller tør ikke, å si det til noen. Barnet forstår ikke hva det utsettes for, har sannsynligvis ikke hørt at noen voksne det kjenner, har snakket med det om dette. Barnet finner ikke ord for handlingen det utsettes for, og mange av de utsatte barna har sannsynligvis aldri hørt snakk om seksuelle overgrep. Barnet eller den unge finner ikke anledning til å fortelle, på grunn av frykt for represalier, eller fordi det aldri oppstår situasjoner der tema kan bringes på bane. Barnet vet ikke engang at det som det utsettes for, er ulovlig og straffbart. Noen ganger tror barnet at det har fortalt det, og den voksne har kanskje ikke forstått eller fanget opp det barnet har sagt eller prøvd å si. Det er helt vesentlig at barn også lærer at dette er noe barn kan utsettes for, det er ofte da barn tør å fortelle. Gjennom denne boken vil jeg gi deg som voksen en anledning til å kunne hjelpe dette barnet. Det finnes mange programmer for barn nå der de lærer om seksuelle overgrep, og der de til og med lærer at de skal sette grenser, og har lov til å si nei. Det mener jeg kan være et altfor stort ansvar for barn. Om en voksen overgriper har bestemt seg for å begå overgrep mot et barn, vil de aller fleste overgripere ikke bry seg om barnets nei. Barnet vil da i verste fall kunne få skyldfølelse og ikke tørre å fortelle noe om overgrepene det ble utsatt for fordi det, blant annet, ikke klarte å si nei. Eller barnet sa nei uten at overgriper stoppet, men at denne i stedet kom med trusler om at barnet ikke skulle si det til noen, at det var deres hemmelighet. Det er alltid den voksnes ansvar å sette grenser, ikke barnets.

En av mine kjepphester er at barn må få kunnskap om seksualitet, om hva alle delene på kroppen heter, og få kunnskap om hva som er vanlig, hva kjønnsorganene heter, og hvordan barn blir til (også assistert befruktning). De må få kunnskap om at barn kan være kjærester, unge kan være kjæreste med unge og voksne med en voksen. Ingen voksne og unge skal/ kan være kjærester med barn, eller gjøre kjæresteting eller leke tissenleker med dem. Barna må få vite at de skal si fra om det har skjedd, eller om noen har prøvd å få dem med på slik lek.

Jeg har stort sett valgt å ikke ha fotnoter og litteraturhenvisninger i boken. Det er en litteraturliste bak som underbygger det jeg skriver, der du kan søke mer kunnskap. I tillegg skriver jeg hvor du kan innhente ytterligere informasjon og litteratur om temaet.

Siden 1986 har jeg jobbet aktivt med temaet seksuelle overgrep mot barn og unge på Støttesenter mot Incest i Oslo, og jeg hadde lest boken

Seksuelle overgrep mot barn, skrevet av Karin Haarberg Aas og Eli Knudsen

Ingnes som Universitetsforlaget ga ut første gang i 1984. Det fantes uten- landsk litteratur, og Tilman Furniss sine bøker og foredrag var svært nyttige for oss som jobbet med og var interessert i dette temaet på den tiden. I alle år har jeg lest nesten alt jeg kom over av litteratur relatert til incest og seksuelle overgrep mot barn og unge. Arbeidet mitt på Støttesenter mot Incest (SMI) i Oslo i 4 år, og alle gangene jeg besøkte ulike SMI-er (nå heter det NOK) rundt om i Norge mens jeg i jobbet i Redd Barna i til sammen 7 år, har gitt meg verdifull kunnskap i samtaler med incestutsatte og deres pårørende. Etter at jeg ble uteksaminert som spesialist i sexologisk rådgivning, jobbet jeg fra 2002–2019 ved Institutt for klinisk sexologi og terapi (IKST). Jeg tok enda et par utdanninger og jobber nå som terapeut, foredragsholder, veileder og forfatter.

Denne boken er ment som en vei inn til et tema som mange synes de kan for lite om, og som de føler seg redde og maktesløse i møte med. Jeg vet at denne boken bidrar til at mennesker føler seg bedre rustet i møte med barn og unge som har vært utsatt for eller utsettes for seksuelle overgrep. Flere som selv ble utsatt for seksuelle overgrep som barn/unge, har også gitt meg positive tilbakemeldinger på at boken har gitt dem en innsikt, skrevet på en lettfattelig måte. Jeg har fått tilbakemelding på at denne boken har hjulpet dem til å få et bedre liv, og at det å lese om temaet slik det er skrevet, har vært den beste terapi, i tillegg til samtaler hos terapeut.

Jeg henvender meg til dere som kanskje leser om seksuelle overgrep for første gang i en fagbok, som studenter i en studiesammenheng, eller som pårørende eller utsatt, eller fordi dere av andre grunner er interessert i temaet. Jeg skriver til alle som ønsker mer kunnskap om seksuelle overgrep mot barn.

Når jeg underviser om seksuelle overgrep ved høgskoler, universitet, barnehager, ved skoler, i personalmøter, foreldremøter i stat, kommuner eller i privat regi, blir jeg ofte kontaktet av mange som er berørt av dette temaet – i en pause, på e-post eller på telefon. Jeg besøker ulike Senter mot incest og seksuelle overgrep (NOK). Der snakker jeg med ansatte og pårørende og de som selv har vært utsatt for seksuelle overgrep, og som gjerne deler sine vonde livshistorier, eller deltar i diskusjoner og samtaler rundt denne omfattende og vanskelige problematikken.

Ved flere anledninger har jeg vært intervjuet i podkaster, i opplæringsprogrammer eller referert til i media. Folk har ringt meg på bakgrunn av dette og fortalt om opplevelser fra egen barndom med seksuelle overgrep, eller hva de opplever som pårørende til incestutsatte barn. Jeg har vært aktivt med i ulike styrer og nettverksgrupper som gjennom diskusjoner og fagdager, konferanser eller seminarer belyser ulike sider ved seksuelle overgrep mot barn. Jeg har kontakt med flere av dem som har villet fortelle om opplevelser fra barndommen med seksuelle overgrep, eller som er pårørende til incestutsatte barn.

Jeg har i 11 år hatt samtaler, deltatt i gruppeterapi som ko-terapeut, eller som observatør, samt hatt individuelle støttesamtaler med menn som soner fengselsstraff på grunn av seksuelle overgrep mot barn, og/ eller innrømmer det de har gjort, og går i terapi for å få hjelp til å endre sitt seksuelle reaksjonsmønster og for å få faglig hjelp til å forstå hvorfor de har begått ugjerningene. Da har min veileder vært psykologspesialist og spesialist i klinisk sexologi Atle Austad.

Mitt engasjement har jeg fått i møte med mennesker som har delt sine historier med meg, og fra kollegaer og samarbeidspartnere innen dette feltet.

Noen utsatte jeg har snakket med, forteller at det foreligger en dom, de fleste forteller om henleggelser, andre ber om råd i forbindelse med noe et barn har gjort eller sagt. Enkelte voksne som ble utsatt for overgrep som barn, ønsker ikke å politianmelde. Andre forteller om sin egen barndom og oppvekst preget av incest og seksuelle overgrep. Jeg trenger ikke en domfellelse for å lytte til menneskers historier.

Eksemplene i boken har jeg hentet fra mitt arbeid. Historiene er anonymisert og noe endret slik at ingen skal kunne spore hendelsene. Dette er gjort for å beskytte kilden. Jeg har fått tillatelse fra alle jeg henter eksempler fra.

Allerede før denne boken ble utgitt første gang i 2009, ble det stilt kritiske spørsmål til eksemplene i boken. Jeg synes det viser at mange finner det vanskelig å tro på hva andre beretter om mistanker eller om sitt eget liv. I 2022 kan det virke som om flere kjenner til mange historier, kanskje fra media eller nære venner. Det skjer en gradvis åpenhet i samfunnet, og mange mennesker har kunnskap om eller kjenner noen som har opplevd seksuelle overgrep. Jeg har fått tilbakemeldinger fra mennesker som har lest boken eller vært på et eller flere av mine foredrag, og sier de følte seg bedre rustet i møtet med utsatte barn og familier.

Mange forteller at de er blitt møtt med tvil og skepsis når de usikkert og famlende prøver å finne ord for sin bekymring for om barn de kjenner, blir utsatt for seksuelle overgrep.

Andre kjenner på sin egen redsel og skam når de begynner å snakke om seksuelle overgrep de ble utsatt for som barn eller unge. Noen opplever at de har glemt det lenge, og plutselig dukker det opp minner, og det kan være svært krevende og tøft for mange å erindre og begynne å fortelle om en barndom de husker mer og mer av.

Jeg har snakket med mange innen hjelpeapparatet som skal tale barnas sak, som også blir fortvilet, frustrerte og sinte fordi de føler de ikke når frem til barnevernet, politijuristene eller i retten når de skal videreformidle det barnet har fortalt og vist, og som har ført til en sterk bekymring for om et barn de kjenner er / har blitt utsatt for seksuelle overgrep. Altså når ansatte forteller videre det barna har fortalt dem, og/eller når de har vist signaler på at de har vært utsatt for incest eller seksuelle overgrep.

Mange skal takkes for at dette er blitt en bok:

Først og fremst takk til Cappelen Damm ved Bjørn Olav Aas Hansen som har oppmuntret meg til å skrive boken og gitt veldig god støtte underveis.

Takk til mine fantastisk gode, kloke og flotte døtre Hilde og Kristine, som har sagt at jeg må skrive denne viktige boken. De har kommet med mange verdifulle og kloke innspill.

Takk til ulike Senter mot incest og seksuelle overgrep (nå NOK) og fagmiljøer rundt i landet, både ansatte og brukere som har satt av tid til å snakke med meg, besvare spørsmål og diskutere, og som har tatt imot meg når jeg har kommet med utblåsninger, gleder og frustrasjoner over hvordan samfunnet møter denne problematikken.