Blåøyd magasin by christine clausen

Livet sett gjennom et barns øye

DRØMME DAG

Les om hvordan barnet opplever sitt første møte med havet.

PAPPAS MINNER En gripende historie

KRANGLING I HJEMMET

Råd om hvordan å involvere barna riktig.

DET FINNES INGEN USYNELIGE BARN

Det er vi voksne som ikke ser. Les den gripende historien om gutten i skolegården som bærer på noe tungt.

Nr 1 2013/pris kr 129,-

Blåøyd 01/2013

ANSVARLIG UTGIVER: Nordisk forlag AS Geitmyrsveien 7 N-0171 Oslo ANSVARLIG REDAKTØR: Christine Clausen Christineclausen@blaaoyd.no REDAKSJONS SJEF: Katarina Neergaard JOURNALISTER: Mariann Høgli Grøtte, Eli Gunnvor grønsdal,Gunnar Skoglund, Ina Brettville, Karl Erik Skogholdt,Anya Karlsen, Kamilla skog FOTOGRAFER: Beatrice Filexey FORSIDEFOTO:Beatrice Filexey ABONOMENT OG KUNDESERVICE: Telefon: +476721121254 Blaaoyd@aboservice.no TRYKK: Zu:m Grafisk, Drammen Redaksjonen tar ikke ansvar for materialer som ikke er bestilt. Nordiske forlag AS forbereder seg retten til å lagre og utgi alt stoff i elektronisk form, også gjennom våre samarbeidspartnere.

Minnene vil aldri Bli glemt......

BARNDOMSMINNENE VI MÅ LEVE MED Det er opplevelser i fra barndommen som har satt sine spor. Selv om det ikke er mye jeg husker fra det, så vet jeg at jeg har hatt en fantastisk barndom. En trygg og god barndom med mye kjærlighet. De fleste barn blir hva de har opplevd, og vanskelige hendelser i barndommen kan gi store konsenkvenser for framtiden. Ikke alle foreldre tar dette på alvor, og mener nok at de fleste barn ikke skjønner helt hva som skjer. Selv om det er nettopp det de gjør. Skilsmisse, krangling, overseelse og sykdom kan gjøre mye mer med et barn enn det du tror. Det er viktig å innvolvere barna i det som skjer, så en rolig og possitiv måte. Glede barna og ta dem med på ulike aktiviteter sammen med foreldre, når det skjer nye og uventede hendelser i familien. Det er viktig å ta vare på gode opplevelser og minner som kan huskes og gledes over i senere tid. Fantasien løper løpsk hos de fleste barn og drømmer seg bort i vonde tider. Barn ser annerledes på ting, og oppfatter ting på en annen måte enn det vi voksne gjør. Det er viktig å ta del av barnas fantasi for å følge med på hva som foregår. Hvordan opplever barna sitt første møte med vann? Og hvordan er tankene om å bli gammel? Hva slags tanker har barn når de har en syk pappa hjemme. Les mer om dette i magasinet som gir dere et tydelig innblikk i hva som skjer i barnas tanker når ulike situasjoner oppstår. Barn oppfatter hendelser på en annen måte enn voksne og ser ting i et helt annet perspektiv. Dette er et magasin hvor de voksne får ta en del av barnas fantasifulle tanker og meninger.

Christine Clausen CHRISTINE CLAUSEN Redaktør

28 08 08

PAPPAS MINNER En sterk historie om en pappa i en lang sykdomsperiode.

DRØMME DAGEN Hvordan et barn opplever sitt første møte med havet.

DE VOKSNE Dikt om hva barna synes om voksne,og de voksnes mening.

DE VOKSNE Dikt om hva barna synes om voksne

USYNELIGE BARN En sterk historie om en gutt som bærer på noe tungt.

TIPS OG RÅD Barna er ikke til sor hjelp etter som dem bare ikke bryr seg om

SMÅSTOFF Det store snakke om barn og dems utvikling i fohold til det

NESTE NR Se hva neste nr av Blåøyd har å by på.

blåøyd /01-2013

P M

blåøyd /01-2013

PAPPAS MINNER

blåøyd /01-2013

Han har fått lungeenfyzem. Du lurer vel kanskje på hva det betyr? Vel, ikke spør meg. Jeg kan ikke svare på det. Alt jeg vet er at lungene hans er ødelagt. For bestandig. TEKST: Eli Gunnvor grønsdal FOTO:Beatrice Filexey

Det hele begynte for 2 uker siden. Faren min klaga over pustebesvær. Han hadde problemer med å gå opp en trapp. Da han var halvveis, pusta han så tungt at jeg og mor allerede sto med telefonen, klare til å ringe etter en ambulanse. Far hadde en blå, svak skygge over ansiktet. Små, skinnende svetteperler danset nedover hans aldrende kinn. Jeg hadde sett det før, men ikke så ille. Far er storforbruker av tobakk. Han har nikotingule fingrer og ånde som et askebeger.Plutselige hosteanfall er ingen sjeldenhet i huset vårt. Far pleide å lene seg over toalettet og hoste så det ga gjenlyd innover i gangen. Igjen og igjen. Skinnende, mikroskopiske perler av spytt fòr gjennom luften. Jeg ble redd av det. Holdt meg for ørene. Jeg ville ikke høre på fars desperate kamp for å gjenvinne kontroll over seg selv. Hans rødsprengte fjes og tunge, hviskende pust. Jeg husker at jeg og mor så bekymret på hverandre. Far har aldri vært noen hypokonder, men nå bønnfalte han oss om å bli med til legen. Alt har vært så enkelt før. Vi kunne bare bortforklare alt sammen med litt gammeldags røykhoste, der hans svarte lunger jamret seg på grunn av sin dårlige tilstand. Den tiden er over. Far hadde prøvd å stumpe røyken flere ganger. Han hadde ikke noe utbytte av nikotinen lenger. Jeg og broren min er snart voksne nå. Han trenger ikke lenger ha hjelp av rulletobakken for å dempe pulsen. Våkenettene hans er over, lyden

av barneskrik klokken halv 3 om natta er bare et fjernt mareritt. Nok om det. Jeg trenger faktisk ikke mer skyldfølelse enn jeg allerede har. Mor prøvde å overbevise far om at røyken var en fiende. Far nektet hardnakket. Han klamret seg til den som om den var en venn. En kamerat i nødens stund. Han kunne betro seg til røyken. Den var der alltid for han. En venn som aldri svikter, ulikt oss mennesker. Jeg synes dette er for ille. Far var alltid sprek. Han hadde store muskler og pumpa jern som ingen andre. Jeg var mer en gjennomsnittelig type. Ikke noen bodybuilder akkurat. Det er så fjernt alt sammen. Mannen med store muskler og topp kondisjon, kan plutselig ikke gå opp en trapp uten å hvile da han er halvveis. Jeg synes så inderlig synd på han. Han ville bli en topputøver da han var ung, nå kan han i bestefall fortsette i jobben på kontoret. Før var far en motstander av tobakk.Derfor er det så merkelig at han gjorde helomvending. Ikke engang spør hvor mange ganger han har sagt ”en liten røyk kan vel ikke gjøre noe skade,” mens han lagde trutmunn og tok et magedrag til han nesten besvimte. Hans halvråtne luftveier fikk sin daglige dose død og fordervelse. Denne dagen jeg snakket om. Det var en onsdag. Vi hadde nå kommet oss i bilen alle tre. Mor hadde klampen i bånn, og faren min hikstet tungt. Jeg synes hver meter var som en evighet. Drittbilen fra slutten av 70-åra gikk aldri fort, men nå var det som om den gikk sakte på trass. Den rekte tunge til oss, sa at det var den

som bestemte. ”Hvis jeg ikke vil at det skal gå fortere enn 60, så gjør det ikke det heller.” Dermed basta. Far hostet igjen. Jeg rynket panna i bekymring. Hva vil skje nå? De slitte dekkene på bilen brøytet seg imellom råtten snøsørpe, og svingte inn på hovedveien. Mens jeg satt i det slitte, brune setet, tenkte jeg mye. Far var virkelig ille. På dette tidspunktet var jeg redd han ikke ville overleve. Jeg tenkte på far. Alle fisketurene på Akersvannet. De svære gjeddene vi dro opp. Frykten for de store, glitrende tennene som hadde fortært mang en ørret. Alle sykkelturene vi dro på, da jeg slet med å holde følge med 50 åringen foran meg. Nå var han 56. Jeg og far hadde alltid hatt et bra forhold oss i mellom. Han var en god far. Tankerekken ble plutselig brutt av at mor skrenset inn på en parkeringsplass. Vi var framme ved sykehuset. Jeg støttet opp far og hjalp han de 20 meterne til legevakta, igjennom brun, salta snø. Jeg pustet lettet ut da jeg så at han kunne gå for egen maskin, riktig nok på linje med en utøver i Paralympics. Vi fikk tak i en lege øyeblikkelig og far ble rullet ut på akutten i en sliten sykeseng. En pakistansk mann i hvit frakk beroliget oss. Han sa at nesten 90 % kan leve et godt liv til tross for store lungeproblemer. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å håpe på at dette gjaldt min far også. Jeg og min mor overnattet på gangen. Det luktet skittent der inne. En syrlig lukt av medisiner, blandet med vasne sykehusmiddager fra dagen før. Vi fikk

blåøyd /01-2013

Et barn har ofte fantasivenner eller lever en hverdag med mer fantasi enn virkelighet. Foreldre synes det er morsomt og bryr seg ikke særlig om det. Men det er noe vi voksne må ta på alvor, for det å ha fantasivenn er faktisk et tegn på at barnet sliter med å omgås sosialt og har få eller ingen venner på skole og i nærområdet.

ikke besøke far før morgenen etter. Jeg pleier ikke å drikke kaffe, men da drakk jeg en minst en liter. Jeg ville ikke sove selv om jeg innerst inne visste at det var akkurat det jeg trengte. Klokken halv 4 datt hodet mitt stille ned på den staute skulderen til mor, og jeg sovnet. Jeg drømte. Fars hostekuler og gulgrønne slim gikk som en lysbildefremvisning i hodet mitt. Hans rustne stemme og tynnslitte nerver. Han var redd. Jeg så det på han. Ikke bare hadde han vondt og pustebesvær, men jeg tror at uvissheten om hva som skjedde med han var det verste. Mor ristet meg hardt. Fars blå ansikt og lydeffektene med surklende slim ble brutt. ”Våkn opp! Far er her.” Far så ikke så ille ut. Blåfargen i fjeset var bytta ut med en blek, falma håpløshet. Han var litt uflidd og luktet svette, men ellers var han den gode gamle. Jeg og mor skravla i munnen på hverandre som 2 hele skoleklasser. ”Har du hørt noe mer? Hva fant de ut?” Fars blodsprengte øyne så rundt seg i rommet. Jeg så hvordan pupillene hans prøvde å fokusere. De zooma ut og inn. Han var omtåket. Morfin? Nei, jeg vet ikke hva de ga han. Det så i hvert fall ut til å ha virket. Han stirret på bildene på veggen. De så ut til å ha vært kjøpt på Nille. Ikke noe å rope hurra for. Far tok et åndedrag. ”Jeg har lungeenfyzem.” Det er 2 uker siden nå. Jeg er glad far kom hjem så fort. Han var på akutten i et døgn og så ble han lagt inn til observasjon i ytterlige 2 dager. Han har vært hjemme en stund nå. Han var lei av de hvite veggene

med lavkvalitetskunst. Dessuten hadde han en medpasient på rommet som var av det mer demente slaget, så skjellsordene fra den forvirrede gamle mannen haglet over far der inne. Det hele har gått bedre enn jeg ventet. Han har kuttet ut røyken. Ikke tro det var på grunn av meg og mors overtalelsesevner. Legen ga han et ultimatum. Han fikk tilbud om ekstern oksygentilførsel for å bedre oksygenopptaket. En sigarettglo ville ha antent gassen og sprengt huset vårt i filler. Jeg grøsser ved tanken. Far takket så klart ja, og tobakken gikk i søpla. Det apparatet bedret hverdagen hans betraktelig bedre enn all hostinga. Apparatet ser omtrent ut som en kompressor. Det står en tank i gangen og slangen fører inn til far. Det bråker fælt. Jeg vurderer og spare penger til et lydtett rom. Hvordan i all verden skal jeg gjøre lekser med den forferdelige duringa i nærheten? Jeg tror jeg blir sprø av den. Til tross for dette er det en liten pris å betale. Jeg ville vel høres egoistisk ut dersom jeg foreslo at far skulle slå av oksygentilførselen sin for at jeg skulle få skrevet en stil om Karl Marx, men jeg har faktisk vurdert det. Han bruker medisiner også. Blå piller. Veit ikke hva de hjelper for, men far synes de virker. Far sier de smaker papir. En slags emmen, tørr smak. Han bruker også slimoppløsende midler. Ganske ekkelt navn hva? Jeg skal si deg en ting… det er eklere og ikke bruke dem. Klatter med gul og grønn guffe ut mellom fars lepper og ned i vasken. Jeg blir kvalm bare av å tenke på det. Han har midlene

blåøyd /01-2013

DU TROR JEG HAR DET FINT, MEN EGENTLIG SA SLITER JEG Når et barn har det vondt på hjemmefronten eller sørger over noe, bruker den ofte sin fantasiverden å rømme til. Barn klarer ikke alltid å skille fantasien fra den virkelige verden.

blåøyd /01-2013

i en slags patron som han så putter ned i en innhaleringsmaskin. Det ser ganske merkelig ut, akkurat som om han lader en hagle. Jeg er i hvertfall glad for at jeg bor i Norge, og ikke i Sierra Leone. Har de slimoppløsende midler lett tilgjengelig der? Det er vanskelig å innrømme det, men vi har tross alt vært heldige. Far lever og har det etter de gufne forholdene det bra. Det står verre til med meg og mor. For 3 uker siden var jeg bare en normal person. Jeg går 3. året på idrettsfag og liker å jobbe hardt med skolearbeidet. Nå er alt annerledes. I det samme jeg setter foten innenfor døra, roper far på meg, med sin sprukne, hese stemme. Gjør ditt, gjør datt. Jeg må ta ut av vaskemaskinen og dekke på bordet. Tørke støv, vaske klær. Mor er på jobb. Hun er frisør. Har alltid nok å henge fingrene i. Det er det som er problemet. Når far er sengeliggende og mor på jobb, er det jeg som blir hushjelpen. Jeg får nesten ikke tid til skolen mer og karakterene synker som en stein. Jeg er lei av å vri opp en skitten, rosa klut og jakte på hybelkaniner, eller inntørka rosiner under sofaen. Det er alltid noe som må gjøres. Hvis huset er rent så er stasjonsvogna skitten, og omvendt. Jeg tror heimkunnskapslæreren min fra 9. ville blitt temmelig imponert over vaskeferdighetene jeg har fått. Mor holder ikke følge. Jeg burde vel ikke klage for mye. Fars ve og vel er det viktigste. Han hoster ikke så mye mer. Hans gamle, stinkende lunger med en lite delikat sotfarge får hvile. Lungene er vel fylt halvveis opp med stinkende, gammel tjære, men han er på bedringens vei. Lungeenfyzemen gjør etter det jeg vet, at oksygenopptaket i lungene blir sterkt svekket. Legen sa at

noen små luftfylte poser i lungene ikke fungerer mer. Det er disse som skal ta opp oksygenet man puster ned. I stedet for å jobbe, har disse blitt et offer for rulletobakk. De står igjen med et skilt om halsen. ”I ustand.” Så det er det som har skjedd. Fars lufteposer har tatt seg ferie. Jeg er ikke noen ekspert, men det høres temmelig makabert ut. Jeg leste en gang at røykere får i seg en middagstallerken med tjære i året. Da inneholder vel faren min et oljefat med tjære. Ikke rart han har gått opp i vekt. Det må være en påkjenning for en sprek, sterk 56-åring og ikke kunne gå normalt opp en trapp. Han blir svimmel og uvel, og må sette seg med slangen i nesa. Da holder jeg for ørene til duringa i underetasjen er over. Det skulle vært en deluxe modell, med lyddemper inkludert i prisen. Far hadde det fint de neste årene. Tiden uten pustebesvær var fin, men lungene ble aldri bra igjen. Jeg så en gang noen bilder fra sykehuset. De hadde stukket et slags langt rør ned i halsen på far, for å se hva som skjulte seg i dypet. Blant skitne luftveier og innskrumpa slimhinner fant de omsider fram til lungene. Det var et sørgelig syn. De var svarte som kull til tross for tiden uten tilførsel av tjære. Jeg visste at far ikke kunne leve evig med 2 vitale organer som så ut som om de hadde vært med i Vietnam krigen. Jeg blir dårlig av å tenke på all fordervelsen. ”Tenk at noe så ødelagt kan finne sted inne i et menneske,” tenkte jeg for meg selv, mens jeg satte i en sørgelig mine. For legene var dette hverdagskost, for meg var dette en måte å bli kvitt gårsdagens middag på. Far levde som en pensjonist til tross for at han ikke hadde fylt 60. All tiden sittende på en slitt pinnestol.

blåøyd /01-2013

Når barn går gjennom tunge tider hjemme, bruker de ofte fantasien sin som en maske. de gjemmer den vonde virkeligheten bak den fine fantasien. Mange voksne mener det er sundt for barn å leve i en fantasiverden, men som oftest er det et rop om hjelp og en prøvelse på å sjule det vonde tankene de bærer på.

USIKKER

blĂĽĂ¸yd /01-2013

Voksne er de som har store skatter og grinete sjefer og jĂĽlehatter og rynker i pannen og hodepine. Voksne er de med alvorlig mine!

blåøyd /01-2013

voksne er ofte veldig sure og trette. Barna tar veldig stor plass på budsjettet. Barna kan sette i gang med den store kranglen om maten ved middagsbordet: Fisken er vond, men jeg vil ha dessert! Barn aner ikke hvor fæle de er. Barna er de som kan hyle og grine fordi de må rydde opp sakene sine. Barna er de som så veldig lett glemmer at verden er sånn som de voksne bestemmer.

blåøyd /01-2013

For det finnes ingen usynlige barn. Det er vi voksne som ikke ser Jeg glemmer han aldri. En liten gutt som jeg var læreren til for mange år siden. En liten gutt som alltid sto ensom i skolegården. TEKST: Siri Helene Søderberg

«Det går fint» Han ble ikke mobbet av de andre. Det var ikke derfor han sto der. Og når jeg hadde inspeksjon la jeg alltid

turen innom der for å slå av en prat. For å høre om han hadde det bra. Hver gang fikk jeg samme svar. At det gikk fint. At han likte å stå der. Likte å se på at de andre barna lekte. Klart at dette ble lagt merke til av flere enn meg. På samtaletimer snakket vi også om det. Hver gang. Det ble bl.a. laget lekegrupper rundt ham. Fordi han sikkert trengte litt trening i det å være sammen med

blåøyd /01-2013

andre barn. Og selv om han ga uttrykk for at det var fint å være i gruppe med andre, enten det var i timer eller i friminutt, så vendte han alltid tilbake. Tilbake til sitt sted, i hjørnet av en asfaltert skolegård. Slik gikk nesten hele skoleåret. Helt til en vårdag hvor solen skinte og vi tok en utetime. En etterlengtet vårdag, hvor vårsleppet var til å ta å føle på. Barn i småsko, bort med luen. Ut og spille slåball. Nok en gang gikk han til sitt vante hjørne. Men denne gangen stilte jeg det spørsmålet jeg skulle ønske jeg hadde stilt for lenge siden: «Hva er den egentlige grunnen til at du står her?» Og jeg fikk svar. «Jeg er så redd for at pappa skal drepe storebroren min.» STRØM AV GRUSOMHETER Det står en liten gutt foran meg og bærer på en enorm frykt. Selvfølgelig leker han ikke med de andre barna. Hvordan kan du være trygg borte

når du er utrygg hjemme? Utrygg på det stedet som burde være det tryggeste stedet i verden? “Selvsagt står han i et hjørne av skolegården, det eneste stedet hvor han har ryggen fri og full oversikt over det som skjer.” Jeg beholder heldigvis roen, selv om ordene hans hamrer seg inn. For når han først begynner å fortelle, er det en strøm av grusomheter som treffer. Midt i magen. Om pappa som slår. Om mamma som skriker. Og om storebror som går imellom, og blir slengt hardt inn i køyesengen. Eller blir slått inn i veggen. Om lugging og blod. Lydene inne i hodet som ikke blir borte.Det blir bare verre og verre, forteller han, for storebror har begynt å ta igjen. Derfor kommer storebror til å dø hvis det fortsetter. Og han er så redd. Han er så veldig, veldig redd. Ikke for pappa, men for at storebror skal dø. Redd helt inn til margen. Hvorfor så jeg det ikke før? Hvor mye angst hadde han gjennomlevd gjennom det skoleåret jeg hadde

vært læreren hans? Jeg prøver å si til meg selv at det er fordi jeg var relativt nyutdannet og fersk i gamet den gangen. Men det hadde vært lærere der før meg. Han hadde gått på skolen i flere år. Hvorfor hadde ingen sett noe? ENSOM ULV I samtalene vi hadde da jeg tok over klassen ble denne gutten presentert som en ensom ulv. En som ikke gikk så godt sammen med andre barn. Litt vanskelig å komme innpå. Nesten usynlig til tider. Men ingen direkte bekymring. Mer en oppgitthet over at han var så vanskelig å få til leke slik andre barn gjorde. Men siden han ikke lagde bråk, var han egentlig ikke et problem. Det var ingenting som hadde forberedt meg på dette. Ikke på lærerhøyskolen. Ikke da jeg kom ut i jobb heller. Det var ingen som hadde lært meg hvilke tegn jeg skulle se etter. Eller hva som var vanlig prosedyre. Ingen landsdekkende beredskapsplan som man ble drillet i. Men jeg gjorde det eneste jeg kunne gjøre.

blåøyd /01-2013

SINT OG LAMSLÅTT «Er du sikker på at han snakker sant?» «Han er jo litt spesiell, det er ikke bare for å få oppmerksomhet, da?» «Det er jo en veldig alvorlig anklage, vi skal ikke la sosiallæreren ta en prat med far og høre om det er sant?» Jeg trodde ikke mine egne ører. Men jeg visste at det ikke kunne ringe en sosiallærer på døren. For i det øyeblikket sosiallæreren gikk, kunne far ta hevn på den som hadde sladret. Så jeg argumenterte så heftig som jeg aldri hadde gjort før. Sint og fortvilet og alt på én gang. Med beskjed om at jeg kom til å ta kontakt med barnevernet uansett, med eller uten ledelsens velsignelse. Og ble til slutt hørt. Resten av historien er slik den burde vært også i Christoffers tilfelle. Det burde ha vært et øyeblikkelig hastevedtak. For disse guttene ble umiddelbart tatt hånd om, og far fikk sin straff. Så langt fungerte systemet. Men det hadde sviktet hos oss også. For det viste seg at storebror hadde fortalt dette til sin lærer for flere år siden. Men han var en bråkmaker og ble ikke trodd. Saken kom aldri videre. Uten at dette fikk noen konsekvenser. IKKE POLITIET Ikke et eneste sted på denne lange veien mot bekymringsmelding ble det snakket om å tilkalle politiet. Og det forundrer meg. De fleste skoler har ikke rutiner på å tilkalle politiet ved alvorlig voldskriminalitet mot barn. Man tilkaller barnevernet. Men barnevernet har ikke mulighet til å sikre spor i tilfelle en rettssak. Vold mot barn er ulovlig, hvorfor blir

blåøyd /01-2013

BÆRER PÅ N

blåøyd /01-2013

Barn som bærer på noe tungt går ofte for seg selv, og liker ikke å være med andre barn. Det trekker seg unna og sliter med å stole på folk. Men det er ikke alltid lett å se. For barnet kan se glad og fornøyd ut på utsiden.

NOE TUNGT

blĂĽĂ¸yd /01-2013

Jeg grater innvendig og smiler utvendig.......

blåøyd /01-2013

ikke politiet koblet inn med én gang? Jeg både mener og tror at politiet selv er mer enn kompetente nok til å vurdere hvorvidt de er riktig instans eller ei. Så skal selvsagt barnevernet også kontaktes, men her må det jobbes på tvers av profesjoner. Meg bekjent finnes det fortsatt ikke noen landsdekkende prosedyre for hvordan samtlige skoler skal håndtere slike saker. Det finnes føringer, og vi har et lovverk, men det kan være store, individuelle forskjeller selv innenfor samme kommune. Tør vi virkelig å la det være opp til den enkelte skole å avgjøre om man skal ta sakene opp med barnevernet eller ei? Eller vurdere om dette er en politisak? Risikerer vi at det ringer en velmenende sosiallærer på døren til en voldsmann som mishandler barna sine i etterkant?Er det sånn det er?

POSITIV RETNING Heldigvis er det ting som går i positiv retning nå. Midt i Christoffers tragedie, har det vokst frem en stemme fra folkedypet som ikke aksepterer at barn blir sviktet på denne måten. Politiet har også selv gått ut og etterlyst anmeldelser i voldssaker som omhandler barn. Hvis bare barnevernet nå kan få tilført flere hender slik at barn slipper å vente i tid og evighet på hjelp, er vi enda et stykke lengre. Min Kristoffer ble flyttet til en annen kant av landet, og i mange år lurte jeg på hvordan det gikk med ham. Helt til jeg for noen år siden år jeg hørte en stemme bak meg på en parkeringsplass. Jeg kjente igjen den stemmen umiddelbart. «Hei, kjenner du meg igjen?»

Høy og flott. En ung mann nå. Og ikke i hjørnet av en asfaltert plass, men midt utpå. Trygg og sterk. Han har klart seg. Storebror også. Mot alle odds. Og klemmen jeg fikk, har jeg gjemt lengst innerst i hjerterøttene mine. Det finnes ingen usynlige barn. Det er vi voksne som ikke ser.

blåøyd /01-2013

SKILSMISSEBARN TEKST: Andre Brunvold

Man kan være død når man blir født. Da er man dødfødt. Det er veldig dumt for jordmoren som går glipp av et poeng. (ida, 6 år)

“

“For å få kjærligheten til å vare er det viktig å være en god kysser. Da kan det hende at kona di glemmer at du aldri tar ut søpla” (Erik 8 år)

“

Halve vennekretsen min er skilsmissebarn, jeg også. Med en pappa her, og en annen pappa der, to mødre og en dobbel dose besteforeldre, tanter, onkler, kusiner, fettere og oldeforeldre. Det er alltid en stor fryd når folk spør om familien min: - Hvem er det du skal i bursdag til i helgen da? - Altså, jeg skal i bursdag til, «kusinen» min på en måte, du skjønner, svogeren til stemoren min har ei datter, som egentlig ikke er niesen til stemoren min fordi han er skilt, så søsteren til stemoren min er ikke mammaen hennes, men som samtidig er stemoren min tanta, på en måte, så jeg skal liksom til «kusinen» min da. Det ender opp med at de som spør står foran meg som et stort spørsmålstegn og rister på hodet. «herregud, så rar du er» tenker jeg! «har du ikke skilte foreldre eller??» Stor-familien er ikke lenger stor, den er enorm! Da mamma og pappa flyttet fra hverandre var jeg baby, så det husker jeg ikke så mye av. Men plutselig dukket det opp en høy mann med tynt hår, smalt ansikt, stor mage og blå øyne, som skulle stå der å kose på mammaen min og blir bestevennen min. Pappaen min som bodde i leiligheten, i blokken rett oppi bakken stod kysset på ei brunette som absolutt ikke likte tanken med å være bestevenninnen min.

Nok, så alle foreldrene mine tok seg den frihet til å like gjerne skaffe meg to søstre på rappen. Det ble plutselig vanskelig å holde styr på hvem som tilhørte hvem egentlig. Det ble nesten som en konkurranse der det kom søsken på kryss og tvers, en her og en der, og plutselig spratt det ut en til.3-2 til Pappa! ! Og plutselig så er det ikke bare jeg som skal få ukepenger, jeg må dele dem på kanskje ti stykker til liksom.

AKTIVITETER FOR BARN

NATURHISTORISK museum består av Botanisk hage, Veksthusene, Zoologisk museum og Geologisk museum. Geologisk museum er også Norges eneste dinosaurmuseum. Viser dyr fra hele verden.

TUSENFRYD En park - tusen muligheter! Ta med deg familien til en uforglemmelig dag i TusenFryd. Her finner du attraksjoner for alle, samt spill, butikker og spisesteder.

FROGNERBADET er et stort og meget populært utendørsbad i enden av Frognerparken med sklier, stupetårn og barnebasseng.

LEKELAND for både barn og voksne med sklier, trampoliner, sykler, baller og mye mer. På Hopp i Havet blir både spenst, koordinasjon, balanse og utholdenhet utfordret.

blåøyd /01-2013

EN HJELPENDE HÅND BARNEPSYKOLOG Tel: 41 37 45 28 Epost:christine@ psykologsamtaler.no Postadresse: Møllesvingen 2 0854 Oslo MOBBEOFRE Anonyme Foreldre Av Mobbeofre (AFAM), Tlf: 984 55 505 Nettside: www.afam.no SYKDOMSTELEFON Kreftlinjen Tlf: 800 48 210 Nettside: www.kreftforeningen.no E-post: kreftlinjen@ kreftforeningen.no

BARNEVERNET Tel: 22 46 83 05 Epost: postmottak ‘at’ bufetat.no Org.nummer: 986 128 433 Postadresse: Postboks 2233, 3103 Tønsberg BEKYMRING Bekymringstelefonen Voksne for Barn Tlf: 810 03 940 BRYR MEG Tlf: 67 50 40 00 E-post: bryrmeg@ baerum.kommune.no Nettside: www.bryrmeg.no

BARNEPSYKOLOG Barneombudet Tlf: 22 99 39 50 E-post: post@barneombudet.no BARNEOMBUDET Barneombudet: Tlf: 22 99 39 50 Postadresse: Møllesvingen 2 0854 Oslo VOLDSOFRE Landsforeningen for Voldsofre Tlf: 22 16 40 00 / 90 20 34 64 KRIPOS Tlf: 23 20 80 00

AKTIVITETER FOR BARN

DANSEKURS Her har du mulighet til å starte en aktivitet sammen med ditt barn. Voksne blir selv som barn når de svinger seg etter Lille Petter Edderkopp, Kaptein Sabeltann, Karius og Baktus,

MALEKURS Finn ut om du og ditt barn er de rette kunstnere. På malekurs maler vi sammen med barn og skaper noe unikt sammen. Utstilling etterpå. Malekurs.no

BIBLIOTEKET Dra på lesestunder som blir holdt på alle lokale biblioteker. der holdes både gamle og kjente eventyr og fortellinger. Barna får ta del i skuespillet også.

SYKKELTUR Ta med dere picknik kuven med litt godsaker i og dra ut på en sykkeltur/gåtur. dette blir en koselig sosial greie, og barna stortrives og koser seg.

blåøyd /01-2013

DRØMME Jeg kjenner hele kroppen min blir iskald. Akkurat som om jeg er i badekaret, bare dette er enda bedre. Det smaker salt, akkurat som mammas grønnsaksuppe. De sier det heter vannet, jeg vet ikke egentlig hva det er, men jeg vet at jeg liker det veldig godt. TEKST: Anders Braaten

Det var en helt vanelig dag, eller ikke helt vanelig da, for jeg hadde fri fra barnehagen. Mamma og pappa

snakket på en måte som jeg synes var fin. de var så glade og smilte fra øre til øre. Jeg tenkte kanskje at jeg hadde gjort noe fint siden de var så glade. Pappa sa at vi skulle til havet. jeg synes det hørtes fint ut, siden pappa sa det På en vakker måte. Vi kjørte i bilen i kjempe lang tid, sikkert ti ganger så mye som når vi kjører til barnehagen. Da bilen stoppet tittet jeg ut vinduet og så noe jeg aldri hadde sett før. Litt av landet våres var blått og de så ut som et stort badekar. Da vi kom ned til

alle de små steinene som mamma sa var sand, kjente jeg det kilte mellom føttene mine. Det var morsomt. Jeg hørte de eldre guttene le og snakke høyt rundt meg. De var ute i det store badekaret og plasket og lekte med noen store dyr som fløyt på vannet. Jeg ble redd og synes de så skumle ut for kanskje de biter. Pappa bar meg ut til badekaret. det var så blått og stort, mye større enn det vi har hjemme. Mamma hadde tatt på meg en stor gul vest på meg. Jeg synes det var tåpelig, for da kanskje

blåøyd /01-2013

DAGEN

blåøyd /01-2013

En trygg og fri folelse....

blåøyd /01-2013

Hvis barna får oppleve vannet i tidlig alder blir barnet mer konfortabel med å være påde i og under vann. Undersøkelser viser også at barn som lærte å svømme tidlig, har mindre frykt ved andre hendelser i livet.

blåøyd /01-2013

Godeminner og opplevelser fra barndommen får videre oppvekst til å bli bedre. Gode minner gir mer possitivitet videre i livet.

blåøyd /01-2013

ting… det er eklere og ikke bruke dem. Klatter med gul og grønn guffe ut mellom fars lepper og ned i vasken. Jeg blir kvalm bare av å tenke på det. Han har midlene i en slags patron som han så putter ned i en innhaleringsmaskin. Det ser ganske merkelig ut, akkurat som om han lader en hagle. Jeg er ihvertfall glad for at jeg bor i Norge, og ikke i Sierra Leone. Har de slimoppløsende midler lett tilgjengelig der? Det er vanskelig å innrømme det, men vi har tross alt vært heldige. Far lever og har det etter de gufne forholdene det bra. Det står verre til med meg og mor. For 3 uker siden var jeg bare en normal person. Jeg går 3. året på idrettsfag og liker å jobbe hardt med skolearbeidet. Nå er alt annerledes. I det samme jeg setter foten innenfor døra, roper far på meg, med sin sprukne, hese stemme. Gjør ditt, gjør datt. Jeg må ta ut av vaskemaskinen og dekke på bordet. Tørke støv, vaske klær. Mor er på jobb. Hun er frisør. Har alltid nok å henge fingrene i. Det er det som er problemet. Når far er sengeliggende og mor på jobb, er det jeg som blir hushjelpen. Jeg får nesten ikke tid til skolen mer og karakterene synker som en stein. Jeg er lei av å vri opp en skitten, rosa klut og jakte på hybelkaniner, eller inntørka rosiner under sofaen. Det er alltid noe som må gjøres. Hvis huset er rent så er stasjonsvogna skitten, og

omvendt. Jeg tror heimkunnskapslæreren min fra 9. ville blitt temmelig imponert over vaskeferdighetene jeg har fått. Mor holder ikke følge. Jeg burde vel ikke klage for mye. Fars ve og vel er det viktigste. Han hoster ikke så mye mer. Hans gamle, stinkende lunger med en lite delikat sotfarge får hvile. Lungene er vel fylt halvveis opp med stinkende, gammel tjære, men han er på bedringens vei. Lungeenfyzemen gjør etter det jeg vet, at oksygenopptaket i lungene blir sterkt svekket. Legen sa at noen små luftfylte poser i lungene ikke fungerer mer. Det er disse som skal ta opp oksygenet man puster ned. I stedet for å jobbe, har disse blitt et offer for rulletobakk. De står igjen med et skilt om halsen. ”I ustand.” Så det er det som har skjedd. Fars lufteposer har tatt seg ferie. Jeg er ikke noen ekspert, men det høres temmelig makabert ut. Jeg leste en gang at røykere får i seg en middagstallerken med tjære i året. Da inneholder vel faren min et oljefat med tjære. Ikke rart han har gått opp i vekt. Det må være en påkjenning for en sprek, sterk 56-åring og ikke kunne gå normalt opp en trapp. Han blir svimmel og uvel, og må sette seg med slangen i nesa. Da holder jeg for ørene til duringa i underetasjen er over. Det skulle vært en deluxe modell, med lyddemper inkludert i prisen. Far hadde det fint de neste årene.

uten pustebesvær var fin, men lungene ble aldri bra igjen. Jeg så en gang noen bilder fra sykehuset. De hadde stukket et slags langt rør ned i halsen på far, for å se hva som skjulte seg i dypet. Blant skitne luftveier og innskrumpa slimhinner fant de omsider fram til lungene. Det var et sørgelig syn. De var svarte som kull til tross for tiden uten tilførsel av tjære. Jeg visste at far ikke kunne leve evig med 2 vitale organer som så ut som om de hadde vært med i Vietnam krigen. Jeg blir dårlig av å tenke på all fordervelsen. ”Tenk at noe så ødelagt kan finne sted inne i et menneske,” tenkte jeg for meg selv, mens jeg satte i en sørgelig mine. For legene var dette hverdagskost, for meg var dette en måte å bli kvitt gårsdagens middag på. Far levde som en pensjonist til tross for at han ikke hadde fylt 60. All tiden sittende på en slitt pinnestol eller i senga, gjorde at han stivna i både hofter og knær. Jeg husker hvordan han humpet av sted på stive knær. Det var verre da vinteren kom. Den karakteristiske norske sørpa liggende som oppkast utover innkjørselen. I lang tid klaget far over snømåkinga, men nå var han misunnelig. Jeg så hvordan han kikka på meg og mor

blåøyd /01-2013

blĂĽĂ¸yd /01-2013

Voksne er de som har lange kropper og viktige jobber og kaffekopper og hytter og biler og firkantplener. Voksne er de som bestandig mener!

blåøyd /01-2013

Barna er de som har korte kropper og aldri spaserer, men ofte hopper og ruller i gresset og klatrer i trærne. Barna er de som får skrubbsår på knærne. Barna er de som gjør rampestreker og hisser opp naboen med bråkeleker og sliter ut voksne med Ludo og Vri. Barna er de som har veldig god tid. Barna er de som får slippe å jobbe fra morgen til kveld, men de liker å mobbe

blåøyd /01-2013

KRANGLING I HVERDAGEN Det er vanlig at foreldre krangler, og derfor er det viktig å avdramatisere det at barn får med seg konflikter i en familie. På samme tid er det viktig å understreke at alvorlige og langvarige konflikter mellom foreldre også kan være svært ødeleggende for barns oppvekst og atferd senere i livet. Her er noen tips til hva som kan gjøres for å forbedre situasjonen og involvere barna på en mer positiv måte, slik at de ikke skal straffes for det som skjer mellom mor og far.

ISOLER Isoler krangelen mellom dere. Ikke krangle foran barna.

SE ALVORET Alvorlighetsgraden bør ikke være for høy.

RIMELIG NIVÅ Prøv å holde den emosjonelle intensiteten i krangelen på et rimelig nivå.

LANGVARIG Løs konflikten slik at den ikke blir kronisk.

IKKE HVERDAGSLIG Prøv å holde kranglingen til «en gang i blant».

IKKE INNVOLVER Prøv å ikke innvolver barnet i samtalen og kranglingen. Hold dem utenfor.

blåøyd /01-2013

MODENHET Man skal ikke involvere barn i detaljer i de voksnes liv, men gi dem en enkel forklaring ut fra alder og modenhet.

SKREMMENDE Dersom barn bare blir en del av godværsdagene hjemme, kan uenighet og konflikt i barnehage, på skole og senere i arbeidsliv bli veldig skremmende.

SKYLDFØLELSE Ikke diskutere om forhold på en måte som gjør at barna som lytter kan få skyldfølelse og føle seg i veien

GODE OG DÅRLIGE Det er viktig at barn ser og blir kjent med at det er både gode og mindre gode dager, at man er uenige, og vil forskjellig.

UTRYGT Barna kan godt være tilstede. Ikke be dem om å gå på rommet eller lignende, for det kan føles utrygt. Gå heller litt vekk fra barna, til ett annet rom, for ikke å forstyrre dem.

VENNER IGJEN Vi vet at barn lærer mer av det vi gjør enn det vi sier. Derfor er det så er det viktig at de opplever at vi krangler og blir venner igjen.

blåøyd /01-2013

ENSOMMHET

blåøyd /01-2013

KAREN MOXNES Universitetet i Oslo FØDT: 1944 JOBB: Sosiolog AKTUELT: Ble først ansatt i fast stilling som første amanuensis i sosiologi i 1990 og ble professor i 1999.

Noen foreldre lager gode skilsmisser, andre lager vonde og konfliktfylte skilsmisser, Barn er HELT uten makt og innflytelse og helt avhengig av at foreldrene klarer å ordne opp seg i mellom. sier professor og forsker K ari Moxnes. TEKST: Eli Gunnvor grønsdal

Skilsmisse er vanskelig for foreldre og barn. De fleste foreldre er dypt ulykkelig når de skal skilles, og det er ikke alltid en klarer å handle på en klok og gjennomtenkt måte. Noe av det verste i en slik skilsmisseprosess er fordelingen av barneomsorgen. Foreldrene må finne en måte å fordele omsorgen på som er til barnets beste og som også ivaretar foreldrenes behov, sier Moxnes som er ansatt ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU i Trondheim. Hun har forsket på familieforandringer i 25 år, og med utgangspunkt i dette har Moxnes skrevet boken ”Skånsomme skilsmisser – med barnet i fokus”

Å fortelle barna at mor og far skal flytte fra hverandre er det foreldrene gruer seg mest for. Om barnet forstår, og hva de forstår, er avhengig av barnets alder og modenhet og om de forstår hva som blir sagt. Det er relativt stor enighet om at barn mellom 9 og 12 år klarer seg best i den fasen hvor skilsmissen er et faktum. De forstår ganske mye, og om de får gode forklaringer reduseres angsten. Barn som tror at skilsmisse er en katastrofe, og at mor eller far forsvinner, vil selvsagt få en vanskeligere prosess enn barn som kanskje omgåes andre barn hvor foreldrene er skilt, og hvor de ser at det går bra. Når skal barnet få vite? Med en gang foreldrene har bestemt seg for skilsmisse må barna informeres. Det er foreldrene som skal fortelle, og det er viktig at de er ærlige i en slik samtale.. En skal ikke si at mor og far er enige om det er åpenbart for alle at eksempelvis far ikke er enig. Barnet skal ha en forklaring på hvorfor foreldrene

velger å skilles. Å snakke sant betyr ikke at en skal fortelle alt som ledet frem til beslutningen om skilsmisse, men historien i hovedtrekk. En må også passe på å ikke fremstille den ene forelderen som ond, slem eller dum. BARNET UTEN SKYLD Det er viktig at foreldre forteller at dette er en avgjørelse de voksne har tatt og at de understreker at barna ikke har noe ansvar for eller skyld i skilsmissen. Barn, særlig små barn, ser ofte seg selv som sentrum i tilværelsen, og som årsak til det meste som er godt og vondt. Mor og far må også forklare at det er ikke noe barnet kan gjøre for å få foreldrene til å ombestemme seg. Svært mange barn prøver å forene foreldrene igjen. Det er vanskelig å skjule konfliktene for barna når mor og far kanskje har kranglet i lengre tid, eller hvor det har vært utroskap, stort alkoholforbruk eller voldelighet med i bildet. Da bør foreldrene være åpne og forklare barnet hva som har skjedd.

blåøyd /01-2013

“Det er viktig at foreldre forteller at dette er en avgjørelse de voksne har tatt og at de undestreker at barna ikke har noe ansvar for eller skyld i skilsmissen”

FORTELL BARNET Foreldre bør fortelle barnet at de er lei seg for å måtte såre dem, og at de vet at foreldre ikke bør skille seg, og at de forstår at barnet kan få det vondt og oppleve det som svik. Barna trenger forsikring om foreldrenes kjærlighet og om at de ikke skal miste verken mor eller far. Deretter må en fortelle hvilke praktiske konsekvenser skilsmissen vil få. Jo mer barna vet om hva som skal foregå, jo mer kan de forberede seg. På den måten føler de at de i større grad fremdeles har kontroll og oversikt over tilværelsen. Hvor skal barnet bo? Det finnes ingen oppskrift eller riktig måte å finne ut hvor barnet skal bo. Det er foreldrene som til slutt skal bestemme hva slags samværsordning som skal praktiseres. Selv om det står i loven at barn som har fylt 12 år skal få si sin mening, og at deres mening skal vektlegges, betyr ikke dette at barnet skal

bestemme. Et alvorlig problem ved å overlate avgjørelsen til barnet er at mange ikke velger ut fra egne interesser, men ut fra hva de tror er best for foreldrene. Noen velger den forelderen de synes mest synd på, eller den forelderen som er mest ulykkelig. MIDLERTIDIGE AVTALER I prinsippet bør alle avtaler om fordeling av barneomsorg betraktes som midlertidige. Små barn trenger hyppig kontakt, mens større barn kan tåle lengre tid med lite kontakt. For mange foreldre er ikke seperasjonstiden den mest gunstige tiden å lage gode avtaler på. I denne tiden er det kanskje mange følelser som styrer foreldrenes valg, slik at de kanskje er ute av stand til å lage en avtale som er best for barnet. Da bør en lage en midlertidig avtale som kan reforhandles etter en tid. SAMVÆR Noen foreldre føler seg så ulykkelige at de finner all

blåøyd /01-2013

OVERSETT

blåøyd /01-2013

slags unnskyldninger for å unngå samvær. Det er ikke nødvendig med overnattinger fra første dag. Det viktigste er at barnet ser både mor og far. Noen har ikke samvær fordi de ikke vet hva de skal gjøre med barna, men det viktigste er selve samværet. Det er ikke nødvendig å gjøre noe annet enn å spise, se på TV, lese, leke eller snakke. Skadelig for barnet? Foreldrene må diskutere om det er nødvendig med flytting. Det er viktig for barnet at det får bo i ro i seperasjonstiden og et par år fremover. Det beste er om barnet får fortsette i den samme barnehagen, eller på den samme skolen.

Om foreldrene, på grunn av økonomiske årsaker, må flytte er det fint om de finner seg bolig i nærheten av hverandre. Venner og et stabilt nettverk er svært viktig for barnet i denne fasen. Det beste er å unngå mange og store forandringer i denne tiden. Hva med delt bolig? Foreldre som velger at barnet skal bo annenhver uke hos mor og annenhver uke hos far, må kunne samarbeide godt og respektere hverandre. Det forutsetter at mor og far snakker sammen kontinuerlig. Det er også nødvendig at bostedene ligger i samme skolekrets, og helst bør det være gangavstand mellom de

to hjemmene. Det må være mulig å hente glemte klær, skolebøker eller andre ting i det ene hjemmet når det bor i det andre. BEHOLDE FAMILIEN Det at begge foreldrene klarer å samarbeide etter skilsmissen har vist seg svært viktig for barnet. At de er sammen på foreldremøter, eller andre tilstelninger, gir barnet en følelse av stabilitet og trygghet for at de fortsatt er en familie. De har fremdeles to foreldre. Hva med besteforeldre? Når det gjelder besteforeldre er det langt mer kontakt på begge sider enn det de fleste tror.De kan hjelpe barnet.

blĂĽĂ¸yd /01-2013

Ser du meg? Jeg kommer pa skolen, prover a smile, prover a vare glad Men innvendig skriker jeg. Kan du hore meg rope? Jeg er ikke med i samtalene deres, jeg klarer ikke, men later som jeg lytter. Kan du se meg bli fjernere? Jeg prover a ta ordet, og blir stadig trakket pa Men ingen merker noe.Kan du ikke se meg lide?

blåøyd /01-2013

Neste nr

PSYKOLOGEN SVARER I hvilke situasjoner sliter barna mest med i ettertid?

ENSOMHET En gripende historie

DE SMÅ ER SMARTE

Barn er alltid 20% smartere enn det foreldrene tror

EN GUTT MED BLÅMERKER Bli med inn i barnas fantasiverden

blåøyd /01-2013