2 minute read
En ny tid for pinsebevegelsen?
Pinsebevegelsen er over 100 år gammel. For Filadelfia vil vi markere det med jubileum den 19. januar 2019. Tiden vil da være inne til å se oss tilbake med stor grad av takknemlighet. Men det er samtidig grunn til å stille oss en del spørsmål. Har vi klart å ta vare på den ånds dimensjon som preget oss i starten. Lever vi i «Pinsevekkelse» eller har vi sunket til å kalle oss «Pinsebevegelsen»?
Er det behov for å tenke annerledes. Er vi bare en bevegelse bestående av 340 lokalmenigheter, eller bør vi tenke nytt. Kan vi gjøre oss nytte av den kraften det er, at vi faktisk er det største frikirkelige kirkesamfunn.
Advertisement
Farmen tar oss tilbake til tiden for oppstart av pinsemenigheter
Mye har forandret seg på 100 år. TV programmet «Farmen» tar oss tilbake til «steinalderen», men det er faktisk den verden som våre oldeforeldre befant seg i. De fleste av bedehusene ble bygd i forkant av dette og de fleste pinsemenigheter så dagens lys i etterkant. Bedehusene som i stor grad var arvens etter Hans Nielsen Hauge preget nasjonen. Spørsmålet vi bør stille oss, er om vi som pinsebevegelse fortsatt preger nasjonen. Jeg er redd svaret er nei.
Er vi i praksis en utdøende rase? Vi som lever i «bibelbeltet» er fortsatt privilegert med 39 menigheter som årlig opplever svært oppegående fellesmøter. For resten av landet er situasjonen mer nyansert og alvorlig. Hva kan vi gjøre for å bli synlig i nasjonen?
Hvorfor er fotball den idrett som tiltrekker seg mest TV-seere?
Det er neppe fordi vi har lag som Vigør, Donn og Torridal. Uten de gigantiske lagene som Manchester United, Liverpool og Barcelona, hadde interessen vært på nivå med pinsemenigheten i Hattfjelldal. Og hvorfor nevner jeg akkurat Hattfjelldal? På vei hjem fra LED måtte jeg fylle bensin i området rundt Tvedestrand. Inne på stasjonen dro jeg kjensel på to eldre damer som hadde sittet foran meg i den store møtesalen på Oslofjord Convention senter. Jeg hilste og spurte hvor de kom fra. Og som den oppmerksomme leser allerede har skjønt, kom de fra det «kjente tettstedet» Hattfjelldal. Selv med 60 års erfaring i bevegelsen var både stedet og forsamlingen totalt ukjent for meg. I en bygd med 568 innbyggere, langt oppe i Nordland, på grensen mot Sverige, hadde to eldre evangelist søstre påtatt seg å gjøre Jesus kjent i dalen. Jeg skjønte en ting. De bør få hjelp.
Tanken om et nasjonalt nettverk
Store fotballklubber gjør fotballen kjent over hele verden. Størrelsen på det vi holder på med gjør en forskjell. Hillsong er på grunn av sin størrelse blitt kjent over store deler av verden. Tanken på å danne et nasjonalt nettverk av etablerte pinsemenigheter er blitt stadig mer fremtredende. Den enorme tekniske og digitale utviklingen har gjort at det ikke lenger er det lokale bedehuset som er det naturlige midtpunktet. Små og mellomstore forsamlinger har begrensede ressurser til å gjøre seg synlig og ta del i samfunnsutviklingen.
De siste årene har det allerede skjedd endringer i Pinsebevegelsen. Nystartede menigheter har dannet sine egne nettverk, som Salt Bergenskirken, og Intro, nå en del av Hillsong Norge. Spørsmålet som er blitt reist, er om det også er behov for et tydeligere nettverk at de etablerte pinsemenighetene som antakelig har 90% av medlemmene, men som ikke får 90% av oppmerksomheten.
Under sommerkonferansen i 2017 inviterte vi en del pastorer til å samtale om spørsmålet. Behovet ser ut til å være større enn antatt. Dagens krav til være en attraktiv og åndsfylt menighet er mange. Kan vi spille hverandre gode og hjelpe hverandre. Paulus berømmer menighetene i Makedonia når han skriver: 2 Kor8,4 De ba inntrengende om å få bli med på gaven og tjene de hellige sammen med oss.
Det er tydelig et svært bibelsk mønster om oppegående «nettverk». Når Paulus skriver sine mange brev sier han en del ganger, «sørg for at dette også blir opplest i de andre menighetene». Tanken om enhet og samarbeid var et av Jesu største ønske i sin avskjedstale. La oss gjøre det!
