3 minute read
1.2.3 Teknologiutviklingen, forskning og behandling
from Utdrag: Helseretten
sunnhetskommisjonene. Legene ble også pålagt tilsynsoppgaver med apotek og jordmødre, deltakelse i rettsmedisinske undersøkelser samt å være medlem av de første karantenekommisjonene. Legene i distriktene hadde viktige oppgaver for å styrke folkehelse, ved å begrense smittsomme sykdommer og med å hjelpe de syke. En viktig endring er det store mangfoldet av helseprofesjoner og ulike spesialiseringer. De etiske reglene ble utviklet i organisasjoner for yrkesgruppene som arbeider i helsetjenesten.
Etiske regler har ligget til grunn for utviklingen av lovgivningen. Den første helseprofesjonsloven var jordmorloven fra 1898. I denne loven ble jordmødre pålagt å rykke ut til fødende kvinner, der det sto:
En praktiserende Jordmoder haver uden ophold at begive sig til de Kvinder i Barnsnød, til hvilke hun bliver kaldt, med mindre hun ved Fødselshjælp hos en anden eller ved Sygdom er hindret.
Det var først i 1927 at den første legeloven (og tannlegeloven) ble vedtatt. Utover på 1900-tallet var det flere yrkesgrupper som fikk offentlig godkjenning. Lov om fysioterapeuter og mensendiecksykegymnaster kom i 1956, lov om sykepleie i 1960 og psykologloven i 1973. Dette innebar at leger, tannleger, psykologer, fysioterapeuter, jordmødre, sykepleiere med flere hadde sine egne lover. Fra 1974 ble nye grupper med offentlig godkjenning regulert i profesjonsforskrifter, i medhold av en egen fullmaktslov for helsepersonell.14 Loven har hjemmel for forskrifter om godkjenning av ergoterapeuter, hjelpepleiere, vernepleiere, radiografer, optikere, kiropraktorer, fotterapeuter, tannpleiere og bioingeniører.15
Endringen fra etiske regler til lovgivning kan forstås slik at det er behov for en demokratisk prosess og regulering med utgangspunkt i samfunnets behov. Dette kan være andre behov enn det de enkelte profesjonsorganisasjoner mener skal oppfylles. Samtidig kan profesjonsetiske regler være et tolkningsmoment når lover skal anvendes, se bokens kap. 2.16
Kunnskaps- og teknologiutviklingen er avgjørende for utviklingen av et medisinsk behandlingstilbud.
14 Befring (2017) kap. 1. 15 Lov om godkjenning mv. av helsepersonell 14. juni 1974 nr. 47. 16 Ot.prp. nr. 13 (1998–99) viser til profesjonsetikken flere steder, blant annet under forsvarlighetsplikten.
Det er nær sammenheng mellom helseforskning og behandlingsmetoder. Forbedringer av medisinsk behandling har skjedd som resultat av forskning og etter hvert som nye teknologier har vært tatt i bruk. Et eksempel er hvordan oppfinnelsen av stetoskopet og stadig bedre mikroskoper endret medisinsk diagnostikk. Aina Schiøtz beskriver hvordan stetoskopet flyttet legenes oppmerksomhet: «Reint konkret flytta legen blikket frå det ytre og overordna til kroppens indre, til det enkelte organet og til vevet.»17 Siden ble det utviklet bildediagnostikk – til dagens omfattende digitale muligheter for undersøkelse av mennesket.
Kunnskaps- og teknologiutviklingen har betydning for hvordan helsetjenesten er utviklet, for eksempel var sykehusutbyggingen som er omtalt over, et resultat av utviklingen av anestesi og kirurgiske metoder. Teknologiutviklingen har de siste 20 årene vært et argument i motsatt retning – for å begrense antallet sykehus og for sentralisering slik at det etableres spesialiserte fagmiljøer som kan ha tilstrekkelig trening i avanserte medisinske metoder og bruk av kostbart medisinsk utstyr. Dagens høye polikliniske aktivitet skyldes utviklingen av medisinske metoder som gjør det overflødig at pasienter ligger til overvåkning på sykehus, blant annet ved tilgangen på utstyr og utviklingen av korttidsanestesi.18 Reduksjonen av antallet senger får negative virkninger for de gruppene av pasienter som har behov for døgnopphold, for eksempel kronikere og psykisk syke. Med et lavt antall sengeplasser kan det oppstå risiko for at pasienter skrives ut for tidlig og ikke er ferdigbehandlet. Samlet sett kan dette svekke tilgangen til nødvendige helsetjenester. Reduksjon av antallet sykehussenger, sykehusbygg og nye driftsformer kunne svekke beredskapen.19
Kunnskaps- og teknologiutviklingen har ført til økt spesialisering og at flere profesjoner arbeider i helsevesenet med spisskompetanse i teknologi, medisin eller helsefag. En sykepleier utfører for eksempel i dag langt mer avanserte oppgaver enn for tredve år siden. Utviklingen av helsetjenesten, nye profesjoner og oppgavefordelingen mellom profesjoner kan forklares i kunnskapsutviklingen.
Kunnskaps- og teknologiutviklingen har betydning for rettslige ansvarsforhold, og reiser nye spørsmål om rettslig ansvar for produsenter, helsevirksomheter og helsepersonell. Medisinsk praksis blir i stadig flere tilfeller likelydende
17 Schiøtz (2017) s. 50–52. I studieplanen fra 1815 het det: «Den for Lægen saa nødvendige Videnskab [anatomi] dyrker han ei alene ved at høre Forelæsning derover, men ogsaa ved flittigen at dissikere Cadavera […]» (s. 53). 18 Befring (2017). 19 Blant annet av fungerende assisterende helsedirektør Espen Rostrup Nakstad i intervju i NRK Dagsrevyen lørdag 28. mars 2020.
