Adam Smith er død

I knappestøperens skje

– Är det inte Fingal Olsson som sitter där borta?

– Nä, han är død.

– Men han rör ju på sig!

Martin Ljung

Sommeren før jeg skulle begynne på videregående skole, var jeg på en politisk ungdomsleir i Danmark. Jeg skal ikke si hvilken politisk farge leiren hadde; la det være nok å si at kjekke gutter fra Oslo vest var godt representert. I en debatt om utdanningspolitikk våget jeg meg opp på talerstolen for å argumentere mot at staten skulle subsidiere studenter. Da jeg gikk ned igjen, var jeg rimelig stolt – mest over at jeg hadde våget meg opp, men også litt fordi jeg syntes argumentene mine hadde vært gode. Så tok en av de kjekke ordet, bemerket litt nedlatende at jeg hadde holdt et interessant innlegg, men tilføyde så at «modeller har vist at offentlig støtte til høyere utdanning er noe av det mest lønnsomme staten kan bruke penger på». Siden han ikke kom med et eneste argument, og siden jeg ikke visste hva en modell var, lusket jeg meg slukøret ut av møteteltet.

Når jeg nevner historien her, er det ikke for å argumentere mot støtte til studenter. Det er mange gode grunner til at vi bør ha en sjenerøs studiefinansieringsordning, og etter at den amerikanske økonomen

Paul Romer i 1980-årene utviklet det som kalles ny vekstteori, finnes det også modeller der investering i utdanning gir gevinster ut over de hver enkelt student selv høster.

Grunnen til at jeg nevner historien, er en helt annen: bruken av ordet «modell» som hersketeknikk. Da jeg lusket meg ut av teltet, svor jeg at jeg aldri skulle henfalle til den typen argumentasjon. Om jeg har klart å holde løftet, vet jeg ikke. Trolig har også jeg tråkket over streken flere ganger. Men jeg har i hvert fall prøvd. Jeg har alltid ment at kunnskap bør formidles med så enkle ord som mulig, at faguttrykk bør forklares og illustreres før de brukes, og at de selv deretter bør brukes med måtehold, og at vanskelig teori med fordel kan formidles på flere ulike måter.

Jeg sluttet å forelese for seks år siden, og etter det har jeg brukt mye av tiden til å skrive byhistorie, være medforfatter av en bok om offentlig sektor og skrive en biografi – alt sammen morsomt og stimulerende, men … Jeg savner mitt eget fag, og jeg savner studentene. Denne boken var i utgangspunktet først og fremst ment som en hyllest til begge, og som et forsøk på å forklare hovedtrekkene i økonomifaget for studenter og andre som ikke vet hva faget handler om, hva slags innsikter det kan gi – og hva en modell er. I og med at jeg har jobbet med faget i over femti år og har diskutert det med kollegaer hjemme og ute like lenge, regnet jeg med at jeg forsto det godt nok til at skrivingen ville bli mer lystbetont enn slitsom. Der tok jeg feil.

Strukturen i boken var klar helt fra starten: Jeg skulle begynne med å gå gjennom det som kalles nyklassisk økonomisk teori, som fortsatt er grunnfjellet for økonomisk tenkning. Så skulle jeg ta for meg de modifikasjonene av denne teorien som er kommet i nyere tid, knyttet til blant annet risiko og usikkerhet, bedrifter som har markedsmakt, økonomiske aktører som ikke har full informasjon, vanskelighetene som skapes av at det offentlige er styrt av politikere, ikke av en allvitende økonom, og så videre. Konklusjonen på denne gjennomgangen skulle være at slike problemer nok kan være viktige, men at hovedbud- skapet om markeders fortreffelighet og statens evne til å rydde opp der markedet kommer til kort, likevel ville stå seg bra.

Skrivingen gikk fint, helt til jeg kom til slutten av kapittel 12. Uten at jeg egentlig hadde registrert det, oppdaget jeg plutselig at den siste setningen jeg hadde skrevet, var: «’Rethinking economics’ er en fane vi bør samles bak.» Mener jeg virkelig det?

Hvis man med «rethinking» mener å sette spørsmålstegn ved etablerte sannheter og jobbe med nye problemstillinger, er svaret opplagt ja. Økonomisk teori er i sin natur et forskningsprogram, ikke et fasttømret kunnskapsbyggverk, og i det ligger det at man hele tiden setter spørsmålstegn ved de innfallsvinklene som brukes, og ved relevansen av de resultatene tidligere forskning er kommet frem til.

Mener man derimot at vi bør skrote alt som heter tradisjonell økonomisk teori og erstatte den med noe helt nytt, er svaret like opplagt nei. Kunnskap er i sin natur kumulativ: Det er de etablerte metodene, innsiktene og resultatene som er grunnlaget for at vi i det hele tatt kan stille de ny spørsmålene som vil bringe faget videre.

Dette er så elementært at alle som har drevet med forskning, har det bak pannebrasken. Så hvorfor ble jeg så overrasket over at jeg plasserte meg selv under «rethinking»-fanen? Svaret har dels å gjøre med at «rethinking economics» er en bestemt retning blant dem som er kritiske til deler av det tradisjonelle økonomifaget, og selv om jeg har sans for mye av det man der er opptatt av, regner jeg ikke meg selv som del av denne retningen. Den viktigste grunnen er likevel en annen: Jeg har det meste av livet regnet meg selv som del av hovedstrømmen i økonomisk tenkning. Det gjør jeg fortsatt.

Men …

Hvis økonomisk teori skal være et faglig utviklingsprogram, må en viktig del av programmet være at ny innsikt fortrenger gammel; at gamle tilnærmingsmåter forkastes når nye viser at de gamle er bygget på sviktende grunnlag. Det var her min mentale alarmklokke begynte å ringe mot slutten av kapittel 12, da det gikk opp for meg at vi i den offentlige debatten – og langt på vei også i lærebøker – ikke har tatt innover oss at de innsiktene vi har fra forskning om markedsimperfeksjoner, i sum er et jordskjelv som får det nyklassiske byggverket til å knake i sine sammenføyninger.

Med det fikk denne boken et tilleggsformål: Å vise at økonomifaget i dag er noe helt annet og mer spennende – men også mer krevende –enn den versjonen vi møter i media og offentlig debatt.

Boken tilegnes Kåre Syversen, bedre kjent som K7, NHH-studenten som alltid er oppmeldt til eksamen, men som aldri møter.

Bergen, 12. april 2023