Ut & lek – Liv og lyst i naturbarnehagen by Christine Johannessen

Liv og lyst i naturbarnehagen P책l Hermansen Elisabeth M. Nilsen Dag Stenset Forord av Eli Rygg

P책l Hermansen Elisabeth M. Nilsen Dag Stenset

UT og LEK Liv og lyst i naturbarnehagen

Forord

Ut og lek

Liv og lyst i naturbarnehagen Kom forlag as post@komforlag.no www.komforlag.no Prosjektansvarlig: Svein Gran Fotograf: Pål Hermansen Idé og regi: Pål Hermansen Grafisk design: Milla;Design Trykk: AIT Otta 2011 © Kom forlag as Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no). ISBN 978-82-92496-98-5

En god barnehage bør ikke være en treningsleir, men en rugekasse der ungene kan få lov til å være slik de er. Bli sett og hørt, bli snakket med på et språk de forstår. Der undring og forskertrang blir tatt på alvor og der det å gjøre feil blir sett på som en viktig vei til læring. Der barnas behov for å leike og for å vokse i takt med seg selv er grunnleggende. Virkeligheten er ikke alltid slik dessverre. Virkeligheten gir oss store utfordringer med ungene våre. De blir strekt og forstrekt etter den såkalte normalen, den bitte lille firkanten du, jeg og alle andre presses inn i – i stedet for å få vokse og gro i det som er naturlig for dem. Og ikke minst, bli sett av voksne som også evner å se seg selv i samspillet. Barn lærer hele tiden. Det å strekke seg er sunt, men å forstrekke seg er verre. Det krever mer jobbing i ettertid. Vi er født med en naturlig trang til selvutvikling og læring, og vi tåler mye. Barn er til og med veldig fleksible. Men dessverre forstrekker barn seg lett. De er ofte mer lojale mot andre autoriteter enn mot seg selv. Stressete barn er ikke sjeldne å møte. Og det er mange voksne som ikke har tid nok når barna trenger et fang, en prat eller å gjøre noe sammen. Det må til om vi skal unngå å produsere samlebåndsprodukter uten egne kvaliteter og særpreg. Det gir rom for å lære mer av hverandre. Når vi ser barna og fremelsker barns kreativitet får vi naturlig læring og vekst. Slik samkvem med naturen også er en fantastisk kilde til kreativitet. Å ha ansvar for barn er den viktigste av alle oppgaver vi voksne kan ha. Jeg har en dyp rynke mellom øynene. Bekymringsrynken. Bekymringen om at dette går nok aldri bra.

– Klare selv, sier treåringen og skjærer agurken opp med den skarpe brødkniven. – Klare selv, sier fireåringen, setter seg på to hjulsykkelen som egentlig ikke, etter min mening, skal brukes før om ett par år, klare selv! – Hallo! Se på meg nå da, jeg har nesten klatret til toppen av treet! – Se på meg da mamma, se jeg klarer å balansere på huska selv når den er i fart! – Slapp av mamma! Bekymringsrynken kunne jeg spart meg for. Jeg blir glad, hoppende glad når jeg ser på bilder og leser tekster i denne boka. Glade unger, barn i gråt, små mennesker som lever i kontakt med seg selv og omfavnet av moder jord og alle årstidene hun byr på her i nord. Være levende mennesker i pakt med naturen. Slikt blir det også mindre mobbing av, tror nå jeg. Og ikke minst helere og mer harmoniske mennesker. Hilsen Eli Rygg

Ute hele dagen! Liker du 책 leke ute? Da m책 du bla videre og bli kjent med oss!

Solsida barnebeite er navnet p책 barnehagen v책r. Barnebeitet ligger oppe i 책sen med utsikt over bygda.

Når vi kommer til barnehagen og det er vinter og snø, kan vi ake utfor bakken med en gang. Etterpå må vi gå oppover igjen. Da blir vi varme uansett hvor kaldt det er. «Noen ganger datt jeg ikke», sa Sebastian, etter at han hadde kjørt ned bakken mange ganger.

Vi jubler når det kommer masse snø. Det er så gøy å leke i snøen. 14

Alle ler når Elisabeth prøver, for hun sklir ofte og detter så lang hun er. Elisabeth jobber i barnehagen.

Av og til løper vi barbeint på snøen.

Noen tror at bare gutta klatrer i trærne, men det er feil. Her henger Gina opp ned i et tre.

Barnehagen ligger inntil skogen, og der 18

har vi mye å leke med. Her er Sondre på vei opp i et stort tre. Det hender vi klatrer høyere enn vi egentlig tør.

Vi blir skikkelig sultne i barnehagen. Derfor starter vi dagen med havregrøt. Da orker vi mer og blir sterke. 20

En gammel mann som heter Jacob, har laget grautbollene våre av tre. Vi har en bolle hver med navnet vårt på. 21

Når det er blåbær i skogen, plukker vi masse bær. Det beste er å spise bærene med en gang. Da får vi blå tunge. Det er vanskelig å træ blåbærene på et strå, bare prøv selv. 22

Om høsten går vi ofte tur i skogen. Det er gøy å lage barter av laven på trærne og leke at vi er troll.

Vi har hengt opp et tau i et tre. Med det slenger vi oss i lufta nesten som et ekorn.

Det hender vi ser at ekornet hopper mellom trĂŚrne.

Sigurd synes det er spennende å krype inn under store grantrær. Der kan han være helt alene. Han smaker på skuddene på grana. De er søte og gode. Det synes ekornet også. Vi har ei stor plankehytte i et tre. Der er det alltid noe å gjøre.

Vi har laget et eget lite hus der vi legger ut mat til fuglene. Her kommer blĂĽmeisen for ĂĽ spise.

Har du smakt fuglefrĂ¸? Hedda synes de smaker ganske godt.

Sina og Ingrid elsker å ligge på bakken. Da kan de se på himmelen og kuene.

Eller de kan lukke øynene og drømme at de er et helt annet sted.

De smĂĽ barna

Om vinteren

sover ute nĂĽr de er trĂ¸tte. Marie sang for Rav Anita til hun sovnet.

er barna tullet inn i reinskinn og ulltepper. Da fryser de ikke.

Ute i skogen oppdager vi hele tiden nye ting. Der er det aldri kjedelig. For lenge siden fant menneskene ut at det viktigste i naturen var jord, luft, vann og ild. Dette ble kalt elementene i naturen. Vi mĂ¸ter disse elementene hver dag.

Jord Både planter og dyr trenger mat for å leve. Når de dør, blir de til jord. Om våren vokser det nytt gress opp av jorda. Gresset er mat for mange dyr. En gang så vi et rådyr stå og spise masse deilig gress ute på en eng. Men da det så oss, la det på sprang.

Alt vi spiser, går gjennom kroppen. Det som kroppen ikke trenger, blir til bæsj og tiss. Reven og de andre dyra løper unna når vi kommer. Men vi finner ofte dyrebæsj på snøen.

Rådyr 40

Hare

Elg 41

På barnebeitet har vi utedo. Vet du hva som skjedde en dag? Lille Emilie så de store barna turne på do. Da de gikk, ville hun gjøre det samme. Men så datt hun ned i dohullet. Emilie hylte høyt, og Elisabeth kom løpende. Da fikk hun se ei blånisselue som stakk opp fra doen. Heldigvis var det kaldt, så bæsjen var hard og tæla. Emilie var like blid da hun ble løftet opp.

Kuer bæsjer masse, for de spiser så mye gress. En dag oppdaget vi noen store kuer. Kari ble litt redd dem. En av kuene sparket i bakken. Den ville nok bare tøffe seg.

Lone, Ingrid og Gina plukker visne strå før de blir til jord. De fletter og lager ting av dem, og så leker de butikk etterpå.

Linus fant en meitemark p책 bakken. Den lager ganger nede i jorda, og da blir det mer luft der. Det liker hvitveisen og de andre plantene godt. 48

Luft Både mennesker, dyr og planter må ha luft for å leve. Plantene lager ny luft som vi kan puste inn. Du kan ikke se lufta, men du kjenner den når den blåser rundt deg. Uten luft kan ikke taksvalen fly.

N책r lufta bl책ser fort forbi, rusker det i h책ret. Det er fint 책 ligge og se opp i lufta. Himmelen forandrer seg hele dagen.

Det er lufta som sprer lyden til ørene våre. Når Frode tar fram gitaren og Gina spiller trommer, hører vi lyder gjennom lufta. 54

En gang vi var på tur oppe ved lavvoen i blåbærlia, spilte vi gitar, sang og danset.

Noen ganger er det sm책 vanndr책per i lufta. Det kaller vi t책ke.

Hva er dette? Sebastian mente det var en stor sopp. Men det var Lasse som hadde hengt fra seg sydvesten sin. 58

Vann Vannet regner fra skyene. Da blir det dammer vi kan leke i. NĂĽr det er kaldt om vinteren, blir regnet til snĂ¸, og vannpyttene blir til is. Alt som lever, trenger vann.

Om våren smelter snøen, og mange steder blir jorda til søle. Der lager vi sølekaker. 62

Marie og Elias har hatt sølekrig. Synes du de ser rare ut?

En dag satte støvlene til Jens seg fast i søla. Da han ble løftet opp, stod støvlene igjen.

Vi finner mange edderkoppnett

i skogen. Du ser dem lett n책r de er fulle av vanndr책per. Edderkoppene fanger maten sin i nettet. Rav Anita fant en mygg som satt fast i et nett. Ser du myggen? 66

Når det er kaldt, blir det is på søledammene. Vi plukker opp isflak og ser hvor rare folk blir!

Når vi går på tur til bekken, er det spennende å ligge på brua og se etter fisk. Vi prøver å få dem til å bite på snøret vårt. 70

Vi har lagt en planke hĂ¸yt over bekken. Den lĂ¸per vi over sĂĽ fort vi kan.

vi har med hjemmelagde fiskekaker p책 tur. Vi varmer dem over b책let.

Fiskekakene er s책 gode at vi spiser til magen blir stor som en tromme.

Ild I gamle dager hadde ikke folk strøm. Da måtte de tenne bål for å varme seg og lage mat. Vi har ikke strøm i barnehagen. Derfor må vi også tenne bål hver dag.

Noe av det fineste i Solsida er bålet. Er det vått og kaldt, har vi bål hele dagen. Noen sitter og spikker. Andre bare varmer fingre og tær. Aller koseligst er det når vi kryper tett sammen rundt bålet i lavvoen, mens en av de voksne forteller eventyr.

Det bodde samer i Solsida for lenge siden. Vi vet at det har bodd samer akkurat der vi har plassen vĂĽr. Samene bodde i lavvoer som var laget av skinn. Nils tar av barken pĂĽ noen stokker. De skal holde lavvoen oppe.

Det hender vi lister oss inn i lavvoen og stjeler sukker og kanel. Da tĂ¸mmer vi det pĂĽ hoggestabben og slikker det i oss med fingrene. 81

Vi trenger mye ved til bålet vårt. Sebastian er flink til å bruke øks. Han må være forsiktig. Vi har lært hvordan vi skal bruke øks og kniv og hammer.

På skitur er det godt å varme seg ved et bål. Men det kan være veldig vanskelig å få fyr. Hvis vi bruker never og små kvister og holder for vinden, går det som regel bra.

Ha det bra! Hver dag slutter vi med å ta hverandre i hendene og synge ha-det-brasangen. Da varmer det så godt inne i oss, sier Elisabeth. Nå må vi si ha det bra til deg også. Vi håper du har fått lyst til å ta med deg vennene dine ut i naturen. Det er alltid spennende å leke der.

Solsida Barnebeite

De henger opp-ned i trærne, graver seg ned i snøen, kravler i gjørmedammen, hogger ved og spikker pinner, tenner bål, spiller trommer, tegner og maler og går lange turer. Hele dagen tilbringer de inne i skogen, inne i naturen – golvet er større og taket høyere enn i noen annen barnehage. Fysiske og mentale grenser for utfoldelse blir utfordret og utvidet.

En filosofi om det enkle, logiske og naturlige Filosofien er enkel, men likevel banebrytende. Her går vi lenger enn i en vanlig naturbarnehage og lar frihet, nysgjerrighet og et bevisst forhold til naturen gjennomsyre alt vi gjør. Begrepet «barnebeite» ble tatt i bruk fordi det illustrerer den store graden av frihet vi gir barna til selv å sette dagsorden for hva de vil gjøre og leke med. Vi har ingen kjøpte leker. Bortsett fra et tau og en enkel huske, og tegne- og malesaker, har naturen flust av «leker» som med barnas fantasi får mange slags egenskaper. Vi følger dagen som våkner til liv året rundt. På klare dager vinterstid har vi gjort det til en høytidsstund å ta imot sola når den står opp. Tidlig om morgenen opplever vi ofte en blek måne som henger på himmelen. Spesielt de yngste barna er opptatt av den. Barna og vi har en hverdag under åpen himmel i nær kontakt med elementene luft, ild, jord og vann. Været setter oss i en felles stemning og gir oss energi. Himmelen som tak gir rom for å bruke stemmen og kroppen uten å forstyrre andre. Barna har kontakt med jorda samtidig som de har det åpent mot himmelen. Dette gir godt rotfeste og næring til undringen over de store livsspørsmålene. De små daglige gjøremålene har hele tiden et perspektiv til noe større. På beitet har vi ei årestue, en lavvo og en gapahuk som ly mot vær og vind. Årestua er ei handlafta tømmerhytte uten golv og med bålplass i midten. Ei dobbel dør står alltid på vidt gap, slik at vi kan gå ut og inn som vi vil. Det hender barna går inn til bålet for å varme seg med ski på beina. De små barna sover under trærne eller i en gapahuk. Det er godt å bli pakket inn i varme ulltepper og ligge på et mykt reinskinn mens en voksen synger deg i søvn. Når barna våkner, ser de fuglene på greinene, himmelen og skyene, og på kalde vinterdager kanskje glitrende snøkrystaller. Fysisk aktive barn trenger mye og riktig mat. Lukta av nybakt brød møter oss hver dag. Brødet bakes i vedfyrt komfyr av mel fra en lokal bonde. Vi spiser når vi er sultne, og de små sover når de er trøtte. Ingen faste programmer og rutiner bryter opp dagene. Slik kan vi spontant dra på tur dit vi ønsker.

Vi går på toppene for å se utsikten, til Randsfjorden for å finne fossiler og inn i skogene på oppdagelsesferd. Barna setter dagsorden I Solsida er det lett å ta vare på gleden. Den må dyrkes. Gleden kan oppleves som en slags rus og må få utløp. Vi har alle ulike måter å uttrykke oss på, noen tar gitaren, noen danser på bordet eller tegner det de har opplevd, mens andre hiver seg utfor en bakke på ski. Barnehagen som institusjon har hatt en rivende utvikling de senere årene. Kravene til læring og innordning har blitt stadig mer vektlagt, mens den naturlige barnekulturen er satt under press. Vi mener fokuset på målbar kunnskap har blitt forstyrrende intens. Barna fortjener en barndom hvor de får ro til bare å være. Våre egne gode minner fra barndommen handler om frihet og en uorganisert tilværelse der vi fikk lov til å være til stede i eget liv. I Solsida ser vi hvordan barna selv har bygd opp en kultur som ingen pedagog kan lære dem. Her er det fri lek og sosialisering fra morgen til kveld. Selv om barna får utfolde seg fritt i Solsida, må det ikke settes likhetstegn med «fri barneoppdragelse», slik den verserte på 1970-tallet. Vi stiller egentlig store krav til dem når det gjelder sosial oppførsel og hensyn til naturen. Reglene vi praktiserer er få og har en forklaring som barna kan forstå og har full rett til å diskutere med oss. Vi ser på regulering som levende prosesser der barna medvirker. Dette er viktig i et demokratisk samfunn som forutsetter aktive deltagere. Den eneste begrensingen barna har på hvor langt de kan gå eller hvor de leker, er i forhold til konkrete farer. Barna går på ski innover i skogen eller langt ned på det nederste jordet. De kommer opp i situasjoner som krever analyse og at de bryter barrierer. Istedenfor å rope på de voksne prøver de å løse problemene selv. En dag observerte vi to gutter på fire år som i dyp snø strevde for å komme opp bakken på ski. Til slutt løste de problemet ved å bytte ski, slik at den som var flinkest, tok de glatteste skiene og hjalp den andre. Da kom de seg opp uten hjelp. Alle, både voksne og barn, har stor innflytelse på

hva de ønsker å gjøre om dagen. Forslag og lyster blir ytret, og alle blir hørt. Vi er fleksible fordi vi sjelden har fastlåste planer. Dessuten har vi barnehagens innhold med oss uavhengig av hvor vi er. I Solsida skjer det ting som de voksne ikke ser eller hører. Noen ganger forteller barna oss hva de har gjort fordi det var så morsomt eller fordi de lurer på vår reaksjon. Hvis vi voksne hadde blitt involvert på forhånd, ville det stoppet mange artige og viktige episoder i barnas liv. Det er ikke alt vi voksne bør eller kan ta stilling til. Mange av barna har det travelt med å komme i gang når de kommer om morgenen. De fleste stikker en tur innom årestua for å si morn og for å bli sett, mens andre ikke kommer så langt før etter en time eller to. De har utallige prosjekter som starter allerede på stien bort til årestua. Noen skjelettrester graves fram, og leken er i gang. De blir studert og undersøkt. Mon tro hvor på dyret disse knoklene fantes, og hva slags dyr det har vært? Ingen kjøpte leker kan måle seg med slikt. Det blir møkk under negla av slik lek, men rene hender står ikke øverst på lista over det som er viktig. Og egentlig er vel møkk

ganske reint. En mangfoldig og naturlig bakterieflora er faktisk til det beste for oss. På våren er utforskertrangen kanskje på det mest intense. Barna graver i jorda. De finner meitemark og larver, skolopendere og marihøner. Mange spørsmål stilles når småkrypa kravler seg fram etter vinteren. Meitemarken sin betydning for jorda er viktigere enn å lære navnet på selve arten. Møtet med elementet jord gir livsviktige sanseopplevelser. Å kline i søle og gjørme med hele kroppen er frigjørende. Tid og sted viskes vekk. Det ligger isskorpe på vannpyttene om morgenen. Den blir studert, sugd på, og små fingertupper smelter seg gjennom det tynne isflaket sånn at det blir et kikkehull. Det kan brukes som vindu før det gjerne ender i tusen biter. «Is» sier en gutt på to år, smiler og putter det i munnen. Bålet er hjertet i Solsida. Flammene fascinerer og gjør ildstedet til et samlingspunkt. Det er godt bare å være sammen rundt et bål, høre eventyr, snakke lavt eller sitte i egne tanker. Barna hjelper hverandre og tar av sko og sokker for å varme beina. Noen ganger spikker de eller tegner ved bålet. Der det er en rolig atmosfære, er det også naturlig å krype opp i et fang. Det hender at selv varme føtter trenger å varmes.

Det handler om å flytte grenser Vi motiverer barna til å være selvstendige. De deltar i praktiske gjøremål og bidrar til fellesskapets beste. Det handler om alt fra å reise seg når de detter, til å holde orden i sekken, ordne opp i konflikter, gjøre noe aktivt for å dekke behovene sine og regulere varmen ved å ta av og på klær, til å vurdere om det er farlig å klatre der eller ake ned den skråningen. Vi er bevisst på slike situasjoner hele dagen og lytter, støtter og svarer på spørsmål. Når et barn gråter, løper vi ikke til med en gang til , men ser an hvordan barna takler det selv før vi eventuelt hjelper til. Hos oss er det lite å se eller høre til stereotype holdninger til hva gutter kan og jenter kan. Her får jentene brukt kroppen sin, og de får et sterkere fysisk utrykk enn inne i et rom. Vi opplever at jentene er like flinke og vel så tøffe som guttene til å kjøre fort på ski, klatre høyt i trær og å gå lange turer. Guttene plukker like mye blomster som jentene. I Solsida hogger vi ved, skifter bleier, har barn på fanget og lager mat, både kvinner og menn, gutter og jenter (over 50 % av personalet er menn!). Det samme gjelder sosiale og kunnskapsmessige forskjeller. Det som teller, er hvordan du opptrer og hva du yter til fellesskapet. I naturen er det så mange slags utfordringer, og alle har sine sterke sider, uavhengig av kjønn og alder. For å flytte grenser og føle at de lever, må barna bevege seg i ytterkantene av den verden de behersker. Det barn nesten ikke tør, er det som er (mest) spennende. Hos oss er det lov å utfordre konvensjonene og kjenne på fryktens gleder. Det å suse nedover på ski så fort du tør, er morsomt og litt farlig. Det å klatre høyt opp i et tre er utfordrende, men også skummelt. Å kløyve store vedkubber med øks er tøft, men innebærer også risiko for å skade seg selv og andre. Vet barna at ting kan være farlige, tar de også mer ansvar. På mange av turene våre får barna store utfordringer og sterke opplevelser, som skiturer i dyp snø eller skøyteturer på et tjern inne på åsen. De slipper å gå i flokk og kan i stor grad ta seg fram til målet på egen hånd. Dette gir mange gode opplevelser. Av og til kan de kjenne at de er både slitne og

litt redde. Men etter at turen er over, huskes også dette med glede og gir gode erfaringer. Vi voksne opplever også situasjoner som gir oss innblikk i barnas utfordringer. Vi detter og slår oss vi òg, og vi har av og til store problemer med å komme oss opp av snøen for egen hjelp. Vi får neglebit, blir fysisk slitne og opplever mestring og gleden ved det. Under samme himmel på samme klode Solsida har sin base på en plass der det på 1600-tallet bodde samer. Vi finner tydelige merker i naturen etter deres liv. Dette, pluss at vi hovedsakelig har brukt lavvo som ly, gjør at vi naturlig forteller barna om den samiske kulturen. Samenes, indianernes og andre naturfolks tradisjoner og nære kontakt med naturen er et forbilde for oss. Livet i Solsida er godt. Vi vet at vi har det godt, men vi vet også at andre barn under samme himmel ikke har det så godt. For å yte noe til å skape en bedre verden har vi valgt å støtte et prosjekt i Peru. Vi samler inn penger ved å selge ting barna lager eller baker, og foreldrerådet arrangerer i samarbeid med oss ulike innsamlinger i bygda. Dette arbeidet gir kjærkomne midler til barn som er avhengige av hjelp, og barna våre lærer at vi kan gi dem denne hjelpen. Vi opplever at barna omtaler barna i Peru som om de kjenner dem. Det har gitt dem mange tanker om å leve uten mamma og pappa, om indianere, at jorda er rund, hvilken betydning det har hvor du bor på den og at folk snakker forskjellige språk. Vi tenker globalt og handler lokalt i Solsida. Vi legger til rette for å fremme gode holdninger i fellesskapet og for å bevisstgjøre oss på at våre handlinger får konsekvenser for helheten. for solsida

Dag H. Stenset og Elisabeth M. Nilsen

Framtiden skapes i dag For oss voksne er barndommen ofte en uklar dimensjon, en fjern fortid uten noen kronologi eller sterke referanser. Det vi husker er enkelte lyspunkter som overstråler den jevne, grå massen av tid og rom. Når jeg drar ut skuffer i min egen minneskommode og leter etter blekede bilder, oppdager jeg at overraskende mange av dem som fremdeles er rammet inn i lysende gullrammer, er opplevelser fra naturen. Den lille verden i hundremeterskogen mellom villaer og høyhus var en gang en stor verden, og jeg husker at jeg kunne ligge lenge på en grein i et tett buskas og studere klossete trosteunger på omtrent samme utviklingsstadium som meg selv. Det var mer spennende enn å herje rundt med de barske «gutta». En annen gang jeg lå slik, gikk to rådyr uanfektet forbi. Fascinasjonen over at de ikke så meg, var sitrende sterk. Likevel, det som har etset seg sterkest fast i minnet blant naturopplevelsene, er av den mindre hyggelige sorten: En vårdag gjorde jeg nemlig et redselsfullt funn like ved yndlingstreet mitt: Noen utilnærmelig store og tøffe gutter på besøk fra byen hadde dratt ut ungene fra et trostereir og spikret dem opp på en trestamme, levende! Etter det ble jeg lettere depressiv og ensomhetssøkende i lang tid framover, hvordan kan andre mennesker få seg til handle slik? Selv om det var tragisk, fikk i hvert fall denne opplevelsen meg til å brenne enda sterkere for naturen enn jeg kanskje ellers ville gjort. Spesielt har jeg vært opptatt av at naturlig kunnskap om og erfaring med naturen fra tidligere barneår må til for å forebygge slike hendelser. Jeg var heldig som fikk en barndom med naturkontakt i hundremeterskogen. I dag er det ikke like selvsagt å kunne vokse opp slik, – og hver dag kunne ta og føle på naturen. I dag kan dessuten velmente krav om disiplin og læring fort bli en hemmende ramme rundt de første barneårene.

En oppvekst uten natur Barnas oppvekstvilkår har variert voldsomt gjennom historien, fra total integrasjon i naturen hos naturfolkene, via nærmest torturliknende forhold i middelalderen, deretter til Rousseaus ideer om den totale frihet på 1700-tallet – til dagens heldigvis litt mer bevisste og balanserte holdning. Men til tross for mye god vilje og kunnskap fra de voksnes side, er dagens samfunnsutvikling i store deler av verden på kollisjonskurs med barnas grunnleggende oppvekstbehov. I dag holder mer enn 50% av jordas 6,5 milliarder mennesker til i byer, og i de store, førende industrilandene er denne prosentandelen helt oppe i 80%. Det betyr at de nye generasjonene som vokser opp i bystrøkene nå får en barndom som er formet i en totalt menneskeskapt verden. Dagene tilbringes innendørs i en sterkt beskyttende atmosfære, omgitt av plastleker og tekniske duppeditter. Ja, mange steder er barna nærmest i husarrest, – ikke bare av praktiske grunner, men også som en beskyttelse mot kidnapping og misbruk fra fremmede. Andelen barn som kan sykle og svømme er drastisk redusert, og en stor del av dem har aldri vært på en strand eller gått i skogen. Natur er noe teoretisk og fjernt som barna bare ser på TV eller fra bilvinduet på tur mellom byene. De eneste levende dyrene de opplever, er kjæledyr eller innesperrede dyr i dyrehagen. Internasjonal forskning viser at manglende naturkontakt er et voksende og alvorlig problem i store deler av den industrialiserte verden. Ikke bare går det ut over barnas fysiske helse, men også den mentale. Noen psykologer har til og med definert en psykologisk tilstand de kaller Nature Deficit Disorder, som kan ses på som en del av det symptomkomplekset som i dag kalles ADHD (Attention Deficit / Hyperactivity Disorder). En av grunnene til at ADHD-liknende symptomer øker sterkt i dag, kan altså være manglende kontakt med naturlige elementer.

Vi er utviklingsmessig knyttet til naturen, og når vi nå i løpet av kort tid fjerner oss fra den, er det ikke oppsiktsvekkende at det oppstår problemer. Barn som vokser opp med naturkontakt viser bedre kognitive, sensoriske, taktile og sosiale funksjoner, samtidig som de skårer høyere i faglige og kreative ytelser. I Norge er heldigvis ikke forholdene så ekstreme som i utlandets storbyer, men vi ser mye av de samme tendensene også her. Den kraftige utbyggingen av barnehager gjennom de siste årene har aktualisert denne problemstillingen. Såkalt «vanskelige barn» fins ikke i Solsida. Barn med for eksempel stort aktivitetsbehov og konsentrasjonsproblemer får utfolde seg i så stor grad at de etter ganske kort tid viser en normal oppførsel, både i barnehagen og hjemme. Slik sett beviser realitetene det forskerne hevder, at god naturkontakt gir fysisk og psykisk friskere barn. Filosofen Martin Heidegger bruker begrepet væren som en nøkkel til menneskets tilværelse. Ethvert menneske må, i følge Heidegger, forme og være til stede i sin egen, personlige verden, – bygd på erfaringer og kunnskap. Mennesker som mangler erfarings- og verdigrunnlag og bevissthet om hvem de er, vil lett bli drivende rundt, alltid opptatt av hva andre gjør og mener, – i stedet for å sette agendaen selv. I et slikt perspektiv har Solsida-modellen sin store betydning. Barna som vokser opp i en slik sammenheng, får et helhetlig og godt forhold til både seg selv, andre mennesker og naturomgivelsene, slik at de er vel rustet til å takle livet i en krevende voksenverden. Møte med elementene Rammen rundt barna i en naturbarnehage er til enhver tid elementene i naturen. Både i orientalsk og klassisk europeisk tenkesett har jord, luft, vann og ild vært grunnleggende deler av menneskenes møte med sine omgivelser. Det er derfor viktig at barna allerede fra starten av livet blir introdusert for disse basale delene av tilværelsen. Siden barna ikke har leker, er møtene med naturelementene mer dagligdags, mer intenst og ekte. Det er disse møtene som danner basisen for denne boka.

Barna er ikke forutinntatte som oss voksne, de er i stand til å suge inn inntrykk, oppleve alt for første gang og stille spørsmål ved vedtatte konvensjoner. Denne barnslige nysgjerrigheten er viktig å dyrke og ta vare på til senere i livet. Tvinger vi barna for tidlig inn i en voksen tenkemåte og læringsprosess, hindrer vi lett menneskeartens aller viktigste egenskap, kreativiteten. Hva ville vitenskap og kunst vært hvis vi ikke hadde hatt disse unike, åpne menneskene som er i stand til å stille spørsmål ved etablerte sannheter? Jeg kan ikke unngå å tenke på filosofen Arne Næss som et prakteksempel på Homo ludens, det lekende menneske. Han gikk på oppdagerferd og lekte helt til det siste. Drivkraften var en sterk dragning til naturen. Hans dypøkologiske tanker har satt viktige spor etter seg og er til inspirasjon for framtidige generasjoner. I dagens materialistiske samfunn betraktes naturen som en fin kuriositet vi bare tar vare på hvis det ikke koster oss for mye eller skaper for mye ubehag. Vi skal ha kontroll over alle delene av den – vi finteller antall rovdyr som skal få lov til å leve, vi rydder og former landskapet, stykker det opp med veinett og kraftlinjer og forsyner oss av det vi ønsker av ressurser. Naturen har bare verdi så lenge den er til nytte for oss. Vi snakker om skadedyr og ugras, uten å tenke på at alle arter har en funksjon i det store samspillet. I framtiden vil denne holdningen måtte endres. Vi må innse at vi selv er en del av naturen og at vår aktivitet må foregå på dens premisser hvis vi skal kunne beholde vårt livsgrunnlag. Derfor er det min oppfordring til samfunnet at god naturkontakt i barndommen blir innarbeidet som en viktig del av læreplanenen for skoleverket, slik at framtidens voksne lettere vil kunne spille på lag med sine omgivelser. Jeg kan ikke fri meg fra å lure på hvordan trostetorturistene har blitt som voksne. Sitter de i et kontor og bestemmer samfunnsutviklingen? Pål Hermansen

Etterord Høgskolen i Hedmark har i mange år arbeidet spesielt med utvikling av natur- og gårdsbarnehager og den pedagogikken disse barnehagene bygger på. Vi har egne undervisningstilbud for studenter som ønsker å arbeide i disse barnehagene og videreutdanningskurs for førskolelærere fra hele landet. Et fast innslag i disse undervisningstilbudene har vært et besøk til Solsida barnebeite. Det har vært en stor glede å møte den entusiasmen og gløden som personalet viser.

Men først og fremst har det vært en opplevelse å se glade barn i fri utfoldelse i naturmiljøet på Solsida. Her får barna bruke kroppen sin på en naturlig og god måte. De er ute hele dagen til alle årstider, og får utfordringer og nærhet i et godt miljø. Heldige er foreldre som har barna sine i denne barnehagen. Vi håper at noen av ideene og tankene som ligger til grunn for aktivitetene i Solsida kan inspirere andre som arbeider med og som ønsker å starte opp naturbarnehager. Trond Vidar Vedum Førstelektor Høgskolen i Hedmark

Ut og lek handler om barna i

Solsida barnebeite, der barna selv forteller om sin barnehagehverdag. De har naturen som boltreplass, og de er ute hele dagen, hele året. De finner selv ut hvor høyt de kan klatre og hvor langt de kan gå. De utforsker omgivelsene og sitt eget sinn på egne premisser og i sitt eget tempo.

Ut og lek er først og fremst

en barnebok fylt av lek og moro, beregnet på barn i førskolealder. Den kan også egne seg godt som samtalebok mellom barn og voksne. I tillegg er dette en bok til inspirasjon og ettertanke for voksne og et viktig innlegg i debatten om hvordan vi ønsker at framtidige generasjoner skal møte en kompleks verden, uten å miste kontakten med seg selv eller den naturen vi alle er en del av.

ISBN 978-82-92496-98-5

En god barnehage bør ikke være en treningsleir, men en rugekasse der ungene kan få lov til å være slik de er – et sted de blir sett og hørt og snakket til på et språk de forstår. Undring og forskertrang må tas på alvor, og det å gjøre feil må være en viktig vei til læring. I den gode barnehagen er barnas behov for å leike og å vokse i takt med seg selv grunnleggende. ElI Rygg