DAG ARVE FORBERGSKOG
Studio at Camac, Marnay sur Seine, Frankrike
2
Dette prosjektet startet så langt tilbake som i 2009. Etter lengre tids sykdom, der jeg hadde erfart betydningen av ordet invalid, begynte jeg å jobbe med temaet; «res surs eller uten verdi». I starten dreide det seg først og fremst om mennesket som ressurs, men etter hvert så jeg også koblingen mot hvor dan vi håndterer materielle ressurser. I en periode hadde jeg en avtale med Trondheim Renholdsverk og Retura TRV om å få tilgang til avfallsmot taket, fotografere og gjøre materialskisser på stedet. Det ble et tankevekkende år.
Noen dager var søppelfyllinga så utrolig vakker, mens andre dager deprimerede mot bydelig. Ikke av gjørme, eller den råtne stanken, men på grunn av volumet. Fjellet med søppel som vokste dag for dag, mengden med både ødelagte og fult brukbare lamper og annen elektro nikk som tårnet seg opp i trådcontainerne. Jeg prøver å tilnærme meg temaet uten å bli moralsk. Jeg er også en person som kjøper meg ting, og kaster det som kunne latt seg reparere. Samtidig ønsker jeg å skape en diskusjon rundt forbruk og omløps-
hastighet, både i forhold til det materielle, og til mennesket som ressurs. Jeg jobber både som fotograf og installasjons-kunstner. Jeg registrerer med mitt kamera materialflyten i et område, men gjør samtidig også temporære material skisser/skulpturer av ting jeg finner, dokumenterer det, og legger tingene tilbake der jeg finner dem, slik at bare fotoet blir stående igjen som kunsten. Jeg vektlegger i mine skulpturer; materiali teten, objektenes egen verdi, innbyrdes balanse og materialenes evne til
dialog. Jeg har også foto grafert hvordan håndverk ere lagrer materialene sine av praktiske- eller sikker hetsgrunner. Disse får da en skulpturell form som jeg definerer som «Sculpture by accident», skulpturer laget i en ikke-kunstnerisk hensikt. Med denne publi kasjonen ønsker jeg å vise ulike arbeider fra prosessen, og ønsker først og fremst å vise estetikken i det som er valgt bort, og estetikken i de tilfeldig sammensatte elementer. Samtidig ønsker jeg å stille spørsmål om hva som har verdi og gyldighet.
The beginning of this project dates back as far as 2009. After a long period of illness, a period during which I had thoroughly learnt the meaning of the term invalid, I started working with a theme that could be summed up in the following questions: « What is a resource and what is without value?». At first I focused on humans as resources but after a while I became aware of a link between human resources and the way we handle material resources. For a time I had an agreement with Trondheim Renholdsverk (the local public renovation service) and Retura TRV (recycling services for the industrial market in Trondheim) which gave me access to the local waste reception so that I might take photographs and make
sketches of the material on location. It was a thought-provoking year. Some days the rubbish heap was so incredibly beautiful, other days it was depressingly revolting. Not because of mud or the rank stench but because of its sheer mass. The mountain of garbage that grew day by day, the quantity of broken as well as perfectly functional lamps and other electrical devices that filled the wire netting containers to the brim. I tried to approach the topic without becoming moralistic. I too am a person who buys things and throws away what might have been fixed. At the same time, however, I want to launch a discussion about consumption and turnover rate, both when it comes to material and human resources.
At present I work as a photographer as well as an installation artist. With my camera I register the flow of materials in an area. As a parallel activity, I make temporary material sketches and sculptures of objects I find. These are subsequently documented and the elements are then returned to where I first found them, so that the photograph alone becomes the artwork. To me, the most important characteristics of my sculptures are their materiality, the intrinsic value of the objects that constitute the sculpture, the balance between them and the ability of the materials to communicate with each other and the spectators. Recently I have proceeded with the same themes in other contexts. During a residency at the guest artist
house Camac in France, I worked with waste from local craftsmanship and combined it with documentary photos. I also photographed how the artisans stocked their materials for practical and security reasons. The materials take on a sculptural form that I define as «Sculpture by Accident», sculptures produced with a non-artistic intention. With this publication I want to present various works from the process, mainly to highlight the aesthetic qualities of the rejected materials and of the randomly assembled elements. At the same time I also wish to raise questions concerning value and validity in general.
Grønnblå materialflyt, Heggstadmoen – Trondheim
4
Rød materialflyt, Heggstadmoen
5
Materialflyt II, Heggstadmoen
6
Hurt, Heggstadmoen
7
Ny bydel, materialcroquis – Heggstadmoen
8
Balance I, materialcroquis – Heggstadmoen
9
Syklus portal og stolvegg - LKV
10
Stolvegg
11
12
Materialflyt I, Heggstadmoen
MATERIALFLYT Tekst: Erling Vaaler
Inn til byen kommer tog, fly, under grunnsbaner, biler, busser og lastebiler. De bærer frukt stablet i kasser, tepper stablet i pyramider, busspasasjerer i sirlige rekker, kaffekopper som svinger i pasasjer hender, tårn med ferske aviser knyttet sammen i bunter, bord i flatpakker, store partier med syltetøy på glass og hele paller med engangsgriller. Alt mulig tas med inn til denne byen. Alt, kanskje, bortsett fra søppel. Søppelet er det som kommer ut igjen. Denne gangen stables det ikke sirlig og det sammenbuntes ikke møysommelig, men heller i total åndsfraværelse truckes det ut på søppelfyllingene. Fra himmelen ser man hvordan søppelmaterialet flyter rundt bykjernen i en brokete kaffe latte-farget ring. Selv om vi resirkulerer og omdanner er det så ufattelig mye som allikevel kastes. Plastsøppel, for eksempel. Med surt fjes rengjør vi halvtomme yoghurtbeger og ketsjupflasker med hardtørket snerk rundt tuten. Søppel og sure fjes. Og en gang innimellom orker vi ikke å skrubbe snerk. Vi slenger det i søpla.
Uvasket, uønsket, eierløst. Og disse sakene flyter det av i våre søppelfyl linger. Eierløse bananskall. Vann flasker etterlatt i sikkerhetskontrol len. Motorer hvis reservedeler ikke lenger kan fremskaffes. Vi forsøker å resirkulere, men det er så mye søppel. Også stopper det aldri opp. Som et evig snerk på tilværelsen.
å grave det ned, å brenne det, å sende det vekk. Resirkulering, uan sett hvor effektivt det er, stopper ikke produksjonen av nytt søppel. Et problem kan bare opphøre, sier Wittgenstein. Det vil si, problemet slutter bare å være et problem ved å få slutt på problemstillingen. Det er ikke søppelet som vi må slutt på, men det problematiske ved det.
Med søppelhåndtering kommer man aldri ajour. Aldri i mål. Det ligger i løsningens natur at det ikke kan være preemptivt. I frustrasjon legges raske løsninger frem. Løsninger, løsninger. Hva hvis vi brenner restavfallet? Og hva om vi graver småelektrisk avfall langt ned i jordskorpa? Og hva om vi fyller minesjakter med kjemisk avfall? Eller fjorder? Og hva om vi sender tørketromlene våre til Vest-Afrika?
Tankegodset som ligger til grunn, langt mer enn søppelet som sådan, danner problemets opphav. Tankesettet som sorterer enkelte typer elementer i en kategori den kaller søppel. Problemet er altså ikke at vi har overskytende materiale. Søppel er helt naturlig. Like mye nå som før i verden. Helt brukbart materiale, helt matnyttig eller helt perfekt egnet for et eller annet formål. Problemet oppstår først når kvalifikasjonen søppel kommer inn. Ved at noe er ment til å kastes. Da må man plutselig komme opp med måter å håndtere det vi derved kaster. Da må man forsøke å løse problemet. Hvor vi skal ha det som skal kastes. Graving, brenning, avskjedigelse til utlandet.
Vi tenker fort at søppel representer er et onde, og at den eneste måten å takle problemet på er ved å tilby løsninger. Løsninger som er kon krete mottrekk. Sånn som å grave ned eller brenne. Men et problem kan ikke løses, sier filosofen Ludwig Wittgenstein. Man kan ikke løse problemet søppel ved
14
I kunsten til Dag-Arve Forbergskog graves ikke søppelet ned. For Dag-Arve er fyllinga ingen god plass for søppel. Han ser at søppelet ofte er helt naturlig, er perfekt egnet for sitt formål. Sånn som når han kaller dette bildet From a Landfill Wedding. Resirkulering hjelper, noe av søp pelet forsvinner. Men resirkulering hjelper ikke på det som skaper problemet. Mengden søppel vi pro duserer er helt fristilt fra mengden søppel vi resirkulerer. Det er hos opphavet til søppelet, produksjonen av søppel, vi bør legge inn inn satsen. Vi må se etter måter å la resirkuleringen skje av seg selv. At søppel, på den ene siden, og re sirkuleringen på den andre, strykes ut i hverandre. At produksjon og avfall går opp i opp. Den dominerende måten å hånd tere søppel på opprettholder status quo. Vi blir fanget i en evig runddans hvor vi må skrubbe ketsjuptuter. Vi bør følge Wittgenstein og i isteden kvitte oss med problemstillingen, stoppe produksjonen av søppel. Hvis vi skal slutte å produsere søp pel, må vi først se verdien i oversky tende materiale. From a Landfill Wedding, Heggstadmoen
15
Hvis vi skal avlæres det å kaste, må vi først innse at det vi kaster har noe mer ved seg enn det vi har blitt vant til å se. Vi må skifte perspektiv, for å få øye på søppelet på nytt. For det sitter liksom i ryggmargen å skulle kaste. Restauranten Silo i England bruker melk til overs fra kaffe latten til å lage ost. Skrellet fra persille- og selleriroten bruker de til å lage kombucha (en type fermentert te).(1) Personalet på Silo ser forbi søppelet, og jobber i stedet med å endre tankesettet vårt når det kommer til søppel. De er ute etter å kortslutte søppelproduksjonens opphav. Å ikke la noe som skal kastes oppstå. Alt blir værende inne i restauranten, og de lar med det søppelproblemet forsvinne av seg selv. Produksjon og avfall går opp i opp. Da står de ikke igjen med ketsjupsnerk og endeløse sirkler av resirkulering, endeløse sirkler av problem og løsning. Disse engelske kokkene kjemper for å viske ut begrepet søppel. De kjemper ikke mot søppelet i seg selv. Da skulle de i isteden for å lage mat på avfallet, funnet andre måter å kaste fra seg avfallet på. Der ligger forskjellen mellom å prøve å løse et problem, og det å la et problem selvdestruere. Derfor kalles også denne bevegelsen for zero waste. Ingen søppel. På denne restauranten fins ingen faktor for søppel. Søppelet forsvinner fra ligningen. På Grønland spiste urbefolkningen hele dyret. Hjertet spiste de gjerne rått rett etter fangsten. Vomsekken,
med innhold, var deres beste kilde til vitamin C. Skinnet brukte de i tekstiler. Til reisverk og våpen brukte de beina som var igjen. De var zero waste-forkjempere uten å vite det. Zero waste-bølgen søker seg tilbake til inuittene. De vil finne tilbake til et prehistorisk ekvilibrium, kickstarte det naturlige kretsløpet. Men hvordan var det egentlig inuitt ene levde sammen med naturen? De som zero waste-bevegelsen vil simulere? Det var ikke det at inuittene aktivt gikk inn for å ikke produserte søppel. Inuittene enset ikke søppel, de var hevet over problemstillingen. Søppelet var måten de unngikk skjørbuk på. De åt jo søppelet sitt. Slik kan man også visualisere Wittgensteins dictum. For inuittene var potensialet for søppelproduksjon like tilstedeværende som det er for oss i dag. Men allikevel fantes det nærmest ikke søppel. Søppelet tok aldri form. Alt på dyret, fra nesen ut til halen, hadde sin rolle. Og var dermed helt automatisk innlemmet i kretsløpet. Det var ingenting som ble kastet, fordi å kaste ikke var aktuelt. Så åpenbart er det ikke i dag. Zero waste-bevegelsen må tvinge søppelet inn i kretsløpet. De må klekke ut måter å bruke opp det som blir til overs. Avskjæret fra et nybygd hus, tang vollene som driver i land på Jæren, skåret fra en bolle som har falt i gul vet, potetskrellet i vaskekummen og de tomme vinflaskene i bakgården. For å være zero waste må man tenke seg at dette ikke er søppel. Man må
16
klekke kodene til hvert enkelt fenomen. Tangvoller, har man funnet ut, er fullgodt gjødsel.(2) Arkitekten Mike Reynolds bruker vinflasker og bildekk for å bygge sine karakteristiske earthship-bygninger.(3) Å reparere knust steintøy er en egen kunstform i Japan. Kintsugi, som det kalles, bruker gjerne gullegeringer i skjøtene.(5) Naturen rommer alt, vomsekker for eksempel, men det handler om perspektivet man har på denne vomsekken. Den er ikke søppel. Og en knust bolle er ikke søppel. Man må knekke disse kodene fordi man aldri får sendt søppel langt nok vekk eller brent det hardt nok. Fordi det alltids vil være knuste boller, tangvoller på Jæren og vinflasker i bakgården. Fordi et problem løses ikke. Fordi søppel finnes ikke. Dag-Arve Forbergskog har vært gjennom disse problemstillingene. Siden 2009 har han besøkt gjenvin ningssentralen på Heggstadmoen i Trondheim. Blitt kjent med de som jobber der. Tenkt. Knipset bilder i Frankrike og Tyskland. Og uttrykket i bildene hans vitner om stor innsikt. Dag-Arves arbeider vifter ikke med platte motiver av måkehav eller skittengule bulldosere på gjørmete veier. Det som fremvises er ikke motiver som uten omtanke demo niserer søppel. Dag-Arve er, slik som øko-bondene på Jæren og trash-kokkene på Silo, interessert i å kortslutte problemstillingen. Men i et
bredere felt, i et felt som ligger oss nærmere. Denne utstillingen fremhever hvor slående vakkert søppelet kan være. Det er en eksposisjon av materialer. Hvor lite søppel det er i dem. Gjennom hans arbeider viskes det gamle tankegodset vekk. Vi enser ikke lenger søppelet. Ingenting der hører hjemme på fyllinga. Gjennom hans linse kommer trepaller til liv og metall som har rustet blomstrer igjen. Hauger av trepaller synes like vakre som viddene på Grønland. Levendegjort armeringsjern. I Dag-Arves bilder trekkes de over skytende materialer mot oss og det står fremfor oss i et annet lys. Vi ser
det som del av naturen. Som like vakkert som all annen natur. Vi ser landskap, vi ser vekster, vi ser kunst. Vi glemmer å se søppelet. Slik visker Dag-Arve problemet vekk. Ved å være både inuitt og kunstner. Ved å vise verdien i det som er til overs, løsner Dag-Arve tankeknutene våre. Det blir langt vanskeligere å bare kaste. Vi får til og med lyst til å slutte å kaste. Det er så vakkert at vi vil stille det ut. Det er så vakkert at vi kan ikke annet enn å se nærmere etter. Se anner ledes på det. Slik vekker han inuitten i det moderne mennesket. Slik visker Dag-Arve problemstillingen vekk.
(1) Lars Eriksen – 8 September 2015. “The Guardian – Waste Not Want Not: The Art of Trash Cooking.” Silo Restaurant. The Guardian, 21 Mar. 2016. Web. 14 Oct. 2016. (2) Nordrum, Anders. “Havets Utømmelige Gjødselkilde.” RSS. Datsja, 20 Aug. 2016. Web. 13 Oct. 2016. (3) Brown, Jeanette. “The Energy Efficient Homes of Michael Reynolds - Green Homes.” Mother Earth News. Mother Earth News, 01 Jan. 1983. Web. 18 Oct. 2016. (4) Gopnik, Blake. “At Freer, Aesthetic Is Simply Smashing.” RSS. The Washington Post, 3 Mar. 2009. Web. 15 Oct. 2016. (5) Christy, James, Henry Holland, and Charly Bartlett. Flickwerk The Aesthetics of Mended Japanese Ceramics. Ithaca, NY: Cornell U, 2008. Print. (6) Haragayato - Own work, CC BY-SA 4.0, https:// commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=50344039
THE MATERIAL FLOW Erling Vaaler
Into the city travels trains, air planes, buses, trucks, subways and cars. They are all loaded with something or other. Crates of fruit piled high, pyramids of rolled up carpets, long rows of passengers, passenger hands holding their morning coffee, piles of newspapers, unassembled tables, boxfuls of jam and pallets of barbecue charcoal. Just about everything, perhaps, but trash.
Although we recycle and upcycle there is still unfathomable amounts of stuff that is just thrown away. Plastic waste, for example. We scrub, sour faced, half empty yoghurt containers and ketchup bottles with driedup bits of crust around the edges. Trash and sour faces. Once every now and then we just do not feel like scrubbing off dried-up crust. And the thing gets tossed in the bin.
The trash is headed the other way. Back out. But this time it is not meticulously stacked or neatly packaged. It is shipped back out in reckless abandon. Fodder for a landfill somewhere at the city limits.
Unwashed, unwanted, disowned. Our landfills are overflowing with items like these. Abandoned banana peels. Water bottles. Engines whose spare parts are impossible to source. We try to recycle, but there is just so much of it. And it is so relentless.
17
A pesky crust on existence. With recycling, one does not ever get ahead. It is a solution to a problem, and cannot be pre-emptive. With trash management one is never ahead. Landfills just keep filling up. In spurs of irrationality we offer radical solutions. Solutions to eradicate this peskiness. Let us burn the trash. Let us dig deeper holes to put our electrical appliances in. Let us fill this abandoned mineshaft with chemical waste. Let us ship our driers to West Africa. It is easy to view trash as some kind of malady. That the only way to tackle the issue is by solving it. Solutions
that are direct countermeasures. Like burying or burning. But a problem cannot be solved, says philosopher Ludwig Wittgenstein. One does not solve the problem trash represents by burying it, burning it, shipping it off. Recycling, however effective, does not stop the production of new trash. A problem can only cease to exist, says Wittgenstein. That is, the problem ceases to be a problem only when that which makes it problematic is no longer an issue. It is not the trash that we need to get rid of. Rather, we need to close the loop at the very source. The system of thoughts whence the issue comes into being, much more than the trash itself, is the origin of the problem. That is, the ways of thinking that sort certain types of things into a category it calls trash. To be sure, that we have excess material is not a problem. Trash is most of the time perfectly natural. Trash is perfectly natural. Just as much now as in previous times. Perfectly apt, perfectly wholesome or perfectly suited toward some end. The problem arises when the classification of trash enters the equation. When something needs to be thrown away. All of a sudden it is necessary to find a way to handle that which is thus thrown. Then we have to look for ways to solve the problem. Where to put it. Burying, burning, arranging an overseas voyage. Throwing stuff away. How strange.
Dag-Arve Forbergskog does not wish to bury what we throw out. To him a landfill is no place for trash. To him what we throw out is very often wholly natural. Perfectly suited for some purpose. Like when he titled this picture From a Landfill Wedding. Recycling helps, it takes care of some of the trash. But recycling does not help the underlying issue, that which creates the problem of trash. The amount of trash we produce is not co-dependent on the amount of trash we recycle. It is the cause of trash, the production of it, we should consider. We should look for ways to let recycling happen on its own. That trash, on the one hand, and recycling on the other, cancels out.
The restaurant Silo in England uses waste milk from their milk steamer in cheese production. The peels from celeriac and kohlrabi they use to make kombucha.(1) The people at Silo see past the trash, and work to change the ways we think about trash. They are looking to short circuit the origin of trash production. To not let anything that is going to be thrown away come into being. Everything stays inside the restaurant, and with that they make the issue of trash eliminate it self. Production and waste cancels out. Thus they are not left with pesky plastic waste and endless circles of recycling, endless cycles of problem and solution.
The dominant way to handle trash maintains the status quo. We will forever scrub the pesky crust on plastic waste. We should heed Wittgenstein’s dictum and loop out the problem before it becomes one. Cease trash production. But the issue with that is that it sounds really difficult. We are stuck in a rut, used to throw stuff away.
These English chefs fight to erase the notion of trash. They are not fighting trash itself. If they were, they would instead of cooking with it, have looked for ways of dispensing with their trash. Therein lies the difference between trying to solve a problem, and letting the problem self-destruct. Thus this movement calls itself zero waste. No trash. At this restaurant there is no factor for trash. The trash disappears from the equation.
If we are to stop producing trash, we must first recognise the value in excess material. To unlearn this bad habit, we first need to realise that the stuff we are used to throwing away, has something more to it than what we are used to seeing. We need to change our perspective, see trash in a new light.
In Greenland the native people ate the whole animal. They would eat the heart right after making a kill. The stomach contents were their only source of vitamin C. The skin they used for textiles. The remaining bones were fashioned into tools and building material. They were unwittingly zero waste.
18
The zero waste movement are lending inspiration from these native people. They are looking to re-establish an ancient equilibrium and kick-start the natural recycling process. But in what way did the Inuit live in accordance with nature? The people that the zero waste movement are hoping to emulate? It is not like the Inuit actively did not produce trash. The Inuit had no concept of trash; they were removed from the entire problem. Their trash was how they avoided scurvy. They ate their trash. In this manner one can visualise Wittgenstein’s dictum. For the Inuit the potential for trash production was as present as it is to us today. Still, there was barely any production of trash. Trash never came into being. Every part of the animal, nose to tail, had a part to play. And thus everything had its place. Nothing was thrown away. It is not that straight forward now. The zero waste movement has to force what trash they produce back into the natural recycling process. They have to engineer ways to reuse excess material. The bits and pieces left over from builing your house, the heaps of seaweed that drift ashore at Jæren, the shards from a broken bowl, the potato peels in the drain and the empty wine bottles in the back yard. For us to live according to zero waste principles, we have to imagine that this is not trash. We have to engineer uses for each phenomenon. Seaweed has been found to be a wholesome fertilizer.(2)
The architect Mike Reynolds uses wine bottles and used tires in his earthship bulidings.(3) Repairing broken pottery is special art form in Japan. Kintsugi, as it is called, mends the pottery with lacquer mixed with gold.(5)
interested in closing the loop. But in a different field, in a larger field.
Nature contains just about everything, stomach contents for example, but it is a matter of the perspective one takes toward these stomach contents. It is not trash. And a broken bowl is not trash. One has to engineer ways to reuse these phenomena, as we will never be able to ship them off far enough or burn them hard enough. For there will always be broken bowls, heaps of beached seaweed and wine bottles left in back yards. Because one does not solve a problem.
Dag-Arve rubs something out.
Because trash does not exist. Dag-Arve has been immersed in these questions for several years. Gotten to know them. Since 2009 he has visited the landfill in Trondheim, Norway. Gotten to know the staff. Contemplated. Taken pictures in France and Germany. And he has seen something of importance. Dag-Arve does not show us trite motifs of landfill dwelling sea gulls or monstrous yellow bulldozers driving on makeshift roads. What we are shown are not motifs that demonize trash. He does not present ”the problem of trash”. Dag-Arve is, like the eco-farmers that use seaweed for fertilizing their crops and the trash cooks at Silo,
19
This exhibit displays how strikingly beautiful trash can be. It is an exposition on materials. How little trash they have in them.
Through his photographs the old forms of though are rubbed out. We no longer see trash. Through his lens wood pallets spring to life and rusty metal blooms. Pallets as pretty as the plains of Greenland. The excess material is drawn towards us, and it stands before us in a different light. We see it as belonging to nature. Just as beautiful as the rest of nature. We see landscapes, we see growth, and we see art. We forget to see trash. Thus Dag-Arve rubs out the problem. By being both Inuit and artist. By having us see value in excess material, Dag-Arve undoes a knot in our ways of thinking. Perhaps we see that tiny piece of sand paper a little differently. Perhaps we will see a whole landscape in that piece of sand paper. Or a self-portrait. In any case we want to have a closer look.
20
21
Restavfall, Heggstadmoen
IN VALID Av Rebeka Helena Blikstad
Du kan dumpe meg hvor som helst i verden, uansett, så finner jeg noe fint. (Dag-Arve Forbergskog) Ett års tilgang til Heggstad moen, en gjenvinningsstasjon utenfor Trondheim. Ett år med alltid å være i veien, i fare ved å bevege seg til fots der det kun gis adgang til ansatte i kjøretøy. Ett år med å jobbe som kunstner på et sted der det man gjør ikke bare er uforståelig for de som jobber der, men også helt uin teressant. Hvorfor i all verden skal man velge akkurat slike steder som utgangspunkt for kunsten, der alt man finner har til felles at det er valgt bort og definert som irrelevant av andre, bortgjemte steder som de fleste av oss unngår eller ikke legger merke til? Dag-Arve Forbergskog (f. 1962) er en kunstner som stopper der de fleste går forbi. Han er en kunstner som helst vil
hoppe av toget før det kommer fram, fordi han dras mot alle de forlatte stedene som alltid finnes i nærheten av en togstasjon, som toget bare kjører forbi. Han ser verdien i det som er definert som verdiløst, han ser det vakre i det som er definert som stygt. Det som er valgt bort har sin sjarm, sin ekthet, men også mer enn det. Det som er valgt bort er i et spenningsfelt, en selvsagt midler tidighet som ikke handler bare om tid og sted, men også om tilstand. I dette spenningsfeltet, der avviste ting er i en flyktig prosess mellom det de engang var, det de er og det de skal bli, finner Dag-Arve Forbergskog utgangspunktet for sitt arbeid. Om tingenes midlertidighet Det er ikke så mye tradisjonelt søppel på Heggstadmoen. Det er ikke så mye av det som er urent og ekkelt. Alt er rimelig sortert og ligger på de rette stedene. Men det som virkelig overrasker når man først er der, er volumet, forteller kunstneren. Det er så mye. Det er så mye av alt! Materialflyt I (2012) og Restavfall (2012) er verker som forsøker å fange dette volumet. Der står henholdsvis fjell av treverk og rundballer fylt av kvernet brennbart materiale, på
22
vent for å finne sin vei videre. Vi er helt klar over at alt rundt oss er midlertidig. Vi vet at vi er midler tidige. Men vi reflekterer nok lite over dette i hverdagen, kanskje bare de få gangene vi ser på stjer nene oppe på en klar himmel og innser hvor små vi selv er. Men på en gjenvinningsstasjon, rundt tusenvis av tonn av avfall som vi har produsert, der vi gjenkjenner noen gjenstander og andre allerede er blitt helt eller delvis ugjenkjennelige for oss, får begrepet ”midlertidighet” en annen dimensjon. Ikke bare er gjenstandene vi lever med kun midlertidig i bruk til de havner på Heggstadmoen, men også der på gjenvinningsstasjonen er de bare midlertidig plassert. Derfra skal de til et annet sted, kanskje blir de sendt til Kina med de samme båtene som kom hit fulle av varer, kanskje blir de brent eller kanskje blir de råstoff til noe annet. De preges altså av midlertidighet - en tilstand vi alle er fanget i, der ingenting forsvinner, bare forvandles. På gjenvinningsstasjonen må vi stille med et åpent blikk, ikke moralisering, for vi vet at vi selv er bidragsytere til alt som finnes der. Men så mye avfall kunne man ikke forestille seg! Og i
det fjellet av ting finner man en blanding av råstoff og helt funk sjonelle gjenstander, verdifulle til og med. Alt avhenger av øyet som ser. På gjenvinningsstas jonen står den en gang dyre designerstolen sammen med de gamle, slitte pallene. Her er de definert– ikke ut i fra tidligere funksjon eller status– men ut ifra materialet alene. Her er de begge bare treverk. Materialflyt I og Restavfall reiser noen spørsmål. Hvordan blir en ting definert som verdifull eller verdiløs? Hvordan faller verdifulle gjenstander ut av denne kategorien – ”verdifull gjenstand” - og havner i et hav av alt annet som blir nå definert som ”råstoff”, for å bruke det politisk korrekte ordet? Om vi hadde stilt disse spørsmålene til sosialantropologen Mary Douglas (1921-2007), hadde hun nok forklart at det handler om ”a matter out of place”. (1) Det handler om de mønstrene vi lager knyttet til hvordan verden skal se ut, der alt har et bestemt sted og en bestemt form å være i. Om noe ikke passer inn i disse mønstrene eller er på feil plass, så blir det valgt bort. For eksem pel er håret fint så lenge det ligger på hodet. Finner vi hår i maten, på gulvet, eller i dus
jen, så oppleves det plutselig som noe helt annet enn fint. En hamburger ser smakfull ut så lenge den er hel og ligger på en tallerken, men ikke når den er halvspist og ligger på gulvet. Kjøkkenfronter i tre ser fint ut, og er ønsket av alle så lenge de er ”in”. Med en gang det er hvite og sterile kjøkkener som vises i interiørblader, dannes det nye mønstre om hvordan hjemmet til folk skal se ut, og da blir de en gang så vakre kjøkkenfront ene i tre opplevd av mange som utdatert og ikke lenger ønsket. Jo tydeligere mønstrene er, jo mer passer ikke inn – og jo mer blir valgt bort. Og når tingene blir valgt bort, så synes vi en gjenvinningsstasjon er det rette stedet for dem å være i, altså utenfor synsrekkevidden vår. I et samfunn med sterk kjøpekraft, der definisjonen på hva som er ”in” endrer seg like ofte som været i Trøndelag, er det ikke så rart at volumet er noe som overrasker når man er på en gjenvinningsstasjon. Få av oss har beveget oss lenger inn i gjenvinningsstasjonen enn de områdene det er tillatt å returnere uønskede gjenstand er. Få av oss har opplevd synet av det volumet som kunstneren
23
snakker om. Mentalt sett kan en føle seg i en annen verden, når alt rundt en er helt annerledes enn det vi er vant til. Energien man finner i gjenvinningsstasjonen er unik, beskriver kunstneren. Det er alltid hastverk, for man er tross alt i veien, og snart kommer lastebiler og traktorer for å ta akkurat de papprørene kunstneren stiller mot en murvegg for å fotografere. Alt er i bevegelse, en midlertidighet som nok oppleves sterkere der enn noe annet sted. Der snakker vi om fart i arbeidsprosessen, om spontanitet. Intellektet er borte, det er ikke tid til å tenke. Der er det instinktet som gjelder. Og dette passer nok meget bra til måten Dag-Arve Forbergskog jobber på. Han vil ha minst mulig utstyr med seg når han skal jobbe, for jo mer utstyr, jo mindre spontanitet. Gjenstandene der de er funnet blir brukt av kunstneren på en helt annen måte enn om de hadde blitt tatt med til studioet. I materialets ”habitat” er det de som taler til kunstneren om hvor de skal plasseres. Om materialestetikk Udefinerte deler av en gjen stand. Materiale som ikke leng er har en funksjon. Materiale
som er midt i nedbrytningsprosess, på vei til å bli noe annet enn det det en gang var. I mengden forsvinner det. I mengden er det nesten usynlig, og bidrar kun til en synliggjøring av noe vi bare vil kvitte oss med. Men akkurat disse gjenstandene vi ser her i denne utstillingen er blitt valgt ut av Dag-Arve Forbergskog, og akkurat disse gjen standene eller materialene er blitt fotografert og dermed tatt vare på. Vi bruker ikke så mye tid for å se på materialets estetikk, i hvert fall ikke når de allerede er definert som av fall av samfunnet. Men i utstillings rommet er disse avviste materialene og gjenstandene nå blitt kunst. Og som kunst er de gitt lov til å bli sett på. Her får de lov å ses til og med med et annet blikk, med et estetisk blikk. Kunstforeninger, -museer og -gallerier er steder der en kommer med en annen holdning til virkeligheten enn det man har i det daglige livet. Det er allerede en aksept for at kunst foreslår andre måter å persipere på. En går inn i disse stedene med en forhåndsbe stemmelse om at her skal en bruke tid på å se og oppleve, her skal en ta pause fra hverdagens rutiner og vaner, der det å stoppe og se ofte ikke er en del av dagen. ”Ferdige malerier”, kaller Dag-Arve disse fotografiske verkene der det
eneste han gjorde var å stoppe ved veien og nyte øyeblikket, og så fange det med kameraets objek tiver. Slitt maling på trepanel der tiden og været samarbeidet og skapte et vakkert og unik mønster. Eller en kvist som ble dyttet mot veggen på en container, og i denne bevegelsen ”malte” bort et lag av alger som dekket hele den gule containeren med en grønnlig farge. De fleste motiver som Dag-Arve avfotograferer, kan man nok aldri finne igjen. De er borte. De har forandret seg. De har vokst fram eller dødd ut. De er blitt tatt av noen eller kastet. Forbergskogs arbeider peker dermed på kunstnerens tilstedeværelse, et nærvær i øyeblikket, og et blikk for materialets estetikk, der likhetsprinsipp regjerer. Enn om vi alle kunne sett på tingene i dagliglivet uten føringer om hva de er og hvor og hvordan de skal være og oppfattes. Enn om vi bare kunne sett og nytt tingenes form, farge, kontrast, letthet og tyngde, det vakre i en nedbrytningsprosess, der materialet kommer fram og overgår tingenes form og funksjon. I utstillingen møter vi også bilder av noe annet enn gjenstander som tilsynelatende har mistet sin verdi. For eksempel bildet av en bygning der sengetøy henger fra balkongen i en leilighet med greiner av et
24
tre i forgrunnen. Bildet er tatt i en fransk landsby som strever i en nedgangstid, der alt av industri er lagt ned. Bak veggene bor folk som bærer med seg kunnskap som ikke lenger har verdi. Det er en melan kolsk stemning i dette bildet som reflekterer stemningen i landsbyen. Vi mennesker er den største ressurs en i verden, og likevel er også vi en annen form for materiell ressurs – enten vi blir brukt eller ikke. Refleksjoner knyttet til hvordan ting og mennesker beveger seg fra kate gorien ”verdifulle” til kategorien ”verdiløse” er noe kunstneren er opptatt av og tematikken kan ses i flere av hans arbeider. Om tingenes iboende verdi Dag-Arve Forbergskog har nok frigjort seg fra disse mønstrene vi danner og forholder oss til hele tiden, der det som er definert som rent og urent, vakkert og stygt, ønsket og uønsket, verdifullt og verdiløst, former vårt blikk og vår oppfatning av det som er rundt oss. Disse mønstrene definerer hvordan vi skal se på ting, og tenke om ting. Kunsten til Forbergskog viser ikke bare en alternativ måte å se verden rundt oss på, men lærer oss også hvordan vi kan gjøre dette. Vi må stoppe, vi må se, uten fordommer, uten forhåndsbestemmelse om hva tingene skal forestille eller hvordan
de skal se ut. Vi må leve ut ifra et likhetsprinsipp, der man faktisk ser at allting har en verdi, om ikke funksjonell, i hvert fall estetisk, estetisk i form av sanseopplevelse. Og når dette skjer, vil tingene igjen få funksjon og verdi. In Valid. Tittelen til utstillingen til Dag-Arve Forbergskog spiller på ordets ambiguitet, tvetydighet. Et ord som betyr “ugyldig”, “uten verdi”, eller “ufør”, bærer i seg to ord som paradoksalt nok hver for seg står for “inne” eller “med”, og “gyldig” eller “av verdi”. Ordet “valid” kommer fra latin “validus” som betyr “kraftig, sunn, dyktig”, og er knyttet til verbet “valere”, altså “være sterk, være verdt noe”. Jo mer man reflekterer over ordet, jo vakrere blir det. Vakkert fordi denne flerstemmige tittelen klarer å fange nettopp både det som er flyktig og midlertidig i tingenes natur, men også det som er varig. Gjenstander eller mennesker - verdien av det som er rundt oss er ikke statisk. Den er knyttet til konteksten og blikket. Men selv det som i dag er definert og behandlet som verdiløst, har en konstant iboende verdi. Det gjenstår bare at vi innser det. Referanse: (1) Douglas, Mary. Rent Og Urent: En Analyse Av Forestillinger Omkring Urenhet Og Tabu. Oslo: Pax Forlag, 1997 [1966]. Frei, Berlin
25
IN VALID By Rebeka Helena Blikstad
No matter where you dump me in the world, I’ll find something beautiful. (Dag-Arve Forbergskog) One year’s access to Heggstadmoen, a recycling station on the outskirts of Trondheim. One year of always being in the way, being in constant danger by walking about in areas where strictly speaking only employees in vehicles are allowed to enter. One year of being an artist in a workplace where what one does is not just incomprehensible to the employees but also seems unable to arouse their interest. Why on earth choose such locations for artistic activity, premises where all the objects you find have been cast aside and defined as irrelevant, godforsaken premises that most people overlook or try to avoid? Dag-Arve Forbergskog (b. 1962) is an artist who pauses where most people keep walking. He is an artist who is inclined to jump off the train before it arrives at its destination as he is somehow attracted to those abandoned areas near train stations, areas that the train just passes through. He sees the value of that which has been defined as worthless. He sees the beauty of that which has been defined as ugly. An object that has been cast aside has a charm of its own, it is genuine, and not just that. That which has been cast aside exists in a field of tension, in an inconspicuous
state of transition, not only with respect to time and place, but also with respect to condition. In this field, where rejected objects are in a fleeting process between what they once were, what they are at present and what they will become, Forbergskog finds a point of departure for his art.
maybe to China, transported in the same cargo ships that earlier on reached Norwegian ports full of merchandise. Or perhaps they will be burnt or turned into raw material for something else. In short, these objects are characterized by transitoriness – a condition that concerns us all, where nothing disappears, it is merely altered.
On the Transitoriness of Things There is not much rubbish in the traditional sense at Heggstadmoen, not of the dirty and disgusting kind. Everything is more or less sorted and lies in their allotted places. But what really strikes you at the premises is the sheer volume, the artist says. There’s such a lot. There’s such a lot of everything! “Materialflyt I” (2012) and “Restavfall” (2012) are works that try to capture the bulkiness involved. Here and there are mountains of wood and bales of grinded, inflammable material, temporarily placed there, waiting, on their way to a new destination. Of course we know that everything around us is temporary. We know that we ourselves are temporary. And yet we hardly think about it in our everyday lives, except maybe on the rare occasions when we gaze at the stars on a cloudless night and realize how small we are. At a recycling station, however, close to tons of waste that we have produced, where we recognize an object here and there among all those who have become more or less unrecognizable, the term “transitoriness” acquires a new dimension. Our everyday objects are not only temporarily in use before they end up at Heggstadmoen, but there too their existence is merely temporary. From Heggstadmoen they will be sent to somewhere else,
At the recycling station we must turn up with an open mind, not be judgmental, for we know that we are ourselves contributors to all that surrounds us. The bulk of the collected rubbish, however, is overwhelming! In the mountains of things there is a mixture of raw materials and fully usable objects, some even valuable. It is all in the eye of the beholder. At the recycling station the once expensive designer chair is placed next to old, worn pallets. They are now defined – not according to former function or status – but according to material alone. In this context they are just woodware. “Materialflyt” (1) and “Restavfall” raise questions like the following: What determines whether an object is defined as valuable or worthless? What makes valuable objects fall from the category “valuable object” and be lost in the ocean of all that is simply defined as “raw material”, to use the politically correct term? If we had put these questions to the social anthropologist Mary Douglas (1921-2007), she would probably have explained it as instances of “matter out of place”. (1) She would have said that it is about the patterns we construct concerning what the world should look like, the idea that everything should have its own proper space and its own particular shape. If something does not fit into
26
these patterns or is found in the wrong place, it will be rejected. Strands of hair, for instance, are fine as long as they are attached to someone’s head. On the other hand, if we should find hair in our food, on the floor or in the shower, it would not strike us as fine at all. A hamburger looks tasty as long as it is whole and lies on a plate, but not when it is half eaten and lies on the floor. Wooden fronts for kitchen cupboards look great and are desired by everyone as long as they are “in”. Once white, sterile kitchen interiors start dominating the interior design magazines, new patterns are formed as to what a home should look like. In a short while, the wooden fronts for kitchen cupboards, which used to be seen as pretty, will by many be regarded as outdated and no longer desirable. The clearer the patterns, the more will be regarded as not fitting in and be rejected. When things have been rejected, we see the recycling station as their proper place, well out of our sight. In a society with a strong spending power, where the definition of what is “in” changes as often as the weather in Trøndelag, it is no wonder that the volume takes you by surprise when you visit a recycling station. Few of us have passed beyond the allowed areas of the recycling station where we can get rid of our unwanted objects. Few of us have seen with our own eyes the bulk of garbage that the artist brings to our attention. When all that surrounds us is different from what we are used to, it is as if we are mentally transported to another world. The energy you experience at the recycling station is unique, according to the artist.
You are always in a hurry, for after all you are in the way, and soon lorries and tractors will be coming to take away precisely those cardboard tubes that the artist has just placed against a brick wall to photograph. Everything is in motion, there is a sense of transitoriness that can probably be felt more clearly there than anywhere else. The working process is swift, spontaneous. The intellect recedes, for there is no time for thinking. Here you have to trust your instincts. Luckily, this probably suits Forbergskog’s way of working very well indeed. He prefers working with a minimum of tools, for the more tools, the less spontaneity. The artist uses his found objects at the site in ways that are very different from what would have been the case had he taken them with him to his studio. In their true “habitat” it is as if though the found objects themselves tell the artist how to arrange them. On Material Aesthetics Undefined parts of an object. Materials that do not serve a purpose any more. Materials that are well into the decomposition process, about to become something else. Lost in the multitude. In the multitude they are hardly visible, only tiny contributions that make us aware of something we wish to get rid of. These particular objects, however, have been chosen by Forbergskog, and precisely these objects or materials have been photographed and thus preserved. Ordinarily, we do not spend much time studying the aesthetics of various materials, at least not when they have already been defined as garbage by our society.
In the exhibition room, however, these rejected materials and objects have become art. And as such, they have been deemed worthy of our scrutiny. As art, they are even allowed to be looked at with an aesthetic gaze. Art societies, art museums and galleries are locations where one enters with an attitude to reality that differs from the one that characterizes our everyday life. It is already accepted that art suggests other ways of perception. One enters these places with the intention of spending time studying something carefully, experiencing something new. These are places where one takes a break from everyday routines and habits, habits that normally do not involve pausing and seeing.
ings without preconceived ideas about their nature, their natural environment and how they should be and be perceived? What if we could just look at and enjoy the shape of things, their colours, contrasts, lightness or weight, the splendour in a process of decomposition where the material is revealed and surpasses the form and function of the object? Not all the photos at the exhibition depict objects that seem to have lost their value. There is for instance a photo of a building where bed linen hangs from the balcony of an apartment, with branches from a tree making up the foreground. This photo have been taken in a French village struggling with the effects of economic depression, a village where all industry has been closed down. Behind the walls there are people who are bearers of knowledge that has no value any longer. There is a melancholy mood in this photo, reflecting the melancholy mood of the village itself. We humans are the greatest resource in the world, and yet we are a different kind of material resource – whether we are used or not. How do things and people move from the category “useful” to the category “worthless”? A question like this one lies behind many of the artist’s meditations, and the themes of value and worth may be found in several of his works.
“Finished paintings”, is what Forbergskog calls such photographical works where the only thing he did was stopping at the roadside, enjoying the moment, and then capturing it by aid of his camera. Worn painting on a wooden panel where time and weather have cooperated and made a magnificent, unique pattern. Or a twig, pushed against the side of a container, thereby “painting” away a layer of greenish algae which everywhere else covers the yellow container completely. Most of Forbergskog’s motifs cannot be revisited. They are gone. They have changed, grown into something new or faded away. Or maybe they have been pinched or discarded. In this way, Forbergskog’s works point to the artist’s presence, a presence here and now, and an eye for the aesthetics of materials where the principles of equality apply. What if we all could have regarded things in our everyday surround-
On the Intrinsic Value of Things Dag-Arve Forbergskog seems to have liberated himself from the patterns that most of us produce and relate to all the time. These tacit definitions of pure and dirty, beautiful and ugly, desirable and undesirable, valuable and worthless, influence our perceptions of
27
the surroundings. Such patterns dictate the way we look at things and think about them. Not only does Forbergskog’s art show us an alternative way of looking at the world, it also teaches us how to do it. We have to pause and look, without prejudice, without any predetermined conceptions concerning what things are supposed to represent or what they ought to look like. We must live in accordance with the principle of equality, which makes us see that everything has a value, if not in a utilitarian perspective, then at least aesthetically, as a sensuous experience. When this happens, objects will once more have regained their function and their value. In Valid. The title of Forbergskog’s exhibition draws upon the ambiguity of the term “invalid”. Paradoxically, a word meaning “void”, “worthless” or “disabled”, is the bearer of two words that mean “in” or “with”, on the one hand, and “valid” or “of value”, on the other hand. The term “valid” is derived from the Latin “validus”, which means “vigorous, healthy, able”. “Validus” is linked to the verb “valere”, i.e. “to be strong, to be worth something”. The more one ruminates on the title, the more beautiful it becomes. Beautiful because this polyphonic title manages to catch the ephemeral, transitory, in the nature of things but also that which is durable. Objects or people – the value of that which surrounds us is not static. It is linked to the context and the eye that sees. However, even that which today is defined and treated as worthless, has an invariable intrinsic value. It only remains for us to realize it.
Reference: (1) Douglas, Mary. Rent Og Urent: En Analyse Av Forestillinger Omkring Urenhet Og Tabu. Oslo: Pax Forlag, 1997 [1966].
Romilly sur Seine
28
Nogent sur Seine
29
Troyes
30
Troyes
31
Romilly sur Seine
32
Romilly sur Seine
33
KryssfinĂŠr forside
34
Kryssfinér bakside
Kryssfinér hybrid
35
Rest III
Materialcroquis – studio LKV
Rest I, Trondheim
38
Rest II, Berlin
39
40
Troyes
Gløshaugen – Trondheim
41
Print, Nogent sur Seine
42
Romilly sur Seine
43
Troyes
Materialcroquis – Camac
Romilly sur Seine
46
Romilly sur Seine
47
Perfekt, Berlin
48
Detalj III, Heggstadmoen
49
Rød, Oslo
50
Vert, Camac
51
Ikebana I, Nogent sur Seine
52
Ikebana II, Ville de Courtavant
53
Pont sur Seine
54
55
Balance II
Romilly sur Seine
56
Materialcroquis – studio Camac
57
Drift, Nidelva
58
Romilly sur Seine
59
Fold, Berlin
60
Vinterlandskap, Svartlamon
61
Rouge, Troyes
62
Dag-Arve Forbergskog - IN VALID Foto: © Dag-Arve Forbergskog (www.daje.no) © Han Sam Son (av kunstner in situ, side 3) Tekster: © Erling Vaaler (Materialflyt, norsk og engelsk versjon) © Rebeka Helena Blikstad (In Valid, norsk versjon) Oversettelse: Birgit Kvamme Lundheim (In Valid introtekst og In Valid fagtekst til engelsk) Grafisk design: Dag-Arve Forbergskog og Kirsten Stangvik i DAFFYdesign Trykk: Grøset Trykk AS Papir: 140 g Cyclusoffset, fcs Troyes, Nogent sur Seine, Marnay sur Seine, Ville de Courtavant, Pont sur Seine og Romilly sur Seine er alle byer/lansbyer i Frankrike. Denne publikasjonen presenteres første gang sammen med utstillingen IN VALID i Trondhjems Kunstforening november 2016. Utstillingen er også en del av Trondheim Dokumentarfestival 2016. Jeg ønsker å takke; - Trondheim Kommune og Billedkunstnernes Vederlagsfond for økonomisk støtte til prosjektet. - Trondheim Renholdsverk og Retura TRV for tilgang til Heggstadmoen gjenvinningsstasjon. - Lademoen Kunstnerverksteder (LKV) og Camac Art Centre for utvekslingsprogrammet som muliggjorde et gjestekunstneropphold i Marnay sur Seine, Frankrike. 2014. - Trondheim Kommune for opphold i kunstnerleiligheten Berlin. 2015. - ReMida Trondheim og Pål Bøyesen for å se meg som en «valid» medarbeider. - Min familie for grenseløs tålmodighet. Det må ikke kopieres fra denne boka ut over det som er tillatt etter bestemmelser i lov om opphavsrett til åndsverk, og avtaler om kopiering inngått med Kopinor.
63
ISBN 978-82-690622-0-5