RAPPORT 2018
EN MOTGIFT MOT ALTERNATIVE FAKTA OG VIRKELIGHETSKOLLAPS
Innhold 3 Innledning 4 Overblikk 2018
8 Oslo Dokumentarkino 22 Doc Lounge 2 Rapport 2018
VIRKELIGHETSKOLLAPS? DOKUMENTARFILMENS ROLLE I EN POST-FAKTA VERDEN Vi lever i en tid med en økende mistillit til nyhetsmedier og til ideen om en felles virkelighet. Propaganda og falske nyheter brer om seg mens skikkelig journalistikk taper kampen eller konverterer til å produsere klikk i stedet for politisk opinion og reaksjon. Når statsledere hevder at alternative fakta er like gode som andre fakta, ulikheten og fremmedfrykten øker og diplomatiet forsvinner fra internasjonal politikk lever vi i en skjør tid der en felles forståelse av virkeligheten forvitrer og selve demokratiet står i fare. Da er det ekstremt viktig å ha fora der godt begrunnede narrativer kommer fram og debatteres, i en form som er tilgjengelig for alle. Bare på den måten kan man bekjempe propaganda og polarisering.
3 Rapport 2018
Oslo Dokumentarkino er byens viktigste forum for aktuell dokumentarfilm gjennom hele året. Vi velger ut de beste filmene fra hele verden og setter opp visninger i kombinasjon med inkluderende diskusjoner. Vi har kompetanse, kunnskap og nasjonalt og internasjonalt nettverk til å skalere opp tilbudet. Vi jobber for å skape en permanent kino for dokumentarfilm. En slik kino ville være en av de første i Europa, sette Oslo på filmkartet og være med å gjøre byen til stedet der man først kan oppleve de beste og mest aktuelle dokumentarfilmene.
Oslo Dokumentarkino har siden 2003 levert et program av aktuelle og sterke dokumentarfilmer i kombinasjon med inkluderende debatter på forskjellige scener i Oslo. Antallet filmer varierer med kapasitet. I 2018 viste Oslo Dokumentarkino 20 filmer på 16 forskjellige arrangementer. Totalt hadde vi ca 1400 besøkende. Arrangementene foregikk på Cinemateket, Litteraturhuset, Universitetet i Oslo, Saga Kino, Vika Kino, Kulturhuset og Røverstaden. Oslo Dokumentarkino hadde 27 norske og 19 internasjonale gjester med på samtaler og debatter i 2018.
Vi samarbeidet med: Klimafestivalen, Cinemateket, Fenris Film, Stray Dog Productions, Litteraturhuset, Amnesty Blindern, NorLARNet, Rethinking Economics Norway, Syrian Peace Action Centre (SPACE), The Other Canon Foundation, Attac Norge, Manifest tankesmie, Polarfox filmproduksjon, Fritt Ord, Senter for ekstremismeforskning ved UiO (C-REX), Sant & Usant, Transcultural Arts Production(TrAP) og Oslo World.
4 Rapport 2018
HUMAN IDFF 2018 Human Rights Human Wrongs-festivalen skiftet navn i 2018 til Human internasjonale dokumentarfilmfestival. Festivalen ble også lagt under et nytt, selvstendig selskap og er ikke lenger drevet av Oslo Dokumentarkino. Det er fremdeles en film og debatt-festival med fokus på aktuell menneskerettighets-, konflikt- og utviklingstematikk men festivalen rommer nå også et langt bredere utvalg av filmer og inkluderer andre uttrykk som teater, kunst, satire og musikk. Human idff er drevet av selskapet Human Rights Human Wrongs AS men det er fortsatt et tett samarbeid mellom festivalen og Oslo Dokumentarkino.
Doc Lounge Oslo viser nye dokumentarfilmer av alle typer, på Cafeteatret på Grønland, alltid i kombinasjon med andre innslag og aktiviteter som konserter, quiz, panelsamtaler, workshop’er. Doc Lounge Oslo har én visning i måneden vår og høst. I 2018 var det 9 arrangementer. Oslo Dokumentarkino tok initiativ til dannelsen av foreningen i 2016 og deltar aktivt i arbeidet og støtter tiltaket økonomisk. Doc Lounge Oslo søker også egne midler til gjennomføring av programmet. Doc Lounge Oslo er basert på frivillig arbeid. Sammensetningen av personer som er med å arrangere Doc Lounge i Oslo skifter over tid.
5 Rapport 2018
I DOKUMENTARFILMENS “GOLDEN AGE” Oslo Dokumentarkino ble startet i 2003 fordi det var svært liten tilgang til nye aktuelle og samfunnskritiske dokumentarfilmer. I dag er situasjonen en annen men behovet er like stort.
Siden 2003 har det generelle tilbudet av dokumentarfilm økt enormt men behovet for en lokal aktør som kjenner publikum, og fora der folk møtes fysisk, ser filmer på kino og opplever noe sammen, er like stort. Oslo Dokumentarkino startet med noe som var et nisjekulturfelt og har skapt et massetilbud. Vi har bygget opp et «økosystem» som sørger for et bredt tilbud av dokumentarfilm og debatter til publikum i Oslo. I 2008 startet vi festivalen Human Rights Human Wrongs som i 2018 skiftet navn til Human internasjonale dokumentarfilmfestival og samtidig utvidet repertoaret til å inkludere et langt bredere spekter av dokumentarfilm enn tidligere og konkurranser for både norske og internasjonale filmer. I 2016 tok vi initiativ til en lokal avdeling av det nordiske konseptet Doc Lounge som viser alle typer dokumentarfilm.
For å få alt dette til å fungere med små ressurser har vi bygget opp et nettverk av norske og internasjonale samarbeidspartnere bestående av aktører i filmindustrien (filmskapere, distributører, produsenter, festivaler oa), NGOer, forsknings-, utdannings- og andre relevante offentlige og private institusjoner. Dette gir oss faglig tyngde, og økt kapasitet og rekkevidde. I 2018 viste vi 64 filmer og skapte tilsammen 132 forskjellige arrangementer fordelt på de tre plattformene. Oslo Dokumentarkino har siden starten holdt på profilen med å vise samfunnsaktuell film mens de andre plattformene har et bredere fokus. DOKUMENTARFILMENS GOLDEN AGE Parallelt med vår vekst har det generelle tilbudet av dokumentarfilm blitt langt bedre. NRK har et større utvalg av dokumentarfilm, VGTV, Filmbib, Netflix, HBO og andre store og små strømmetjenester har dukket opp og gjør at tilbudet er langt større enn tidligere. Antallet debattarrangementer i Oslo har også økt enormt siden vi startet opp.
6 Rapport 2018
Interessen for dokumentarfilm har hele denne perioden vært sterkt stigende. Internasjonalt snakker man om at vi er i «The Golden Age» for dokumentarfilm, noe som henviser til at vi er inne i en svært kreativ og innovativ bølge for dokumentarfilmbransjen, at det lages enormt mange gode filmer og til at populariteten er større enn noensinne og fremdeles voksende. DEN FYSISKE MØTEPLASSEN På tross av økt tilgang til dokumentarfilmer på internett og tv er det fremdeles et stort behov for å ha fysiske visningssteder og møteplasser og derfor trengs det lokale formidlere. Vi er tettere på publikum, vi står friere i valget av filmer og temaer og vi agerer raskere enn TV- og streamingaktørene med tanke på å kjøpe inn og sette opp filmer. Opplevelsen det er å møtes ansikt til ansikt, oppleve filmer sammen og diskutere med hverandre direkte, kan ikke erstattes av digitale plattformer.
beste av dokumentarfilmer fra hele verden og skaper arrangementer på sentrale scener der folk kan møtes og oppleve noe sammen. ÅPENT OG TILGJENGELIG FORUM Vår måte å presentere tematikk på med film, introduksjoner og diskusjoner, skaper et svært åpent og tilgjengelig forum der terskelen for deltakelse er lav. Filmene utjevner noe av kunnskapsgapet mellom eksperter og nygjerrige og skaper både en intellektuell forståelse for og emosjonell kontakt med tematikken. Våre arrangementer er godt besøkt på tross av den økte konkurransen.
Derfor er det svært viktig med aktører som Oslo Dokumentarkino. Vi velger ut og formidler det 7 Rapport 2018
PROGRAM OSLO DOKUMENTARKINO 2018
18. januar – Thank You for the Rain 23. januar – Aleppo’s Fall 27 januar – The Third Industrial Revolution 5. mars – Jaffa, The Orange’s Clockwork 11. april – We Are the Giant 15. mai – Valg i Venezuela (Women of the Venezuelan Chaos) 5. juni – Økonomisk demokrati (Can We Do it Ourselves?) 8. 9. og 10. september – Syria Doc Days: What Syria Was and Must Not Be 13. september – Netthat og ytringsfrihet: Netizens 26. september – Finanskrise ABC: Når boblene brister 9. oktober – Brexit mot kræsjlanding: Brexitannia 11. oktober – Rekonstruksjon Utøya 16. oktober – EXIT - Å forlate ekstremisme 23. oktober – Å våge å leve. Film: Global Family 31. oktober – Oslo World visning: Freedom for the Wolf 3. november – Oslo World visning: Taste of Cement 30. november – Electing Russia
8 Rapport 2018
TORSDAG 18. JANUAR PÅ CINEMATEKET LØRDAG 27. JANUAR 2018 PÅ CINEMATEKET
THANK YOU FOR THE RAIN
THE THIRD INDUSTRIAL REVOLUTION
(Julia Dahr og Kisilu Musya, Norge 2017, 87 min.) I samarbeid med Klimafestivalen og Cinemateket Blir klimakampen tatt på alvor eller er det bare et politisk spill? Hvordan føles det for de som allerede rammes hardt av klimaendringer?
(Eddy Moretti, USA 2017, 104 min.) I samarbeid med Klimafestivalen og Cinemateket
Står vi foran et gigantisk teknologisk/økonomisk paradigmeskifte som vil redde oss fra klimakrisen og skape en ny verden?
Julia Dahr, regissør av filmen og Julie Lunde Lillesæter, fotograf og impact producer, var med i samtalen etter filmen.
MANDAG 5. MARS PÅ LITTERATURHUSET
JAFFA, THE ORANGE’S CLOCKWORK
(Eyal Sivan, Israel/Frankrike/Tyskland/Belgia 2009, 86 min.) I samarbeid med Litteraturhuset (Saladindagene) Historien om Jaffa-appelsinen er historien om Israel og Palestina. Appelsinen har spilt en sentral rolle i regionens historie, og vært kjernen i debatter om boikott. Som i mange av sine filmer er Eyal Sivan opptatt av å endre vår forståelse av historien. Visningen var del av Saladindagene og etterfulgte en forelesning av Ilan Pappe og en samtale med Pappe og Marte Heian-Engdal.
9 Rapport 2018
ONSDAG 11. APRIL, EILERT SUNDTS HUS, UIO
WE ARE THE GIANT
(Greg Barker, USA/Storbritannia 2014, 93 min.) I samarbeid med Amnesty Blindern Filmen We Are the Giant introduserer oss for seks ikkevoldsaktivister som kjempet for demokrati og ytringsfrihet under den arabiske våren, i Libya, Syria og Bahrain.
TIRSDAG 23. JANUAR PÅ CINEMATEKET
ALEPPOS FALL
(Nizam Najar, Norge 2017, 85 min.) I samarbeid med Fenris Film, Stray Dog Prod., IMS og SPACE Regissør Nizam Najar vokste opp i Aleppo. Siden 2002 har han bodd i Norge. I 2015 og 2016 reiste han tilbake til byen han vokste opp i for å forsøke å forstå hva som skjedde der og hvem de gjenværende opprørerne mot Assad-regimet er. Aleppos opprør mot regimet og senere sammenbrudd under massivt bombardement er som et symbol på den arabiske våren. Folket reiste seg i protest mot diktaturet men motstanden var splittet i mange fraksjoner og den klarte aldri stå imot volden fra regimet. I filmen Aleppos fall reiser Nizam Najjar tilbake til sin hjemby. Bevæpnet med sitt kamera følger han en gruppe sivile som under fanene til The Free Syrian Army griper til våpen for å forsvare seg mot sin egen regjering. Skredderen Haj Khaled, som begynner med å sy flagg til de fredelige demonstrasjonene mot diktaturet, ender som leder av en milits av unge menn med ulike motivasjoner og agendaer. I kampen mot Assad og Putin på den ene siden, og IS på den andre, forsøker han å holde gruppen samlet og moralen oppe. Filmen følger dem fra de håpefulle dagene, gjennom desperasjon, død og splittelse - inntil byen faller, og de overlevende må flykte. Hva skjedde i Aleppo? Hvorfor var opposisjonen så splittet? Hva er situasjonen idag for de som måtte flykte fra byen? Hvordan er det å rapportere fra krigen i Syria?
Gjester: Nizam Najar er en norsk-syrisk filmskaper, født og oppvokst i Aleppo. Han har tidligere laget filmen Diary from the Revolution (Dagbok fra revolusjonen) fra krigen i Libya. Waad Al-Kateab (på Skype) er en syrisk journalist og filmskaper som bl.a. rapporterte for Channel 4 under opprøret i Aleppo. Hun var en av de siste som forlot byen etter beleiringen. Hun mottok en Emmy i 2017 for sine reportasjer fra Syria. Rasmus Steen er Programme Manager ved International Media Support som jobber med å støtte lokale medier i konfliktområder for å redusere konflikt, styrke demokratiet og fasilitere dialog. Karam Nachar er en syrisk skribent og akademiker. Han er en av grunnleggerne av aljumhuriya.net (republikken), en uavhengig mediaplattform etablert i 2012 som publiserer reportasjer og analyser av konflikten i Syria og regionen. Han underviser i Midtøstenpolitikk ved universitetet Isik i Istanbul. Zeina Bali er fra Syria. Hun bor i Norge og er en av grunnleggerne av SPACE (Syrian Peace Action Centre).
10 Rapport 2018
Valg i Ven ezuela. Hvordan h av n e rikeste olj t et av verdens e økonomis land i en dyp k og sosia l krise?
TIRSDAG 15. MAI PÅ CINEMATEKET
WOMEN OF THE VENEZUELAN CHAOS ( Margarita Cadenas, Frankrike 2017, 83 min.) I samarbeid med NorLARNet og Cinemateket
Venezuela er i dyp krise; økonomisk, politisk og sosialt. Folk sulter pga mangel på mat, sykehusene har ikke utstyr eller medisiner til å behandle pasientene med, korrupsjonen herjer og voldsstatistikken er på vei gjennom taket. Venezolanere på flukt ut av landet har skapt Sør-Amerikas største flyktningekrise noensinne. President Nicolás Maduro har ikke klart å snu situasjonen eller minske polariseringen mellom regjeringen og opposisjonen. Tvert imot virker det som det bare blir verre. 20. mai 2018 ble det avholdt presidentvalg, allerede før valget var det protester mot regjeringens manipulering og et stort flertall av statene i Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) ba Venezuela om å utsette valget til det kan holdes som et fritt og demokratisk valg. Svært få mener at dette var et reelt valg.
Det var en samtale før filmen med Masaya Llavaneras Blanco, Antulio Rosales og Benedicte Bull. Masaya Llavaneras Blanco er fra Venezuela og er forsker ved The Balsillie School of International Affairs i Canada der hun har en doktorgrad i politisk økonomi. Antulio Rosales er er også fra Venezuela og for tiden postdoktor ved Senter for Utvikling og Miljø (SUM) ved Universitetet i Oslo. Han forsker på de politisk-økonomiske sidene ved ressursutvinning. Benedicte Bull er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo med fokus på Latin-Amerika, på forholdet mellom politikk, statsbygning og utvikling.
11 Rapport 2018
isk m o n o k Ø ti d e m o k ra
TIRSDAG 5. JUNI PÅ LITTERATURHUSET
CAN WE DO IT OURSELVES? (Patrik Witkowsky, Sverige 2015, 60 min.) I samarbeid med Rethinking Economics Norway Dette arrangementet handlet ikke om kapitalisme VS sosialisme men om hvorvidt mer demokrati på arbeidsplassen kan skape bedre og mer effektive virksomheter, både med tanke på produksjon og samfunnseffekt. De fleste av oss er enige om at demokrati er en bra ting og at vi ønsker at beslutninger som gjelder samfunnet og våre liv skal tas på demokratisk vis, men når det kommer til arbeidsplassen vår er det omvendt. De aller fleste selskaper og organisasjoner er svært hierarkiske styrt. Filmen Can We Do it Ourselves (Kan vi göra det själva) tar opp spørsmålet om hvorfor vi ikke har mer demokrati på arbeidsplassen og henter inn argumenter og motargumenter fra en lang rekke mennesker i Sverige og USA. Resultatet er et svært interessant innspill til en viktig debatt som har vært borte fra offentligheten i lang tid. Hvorfor er det sånn at det som opptar mesteparten av livene til de fleste av oss, ikke gir oss innflytelse såfremt vi ikke er eiere? Burde vi ikke ha innflytelse på hvilke beslutninger vårt selskap tar i viktige strategivalg? Dette kan være valg som påvirker både våre egne og andres liv i stor grad, og som har innvirkning på miljøet og på samfunnet rundt oss. Er det fordi selskaper kun er effektive hvis de styres av en ledelse med diktatorisk makt? Er det sånn at de fleste av oss egentlig ikke ønsker noe ansvar eller å ta noen risiko og derfor er mer komfortable med at noen andre tar beslutninger? Dette var en diskusjon om hvordan demokratiske prinsipper kan utvides til den økonomiske sfæren av samfunnet og hvorvidt medbestemmelse kan fungere i en markedsøkonomi. Er det mulig å tenke seg at selskaper som er eid av de som jobber der kanskje kan være mer effektive og produktive enn tradisjonelle selskaper? Er de muligens også bedre til å løse de utfordringene verden står overfor? Kan mer økonomisk demokrati være en metode for å bekjempe den
økende ulikheten i verden? Ville vi kunne forebygge noe av næringslivets rovdrift på mennesker og natur dersom flere var delaktige i beslutninger? Eller vil demokrati i arbeidslivet kun resultere i langtrukne byråkratiske prosesser, dårlige beslutninger og ulønnsomme bedrifter? Hva med fagforeningene og ”maktbalansen” vi har mellom arbeidsgivere og arbeidstakere? Blir fagforeningene overflødige hvis vi har økonomisk demokrati på arbeidsplassen? Gjester: Patrik Witkowsky er regissør av filmen. Han jobber også ved Centrum for personalägande i Sverige som driver rådgivning om personalstyrte bedrifter. David Ellerman er filosof og jobber innen politisk økonomi og matematikk. Han har undervist ved en rekke amerikanske universiteter og har skrevet og forelest mye om økonomisk demokrati og arbeidereide kooperativer som virksomheter. Han var ansatt ved Verdensbanken i mange år der han blant annet var rådgiver for sjeføkonom Joseph Stiglitz. David Erdal har jobbet med å hjelpe selskaper i retning økonomisk demokrati i mange år etter å ha selv gjort familiebedriften arbeiderstyrt. Han er seniorforsker ved University of St. Andrew’s School of Management i Skottland. Christopher Mackin er grunnlegger og daglig leder av Ownership Associates, et rådgivningsselskap som hjelper firmaer å gå over til arbeiderstyrte organisasjonsformer. Han har en doktorgrad fra Harvard Graduate School of Education med tittelen: The Social Psychology of Ownership: A Case Study of a Democratically Owned Firm, og underviser ved Harvard Trade Union Program om arbeidereierskap. Moderator for samtalen var Ebba Boye, leder i Rethinking Economics Norway.
12 Rapport 2018
r i a wa s y S t a h W t n ot b e s u m d n a SATURDAY 8TH, SUNDAY 9TH AND MONDAY 10TH SEPTEMBER AT CINEMATEKET:
SYRIAN DOC DAYS
( Div. filmer) I samarbeid med Syrian Peace Action Centre (SPACE) og Cinemateket Syria under the Assad regime: Institutionalized humiliation
Day 2: Sunday September 9th.: From Schools to Prisons
In this first ever Syrian Doc Days in Oslo we took a deep look into the Syrian society under the authoritarian rule of the Baath party and the Assad regime.
The film Tadmor from 2016 reconstructs the infamous Tadmor torture prison in Palmyra in Syria. The film is an attempt by former prisoners to come to terms with the incomprehensible brutality and humiliation they were subjected to over years. Tens of thousands of people have died in state run prisons as a result of torture or starvation.
Through documentary films and discussions we examined the relationship between the Syrian state and its citizens and how Syrians under the one-party rule were subjected to systematic censorship and institutionalized humiliation. Day 1. Public Theaters of Humiliation The film A Flood in Baath Country from 2003 zooms in on a Syrian village that represents a microcosm of the Baath party and their rule. The leaders promised socialism but instead introduced a strict autocracy that forced people into submission through brutal force, indoctrination and systematic humiliation that started in primary schools. Step by Step is an experimental documentary film from 1978, by Osama Mohammed, that shows the harsh reality of the dictatorship and the consequences for people and society. Films: A Flood in Baath Country (Omar Amiralay, France 2004, 47 min.) Step by Step (Ossama Mohammed, Syria 1978, 23 min.) Guests: Ossama Mohammed, award-winning film director, senior researcher at NUPI Kjetil Selvik and Zeina Bali from SPACE.
Film: Tadmor (Monika Borgmann & Lokman Slim, Lebanon, France, Switzerland, Qatar, United Arab Emirates 2016, 103 min.) Guests: Poet and former prisoner in Tadmor, Faraj Baraykdar and film director Monika Borgmann. Day 3: Monday September 10th.: In Exile Taste of Cement from 2017 shows how Syrian workers in exile are exposed to new types of oppression. In this visually beautiful, stylized documentary Syrian refugees in Beirut are working on the reconstruction of a city that was destroyed not that long ago, in contrast to their own country which is being destroyed, exposing the meaningless cycles of destruction and construction that war feeds. Film: Taste of Cement (Ziad Kalthoum, Lebanon, Germany, Qatar, Syria, United Arab Emirates 2017, 85 min.)
13  Rapport 2018
NETTHETS O YTRINGSFR G IHET Hva
TORSDAG 13. SEPTEMBER PÅ CINEMATEKET
NETIZENS
er konse netthets og hv kvensene av ordan ka bekjempe det n man ?
(Cynthia Lowen, USA 2018, 97 min.)
Netthets er vold, fordi konsekvensene for dem som rammes er de samme som om man rammes av fysisk vold. Med økende utbredelse er dette blitt et samfunnsproblem. Lettheten ved å publisere på nett gjør at noen bruker så sterke virkemidler at de som blir utsatt for det blir skremt bort fra offentlig debatt eller velger å slutte i stillinger der de blir utsatt for netthat. Over tid kan ekstrem hets og trusler ikke bare være fryktelig plagsomt men det kan skape angst og alvorlige psykiske problemer. Hvis netthets hindrer noen i å våge å uttrykke seg offentlig, hvem sin ytringsfrihet er viktigst? Gjennom media har de fleste av oss møtt personer som har blitt utsatt grov netthets, noen over lang tid. Ofte følger det grove trusler med netthatet. Dette rammer folk som selv velger å være i offentligheten, men også mennesker som bare havner i søkelyset av andre grunner. Det kan være en ekskjæreste eller en som av en eller annen grunn ønsker å ”ta noen” og bruker nettet til å plage dem. Veldig ofte er det menn som angriper kvinner, men slett ikke alltid. Fra saker som den om Utøya-overlevende vet vi at dette rammer både menn og kvinner. Hvem har ansvaret for å gjøre noe? Burde man straffeforfølge hardere de som kommer med trusler og hets? Trenger vi nye lover for å gjøre det? Har teknologiselskaper som eier plattformene/mediene som hetsen publiseres på et ansvar og burde de gjøre mer? Burde vi alle ta mer del i arbeidet med å stoppe hets? Vil det hjelpe? Er ytringsfriheten til hetserne viktigere enn ytringsfriheten til ofrene for netthat? Om filmen:
deres liv og livsutfoldelse. Carrie Goldberg er idag advokat som pga sine egne erfaringer bestemte seg for å spesialisere seg på saker som omhandler netthets og lignende overgrep. Tina Reine ble utsatt for årelang hets av en eks-kjæreste, noe som førte til at hun ikke lenger kunne få en jobb. Den tredje hovedpersonen er feminist, mediekritiker og blogger Anita Sarkeesian (https://feministfrequency.com/) som pga sitt budskap om kvinners og minoriteters rettigheter har blitt utsatt for ekstremt mye hets og drapstrusler og til tider må ha politibeskyttelse. Felles for disse tre er at ingen har gitt opp det de driver med på tross av svært store omkostninger, både personlig og profesjonelt. Gjester: Cynthia Lowen er regissør av filmen Netizens. Hun var produsent for filmen ”Bully” om mobbing i skolen som vant en rekke priser, svært gode kritikker og ble Emmy-nominert. Den ble også vist på NRK. Cynthia skriver også dikt og har vunnet priser for sin poesi. Adele Matheson Mestad er jurist og fungerende direktør ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter. Hun har i tillegg til Universitetet i Oslo studert ved New York University (NYU), har ti års bakgrunn som advokat hos Regjeringsadvokaten, med møterett for Høyesterett siden 2013. Hun har også jobbet for Rwandadomstolen og er oppnevnt mekler hos Riksmekleren. Oda Rygh er statsviter, forfatter og journalist i VG og Dagbladet. Hun har også vært moderator for Dagbladets kommentarfelt. Hun har gitt ut boka Når livet er kjipt -En håndbok for unge folk og er, som hun sier selv, et livslangt ”netthode”.
Filmen Netizens følger tre kvinner som på forskjellig måte har opplevd netthets som har hatt store konsekvenser for
14 Rapport 2018
ONSDAG 26. SEPTEMBER PÅ CINEMATEKET
NÅR BOBLENE BRISTER
Finanskrise ABC
(Hans Petter Moland, Norge 2012, 96 min) I samarbeid med Rethinking Economics, The Other Canon Foundation, Attac og Manifest Tankesmie. Hva var det egentlig som skjedde for 10 år siden? Hvordan kunne noen dårlige lån velte hele verdensøkonomien? Har vi lært noe av det og står vi bedre rustet om noe liknende skjer igjen? Det er 10 år siden den største finanskrisen siden 1929 rystet verden. En finansindustri uten tøyler hadde spilt casino med enorme pengesummer og bankene hadde gitt ut lån til folk som ikke hadde mulighet til noensinne å betjene gjelden. Kombinasjonen av dette gjorde at systemet brøt sammen. Hvordan kunne det skje? Og hvordan kunne det være så overraskende? Er økonomi et spill av tilfeldigheter som er umulige å forutse? Til og med noen norske kommuner ble revet med i kollapsen etter å ha blitt lurt til å spekulere i den globale finansindustrien. Filmer og bøker om finanskrisen viser at bankene som solgte dårlige finansprodukter drev åpenbar svindel. På tross av dette har det fått svært lite konsekvenser for de som begikk svindelen. Mange mener at banker og finansindustrien er tilbake nøyaktig der de var før krakket. Betyr det at en ny finanskrise, med uante konsekvenser, lurer rundt neste hjørne? Hvor godt forberedt er vi denne gangen? Og hvilke løsninger vil ligge på det politiske bordet? Film: Når boblene brister / When Bubbles Burst Finanskrakket i 2008 var det verste siden 1929. Mange lever fremdeles med følgene etter krisen og den innstrammingspolitikken som har vært fulgt for å få økonomien på beina igjen. Hans Petter Molands film Når boblene brister kom ut i 2012
men den er bemerkelsesverdig aktuell fremdeles og skaper et svært godt utgangspunkt for å stille spørsmål om hvor vi er idag, i forhold til en ny krise, og hva som trengs å gjøres. Vi møter sentrale personer rundt forståelsen av den globale krisen. Blant disse er FNs visegeneralsekretær Jomo Kwame Sundaram som tok initiativet til FNs Rapport om Finanskrisen, den amerikanske økonomen Jan Kregel som førte rapporten i pennen, og Nobelprisvinner Joseph Stiglitz som ga rapporten sitt navn. Vi får forklart teoriene til fire viktige økonomer med hver sin vinkling på forståelsen av finanskriser: John Maynard Keynes, Joseph Schumpeter, Hyman Minsky, og Thorstein Veblen. Gjester: Ingrid Hjertaker er rådgiver i Tax Justice Network Norge og er medforfatter av boka Ustabilitetens politiske økonomi (2017). Øystein Dørum er sjeføkonom i NHO og tidligere sjeføkonom i DNB Markets. Han har også bl.a. vært underdirektør i Finansdepartmentet. Erik Reinert er økonom og professor i Teknologi- og utviklingsstrategier ved Tallinn University of Technology. Han er forfatter av en rekke bøker, deriblant How Rich Countries got Rich and why Poor Countries stay Poor som er oversatt til 20 språk. Ebba Boye (ordstyrer) er leder av Rethinking Economics Norway. Hun jobber som skribent og foredragsholder og har fast økonomispalte i Klassekampen.
15 Rapport 2018
t Brexit mo g in k ræ s j l a n d dde og e j k s a v H – r det? e d n e r o v h
TORSDAG 13. SEPTEMBER PÅ CINEMATEKET
BREXITANNIA (Timothy George Kelly, Storbritannia/Russland 2017, 80 min.)
I 2018 skulle EU og Storbritannia bli enige om forholdet mellom dem etter bruddet. Noen frykter at en mislykket avtale kan kaste både EU og Storbritannia ut i en økonomisk krise.
snakke om hvor veien går videre. Er det f.eks. mulig å holde en ny avstemning, og ville resultatet isåfall bli annerledes idag enn det ble for to år siden?
Det er konflikt mellom forhandlerne fra Storbritannia og EU. Det er konflikt mellom Labour og Det konservative partiet om hvordan man skal komme videre og det er sterke konflikter innad i de britiske partiene, mens Brexit-partiene vokser. Finnes det en løsning?
Filmen kom ut i 2017 og tar for seg forskjellige folks oppfatninger året etter avstemningen. Hvorfor stemte de som de stemte og hva tenker de om situasjonen nå?
OM FILMEN: BREXITANNIA Filmen Brexitannia gir oss et veldig interessant, tankevekkende og til tider humoristisk blikk inn i den britiske folkesjela. Den forteller mye om hva som lå bak resultatet i avstemmingen og den gir også et godt utgangspunkt for å
Gjest: Matthew Goodwin er professor i statsvitenskap og internasjonal politikk ved Kent University i England og seniorforsker ved Chatham House. Han har fulgt tett med på Brexit-prosessen og har skrevet bøker og artikler om Brexit og om veksten høyrepopulisme i Storbritannia og Europa.
16 Rapport 2018
TORSDAG 11. OKTOBER PÅ SAGA KINO
REKONSTRUKSJON UTØYA
(Carl Javér og Fredrik Lange, Norge/Sverige/ Danmark 2018, 95 min.) I samarbeid med Polarfox filmproduksjon og Fritt Ord. Fire overlevende fra Utøya gjenforteller sine historier i et rom der de eneste rekvisitter de har er et svart gulv, hvit tape og noen statister.
dokumentarfilmen vender fire av de overlevende tilbake til minnene fordi de er overbevist om at det er viktig – for dem selv, for oss, for samtiden og for framtiden.
Rekonstruksjon Utøya er en film om å overleve, og om å leve videre med traumatiske minner fra den mest omfattende og brutale fascistiske terrorhandlingen som har funnet sted i Europa etter andre verdenskrig.
Det var to påfølgende samtaler etter visningen, først med regissør, produsenter og medvirkende, deretter med fire norske ungdomspolitikere.
Utøya-overlevere Rakel, Mohammed, Jenny og Torje gjenforteller sine historier i et tomt, svartmalt filmstudio. Under rekonstruksjonen opplevde vi å kunne kjempe tilbake mot gjerningsmannen. Vi gjenopprettet kontrollen, og tok vår egen historie tilbake. Jeg føler meg sterkere. - Jenny Andersen, overlevende Sammen med et filmteam og 12 andre ungdommer og uten andre rekvisitter enn hvit tape til å merke gulvet med, rekonstruerer de dagen som forandret livene deres – dagen da de skulle bli offer for et fascistisk korstog mot det åpne, demokratiske og flerkulturelle samfunnet, 22. juli 2011. Først med en bombe mot regjeringskvartalet og deretter med en masseskyting mot medlemmer av AUF. I løpet av 72 minutter ble 69 personer drept på Utøya – de fleste av dem ungdommer. 52 av dem ble skutt i hodet. I denne
Gjester: Regissør Carl Javer og produsent Fredrik Lange var med i den første samtalen etter visningen sammen med den norske co-produsenten John Arvid Berger. Det var også Utøya-overlevende Torje Hanssen og Opal Mariell Lomgård som også var medvirkende i filmen. I samtale nummer to var det en diskusjon om hvordan norske politikere bør forvalte arven etter terroraksjonen på Utøya. Med i samtalen var nestleder i Fpu Bjørn Emil Nesset, leder i Rød ungdom Tobias Drevland Lund, fylkessekretær i Akershus Unge høyre Håkon Snortheim og generalsekretær i AUF Renate Tårnes. Samtalene ble ledet av journalist Ingerid Salvesen.
17 Rapport 2018
Å forlate me ekstremis
TIRSDAG 16. OKTOBER PÅ VIKA KINO
EXIT (Karen Winther, Norge 2018, 83 min.) I samarbeid med Sant & Usant, Fritt Ord og Senter for ekstremismeforskning (C-REX) Hva skal til for å forlate en voldelig, ekstremistisk bevegelse? Hvordan bryter man med alt man kjenner og starter livet helt på nytt? Hvordan kan vi som samfunn legge til rette for at personer kan finne en vei ut av et ekstremistisk miljø?
og fikk tilnavnet “pistolen”. Opplevelser i fengsel gjorde at han måtte forkaste sin ekstreme ideologi og i 2006 fikk han hjelp av Exit-programmet i Tyskland til å komme ut av bevegelsen. Han har siden levd i skjul.
Det vi tror på, vårt bilde av verden og samfunnet, er grunnlaget for hvordan vi lever våre liv. Hva gjør du om dette fundamentet svikter, om alt du har trodd på viser seg å være feil?
Søren Lerche vokste opp i en vanlig middelklassefamilie i Danmark men hadde problemer på skolen. I tenårene ble han med i en militant anti-fascistisk bevegelse. Etter en fengselsdom endret han syn på livet og sin voldsideologi. Han jobber idag på en folkehøyskole og underviser i hvordan man kan forhindre radikalisering og voldelig ekstremisme.
Regissør Karen Winther legger i filmen Exit ut på en personlig reise på søken etter svar på hva som har fått fem tidligere ekstremister til å velge bort vold og hat. På sin reise til Tyskland, Frankrike, Danmark og USA støter Karen også på ubehagelige sannheter knyttet til sin egen ekstremist-fortid. Gjennom nære intervjuer blir vi kjent med Angela fra USA og Ingo og Manuel fra Tyskland. De har alle en fortid i høyreekstreme miljøer der det å utøve brutal vold mot ‘fienden’ var vanlig. De lever nå ganske isolerte liv i skjul fra de miljøene de tidligere tilhørte. Søren fra Danmark tilhørte den andre siden av spekteret og var del av et voldelig anti-fascistisk miljø. I Frankrike møter vi David som var aktiv i en islamistisk terrorgruppe. GJESTER: Manuel Bauer vokste opp i Øst-Tyskland. Som 13-år-ing ble han med i en høyreekstrem gruppe. Han var svært voldelig
David Vallat vokste opp i en forstad til Lyon i Frankrike. Han vervet seg i den franske hæren og var i Bosnia under Jugoslavia-krigen. Her ble han rekruttert til radikal islam og ble del av en gruppe som kalte seg GIA (Groupe Islamique Armé). I 1994 ble han arrestert og dømt til fengsel for å ha medvirket til terrorisme. Tiden i fengsel fikk ham til å endre sitt livssyn totalt. Regissør Karen Winthers avgangsfilm fra The National Film and Television School i London i 2012 var The Betrayal som vant en rekke priser, blant disse IDFA Best Student Film Award, the Royal Television Society award og en Grierson award. Filmen Exit hadde sin premiere på Copenhagen Dox. Ingerid Salvesen (journalist) ledet samtalen på Vika Kino.
18 Rapport 2018
TIRSDAG 23. OKTOBER PÅ CINEMATEKET
GLOBAL FAMILY
(Melanie Andernach og Andreas Köhler, Tyskland 2018, 86 min.) I samarbeid med Transcultural Arts Production (TrAP). Hvordan holder man sammen og hjelper hverandre når familien er spredd over hele kloden og oppholdstillatelser begrenser hvem som kan reise og hvor de kan dra? Om filmen: Shaash-familien er blitt spredt over hele kloden som en følge av borgerkrigen i Somalia. Noen er trygge og kan reise utenlands uten risiko, andre er låst der de er pga sin oppholdsstatus. Likevel prøver de å opprettholde kontakten og hjelpe hverandre når det trengs. Nå ønsker 88 år gamle Imra å forlate sitt eksil i Etiopia og bo hos en av sine sønner i Europa. Men kan hun få opphold noe sted? Tre generasjoner er involvert og prøver å stille opp for hverandre selv om en hel verden skiller dem. Global Family bringer oss tett innpå familiemedlemmene i en historie som dessverre er en kjent virkelighet for mange mennesker i verden. Samtale: Skal vi bli, eller skal vi dra? Hva er konsekvensene? Dilemmaet er til å ta og føle på i filmen Global Family. En som flykter forlater ikke bare hjemmet sitt og familie og venner, men også smaker, dufter og lyder, små og store ting som skaper savn. Når et helt liv er blitt rykket opp med røttene, kan sårene leges? Migrasjon fører til fragmenterte familier og identiteter - men også nye måter å holde sammen på. Gjester: Filmskapere Melanie Andernach og Andreas Köhler og skribent og student Warsan Ismail. Samtalen ble ledet av kunstner Hanan Benammar.
19 Rapport 2018
LØR. 3. NOV. – SØN. 4. NOV. PÅ KULTURHUSET
NEXT STOP DAMASCUS
(kunstutstilling) I samarbeid med Oslo World, SPACE, Dansekollektivet, The Fashion Archives, Kulturhuset og Jaeger Oslo.
ONSDAG 31. OKTOBER PÅ KULTURHUSET
FREEDOM FOR THE WOLF (Rupert Russell, Germany/USA 2017, 89 min.) I samarbeid med Oslo World
Director Rupert Russell takes us on a journey through five countries over the course of three years, from the student rebellion in Hong Kong in 2014, the backlash of the Arab Spring in Tunisia, to stand-up comedians in India and police brutality in the US. How is the freedom to buy things connected to the idea of political freedom? The film is a sharp criticism of democracy in a neo-liberal world.
For Oslo World’s 2018 theme of Freedom, Station Beirut presents NextStopDamascus, featuring a program that seeks to capture the vital energy and cultural richness of Syria at a time when its artists are most fragile, perceptions are most clouded and the need for alternative perspectives most pressing. The art exhibition Oslo World Exhibition: Relentless Images features Syrian and international visual artists, co-curated with Studio Khaled Barakeh in Berlin, in collaboration with the online platform SYRIA Cultural Index.
LØRDAG 3. NOVEMBER PÅ KULTURHUSET
FREDAG 30 NOVEMBER PÅ RØVERSTADEN
TASTE OF CEMENT
ELECTING RUSSIA
(Alexander Rastoguev, Russland 2018, 90 min.) I samarbeid med Fritt Ord
(Ziad Kalthoum, Liban./Tyskl./Qatar/Syria/UAE 2017, 85 min.) I samarbeid med Oslo World og SPACE Taste of Cement from 2017 shows how Syrian workers in exile are exposed to new types of oppression. In this visually beautiful, stylized documentary Syrian refugees in Beirut are working on the reconstruction of a city that was destroyed not that long ago, in contrast to their own country which is being destroyed, exposing the meaningless cycles of destruction and construction that war feeds.
Filmen Electing Russia handler om den russiske opposisjonspolitikeren Alexej Navalny. Produsent Yevgeny Gindilis presenterte filmen og tok imot spørsmål fra salen etter visningen.
20 Rapport 2018
Filmen ble vist i sammenheng med en pop-up utstilling av Victoria Lomasko basert på hennes bok Other Russias.
21  Rapport 2018
Doc Lounge Oslo drives på frivillig basis av foreningen Oslo Dox. Oslo Dokumentarkino tok initiativ til opprettelsen av foreningen og er delaktig i arbeidet med å planlegge og gjennomføre programmet. Doc Lounge viser film hver første tirsdag i måneden på Cafeteatret på Grønland. I tillegg til film er det samtaler, quiz, konserter eller noe annet.
6 februar: The Work
(Jairus McLeary, Gethin Aldous, USA 2017, 89 min.) Gruppeterapi i et høysikkerhetsfengsel. Å se The Work er en utrolig intens opplevelse. En film fra innsiden av Folsom State Prison i California. Fengselet organiserer gruppeterapi-sesjoner med en blanding av langtidsinnsatte og folk utenfra. Filmen er eksepsjonelt tett på, uten at dette virker som unødvendig utleverende eller spekulativt, bare veldig ærlig. Introduksjon av psykologspesialist Morgan Adolfsen.
6 mars: El Espanto / The Dread
(Martin Benchimol, Pablo Aparo, Argentina 2017, 67 min) Filmen foregår i den lille argentinske landsbyen El Dorado. Innbyggerne mener at sykdom ikke kureres ved bruk av moderne medisin eller leger, men at de selv gjennom ”healing” kan helbrede det meste. Men det er kun én mann som kan helbrede den fryktede sykdommen el espanto. Sykdommen rammer kun kvinner. Landsbybeboerne er svært motvillige til å snakke om hvilke metoder denne unike healeren, Jorge, tar i bruk. Ingen vil at konene skal oppsøke ham. Hva foregår egentlig bak Jorges fire vegger? Etter filmen tok sjaman Jorunn Flaata publikum med på en trommereise.
3. april: Punk Voyage
(Jukka Kärkkäinen, J-P Passi, Finland 2017 97 min.) I desember 2016 ble et bemerkelsesverdig kapittel i musikkhistorien avsluttet da det finske punkrockbandet Pertti Kurikan Nimipäivät (PKN) trakk seg tilbake. I dokumentarfilmen følger vi PKN på deres oppturer og nedturer de siste årene som band. Etter filmen var det konsert med indiepunkbandet HJELP fra Tøyen.
Spesialarrangement: Fredag 20. april: What Comes Around (Reem Saleh, Libanon/Egypt/Hellas/Qatar/Slovenia 2017, 80 min.) I samarbeid med Arabiske filmdager
I bydelen Rod El Farag i Kairo, et av de aller fattigste områdene i byen, møter vi Um Ghareeb og en rekke andre beboere som har opprettet et levesett basert på delingsøkonomi. Hver uke legger alle litt av egne inntekter i en pott. Så holdes fellesmøter, der det blir tatt kollektive avgjørelser om hvem som får tilskudd fra potten. Regissør Reem Saleh har brukt seks år på filmen. Vi serveres en rekke vitnesbyrd, særlig fra kvinner og barn, som til sammen gir en dypere forståelse av dagliglivet til de som har aller minst. Resultatet er et intimt portrett av et miniatyrsamfunn som har måttet skape alternative måter å overleve på. Det var, i tillegg til filmvisningen, høytlesning av egyptisk poesi fra den prisvinnende egyptiske poeten, læreren og aktivisten Montaser Abdel Rahman, også kjent som Montaser Abdel Mawgoud, som idag er fribyforfatter i Trondheim.
22 Rapport 2018
1. mai: Freedom for the Wolf (Rupert Russell, Germany/USA 2017, 89 min)
På en reise gjennom fem land over tre år prøver regissør Rupert Russell å forstå hvordan frihet til å kjøpekan stå i motsetning til politisk frihet. fra studentopprøret i Hong Kong i 2014 til etterdønningene av den arabiske våren i Tunisia og fra stand-up komikere i India til politivold i USA. Filmen er et skarpt blikk på demokratiets krise i en verden som leter etter nye løsninger. I tillegg til filmvisning ble det servert pølser til de som kom fra 1. mai-tog og ikke hadde rukket å spise.
2. september: Bjarne vil ikke på film (Weronika Nitsch, Norge 2018, 41 min.)
Bjarne vil ikke på film er en fortelling om hvordan en utenlandsk kvinne med filmkamera invaderer livet til sin nabo Bjarne i en liten bygd på Vestlandet. Hun spør om liv og død, håp og drømmer. Han spør om hun ikke snart kan holde opp. Når kvinnen bak kamera nekter å gi seg, oppstår et samspill sjelden sett på film - fullt av absurditeter, varme, alvor og humor. Klipper Aleksander Vollevik Larsen var tilstede under og etter filmen og svarte på spørsmål fra publikum. Visningen var i Grønland kirke og var gratis.
2. oktober: Generation Wealth (Lauren Greenfield, USA 2018, 106 min.)
Gjør penger oss lykkeligere? var kveldens store spørsmål, når vi viste filmen «Generation Wealth» av prisbelønnede Lauren Greenfield. Hun har gjennom 25 år fotografert hvordan jakten på materielle goder og seksuell kapital har utviklet seg over tid, og over store deler av verden. Filmen er et postkort fra USA der hun tegner et portrett av en materialistisk og image-besatt kultur. Hvorfor er vi i dag opptatt av rikdom og status mer enn noen gang før? I filmen viser hun hvorfor vi alltid vil ha mer, og hvor vi er på vei videre. Før filmen var det en quiz-runde med Kahoot med penger som tema.
13. november: Man Made (T Cooper, USA 2018, 93 min)
Fire transmenn har tatt vidt forskjellige retninger i livet før de skal innta scenen på Trans FitCon, den eneste kroppsbygning-konkurransen for transpersoner i verden. Dette er en intim og karakterdrevet dokumentar, skutt i veritéstil, om konkurransen de fire mennene skal delta i. Vi følger deres emosjonelle og fysiske reise mens de forsøker å leve som de mennene de er, til tross for all motstanden de møter i dagens sosiale og politiske klima i USA. Luca Dalen Espseth – rådgiver for kjønnsmangfold i FRI – holdt en introduksjon og Q&A før filmen.
4. desember: Naboer
(Trond Kvig Andreassen, Norge 2018, 38 min.) En kvinne blir funnet død i sin egen leilighet midt i Oslo. Hun har vært død i mer enn en måned. Hun har ingen pårørende, venner eller familie. Hvordan husker man en person ingen kjente? Filmen Naboer utforsker hvordan et anonymt liv likevel kan etterlate et inntrykk, og hvordan en person uten mye kontakt med omverdenen blir husket av naboer og de få som var i kontakt med henne. Etter visningen var det en samtale mellom Aftenposten-journalist Olav Eggesvik, politiprest Inge Ålgård og krimvakt Sara Fredriksen. Ordstyrer var Torgny Amdam. Regissør Trond Kvig Andreassen introduserte filmen og svarte på spørsmål.
23 Rapport 2018
SAMARBEIDSPARTNERE 2018 Klimafestivalen Cinemateket Fenris Film Stray Dog Productions Litteraturhuset Amnesty Blindern NorLARNet Rethinking Economics Norway Syrian Peace Action Centre (SPACE) The Other Canon Foundation Attac Norge Manifest tankesmie Polarfox filmproduksjon Fritt Ord Senter for ekstremismeforskning ved UiO (C-REX) Sant & Usant Transcultural Arts Production (TrAP) Oslo World.
STØTTEYTERE I 2018 Fritt Ord Oslo kommune Norsk filminstitutt
OSLO DOKUMENTARKINO Sagveien 23 A 0459 Oslo Kontaktperson: Ketil Magnussen Tel: +47 95 18 51 09 Epost: ketil@dokumentarkino.no Web: www dokumentarkino.no www.hrhw.no Grafisk design: Oda Hveem (visuello.no) Alle foto: Guro Sollie Hansebakken & Ketil Magnussen