1

Introduksjon: Hva er etikk for beslutningstakere?

Hva ønsker du å oppnå, og hvordan kan du oppnå dine målsettinger på best mulig måte? Beslutninger fattes overalt og hele tiden, av både ledere, eiere og ansatte i en organisasjon. Alle beslutningstakere i private og offentlige virksomheter står overfor valg der hensynet til måloppnåelse blir utfordret av andre hensyn. Målene kan være i strid med viktige samfunnsverdier som rettferdighet, menneskerettigheter, miljøhensyn eller andre bærekraftsmål. Også virkemidlene som beslutningstakere bruker for å nå sine mål, kan være uakseptable, for eksempel hvis økt lønnsomhet søkes oppnådd gjennom å svekke krav til gode arbeidsforhold eller miljøansvar. Denne boken er en faglig støtte og veiledning til hvordan du kan identifisere etisk utfordrende situasjoner, resonnere over dem og deretter gjøre gode valg. Nøkkelbegrepene etikk, samfunnsansvar og bærekraft tematiserer på ulike måter at det å ta gode beslutninger handler om å reflektere over hvilket ansvar vi har for mennesker, dyr og omgivelser som påvirkes av våre beslutninger.

Boken fungerer som en introduksjon til etikk, samfunnsansvar og bærekraft (ESAB) for studenter ved økonomisk-administrative utdanninger på norske universiteter og høyskoler. Boken er også myntet på et bredere publikum: eiere, ledere og ansatte i private, offentlige og frivillige organisasjoner. Lokalt, nasjonalt og globalt er det et stort behov for ansvarlige ledere, eiere og medarbeidere som kombinerer kunnskap med høy integritet, og denne boken tar sikte på å bidra til å bygge slik kompetanse.

1.1 Bokens grunnidé

Kan vi ha tillit til at beslutningstakere tar nødvendige hensyn til dem som berøres i og utenfor virksomheten? Hvem bærer egentlig det moralske ansvaret for beslutninger som tas innenfor en virksomhet? Eiere og ledere er ofte sentrale beslutningstakere. Men viktige beslutninger blir ikke tatt bare av ledere. Også lokale beslutninger tatt av ansatte lenger ned i en organisasjon, kan ha store følger. Derfor hviler det et ansvar på alle medlemmene i en organisasjon for å ta gode valg – vi er alle beslutningstakere, selv om det naturligvis følger særlig omfattende forpliktelser med det å lede en organisasjon. En sentral diskusjon i denne boken dreier seg om hvor stort handlingsrom vi skal overlate til det enkelte menneskets gode skjønn, og hvilke handlingsnormer som bør skrives ned i lover, regelverk, etiske retningslinjer eller andre verktøy. Tilsvarende for virksomheter: Hvor går grensen, og hvor bør grensen gå mellom virksomheters frivillige innsats for miljø og sosiale forhold på den ene siden og offentlige krav i form av lovgivning og regulering på den andre siden? I boken viser vi flere eksempler på regelverk, rapportering og andre virkemidler for virksomheter som vil ta sitt samfunnsansvar på alvor. Likevel er det ingen etiske regelverk som kan erstatte moralsk dømmekraft hos enkeltmennesket, derfor er denne dømmekraften også et sentralt tema i boken.

Vi vektlegger betydningen av institusjoner og profesjoner som bærere av kunnskap om etikk og samfunnsansvar. Næringslivsetikk kobles med institusjonell teori om temaer som tillit og legitimitet, eksempelvis ved å vise at en bedrift eller en sektor som viser høy etisk standard, trenger færre eksterne institusjoner for kontroll og overvåkning. Vi skisserer sentrale institusjoner lokalt, nasjonalt og globalt som er bygget for å vise tillit og for å forvalte mistillit til beslutningstakere i privat og offentlig sektor. Et grunnleggende poeng i boken er at etiske beslutningstakere og bærekraftige og samfunnsansvarlige virksomheter avhenger av gode valg fra ansatte og ledere, så vel som av gode institusjoner som støtter opp under beslutningstakeres evne og vilje til å ta ansvar.

Boken bygger på et mangfold av kunnskapskilder. De teoretiske perspektivene og begrepene er særlig hentet fra etikk og politisk filosofi, økonomisk teori og samfunnsvitenskapens organisasjons- og profesjonsteori. Empirisk baserer boken seg på en omfattende samling av gode og dårlige eksempler på etikk, bærekraft og samfunnsansvar i offentlig og privat sektor. Etikk, samfunnsansvar og bærekraft er i dag viktig på global, nasjonal og lokal dagsorden. Brundtlandkommisjonens definisjon av bærekraft fra 1987 – «En bærekraftig utvikling er en utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få tilfredsstille sine behov» – er mer aktuell enn noen gang tidligere. I denne utgaven presenterer vi også empiri om status for sentrale bærekraftsmål.

I den globale uroen for manglende resultater innen utviklingsmålene 1–7, rettferdighetsmålene 8–11, miljømålene 12–15 og institusjonelle mål 16–17 har offentlig regulering fått ny aktualitet (Holden og Linnerud, 2021: 45–51).

Vårt mål er å få frem tre viktige aspekter ved organisasjoners og profesjoners rolle i samfunnet: Vi vil kombinere normative, deskriptive og konstruktive perspek- tiver og på dette grunnlaget tematisere beslutningstakeres evne til og ansvar for å foreta gode, etiske valg. Normativt presenterer vi en rekke etiske prinsipper og teorier som vi mener bør legge føringer for menneskelig atferd og organisatorisk endring. Med deskriptive perspektiver forstår vi beskrivelser av aktørenes etiske oppfatninger og den institusjonelle forankringen, for eksempel i form av lover og regler. Og i tillegg anlegger vi en konstruktiv tilnærming: Hvordan kan vi resonnere når vi står oppe i et etisk dilemma, og hvilke verktøy kan beslutningstakere i offentlig og privat sektor ta i bruk for å styrke kapasiteten for virksomheters bærekraft og samfunnsansvar og etisk beslutningstaking?

1.2 Hvorfor etikk, samfunnsansvar og bærekraft?

Finanskrisen som startet i USA i 2008, og som fikk følger for økonomien i store deler av verden med konkurser og tap av arbeidsplasser, ga ny aktualitet til spørsmål om etikk i privat og offentlig sektor. Krisen oppsto blant annet som et resultat av svak regulering av finansmarkedene. Dermed fikk noen banker og andre finansaktører stor makt til å påvirke verdensøkonomien og vanlige folks arbeids- og levevilkår. Vi fikk se eksempler på grådighet utenfor alle proporsjoner, og vi fikk se tragiske utfall: Mange mennesker mistet alt uten at de hadde gjort noe annet galt enn å stole på det bankene fortalte dem. Krisen førte til spørsmål om hvordan vi kan sikre at økonomisk makt forvaltes på en mer ansvarlig måte. Private virksomheter og deres eiere spiller en nøkkelrolle i samfunnet – ikke bare når det gjelder å generere økonomiske verdier, men også når det gjelder å bidra positivt eller negativt til de store sosiale og miljømessige utfordringene vi står overfor i årene som kommer. I denne boken drøfter vi virksomheters ansvar for å bidra til bærekraftig utvikling og for å ivareta dem som berøres av virksomheten.

Hvilke argumenter kan ligge til grunn for at en beslutningstaker i en virksomhet bør ta hensyn til etikk, samfunnsansvar og bærekraft? Mange mener at det på sikt alltid vil lønne seg å drive en virksomhet på en ansvarlig måte. Det er imidlertid vanskelig å påvise en uomtvistelig sammenheng mellom etikk, bærekraft og samfunnsansvar på den ene siden og økonomisk suksess på den andre. Mange undersøkelser fastslår en slik sammenheng, mens andre studier ikke finner noen sammenheng. Noe av usikkerheten skyldes at ulike undersøkelser ikke måler de samme faktorene. Det trenger dessuten ikke være slik at den eventuelle økonomiske gevinsten kan leses av direkte. Lønnsomheten ved at en virksomhet satser på sikkerhet og ulykkesforebygging, kan eksempelvis vanskelig rapporteres i eksakte tall, men det er likevel klart at slikt arbeid kan spare bedriften for store utgifter. «Hvis du synes sikkerhet er dyrt – prøv en katastrofe», er et uttrykk som peker på at man ikke kan vite nøyaktig hvilke utgifter forebyggende sikkerhetstiltak sparer bedriften for. På samme måte kan det å ta hensyn til samfunnets forventninger og krav til bedrifters samfunnsansvar være en forsikring mot fremtidige «katastrofer» i form av tapt tillit og legitimitet.

Synet på hva som er ansvarlig forretningsdrift, varierer. Noen hevder at bedriftslederes eneste ansvar er å drive lønnsomt. Andre vil mene at bedriftens ansvar overfor lokalsamfunn og interessenter strekker seg mye lenger enn dette. Forskjellige kulturelle, økonomiske, politiske og sosiale kontekster legger til rette for ulike forventninger til virksomheters samfunnsansvar.

Det er en rekke, delvis overlappende argumenter for hvorfor arbeid med samfunnsansvar gir god mening rent forretningsmessig, og hvert av disse argumentene kan anses som tilstrekkelig for å sette i gang et slikt arbeid. Det er nyttig å bruke konkrete eksempler, såkalte «business cases», for å vise på hvilken måte det er formålsrasjonelt å satse på samfunnsansvar. En del av eksemplene i denne boken er slike «business cases», altså eksempler på positive økonomiske effekter av samfunnsansvarlig forretningsdrift. Alle kan synes at det er bra dersom arbeidet med samfunnsansvar gir en økonomisk gevinst for bedriften, men det kan være stor uenighet om hvorvidt satsingen virkelig gir en slik gevinst. Det er ofte usikkerhet knyttet til analyser av den økonomiske effekten, særlig siden den antatte lønnsomheten gjelder fremtiden og ofte regnes på lang sikt. Det er derfor fornuftig å gjennomføre en åpen dialog om mulige fordeler og ulemper ved en samfunnsansvarlig strategi, slik at prosessen er velfundert når den først settes i gang. I bokens siste kapittel tar vi for oss noen beslutningsmodeller som kan ligge til grunn for en samfunnsansvarlig strategi.

1.3 Økonomiske og etiske premisser for beslutninger

I denne boken skiller vi mellom økonomiske og etiske premisser for beslutninger. Økonomiske premisser kan legge føringer for det den tyske økonomen, sosiologen og filosofen Max Weber kalte formålsrasjonell handling – at man velger de handlinger som er mest mulig effektive for å nå et bestemt mål. Et eksempel kan være et stort multinasjonalt selskap som velger å legge produksjonen til et land med lave lønninger og dårlige arbeidsforhold fordi det lønner seg. Et annet eksempel kan være et enkeltmenneskes beslutning om å kjøpe det rimeligste produktet for å ha mest mulig penger igjen til annet forbruk. Etiske premisser kan legge føringer for det Weber kalte verdirasjonell handling, som betyr at man tar valg introduksjon: hva er etikk for beslutningstakere? med utgangspunkt i sine verdier, ikke bare ut fra hva som gir det beste resultatet. Et selskaps beslutning om å avslutte en kontrakt med en leverandør fordi denne opererer med uakseptable arbeidsforhold for de ansatte, kan være et eksempel på en verdirasjonell handling. Et annet eksempel er en persons beslutning om ikke å kjøpe varer fra selskaper som ikke sikrer skikkelige arbeidsforhold for de ansatte, uavhengig av om disse kanskje leverer de beste varene til de laveste prisene.

De etiske premissene kan i noen tilfeller fungere som grenser for hva et individ og en organisasjon kan foreta seg for å nå et mål: Ja, vi skal nå våre mål, men det er noen rammer vi kan og bør arbeide innenfor. I andre tilfeller henger de etiske og økonomiske premissene tett sammen, for eksempel dersom den sentrale forretningsideen for produksjon og leveranser av tjenester er bærekraft eller det å bygge etiske og ansvarlige forretningsmodeller.

Med utgangpunkt i skillet mellom økonomiske og etiske premisser kan vi dele ulike argumenter for en samfunnsansvarlig strategi inn i to grupper: økonomiske og etiske argumenter. Etiske argumenter er verdirasjonelle i Webers forstand og handler om at virksomheter bør ta et samfunnsansvar, uavhengig av om dette vil hjelpe virksomheten til å nå sine målsettinger eller ei. Økonomiske argumenter for at samfunnsansvar er formålsrasjonelt i Webers forstand, viser til at en samfunnsansvarlig strategi skal bidra til å oppfylle en overordnet målsetting om lønnsomhet. Slike argumenter kan igjen deles inn i positive og negative argumenter. De negative argumentene fokuserer på hva som kan gå tapt ved ikke å ha en samfunnsansvarlig strategi, mens de positive økonomiske argumentene fokuserer på hva det er mulig å vinne ved en slik strategi. Et negativt formålsrasjonelt argument sier at det kan gå bedriften ille dersom den ikke tar hensyn til etikk, samfunnsansvar og bærekraft. Det dreier seg gjerne om risikostyring. Det er en risiko for en virksomhets omdømme. Dersom en virksomhet får mye negativ oppmerksomhet, eksempelvis ved å bli knyttet til store miljøskader eller brudd på menneskerettigheter, vil den tape omdømme. Tap av omdømme vil kunne få økonomiske konsekvenser, eksempelvis ved reduserte inntekter som resultat av forbrukerboikotter eller ved at aksjekursen faller som resultat av usikkerhet om selskapets fremtid. Risiko med tanke på omdømme vil alltid være til stede fordi omdømmet til dels avhenger av forhold som virksomheten ikke har full kontroll over. Omdømmerisikoen kan imidlertid minkes betraktelig ved at virksomheten har et bevisst forhold til spørsmål om etikk og samfunnsansvar. En slik bevissthet kan forebygge problemer ved at potensielle konflikter unngås eller forberedes, og den kan også gjøre virksomheten bedre i stand til å hanskes med de problemene som måtte oppstå.

Et positivt økonomisk argument er at en samfunnsansvarlig strategi er et mulig konkurransefortrinn og en mulig ressurs for virksomheten. For eksempel er merke- varebygging og et godt omdømme sentralt for å lykkes innen en del bransjer. For typiske merkevarebedrifter kan det være avgjørende at forbrukerne knytter positive verdier til et selskap og dets produkter. Det er god markedsføring å få folk til å forbinde ansvarlighet og gode verdier med bedriften. Dette er en måte å oppnå et konkurransefortrinn i forhold til andre virksomheter på. Og det er ikke bare et tema for store, multinasjonale selskaper, men også noe mindre virksomheter i stadig større grad er bevisste på. Hvilket bilde omgivelsene har av bedriften, er viktig for dens såkalte licence to operate. Omgivelsenes tillit til virksomheten er i en del tilfeller helt avgjørende for virksomhetens evne til å overleve i sitt nærmiljø og i øvrige relevante omgivelser. Det bedrer evnen til å skaffe seg og beholde kontrakter, konsesjoner, bevilgninger og aksept mer generelt. Også virksomhetens evne til å tiltrekke seg og fastholde de beste arbeidstakerne øker ved en slik tillit.

Et annet positivt argument er at en satsing på samfunnsansvar kan ha en effekt på virksomhetens «selvbilde». Dersom virksomheten er kjent som etisk og ansvarlig, kan dette innvirke på de ansattes trivsel, lojalitet og innsatsvilje. Arbeid med ikke-økonomiske verdier er en måte å bygge god virksomhetskultur på. Felles verdier og kultur kan skape internt samhold i virksomheten. Innføring av en samfunnsansvarlig strategi kan dessuten være et godt internt styringsverktøy. Tradisjonelle, finansielle regnskaper fanger ikke opp samtlige av virksomhetens verdier og potensialer. Innsikt i egne, ikke-økonomiske verdier kan bringe nye forretningsmuligheter frem i lyset. Et forvaltningsselskap kan eksempelvis se nye markedsutsikter i det å tilby samfunnsansvarlige finansielle produkter. Lover og reguleringer for næringslivet er i stadig utvikling. Det kan lønne seg å være føre var når det gjelder å ta ansvar for omgivelsene. I det øyeblikket det innføres nye regler, vil en virksomhet som allerede har innarbeidet standarder som er strengere enn lovverket, være i forkant av utviklingen.

Bærekraftige forretningsmodeller handler om å kombinere lønnsom forretningsdrift med å bidra til å løse miljø- og samfunnsutfordringer. Vi kan si at en virksomhet som ønsker å bli mer samfunnsansvarlig eller bærekraftig, kan velge mellom to hovedstrategier, som kan kalles skyggestrategien og solstrategien (Jørgensen og Pedersen, 2013, jf. Eels og Walton, 1961). Den første, skyggestrategien, er en reaktiv strategi, det vil si at den gjerne innføres som en reaksjon på inntrykk eller press fra omgivelsene eller internt i egen organisasjon. Skyggestrategien velges av virksomheter som er opptatt av å ta ansvar for sin egen skyggeside, det vil si at de vil rydde opp i de problemene som virksomheten gir opphav til. Det kan dreie seg om å minimere utslipp, å senke bruken av skadelige kjemikalier eller å gjennomgå rutinene for hvilke underleverandører man kjøper varer fra. Det kan være flere grunner til at en virksomhet ønsker å redusere skyggen de kaster – det kan handle om at kunder, oppdragsgivere eller andre interessenter etterspør slike endringer, eller at krefter internt i organisasjonen jobber for å få til endringer. Solstrategien er en proaktiv strategi, det vil si at den innføres ut fra et ønske om å endre eller påvirke omgivelsene. Strategien går ut på at virksomheten tar tak i problemer som de ikke selv har skapt, men som de ser en mulighet til å bidra til å løse. Derfor bygger de forretningsmodeller med utgangspunkt i å kunne tilby produkter og tjenester som reduserer ulike miljø- og samfunnsproblemer. Det kan handle om å produsere miljøvennlige alternativer til etablerte produkter eller om å finne opp helt nye produkter eller tjenester. Denne typen forretningsvirksomhet kalles gjerne bærekraftig forretningsmodellinnovasjon og innebærer at samfunnsansvar eller bærekraft inngår i selve målformuleringen.

En virksomhet kan fint gjøre begge deler, for eksempel ved at den rydder opp i listen over leverandører og setter krav til disse, samtidig som den lanserer en ny og miljøvennlig produktlinje.

Kastermerlys

Positive eksternaliteter

Negative eksternaliteter

Kastermindreskygge

Som vi har sett, finnes det mange ulike og delvis overlappende argumenter for å satse på en bærekraftig eller samfunnsansvarlig strategi. Samtidig bør en være bevisst på de mulige ulempene som kan være forbundet med en slik satsing. Å sette søkelys på samfunnsansvar kan innebære at man setter søkelyset på temaer som kan være følsomme for virksomheten. En virksomhet som har en samfunnsansvarlig profil, må være forberedt på å bli testet og overprøvd. Det er derfor viktig å unngå overbud og ikke love mer enn det som kan holdes. En slik profil medfører også økte forventninger fra interessentene. Troverdighet i en slik prosess krever stor grad av gjennomsiktighet. Det kan ha fordeler internt i virksomheten og i nærmiljøet, men medfører at også konkurrentene får økt innsyn. Hvor stor plass etikk, samfunnsansvar og bærekraft skal få i strategiske vurderinger for en gitt virksomhet, er umulig å angi uten å kjenne virksomheten godt. Det kan være flere grunner til at en virksomhet velger å begrense sitt samfunnsansvar. Noen av disse hensynene kan være rimelige: Ulike virksomheter kan ha begrenset påvirkningsmulighet overfor sine kunder, brukere, konkurrenter eller andre interessenter i omgivelsene som de opererer i. Evnen til å påvirke interessenter i omgivelsene som kan sikre etisk handel eller etisk forsvarlige arbeidsbetingelser, kan være liten. Innflytelsessfæren for en enkelt virksomhet og en beslutningstaker kan være begrenset,1 men det betyr ikke nødvendigvis at virksomheten ikke skal reagere på det de mener er etisk uforsvarlig atferd hos sine leverandører, kunder eller andre samarbeidspartnere.

En måte å systematisere de ulike hensynene på som en virksomhet må balansere, er å benytte den triple bunnlinjen. Dette er en metafor for bærekraftig virksomhetsledelse og behandles nærmere i kapittel 6. Den økonomiske bunnlinjen handler om at virksomheten skal gå med overskudd og sikre profitt til eierne, den miljømessige bunnlinjen sier at en virksomhet skal unngå miljøødeleggelser, og den samfunnsmessige bunnlinjen handler om å bidra til sosial rettferdighet innenfor og utenfor virksomheten.

En annen måte å systematisere hensyn på som virksomheten må ta, tilbys av interessentteorien, som blir behandlet nærmere i kapittel 7. Denne går ut på at virksomheter har et ansvar for alle sine interessenter, det vil si alle som påvirkes av virksomhetens forsøk på måloppnåelse. Interessenter kan være på innsiden av virksomheten eller på utsiden. På innsiden finner vi eierne, som bidrar med kapital. Vi finner også ledere og andre ansatte, som bidrar med kunnskap og ekspertise. Utenfor organisasjonen finner vi kunder, klienter eller brukere som har interesser i organisasjonens service eller produkter, leverandører som bidrar med råvarer, og andre produsenter som bidrar med konkurranse. Blant interessentene er det også vanlig å ta med offentlige myndigheter, fagbevegelse, media og det sivile samfunnet i tilknytning til virksomheten. I siste instans kan man også ta med det globale samfunnet som en interessent.

I tabell 1.1 nedenfor foreslår vi et enkelt skjema som illustrerer ulike syn på samfunnsansvarets omfang.2 Vi skiller mellom fem nivåer for interessentansvar organisert fra «innerst» mot «ytterst»:

Nivå 0 En snever prioritering av økonomisk lønnsomhet til inntekt for eierne av virksomheten.

Nivå 1 Ansvar for ansattes lønns- og arbeidsforhold.

Nivå 2 Ansvar for direkte berørte: kunder, brukere, klienter og leverandører.

Nivå 3 Ansvar for indirekte berørte: myndigheter, media, frivillige organisasjoner og aktivister.

Nivå 4 Globalt ansvar.

Vi har valgt å gradere samfunnsansvaret med kategoriene snever, begrenset, utvidet og global. I senere kapitler drøfter vi disse elementene i større detalj.

2 Direkte berørte: kunder, brukere, klienter og leverandører

3 Indirekte berørte: myndigheter, media, frivillige organisasjoner og aktivister

4 Globalt ansvar x

En utfordring for virksomheter som frivillig forsøker å ta et utvidet samfunnsansvar, er at de risikerer å bli utkonkurrert i et globalt marked. Dette kan skje gjennom den onde sirkelen som har blitt kalt et «kappløp mot bunnen» («race to the bottom»). Begrepet viser til en situasjon der noen virksomheter systematisk kutter lønninger og arbeidsvilkår og flytter produksjonen til regioner eller land der lønningene er lavest og arbeiderne har de svakeste rettighetene.3 En annen utfordring er det såkalte «blindpassasjerproblemet», som går ut på at dersom mange virksomheter tar et frivillig samfunnsansvar, åpner dette for at noen kan se bort fra slike hensyn og øke sin inntjening på de «godes» bekostning (Baumol, 1952), noe som utfordrer tanken om at samfunnsansvar lønner seg. Ulike former for offentlig regulering og sanksjonering er standardløsningene på slike