Aktuell Kunst 04/2009

: DM N > E E AKTUELL KUNST NR. 4 2009

løssalg kr 79,– GOD KUNST OG GODE KUNSTARTIKLER

t )ÌLPO #MFLFO t 5SJOF 'PMNPF t ɨPSTUFJO 3JUUVO t )ÌLPO (VMMWÌH t 5FSKF 3JTCFSH t *OHFS 4JUUFS t ɨPNBT ,OBSWJL N nFSF

Norges største : DM N > E E kunstmagasin Vi har møtt Norges fremste kunstnerpar Ida Lorentzen og Ulf Nilsen på Blaafarveværket Kunst i Norge: Inderøya og Nils Aas

Kunstsamtale med Jan Vincents Johannessen Norway says

Verdens dyreste iPod og hodeskalle Svalbard-kunst

GOD KUNST for salg med KUNSTNERINTERVJUER: Ulf Nilsen, Nils Aas-mappen, Anne Kristine Jarulf, Thorstein Rittun, Morten W. Gjul, Gro Hege Bergan, Chris Reddy og Tina Tobiassen Interpress Norge as

N R 4 2 0 0 9 5 6 . Å RGA N G

Volvo XC60 er en crossover med et lidenskapelig design. Den har en luksuriøs by-bils komfort og firehjulstrekk med høy bakkeklaring for røffe kjøreforhold utenfor allfarvei. Den er Volvos sikreste bil noensinne og utstyrt med det prisvinnende sikkerhetssystemet City Safety som standard.

City Safety vil ved typisk kø og bytrafikk redusere ulykkesomfanget eller forhindre ulykker helt. Volvo XC60 vil selv bremse idet systemet registrerer at en kollisjon er i ferd med å inntreffe.

HELT NYE VOLVO XC60 SÅ AVANSERT AT DEN KAN STANSE SELV

Velkommen til prøvekjøring og testing av City Safety. Vi lover deg en spennende opplevelse.

Du kan også virtuelt teste City Safety og bygge din egen Volvo XC60 på www.volvocars.no

Butikker i Oslo Drammensveien 131 Kirkeveien 49 Kirkegata 17 Trondheimsveien 176

Tlf.: 23 Tlf.: 23 Tlf.: 23 Tlf.: 22

Jessheim Gottaasalleén 3,

Tlf.: 63 98 48 11

27 36 62 22

00 75 40 12

80 00 05 60

Verksted og administrasjon Hasleveien 15 c, Oslo Tlf.: 23 23 00 90

100% fornøyd garanti

Vi printer bildene dine

• Rammer • Speil • Blindrammer

God service

Lang erfaring

Rask levering

Spar penger - sjekk våre priser.

OBOS RABATT

Salg av Aukrustbilder

• Refleksfritt glass • UV glass • Opphengssystemer

• Laminering • Utsmykking • Henter og bringer

Blindrammer og lerret

• Print • Plexiglass • Firmagaver

PRIS FRA KR. 474 800,-* LES MER OM VOLVO XC60 OG CITY SAFETY PÅ WWW.VOLVOCARS.NO *VEIL. PRIS INKL. FRAKT-, LEVERINGS- OG ADM. KOSTNADER LEVERT OSLO. ALLE VOLVOS DIESELMODELLER HAR PARTIKKELFILTER SOM STANDARD. GJ.SN. FORBRUK 6.5 - 7.5 L/100KM. CO2-UTSLIPP 159 - 199 G/KM. ILLUSTRASJONSFOTO.

Vi er et av skandinavias største og mest moderne rammeverksted. Stort utvalg av lister på lager. Vi kan sende over hele landet.

HELT NYE VOLVO XC60 SÅ AVANSERT AT DEN KAN STANSE SELV

Volvo XC60 er en crossover med et lidenskapelig design. Den har en luksuriøs by-bils komfort og firehjulstrekk med høy bakkeklaring for røffe kjøreforhold utenfor allfarvei. Den er Volvos sikreste bil noensinne og utstyrt med det prisvinnende sikkerhetssystemet City Safety som standard.

City Safety vil ved typisk kø og bytrafikk redusere ulykkesomfanget eller forhindre ulykker helt. Volvo XC60 vil selv bremse idet systemet registrerer at en kollisjon er i ferd med å inntreffe.

Velkommen til prøvekjøring og testing av City Safety. Vi lover deg en spennende opplevelse.

Du kan også virtuelt teste City Safety og bygge din egen Volvo XC60 på www.volvocars.no

PRIS FRA KR. 474 800,-* LES MER OM VOLVO XC60 OG CITY SAFETY PÅ WWW.VOLVOCARS.NO *VEIL. PRIS INKL. FRAKT-, LEVERINGS- OG ADM. KOSTNADER LEVERT OSLO. ALLE VOLVOS DIESELMODELLER HAR PARTIKKELFILTER SOM STANDARD. GJ.SN. FORBRUK 6.5 - 7.5 L/100KM. CO2-UTSLIPP 159 - 199 G/KM. ILLUSTRASJONSFOTO.

HELT NYE VOLVO XC60 SÅ AVANSERT AT DEN KAN STANSE SELV

Volvo. for life

20% Innhold

God kunst – 20 % rabatt 18

Ulf Nilsen

26

Nils Aas-mappen med Frans Widerberg, Håkon Gullvåg og Håkon Bleken

35

Morten W. Gjul

42 Anne Kristine Jarulf

46

Gro Hege Bergan

51 Thorstein Rittun

58

Chris Reddy

63 Tina Tobiassen

Gode kunstartikler 10

EKSKLUSIVT: Med kunstnerparet Ulf Nilsen og Ida Lorentzen på Blaafarveværket

22

KUNST I NORGE: INDERØYA: Nils Aas – Samtidskunstneren, installasjonskunstneren, tegneren og en klassisk skulptør

32

Morten W. Gjul – Oppspart alvor og erfaring i hver akvarell

38

ABSTRAKSJON: Anne Kristine Jarulf – Kvantefysikk, mellomrom og overganger

“Jeg vil gjøre verden til et nytt sted, og vrir på vår virkelighet.”

Chris Reddy side 54

44 FIGUR I FOKUS:

Gro Hege Bergan – Det som er spennende, er det som skjer mellom mennesker 48

LIVETS KUNSTNER: Thorstein Rittun – En verden med frodige former, forelskelse, flørt, musikk og glade farger

54

REDDYMADE: Chris Reddy – Mitt publikum er de som har gjennomskuet verden

60

FILOSOFI OG KUNST: Tina Tobiassen – En naiv optimist

66 KVINNE FRA KUNSTHISTORIEN:

Barbara T. Smith – Performancekunstner med kroppen som råmateriale 70

Interiørdesign: Eventyret Norway says

74

KUNSTSAMTALE med Jan Vincents Johannessen

78

DESIGN: Thomas Heyerdahl – Diamanter, teknologi og hus til foreldreløse barn

82

KUNST PÅ SVALBARD: Svalbard – Solid, men sårbart

86 VERDENS DYRESTE KUNSTVERK:

Damien Hirsts diamanthodeskalle For the Love of God: 600 millioner kroner 88

VERDT Å VITE: Kunstverk som ”ble borte”: Kong Olav-statuen

90

KLUBBSIDENE

”Det handler om å bryte opp og lytte til svarene inne i seg.”

Tina Tobiassen side 60

90 Bli med på foredrag og kunstnerkveld med Björg Thorhallsdottir!

6 Innho l d

MEDLEMSTILBUD

ulf nilsen

gro hege bergan

nils aas-mappen

morten W. gjul

anne kristine jarulf

thorstein rittun

chris reddy

tine tobiassen

20 % rabatt pü disse bildene i Aktuell Kunst 4 – kun for Kunstklubbens medlemmer.

7 Sa l g si ndex

NYHET fineArt // Kunstklubben AS har kjøpt opp Sveriges største kunstaktør pü nett Konstbolaget.se, og etablerer Skandinavias største kunstportal Den nye konstellasjonen blir Skandinavias største aktør med en forventet omsetning i 2009 pü mellom MNOK 40 og 50. Det nye selskapet vil ha nÌr 200 000 registrerte brukere. Svenska Konstbolaget AB ble etablert i 2003 med salg fra nettstedet www.konstbolaget.se.

Med markedets største utvalg av kunst og et salg pü ca. 1500 kunstverk per müned er konstbolaget.se i dag Sveriges ledende aktør for salg av kunst pü nett.

I Sverige kommer vi til ü satse sterkere pü merverdi til kundene i form av flere relevante tjenester, som man har lyktes godt med i fineArt, samt bedre teknisk løsning. Med dette oppkjøpet er vi glimrende posisjonert og vil kunne tilby kunder sü vel som kunstnere et nettsted med høy kvalitet og stor trafikk. Det vil ogsü i Sverige bli lansert et Kunstklubbkonsept likt det vi har i Norge.

Vi tar innramming pĂĽ ramme alvor!

Alt innen innramming t Stort utvalg av rammelister t Vi lager giclĂŠetrykk, fotoutskrifter pĂĽ papir og lerret. t Gunstige priser!

E.GABRIELSEN A/S Etablert 1894 - 115 ĂĽr i bransjen

KUNSTHANDLEREN I SENTRUM Kjente kunstnere - stort utvalg

TA MED DENNE ANNONSEN OG FĂ… 20% RABATT INNRAMMING HURTIG LEVERING

Telemarksgt. 2, Skien - Tlf: 35 53 39 11 ,JSLFCBLLFO 1PSTHSVOO t 5MG Meieritorget, Porsgrunn - Tlf: 35 55 14 50 "TCK“SOTFOTHU 4LJFO t 5MG Besøk vür butikk pü internett, www.midgaard.net 5FMFNBSLTHBUF 4LJFO t 5MG

Grensen 8, 0159 Oslo Inngang Nedre Slottsgate Tlf: 22 42 79 49 www.egabrielsen.no

Besøk oss pü www.midgaard.net

TIL INFORMASJON: Vi beklager en feil i Aktuell Kunst 2-2009. I artikkelen Odd Nerdrum; historien, ­debatten og det nerdrumske univers har vi desverre utelatt ü oppgi Jan Åke Pettersons bok Odd Nerdrum - Historieforteller og selvavslører (Aschehoug, 1998) som kilde.

Din rammemaker for ďŹ neArt i Trondheim www.rammeverkstedet.no e-post: post@rammeverkstedet.no

AKTUELL KUNST 4:2009 56. ürgang – Kunstklubbens medlemsblad

Medvirkende:

Fotografer: Anne Vesaas / anne.vesaas@fineart.no Gunnar Mjaugedal v/ CatchLight Fotostudio AS / mjaugedal@catchlight.no Reidulv Lyngstad / r-lyng@online.no Erik Thallaug Eva BrĂŚnd / foto-eva@online.no Forsidefoto av Gunnar Mjaugedal

Redaksjonen: Ansvarlig utgiver: fineArt // Kunstklubben Opplag: 20 000 Årsabonnement 450,- / Abonnementet løper til det sies opp skriftlig Mette Dybwad Torstensen / redaktør / cand.philol. med hovedfag i kunsthistorie / mette@fineart.no / Mob: 901 19 007 Rolf Stavnem / daglig leder fineArt / Kunstklubben / rolf@fineart.no / Mob: 920 85 907 Anne Krog / web- og produktansvarlig / anne@fineart.no Anne Vesaas / grafisk designer / fotograf / anne.vesaas@fineart.no Gro Muktan Holter / gallerimedarbeider / kunstner / utdannelse fra Statens kunst- og hündverkskole / gro@fineart.no

Design / trykk: Ann-Kristin Meyer / z-media / annkristin@zmedia.no Foto av kunst: Siri Møller / siri@sirifoto.no Kunstklubben / abonnement: Kristin Krugerud / kristin@fineart.no / 22 99 54 06 / Mob: 913 90 389

Frilansere: Annette Narverud / cand.philol. med hovedfag i kunsthistorie / ansatt i Norske arkitekters landsforbund / ana@arkitektur.no Line Ruud Ă˜rslien / cand.philol. med hovedfag i kunsthistorie / redaksjonssekretĂŚr i Billedkunst / liruud@gmail.com Karine Nigar Aarskog / utdannet journalist / ansatt i Aarskog Media / karine@aarskogmedia.no Stine Marie Lundblad / cand.philol. med hovedfag i kunsthistorie / formidlingsansvarlig Tromsø Kunstforening / stine.lundblad@tromsokunstforening.no

Annonsering: Petter Stavnem / petter@adverts.no / Mob: 982 25 006 Galleri og bestilling: Tonje Buer / kunstklubben@fineart.no / 22 99 54 15 / Faks: 22 99 54 20 Galleriets üpningstider i Maridalsveien 33 P: Mandag, tirsdag og onsdag 9–17 Torsdag 9–19 | Fredag 9–16 Lørdag 10–14 (fra september) Benytt vürt nettgalleri: www.fineart.no

8 Medv i rk ende

K

jære leser og medlem

På Helsfyr fikk vi et innblikk i Gro Hege Bergans kunst. Hun kan trygt kalles en ­observatør av livet med sine tvetydige bilder. I en låve innerst i Maridalen i Oslo møtte vi kunstneren Chris Reddy, som fikk den jødiske ambassadøren på nakken for noen år siden, og som insisterte å ta av skjorta under fotograferinger. I sterk kontrast står kunsten til Thorstein Rittun, denne snille gamle mannen med sine orkideer og glade og livsfylte bilder, folkekunstneren, som de fleste har på veggen. Og ikke minst er kunstsamtalen med Jan Vincents Johannessen verdt å få med seg; legen og kunstneren som har gitt ut Norges bestselgende non-fiction-bok gjennom tidene: Kunsten å leve.

Jeg håper alle disse samtalene gir dere noe, og setter kunsten i et bredere perspektiv, nemlig livet. For som Ulf Nilsen sa i sitt intervju: Kunst er å sy sammen virkeligheten på ny og på ny.

1970-tallet

Mye tid alene som barn kjennetegner både Ulf Nilsen og Pushwagner, men også kunst­neren Anne Kristine Jarulf. I en atelierkjeller i Moss over jordbær og kaffe skulle det vise seg at intervjuet med Anne kom til å dreie seg mer om kvantefysikk enn grafikk. Utrolig nok er hennes abstrakte bilder nokså konkrete gjengivelser av virkeligheten. For verden er ifølge naturvitenskapen abstrakt. I Tønsberg hadde vi nok en filosofisk samtale med Tine Tobiassen, og om hennes utstilling på årets Obamafestival, om å gjøre det umulige mulig. Vi har dessuten tatt turen til Inderøya i Trøndelag og møtt akvarellmaleren Morten W. Gjul – også han med sin historie. Der fikk vi føle lokal-Norges kulturengasjement på kroppen, og vi hadde et minneverdig besøk på Nils Aas Kunstverksted. Sammen med historien til denne dyktige billedhuggeren kan du få en god pris på den såkalte Nils Aas-mappen som ble laget av Frans Widerberg, Håkon Gullvåg og Håkon Bleken for å finansiere en bok om Nils.

1982

Når vi starter å planlegge en ny utgave av Aktuell Kunst, vet vi kun hvilken kunst vi skal presentere for salg, men aldri helt hvordan innholdet vil bli, og hvor dypt vi vil gå. Jeg vil påstå at denne utgaven byr på utrolig mange nære og sterke livshistorier fra høyst ulike kunstnere, og med mange perspektiver på livet. Likevel er det en vag fellesnevner der. Mange har hevdet at Pushwagners kunstnerskap har sitt utspring i en lang periode i barndommen da han måtte være i ro etter en ulykke, og tegningen ble hans redning.

Ulf Nilsen, som du møter på side 10, fikk tuberkulose som 7-åring og ble liggende i en lang tid på isolat uten å møte sin egen familie. Men han tegnet. I dag er han en av Norges fremste kunstnere, som denne sommeren stiller ut på Blaafarveværket og på Stenersenmuseet til høsten. Sammen med sin kone, Ida Lorentzen, er de kanskje årets mest spennende kunstnerpar.

1960-tallet

Vi i redaksjonen vil først og fremst takke for en strålende kveld med Pushwagner. Det var over 200 medlemmer som kom for å se kunstneren og høre foredraget til Petter Mejlænder. Dette viser at det er en stor interesse for medlemskvelder. Vi kan derfor nå friste med en ny medlemskveld 9. september, med Björg Thorhallsdottir. De som leste intervjuet med Björg fra Barcelona i forrige nummer, vet at dette kan bli et sterkt møte.

Igjen vil jeg også dele noen bilder fra vårt arkiv, og vise dere Aktuell Kunsts mange forsider og design fra 1953. God høst!

2002

Velkommen til Norges eldste og største kunstmagasin!

Med vennlig hilsen Mette Dybwad Torstensen Redaktør 9 Leder

Ek sk l usi v t

10

Eksklusivt

Studioscene

Ulf Nilsen og Ida Lorentzen på Blaafarveværket Med kunstnerparet

– Mange er dessverre redd for å stille feil spørsmål til ”kunstneren” når de møter meg, men jeg blir svært takknemlig for alle spørsmål når jeg guider rundt på utstillingen min på Blaafarveværket. I møte med publikum og i det offentlige rom tar ofte bildene en annen vending. De er ikke lenger mine private hemmeligheter på atelieret, sier Ulf. – Ja, akkurat som drømmer alltid er åpne for tolkninger, er også dine bilder åpne. Bildene er også fylt med symboler, som klokken, stokken, blomster og så videre, som kan gi noen knagger. Men den hele fortellingen er likevel skjult.

– Det er sant, Ida, men jeg vil heller kalle disse objektene for nøkler.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Gunnar Mjaugedal

V

i har akkurat ankommet vakre Blaafarveværket. Ulf Nilsen og Ida Lorentzen møter oss smilende, velkledde i lindresser. Kunsthistoriker Gunnar Danbolt har nettopp skrevet at Ulf Nilsen kler seg snarere som en svensk poet enn en norsk maler. At han er stille og meditativ, og ikke blant de kunstnere som snakker og snakker om det de gjør. Vi møter en velartikulert og filosofisk Ulf, som absolutt deler sine innerste ­tanker omkring maleprosessen og historiene bak sine bilder.

– Skal vi varme opp med en lunsj? åpner Ida, og leder oss inn til Værkssmia og Bødtkerverkstedet, hvor tønnemakeren (bøkkeren) en gang for lenge siden laget tønner for emballasje. På veien hilser Ulf på flere eldre besøkende som har kommet med buss fra Nesøya hvor kunstnerparet bor. Museumspedagog Kari har også blitt med. Ulf forsyner seg med Værkets hjemmelagede karbonader. For to år siden ble han invitert hit for å stille ut som årets samtidsutstiller i dialog med de eldre kunstnerne Nikolai Astrup og prins Eugen. Ida trekker en spennende kontrast mellom sin mann og de avdøde med-utstillerne.

– Astrup og Eugen skildrer landskapet med bakgrunn i deres observasjon av naturen. De hentet motivet fra det de stod overfor. Ulf henter heller motivene innenfra. Bildene er fragmenter av drømmer, og som drømmer er de usammenhengende med både abstraksjon og realisme i samme motiv.

Ulf utfyller sin kones beskrivelse.

– Du kan si at mine ting er sett, men ikke gjenskapt. Det er mange historier som er knust og satt sammen igjen. Eugen er derimot en ren naturforteller, der det atmosfæriske er viktig. Overfor et kunstverk vil alle mennesker bestrebe etter å forstå. Man må alltid ha et bindeledd mellom virkeligheten og drømmene. Her kommer mine nøkler og gjenkjennbare gjenstander inn.

Alle kjenner vi igjen en trillebår, klokker, stoler, blomster, trær og så videre.

På utstillingen har jeg også dempet lyset med 50 prosent, malt flere vegger, bygget om rommene og blendet to vinduer med en vegg. For meg er det viktig at verkene mine sees som en stor installasjon; man skal ikke se bildene som vinduer på hvite vegger, men på en måte gå inn i min billedverden.

Kari skyter inn: – Tilbakemeldingen fra publikum, Ulf, er at de blir så nysgjerrig på dine bilder. De er litt skjult, og både viser og ikke viser. Det er noe tvetydig der, noe som fanger, og som åpner ulike porter hos betrakterne. I tillegg er det denne vakre stillheten.

– Ja, strandbildene er jo hentet fra et sted som nettopp er fylt med mye støy, men hos dine badende mennesker er det en komplett, drømmeaktig stillhet, ­legger jeg til med nikk fra Ida og Ulf. – Kan vi ikke ta kake og kaffe etterpå, og se på utstillingen med en gang, bryter Ida ivrig inn.

– Nei, Ida, nå sitter vi her og prater så rolig. Så kan vi heller se bildene etterpå, og kanskje tenker de at kunstneren tok helt feil, smiler Ulf. – Da vil jeg ha kake eller lefse, som Blaafarveværket er kjent for, ler Ida.

11 Ek sk l usi v t

– Ja du er glad i kaken her, smiler Ulf kjærlig tilbake, før han fortsetter.

– For meg betyr det mye som kunstner å møte mitt publikum. For noen av de besøkende kan det være deres første møte med samtidskunst. Det er en stor, folkelig målgruppe som kommer hit, og som man kanskje ikke treffer på andre kunstarenaer og gallerier. Det kjennes godt å nå mange.

Ulf Nilsens historie – Jeg er ikke arvelig belastet. Mor og far var overhodet ikke opptatt av kunst.

Det eneste bildet vi hadde på veggene hjemme ved siden av familieportretter, var en reproduksjon av van Gogh og Cezanne. Ensomhet er et viktig stikkord når jeg skal forsøke å beskrive min oppvekst, skriver Ulf i boken Passasjer som kom i 2000 om hans kunst.

Ulf vokste opp i et sterkt religiøst hjem i Trondheim. I troen fant han kraft og kjærlighet, og det gav ham styrke når han som sjuåring fikk tuberkulose.

I halvannet år var han innlagt på Nylandet sanatorium utenfor Trondheim.

Behandlingen besto blant annet av isolasjon i et dunkelt rom, hvorav syv måneder på ryggen. Fastbundet. Fordi legene mente at opphisselse og sterke følelsesmessige svingninger kunne forsterke sykdommen, fikk ikke foreldrene lov til å besøke ham.

I dag er Ulf en anerkjent billedkunstner. Nasjonalmuseet for Kunst eier ni av hans malerier, Astrup Fearnley Museet fem, og han er også kjøpt inn blant annet av Det Kongelige Slott, New York Public Library og Rogaland Kunstmueum. Mange har hevdet at Ulf startet som kunstner for å finne nye måter å kommunisere på, eller det Ulf kaller passasjer inn til andre mennesker. Hans barndom var preget av taushet fordi han stammet så voldsomt.

Han har selv skrevet at det var umulig å bli fortrolig med noen og få venner.

Ingen hadde tålmodighet, og hans frustrasjon vokste med behovet for å ­uttrykke seg. Helst forble han taus.

– Livet er å uttrykke seg, og jeg måtte finne en erstatning for ordene i språket. For meg ble det bilder – jeg søker ikke det ordløse maleriet, men det som fylles med ord, har Ulf sagt i et tidligere intervju med Aftenposten.

I femte klasse fikk han en lærer som oppfordret ham til å mime når elevene skulle opptre for hverandre. Det ble en suksess. Han ble noe i skolekameratenes øyne. Ulf ble så flink i pantomime at han en stund overveide å studere videre i Paris, men valgte til slutt maleriet. Gjennom mimen lærte Ulf å skape symboler på en visuell måte, og mange merker hans bilder sterkt i kroppen, en sterk fysisk påvirkning. En lærer i ungdomsskolen hadde sett hans tegnetalent, og insisterte på at han skulle utvikle dette. Hver lørdag kom Ulf til læreren og hans pratsomme papegøye som snakket flere språk; en nokså eksotisk opplevelse for en 13-åring i Trondheim. Etter hvert fikk læreren Ulf inn på Trondheim Kunstskole med Roar Wold som lærer, der han en kveld i uken kopierte de franske mestrene. Foreldrene til Ulf var engstelig. I deres øyne var sønnen ingen robust ungdom, og et liv som kunstner var det samme som et liv i sult og nød. Dermed ble det interiør- og reklameskole på Ulf. Samtidig kom han i kontakt med miljøet på Trøndelag Teater, og som 20åring ble han ansatt som teatermalerassistent.

– Selv om jeg allerede som 16-åring var fast bestemt på å bli billedkunstner, var det teateret som konkret sparket meg i gang. En svensk gjestescenograf sa at jeg måtte søke Statens Kunstakademi i Oslo. Jeg gjorde som han sa, og kom inn høsten 1972. Men som en engstelig, stammende småbygutt som aldri hadde vært utenfor Trondheim, var det skremmende å bare reise til hovedstaden. Jeg fikk et halvt års utsettelse. I stedet leide jeg sammen med to skuespillervenner et lite, hvitt hus på øya Mykonos i Hellas. Moren i huset og jeg ble gode venner og hadde lange samtaler. Jeg kunne ikke gresk, så hun snakket, og jeg tegnet og mimet. For første gang i mitt liv følte jeg at jeg kommuniserte med mennesker, og jeg våget å begynne på Akademiet noen måneder senere, forteller Ulf i boken sin.

12 Ek sk l usi v t

Etter å ha stammet i 25 år forsvant det plutselig. Vendepunktet var en kveld han var ute sammen med studievenner. Han så en vakker kvinne han ville snakke med, og ivrig glemte han seg selv da han prøvde å få kontakt.

Plutselig fløt ordene. Han stammet ikke.

– Hele kvelden snakket jeg som en foss. Den vakre kvinnen forsvant. Jeg så henne aldri igjen, men den kvelden ble et vendepunkt for meg.

På Akademiet møttes Ulf og Ida, og de giftet seg i 1979. I dag har de en datter sammen, og Ida har atelier på deres vakre eiendom på Nesøya. Ulf har overtatt det gamle atelieret til Morten Viskum på Lier. Selv har Ida sagt at de er hverandres forutsetninger, ikke konkurrenter. Ulf forteller oss om hvordan de møttes.

– Jeg husker at en av professorene tok meg med opp på loftet for å vise meg de særegne bildene til en amerikansk søker, Ida. Jeg tenkte at hun var så utlært, og vi hadde aldri sett noe lignende. Hun kom inn på Akademiet, ­naturligvis. Etter hvert ble vi kjent.

I 1970-årene foretok Ulf flere reiser til England, New York og Italia.

I 1978 fikk han med fem arbeider på Høstutstillingen og mottok Morgenbladets pris. Debututstillingen var i galleri Haaken i 1980. Som i dag var også den

årene bleknet minnene. De ble stille, akkurat som klokkene i kunsten hans.

Klokkene ble også et viktig motiv på Roma-utstillingen det samme året, med strålende kritikker i byens aviser.

Etter Roma-utstillingen i 1990 ble Ulf invitert til den lille byen Anticoli Corrado. Planen var å hvile noen dager, men han ble der i åtte måneder.

Byen er kjent som kunstnernes og modellenes landsby. Tidligere var det nemlig vanlig at gjeterne og bøndene herfra dro inn til Roma på markedsdagene og bød seg frem som modeller. Camille Corot var blant annet en kunstner som ofte benyttet seg av modeller fra Corrado. I dag er innbyggerne svært bevisst sin historie som modeller i kunsthistorien. Ulf inviterte til atelieret noen mennesker som hadde fanget hans interesse, og portretterte dem.

Resultatet ble en portrettutstilling i et nyoppusset kunstgalleri i byen, sammen med objektene modellene var kjent for; stokkene deres, verktøy og ulike eiendeler. Vel hjemme i Norge søkte Ulf ly i en nedlagt brødfabrikk i Norabakken i Oslo, som både fungerte som et utstillingslokale og atelier. Det ble også flere arbeidsopphold i New York. I det neste tiåret fulgte en rekke store utstillinger: På galleri Wang, i Erkebispegården i Trondheim og i krypten i Nidarosdomen, Rogaland Kunstmuseum og på Henie–Onstad Kunstsenter.

Kunst er å sy ting sammen på nytt og på nytt.

Anna unge Ulf opptatt av mangel på sammenheng i motivene sine – det tilfeldige og det planlagte side om side, en oppsplittet, fragmentert virkelighet. Siden debuten har han ikke ønsket at bildet ”skal gå opp”. Bildene er både et ytre fysisk rom og et indre psykisk rom.

I 1983 stilte Ulf ut på festspillene med Gruppe Zink. Deretter gikk det flere år før neste store utstilling i galleri Haaken i 1988. Allerede på denne tiden var det vanskelig å skille fiksjon og virkelighet i bildene.

– Jeg kan ikke dra klare grenser. Tvert imot har jeg behov for å forene drøm og virkelighet, la dem gli over i hverandre. Jeg er ingen politisk maler i 1970-årenes forstand, men tenker at kunsten kan gi passasjer inn mot en erfaringsvirkelighet som også er åpen for andre, sier Ulf til forfatteren Gunnar Danbolt i boka Passasjer.

På separatutstillingen i 1990 på Haaken kom klokkeformen til Ulf inn for første gang, sammen med vannmotivene. Han hadde bodd en tid i Firenze, der han ble vekket av klokkene fra San Marco-klosteret hver morgen. Med

Forfatteren Danbolt har beskrevet Ulf som en konseptkunstner, selv om han anvender pensel og pigment på lerret. Han trekker også Ulf frem som en fremragende maler, som bedre enn de fleste behersker maleriets språk.

Danbolt avslutter med å si at Ulf er en maler som hele tiden forsøker å si noe vesentlig om det å være et menneske i verden.

Hvem er Anna?

Vi vender tilbake til Blaafarveværket og sommerutstillingen Drømmesommer.

Ulf viser oss inn i hovedbygningen. I første etasje henger malerprinsen Eugen (1865–1947) og Nikolai Astrup (1880–1928) side om side med sine vakre farger og lys. De historiske utstillingene på Verket har siden 1978 vært konsentrert rundt perioden 1850–1950, med nordisk kunst i sentrum. Her har en rekke av Nordens mest kjente malere vært presentert; Carl Larsson, Anders Zorn, Christian Krohg, Edvard Munch, Vilhelm Hammershøi, P.S. Krøyer, Michael og Anna Ancher, Helene Schjerfbeck, Ernst Josephson,

13 Ek sk l usi v t

Solregn

Thorvald Erichsen, Erik Werenskiold, Harriet Backer, Harald Sohlberg, Adolph Tidemand og Hans Fredrik Gude. Av samtidskunstnere har Ida Lorentzen, Ørnulf Opdahl og Håkon Gullvåg i de senere år prydet rommene.

På vei opp trappen får vi en forsmak på Ulfs utstilling med maleriet Still life with an accident. Vel oppe i de ombygde lokalene trekkes vi først mot utstillingens hovedbilde Anna, som har fått mye oppmerksomhet i media.

– I dette bildet kom faktisk bakgrunnen først, laget med en slags svaber.

Hvis bunnen synger, fødes det andre raskt. Deretter kom blomstene og stokken. Til slutt kom Anna. Anna ble født fra en svart bunn, noe jeg aldri har gjort før. Jeg lette gjennom mange års gamle skisser og fant henne. Men hun kunne ikke se på oss, da ville mye av spenningen i bildet forsvinne. Hele veien er det valg man må ta som kunstner: Skal jeg forklare alt på den hånden og avslutte den, eller skal jeg kun antyde hvordan hun holder rundt stokken? Bildet har en grovhet, men også en melankoli, forteller Ulf. – Hvem er Anna?

– Anna er et navn som kan leses fra høyre til venstre og omvendt; et pandogram. Hun svømmer mot oss, men understrømmene trekker henne tilbake i bildet. Vann har også fulgt meg som et tema, eller det vannlige, i mange år. Med vann følger også assosiasjoner som flytende, oppslukning, det transparente og mørke. Blomster som motiv begynte jeg å male da jeg ble invitert til å stille ut på Baroniet Rosendal. Jeg tenkte at hvis jeg noen gang skulle male blomster, måtte det bli der. I Anna beveger fremstillingen av blomster seg fra realisme til ren abstraksjon.

Foran Anna kommer det mange spørsmål: Holder hun seg fast i stammen, eller glipper hun? Har hun forlatt land? Lar hun seg flyte med stammen?

– For meg må et kunstverk ha en frihet til å både ha en dypere fortelling, og samtidig være noe man kan gå til på lik linje som man går til en foss eller et alter.

Vi beveger oss bort til tre bilder som har fått en spesialdesignet ramme og et bord under, fylt med Ulfs skisser og notater. Han skisserer alltid, og ser

på sine malerier som gjort av en voksen mann, mens i tegningene er han en gutt igjen, med lekenheten og det spontane.

– Det er kanskje enhver kunstners drøm å gå tilbake til leken, der tilfeldighetene blir tatt vare på. For meg er det viktig å ikke gjenta meg selv, å ikke eie en teknisk erobring. Kunst handler om å sy sammen på nytt og på nytt.

Ida, derimot, har en kjærlighet til ett motiv, rommet. Alt jeg maler, må imidlertid ha en menneskelig gehalt, og da blir temaene naturligvis glede, sorg, skjønnhet, melankoli og så videre. Videre har elementene jord, luft og ild gått igjen i bildene mine. Jeg kobler også drømmen og virkeligheten, der undringen er viktig. Er treet i live? Flyter det på vannet? Bildene går likevel ikke opp i en enhet. Det er mange brå valg i hvert bilde, og jeg lar kaoset virke så lenge som mulig.

– Bildene dine krever en enorm tilstedeværelse i prosessen. Hvert valg er nøye overveid, til den minste fold i draperiet.

– Livet har mange gleder, men å være kunstner er ikke en slik glede for meg. Hver dag i atelieret er en åpen kamp. Derfor er det så deilig å leve med Ida; to temperamenter møter hverandre.

De to solsikkene i bildet On the edge sto en hel vinter utenfor Ulfs atelier.

– Det er en tristesse i bildet. Blomstene har holdt seg oppe gjennom en hel vinter, men begynner å gå i oppløsning. I maleriet kan man nettopp forstørre den fysiske verdenen, oversize, og gjøre noe større enn virkeligheten.

I bildet Winterreise malte Ulf til musikk av Schubert. Her ser vi en hule, en isbre og et tre uten blader.

– Hvor står publikum i dette bildet? Står de inne i hulen og ser ut, eller omvendt – ser de inn i en hule? Er det en reise innover i noe? Selv om det ikke er mennesker synlig med, vil jeg alltid ha et sterkt menneskelig nærvær i bildene mine.

På motsatt vegg henger et underlig, nærmest surrealistisk maleri; Studio Scene. Draperiets form kan minne om en omfavnende overkropp.

14 Ek sk l usi v t

I

– Den ovale formen er feministisk, som et egg, og satte i gang ting.

Klokkene har fulgt meg etter at jeg kjøpte noen gamle kirkeklokker i Italia. Er de i ferd med å falle ut av bildet? Naturen er også trukket inn med enkle elementer. Her finner du både klarhet og utydelighet. Dette er det, men hva er det? Uferdighet er malerens språk. Man får også en kroppslig følelse. En dame sa hun så hofter og Queen Viktorias kjole! For meg er ett spørsmål viktig: Hva skjer med deg når du ser kunstverket? Men du skal ikke nødvendigvis forstå!

Maleriet Witness (a self-portrait) er et annet sammensatt og tvetydig verk.

Her skjules ting i mørket under noe som kan minne om en steinhelle, mens andre ting kanskje ligger skjult under et draperi med voldsomme former.

Stokker titter frem tre steder. Kanskje danner de et kors?

– Det er mange porter inn i dette verket. Bildet lukker og åpner opp verdener. Under ligger det en historie gjemt. Mange har også fått religiøse tanker eller triste følelser foran bildet.

Vi beveger oss inn i et annet rom med et enda mer dempet lys. Den sakrale følelsen forsterkes. Badebildene her inne ble første gang stilt ut på Henie–Onstad Kunstsenter i 2004, og har siden hengt rundt et svømme­ basseng hos eieren, beskyttet av glass.

– Her kom også bunnen først, og deretter figurene. Det er verken sol eller regn, og en stillhet. Det er dermed ikke et typisk sommerbilde.

Bakgrunnen og naturen glir inn som en del av kroppene. Her er det også drømmer og antydningens språk som gjelder.

Før vi forlater årets sommerutstilling på Blaafarveværket, forteller Ulf om sine månebilder.

– Jeg og Ida leide Arne Haukelands hjem på Tenerife, og jeg satt ofte på stranda og skisserte månen og silhuettene av kroppene. Opprinnelig hadde bildene en positivitet og lekenhet i seg, men et halvt år etterpå kom tsunamien. Plutselig endret betydningen i bildene seg for de som så dem; fra glede til angst.

da Lorentzen (f. 1951) og Ulf Nilsen (f. 1950) er kanskje et av Norges mest berømte kunstnerpar som har stilt ut på en rekke av våre tunge institusjoner: I 2004 fylte Ulf Nilsen de to store prismasalene på Henie–Onstad Kunstsenter med strålende kritikker. Han har også blant annet stilt ut i galleri Haaken og Kunstnerforbundet på 1990-tallet. I fjor overrasket han med blomstermotiver på Baroniet Rosendal. I sommer har han blitt sett av over 100 000 mennesker på Blaafarveværket, og åpner snart en ny separatutstilling på Stenersenmuseet. Hans kone Ida Lorentzen har sin faste utstilling på Nyfossum, en del av Blaafarveværket, og har også trukket årets sommerpublikum til Haugar Vestfold Kunstmuseum i Tønsberg. I tillegg kan hun skilte med separatutstilling på blant annet Henie–Onstad Kunstsenter, Rogaland Kunstmuseum i Stavanger og Nordnorske Kunstmuseum, samt det offentlige signingsportrettet av kongeparet i 1992. I oktober stiller kunstnerparet sammen ut på Trafo i Asker. De har vært gift siden de møttes på Akademiet i Oslo i 1970-årene. Begge produserer minimalt grafikk på begrensete utsalgssteder. ■

– Men de har dette typiske nordiske lyset, innskyter Ida som er kommet tilbake.

I et lite rom vises en film med Ulf som snakker med Kari om utstillingen.

Flere eldre damer snur seg da de ser kunstneren vandre inn i egen person.

Han hilser litt sjenert.

– Jeg uttrykker meg klarere der enn noen gang, ler Ulf og peker på filmen.

Jeg kikker litt fortvilet ned på krusedullene som utgjør notatene mine med like fragmenterte setninger og like mye tvetydighet som i bildene til Ulf, og nikker forsiktig bekreftende.

På de siste veggene henger blomsterbilder malt på pleksiglass.

– Ideen ved disse bildene var at jeg ikke ville miste den første ideen. I vanlige malerier maler man jo nettopp over bunnen. På pleksiglass blir begynnelsen bevart, og kan sees fra den andre siden.

Vi går ut fra utstillingen for å fotografere i en hule bak Værket som mange feilaktig tror er Koboltgruvene som ligger et par kilometer fra oss. Ida viser oss Glasshyttas hovedsal som har plass til 320 mennesker, og hvor Værkets store smelteovner tidligere var plassert. Her har Ida selv malt et av sine bilder, som henger på veggen over utstillingen Fra koboltmalm til blåfarve med montre som viser prosessen fra gruvedrift i Koboltgruvene til ferdig pigment på Værket.

– Visste dere at dette er Nord-Europas største rom laget med bindingsverk fra 1776, uten en eneste søyle? Da kommunen bestemte å rive dette huset, bestemte Kjell Rasmus Steinsvik og kona hans Tone å kjøpe opp husene her på Blaafarveværket. Og slik startet Værkets moderne historie som en kulturinstitusjon. Men skal vi ta noe å drikke før dere går? Kan vi ikke sitte her inne? Jeg trekker alltid inn i husene, jeg, smiler hun.

– Nei, Ida, vi må jo ut i sollyset og Guds natur, erklærer Ulf. (Kilde: Ulf Nilsen – Passasjer 1978–1999, Gunnar Danbolt, Labyrinth Press AS) Se kunstnerens CV på www.fineart.no

A

ktuelt Utstillinger med Ida Lorentzen og Ulf Nilsen i 2009: Prins Eugen, Nikolai Astrup, Ulf Nilsen: Drømmesommer Blaafarveværket frem til 20/9 2009 Ida Lorentzen: Hidden secrets Haugar Vestfold Kunstmuseum frem til 30/8 2009 Ulf Nilsen: Maleri Stenersenmuseet i perioden 15/10 – 30/12 2009 Ida Lorentzen og Ulf Nilsen Trafo i Asker i perioden november 2009– januar 2010 ■

15 Ek sk l usi v t

IL

–Ida Lorentzens

Rom for ettertanke

interiørmalerier

De synes så sarte og underfundige, Ida Lorentzens malerier av rom. De trekker betrakteren til seg med sin intense tomhet og kraftfulle atmosfære. De tar deg med på en reise som vekker spørsmål langt utenfor malerienes intime verden. Frem til 30. august kan hennes kunst sees på Haugar Vestfold Kunstmuseum i Tønsberg.

Tekst Stine-Mari Lundblad / Foto Gunnar Mjaugedal / Haugar Vestfold Kunstmuseum

I

da Lorentzen er en anerkjent og veletablert kunstner innen norsk samtidsmaleri. Hun er født i New York i 1951, med norsk far og amerikansk mor. Lorentzen ser ut til tidlig å ha blitt tiltrukket av det figurative maleri, og gikk derfor på Boston University School of Fine Arts i årene 1970–74. Dette var en av få kunstutdanninger som kunne tilby en større vektlegging av en tradisjonell akademisk undervisning (basert på modellstudium) på denne tiden. Det var som ung kunststudent Ida kom til Norge. I årene 1974–79 studerte hun under lærerne Ludvig Eikaas, Halvdan Ljøsne og Alf Jørgen Aas ved Statens Kunstakademi i Oslo. Ida Lorentzen er mye brukt som portrettmaler, og hun har blant annet portrettert dronning Sonja (1994). Hun malte også signingsseremonien i Nidarosdomen i 1991.

Særegne interiører Det har alltid vært interiører for Ida Lorentzen. Hun var bare 20 år da moren døde. Det har preget hennes kunst i over 30 år. Hun har blant annet

malt rommene i foreldrenes sommerbolig på Nesøya, (hvor hun selv bor i dag), i mannen Ulf Nilsens atelier i New York, rommene på Hammersborg slott, på Nyfossum på Blaafarveværket og sine egne atelierer.

– Med moren min forsvant veggene i tilværelsen, så jeg bestemte meg for å male rom. Jeg måtte ha en ramme rundt livet mitt. Jeg har på en måte viet livet mitt til slike stille rom, der jeg har samtaler med de som er borte, har hun uttalt i flere intervjuer.

Idas rom er folketomme værelser uten tilgang til en ytre verden. De første bildene ble født da hun som kunststudent i Boston oppdaget fascinasjonen av å male rommet etter at modellen og medstudenter hadde forlatt det. Som kunstgenre har interiørmaleriet en lang tradisjon i europeisk kunsthistorie. Denne genren blomstret i 1600-tallets Holland, og spesielt bør kunstneren Jan Vermeer (1632–1675) nevnes. På 1800-tallet blomstret interiørmaleriet opp på nytt. Eksempler her finner vi hos danske Vilhelm Hammershøi (1864–1916) og vår egen Harriet Backer (1845–1932).

Lorentzens malerier kan sies å være i slektskap med disse, men skiller seg

16 Ek sk l usi v t

også merkbart fra dem. I motsetning til Hammershøi og Backer ønsker ikke Lorentzen å gjengi et stemningsfullt interiør slik det vil kunne presentere seg for oss gjennom synssansen. Lorentzen står, ifølge henne selv, alltid og maler med ryggen til motivene sine. På den måten oppnår hun både en nærhet og en avstand til dem. Slik er det at hun alltid maler noe hun har sett og ikke noe hun ser ut ifra en direkte observasjon. Lorentzens kunst er dermed ikke det man forbinder med tradisjonelt interiørmaleri. Dette er fordi hun i maleriene selv konstruerer og bygger opp sine helt særegne rom.

B laafarveværket og Koboltgruvene

– et 8 kilometer langt museum med fire avdelinger: Værket, Haugfoss, Nyfossum og Koboltgruvene

Pastellene Det er kanskje oljemaleriet Ida Lorentzen er mest kjent for i sin kunstneriske produksjon, men hun arbeider også mye med pastell. I direktørboligen Nyfossum på Blaafarveværket i Modum har Lorentzen fått et eget visningssted for flere av sine pasteller. Der er motivene hentet fra rom og krinkelkroker rundt om i det samme huset som bildene er utstilt i. Pastellene er plassert på veggene mellom antikke møbler, fargerike blomster og florlette gardiner. Man kan selv velge hvilken rute man vil gå gjennom de forskjellige rommene, og det blir derfor opp til tilfeldighetene hvilke av dem man kommer over først; det fysiske rommet, eller motivet som er hentet fra det.

I flere av pastellene består motivene av utsnitt og deler av interiører, ofte viser åpne dører vei, rom etter rom, innover i bildet. I noen av dem er veggene aksentuert, i andre har gulvet fått en større rolle. Sentralt i dem alle er lyset og ”luften” i de ellers folketomme værelsene. I de virkelighetsnære interiørene er det ofte lysskinnet som faller inn utenfra, som spiller hovedrollen. Disse pastellene representerer fragmenter av rom, fragmenter av et hus. Tankene forblir derfor i dette huset, imellom disse veggene, idet man vandrer fra rom til rom.

Blaafarveværket er en tidligere norsk gruvebedrift ved Åmot i Modum kommune i Buskerud. Det var Norges største industribedrift på 1800-tallet, der man utviklet blåfarge fra koboltmalm som ble benyttet i papir-, porselens- og glassindustrien. Det norske Blaafarveværket dekket på det meste 80 % av verdensmarkedet for blåfarge, og ble grunnlagt av den dansk-norske kongen i 1770-årene.

Allerede i 1788 eksporterte verket blåfarge til Kina og Japan.

Under napoleonskrigene ble verket i 1813 pantsatt av kongen til den svenske kjøpmannen Peter Wilhelm Berg, og videre solgt på auksjon til den da 27 år gamle forretningsmannen Benjamin Wegner i 1822. Dette markerte begynnelsen til verkets storhetstid, og det sysselsatte etter hvert over 2 000 mennesker. I denne perioden var Blaafarveværket en foregangsbedrift i verdenssammenheng når det gjaldt arbeideres rettigheter. Wegner innførte en rekke sosiale ordninger for sine arbeidere som sjenerøse sykelønns- og pensjonsordninger, foruten en rekke andre tiltak for å bedre arbeidernes levekår.

Verkets storhetstid tok slutt i 1849, og driften ble gradvis redusert til den ble stanset helt i 1898. I september 1968 oppdaget Kjell Rasmus Steinsvik hva som var i ferd med å skje med det tidligere Blaafarveværket. Sammen med sin kone, Tone Sinding Steinsvik, begynte han å kjøpe opp de over 50 eiendommene. Stiftelsen Modums Blaafarveværket ble grunnlagt i 1971. Det ble først en konflikt med kommunens interesser for arbeidsplasser i området. I dag er Blaafarveværket et av Norges 10 mest besøkte museer med over 100 000 besøkende hver sommer. Den årlige kunstutstillingen har blitt en institusjon; fra åpningsutstillingen med Christian Skredsvig i 1978. Fra 2005 satset man også på samtidskunstnere i dialog med historiske malere, der Ida Lorentzen var den første i dialog med Vilhelm Hammershøj.

Kreativ prosess Ida Lorentzen legger stor vekt på den håndverksmessige kvaliteten i arbeidene sine. I maleriene er det oljemalingen som gir en ekstra tyngde og kraft til motivene, noe kunstneren selv mener hun ikke kunne oppnådd i like stor grad med akrylater eller andre typer bindemidler. 1 På lerretet legges flere toner av grått over en undertegning i rødt og oransje. Den oljebaserte teknikken hun bruker, fremhever den samme sarte tørrheten i overflaten som pastellene bærer preg av. På den måten overføres det matte uttrykket også til oljemaleriet. Malemåten og teknikken er viktig både for kunstneren og det kunstneriske uttrykket. Lag for lag legges malingen på lerretets overflate og vitner om spor av tid. Det viser samtidig hvor viktig den kreative prosessen er for kunstneren. Dette kommer spesielt fram i oljemaleriene.

Et eksempel er et oljemaleri på Blaafarveværket; Fra Glasshytten (2005).

Motivet er et utsnitt av et rom der to vegger i røde mursteinstegl møtes.

Interiøret synes realistisk, men et forunderlig hvitt lys faller inn gjennom dør og vindu. Lyset reflekteres inn på de glatte flisene i gulvet og kutter hardt, nærmest illevarslende, i de ellers varme fargene. De mørke, mettede fargene i interiøret står i sterk kontrast til de helt hvite feltene i dør og vinduer, som på sin side kan oppfattes som et slags filter eller hinne mellom ute og inne. Det hvite lyset fyller vinduenes og dørens åpninger slik at en ytre verden ikke engang kan skimtes gjennom dem. Dette forekommer ofte i Lorentzens malerier. En psykologisk dimensjon viser seg idet man tar dem ytterligere i betraktning. Oljemaleriene synes derfor å ha et noe forskjellig uttrykk enn pastellene. Der pastellene er bilder av interiører, er oljemaleriene bilder av rom.

Lek med kontraster De strengt oppbygde interiørene kan gi en følelse av en harmoni og en stillhet som grenser mot melankoli. Samtidig skapes en uro i de kontrastfylte maleriene. Spenninger oppstår i møtet mellom gulv og vegger, i de rette linjene, mellom lys og mørke, varmt og kaldt. Lorentzens mange variasjoner av interiører og rom har stor spennvidde. Gjennom de tilsynelatende tomme interiørene konfronteres betrakteren og inviteres inn i en verden, et rom, uavhengig av tid og sted.

ÅPNINGSTIDER frem til 20. september:

22/6–16/8 alle dager 11–18

17/8–20/9 tirsdag– lørdag 11–17 søndag 11–18. ■

1 Johannes Rød. Kunstneren i atelieret. Gyldendal Fakta. Oslo, 1998, s. 14.

17 Ek sk l usi v t

MEDLEMSTILBUD side 18

Du kan si at mine ting er sett, men ikke gjenskapt.

UN Kunstner / tittel: Ulf Nilsen / Liljer Teknikk / opplag: Litografi / 90 Motivformat: 50,5 x 67 cm Galleripris u/ramme: 5000,-

Medlemspris u/m ramme: 4000,- / 5246,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 91

U

MEDLEMSTILBUD side 19

Blomster som motiv begynte jeg å male da jeg ble invitert til å stille ut på Baroniet Rosendal. Jeg tenkte at hvis jeg noen gang skulle male blomster, måtte det bli der.

UN Kunstner / tittel: Ulf Nilsen / Roser Teknikk / opplag: Litografi / 90 Motivformat: 50 x 71,5 cm Galleripris u/ramme: 5000,-

Medlemspris u/m ramme: 4000,- / 5246,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 91

MEDLEMSTILBUD side 20

Vann har også fulgt meg som et tema, eller det vannlige, i mange år. Med vann følger også assosiasjoner som flytende, oppslukning, det transparente og mørke.

UN Kunstner / tittel: Ulf Nilsen / Rød sol Teknikk / opplag: Litografi / 50 Motivformat: 53 x 67 cm Galleripris u/ramme: 5000,-

Medlemspris u/m ramme: 4000,- / 5246,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 91

U

MEDLEMSTILBUD side 21

UN Kunstner / tittel: Ulf Nilsen / Du og jeg Teknikk / opplag: Litografi / 150 Motivformat: 51 x 67 cm Galleripris u/ramme: 5000,-

Medlemspris u/m ramme: 4000,- / 5246,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 91

Han er av den samme slekta som de som bygget stavkirkene våre.

– Jakob Weidemann

KUNST I NORGE: INDERØYA

Foto Steinar Johansen

Nils Aas – Samtidskunstneren, installasjonskunstneren, tegneren og en klassisk skulptør – Nils Aas karakteriseres som en mann av få ord. Da hans barnebarn, Mathias Aas Stoltenberg, åpnet sommerutstillingen Overleveringer – Dokument 2 her på Nils Aas Kunstverksted i juni, fortalte han om sine minner fra farfarens verksted på Ekely. Der var det oftest uvant stille for en liten gutt. En dag forstod han at verktøyet på veggene var ordene som farfaren kommuniserte med. Riktigere kan det ikke oppfattes.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Nils Aas Kunstverksted / Scanpix

22 Kunst i No rg e

kunstnere som for eksempel Brancusi. Ikke minst må vi tenke nytt i forhold til IKT. Når det kommer et par inn døra her med fire barn på slep, må vi ha et tilbud. Ikke alle barn liker å forme i leire, tegne eller stable ved. Vi bør kanskje ha dataspill og andre muligheter. Og samlingen bør lanseres på Internet. Alt ligger faktisk klart digitalt, men så er det dette byråkratiet man må gjennom for å få det tilgjengelig.

Trix rister på hodet over hvor tungtvint museumssystemet kan være.

Hun understreker også at de ikke er et museum, men et verksted.

– Da forslaget om å etablere et museum til Nils Aas ble reist, var kunstneren svært negativ. Han ville ikke være kunstneren som kom tilbake etter 40 år borte fra fødestedet for å skryte av hva han hadde fått til i livet. Etter hvert foreslo vi et kunstverksted. Dette tente han på, og var svært aktiv fra starten av. Han tok oss til og med på studietur for å se på tregulvet i Kunsthallen i Malmö, og fikk bestilt det samme gulvet hit. Det siste han ville ha, var nok et bygdemuseum som støvet ned. Her skulle det skapes, og det var viktig med barn og unge. De skulle få den kunstopplæringen han selv manglet som barn.

Som en start ga han oss en rekke verker. Han tok også mål av den ene veggen og bygget opp en installasjon over sitt eget liv; sin fortelling.

Jeg blir øyeblikkelig slått over dyktigheten og spennet fra det abstrakte til det helt figurative og klassiske. Trix nikker.

– Det er nok derfor Nils Aas har vunnet så mange hjerter. Håndverket ligger hele tiden i bunnen. Og han er så tilgjengelig. Det morsomme er at vi faktisk har mange menn alene på besøk. Det å jobbe med øks og kniv appellerer nok til flere menn, mens kvinnene ser ømt på det vakre modellerte barnehodet.

V

i står foran Nils Aas sitt over tre meter høye og massive vedstabelmonument, Bauta, som er senket ned i gulvet på Nils Aas Kunstverksted på Inderøya. Daglig leder Trix Schjeron forteller begeistret om museets varemerke: – Bautaen er gjennomstablet, og hver kubbe er hugget med øksa du ser i hjørnet. Det hele var Nils sin idé. Han kom hit med sju favner blandingsved og stablet i vei. En lignende bauta ble laget på Samtidsmuseet og en på Galleri F-15 i Moss, men de er demontert. Ser du plaketten på gulvet: Bauta – en takk til håndverkere og fiskere på Strømmen som det het da Nils vokste opp her. I dag kaller vi stedet Strøyma. Formen på minnesmerket har mange referanser i vår kultur. De fleste tenker på varder, men en skotte som var her, fortalte at man i middelalderen hadde lignende monumenter som het Gorch i Skottland. Bautaens form kan jo også ligne et atomkraftverk eller minne om arkitektur fra Mesopotamia eller indiske stupaer. Ser du det lille hjertet øverst?

Det er det første barna legger merke til. Vi har også stablet ved ute i hagen, som en del av undervisningsopplegget for barn som kommer hit, forteller Trix.

Kunstverksted, ikke museum Nils Aas Kunstverksted ble opprettet i 1996 og har rundt 10 000 besøkende årlig. Det har støtte fra fylkeskommunen og Inderøya kommune samt private samarbeidspartnere. Daglig leder deler museets virksomhet i fire deler: Gallerivirksomheten inkluderer seks årlige utstillinger med Nils Aas’ verk eller i dialog med andre kunstnere. I tillegg er det også ansvarlig for fire utstillinger årlig på Stiklestadmuseet. Et annet viktig område er bevaringen av samlingen og arven etter Nils Aas med et eget deponi med 300 registrerte skulpturer og en mengde uregistrerte tegninger. De to siste områdene er museums­ butikken og et undervisningsprogram for barn og unge.

– Vi ansatte faktisk en ny daglig leder i går. Vårt fokus fremover må være å nå et yngre publikum som ikke vet hvem Nils er. Hans rekker, generasjon og nettverk tynnes dessverre ut. Vi må satse mer på forskning, for å holde liv i kunstneren og aktualisere han som man for eksempel hele tiden gjør med Munch. Vi må også gå internasjonalt ut og sette Nils på linje og i dialog med

En bokhylle over sitt eget liv Trix viser oss den første boksen i den mesterlige installasjonen som kunne stått alene på hvilken som helst internasjonale samtidsbiennale. Hvert av elementene er et selvstendig verk i seg selv. Her på museet får den imidlertid en annen mening og funksjon.

– Nils forstørret de hverdagslige gjenstandene, og dermed får de en slags opphøyd mening. De blir ikke funksjonelle kniver, økser eller her; to lodd på et garn, men et opphøyd verk. Det er ikke en ny tanke i kunsthistorien, men Nils gjør det på en mesterlig måte. Disse to overdimensjonerte loddsteinene henger i to snorer og er et abstrakt kunstverk i seg selv. De refererer imidlertid til Nils sin oppvekst blant fiskere og bønder. Han ble født her på Inderøya i 1933, og vokste så å si opp i sponene i snekkerverkstedet til faren. Bestefaren og onkelen var også snekkere, så håndverk-genet er intakt. Moren kom fra Telemark, og var kusinen til Nikolai Astrup, så Nils fikk også kunstneriske gener derfra.

Nils lærte tidlig å arbeide i tre, og hans tidligste bevarte arbeid er en treskulptur av biskop Arne Fjellbu, laget da han var 16 år gammel. Etter framhaldsskole, realskole og militærtjeneste var han 21 år gammel da han i 1954 søkte og kom inn på Statens håndverks- og kunstindustriskole, på reklamelinjen.

Den eldre søsteren Marit hadde to år tidligere begynt på tekstillinjen. Da han reiste til Oslo for å begynne på en kunstutdannelse, var faren negativ, eller i det minste betenkt. Likevel laget faren en koffert i tre som avskjedsgave til sønnen, som nå står i neste nisje foran et stort foto av Oslo rådhus. På et lite skilt står Førstereis. Trix fortsetter historien om Nils.

– Vi har undret på hvorfor han har valgt dette fotoet, men vi tror at det har med statuen av kong Haakon VII å gjøre, som nå står på 7.-juniplassen i Oslo. Etter at han vant konkurransen om å lage monumentet over kongen i 1967, fikk han atelier i rådhuset, og dette ble hans gjennombrudd som kunstner. Statuen du ser der borte, er ikke identisk med vinnerskulpturen. Han laget den nemlig om to ganger etter at han fikk oppgaven, i full størrelse, og brukte fem år til sammen. Ideen var også en stålbue, men han forenklet det hele tiden, til denne gallionslignende figuren som er så utrolig vakker fra siden, sier Trix entusiastisk.

Nils Aas’ skulptur av Haakon VII ble avduket på 100-årsdagen for kongens fødsel, og regnes som et hovedverk i norsk skulptur i etterkrigstiden. Den relativt unge billedhuggeren Aas beseiret flere av sine eldre kolleger i priskonkurransen om oppgaven, og konkurransen fikk med dette preg av å utgjøre et genera­sjonsskifte.

Vi fortsetter videre til fire bilder av Nils’ lærere og en bok i gips med navnet Ivar Bell hogget inn.

23 Kunst i Norg e

Flyndre

– Nils Aas dro til hovedstaden for å ­studere på Statens håndverks- og kunst­ indu­­striskole i 1954.

Profes­soren Ivar Bell betydde mye for han, og Nils ble fascinert av skrift. Som Bell så han skrift like mye som ­abstrakte former. Hvis du skriver et ord på kinesisk eller farsi uten å kunne lese det, ville dette kun opptre som form. Det var en kommentar fra Bruland, jeg tror du er tredimensjonal, som fikk ham til å søke seg til skulpturklassen ved Statens Kunstakademi.

Han kom ikke inn på akademiet ved første gangs søknad, og han studerte 1958–59 som elev hos billedhoggeren Nils Flakstad. Året etter kom han inn, og var 1959–1962 elev hos Per Palle Storm.

Til sammen har han ni års utdannelse. En dag kom Arnold Hauke­ land inn i akademiklassen og lurte på om noen ville bli hans assistent. Nils ønsket dette. Hauke­land var en av få som hadde begynt å snuse på abstrakte skulpturer i stål og jern. Gjennom hele livet fortsatte Nils å lage kunst i begge leirene; den abstrakte og den figurative. Haukeland derimot forlot den figurative, og som en hyllest til sin lærer har Nils stilt ut hans statue av Madonna og barnet fra Nidarosdomen her.

I neste nisje stikker Grete Waitz sitt ben og hånd ut av veggen, og danner en gipscollage med 10- og 20-kronemyntene Nils laget i 1993, og figuren Mann i rør. Ordet LABORA er raskt risset inn, sammen med en bie.

– Labora betyr arbeid. Jeg tror Nils så på disse tingene som arbeid, eller oppdrag, og risset inn ordene. Men det kan også tolkes som at arbeid er en del av livet, så arbeid blir livet. Grete Waitz-statuen er egentlig fire meter høy, så du kan jo tenke deg hvor stor en hånd ble. Nils ringte for å bestille transport av en hånd til Haukeland sykehus. Det ble en morsom historie. Nils reiste alltid mye, særlig som avistegner for Arbeiderbladet i sju år fra 1956.

Han tegnet mye fra idrettsarrangementer, og var en ivrig idrettsmann selv.

I 1964 dobbeltdebuterte han på Høstutstillingen, med en byste av Johan Falkberget og den halvfigurative jernskulpturen Torso. I 1967 fikk han og kona Tonje bolig og atelier i kunstnerkolonien Ekely.

Vi går videre til Nils’ kavalett med et speil bak, som nettopp viser hvordan en skulptør jobber. Trix forteller at Nils var en fremragende portrettør, ikke fordi han var så god på ansiktslikhet, men fordi han fanget vedkommendes holdning.

– Nils mente at ens karakter satt i gangen og holdningen.

Når han jobbet, var derfor bakhodet like viktig som ansiktet.

Derfor speilet så han kunne se begge sider hele tiden. Nils’ arbeid med portretter sprang ut fra hans arbeid i Arbeiderbladet. I 1963 hadde fremdeles den da 83 år gamle Martin Tranmæl kontor i avisen. Nils tok omsider mot til seg og ba om å få modellere ham, og fikk aller nådigst lov.

Mens han arbeidet med dette, kom Falkberget på besøk, og Nils portretterte begge i samme slengen. For noen år siden intervjuet man Gro Harlem Brundtland, og spurte hvem hun ønsket som skulptør.

Nils Aas, hvis han hadde levd, var svaret.

Den siste delen av veggen viser stemning på verkstedet til Nils i Oslo der han jobber frem til sin død i 2004.

Veggen illustrerer det vanvittige mangfoldet i Nils’ kunstnerskap: Her er hans kjente Fiolinkonge i papir og trådskulpturer der han direkte overfører sin strek til skulpturen i ståltråd. På toppen står en uferdig håndballspiller i ubrent leire og tøy, og på nederste hylle er et fortryllende barnehode fra 1960 av hans sønn Atle. Her er et portrett av en hammer, Charlie Chaplin, et ekorn og Kjell Bækkelund med briller. En liten versjon av Den siste viking fra Trondheim torg fra 1990 står ved siden av en miniatyr av monumentet Studenter i den gamle stan fra 1996.

– Denne vakte faktisk oppsikt. Mange mente den var en skam mot likestillingen; kvinnen skulle båret den mannlige studenten, ikke omvendt, ler Trix.

Arbeiderkvinnen er en annen svært vakker skulptur.

– Den har tydelige trekk etter Nils’ mor som han var svært knyttet til, og som døde da han var 14 år. Søstrene fikk støpt en stor bronsestatue av denne, trolig for å hedre sin mor.

På veggen har Nils selv hogget sin CV inn i en steinplate. Merkelig nok stopper CVen i 1990 med utdeling av St. Olavs orden og tildeling av Anne Jahrens kulturpris. Museet åpnet i 1996.

– Jeg har stusset litt på dette. Nils laget flere store ting etter 1990, men mente han at disse to tingene var det største, og at alt som skjedde etter 1990, ikke var verdt å nevne? Han var ekstremt selvkritisk, og ville heller ikke by seg frem om ikke nødvendig.

9. januar 2004 døde Nils i en fallulykke hjemme på Ekely. Han var ennå i full vigør som kunstner. Et av hans siste hovedverk var Tolv fortellinger – en årstidssyklus i tre i 2000. Trix viser oss to av dem på utstillingen.

24 Kunst i No rg e

I

nderøya: Landbruks- og kulturkommune med røtter til vikingtiden

I 1996 ble Inderøya kåret til landets kulturkommune, og er et symbol på at det i like stor grad er distrikts-Norge som de store byene som leverer kultur og talenter til vårt land.

– Kommunen har lange tradisjoner innen kultur, og har fostret mange talenter til å være en såpass liten bygd. Sund folkehøyskole har ikke minst holdt kulturlivet levende siden 1930-tallet. Hermann Løken på 1800-tallet var kanskje en foregangsmann når det gjelder denne gründerånden mange her har i seg. Han bygget opp mye av bygda, fikk drenert myrer og bygget veier og eksporterte blant annet kveg til England på båter. Han fikk også bygget den nye kirken i 1871 med plass til hele 1200 mennesker!

Dette var naturligvis et stort løft for ei lita bygd, og det var ikke nok penger til et tårn i stein som planlagt. Derfor har kirken et tårn i tre.

Bjørnstjerne Bjørnson og Aasmund Vinje var her ofte på 1860-tallet, som en del av et rikt kulturmiljø. Dessverre satset Løken litt for mye, og gården ble slått konk rundt 1870, og like etterpå døde han selv, forteller Kirsten Indgjerd Værdal som er styreleder på Nils Aas Kunstverksted, landbruksdirektør hos fylkesmannen i Nord-Trønderlag og husfrue på Sakshaug-Berg gård og overnattingsstedet Husfrua. Hun gir oss mer lokalhistorie: – I vikingtiden var jo Trøndelag maktsenteret. Skulle du styre, måtte du ta makta her. I Håkon den godes saga står det at Øystein Opplandskonge tok makten her i Øynafylket, som det het den gangen, og satte igjen sønnen sin for å styre. Han ble naturligvis drept etter et par dager, og bøndene valgte hunden Saug til å styre, så de fikk rå som de selv ville. De bygget en gård til hunden, Saugshaug, som trolig er Sakshaug i dag.

Sakshaug kirke er nettopp fra 1100-tallet, og trolig bygget over et gammelt vikinghov. Innerst i Borgefjorden finner du også et hov, og flere gravfunn og en gammel bygdeborg vitner om stor aktivitet i området i vikingtiden.

Den Gyldne Omvei er en av kultursatsningene i kommunen. Den ble startet i 1998 og består i dag av 19 aktører som tilbyr varierte kulturopplevelser. De mottok i 2005 den nasjonale Bygdeutviklingsprisen fra Innovasjon Norge. Selv skriver de: Det tar 12 minutter å kjøre mellom Røra og Vist. Den Gyldne Omvei tar kun 8 minutter mer … eller en dag, ei uke, en hel sommer om du vil. Nils Aas Kunstverksted var en viktig pådriver bak prosjektet. Andre medlemmer er Berg gård som blant annet kan tilby et langhus fra vikingtiden. Flere av gårdene satser på lokal matproduksjon og eksport, som ost fra Gangstad gårdsysteri, kreklinggelé fra Romstad gård og kalvenakke og svineprodukter fra Øyna gårdsmat, som også har egne kokker og matservering.

Muustrøparken er Inderøy kommunes tusenårssted; en skulpturpark som ble til med mange timers dugnadsinnsats. I dag kan man vandre rundt blant ni av Nils Aas sine skulpturer, deriblant den kjente Stavhopperen fra 2003, som ble utført av metallarbeidere fra Aker Kværner Verdal, og har en tvilling på fabrikkområdet. Like nede ved vannet står Nils sin syngende Flyndre. Den vil synge i ti år til. Øyvind Brandsegg har gjort det slik at lyd overføres som vibrasjoner til metallet i skulpturen. Musikken man hører, påvirkes av flo, fjære, årstid, lys og temperatur, og gjenspeiler naturen rundt skulpturen.

April fra Tolv fortellinger / Foto Jøran Wærdahl

Nils Aas’ atelier – en utstilling på Kunstverkstedet – Dette var også et av hans egne prosjekter helt uten bestilling. Fra tolv bjørkeblokker har han laget en miniatyrutskjæring for hver måned. Nils sa selv at stoffet var selvbiografisk. I novemberblokken ligger det for eksempel en gutt under teppet og leser. Søstrene sa at man bestandig passerte Nils i den posituren. I August leveres et barn til første skoledag, og man kan visstnok navngi læreren i vinduet.

På en sokkel står kniven Nils fikk av sin onkel Gunnar, som en liten miniatyrstatue. En overdimensjonert kniv er skåret ut i tre og kan like gjerne være en abstrakt form.

Kniven, som loddene, forlater den funksjonelle verden og går over i en estetisk dimensjon.

– Årets utstilling, Overleveringer, handler om at Nils er i en overleveringstradisjon av et håndverk som går fra far til sønn gjennom generasjoner. Dette var han svært bevisst.

Trix peker på et hjul i tre som Nils hengte opp i 1996, og som en kunstkritiker har omtalt som livshjulet.

Andre har kalt skulpturen for en tredimensjonal lærebok i tømmerfaget.

– Det var en liten gutt herfra som spurte Nils hva det skulle forestille. Han svarte: Må alt forestille noe, da? Nils var opptatt av at verket fortsetter i hver og en. Du og jeg har ikke samme historie, og vi vil derfor ha ulike evner og måter å fullføre verket på.

Foto Reidulf Lyngstad

Husfrua – overnatting på Inderøya i Nils Aas’ fotspor Husfrua kost & losji åpnet 20. juni i år på gården Sakshaug-Berg der søstrene til Nils Aas ble født. Gårdsovernattingsstedet kan skilte med Inderøy og Straumens beste utsikt. Per Morten Værdal og kona Lise fikk flyttet en falleferdig trønderlån fra 1867 åtte kilometer, og den har de totaloppusset. I første etasje er det matservering, og i andre etasje, opp en bratt trapp, finner du seks romantiske rom. Hvert rom er døpt etter husfruene fra tidligere generasjoner. Her får du ingen nøkkel til rommet, men en krok på innsiden. På kvelden kan du få servert kveldsmat med levende lys i tømmerstua med lokalhistorie i bokhylla. Menyen er kun basert på lokale råvarer fra gårdene i bygda. Ett rom inkludert frokost koster 500–600 kroner for hver person når man er to, og 750–900 kroner for en enkeltperson. For mer info se www.husfrua.no / 928 13 615 ■

25 Kunst i Norg e

Foto Scanpix

Nils Aas-mappen Hommage à Nils Aas fra Håkon Gullvåg, Frans Widerberg og Håkon Bleken Kjøp hele den eksklusive mappen til en god pris og få med en bok om Nils Aas! – Noen få måneder før Nils Aas sin bortgang, hadde vi en samtale om å få utgitt en ny bok om hans arbeider. Nils var interessert i ideen, men på sin spesielle måte var kommentaren: Det koster vel mye? Det var det siste som ble sagt. Kort tid etter får jeg beskjed fra hans gode venn Frans Widerberg at Nils var omkommet i en fallulykke. I ettertid har jeg tenkt på min samtale med Nils Aas og hans uttalelser om kostnadene ved utgivelse av en stor kunstbok. Det er flere som ønsket at det skulle utgis en ny bok om Nils Aas. Den siste boken kom i 1987, altså for 20 år siden. Etter en samtale med Nils Aas sine nære kunstnervenner, malerne Håkon Bleken, Frans Widerberg og Håkon Gullvåg, laget de hvert sitt opplag litografier som skulle bidra til finansieringen av bokutgivelsen. Mappen inneholder tre signerte og nummererte litografier av nevnte kunstnere, og er laget i 70 eksemplarer av Labyrinth Press.

Medlemspris u/m ramme:

14 400,- kr. / 17 614,- kr.

(Galleripris u/ramme: 18 000,- kr.)

– Øivind Pedersen, daglig leder i Labyrinth Press 26 Kunst i No rg e

N

MEDLEMSTILBUD side 27

NA Kunstner: Håkon Gullvåg Teknikk / opplag: Litografi / 90 Motivformat: 52 x 34,5 cm Galleripris u/ramme: 5900,-

Medlemspris u/m ramme: 4720,- / 5960,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 91

Samme ramme på alle bildene.

MEDLEMSTILBUD side 28

NA

FĂĽ tilgjengelige!

Kunstner: Frans Widerberg Teknikk / opplag: Litografi / 85 Motivformat: 38 x 30 cm Galleripris u/ramme: 6900,-

Medlemspris u/m ramme: 5520,- / 6254,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 91

N

MEDLEMSTILBUD side 29

NA Kunstner: HĂĽkon Bleken Teknikk / opplag: Litografi / 80 Motivformat: 59,5 x 47,5 cm Galleripris u/ramme: 5200,-

Medlemspris u/m ramme: 4160,- / 5400,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 91

THORBJØRNSEN www.ordogbilde.no Trykk og originaler

“ Idag er en slik dag. Lyset er allerede her, og det er gunstige betingelser for stjernedannelser. ” (B.T)

ELDAR PARR

Eldar Parr er kjent for sine Vandrere. Se mer p책 www.eldar-parr.com

Morten W.Gjul – Oppspart alvor og erfaring i hver akvarell – De beste bildene blir til uten for mye rot og uten at jeg trenger å tilføre mange detaljer eller ”dekor” etter at jeg har jobbet vått i vått. Det er sjeldent at det å skape et bilde er en lang prosess, men det er heller en lang prosess å samle mot og kraft til å skape et bilde. Hadde jeg malt 20 bilder hver dag, ville jeg trolig kastet mer enn jeg gjør nå. Men det har jeg ikke kraft til. Derimot lager jeg mange små prøvelapper og tenker og noterer mye til det blir alvor – og jeg skal male. Da er sjansen til å lykkes større.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Reidulv Lyngstad

V

elkommen til Inderøy, sier kunstneren Morten W. Gjul og åpner bildøra for meg ved Røra stasjon i Nord-Trøndelag. På et stort skilt står det Velkommen til Inderøy – landbruks- og kulturkommunen.

– Inderøya ble kåret til årets kulturkommune i 1996. Det har både vært en hvilepute og en pådriver. Det er utrolig mye gründervirksomhet innen kulturen, og mange er aktive innen kunst og musikk. Men jeg savner et synlig kunstnerfellesskap her, selv om vi er mange kunstnere. Men slik er det vel for mange billedmakere som står hjemme og sysler med sitt.

Morten er utdannet lærer fra lærerhøyskolen i Levanger. Der traff han sin kone. De bosatte seg på Helgelandskysten, men da det første barnet kom, ønsket de å bo nærmere familien. De valgte å bo i Inderøy. I dag jobber han halv stilling som lærer på barneskolen, samt holder kurs i akvarell. Resten av tiden går med til akvarellmaling og foto hjemme i atelieret. Foreløpig har han ikke behøvd å søke medlemskap i ulike kunstnerorganisasjoner, stipender eller

juryerte utstillinger. Det har vært mer enn nok å gjøre med bestillinger og salg.

– Men det er vel på tide å søke arbeidsstipend snart. Jeg vil også prøve meg på Høstutstillingen og Trøndelagutstillingen neste år. Jeg er vokst opp i en liten bygd på Møre, og der kan du bli sett på som litt rar hvis du driver med kunst. Da vi skulle velge å flytte nærme en av familiene, var Inderøy et godt valg, forteller Morten idet vi passerer Straumen, Norges nest sterkeste tidevannsstrøm etter Saltstraumen.

– Det ser ut som et knippe sørlandsidyll, men ingen bader frivillig her.

Morten peker også på barndomshjemmet til Nils Aas med farens snekkerverksted i hagen, og tar en tur gjennom det lille sentrumet med et par små gallerier før han parkerer utenfor kulturhuset. Kulturhussjefen banker på ruta og sier han bare må sette bilen på plassen utenfor. Det er bare noen timer til en av landets største amatørutstillinger i forbindelse med Midt-Nordisk

32 Kunst i No rg e

Kunstfestival skal åpne i idrettshallen, og vi går inn på banen, bokstavelig talt.

Det er som å tre inn i et operahus, tross mål, baneoppmerkninger og en omkransende løpebane. Inderøyas store operatalent, Camilla Vist som til daglig går på musikkonservatoriet i København, øver foran kveldens åpning. Bohemopera fyller den store idrettssalen til lukten av vafler og tigerbalsam.

Kunstutvalget fra de såkalte amatørene har et overraskende høyt nivå, og var det ikke for lokalet rundt, kunne vi vært på en utstilling i et hvilket som helst anerkjent galleri.

– De fleste som stiller ut, er fra Steinkjer–Trondheim-aksen. Der er et av mine elevers arbeider, peker Morten før han legger til: – Det blir en mindre og mindre utstilling for hvert år, men med bedre og bedre kvalitet. Den er nå juryert, og det deles ut reise- og materiellstipender.

De bildene som blir valgt ut av juryen, går videre til et galleri ved Stiklestad Kultursenter i Verdal. Dette galleriet ligger under Nils Aas Kunstverksted.

Han bøyer seg ned og kjenner varsomt på en treskulptur.

– Jeg kommer fra gård, og er svak for håndverket. Kniv og øks. Slik er også Nils Aas en stor kunstner for meg. Kunstneren som har laget denne, var hjemme hos meg i går, faktisk. Det er artig når Kunstfestivalen åpner, også når jeg ikke er instruktør. Bygda fylles med fargerike folk, og mange stikker oppom for en prat. Vi har en gruppe, Peers venner, med ti kunstnere som stiller ut en gang i året. Det er ingen faglig forankring, mer en sosial greie.

Sammen med akvarellmalerne Stig-Ove Sivertsen og Per Vikan fra Mosjøen har Morten også dannet gruppen Vannkraft.

En av grunnleggerne og ildsjelene bak festivalen, Robert Øfsti, hilser på Morten og forteller: – Det var tidligere kultursjef Anders Skaugen som utfordret de ulike kulturinstitusjonene i kommunen for over ti år siden. Hvorfor skal folk bare komme til Inderøy på vinteren; det er om sommeren det er finest her. Jeg var da daglig leder ved Nils Aas Kunstverksted. Vi kom på denne ideen med Midt-Nordisk Kunstfestival som består av en enorm amatørutstilling og en rekke kunstkurs ved folkehøyskolen.

Fotografen Reidulf, som er med oss, viser sitt bilde på utstillingen tatt av oljedråper i en skål som han har blåst på med sugerør. Han har også vært kursholder under festivalen i flere år, og har en 25 års karriere bak seg som fotolærer ved folkehøyskolen. Han bryter inn.

– Skal du ikke undervise i akvarell på festivalen i år da, Morten?

– Jeg har trappet litt ned på kursvirksomheten i det siste. Småbarn igjen, sjø! Det blir vel bare akryl-kliss der oppe på kursene i år, ler Morten.

– Du får ikke lage flere barn nå, Morten.

– Nei, det er derfor jeg sover på gjesterommet ved atelieret, repliserer Morten raskt mens vi fortsetter runden vår i lokalet før vi kjører over Straumen og fortsetter intervjuet hjemme hos kunstneren.

– Her har jeg tatt for meg fargene indigo og red light. Først maler jeg vått i vått med begge fargene, deretter en lavering med begge. Til slutt blander jeg fargene og lager en prøve med vått i vått og lavering. Det er ofte her fargene tar en spennende retning, og de får en klang som noen ganger er verdt å ta vare på. Jeg kan pirke litt borti prøvene, eller sette inn grafiske elementer som mine trykte bokstaver som ofte går igjen. Disse laborasjonene gir meg nødvendig fargekunnskap, en friere teknikk og fargeprøver som jeg gidder å se på.

Han tar en pause og tenker litt, og det tar litt tid før neste setning kommer.

Igjen.

– Jeg var lenge redd for å rendyrke min stil, å kjøre meg ned i en gjentagende grøft, men min kollega og mentor Paulsen sa at man ikke skal være redd for gjentagelse. Da kan man få et enklere og enklere, men samtidig mer og mer dramatisk uttrykk.

– Er ikke akvarell ofte tenkt på som en sart teknikk?

– Jo, det er derfor det er så spennende når flere bruker akvarellen i et dramatisk uttrykk. Foran Morten Paulsens bilder sperrer du nettopp øynene opp da dette er heftige saker fra Lofoten. Jeg ble glad da jeg så at det var 4–5 kunstnere som stilte ut akvarell ved årets Høstutstilling. Jeg så også nylig en utstilling med flere unge kunstnere som benyttet akvarell; og de kalte utstillingen Akvarell – den nye videoen. Teknikken er kanskje stueren, siden den er en tradisjonell og krevende teknikk, og har sånn sett et godt renommé.

– Men er det ikke da vanskelig å finne sin stil, ofte er det jo natur som er motivet?

– Jeg abstraherer nok en god del, men man kommer ikke bort fra at akvarell er egnet til stemninger, naturgjengivelser og akt, så ofte blir dette motivkretsen. Men det er viktig å alltid ha i bakhodet at det er stor forskjell på akvarell som illustrasjon der man tegner og fargelegger, og det å bruke fargene og deres egenskaper i teknikken. Ser du på Anders Zorns bilder, er hans akvareller mer illustrasjoner, der han har jobbet helt tørt på papiret, i alle fall i forgrunnen. Men kunstnere som benytter det beste fra begge leirer, er spennende; med store våte himler og detaljer i forgrunnen.

Morten henter frem en bok og viser en akvarell som kunne vært malt i dag med sitt nesten abstrakte og modige formspråk. Under står det Eugène Delacroix 1825.

Akvarell – samtidskunst?

Etter lærerhøyskolen jobbet Morten tre år som lærer. Så ble han kultursjef, noe som heller ikke var så spennende som det høres ut. Så ble det lærervirket igjen, på Inderøya. Akvarellen kom han borti ved en tilfeldighet da en eldre kollega tilfeldigvis dro han med på et akvarellkurs.

– Jeg dro egentlig på lykke og fromme. Jeg husker jeg mange kvelder før kurset eksperimenterte på lærerskolens formingsrom, for å ikke være helt grønn. Jeg prøvde i alle fall å se forskjell på olje, akryl og akvarell. Men det var et behov i meg, noe som skulle ut. Jeg måtte bare finne det rette mediet.

I dag har Morten flere kurs bak seg med Nordens fremste akvarellister som Morten Paulsen, Peder Mauseth, Lars Holm og ikke minst den eneste professor i akvarell og akvarellens moderne far i Norden, Arne Isacsson. Alle er kunstnere som har videreutviklet akvarellen som kunstnerisk uttrykk og bidratt til anerkjennelse innen samtidskunsten. Akvarell betraktes ikke lenger kun som skisseteknikk og for hobbymalere.

– Akvarell er mye trening og erfaring, det kan man ikke komme utenom.

Det er mange amatører som har så mye på hjertet, men så skjer det ikke som de ønsker på papiret. På kursene mine skjuler jeg ingenting, men lærer alle tipsene. Jeg er spesielt opptatt av at elevene skal lage laboratorier i tillempet form. Vanligvis øver man seg på fargeprøver ved å lage en remse. Slike tester glemmer man og ser aldri på igjen. En laborasjon i en tillempet form minner mer om små landskap. Se her.

Morten henter et ark delt i seks ulike utsnitt.

33 Kunst i Norg e

– Delacroix malte dette da han besøkte noen venner i London. Han ble faktisk betatt av sine egne akvareller. De er så klangfulle og fulle av spontanitet.

Han og William Turner var tidlig ute med å se kvaliteten i akvarellene og startet kampen for å la akvarellen få stå på egne ben.

Han slenger et bilde under bordet når sola plutselig kikker frem.

– Direkte sollys er din akvarells fiende nummer to, sa alltid Arne Isacsson.

Og vet du hvem som er dens verste fiende? Deg selv.

Male lys og mørke – som i livet Morten er en mann av få ord, og innrømmer selv at han ikke er så verbal.

Bildene er hans sted for å få utløp for følelser og de usagte ordene. Selv sier han forsiktig at småbarnsfasen er kanskje noe av det mest dramatiske han har opplevd i livet.

– Det er nok av naturkrefter i familielivet, du skal ikke undervurdere dette.

Det er ikke det at det er mye stress, men mye ansvar. For meg er familien en stor del av det sublime i naturen. Selv om jeg maler mye landskap og natur, ser jeg ikke på meg selv som landskapsmaler. Denne gjentakelsen av disse motivene kan være et uttrykk for en sublim erfaring. Begrepet om det sublime hadde en sentral plass i 1800-tallets romantiske kunst, og ble forstått som det motsatte av det skjønne. Erfaringen av det sublime er noe som forrykker vår virkelighet. Den tyske filosofen Kant (1724–1804) sier det sublime i naturen står for en voldsom kraft, en kraft som kan knuse mennesket, men gjennom en opplevelse av det sublime gjøres vi oppmerksom på det opphøyde i oss selv, fornuften! Derfor ender dommen over det sublime opp i et velbehag.

Familielivet har for meg både det lyse og mørke som du finner i akvarellene mine. Vårt første barn har et epilepsisyndrom som har gitt han nedsatt funksjonsevne. Vi har også opplevd å miste et barn, den ene tvillingjenta vår døde før fødsel. Så det handler i mange av bildene mine om lys og mørke, mer enn om hvordan været er i Svolvær. Været er bare så lett å gripe til når slike ting skal behandles på billedflaten, om du forstår?

Jeg blir rørt av den sterke historien, og skjønner med ett mer av Mortens bilder og nesten aggressive, ladete og eksplosive arbeidsmetode. Han fortsetter: – Jeg deler ofte disse erfaringene med kursdeltakerne mine; det gjør at de kommer nærmere det jeg gjør, og forstår mine bilder. Bildene blir et fristed hvor jeg kan si hva jeg vil, uten at folk nødvendigvis oppfatter det. Og så er det godt å være flink i noe, ler Morten før han tar en tenkepause igjen og gnir seg over øynene.

– Det er pussig det der; man får så mye oppmerksomhet rundt noe så enkelt som det å lage bilder, og så er det så mange lærere som gjør en så god jobb uten å få oppmerksomhet. Men å jobbe som lærer for meg, og med mennesker, kan være krevende, spesielt hvis man ikke er i tipp-topp. Å løpe 400 meter Morten tar oss med bort til atelieret sitt i annen etasje i det ombygde huset fra 1970-tallet. Vi har utsikt til Straumen fra alle kanter. Han prøver alltid å fullføre et bilde. Har han sagt GO, må han i mål.

– Omtrent som å løpe 200 meter?

– 400 vil jeg si, og du får skikkelig syre på slutten.

Han tar frem et 300 grams arches akvarellpapir. Energien nærmest øker i rommet, og han er svært konsentrert fra han starter. De som trodde alle akvarellister pirket forsiktig med en pensel, må se Morten i aksjon.

– Alle papirer må komme i god kondisjon, og bearbeides med vann. Da tåler de mer og er mottakelig for de fleste påfunn. Når de er på sitt største, og blitt matte etter cirka fem minutter, kan jeg begynne å male på dem. Da har jeg tre timer på meg å fullføre bildet. De fleste gjør som jeg, mens det er noen som preparerer og maler samtidig, som maleren Lars Lerin. Isacsson sa at det var én som alltid gjorde motsatt av det han sa, og enda ble det bra, og det var Lerin. Hvis jeg ikke rekker å male på bildet, kan det prepareres på ny. Jeg bruker både brede pensler og små til detaljer, og her er det pensler fra 25 til fem hundre kroner. Jeg bruker heller ikke disse små skrinene med maling, men tuber, da det går med mye pigment i bildene mine.

Morten legger fem farger tett på et papir, og finner frem et gammelt ark.

– Det hender jeg bruker baksiden med gamle rester og flekker. Hvis akvarellen blir vellykket, vil ikke de forstyrre oss. Det er så godt når papiret er litt smussete. Isen er på en måte brutt mellom oss. Vi får sjå hvordan det blir.

Først maler jeg en prøvelapp for å se hvordan fargen ser ut. Lars Holm sa en gang at han ble så imponert over paletten og fargeprøvene sine. De var så lekne og fri for angst. De store bildene kunne derimot dirre av anspent angst og pirk. Sånn føler jeg det også ofte.

Med stor kraft og bevegelser som vitner om lang erfaring, legger han på vann og så pigment og maler vått i vått. Med like stor presisjon som kraft beveger han bildet rundt etter som vannet finner nye veier å renne. Det er som en idrettsmann som samler all erfaring og energi i ett hopp eller et spydkast.

– Oppgaven min frem til lunsj er å spare ut lyset og å unngå at all pigmentet renner av. Jeg kan også helle på mer vann for å vaske frem mer lys. En pensel vil sette spor, noe som kan være fint i noen bilder. Alle bilder har nemlig ulikt temperament. Man må bare være konsekvent; akkurat som man velger å skrive ei bok eller en bok i norsk rettskrivning. Det må gjennomføres konsekvent i hele teksten, sier Morten og jobber konsentrert og eksplosivt med det tilsynelatende ukontrollerbare som skjer på arket. Endelig legger han det ned; tålelig fornøyd. Når det er tørt, kan han starte neste fase. Han puster ut, rister på hendene og løsner litt på kroppen, nettopp som en idrettsmann etter en sprint. Så tar han opp et nytt ark og samler energi igjen. I midten strekker han en taperemse som indikerer hvor horisonten skal være.

– Her skal himmelen gå ned i havet, havet speiler jo ofte himmelen.

En nesten sort farge begynner å leve på bildet, og Morten gjentar samme prosedyre; vinkler arket, styrer og manipulerer vann og pigment som en flipperspiller og legger det til slutt ned. Det vil enda leve i flere timer. Skal han forandre på det, vil han kanskje dyppe det i badekaret.

– Starter et bilde alltid med det ukontrollerbare?

– Ja, eller nei, det er ikke ukontrollerbart, jeg vet nesten nøyaktig hva som vil skje. Men jeg starter ofte med de store våte feltene. Dette fordi det er lettere å legge detaljer på en stort felt enn å skulle male et stort felt omkring og inntil en detalj. Vanligvis varmer jeg alltid opp med småpusling på prøvelapper, og jeg blir alltid utladet etter en maleseanse. Det er oppspart alvor og erfaring.

Skogen er ikke salatgrønn eller himmelen blå Vi setter oss på terrassen og tar noe å drikke. Morten forteller om viktigheten med å se og å lære opp høyre hjernehalvdel, den kreative, til å jobbe når det er snakk om visuelle dilemmaer og emosjonelle prosesser.

– I hverdagen bruker vi hele tiden den venstre siden av hjernen. Men når man maler, er det viktig å se og å bruke den høyre. Jeg kan for eksempel tegne med venstre hånda for å tvinge hjernen til å bruke den høyre delen, fordi høyre hjernehalvdel styrer venstresida vår. En annen øvelse er å snu en stol opp ned og tegne den. Da forsvinner den tillærte formen stol, og du vil bruke den høyre hjernehalvdelen for å se hva du faktisk skal tegne. Den venstre vil gi opp. Når man ser farger i naturen, kan man også bryte med den venstre logiske hjernehalvdelen. De fleste dypper penselen i blått når de skal male himmel, eller det jeg kaller salatgrønn når det er skog som skal være motivet. Men på en soldag vil det ligge et gult skjær over himmelen, som er blå, og gult og blått blir jo grønt, så ofte er dette en mer riktig farge. Noen ganger vet jeg at alt er på plass i et bilde, men likevel er det noe som mangler. Ofte er det dette gule skjæret som jeg legger på med en transparent oker. Isaksen hadde et morsomt eksperiment på en gruppe barn. Han ba dem se på et bilde som viste en gul himmel over en strand med lekende barn. Da han snudde bildet, spurte han hvilken farge himmelen hadde. Alle barna svarte blå!

– Hva skal til for å bli god i akvarell? Ser du talentene tidlig?

– En lærer skal først og fremst veilede elevene til å finne en riktig palett.

Jeg ser ofte at de som kommer til å bli dyktig, er de som har evnen til å abstrahere og begrense seg. Og at de gidder å øve. At de ser verdien av å gjenta en øvelse uten at det nødvendigvis skal bli et bilde. Akvarell er nok begrensende i det at man kan planlegge bare til en viss grad, det er en gave og forbannelse.

Man kan heller ikke retusjere. Men man må også være tålmodig, det nytter ikke å plumpe ut i det våte på papiret hvis man vil lage en detalj. Kunnskap om tørkeprosessen er grunnleggende for å lykkes. Dessuten må man evne å lagre kunnskap, å improvisere, tilpasse og overleve, som det heter i militæret, avslutter Morten. Jeg forstår kanskje hvorfor Morten bor ved Straumen, kraften i vannet gjennom det smale sundet kan minne om hans tilnærming til akvarellen.

34 Kunst i No rg e

M

MEDLEMSTILBUD side 35

MG

Kunstner / tittel: Morten W. Gjul / øverst: Minner / nederst: Fra Lofoten Teknikk / opplag: Akvarell / original Motivformat: øverst: 19 x 37 cm / nederst: 16,5 x 25 cm Galleripris u/ramme: øverst: 3000,- / nederst: 1800,-

Medlemspris u/m ramme: ø: 2400,- / 3045,- n: 1440,- / 2085,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 91

Samme ramme på alle bildene.

MEDLEMSTILBUD side 36

MG

Kunstner / tittel: Morten W. Gjul / øverst: Husrekke, Røst / nederst: Vinterfjære Teknikk / opplag: Akvarell / original Motivformat: øverst: 31 x 53 cm / nederst: 38,5 x 25 cm Galleripris u/ramme: øverst: 4000,- / nederst: 2500,-

Medlemspris u/m ramme: ø: 3200,- / 4191,- n: 2000,- / 2734,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 91

M

MEDLEMSTILBUD side 37

MG

Kunstner / tittel: Morten W. Gjul / øverst: Leaving Lofoten/ nederst: Holmer Teknikk / opplag: Akvarell / original Motivformat: øverst: 54 x 91 cm / nederst: 24 x 68 cm Galleripris u/ramme: øverst: 7000,- / nederst: 3500,-

Medlemspris u/m ramme: ø: 5600,- / 6846,- n: 2800,- / 3791,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 91

Anne Kristine Jarulf – Kvantefysikk, mellomrom og overganger

– Mellomrom og overganger er to ord jeg er opptatt av i bildene mine. Hvis du ser på armen din og luften rundt, vet du hvor armen slutter og hvor luften starter? Og hva skjer i overgangen her? Enhver bevegelse jeg gjør, påvirker rommet rundt. Men i mellomrommet mellom alt skjer det også ting.

Tekst / Foto Mette Dybwad Torstensen

A

nne Kristine Jarulfs abstrakte kunst er ikke helt som andres abstrakte kunst. Den er nemlig helt konkret, nærmest figurativ om man legger godviljen til. Verdenen og universet er abstrakt i seg selv, sett med naturvitenskapens øyne. Vi fikk en liten titt i hennes underlige verden en mandag formiddag i en atelierkjeller i Moss. Det er duket for en samtale om kvantefysikk, mellomrom, bevissthet og grafikk. Og utrolig nok henger alt sammen i Annes bilder.

– Jeg har alltid vært opptatt av hvordan verden egentlig er. Verden er temmelig abstrakt. Vi er jo bare energier skal man tro naturvitenskapen.

Verden er ikke slik vi ser den. Bare se på denne massive og solide jernpressen.

Anne dunker i grafikkpressen sin.

– Den er jo faktisk en mengde partikler, som i seg selv er forsvinnende små, med tomrom mellom seg. Hva er det som gjør at vi holdes sammen som en masse, at leveren ikke faller ut? Hvor begynner jeg, og hvor begynner du?

Dette var tanker jeg fikk allerede på ungdomsskolen, og på videregående tok jeg naturfaglinjen. Jeg tenkte vel egentlig at jeg skulle bli forsker, og tok matematikk på universitetet. Ideen var at kom man på et høyt nok plan innen matematikken, ble det jo nærmest filosofi. Men jeg er en type som ikke planlegger så nøye, derfor tok jeg de fagene som virket morsomme der og da. På kjemi grunnfag ble jeg forelsket, og satt på Frederikke istedenfor å gå på forelesning og ventet på å få se han. Men han var mer interessert i lakmuspapir enn i meg.

Det var en kjemi-fyr som laget bomber hjemme og fikk kjeft av moren sin for

38 Abst ra k sj on

at kvikksølvkulene lå utover kjøkkenbordet. Det endte naturligvis med at jeg strøk på eksamen. Deretter tok jeg psykologi, antropologi og kriminologi. Og statistikk, men det strøk jeg også i. Jeg likte det å være student, at man sørget for seg sjæl. Men da jeg var ferdig på Blindern, ante jeg ikke hva jeg skulle gjøre.

Jeg fikk raskt tre barn som er 18, 16 og 15 i dag. Jeg husker at etter at jeg skiftet den siste bleien, var det som å se verden på ny. Alt man kunne gjøre!

Anne setter frem jordbær, lager ny kaffe og tenner en rullings. Som i bildene sine har hun små tomrom mellom det hun sier. Hun forteller lekende lett tunge teorier om hvordan verden egentlig er satt sammen, og er brennende engasjert og litt sjenert på en gang.

– Alle bevegelsene vi gjør, påvirker og har en effekt på omgivelsene.

Tittelen på det ene bildet i Aktuell Kunst, Something out there, er laget nettopp ut fra denne tanken, der subjektet eller jeget påvirker tomrommet utenfor. Men ingen vet hva verden egentlig er. Er det egentlig sikkert at vi er her?

Jeg sitter inne i min opplevelsesverden, men det er jo ingen garanti for at vi virkelig finnes? Man sier at alle katter ser svart/hvitt, men det vet vi kun ut fra våre systemer.

alene inne i hodet og kroppen min, lurte og tenkte på mye. I voksen alder tegnet jeg figurativt, og var dedikert til denne retningen. Alle måtte jo se at dette var det eneste og beste! Jeg gikk i lære først hos Mette Almaas og Gunnar Haugland, faktisk her i dette rommet. Senere gjorde jeg selvstudier i Per Brandstrups grafikkverksted. Han var en utrolig fyr og la ikke to fingre imellom. Han sa rett ut at figurasjonen min ikke var noe særlig spennende.

Etter hvert løste figurene seg opp, først til tynne ståltrådmennesker, og det hele endte i et abstrakt uttrykk. Mye takket være et møte med strekene og bildene til Jan Groth. Det var som å få et lyn i hue. Kulene mine dukket også opp etter hvert. Jeg ser på dem som observatører fra et annet sted.

I ti år jobbet Anne på et ungdomshjem i Moss, men hun har hatt eget verksted fra 1997.

– Ungdomshjemmet het tidligere Pigehjem for uartige piger. Det bor 4–5 ungdommer der, og i tillegg finnes det en akuttplass. En slik jobb tar enormt mye energi. Jeg følte at når andre ikke kunne ta vare på disse ungdommene, måtte jeg gjøre det dobbelt så bra. Det er vanskelig å ikke ta med jobben hjem. Du aner ikke alt jeg har blitt kalt i alle disse årene. Men jeg forstår barna.

– Hva gjør en slik tankegang med deg?

– Jeg er først og fremst takknemlig for at jeg i det hele tatt er her. Det er jo egentlig helt vanvittig, det som skjer.

Jeg ville også ha gjort opprør og latt være å snakke med personalet på et halvt år dersom jeg hadde deres tøffe bakgrunn. I en slik jobb kommer man i situasjoner man aldri kommer i ellers, og man lærer utrolig mye om hvem man er.

Men hvem ville jeg være? Jeg kom til et punkt der jeg satset på kunsten i stedet.

Trenger du mer papir?

Jeg har skrevet ut medbrakte ark, og Anne er observant og ser at jeg begynner å notere rundt margen. Hun finner ny notatblokk, samt sitt eget studiehefte fylt med tekst og skisser.

– Jeg leser mye, og noterer det viktigste. Jeg elsker å søke på ord på nettet, og plutselig åpner det seg et hav av informasjon. Jeg og kunstneren Elisabeth Omdahl i etasjen over deler på nett-tilgangen, ler hun og peker på en ledning ut av vinduet før hun fortsetter.

Fra dedikert figurtegner til abstraksjon Annes kunstnerhistorie er ganske typisk. Hun tenner røyken på ny.

– Det er den vanlige historien: Jeg tegnet mye som barn, men det falt meg liksom aldri inn at jeg kunne bli kunstner eller ta en kunstutdannelse, selv om vi så flere utstillinger på F-15 på Alby her i Moss. Jeg vokste opp på landet utenfor Sarpsborg. Langt fra andre barn og som attpåklatt. Jeg husker jeg hadde en enorm fantasiverden og laget alltid ting. En gjørmehaug ble formet til et helt mannskor. I skogen var det mange hemmelige steder. Jeg var mye

39 A bst ra k sj on

40 Abst ra k sj on

– Nå om dagen leser jeg mye om et superparadigmeskifte vi kanskje står overfor. Det handler ikke bare om hvordan man ser på den materielle verden, slik et paradigmeskifte vanligvis er, men går dypere enn dét. Den materielle verden blir ansett som den virkelige verden, mens sinnet, eller bevisstheten, antas å springe ut av materien, på en eller annen ukjent måte. Vi har trodd at hvis vi bare kunne forklare hvordan den materielle verden fungerer, så ville vi kunne forklare alt i kosmos. Den materielle modellen blir sjelden stilt spørsmål ved, men sier fint lite om våre subjektive opplevelser, tanker, følelser og intuisjon. På sikt vil vi bli tvunget til å innse at bevissthet er like viktig som materie, kanskje i større grad enn den, til og med. Men i slike spørsmål kan man lett gå over grensen til det overnaturlige.

Hun stopper opp i et av sine egne mellomrom igjen.

– Jeg har vært veldig nysgjerrig på dette med bevisstheten. Alle vet at man har en bevissthet, men ingen kan si noe om hva den er, eller hvor den kommer fra. Hva er utenfor meg og mine opplevelser og min bevissthet? Har alle mennesker en kollektiv bevissthet, noe slik Jung mente? Jeg tenker meg en illustrasjon der jorda er en slags beholder. Alle mennesker er små utposinger som henter inn informasjon som igjen går inn i jorda. Narkotiske stoffer kan nettopp gi en følelse av denne kollektive bevisstheten, eller ekstreme situasjoner, der man henter informasjon man egentlig ikke har tilgang til. Når jeg har jobbet med mennesker og tok psykologi på universitetet, har jeg kanskje studert manifestasjoner av bevisstheter.

Anne ler litt og legger til at kunsten hennes er en glad blanding av fantasi og virkelighet, og at hun jobber intuitivt. Bildene er ikke illustrasjoner av kvantefysikken, snarere gir det henne en kraft og energi å lese om denne vitenskapen. Bildene blir dermed små vinduer inn til en opplevelse av denne verdenen. Dessuten er titlene ofte hentet fra det hun leser, eller hun lager kjempetankekart.

– Jeg kan sette meg ned og drodle ut fra et ord. Jeg er hekta på å finne det perfekte ordet, omtrent som jeg elsker å finne det perfekte klesplagget – på salg! Her står det: Jeg er litt lei meg inne i meg, men nå har det gått over.

Jeg leser disse tankekartene i ettertid, og synes litt synd på denne personen, omtrent den følelsen du får når et lite barn gjør noe litt dumt.

Mobilen ringer, og hun kommer tilbake etter noen minutter.

– Kjæresten min skulle filme et bryllup i Son, og jeg bruker å bli med som assistent. Jeg blir helt oppslukt av den lille skjermen man da ser virkeligheten gjennom. Jeg får øye på så mye som jeg får lyst til å utforske. Det å jobbe med bilder gir en helhet til livet og en god følelse av frihet, selv når jeg jobber med opplag og alle bildene skal være like. Det er ikke akkurat slitsomt å ta med jobben hjem som kunstner. Du blir kanskje sliten i kroppen av å trykke i 15 timer, men ikke stresset. Dessuten er det utrolig utviklende å være selvstendig næringsdrivende. Alle ting du har fått til, er på grunn av egen innsats. For ett år siden satset jeg fullt på kunsten, og har faktisk fått hjelp av NAV til å starte egen bedrift som kunstner. Det er nesten ikke til å tro.

På veggen får jeg plutselig øye på et sitat: Det som kan skje, kommer til å skje. Anne forklarer.

– Det er en forenkling av Heisenbergs uskarphetsprinsipp. Utgangspunktet er at i et atom har alle elektroner en viss energi og et visst område tildelt. For å unnslippe denne tilstanden, eller klatre over en barriere, må de ha mer energi. Men så viser det seg at de faktisk kan unnslippe likevel. De kan låne energi av omgivelsene hvis de bare passer på å levere den tilbake før det blir lagt merke til. Fantastisk!

– Dette kan jo overføres til andre ting i livet?

– Ja, absolutt. Mange ser sitat som negativt, trolig på grunn av Murphys lov om at alt som kan gå galt, vil gå galt, og på det verst tenkelige tidspunkt. Men i mitt liv tenker jeg at alt som skjer, er positivt, og det negative som skjer, er en velsignelse i forkledning. Ingenting skjer tilfeldig. Jeg tror det er gyldig på alle nivåer. Jeg elsker disse historiene om hva som kunne skjedd, men som ikke skjedde fordi man snublet i en stein etc.

Anne tar en pause for å plukke opp en ny tråd.

– Jeg leste noe rart om spalting av protoner. Man vet nå at hvis man spalter et proton og delene fyker hver sin vei, vil det som skjer med den ene delen, skje umiddelbart med den andre, selv om det er på den andre siden av universet. Hvordan skal man forklare noe slikt? Telepati? Ting er virkelig ikke som vi tror de er. Slikt pirrer min fantasi. Vi er ikke i nærheten av å skjønne hva som egentlig foregår.

– Avskriver du det åndelige og religion som forklaringsmodeller når du er så dedikert til naturvitenskapen?

– Nei, jeg kan ikke det. Det kommer jo også fra mennesket, det er jo i oss. I hverdagen er jeg nok mer suveren, men i vanskelige tider vender jeg meg også til en gud. Min mor er veldig opptatt av åndelighet. Hun leser og snakker mye om Kryon-kanaliseringer. Kryon er en slags engel på ”den andre siden”, og budskapet hans blir kanalisert gjennom en mann. Det som er spennende, er at mye som blir tatt opp, er i tråd med mine egne tanker, i tillegg til at de er aktuelle. Noe av budskapet går ut på at vi kan ta det med ro, og at alt vil ordne seg. Det er en tankegang jeg kan like. Man får ikke gjort mye hvis man er redd.

Hun tenner seg en ny Petterøe’s, tar litt kaffe og tar på seg den blå arbeidsdressen sin for å demonstrere grafikkprosessen sin. Over arbeidsbenken henger en liste med ord som hun benytter når hun lager bildene sine. Hun tar frem en liten rulle og påpeker de nydelige små sporene, før hun kommer på et annet ord vi ikke har snakket om.

– Mellomrom, det er viktig! Tenk deg hvordan vi deler opp verden i planteriket, dyreriket og så videre, så er det arter som er begge deler og fyller nettopp disse mellomrommene. Hva er det i mellomrommet mellom mennesker? Og det at vi kan forstå hverandre når vi snakker, er jo helt utrolig.

– Alt dette er jo egentlig eksistensielle spørsmål; om hvorfor vi er her?

Anne nikker.

– Alle mennesker, dyr og ting er uunnværlige for universet. Hopper du ut av det, vil det kollapse, selv om dette er en helt abstrakt tanke. At man skal finne sin plass, er jo faktisk ganske så bokstavelig. Hvor starter du, og hvor slutter jeg? Særlig opptok dette meg da jeg fikk barn. Jeg husker jeg sølte morsmelk på kinnet til datteren min like etter fødselen, og tok meg først til mitt eget kinn for å tørke det bort.

Før vi går, roter Anne frem tidligere prosjekter. Hun samler ikke bare på rare ord, men også rare ting. En pose inneholder materiale hun benyttet til sine mange materialtrykk. En hodeskalle er laget i pappmasjé, men med elgtenner, og passer godt inn i en skrekkfilm.

– Det er ikke en ekte skalle, altså, forsikrer Anne med et smil.

Et stempel med et kinesisk tegn er skåret ut av Anne selv i kleberstein til et prosjekt med et reklamebyrå der en rekke barnetegninger ble trykket opp og stemplet. Hun tar også frem et kaleidoskop som illustrerer nettopp de ulike perspektivene man kan bruke for å se virkeligheten på.

– Den har jeg benyttet mye. Til 40 grader Øst-utstillingen i 2004 på Østfold kunstnersenter laget jeg også disse små boksene i epoxy med jordbærplanter støpt inn. Symbolikken var at det blir frukt av disse plantene. Jeg eksperimenterer også mye med kobberplatene. Denne platen laget jeg hull i som jeg sydde igjen, men den funket ikke som trykkplate. Og dette lille ankeret fant jeg i en butikk. Det kan kanskje hjelpe meg å holde meg litt på jorda.

Men hvilken båt kan dette lille nusselige ankeret holde fastankret? spør Anne før vi forlater den blå døren i funkisbygget i Moss under den gamle kunst­ foreningens lokaler.

Se kunstnerens CV på www.fineart.no og monotypier i vårt nettgalleri!

41 A bst ra k sj on

MEDLEMSTILBUD side 42

I dette bildet har jeg brukt hyssing. Jeg dekket en kobberplate med en etsegrunn, og ordnet hyssingen dyppet i løftgrunn over, slik at etsegrunnen ble løst opp under hyssingen. Deretter ble hele platen lagt i syrebad og trykket i sort og kadmiumrødt. Det kan ligne på alt og ingenting, et vindu inn i en verden, og er både et makro- og mikrokosmos. Jeg liker når alt går inn i hverandre og er litt utydelig.

AKJ Kunstner: Anne Kristine Jarulf / Imprint Teknikk / opplag: Etsning / 20 Motivformat: 23 x 39,5 cm Galleripris u/ramme: 2000,-

Medlemspris u/m ramme: 1600,- / 2334,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 91

A

MEDLEMSTILBUD

I dette bildet benyttet jeg en sukker­ akvatint jeg laget for over ti år siden.

Den hadde blitt tykk som karamell, og jeg brukte en pappbit for å lage bevegelsene på kobberplaten. Sukkerkornene satte ørsmå spor i kobberplaten, som igjen tar opp farge når denne valses over, og blir til små, fantastiske perler på papiret. Slike prosesser slutter aldri å fascinere meg.

side 43

AKJ

Mellomrommet, der det ikke ”skjer noe”, er like viktig for meg som der det er farge og bevegelse. Bevegelsen påvirker også dette mellomrommet, slik at alt vi gjør, får en konsekvens for våre omgivelser. Alt er uunnværlig i kosmos.

Hvis du, helt abstrakt, hopper ut av universet, vil balansen falle sammen. Jeg prøver alltid å forskyve tyngdepunktet i motivet, inspirert av taoisme og kinesisk kunst, noe som kan overføres til en måte å se virkeligheten på.

Kunstner / tittel: Anne Kristine Jarulf / øverst: Something out there / nederst: Choosing a path Teknikk / opplag: Etsning / 20 Motivformat: øverst 37,5 x 38 cm / nederst: 10 x 10 cm Galleripris u/ramme: øverst: 2800,- / nederst: 900,-

Medlemspris u/m ramme: ø: 2240,- / 3231,- n: 720,- / 1129,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 91

Bilde øverst

Bilde nederst

Gro Hege Bergan – Det som er spennende, er det som skjer mellom mennesker – Kunstnerlykke? Når en strever med oppgaver uten fasitsvar, i et område med stadig færre fastlagte kriterier, hvordan vet en da når noe har lyktes? Billedkunstnere flest er stadig oppe til selvpålagte eksamener, blant annet i form av søknader. Konkurransen er beinhard om prosjektstøtter, stipender og utstillingsplasser. Største kunsten er kanskje å tåle både med- og motgang, og å erkjenne at det ikke er så farlig. Om hundre år er det meste glemt. Så selv om det er tilfredsstillende å bli antatt og få aksept, så er det den gode arbeidsdagen i atelier eller verksted som gir mening: Dagen da ting flyter og jeg går så opp i arbeidet at vi blir ett.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas

V

i er i Gro Hege Bergans atelier innenfor lokalene til Norske Grafikeres verksted (NGV) på Helsfyr. Utenfor bygges de gamle verkstedhallene om til barnehage og skole. Kun mursteinsskallet står igjen.

– Jeg har fått øreklokker som visstnok skal holde all støy ute. Men skallet av disse vakre gamle teglsteinshusene er blant de tingene som inspirerer meg, forteller Gro mens hun skjenker kaffe, og setter seg i sofaen med puter i samme grønne og gule toner som vi ser på maleriene hennes. I hjørnet står en gammel sløydbenk. Et vakkert verkstedvindu slipper lyset inn i hele rommet. I en ståltråd henger en liten Venus-skulptur. Gro forteller hvordan hun havnet akkurat her som medlem av NGV. – Verkstedet ble opprinnelig startet på initiativ av blant annet Edvard Munch. Da Kunstnernes Hus åpnet i 1931, fikk verkstedet egne lokaler der. Da den økonomiske støtten fra foreningen Norske Grafikere opphørte, ble det flytting og fusjon med Grasverkstedet. I 1989 fikk det ”nye” NGV adresse Christian Krohgs gate. I 10 år holdt vi til der, med Akerselva rett utenfor vinduene. Ved tusenårsskiftet måtte vi ut derfra, og da vi fant disse 500 kvadratmeterne på Helsfyr med solid takhøyde og et makeløst lys, brettet vi opp ermene på nytt. Det ble et enda flottere verksted – og flere atelierer i tillegg.

Pågangen er stor. For tiden er vi 28 betalende brukere. Pressene er i bruk nesten døgnet rundt.

Badescener, skøyteløpere og barnebok Gro er født i 1951 i Sem i Vestfold, men har siden 1973 vært bosatt i Lørenskog. Hun kom inn på Statens kunst- og håndverkskole bare 19 år gammel på boklinja i 1970, og rett inn på Akademiet etter avsluttet diplomoppgave. Siden har hun jobbet som kunstner med unntak av noen års opphold da barna var små. Siden debuten i Tønsberg Kunstforening i 1976 har det blitt en lang rekke separatutstillinger Norge rundt, samt kollektivutstillinger i inn- og utland. Hittil har det blitt ni ganger deltakelse på Høstutstillingen og tretten ganger på Østlandsutstillingen. Hun har også samarbeidet med lyrikeren Margaret Skjelbred om en vandreutstilling, som ble vist i en lang rekke kunstforeninger og skoler i tidsrommet 1994–97. I 1997 deltok hun på gruppeutstillingen Kjærlighet og erotikk i kunsten i Museet for samtidskunst i St. Petersburg, og hun har stilt ut på vandreutstillingen Skap, i regi av Akershus Kunstnersenter, som ble vist på helse- og sosialinstitusjoner. Bildene til Gro forteller alle direkte eller indirekte små historier, eller fragmenter av en historie. Stemningen befinner seg i spennet fra naiv humor til det mørkt melankolske.

– Det har vært mange ”arketyper” i min billedverden; skøyteløpere, badescener, lesende småjenter, musikere, landskap, hus og interiør. Jeg skildrer ofte det hverdagslige. Men det hverdagslige kan romme hele spekteret av stemninger. For hva er egentlig hverdagslig?

Ja, jeg har malt kvinner som bader og stryker, men menn som går i krig er også hverdagslig på sett og vis. Huset, hjemmet, familien er også omgivelser som former menneskene på godt og vondt.

44 F i g ur i fok us

A

ktuelt Punktutstiller i Kunstnerforbundets salgsavdeling frem til 30. august Oppegård Kunstforening 29. august–16. september Gulden Kunstverk, Stillbilder, 26. september–18. oktober. ■ Se kunstnerens CV på www.fineart.no

Låven er også et gjennomgangstema hos Gro – Ja, det har blitt mange låver. Østmarka er min nærmeste nabo. Under krigen ble det bygget mange enkle hytter som fortsatt står der. Jeg liker denne type bygg som er i ferd med å forsvinne; lappete, velbrukte, uglamorøse småhus og løer. Det er så deilig å se slike ting i dag, når alt annet skal være så perfekt.

Siden hun gikk på boklinja på SHKS, hadde Gro en drøm: Å gjennomillustrere en barnebok. I 1997 fikk hun endelig sjansen gjennom Merethe Lindstrøms bok Mille og den magiske kringlen på Aschehoug forlag. Boken handler om Mille på fem år som bor alene med mammaen sin, men mammaen får seg ny kjæreste.

– Jeg har laget mange enkeltillustrasjoner, men ble veldig glad da denne muligheten dukket opp. Alle bildene i boken er laget som monotypier. Men det var vanskeligere enn jeg trodde, og jeg støtte på mange nye problemstillinger.

Hvordan skulle leiligheten til Mille se ut? Hva så de ut av vinduet? Jeg møtte tilfeldigvis Lars Elling på denne tiden, som hadde jobbet mye med barnebøker.

Han ga meg et godt råd: Vektlegg karakterene. Så typegalleriet fikk mye oppmerksomhet, sier Gro og peker på Mille, moren og den nye kjæresten med sin underlige selvstrikkete kalott som han har lært å strikke av noen damer som bodde i telt på den andre siden av jorda.

Likestilling har opptatt Gro siden studentårene på 1970-tallet. Hun har også laget to av YS’ (Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund) likestillingspriser som til sammen har blitt delt ut 20 ganger. Eva Joly, Kvinnelandslaget i fotball, Folkemusikeren Annbjørg Lien, biskop Rosemarie Köhn, Fatma Bhanji Jynge, Kadra og NRK-journalisten Mette Janson er vinnere som har blitt tildelt pris ­laget av Gro. – Politikk og kvinnesak var vel det som i særlig grad preget oss som ble utdannet på 1970-tallet. Politisk var det vel ikke bare de store internasjonale hendelsene, men også innenrikspolitikk og spesielt distriktspolitikk. Det ble mer akseptabelt å bruke sin egen dialekt, uavhengig av hvor du kom fra. Dette var merkbart på kulturområdet. Stikkord var Vømmøl Spellmannslag, regionteatre og små gallerier som vokste fram. Billedkunsten var heller ikke lenger forbeholdt hovedstaden og de større byenes borgerskap. Kvinnesaken hadde sitt gjennombrudd i denne tida. Bladet Sirene kom ut for første gang i 1974, tror jeg det var. Filmen Hustruer av Anja Breien kom i 1975, og vakte stor oppsikt.

I ettertid er det takknemlig å harselere over fotformsko og Sigrund Berg-skaut, men det er opplagt at både bladet Sirene, 8.-marsmarkeringene og generell aktiv kvinnepolitikk på 1970-tallet har hatt stor betydning for både kvinners og menns bevisstgjøring, sier Gro. Hun tar en pause og forteller om det kunstneriske klimaet på denne tiden.

For selv om Gros bilder kan virke ”snille” for noen, er det flere lag og mørkere sider ved kunsten hennes.

– Kunsten min har nok aldri vært ”stueren” og riktig sett i et samtidskunstperspektiv. Da jeg gikk på Akademiet, var det sosialrealisme og bilder med politisk innhold som gjaldt. I kunstlivet var det samtidig sterkt autoritære krefter i sving. Å være opptatt av ”skjønnhet” eller motiver uten sosial brodd var ikke akseptabelt. Men den autoritære er selv ofte autoritetstro – og det har moret meg å se at såkalt stuereine 1970-tallsaktivister siden har kommet med blomstermotiver. Det kan være greit å huske på at den som gifter seg med tidsånden blir tidlig enke. Jeg gjorde nok noen klossete forsøk på sosialrealisme, men forsto etter hvert at jeg måtte gå min egen vei. Nå har jeg levd lenge nok til å se at ting går over i kunsten. Man får trender trædd nedover hodet, men man trenger ikke å følge dette og holde seg inne i varmen hele tiden. Kunst skal komme innenfra. Mitt publikum? Det er sammensatt. Jeg synes det er hyggelig at jeg får respons også fra unge mennesker. Og så har jeg en følelse av at det finnes spesielt mange kunstinteresserte lærere her til lands, ler Gro. It’s in the eye of the beholder Det har blitt flere barn i Gros bilder jo eldre hun har blitt. Hun forteller også at hun har glede av å iaktta barn, og deres spontane, oppriktige og umiddelbare reaksjoner og oppførsel.

– De har ikke lært seg faktene ennå. Barn på skøyter er et tema som har gått igjen, som Isprinsesse i Aktuell Kunst, men jeg må faktisk innrømme at jeg aldri har gått på skøyter! Men det er noe med bevegelsene som fascinerer meg, og dette at det ser så enkelt ut.

Grafikken til Gro er oftest etsninger, men hun har også en lengre tresnittperiode bak seg. I maleriene benytter hun akryl – og lang tid.

– Jeg maler både akvarelltynt og pastost, skraper og risser, legger til og trekker fra. Jeg mediterer også mye over bildene. Inspirasjon henter jeg på mange hold. Skapelsesprosessen, hva som leder til at noen komponerer akkurat den musikken, skriver de diktene eller maler nettopp det bildet, er vel noe vi heldigvis ikke har forutsetning for å komme til bunns i. Derfor er det vanskelig å svare eksakt på hva som inspirerer. Jeg opplever naturen veldig sterkt. Og årstidene, spesielt vår og høst. Selv om jeg ikke sitter ute i naturen med farger og pensler, kommer noe av dette inn i bildene når jeg fabulerer fritt i atelieret. På samme vis kan alt jeg virkelig tar inn, komme ut igjen i bildene i en eller annen form. Det gjelder også musikk. Jeg er avhengig, nesten altetende, med preferanse for jazz og soul, og hører ofte på musikk når jeg arbeider. Det er med musikk som med andre kunstarter; det finnes godt og dårlig i alle sjangre. Humor er også viktig.

Det har vært en tendens i norsk kunstliv til å oppfatte bilder med humor som useriøse. Synd! Humor bør tas på alvor!

Da vi spør henne om hva hun synes er vakkert i kunsten, kommer kunstnerne Helene Schjerfbeck og Leonard Richard spontant.

– For noen år siden var jeg i Helsingfors og fikk se en del av Schjerfbeck sine bilder på nært hold. Det er jeg glad for. Hun holdt seg i hovedsak til en forholdsvis ”snever” motivkrets hele livet: Blomster, barn, moren sin og selvportretter. Men bildene ble ikke snevre. Det er bilder som gir betrakteren et løft. Noe av den samme begeistringen kan jeg kjenne når jeg ser Leonard Richards malerier. Det er noe udefinerbart.

Gro tar frem et maleri av en jente som leser i en bok foran et tre. Tittelen er Forklaringen.

– Titler er viktige for meg. Jeg vil helst at hvert bilde har en identitet, og jeg bruker helst norske titler. Mange har spurt meg om jenta leser i en bibel. Det var ikke min tanke. Alle søker vi forklaringer – i bøker eller på annet vis.

Gro reiser seg og finner frem flere monotypier, en teknikk hun har jobbet mye med.

– Monotypi er et trykk som finnes i bare ett eksemplar. Det vil si, av og til sitter det igjen så mye sverte at man får et ekstra trykk, et ghost print. Men det blir en mye blekere utgave. Jeg lager monotypier på plater av akryl eller kobber.

Jeg legger sverte på platene, og prosessen er ikke så forskjellig fra slik jeg maler med å skrape og risse, legge til og trekke fra. I tillegg kan jeg jo her gjøre meg nytte av grafikkerfaringene ved å ta forskjellig avtrykk i sverta før jeg tar det endelige trykket. Poenget er at bildet sitter i sverta, mens underlaget forblir uten spor. Det hender at jeg håndkolorerer monotypiene, eller går videre og lager collager av dem.

Hun viser oss et bilde med tittelen Samtale. Vi ser en yngre kvinne med rødt hår og høyhælte sko sitte henslengt i en lenestol i en stue. En eldre kvinne i en enkel, sort kjole og grå topp står stramt ved den andre siden av bordet.

– Kanskje det handler om generasjonsmotsetninger? Det som er spennende, er nettopp det som skjer mellom mennesker.

Monotypien Forsmådd inneholder en båt med en pyntet kvinne med krone på hodet. En mann med sløyfe og fordreid ansikt kommer tett mot oss nederst i billedkanten. I bakgrunnen er et hus. En stor rotte eller mus stikker seg inn fra siden. Monotypien Familiens skjød har også denne underliggende, mørke tonen, der mangel på kommunikasjon er et stikkord. Ingen snakker sammen i bildet.

Kvinnen ser ut av bildet, den lille gutten er inne i sin egen verden, nærmest glemt på en stol, mens mannen er kun opptatt av hunden. På veggen ser vi et falmet brudebilde, og i et rom bakenfor rommet skimtes en figur i skyggen. En stor fugl er også plassert ved bordet.

– Dette er billeddiktning, og jeg vet ikke hvorfor dyrene kommer inn, eller hva de skal symbolisere. Publikum må gjerne spørre, men ikke meg! Det føles feil hvis jeg skal servere seeren en ferdig tolkning. Det blir som en roman med bruksanvisning.

– Du er en som observerer mye; det ligger mye erfaring og psykologi under i bildene dine?

– Jeg er nok en iakttaker og nysgjerrig på mine medmennesker. Jeg liker å få med meg brokker av folks samtaler på buss og tog, og dikter gjerne videre på det også og prøver å danne meg inntrykk ut fra sparsomme glimt. Alt handler om kommunikasjon. Men det som er så spennende i kunsten, er at man nettopp ikke vet hvorfor ting oppstår. Noen blir glad, og noen blir lei seg i møtet med motivene. Det sier noe om hva de har inne i seg; It’s in the eye of the beholder, som det heter.

45 F i g ur i fo k us

MEDLEMSTILBUD side 46

Det er ikke så mye forhåndskalkyler. Jeg blander fakta og fiksjon. Jeg liker å dikte.

Også når jeg iblant bruker egne fotografier som utgangspunkt for maleriene, blir det mye fabulering på lerretet.

GHB G Kunstner: Gro Hege Bergan / Søstre Teknikk / opplag: Etsning / 75 Motivformat: 17 x 19,5 cm Galleripris u/ramme: 2400,-

Medlemspris u/m ramme: 1920,- / 2478,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 91

MEDLEMSTILBUD side 47

Det kan være greit å huske på at den som gifter seg med tidsånden, blir tidlig enke. Jeg gjorde nok noen klossete forsøk på sosialrealisme, men forsto etter hvert at jeg måtte gå min egen vei. Nå har jeg levd lenge nok til å se at ting går over i kunsten. Man får trender trædd nedover hodet, men man trenger ikke å følge dette og holde seg inne i varmen hele tiden. Kunst skal komme innenfra.

GHB Kunstner: Gro Hege Bergan / Isprinsesse Teknikk / opplag: Etsning / 75 Motivformat: 20,5 x 20,5 cm Galleripris u/ramme: 2400,-

Medlemspris u/m ramme: 1920,- / 2478,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 91

Thorstein Rittun – En verden for alle – Da jeg var på utallige visninger for å finne denne leiligheten, så jeg bildene mine omtrent i alle leilighetene vi besøkte. Og når jeg har våknet opp etter operasjoner, har sykepleierne ofte sagt: Hei, Rittun, jeg har et bilde av deg på veggen. Så spør jeg hvilket, og nikker: Å, ja – det, selv om jeg kanskje ikke husker motivet, og jeg føler meg hjemme med en gang.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas

T

horstein Rittun smiler sitt snille, lure smil. Han karakteriseres som en av Norges mest aktive og allsidige kunstnere med bred folkelig appell, og er like kreativ og produktiv i en alder av 80 år.

Skal du lete etter dyster kunst, må du gå til andre kunstnere.

I Rittuns lykkelige verden er det sommer og energi hele året, i klare, vakre farger med enda vakrere barn, kvinner og menn, gjengitt i en litt forenklet og naivistisk strek. Her er ingen vanskelige symboler, eksistensielle spørsmål, politisk kritikk eller moralprekener malt inn. Kun et budskap om å glede seg over livet og det å være menneske og ha mennesker rundt seg. Bildene består av figurgrupper hvor alle danser, leker og spiller, eller de bare trives og viser samhold og godhet mot hverandre, eller trær, blomster, fugler og dyr. Materialene han jobber med, spenner fra silketrykk og litografier til keramikk og tekstiler. Likevel er det en sterk signatur på alt: Homo ludens, det lekende menneske, men også det musiske menneske.

– Hvor havner denne festen? Hvor ender fortellingen? Hva har skjedd? Er det virkelighet eller en diktet historie? Er det en fabel? Mine motiver kretser ofte omkring forelskede par, blomster, fugler, familieliv i båt, på sykkel, glade musikanter, livsutfoldelse og livsglede. Jeg vil gjerne at bildene mine skal gjøre folk glade, men som alle andre malere er fokuset på rytme, farge og form.

Thorstein understreker at det er to stikkord han alltid arbeider etter: Bevegelse og ro.

– Det blir som ballett; den ene beveger seg og sier noe til den andre, som er i ro. Jeg flytter figurene rundt på lerretet eller papiret. Motivene kommer til meg hele tiden. Man ser jo alltid ting i bilder, som når man leser en bok. Et slags indre fjernsyn. Virkeligheten er i hodet mitt, så å si. Men persongalleriet mitt går nok igjen gang på gang.

Vi sitter i Thorsteins vakre leilighet ved Solli plass. Tidligere bodde han og kunstnerkona Bea på Ekely der barna vokste opp blant barna til kunstnere som Carl Nesjar og Inger Sitter, Fritz Røed, Dag Frogner og Nils Aas. – Vi var blant de første som flyttet inn på Ekely. Jeg husker at det ikke var skikkelig vei ennå, så ungene måtte spyles rene for søle. De fleste var i småbarnsfasen, og det var ofte lange køer utenfor den ene telefonkiosken med fedre som prøvde å få fatt i jordmødrene for å høre hvordan det gikk med kona si.

Thorstein serverer økologisk juice i tunge glass. På veggene rundt oss henger vakre tepper fra Asia og India. Vi spør om denne type kunst inspirerer han?

– Nei, men Matisse ville nok blitt henrykt. Vi har aldri vært i Asia selv, men kjøpt alt her hjemme, smiler han.

En vakker byste av en 18 år gammel Bea signert Kjell Rasmussen står på en sokkel. Flere av sønnen Kai Rittuns tresnitt pryder veggene sammen med barnetegningene hans. En glassveranda er fylt med Beas orkideer. Japanske tresnitt henger over en vakker statue av Elena Engelsen med en sovende mus inne i en marmorblokk. Gamle kinesiske krukker fanger oppmerksomheten vår. Thorstein tar varsomt over skulpturene, kjenner på formen.

– Keramikeren Fritz Røed kom inn her, og pekte: Dansk dette? Det er morsomt hvordan kinesiske antikke krukker kan sammenlignes med moderne keramikk. Lasuren de oppfant, er den vi ennå bruker i dag.

På kjøkkenet viser Thorstein oss sine egne fat og noen vakre spanske fat.

Han forteller nok en anekdote fra et rikt og langt kunstnerliv.

– Vi bodde i Ferdinand Finnes hus i Spania i 1959, og likte så godt disse fatene, men de var for store til å ta med hjem da. Da vi kom på Theatercafeen litt senere, ventet et av fatene på oss fra Finne. Picasso ville vært henrykt over disse oksene.

Thorstein peker også på etikettene han har laget til Jahre line akevitt.

– Anders Jahre ba Per Krohg spørre sine elever om å komme med forslag til etikettene. Så ble mitt foretrukket.

I en smal gang lukker Thorstein opp døren til atelieret sitt. Tidligere hadde han et rom i Lille Grensen der han jobbet hver dag unntatt søndager.

– Når man er eldre, er det godt å ta noen pauser innimellom. Jeg holder ikke så mange utstillinger mer, men maler hver dag og lager silketrykk.

Et rikt liv Thorstein Rittun ble født 16. februar 1929 i Skien. Allerede i femårsalderen tegnet han noen overbevisende portretter, som faren med en gang roste, tross i at de portretterte var Mussolini og Haile Selassie. Hans far fikk ordnet det slik at den talentfulle sønnen fikk Jacob Eng som tegnelærer på latinskolen.

Siden har Rittun tegnet og skapt sin egen verden av livsglede som har fanget så mange smil, beundrere og veggplass. Etter eksamen artium i 1947 gikk han

48 Li v et s k unst ner

49 Li v et s k unst ner

18 år gammel rett inn på Statens Kunstakademi under Per Krohg. Han debuterte på Høstutstillingen i 1949 med et linoleumssnitt og hadde sin første separatutstilling, symbolsk nok, i hjembyen Skien i 1955.

– Jeg husker at trykket på Høstutstillingen solgte og solgte, så jeg måtte løpe bort med nye trykk hele tiden, minnes Rittun.

De tidlige bildene hans var litt bundet av Per Krohgs lære, med landskap og figurbilder i en dempet fargebruk, ofte gråtoner. Hans kone Bea og barna var foretrukne modeller, og Rittun viser oss bilder av Bea som en egyptisk gudinne, som gravid og sammen med barna. Han forteller at det var mange vakre jenter på Kunst- og Håndverkskolen, deriblant Bea. – På Akademiet malte man mest etter modell. Jeg hadde lyst til å utforske andre ting, og søkte meg til freskoklassen hos Per Krohg. Freskofolka hadde sterk stilling på den tiden, der utsmykningen på Rådhuset vokste frem. I akademitiden reiste vi også mye. Jeg husker vi besøkte Italia i 1949, og tegnet etter verkene i de store galleriene. Det nonfigurative har aldri passet for meg, selv om jeg har hatt mye glede av det.

Thorsteins bilder fra 1960-årene var ofte i tunge, faste volumer, mens fargene etter hvert ble friskere. I løpet av flere reiser til Danmark i 1956, Spania i 1959, Italia i 1961 og en studiereise til Egypt i1969, utviklet han sin egen frie og uanstrengte malemåte.

– Mange kolorister har inspirert meg, som Paul Gauguin, Guy Krohg og Kai Fjell, forteller Thorstein.

De fleste av Rittuns utsmykkingsarbeider er store keramikkrelieffer.

Materialet passer Rittuns frodige fantasi der han kan modellere frem og bygge opp sine forenklede figurer og skape romvirkninger. Alle arbeidene forteller en liten historie eller beskriver en stemning, og Rittun beholder sin friske fargeprakt også i keramikken. Til resepsjon og trappeløp i Norsk Kommuneforbunds kontorer i Oslo laget han blant annet et langstrakt relieff, Sommerdans, med et mylder av mennesker. På Sundvollen hotell har han laget en egen eventyrsal med Kongsdøtrene i berget det blå i fem sekvenser. Her spilles fargene ut i kaleidoskopisk rikdom. Til Norsk Hydros oljeplattform Oseberg C ble vikingtid, folketro og moderne ressursbruk flettet sammen i relieffene Gjeterne og Nøkken.

– Utsmykningen jeg er mest fornøyd med, falt dessverre ned for to år siden; et fire meters keramikkarbeid på Skullerud skole. Det viste mitt kjente motiv, Familie på sykkel, som først var et grafisk blad som faktisk var i Aktuell Kunst på 1950-tallet. Jeg husker jeg fikk høre om Billedbladet Aktuell som lå i Folketeaterbygningen. Det var stort for en ung kunstner å nå et så stort publikum. Motivet ble senere trykket på UNICEF-kortene.

På Arendal sykehus henger utsmykningen Oksens fødselsdag.

– Menneskene pynter oksen, og dermed temmes den og de voldsomme kreftene, noe som passer bra til dette bildets plassering på psykiatrisk avdeling, forteller Thorstein. Han er ellers ganske nøktern med å fortelle historier knyttet til bildene, tolke dem eller fortelle hvem vi ser. Rittun skal likevel ha sagt at han elsker å male kvinner med frodig hår, bryster og hofter. Han bruker likevel aldri modell, og har sitert sin tidligere lærer Per Krohgs kloke ord om at man må alltid se på helheten, og at kvinner ser ut som en krukke. Det er alltid en påtagende virketrang hos Rittuns kvinner, en indre kraft som overskrider og søker andre, har kunsthistorikeren Paul Grøtvedt skrevet i sin bok om Rittun.

En annen del av Thorsteins kunstnerskap er hans bokillustrasjoner som ofte er beregnet på barn, som i Åse-Marie Nesses bok Mexico-Lexico og Annie Riis’ Tim og Ian i Timianland. Thorstein har også gjort sin verneplikt innen kunstnerorganisasjonene, og vært aktivt engasjert i den kulturpolitiske debatt om offentlige utsmykninger og kunstnernes kår. Han har hatt en rekke tillitsverv som formann i Unge Kunstneres Samfund 1960–61, norsk seksjonsformann i Nordisk Kunstforbunds Råd 1975, direksjonsformann i Kunstnernes Hus 1978–83 og styremedlem i Kunst i Skolen 1988–93.

Idet vi forlater den lille, snille mannen med de glade bildene, spør vi om han noen gang har malt dystre bilder?

– En gang. Det var under utsmykningen av Gravberget kirke i Finnskogen.

Ved inngangspartiet til den moderne stavkirken malte jeg korsfestelsen, men fikk streng instruks fra rådhusarkitekt Poulsson om å male det over. Derfor ble det himmelfart i stedet, avslutter han og vinker oss farvel mellom sin ­kones orkideer. Uten tvil mer passende til Rittuns ånd slik vi har lært han å kjenne.

Se kunstnerens CV på www.fineart.no

50 Li v et s k unst ner

T

MEDLEMSTILBUD side 51

Helt nye motiver!

TR

Kunstner: Thorstein Rittun / Redet Teknikk / opplag: Serigrafi / 210 Motivformat: 42,5 x 55 cm Galleripris u/ramme: 2800,-

Medlemspris u/m ramme: 2240,- / 3231,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 91

MEDLEMSTILBUD side 52

Thorstein Rittun øser av sitt overflødighetshorn i en kombinasjon av det jordnære, det mytiske og det rent eventyrlige – i landskaper som bare finnes i hans egen fantasi.

TR

– Paul Grøtvedt

Kunstner: Thorstein Rittun / Brudevals Teknikk / opplag: Serigrafi / 210 Motivformat: 27 x 29,5 cm Galleripris u/ramme: 1500,-

Medlemspris u/m ramme: 1200,- / 1831,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 91

T

MEDLEMSTILBUD side 53

1

2

TR 3

Kunstner / tittel: Thorstein Rittun / 1: Kalven 2: Vinhøst 3: Barnet i sivet Teknikk / opplag: Serigrafi / 210 Motivformat: 1: 13,5 x 10,5 cm / 2: 12,5 x 10,5 cm / 32,6 x 44 cm Galleripris u/ramme: 1+2: 600,- / 3: 2000,-

Medlemspris u/m ramme: 1+2: 480,- / 889,- 3: 1600,- / 2231,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 91

54 Reddy ma de

– Mitt publikum er de som har gjennomskuet verden – Jeg vil gjøre verden til et nytt sted, og vrir på vår virkelighet. Dere vil sikkert finne dere selv igjen i en av tegningene mine om en tid. Der er alt jeg har sett og opplevd, tømt utover. Å tegne er som å gå inn i en slags transe. Jeg har aldri en tanke om hva det skal bli. Om jeg sprayer på mur, borer i glass, maler på en dress eller på lerret med akryl, får vevet opp tegninger til tepper i India, eller at tegningene blir til tatoveringer, spiller ingen rolle, bare streken er min. Jeg er tegner, det er det jeg gjør, uansett hvor jeg befinner meg. Jeg kan sitte på en kafé i ly av en samtale og tegne; bare la pennen gå i en slags automatskrift. Jeg redigerer aldri streken!

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas

T

axien har sluppet oss av foran en rød låve i Maridalen, et kvarters kjøretur fra Oslo. Kasaveien, ved velhuset og snekkerverkstedet i en låve, leser vi på veibeskrivelsen fra kunstneren Chris Reddy som vi skal besøke. En katt fyker til skogs. Vi går rundt og rundt låven og prøver å åpne flere slitte, blå, låste dører. Vi kikker inn i et bokserom og en utedo, men ingen Chris Reddy er å se. ”Snekkergutta” i annen etasje av låven kan heller ikke hjelpe oss. Til slutt titter et mørkt hode ut av en dør og roper.

– Velkommen til gards!

Chris kommer ut, ikledd dress, og utgjør en noe surrealistisk kontrast til den nokså slitne låvekulissen.

– Jeg skal i en begravelse etterpå, men hun elsket kunst, så det går bra å ta et intervju først, forklarer og forsikrer Chris oss mens han åpner døren inn til sin innebygde atelierdel av låven.

En ny kontrast dukker opp. Mot nypløyde jorder utenfor låvevinduene lyser energiske og ved første øyekast urbane tegninger mot oss fra vegger og gulv. Vi må bare bort for å studere, og prøve å forstå kaoset av hus, fugler, dødningsskaller, kroppsdeler, kjøretøy, symboler, ornamentale effekter og fremtidsarkitektur. Her flettes vår populærkultur, hverdag og kulturarv i hverandre i neoniserte farger. Referansene er både tegneserieskapernes språk og den intrikate og fargerike skulpturmiksen som ofte pryder hinduistiske templer. Men straks går våre assosiasjoner også til utsmykninger på stavkirkeportaler, og kanskje tibetanske mandalamønstre? Her er uhyrer, fremtidsvisjoner, fabeldyr, Simpsons, Matrix og Star Wars i en skjønn forening. For å gjøre stilen og streken kompleks er flere bilder speilvendt i fire retninger; som sett gjennom et kaleidoskop.

– Jeg liker ting som er så gamle at de ikke umiddelbart kan forstås, som inkakunsten, aztekernes kunst og indiske, kinesiske og arabiske tegn og tegninger. Det blir så konkret, samtidig som det er veldig abstrakt. Vi finner ikke opp noe i dagens kunst og kultur egentlig. Alt er en del av vår kulturarv, men vi har mistet forståelsen av en rekke ting opp gjennom historien. Det er spennende!

Mot mainstream På låvegulvet ligger tre myke, store tepper med de samme motivene som på tegningene; persiske mønstre i en moderne drakt. Nylig ble de stilt ut på ­galleri Kjeldaas, og fikk omtale i Aftenposten.

– Ideen har sitt utspring i noen fotografier som jeg tok, og som jeg speilet i fire retninger – noe som ga en kaleidoskopisk effekt. Jeg tenkte at dette også ville kle tegningene mine godt. Jeg har lenge hatt en fascinasjon for orientalske tepper, og fikk så ideen at mine dreide tegninger faktisk var spennende tep-

pemønstre. De er temmelig fjerne fra persernes blomster- og dyremotiver, som skulle bringe naturen inn i palassene. Jeg forsøker vel snarere å bringe det urbane inn i de borgerlige miljøene. Teppene er laget i New Zealand-ull og knyttet i India. Jeg trodde det bare var å sende ned et mønster, men så enkelt var det ikke. Jeg måtte tegne ett mønster for hver farge, og her er det 25–30 farger! Etter et halvt år kom teppene tilbake fra Varanasi, mye større enn forventet. Men det er virkelig kult. Jeg tenkte vi kunne ta fotoshooten med meg i bar overkropp på teppet? sier Reddy med et smil.

Fotograf Anne ler litt nervøst, men Reddy ser ut til å mene alvor, og knepper opp og begynner å krabbe rundt på teppet. Han poserer, hopper, gjør grimaser og glefser mot kameraet, mens han understreker: – Jeg liker ikke å være mainstream, men er opptatt av å bryte det som oppfattes som riktig. Jeg elsker det Alexander Rybakk gjorde i Grand Prix, forresten. Moder’n var kul sånn, da jeg var liten. Jeg fikk tegne på stueveggen hjemme, og som barn tegnet jeg gjerne nakne folk med alle mulige attributter uten at foreldrene mine hevet på øyenbrynet. Jeg fikk utvikle min egen tegnestil, og tegnet ikke akkurat sauene hvite. Denne måten å komponere og løse billedflaten på har altså fulgt meg fra jeg var liten. Da jeg var ti år, tok min indiske far meg med på en dannelsesreise til India. Jeg så jo Taj Mahal og andre flotte palasser, men det mest fascinerende for meg var arbeidsfolkene i de skitne, fattige gatene. Der satt de og gjorde verden vakrere, med noe veldig smått og tidkrevende på store flater. Det bare traff meg, sier Chris.

Faren til Chris var en aktiv motstander av apartheid i Sør-Afrika på 1950tallet. Men han skjønte fort at han kunne kjempe en bedre sak utenfor landet.

Han dro til Europa for å få en utdannelse i 1957, inspirert av Gandhi, og kom til Norge i 1962. Her holdt han tordnende taler om apartheidskille som studentleder på universitetet i Oslo. Reddy forteller at han i de første årene i Tromsø vokste opp i et ”hippie-hjem”.

– På 1970-tallet i Tromsø fantes det en kultur som dyrket andre verdier enn de materielle; med nærhet til naturen, mennesker og fokus på å nyte livet. Man glemmer ofte at Norge faktisk var ganske fattig på penger på 1970tallet. Først på åttitallet flommet oljepengene innover landet, og med det et nyrikt miljø og nye materielle verdier – og det berømte krakket. I 1983 kom jeg borti graffiti-miljøet og holdt på med dette i tre år, før jeg fant ut at jeg måtte gå kunstskole. Jeg oppfattet etter hvert graffitien som et konservativt uttrykk med et asosialt miljø og med en stor grad av selvopptatthet. Jeg liker musikk som ikke er geniforklart av musikkpolitiet. Den første hip hop-en var samfunnsengasjert og frisk.

På Kunstakademiet i Oslo i perioden 1994–99 gikk Chris sammen med kunstnere som Morten Viskum, Fredrik Raddum, Børre Sæthre, Elise Storsveen, Frank Brunner – alle kunstnere som ikke vil ha sentimental og

55 Reddy ma de

Jeg er opptatt av å være en sender av budskap.

Ikke en produsent av bilder.

­alvorlig kunst, men som bruker humor, sex og ironi i sine uttrykk. Reddy klager med et smil på at fotografen ikke hausser opp stemningen som hans fotograf venn Per Heimly, før han kommenterer dagens kunstscene.

– Det er litt for mye alvor og akademisisme på kunstscenen. Kunst er seriøst, bevares, men jeg føler vi har en jobb å gjøre med å kutte ned på noe av alvoret. Kunsttante og kunstonkel har lenge holdt en klam hånd over hva man skal gjøre. Hvis man gjør noe som sjokkerer den gode smak, spør de gjerne om man gjør det kun for å sjokkere. Det handler jo ikke om det! Og da kommer de gjerne med neste spørsmål: Men hvorfor gjør du det, da? Dette er en typisk hersketeknikk. De som tenker at kunst som sjokkerer, er laget kun for å sjokkere, må selv finne ut av om det virkelig er slik.

I de femten siste årene frem til 2004 har musikken og bandet Farout Fishing tatt mye av Chris’ tid, der han har vært trommisen som har holdt bandet samlet. Han har dessuten reist en hel del og bodd i New York, vært DJ på norgescupen i snowboard og nylig kommet hjem fra en tre måneders klatretur i Thailand.

– Det har gått økonomisk rundt ved at jeg har solgt et verk i ny og ne.

I perioder har jeg også jobbet i oppvasken på Beach Club – strøjobber som ikke skulle ta bort oppmerksomheten fra kunsten og det jeg vil gjøre. Jeg har mange venner som har begynt med reklame og illustrasjon for å spe på inntektene, og plutselig er du der, tjener godt, og det er vanskelig å vende tilbake til kunsten. For ett år siden fant jeg denne låven, og jobber nå full tid her.

Tidligere jobbet jeg hjemme, men midt i byen er det så lett å la seg rive med på en kaffe eller en øl. Her oppe er det ingen forstyrrende elementer.

Bilder som viser det som er hinsides det tilsynelatende I et tidligere intervju understreket Reddy at hans bilder var en del av å komme under overflaten, hinsides det tilsynelatende. Han mener også at hans publikum er de som har gjennomskuet verden: – Er den virkelige verden den samme som vi får presentert i nyheter og media? Er nyhetsbildene en sannhet, eller er de bare kulisser? Kanskje bare en kulisse som står langt bak i et hjørne på scenen? Men det er denne kulissen som blir belyst av scenelyset, og som vi ser. Alt det andre forblir i mørket fordi ingen retter lyset mot det. Jeg er ingen profet, jeg prøver bare å sette bilder på de følelser de fleste har. Jeg er også en del av det alle sliter med, men jeg vil sette fokuset på at det er noe annet utenfor den tilsynelatende virkeligheten som alle blir presentert for. Vi må komme ut av våre små bobler hvor vi tror vi går rundt og eier sannheten.

– Det kan minne mye om Pushwagners tankegang?

Reddy knepper igjen skjorta og peker på et foto han har tatt av en dansende Pushwagner. De snakker jevnlig sammen.

– Vi ble kjent på slutten av 1990-tallet, og da han så tingene mine, spurte han med en gang: Hvor har du funnet den streken? Den har jeg hatt hele livet, kunne jeg forsikre han om. Du kan kanskje si at Pushwagner og jeg kommer fra samme planet og har samme måte å se verden på? For meg er Pushwagner Norges viktigste kunstner. Jeg synes det er en skam at han er blitt fratatt rettighetene til sine egne arbeid. Sitt livsverk. Hvordan kan noen i det hele tatt forsvare det?

Alt er Reddymades Chris sine prosjekter har vært mange og varierte siden han gikk ut av Akademiet i 1999. Streken og tegningene danner en rød tråd, enten de er malt ut i akvarell, tegnet på hotellblokker og servietter, presentert som store oljemalerier eller scannete tegninger fargelagt på PC-en. Under Den internasjonale Göteborgbiennalen på Galleri Mors Mössa i 2005 var det ikke fargesprakende bilder Chris viste på veggen. Da måtte derimot publikum bøye eller strekke seg for å komme helt inn til de små fotoene. Men det de så, var kun bilder av folk i samme situasjon som dem selv; vandrende rundt i det samme rommet som så på de samme bildene på nært hold.

– Alt jeg gjør, er konseptuelt. Det er ikke noe skille mellom maleriene mine og de parallelle prosjektene mine. Jeg kaller alt Reddymades, nettopp etter readymades. Det blir et spark til tanker om at Duchamps pissoar er det viktigste som har skjedd i kunsthistorien de siste hundre årene. Jeg liker ikke hvordan teoretikere ser på historien, som en lineær og vanntett sak. Vi som jobber innenfor kunsten, ser ofte på kunst som noe helt annet med en annen forståelse. Dessverre er det mange teoretikere og andre som vil skrive om kunst, som går seg helt bort i språket. Jeg husker jeg leste Adornos kunst­ teorimastodont på fem hundre sider – annenhver setning var en motsigelse.

I 2002 brukte Reddy også dresser som lerret. Han setter seg med bena i kryss på teppet og forklarer tanken bak prosjektet.

– Når man tar på seg en dress, fjerner man sin egen personlighet, men ved å male utenpå plagget maler man heller på en personlighet.

I 2004 var plutselig Chris Reddys navn å lese i 250 aviser verden over, inkludert Time Magazine. Han hadde tråkket en israelsk ambassadør på tærne med sin separatutstilling i Galleri A i Oslo. Utstillingen het Anti-semite in the name of God (Antisemitt i Guds navn), og flere av bildene hadde et politisk budskap. Ett var kanskje mer tydelig enn de andre; der bokstaven S i ordene USA og Israel var byttet ut med et hakekors. Dette fikk den israelske Osloambassadøren Liona Hertzl til å skrive til galleriet og kreve at verket skulle fjernes. ”Å knytte Israel og USA til nazismen er uakseptabelt,” skrev Hertzl blant annet i brevet.

Ifølge Reddy var utstillingen et forsøk på å åpne opp for en debatt om overgrepsoffer blir overgriper-problematikken. Selve tittelen på utstillingen er jo en selvmotsigelse. Finnes det en gud, elsker eller hater vel denne guden alle?

– Jeg hadde ingen anelse om at dette skulle bli et slikt mediesirkus, der mediene polariserte saken så mye de kunne. Det hele startet med at religionsforskere ved universitetet syntes utstillingen min hadde såpass mye å fare med at de inviterte minoritetsreligioner i Norge til utstillingen. Dermed kom den israelske ambassadøren på besøk. Hun truet med å stenge utstillingen. Det hele endte med at vi flyttet bildet til et mindre synlig sted i lokalet. Hele saken skapte så debatt da dette var et klart brudd på ytringsfriheten. Jøder kan visst sable ned alt de vil, hvis de føler seg urettferdig behandlet. Jeg var redd i denne perioden; Israel har drept folk i Norge før. Men hvor ble det av UD midt oppe i dette? Da en norsk forfatter nektet å ta på hijab i møte med den iranske ambassadøren, ble ambassadøren kalt inn på teppet til UD med en gang. Den som har lest litt psykologi, vet at de som utfører overgrep, ofte har vært utsatt for overgrep selv, og rettferdiggjør sine overgrep med sin historie; enten dette er på individ- eller statsnivå. Slik har jødene oppført seg etter 2. verdenskrig med palestinerne. Jødene mener jo selv de er Guds utvalgte folk, det står i boka deres. Det hadde vært hyggeligere med jøder som jobbet mot overgrep mot alle slags folkegrupper! Samtidig med debatten rundt dette bildet og ytringsfriheten fikk også en komiker i Frankrike smake jødepisken, og en installasjon på Moderna Museet i Stockholm ble vandalisert av Israels ambassadør i Sverige. Men jeg har virkelig ikke lyst til å befinne meg i en slik situasjon igjen.

Chris smiler. I 2007 hadde han sin siste separatutstilling i Tromsø Kulturhus, og nok en gang kom han med et lite pek til vårt samfunn. Her hadde han priset hele utstillingen til 25 milliarder kroner, samme pris som på et Tromsø-OL. – Det var et spark til OL-hysteriet. Jeg ville synliggjøre for folk hvor mye penger det faktisk var snakk om å svi av på en tidagers fest! Tenk på all den kulturen man kan få over en lang tid for den summen. Eller kanskje viktigere; annet humanitært arbeid. Jeg tror folk forstod hvor jeg ville.

– Fikk du solgt?

– Nei, smiler Chris, før han finner frem skissene til sitt siste prosjekt: Grunnlaget til en 80 meter lang og fire meter høy tegnet frise eller remse, som er tenkt å løpe langs veggen i overlyssalen på Kunstnernes Hus. Ingen slutt eller ende, kun en sammenhengende, eller fragmenatrisk, historie – alt ettersom hvordan man tolker Reddys virkelighet.

Se kunstnerens CV på www.fineart.no

56 Reddy ma de

8&45 7* --"( & Â… (". -& '3 & %3 * ,45"%

Gallery Sand, West Village 277 West 4th Street, New York City Tel. (+47) 900 600 99 001 212 - 414 8714 (BNMF 'SFESJLTUBE Torvgaten 61 69 320 300 post@gallerisand.com

www.gallerisand.com

MEDLEMSTILBUD side 58

1

2

3

4

5

Der readymades lages i millioner, lages en Reddymade fra Chris Reddy bare som ett objekt. De originale tegningene kan scannes inn, fargelegges på PC-en, og printes ut i store formater. Reddys bilder er komplekse puslespill hvor små figurer inngår i overdådige, fargesterke ornamenter. Tematikken kommer fra et absurd, surrealistisk, politisk landskap.

CR

Kunstner: Chris Reddy / Reddymade 1–9 Teknikk / opplag: Unike digitaliserte pennetegninger / originaler Motivformat: 59 x 59 cm Galleripris u/ramme: 14 000,-

Medlemspris u/m ramme: 12 000,- / 13 246,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 91

C

MEDLEMSTILBUD side 59

6

CR 8

7

9

Ramme bilde 6–9 Ramme bilde 1–5

Tina Tobiassen

– En naiv optimist

D

– Det handler om å bryte opp og lytte til svarene inne i seg.

Nok er oftest mer enn nok

Tekst / Foto Mette Dybwad Torstensen / Sitater Carsten Tobiassen

et er helt kaos her, jeg kom hjem fra Obamafestivalen på Bolærne i går. Det var en utrolig opplevelse som varte fra fredag til søndag. Det er første gang festivalen arrangeres, og Arne Johan Furseth og Tankerangel står bak. Obama er kanskje et ladet ord med mange føringer. Men ideen er at dette handler om å gjøre det umulige mulig. Slik som Obama gjorde da han bestemte seg for å bli den første svarte president i USA. Men vi har også andre helter, så festivalen kunne like gjerne fått navn etter Gandhi eller Arne Næss. Til sammen var vi 60 mennesker som ønsket å utsette oss for ulike påvirkninger som utfordrer tankene og livene våre. Dette er helt i tråd med det jeg jobber med i kunsten min. Flere holdt innlegg om sine liv og historier. Blant deltagerne var det flere spennende kulturer representert med en svensk maori­ prinsesse som delte et vannritual med oss, og en indianer fra Dakota med et solnedgangsritual. De fortalte hvordan de lever i samspill med naturen og henter krefter fra den på en helt annen måte.

Vi sitter ved kjøkkenbordet til Tina Tobiassen utenfor Tønsberg i et nydelig atriumhus fra 1960-tallet. Det viser seg å bli en samtale om filosofi like mye som kunst. Og en historie om å tørre å gjøre en forandring i eget liv.

Obamafestivalen – å gjøre det umulige mulig For ett år siden så Tina en artikkel om Obamafestivalen i Tønsberg blad, og tenkte at her kunne hun bidra med noe. Bildene sine.

– Vi fikk mange historier til inspirasjon. En som gjorde sterkt inntrykk, var om en voksen kvinne. Hun var fraskilt og hadde voksne barn, og hadde for et par år siden bestemt seg for å reise til Afrika. Hun hadde dessuten lang erfaring med å jobbe med døve. I Afrika møtte hun flere døve barn, som ble stuet og gjemt bort, omtrent som man gjorde med barna i Romania. Foreldrene var flaue over dette handikappet, og visste heller ikke hvordan de skulle kommunisere med dem. Denne kvinnen dro tilbake til Norge og samlet inn penger. Hun har nå bygget opp en skole for de døve, og gitt dem et nytt liv med en mulighet for en utdannelse. Ikke minst er foreldrene stolte av sine døve barn. Dette har altså én eneste kvinne fått til.

Kunsten er å trå så lett at gresset reiser seg når du har passert Jon Schau var også til stede, forteller Tina.

– Han har overlevd to dødsfall, som begge var hans egne, som han selv sier.

Det har gitt han nytt perspektiv på en del ting. Han dro oss med på en del tankeeksperimenter; som hvorfor vi lager så mange regler for oss selv i Norge.

Badevettregler og Fjellvettregler for eksempel. Trenger vi en opplæring i hvordan vi skal leve livet, og tør vi ikke ta ansvar for våre egne liv? De reglene er jo

60 F i l o so fi o g k unst

nesten komiske. Og hva er liv? Det som beveger seg, tenker vi at er liv, mens en stein er død. Ser du på steinen i et mikroskop, vil du se at den derimot er full av liv. Og reiser du ut i verdensrommet, vil jo vår klode se død ut, mens den i virkeligheten er full av liv. Det handler om å velge perspektiver. Hele festivalen satte spørsmålstegn ved hvem vi er og hva vi gjør her.

Du må gjerne være bøffel bare jeg får være elefant …

Titlene og tekstene i Tinas bilder er det ofte mannen Carsten som forfatter og Tina som skriver inn med sin håndskrift.

– Det er slik han får publisert sine ting, ler Tina.

Et av bildene hennes heter Du må gjerne være bøffel bare jeg får være elefant …

– Denne tanken kom også Jon Schau inn på. Han påpekte at vi mennesker er så opptatt av å bli enige. Men hva er vitsen med det? Hvis du tenker deg at hvert menneske er inne i en boble. Når disse boblene møtes, og vi blir enige, vil deler av boblene gå over hverandre, og hver boble og vi som er inne i den, blir på en måte mindre. Hvis vi derimot møter hverandre med hele oss, vil vi få større bobler å bevege oss i og et større univers. Man må ta inn hele mennesket man møter, ikke dømme, men respektere ulikhetene.

Å forske og leve i andre kulturer har alltid vært viktig for Tina. Dette var en tid da media mente at alle muslimer og arabere var farlige, og dette var en gyllen mulighet til å bli kjent med en annen kultur og se at ikke alle er terrorister.

– Jeg og mannen min bodde en periode i Paris før barna kom. Ti år etter, på vår bryllupsdag, besøkte vi byen igjen. I mellomtiden hadde vi bodd i Dubai, der ting skifter hele tiden og hver måned er en ny forandring. I Paris derimot fant vi vår gamle stamkafé, med det samme personalet. For meg er det viktig å se, og lære barna, at det finnes andre måter å leve på som er like bra som vår norske. Jeg har tenkt mye på ulikhetene mellom beduinkulturen og den europeiske. Vi har plasser og bygningene. I den beduinske kulturen må man se etter kulturen på en annen måte; religionen er en viktig kulturbærer. Man forbinder Dubai med luksus og rivende utvikling, men det er et annet fokus også: Det åndelige er sterkt til stede, med bønnerop fem ganger i døgnet. Man hadde også et helt annet fokus på takknemlighet. Jeg fikk også oppleve ramadan fra en ny side; nemlig som en solidaritetshandling. Meningen med fasten fra soloppgang til solnedgang er nettopp å bli minnet på at man ikke skal ta alt for gitt, som mat og drikke. Man er også under ramadan forpliktet til å være ekstra gavmild og dele mat og drikke når mørket kommer. Slike tanker er fantastiske og verdifull lærdom. Disse periodene vi har bodd ute, vender jeg tilbake til som til små skattkister.

Åpne hender rekker lenger

En god flokk har alltid plass til en for mye

Maleriene til Tina ble hengt opp inne i et naust som en ramme rundt Obamafestivalen. Slik bidro hennes kunst til festivalen med sitt språk, nemlig bilder, og for Tina ble dette en helt ny måte å kommunisere kunsten sin på.

– Mye av festivalen handlet om det å være i nuet; en ganske vanskelig øvelse for oss hverdagsmennesker som hele tiden tenker på neste halvtime i programmet vårt. Ingen av deltagerne visste hva som skulle skje, og dermed hadde man ikke kontroll over hva man skulle utsettes for. Man måtte slippe kontrollen, og dermed ble vi mer sårbar.

– Du kaller deg naiv optimist?

Tina tar en kaffeslurk.

– Ja, jeg er opptatt av å se mulighetene fremfor begrensningene. Mange har tusen grunner for at ting er vanskelig. For å få en forandring mot noe bedre må man ta det første skrittet mot et større mål; om det er verdensfred eller miljøvern. Da er vi i gang. De små bidragene nytter hvis man tror det nytter. Jeg prøver også å møte medmennesker med et åpent sinn. Er du hyggelig mot bussjåføren, er han kanskje hyggelig mot noen andre så de får en god dag. Man setter i gang en hyggelig kjedereaksjon.

– Klarer du å leve som en naiv optimist i hverdagen?

– Jeg prøver i alle fall hardt, men selvsagt møter jeg meg selv i døren ofte!

Mannen min konfronterer meg også, og sier …. nå var du ikke akkurat en naiv optimist, Tina. Som Carsten sier: Det er viktig å hilse når man møter seg selv i døren. Man må anerkjenne at man kan forandre seg. Det er bra å utvikle seg og se at man tok feil.

Tina sier også at hun tror på noe i universet som alle mennesker er en del av.

– Jeg mener det er noen krefter som vil hjelpe deg, og gjøre at det som er riktig for deg, skjer. Mange kaller det flaks. Man må sende ut noen signaler eller bestillinger på at man ønsker en beskjed eller en forandring.

Etter et år med maling hjemme i Dubai tok hun kontakt med gallerier i byen.

Flere gallerier krevde at kunstneren hadde sponsorer, noe som var nytt for Tina. Til slutt fant hun et galleri som passet hennes bilder; Majlis Gallery.

Responsen var overveldende.

– Du er kunstner, du, utbrøt de. Jeg følte at jeg var på rett spor, og der og da bestemte jeg meg fullt ut for å skifte karriere, sier Tina med et smil.

Etter tre år i Dubai valgte familien å ikke flytte tilbake til kjas og mas i hovedstaden i Norge og pendling inn til byen med tusenvis av andre. De fant

De der lytter, grenser flytter Tre år i Dubai I 20 år var Tina Tobiassen en ettertraktet designer hos de beste byråene. Hun jobbet med store kunder og produkter som Møllers tran, Tine hvit- og brunost, Bama, TV2, Cosmicas produkter og fikk en rekke priser. Så kom ”11. september”, og det ble nærmest tørke for bransjen. Tina malte mer og mer ved siden av jobben, for å skape noe, og håpet på en forandring i livet sitt. I 2001 fikk hennes mann et jobboppdrag i Dubai, og hele familien med barna på to og fem år flyttet ned. Tina hadde også fått et jobbtilbud om å bygge opp en designavdeling der nede, som trengte kompetanse på emballasjedesign. I løpet av kort tid forstod hun at hun ikke ville dette mer.

– Å jobbe med design i Dubai forsterket mitt valg om å hoppe av denne karusellen. Jeg orket ikke å kjempe lenger, og ville leve av kunsten.

61 F i l oso fi o g k unst

huset sitt i Tønsberg på finn.no. Tina hadde allerede fått innpass hos Galleri Nobel i Oslo.

– Jeg merker at mange av mine kunder er de som er på jakt etter det spesielle bildet over sofaen, det varige motivet, som ikke alle andre har.

Elefantene Bak oss på veggen henger en av Tinas mange elefanter. Motivet kom til henne gjennom en sjamanistisk trommeseanse for mange år siden, da hun var på søken som ung og ikke visste hvilken vei hun skulle gå. Hun vil helst ikke fortelle historien, og understreker at det ikke er noe mystisk over det.

– Først må jeg avmytifisere dette med sjamanisme og trommereisen. Det hele er egentlig en slags vandring mellom den våkne og sovende tilstanden; den styrte drømmen. Alice i eventyrland er en typisk trommereise. Man legger seg ned med lukkete øyne til lyden av en tromme og finner et hull i bakken, en nedgang i jorda. Tanken er at man har svarene i seg selv. Så tenker man på spørsmålet man ønsker svar på. Mitt spørsmål var: Hvor skal jeg nå? Du er i flyt, og noen vil hjelpe deg. For meg dukket det opp en hvit elefant. Jeg klatret opp på ryggen, og den førte meg til en slette ved et vann med mange broer. Vi gikk over den første. Der fant jeg fantastiske, og annerledes, former og mønstre. Jeg tok med meg noe tilbake til utgangspunktet. Over neste bro var det også slike abstrakte ting; men disse var også helt nye. I ettertid var tolkningen klar: Jeg skulle reise og fylle på, før jeg dro tilbake til hjemlandet og tok med meg impulsene i arbeidet mitt. Og slik har også livet mitt vært siden.

Elefanten ble min budbringer, og er også et symbol for lykke i mange kulturer.

Etter hvert trengte jeg ikke trommereisen for å vite hvor jeg skulle, men ­finner frem intuitivt mens jeg maler.

I’d rather built bridge than wall – they stop nobody – just carry us all Flere av elefantene til Tina flyr.

– Det viser nettopp til denne Obama-tanken: Elefanter som gjør det umulige, å oppheve tyngdekraften. En elefant som flyr, det er jo svært selvmotsigende. Og de har ikke Dumbo-ører eller vinger, altså, ler Tina og viser oss opp trappen til atelieret på toppen av huset. På veien passerer vi en ­kvinnetorso av Anne Kristin Togstad som vi møtte i forrige Aktuell Kunst.

– Vi byttet verker. Det var noe kjent med den kroppen; noe som er borte.

Det var slik jeg så ut som ung, forklarer Tina og beklager kaoset i atelieret også.

Hun liker ikke å rydde. I et ryddig atelier må hun starte med blanke ark.

– Det tok lang tid før jeg våget meg på å male mennesker. Alle har en mening om hvordan mennesker skal se ut. Jeg har dessuten ikke skolering innen anatomien og den figurative tradisjonen. Jeg smakte lenge på spørsmål om jeg har rett til å male mennesker, eller kalle meg kunstner. Først var det abstrakte bilder med hus og byer. Jeg torde heller ikke å fylle lerretene, men malte i felt som ble som et bilde i bildet. Så kom menneskene i form av små silhuetter, ofte ved en bro. Bildene handlet om å bygge broer mellom kulturer. Etter hvert ble figurene mer inspirert av Giacometti og Corbusiers figurer som han tegnet inn som målestokker ved siden av sine hus. Nå har jeg utviklet min vei. Jon Schau sa på Obamafestivalen: Hvis du føler du går i skyggen av en annen, kom deg ut i sola. Det traff meg. Det viktigste er at jeg kan leve av det jeg gjør, og at folk setter pris på kunsten min. Å lage kunst er også en form for kommunikasjon, som design. Hva mer trenger jeg?

Ingen kan fly med tanker av bly Materialer med levd liv og teksturer Peter Esdail og Dag Thoresen har vært Tinas lærere og fylt på med mye kunnskap ifølge henne selv.

– Jeg er også hele tiden på søken innen filosofien og i bøker. I enkelte bilder ser du streker, ornamenter, tidslinjer og symboler; her kommer designeren i meg inn. Krysset symboliserer ”her og nå”. Dessuten maler jeg med ørkensand i alle bildene mine. Jeg elsker dette slitte uttrykket.

Tina viser oss gjenstander hun finner i fjæra eller på gamle nedlagte industriområder; rustne hjul og propeller, gamle beslag og gjenstander med spennende og slitte teksturer og overflater.

– Jeg er en av de som aldri sluttet å samle. Dette er jo kunstverk i seg selv, sånn som gulvet mitt her i atelieret. Jeg liker også å skape kjemiske reaksjoner jeg ikke kan kontrollere, som å blande beis og maling. Så kan jeg gripe inn og ta vare på det som er verdt å bevare. Blir bildet for styrt, dør det for meg.

Man må tørre å la ting skje.

På den ene veggen leser vi optimist. Ved et gammelt speil står det Livet er en reise for reisens skyld der mellomstasjoner gir livet ekstra fyld.

– Jeg elsker det sitatet. Et annet sitat mannen min har skrevet, er If he could walk the water, you can dance the sky. Det handler om å gjøre det umulige mulig igjen.

Se kunstnerens CV på www.fineart.no

62 F i l o so fi o g k unst

T

MEDLEMSTILBUD side 63

1

2

3 Bilde 1 + 2 trykket på samme ark med et dikt håndskrevet i midten.

TT

4

Kunstner / tittel: Tina Tobiassen / 1: Fryktløs 2: Vektløs 3: Øyeblikket kan ikke med tanken lenkes 4: Ode til øyeblikket Teknikk / opplag: Litografi / 1+2: 55 / 3: 25 / 4: 80 Motivformat: 1+2: 25 x 25 cm / 3: 24,5 x 56 cm / 4: 59,5 x 61,5 cm Galleripris u/ramme: 1+2: 1800,- / 3: 2900,- / 4: 3400,-

Medlemspris u/m ramme: 1+2: 1440,- / 2085,- 3: 2320,- / 3311,- / 4: 2720,- / 3966,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 91

Samme ramme på alle bildene.

MEDLEMSTILBUD side 64

Jeg prøver også å møte medmennesker med et åpent sinn. Er du hyggelig mot bussjåføren, er han kanskje hyggelig mot noen andre så de får en god dag.

Man setter i gang en hyggelig kjedereaksjon.

TT

Kunstner: Tina Tobiassen / Åpne hender rekker lenger Teknikk / opplag: Litografi / 90 Motivformat: 53 x 70 cm Galleripris u/ramme: 3400,-

Medlemspris u/m ramme: 2720,- / 3966,5 % BKH-avgift og porto kommer i tillegg til prisen. Se kjøpsinfo side 91

      

Field Piece, 1972

66 Kv i nner fra k unst hi st ori en

Barbara

T. Smith

– Performancekunstner med ­kroppen som råmateriale Barbara T. Smith var en av de første kunstnerne som arbeidet med feministisk kunst, og som var opptatt av kvinnekroppens erfaringer. Ved å skape langvarige performancer der hun brukte sin egen kropp som kunstnerisk medium, ­redefinerte hun hva det vil si å lage kunst.

Tekst Line Ruud Ørslien / Foto Vegard Kleven / Courtesy the Artist and The Box

67 Kv i nner fra k unst hi st o ri en

tiske kunsten som oppsto i USA på slutten av 1960-tallet, var viktig for å bryte med disse idealene. De personlige fortellingene ble brakt inn i kunsten.

Smith var fra starten av opptatt av en rekke problemstillinger. Forholdet til kroppen, mat, kvinnelig begjær, heteroseksuelle forhold, religion, kjærlighet og død har stått sentralt gjennom hele kunstnerskapet hennes. Hun brukte performancen som et medium til å utfordre de mannlige narrativene som dominerte i samfunnet, og var også svært opptatt av å utfordre de patriarkalske strukturene i kunstverdenen.

Flere av performancene hennes inneholder også en søken etter åndelig transformasjon. Kunsthistoriker Moira Roth, som ved flere anledninger har intervjuet Smith, mener kunstneren har en sjelden evne til å transportere eller hensette seg selv og andre. Man kan transporteres til smertefulle steder og minner, så vel som til poetiske steder og erfaringer.

Jeg bruker kunsten til å bearbeide spørsmålene jeg er opptatt av i livet mitt.

Uten kunsten vet jeg ikke hvordan jeg skulle ha håndtert disse spørs­målene.1 Mat og religion Verket Ritual Meal ble utført i 1969 og var det første verket der Smith arbeidet med mat. Hun lagde et helt spesielt måltid for 16 deltagere. Deltagerne kom inn i et hus der lyden av et bankende hjerte var øredøvende. Lyden omga dem under hele måltidet. Gjestene ble servert et måltid der maten var rå da den ble brakt til bordet, men den ble senere tilberedt der. Rød og hvit vin ble servert i reagensrør som ikke kunne settes ned, og mens rød vin symboliserte blod, symboliserte hvit vin urin. Gjestene spiste med operasjonsinstrumenter, og filmer fra operasjoner ble vist på veggene. Hele måltidet innga en sterk følelse av ubehag. Det ble avsluttet med at gjestene fikk blomsterkranser på hodet som takk. Verket kan knyttes til hedenske tanker om å spise andres kropper for å få disses styrke, og inneholder også elementer forbundet med magi. Verket ble skapt i en vanskelig periode av Smiths liv, da hun ble skilt og hadde en vanskelig kamp om omsorgen for barna. Smith så på måltidet som en overgangsrite eller som starten på noe nytt.

Celebration of the Holy Squash Som datter av en kristen begravelsesagent kjente Smith godt til kristne og ikke-kristne tanker om død og gjenoppstandelse. I Celebration of the Holy Squash fra 1971 parodierte hun utviklingen av kristendommens tro og ritualer ved å skape sin egen religion rundt en hellig squash. Hun samlet venner til fest, de mediterte sammen, og Smith serverte så mat i en stor uthulet squash. Squashen ble senere støpt om, som et relikvium etter en hellig begivenhet. Sammen med vennene gjennomførte hun så en tidagers seremoni som blant annet innebar å tilbe relikviet, og å avholde en squash-dåp og en squash-messe. Med dette verket skapte hun en feministisk religion, basert blant annet på squashens evne til å gi føde og på de feminine antropomorfistiske formene. Dette i motsetning til den for Smith problematiske tilbedelsen av en moderlig gudinne som kristendommen innebar. Ved å skape en helt ny fortelling ønsket hun å utfordre patriarkalske narrativer.

Feed Me, 1973 Smith var student i maleri, kunsthistorie og religion ved Pomona College i California, og var ferdig utdannet i 1953. Hun var tidlig ute med sine performancearbeider, og arbeidet også med feministiske problemstillinger på andre måter enn flere av hennes samtids kjente feministiske kunstnere, som Judy Chicago og Miriam Schapiro. Disse opprettet både det første universitetskurset rettet kun mot kvinnelige kunstnere i California i 1970, og den første store installasjonen med problemstillinger knyttet til det kvinnelige. Smith delte dette miljøets feministiske syn på politikk, men kroppsliggjorde politikken på en helt annen måte. Kvinnene som arbeidet med kropp og performance i gruppen rundt Chicago og Schapiro, omdannet gjerne den nakne kroppen til et mektig symbol på kvinnelig raseri. Smith gjorde seg derimot sårbar. I motsetning til mange av de unge studentene var også Smith eldre og trebarnsmor.

Personlige fortellinger inn i kunsten Modernismen, der det var estetiske problemstillinger som sto i fokus, hadde lenge vært den rådende kunstretningen i USA i etterkrigstiden. Den feminis-

Feed Me Dette verket var et av Smiths første performancearbeider, og ble utført i San Francisco Museum of Conceptual Art i 1973, som del av et større performance-arrangement. Smith satt alene og naken i et adskilt rom en hel kveld, og var omgitt av ting som kunne brukes til å ”mate” henne, som kroppsoljer, parfyme, vin, musikk, blomster, te og marihuana. Smith ser i denne sammenhengen på mat som noe sanselig, knyttet til berøring, smak og lukt. I løpet av natten kom besøkende inn til henne en og en, mest menn. Hun fikk blant annet ryggen skrubbet, røyket marihuana, drakk vinen, hadde en transformativ opplevelse med en besøkende og hadde samleie med tre.

Jeg ventet for å se om mennene ville forstå verket, om de ville forhandle med meg for å finne ut om det de tilbød, faktisk var noe jeg ønsket eller ville like. Å gi meg et tilbud eller en gave.2 I og med at en naken og sårbar kvinne tilbrakte en kveld med mannlige deltagere i en utstilling arrangert av en mann, kunne man fristes til å se det som antifeministisk. Men tvert imot leses det av assisterende professor i kunsthistorie Jennie Klein, som har publisert en rekke artikler om Barbara T. Smith, som svært viktig. Klein mener det inneholder en rekke temaer som

68 Kv i nner fra k unst hi st ori en

med et høyere kall, så hun liten forskjell på seg selv og disse kvinnene. Ved å invitere dem inn i verket endret hun deres marginaliserte eksistens til en historisk dokumentert begivenhet. Verket pågikk i en måned, og i denne perioden fikk de hjemløse kvinnene lunsj og honorarer. Smith skaffet dem også medisinsk behandling i etterkant. Verket ble avsluttet med en parade gjennom Los Angeles’ gater.

Holy Squash, 1971

Å endre Los Angeles’ geografi Smith kom selv fra en bedre bydel i Los Angeles. På 1970-tallet var byen preget av stadig større skiller mellom bydelene, og en rekke arbeidere fra byens Ford- og manufakturfabrikker bodde i de nedre delene. Flere av Smiths performancer, blant annet Celebration of the Holy Squash, inneholdt parader gjennom Los Angeles’ geografiske områder, og Smith gjennomførte disse for å framheve byens stadig mer adskilte områder.

I 1975 skapte Smith en performance som inviterte publikum til å gjenopptegne byens kartografi, ved å delta i et antikapitalistisk arrangement uten noen klar produktiv hensikt. A week in the life of … skulle støtte et lokalt kunstnerkollektiv. Performancen startet i et galleri, og det velkledde publikummet skulle by på 36 adskilte enheter av Smiths tid. En profesjonell auksjonarius solgte et opphold i en badstue, et besøk til unike steder, et måltid vannmelon, en piknik på gulvet i en bank, og en hel uke av Smiths liv hvor hun ville flytte inn i kjøperens hjem og leve i tråd med denne personens livsstil hele uken. Alle tidsenhetene unntatt én ble solgt, og skribenten Laurence Grobel kjøpte den hele uken som en del av sin research til artikkelen Performance Live!. Minst en av tidsenhetene omhandlet mat og ernæring, og kunstneren Rachel Rosenthal kjøpte en brevveksling med Smith. Hun brukte utvekslingen av brev til å utforske sitt ambivalente forhold til mat. I motsetning til mange kvinnelige kunstnere i perioden, som knyttet mat til avsky og ambivalens, knyttet Smith mat til nytelse. Hun var også villig til å vise fram en kropp som ikke hadde vært nektet god mat. Mens fett historisk sett har hatt en rekke positive konnotasjoner, er det ikke slik i dag, noe som har fått kvinner til å utvikle usunne relasjoner til egen kropp. Smith ønsket å feire gleden over god mat, og derfra er veien kort til feiringen av seksuell glede og tilfredsstillelse.

Intimitation of Immortality, 1974

fortsatt opptar feministiske kunstkritikere i dag, som bruken av og betydningen av kvinnekroppen, kvinnelige kunstneres stilling i forhold til mannlige kunstnere og mannlig styrte institusjoner, og rollen som den feministiske kroppskunsten spilte på 1970-tallet i Sør-California. Verket utfordrer kunstmuseet som institusjon. I 1970 protesterte en kvinnelig kunstnerorganisasjon over mangelen på verk av kvinnelige kunstnere på tidens store museumsutstillinger. Dette var starten på en kamp for likestilling innen kunstinstitusjonen som fortsatt ikke er avsluttet. Med verket Feed Me plasserte Smith seg selv inne på det tradisjonelt ”maskuline” museet som en levende skulptur, i stedet for å ta avstand fra museet som utstillingssted. Flere mannlige kunstnere i samtiden hadde også brukt nakne kvinner som del av sine verk, blant annet representert ved Yves Kleins bruk av kvinner som ”malerpensler”. I Feed Me endret Smith den passive, nakne kvinnelige modellen til en aktiv agent.

I verket var Smith oppmerksom på matens betydning i kvinnens posisjon som livgiver og forer. Mens mange av de feministiske kunstnerne som omgav henne, arbeidet med tema knyttet til sin rolle som mødre og livgivere, ba Smith det i hovedsak mannlige publikummet om å mate henne. I prosessen søkte hun også å skape en slags feiring av åndelig og erotisk overskridelse.

Udødelighet for de usynlige I Intimations of Immortality fra 1974 installerte Smith en parkbenk i et galleri.

Hun inviterte kvinner som vanligvis satt i parken i nærheten, til å ta plass på benken, mens hun selv satt i parken. Kvinnene var hjemløse og alkoholiserte, tilbrakte dagene med å spille kort og sladre i parken, og var vanskelige å overtale. Ved å skape dette verket ønsket Smith å ære en gruppe kvinner, nemlig de eldre og hjemløse, som var visuelt usynlige i 1974. Hun mente de fortjente en sjanse til udødelighet, snarere enn å bli glemt. Da hun skapte verket, var Smith selv veldig fattig. Selv om hun var kunstner, et yrke som vanligvis kaster lite av seg økonomisk, men som i det minste innebærer et liv

Stadig aktivitet Det tok lang tid før Smiths verker, da i form av dokumentasjon av performancene, ble vist i særlig grad på utstillinger. En utstilling ble avholdt i 1974, og en annen stor retrospektiv utstilling ble vist ved Pomona College i 2005, på stedet der hun først begynte som ung kunststudent. I tillegg har hun deltatt på flere større gruppeutstillinger de senere årene. Nylig var hun representert på OCAs utstilling Whatever happened to sex in Scandinavia, da med verket Field Piece.

Hun skal ha blitt inspirert til å lage denne monumentale skulpturen ved synet av gresstrå på et jorde. Skulpturen besto først av 180 høye ”gresstrå”, og Smith brukte årene fra 1968 til 1972 på å lage disse for hånd sammen med assistentene sine. Omkostningene var betydelige, og verket krevde mye eksperimentering. Publikum ble oppfordret til å kle av seg og gå inn i verket.

Lyset ville da tennes, og en harmonisk summing ville lyde, trigget av betrakterens nærvær. Smith har selv sagt om verket at det er sterkt knyttet til eksistensielle spørsmål. Mens det er en hel verden som omgir oss, eksisterer den ikke virkelig eller får ikke virkelig mening unntatt nettopp der du selv befinner deg.

Betydningen av hvordan lyset og lyden kom på, har en sterk forbindelse til mitt livssyn: det stedet der du er, er det eneste stedet der det er lys. Og du skaper det.3

Kilder: The Body´s Odyssey av Jennie Klein, og Of Barbara Smith. A conversation (October 7, 1973), some memories (September 11, 2004) og A postscript (October 4, 2004) av Moira Roth, fra katalogen The 21st Century Odyssey part II, Pomona College Museum of Art, 2005, samt pressemelding i forbindelse med OCAs utstilling Whatever happened to sex in Scandinavia, Oslo, 2009.

1 Smith i intervju med Moira Roth, 7. oktober 1973.

2 Smith i e-post til Moira Roth, 4. oktober 2004.

3 Smith i intervju med Moira Roth, 7. oktober 1973.

69 Kv i nner fra k unst hi st o ri en

Eventyret Norway says

70 Int eri ø rdesi g n

Sofaen Duo

I disse dager feirer designgruppen Norway says ti år. Gruppens suksess er beskrevet i pressen som et norsk designeventyr av de sjeldne, og det er få nordmenn som har unngått å merke seg navnet, om man så skulle være designinteressert eller ikke.

Som en hyllest til Norway says’ tiårs­ jubileum har designgruppen også fått en egen utstilling på Kunstindustrimuseet i Oslo.

Tekst Annette Narverud / Foto Annette Narverud / MIR Illustration / Muuto / Hugo+Åshild

Det var en gang ...

Det var altså en gang i 1999 at to av gruppens medlemmer møttes og bestemte seg for å danne en designgruppe. Disse to var Andreas Engesvik og Espen Voll, og de var hjertens enige om at det skjedde for lite innen norsk design, og at feilen lå hos norske møbelprodusenter og designorganisasjoner som ikke torde å ta noen sjanser. Voll samarbeidet allerede med Tore Borgersen, og studentene Torbjørn Andersen og Frode Myhr ble også invitert til å være med. De fem ville nå ut å reise i verden for å markere seg på den internasjonalt anerkjente møbelmessen i Milano i 2000, bedre kjent som Triennale di Milano. Her stilte de ut på avdelingen for unge talenter, Salone Satellite, og var Norges første bidrag på messen på 40 år. Deres deltagelse gikk heldigvis ikke upåaktet hen, og Norway says høstet stor applaus hos publikum og designkritikere med sin enkle skandinaviske form. Internasjonal presse hyllet designgruppen, og i Sverige ble det uttalt at Norway says var det største som hadde skjedd norsk design siden forrige århundreskifte.

Siden har det gått slag i slag med utstillingsdeltagelser verden rundt og hjemme i Norge. Designerne er også blitt hedret med utallige priser og utmerkelser for sine arbeider. I 2002 ble designgruppen redusert til tre medlemmer. Frode Myhr og Tore Borgersen hadde behov for å gå andre veier, men de tre resterende designerne fortsatte eventyret og åpnet butikk og kontorer på Grünerløkka i Oslo. I butikken kunne man ikke bare få kjøpt Norway says’ produkter, men også en rekke andre utvalgte gjenstander av anerkjente norske og utenlandske designere.

Hvordan skape et eventyr?

Helt fra starten av har designerne i Norway says hatt som mål å slå igjennom som internasjonale aktører i designbransjen, men gjentatte ganger ble de fortalt at dette var umulig. Til tross for disse nedslående kommentarene klarte de det – og det på rekordtid!

– De to siste årene har det fra fagmiljøet blitt fastslått at vi har produsert noen resultater som veldig få andre som har deltatt på denne arenaen, har gjort. Vårt arbeid har fått noen ringvirkninger for feltet og skapt en ny optimisme, sa Andreas Engesvik i 2003 om deres suksessfulle eventyr. Nøkkelen til deres store suksess mener designerne er at de hele tiden har vært bevisste på å ha en klar kommersiell holdning samtidig som de har vært opptatte med å skape kontakter gjennom en bred kontaktflate.

En av hjertesakene til designgruppen har vært å gjøre norsk design til en viktigere eksportartikkel for Norge enn den er for norsk industri i dag. De mener norsk industri ble for navlebeskuende etter oljefunnene på 1970-tallet og ikke regnet design som et nødvendig satsningsområde i utviklingsprosessen av nye produkter. Industrien er kun opptatt av hvordan de kan selge de

ferdige produktene på markedet, sier designerne. På denne måten mener de at norsk design er lite utviklet i forhold til sine naboland de siste 20–30 årene.

Gjennom sitt arbeid har Norway says derfor forsøkt å oppnå et tettere samarbeid med industrien, og åpne for at designeren også kan være med på å styre markedet.

Det har ikke vært lett for designerne å etablere seg i Norge, spesielt fordi de var unge og nyutdannede, men de mener de har merket en klar forbedring gjennom årene de har holdt på. Det er i større grad flere av deres kolleger som har skaffet seg norske oppdragsgivere, men dette samarbeidet har også ofte stoppet hos designerne selv fordi de synes de norske oppdragsgiverne er for tradisjonelle og lite nytenkende. Norway says har imidlertid klart det, og har banet veien for flere unge norske designere. Gjennom samarbeid med tradisjonelle norske bedrifter som møbelprodusenten L.K. Hjelle, tekstilprodusenten Gudbrandsdalens Uldvarefabrikk, Biri Tapeter, Lone Teppeindustri og Porsgrunds Porselænsfabrik har produsentene sett mulighetene for å skape seg en mer nyskapende og tidsriktig profil.

Emosjonelt appellerende design Norway says’ arbeider ble i begynnelsen av deres karriere betegnet som minimalistiske med en enkel materialbruk som fremhevet de rene formene.

Designerne har lagt vekt på å oppnå en kompleks enkelhet som i seg selv har mer innhold enn bare det at den er strippet ned til et minimum. Arbeidene deres er dekorative gjennom måten materialene og formene blir brukt på, uten at funksjonaliteten og komforten er fjernet. Gjennom denne type material- og formbruk henvender arbeidene seg til brukerens følelser, og skal skape estetiske opplevelser akkurat slik som for eksempel en skulptur gjør.

Derfor er Norway says’ design ofte sagt å være emosjonelt appellerende.

A

ktuelt Hva: Utstillingen Norway says 10 Hvor: Kunstindustrimuseet Når: Frem til 23. august 2009 Norway says består av designerne Espen Voll (f. 1965), Andreas Engesvik (f. 1970) og Torbjørn Anderssen (f. 1975). Navnet Norway says har de benyttet siden de første gang stilte ut og gjorde suksess på Salone Satellite ved Triennalen i Milano i år 2000. ■

71 Int eri ø rdesi g n

Senere begynte designerne å dyrke et formspråk med elementer hentet fra Scandinavian Design-perioden som hadde sitt høydepunkt på 1950-tallet.

Retningen ble et gjennombrudd for nordisk design internasjonalt, og norske designere gjorde seg svært bemerket innenfor denne stilretningen.

Formspråket i denne perioden kjennetegnes av enkle former kombinert med et organisk uttrykk, ikke ulikt formspråket vi ser spor av i Norway says’ design.

De siste årene har designen deres blitt mer leken både i form og farge, som for eksempel salt- og pepperkvernene Plus eller taklampen Mhy. Arbeidene deres har blitt uttrykk for en modenhet og erfarenhet som de ikke har hatt før, men fremdeles er det den komplekse enkle formen som står i sentrum.

neppe tilfeldig at den første gjenstanden som møter deg, er tidsskriftholderen Papermaster, som kanskje er Norway says’ mest kjente arbeid. For Papermaster mottok gruppen i 2003 den Internasjonale designprisen og Hederlig omtale i konkurransen Unge Talenter. Samme år ble den også kjøpt inn til Victoria and Albert Museum i London. Her er også sofaen Duo fra L.K. Hjelle spesielt verdt å merke seg. Sofaen er et typisk eksempel på Norway says’ enkle og diskrete form uttrykt gjennom utsøkt materialbehandling og estetikk, uten at funksjonaliteten har blitt mindre betydningsfull av den grunn. Ved å heve en rygg som er brettet ned rundt sofaskroget, kan Duo skape et eget rom for brukeren slik at han/hun skjermes fra omverdenen. Et trekk som også er gjenkjenn-

Stolen Frank

Plus

Sofa Hal

Papermaster

Norway says 10 Nå har eventyret vart i ti år og blir feiret med utstillingen Norway says 10 på Kunstindustrimuseet. Utstillingen er retrospektiv og viser et rikelig utdrag av Norway says’ arbeider fra smått til stort. Her finner vi alt fra sofamodulsystemer og sykler til lysestaker og mobiltelefoner. Slik gir gjenstandene et inntrykk av designernes mangfoldige produksjon og store skaperglede. Utstillingen har noe skandinavisk og sart over seg som gjenspeiles i utstillingsobjektenes lyse, duse og avstemte fargeprogram, de ubehandlede bjerkepodiene og punkt­ belysningen fra takpendlene som lyser opp hver enkelt gjenstand. Åpningsdelen er en samling av designgruppens arbeider som er satt i produksjon, og som etter hvert er blitt kjente og kjære for mange. Det er

bart i stolen Frank, som er en av prototypene i utstillingens andre del med prototyper og unikater. Stolen har tre like ryggstøtter som stikker ut fra setet, slik at det skapes en liten hule som skjermer brukeren, og på den måten oppfyller stolens formål som en hvilestol. Utstillingens siste del er ikke mindre enn en verdenslansering av belysningssystemet Up som produseres av italienske ewo. Her er Norway says’ komplekse enkelhet synlig gjennom de organiske, avrundede formene som lyser opp ved bruk av en indirekte lyssetting.

Snipp snapp snute, så var eventyret ute? For kort stund siden annonserte Norway says at eventyret nå er over. De tre designerne vil gå videre hver for seg, men utelukker ikke at navnet Norway says vil leve videre. Hva det vil inneholde, vil bare tiden vise.

72 Int eri ø rdesi g n

En av de største spesialbutikkene for innramming i Oslo Vi rammer inn alt du setter pris pü: r (SBėLL r .BMFSJ

r 'PUP r ,BSU

r 4LJMUFS r 0CKFLU

r #SZMMVQTCJMEFS r 4QFJM

-BNJOFSJOH 0QQLMFCJOH r 1MFYJ "LSZM M‘TOJOHFS r 3FOT PH 3FTUBVSFSJOH r 'PSHZMMJOH

Atelier T14 t Jens Bjelkesgt 9, Oslo t Tlf 23 24 04 00 t www.ateliert14.no

Kunstsamtale med Jan Vincents Johannessen Jan Vincents Johannessen er mer enn det man kaller en tusenkunstner: Han er lege, spesialist i patologi, professor i medisin ved Columbia University i New York, tidligere administrerende direktør ved Radiumhospitalet, redaktør for flere vitenskapelige tidsskrifter, dikter, foredragsholder, spaltist, musiker, glass-, smykke-, billed- og installasjonskunstner, fotograf, designer, elev av Jakob Weidemann, salmeskriver og mannen bak flere Melodi Grand Prixtekster og den offisielle OL-sangen Se ilden lyse fra 1994.

Hans bok Kunsten å leve, som ble utgitt med Jakob Weidemann i 1993, har solgt i 170 000 eksemplarer og er norgeshistoriens mest solgte non-fictionbok. I tillegg har han skrevet svært mange vitenskapelige og populærvitenskapelige publikasjoner innenfor elektronmikroskopi, patologi og kreftforskning. Han kunne ha pensjonert seg for seks år siden. I stedet er han fortsatt i full vigør ved Radium­ hospitalet. Fra 2005 har Jan vært internasjonal direktør for Rikshospitalet – Radiumhospitalet. Han leder MontebelloSenteret i Mesnali og Radiumhospitalets legater og enga­ sjerer seg også i den nye innovasjonsparken ved sykehuset.

På fritiden driver han forfattervirksomhet, sangskriving, foredragsvirksomhet og sin egen kunstproduksjon.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Joe Barberi / Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet

– Bare sett deg og vent inne på kontoret mitt, jeg kommer snart.

De som ankommer Radiumhospitalet, møtes først av Carl Nesjars helårsfontene som blir til en is-skulptur om vinteren. I foajeen henger månedens bilde fra en av pasientene. Det ellers falleferdige sykehuset er smykket med kunst hvor hen man vender seg. På vei til heisen som skal føre meg opp i fjerde etasje, passerer jeg flere glassfat og malerier signert direktør Jan Vincents Johannessen og Camilla Prytz. Det er ikke norsk hverdagskost at direktøren gir bort egenprodusert kunst som utsmykning til sitt eget sykehus. Det er heller ikke vanlig at direktøren har atelier på kontoret sitt. Vel inne på Jan Vincents sitt kontor er det staffeliet og lerretet som er mest påfallende. Her har han nærmest bodd i over 25 år. Veggene er dekorert med egne bilder, kunst fra Carl Nesjar, et bilde fra hans lærer gjennom 20 år, Jakob Weidemann, og et trykk med en hyggelig hilsen fra Frans Widerberg. I vinduet troner en trehest, på skrivebordet en rosa kanin, og i bokhylla utallige utmerkelser, Norsk Kunstnerleksikon, Britannia, egne publikasjoner med Jan Vincents Johannessen i gullskrift og en samling vinflasker med de vanlige kunstneretikettene, men også hans egne. I et hjørne står en skjev trestokk og faller mot en avkuttet trestubbe på veggen, men overvinner tyngdekraften på en merkverdig måte og blir stående diagonalt, uten noe støtte. Jan kommer inn i rommet, og forklarer.

– Det er en magnet inne i stokken og trestubben som holder installasjonen oppe. Treet er fra et norsk juletre som ble sendt til Rotterdam. Det er en ­kamerat av meg, kunstneren Hans Kooi fra Nederland, som har laget dette. Å utfordre seg selv Jan har ennå jetlag etter hjemkomst i går fra et tre ukers opphold i USA. I dag har han allerede rukket et møte på Montebello-Senteret ved Mesnali ved Lillehammer; et av hans mange hjertebarn. Senteret er landets eneste rehabiliteringssenter for de som har eller har hatt kreft, og deres pårørende. Jan begynner å hente frem brosjyrer.

74 Kunst sa mt a l en

– Senteret var tidligere et tuberkulosesenter og et kråkeslott fra slutten av 1800-tallet som ble pusset opp i 1991. Alle rommene fikk da farger etter en liten plante. Grupperommene har derimot trær som tema. Sammen er man sterke, ikke sant? Vi skal nå smykke ut senteret ytterligere, og holder på å bygge en ny fløy. Flere kunstnere vil lage sine versjoner av de berømte kuene fra det internasjonale kunstnerprosjektet Cowparade, som vil gresse på taket. Jeg har også laget en glassfoss her, som jeg er stolt av, som består av en stålkonstruksjon kledd med glass med innfelt bladgull. Her strømmer vannet gjennom. Det er også en peis ved siden av fossen, for å balansere med varme til kulden fra vannet. Knut Bry skal nå hjelpe meg å skape litt rock’n roll på senterets nye fløy, og jeg håper at designerstjernen Kjetil Wold vil hjelpe meg med å sprite opp senterets profilering.

Jan setter seg endelig ned, etter å ha funnet frem en liten haug med bøker og brosjyrer på bordet foran oss. Han ser rett på meg uten å vike et sekund med blikket.

– Jeg vet hva jeg liker av kunst, men jeg kan ikke noe særlig kunsthistorie eller den slags. Jeg driver med mitt, og ble, kall det enten profesjonell eller uprofesjonell, kunstner på 1980-tallet. Da var jeg på toppen av min karriere som professor innen patologi. Jeg redigerte blant annet en 12 binds serie om emnet for McGraw-Hill i New York, samt startet et tidsskrift som ennå gis ut.

Men i motsetning til mange, blir ting uten interesse når jeg har kontroll. Det er som fjellklatreren: Han sitter ikke på toppen av Mount Everest og glaner ut i lufta. Nei, han ser etter en ny topp å bestige. Jeg sier til alle at man bør slutte i jobben to år før nødvendig, da vil folk savne deg, og du slipper å bli båret ut.

Hvert 10. år er det også lurt å røske opp røttene og spørre seg selv hva man driver på med. Det var nok mange som håpet jeg skulle ta et slikt oppgjør etter ti år som direktør her ved sykehuset, ler Jan før han går rundt i rommet og henter flere bøker å vise meg.

– Jeg kunne egentlig pensjonert meg for seks år siden, men ble i stedet internasjonal direktør ved sykehuset. Ingen hadde det samme nettverket som meg.

Montebello-Senteret var ennå i utvikling, og jeg hadde fått til å kjøpe opp eiendommene rundt sykehuset for å bygge forskningssenteret. Vi er også i gang med å få kjøpt opp Ullevål skole for å utvikle et innovasjonssenter kombinert med et slags “toppidrettsgymnas” for ungdom som vil videre innen biomedisin. Dette ble faktisk nylig kåret til et av de 20 mest spennende prosjektene i verden av et prestisjetungt amerikansk medisinsk tidsskrift, og var det eneste fra Europa som var med på listen. Dessuten jobber jeg hardt med Radiumhospitalets legater som får inn penger til kreftforskningen. Dette er frivillig arbeid, og det er viktig å påpeke at kun 0,9 % går til administrasjon. Dessuten har jeg sittet i styret til Henie–Onstad Kunstsenter og var styreleder ved Nationaltheatret i åtte år, og er involvert i prosjekter i Nepal, Afrika, Qatar, USA, Sør-Amerika og flere andre land. Å blande rollene som sykehusdirektør og kunstner På 1980-tallet fikk Jan en telefon fra Jakob Weidemann. Det ble starten på et nært vennskap og en kunstnerkarriere.

Jeg råder alltid folk til å kjøpe det de ­liker, for den prisen det er verdt for dem. Så kan man gi blaffen i markedets verdi.

– Weidemann ringte meg og sa han ville gi meg et bilde. Jeg sa jeg ikke kunne hente det før om noen uker, men kunne gjerne sende noen andre. Det er ikke tørt likevel, så kom om to uker klokken 10.45. Så skal du få to grovskiver med speilegg og pulverkaffe, og så går du igjen 11.15. Jeg kom som avtalt, fikk maten, og reiste meg for å gå kvart over elleve. – Sett deg ned, noen andre kan ta seg av driften på sykehuset ditt, var beskjeden fra Weidemann. Men jeg gikk, han ringte meg igjen, og det endte med at jeg bodde hos han hele den kommende helgen. Jeg ble etter hvert som en stesønn, eller en bror, for han. Vi hadde et likt fargesyn, men det tok tid å male meg bort fra hans stil og finne min egen vei. Jeg husker nåværende direktør ved Henie–Onstad Kunstsenter, Karin Hellandsjø, skulle skrive en avhandling om Weidemann. Hun ble irritert da jeg ikke ville fortelle noe om privatlivet hans. Du utleverer ikke dine pasienter eller venner, sa jeg. Jeg var både Jakobs lege og beste venn. Det endte med at hun skrev noe sånt som at mine bilder var så like Weidemanns at det skadet Weidemanns kunst.

Kritikken mot Jan har blomstret opp med jevne mellomrom. En gang malte han deler av utsmykningen på veggene rundt det nye sykehusbassenget sammen med kunstneren Weidemann – i sin egen arbeidstid! Slikt reageres på i lille Norge. Han mottok også mange sure brev om at han brukte sykehusets penger på Weidemanns kunst, men Jan kunne svare at Weidemann jobbet på dugnad.

Jan gir også gjerne sine egne bilder til de ulike legater og foreninger, så de kan selge dem til inntekt for sykehuset. Og han bruker kunsten bevisst hele tiden i sykehussammenheng og overfor samarbeidspartnere. Han maler egne takkekort til de som har bidratt til legatene. Da han flyttet inn på kontoret, stod det en gipsstatue laget av jugendkunstneren Axel Ender på hylla. Den er nå støpt i bronse, og deles ut som en hederspris. I bøker og brosjyrer bruker Jan fotografer som Knut Bry og Morten Krogvold.

– Det er dessverre de som aldri gjør noe, som syter og klager på oss som bidrar, og spør om ikke jeg skal jobbe litt på sykehuset i stedet? Jeg bor jo nesten her. Noen ansatte rynker nok på nesa over at jeg også har atelier her på

75 Kunst sa mt a l en

kontoret. Jeg gir blaffen i hva kritikere mener om hva jeg lager, men jeg foretrekker å stille ut i utlandet. Der syntes de det er spennende at en direktør ved et sykehus har så mange roller som meg, og der er det kunsten min som taler alene, ikke hvem jeg er. Jeg husker Harald Flor anmeldte en utstilling jeg hadde.

Det var flere timer lange køer for å komme inn, og han kom naturligvis ikke inn før noen andre. Da det hele kom på trykk, er det nok første gang en avis i Akersgata har trykket en kunstanmeldelse som ikke nevner kunsten. Flor sablet ned meg som person, OL-sangen, bøkene mine og så videre. Ketil Bjørnstad kom med et motinnlegg der han etterlyste noen ord om hva anmelderen hadde sett på utstillingen. Hvorfor er det aldri reist en statue over en kritiker, spurte den svenske komponisten Sibelius en gang. Det sier kanskje sitt? Det beste er å ikke gå i forsvar når folk angriper. Da mister de litt av piffen. Jeg gjør jo ingenting for å hausse opp stemningen, likevel provoseres mange. Jeg må gjøre ting når jeg føler jeg må gjøre det, når det ligger klart; enten det er å male eller skrive.

For meg spiller det liten rolle om det er dag eller natt, onsdag eller søndag. Jeg kan sovne klokka to og våkne klokka fire og skrive ned en sang. Noen ganger er det som om ting blir diktert; og da må jeg be om saktere fart! Mange sier at

jeg jobber så jævla fort, men alt er en prosess. Jeg tar inn inntrykk over lang tid, før det modnes, og jeg kan samle det på papiret eller lerretet. Men du må bare styre intervjuet, jeg snakker i vei, jeg, akkurat som på foredragene mine, der vet jeg aldri helt hva jeg kommer til å si når jeg begynner. Å styre Jan er ikke lett – eller så lurt. Det spontane gir en spennende samtale. Hans egne tankerekker tar tak i hverandre. Resultatet blir små historier og spennende kunsttanker i over to timer.

Kunsten å leve Jan vokste opp i pinsemenigheten Filadelfia i Kristiansand. Han er ikke troende selv, men skriver salmer. Det møter også selvsagt kritikk.

– Jeg bruker å svare at det er mange ikke-troende fylliker som har malt fantastiske altertavler. Hvis jeg kan frelse 500 med en salme, men ikke blir frelst selv, så må vel Gud være fornøyd? Det synes jeg er bra uttelling. Det eneste med salmer er at jeg må tro på det jeg skriver mens jeg skriver det. Det hele kan minne om en skuespiller som kler seg inn i en rolle; han må tro på den karakteren han spiller.

I 1993 kom boka Kunsten å leve ut, et tett samarbeid mellom Jakob Weidemann og Jan. Hadde han funnet på tittelen i dag, ville det blitt en annen.

I dag heter jo alt Art of living.

– Forlaget ba oss lage en bok om livet. Og vi som begge hadde tabbet oss ut, privat og ellers, hva skulle vi komme med? Vi brukte egne erfaringer blandet med tanker fra folk som hadde noe vettugt å si. Jeg sa også til Weidemann at han fikk kline noe maling på sidene, så vil folk i alle fall kjøpe boka mi. De 3000 første bøkene ble borte på tre dager. Nå er dette den mest solgte non-fiction-boka i Norge noensinne med 170 000 solgte eksemplarer. Jeg har kasser med brev fra folk som ville ha råd, men jeg kan ikke gi konkrete råd til folk jeg

Carl Nesjars helårsfontene

76 Kunst sa mt a l en

ikke kjenner. Jeg er ingen Klara Klok, og ingen Snåsamann eller Marcello Haugen.

– Hvorfor gjør du alt dette? For å hjelpe mennesker?

– Jeg gjør faktisk alt for min egen skyld. Jeg er ingen Mor Theresa.

Weidemann sa til meg: Når du møter veggen, så maler du, mens jeg drikker meg full. Maling er din form for fyll.

– Hva har du selv på veggen hjemme, egentlig?

– Jeg skifter ut hele tiden. Og låner en del til sykehuset. Nå kom jeg på en historie om Herbert Ogler. Han er blitt en legende i USA. Han jobbet som postmann, mens kona var bibliotekar. De bestemte seg for å leve av hennes lønn, og bruke hele hans lønn til kunst. Han elsket minimalistene lenge før de ble kjent, og kjøpte opp mer enn 4000 verk. Han hadde teft, og så ting før alle andre når det gjaldt kunst. Det eneste kriteriet for kunsten han kjøpte, var at den måtte komme inn døra i deres 2-roms leilighet. Det hendte han hadde målt feil, og måtte bytte kunstverket med et annet av samme kunstner. Han ga bort samlingen sin på 4000 verk til National Art Museum i Washington, og gir nå ytterligere 50 bilder til 50 museer i USA; ett i hver stat. En av de betydeligste samlingene i USA er altså samlet på en vanlig postmanns lønn. Det er spennende med folk som tenker annerledes. Jeg traff han og kona hans i New York for et par uker siden.

– Har du noen favorittbilder innen kunsten?

– Jeg liker godt Weidemanns Veien til Jerusalem. Det er et bilde som rører ved deg. Rolf Stenersen sa det så treffende foran det maleriet: Jeg ser ikke pilegrimene, men lyset! Weidemanns tidlige akvareller er også fine. Tar man av glasset på bildene, kan man sikkert lukte rosene. Han kunne også tegne en hånd så den levde, dette som diskuteres så mye, og var en av de dyktigste til å kopiere de store mestrene før han fant sin egen stil. Han fortalte meg at han en dag så ned på bakken og tenkte: Jeg trenger ikke å reise verden rundt for å finne motiver, skogbunnen ligger jo her! Og markblomstene, Guds fingeravtrykk på jorda.

Skogbunnbildet hans på veggen i Norsk Hydro i Bygdøy allé er et av hans aller fineste bilder. Det tok litt tid før jeg kom inn i Odd Nerdrums verden, men så kom jeg virkelig inn i den. Hjemme hos ham så jeg forleden et maleri av en hvit hest med hans datter på ryggen. Et helt fantastisk bilde som har brent seg fast på netthinnen. Når jeg ser Nerdrums bilder, ønsker jeg ikke å ta utenpå dem, men å ta langt inn i dem. Han er trolig en av de mentalt skarpeste personene i Norge. En samtale med han er en samtale jeg virkelig føler meg beriket etter.

Og det skjer ikke så ofte. Et annet bilde som har etset seg fast i hukommelsen min, er av en forpjusket hund i en våt gate som var på Høstutstillingen for mange år siden. Jeg husker ikke kunstneren (Frank Brunner, red.), men jeg

­husker hunden. Den var like pjuskete som jeg, og kanskje de fleste andre, er av og til, når man står alene og føler seg liten.

Jeg trenger ikke stille neste spørsmål på blokka. Jan tar oss videre med i sine kunsttanker på eget initiativ: – Hva er kunst? Ikke vet jeg! Jeg råder alltid folk til å kjøpe det de liker, for den prisen det er verdt for dem. Så kan man gi blaffen i markedets verdi. Om du har stilt ut i New York eller Shanghai, sier ingen ting om hvor bra bildene dine er. Jeg husker Nerdrum en gang spurte meg om hvorfor man sendte ut så mange dårlige kunstnere på statens bekostning.

– Er det annen kunst du liker?

– Jeg har ikke så mye til overs for bilder som ikke forandrer seg gjennom tid. Med lyset, og med ens egen tidsstemning. Mine bilder har som regel mange lag oppå hverandre, og de forandrer seg med lyset. Uten at det dermed vil si at de er så bra. Når det gjelder skulptur, så er Nils Aas’ statue av kong Haakon genial, der han står rank og ydmyk med luen mot brystet. Arnold Haukelands portretter liker jeg bedre enn hans abstrakte verk. Jeg synes han var best med tommelen. Det likte han ikke noe særlig. Gustav Vigelands statue av Henrik Wergeland på torget i Kristiansand er også fantastisk, der dikteren står og holder stokken sin bak ryggen og ser opp. Der har Vigeland på en utrolig varsom måte fanget øyeblikket når dikteren får inspirasjon. Men mange av skulpturene hans i Frognerparken minner meg mest av alt om østeuropeisk totalitær kunst.

Fontenen, porten og monolitten er veldig fine, men de massive formene liker jeg ikke like godt. Jeg var også nylig i Venezia og så på malerier. Da jeg var guttunge, trodde jeg at all stor, gammel malerkunst var brun og mørk, men det spraket jo av farger, noe man ofte ser først etter at bildene er restaurert. Jeg besøkte også Kina og Xian og så folkehæren der. The Lucky Farmer, som de kaller bonden som fant det første potteskåret, satt på en stol og signerte boken om hæren. Men jeg fikk ikke lov til å fotografere han.

Før vi sier farvel til Jan, kommer vi også inn på kritikken mot Weidemann fra en rekke bedrevitere som uttaler at barna deres kunne malt de samme ”smøreriene”.

– Alle kan male, men det er få som kan se og formidle det videre. Kunst er virkeligheten gått gjennom kunstneren og ut igjen. Men det handler mye om intuisjon. Jeg husker Weidemann sa til meg: Dra til, gutt, ikke tenk så forferdelig mye, du har jo instinkt, for faen! Og som lege hadde jeg rimelig god intuisjon. Og intuisjon er ikke vill gjetting. Intuisjon er intelligens i 100 kilometer i timen, der alt du har lært, kommer til anvendelse i brøkdelen av et sekund. Jeg ble doktor før alle de fantastiske testene og maskinene kom inn i medisinen. Vi måtte stole mer på hendene, luktesansen og øynene enn det man må i dag. Mange mener de også kan male som Weidemann. Men det kan de aldeles ikke, og som Jakob sa, så er det det enkleste som er det vanskelige. En gang Jakob ville ha meg til å fjerne et felt i et av mine malerier, et felt jeg syntes var veldig fint, sa han: Er du interessert i å lage spennende kunst eller vakre lampeskjermer? Og han viste meg hvordan en eneste flekk kan skape eller ødelegge et godt bilde.

Kjøp boken Kunsten å leve på www.fineart.no!

K

unsten på Radiumhospitalet Radiumhospitalet er landets spesialsykehus for behandling av kreft og er i dag Nord-Europas største kreftsenter. Det ble åpnet i 1932, takket være en samlet innsats fra hele det norske folk. I 1983 ble Jan Vincents Johannessen ansatt som ny direktør. Under hans ledelse ble det gjennomført en rekke pasientrettede velferdstiltak finansiert ved hjelp av gaver og bidrag utenom det regulære budsjettet, deriblant et sterkt fokus på kunst og kunstsamlingen. En rekke av Norges fremste kunstnere har vært med på å sette sitt kunstneriske preg på sykehuset, blant annet Inger Sitter, Carl Nesjar, Henrik Sørensen, Frans Widerberg, Kjell Nupen, Jan Groth, Tone Vigeland, Kjell Torriset og Jakob Weidemann. Tanken var at kreftpasienter, som befinner seg i en svært vanskelig fase i livet, kan finne nye krefter og gleder når de er omgitt av god kunst. Radiumhospitalet har sitt eget Artotek, et ”kunstbibliotek”, hvor pasientene selv kan velge ut hvilken kunst de ønsker å ha på rommet sitt. ■

77 Kunst sa mt a l en

Nokia 8800 Diamond

Thomas Heyerdahl

– Diamanter, teknologi og hus til foreldreløse barn

iDiamond iPod

78 Desi g n

– Da jeg laget verdens dyreste iPod, med 430 diamanter, var nok dette et stunt på lik linje med for eksempel Damien Hirsts diamantbesatte hodeskalle, Montblancs diamant­ besatte penner eller Victoria’s Secrets diamantbekledde BH. iPoden var også tenkt mer som et smykke fremfor en funksjonell iPod, selv om jeg hadde lastet ned musikk på den. Kvinnen som fikk tilslaget på iPoden for 250 000 kroner, da vi ga den til en veldedighetsauksjon i London, ringte meg og mente hun ville donere den til British Museum of Modern Art. Da kan man snakke om kunst.

Jeg vet også om flere som har kjøpt våre diamantbesatte telefoner som samlerobjekter.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Heyerdahl / Erik Thallaug / Eva Brænd

Hvis noen hadde sagt til Thomas Heyerdahl for fem år siden at han skulle samarbeide med Nokia i Kina og Europa, hadde han ledd. Som en småbedrift med tre butikker på Oslo vest og som annengenerasjons daglig leder og gullsmed, er det virkelig et lite unorsk eventyr Heyerdahl har fått til. Siden 2007 har gullsmeden fått mer enn 500 mediehenvendelser fra over hele verden på grunn av sine prosjekter med navnene iDiamond iPod, iDiamond ear, Nokia 8800 Diamond og Zulu by Heyerdahl. Nylig var han også i dialog på e-post med sjefsdesigneren for Nokia i London om de kunne samarbeide om den neste diamant Nokia-telefonen allerede fra idéstadiet. Vi møter Heyerdahl i hans filial på Sjølyst.

– Vi har sprengt noen grenser, og ført det ypperste innen teknologi sammen med tradisjonell gullsmedkunst og design. Vi har dessuten skapt et helt nytt produkt, en ny nisje og et nytt behov med disse produktene. Ikke minst har vi etablert et helt nytt nettverk og salgskanaler for våre produkter!

Det er nyskapende å selge mobiltelefoner hos en gullsmed!

Næringslivsprisen 2009 Gullsmed Heyerdahl ble etablert i 1972 av gullsmed og diplomgemmolog Sten Heyerdahl, som raskt fikk status som en av Norges ledende gullsmeder innen diamanter og perler. Bedriften satset tidlig på merkevarer og høy kompetanse i forretningen som et varemerke. I 1991 ble en filial etablert på CC Vest. Stens sønn Thomas Heyerdahl, gullsmed og diamantekspert, begynte i selskapet i 1994 og etablerte filial i Karenslyst allé på Skøyen i 1996.

Han tok over som daglig leder og eier av selskapet i 2007. Med Thomas startet også en ny og innovativ historie i selskapet.

– Mens det skjer en konsolidering i de fleste bransjer der man satser på kjeder, uniformering og samling under store paraplyer, ønsket jeg å gå motsatt vei. Vi selger ikke gressklippere eller sko, og jeg tror at som gullsmed er det kun de minst aktive og de nyetablerte som vil profittere på å bli med i en kjede. Heyerdahl skal stå for faglig kompetanse og kvalitetsvarer. Her finner du ikke bijouteri. På en skala fra en til ti befinner vi oss nok på 6–8; altså i øvre mellomsjikt. En annen viktig ting er at vi selger også immaterielle verdier. Tross finanskrisen; mennesker gifter seg, konfirmeres og døper barna sine fortsatt, selv om man skrur krana litt igjen. For å bli mer tydelig la jeg om hele den visuelle profilen vår, og startet en bevisst PR-strategi for å gjøre navnet Heyerdahl mer kjent. Grafisk ønsket jeg å designe et mønster som folk kjenner igjen, uten at man ser logoen, slik man gjør for eksempel når man ser Mari Mekkos blomster, Paul Smiths striper eller Louis Vittons poser. Man skal se det grafiske; og tenke Heyerdahl. Jeg ønsket også å bruke diamanten, og ­fasettene ble utgangspunktet for et grafisk mønster samt for vårt nye logosymbol. Butikken på CC Vest er allerede bygget om etter den nye profilen.

For arbeidet mottok Heyerdahls Grafills Næringslivspris i 2009. Prisen tildeles en bedrift som har utviklet ny visuell identitet som et strategisk virkemiddel for å skape en helhetlig presentasjon av bedrift. Et viktig ledd i PRplanen var at navnet Heyerdahl skulle stå synonymt med diamanter.

– Heyerdahl = Diamanter, tenkte jeg. Jeg har også en tanke om at alle kan slå seg frem; enten du kommer fra New York eller Dombås. Man treffer aldri

på de skuddene du ikke skyter. Det handler mest om å tørre, sier Thomas som også er leder i NHOs utvalg for mindre bedrifter. Han fortsetter: – Vi har for eksempel et smykkemerke her i butikken, Thomas Sabo, som omsetter for milliarder i året over hele verden, startet av en metallarbeider fra det tyske bondelandet! Jeg ønsket å finne en wow-effekt, og sprenge noen grenser innenfor bransjen, samtidig som jeg ville være forankret i det tradisjonelle gullsmedyrket. Jeg kontaktet Apple, som har et sterkt designnavn, og mente at deres iPod var blitt så liten at den også kunne være et smykke.

Dermed ble verdens dyreste iPod skapt i 18 karat hvitt og gult gull med 430 diamanter til en verdi av 250 000 kroner. iDiamond iPod er designet i Norge, men produsert i Nederland av en av verdens beste diamantfattere. Det er ingen i Norge som er gode nok til å sette de 430 diamantene på iPoden for hånd. Tanken var hele tiden at dette var et ikke-kommersielt prosjekt. Dette ene eksemplaret av iPoden ble gitt bort til en internasjonal rikmannsklubb (Quintessentially), som auksjonerte den bort på en veldedighetsmiddag der inntektene gikk til Soil Association som jobber med miljø og økologi.

Nokia 8800 Diamond Arte Med overskrifter som Verdens dyreste iPod er norsk eksploderte oppmerksomheten rundt Heyerdahl. Han smidde videre på sin nye nisje med edelt håndverk kombinert med moderne teknologi, og designet et par øretelefoner med diamanter som raskt ble distribuert via nye nettverk til Hongkong, LA, London og Dubai. Deretter tok han kontakt med Nokia og valgte ut Nokia 8800 som kandidat. Telefonen med trådløst hodesett ble fattet med hele 182 diamanter, og ble Nokias mest kostbare telefon gjennom tidene til 48 000 kroner.

– Det er Nokias beste telefon, teknologisk, men også i materialer. Den er laget i stål og glass, ikke plast. Vi lanserte først et begrenset opplag på 100 i Norge, der alle telefonene er merket med opplag og nummer, samt inngravert signatur Designed by Heyerdahl. Høsten 2008 lanserte vi også 1000 telefoner i Kina, en i brunt og en i sort, der også bluetooth-en er designet med 90 diamanter. Prosjektet omfattet blant annet fatting av 236 600 diamanter for hånd, noe som ikke er gjort i en fei. Dette krever nøysom logistikk og dyktige gullsmeder, og produksjonen ble satt bort til en partner i Hongkong, som er blant de største i verden på smykkeproduksjon med fabrikker i Kina.

iDiamond ear

79 Desi g n

– Hva er designutfordringen for en gullsmed med en mobil som utgangspunkt?

– Vi måtte først spørre oss: Hvor kan vi sette diamanter? Det er mange begrensninger. En ting er at det skal se kult ut, en annen ting at den skal fungere i dagliglivet, hvorvidt folk benytter mobilen som show off eller ringer med den. Dessverre fikk vi finanskrisen midt i fleisen, men de fleste telefonene er solgt. I Kina betalte folk ved lansering til og med mer enn prisen for å sikre seg en telefon. Vi har virkelig truffet spikeren på hodet. Mobilen blir et individuelt smykke som forteller mye om eieren.

– Er det eksotisk at en gullsmed fra Norge er designer for Nokia i Kina?

– Norge har ingen tradisjon på å hevde seg innen smykkedesign i utlandet, så ja, dette er nok unorsk og unikt. Nokias telefoner er også kun en ting; så de ønsket en person bak designen. Dermed brukte de også navnet Heyerdahl i sin markedsføring. Jeg har spurt meg flere ganger hvorfor Norge aldri har hevdet seg internasjonalt innen smykker. Danmark er jo stor. Norge har kanskje primært en tradisjon for å eksportere råvarer som olje og fisk.

Kanskje har ikke myndighetene vært flinke nok til å legge til rette for andre eksporter? Det er dessuten en mentalitet i Norge når det gjelder smykker at man ikke skal stikke seg frem. Vi er nokså konservative, og tenker ”alt med måte”.

Zulu by Heyerdahl – diamanter med mening I 2008 startet også prosjektet Zulu by Heyerdahl med 14 diamantringer. For hver ring som selges, bygges ett hus i Zululand (Sør-Afrika). Hver kjøper vil bli holdt oppdatert under byggingen og vil til slutt motta bilder av huset og barna når dette står ferdig. Giveren vil få en plakett med inngravert navn på huset som en takk fra barna. Zulufadder er en organisasjon som ble opprettet av Mari Maurstad i februar 2005, der ingen administrasjonsutgifter belastes giverne. Fadderpengene går rett til barna, som er foreldreløse på grunn av aids i Eshowe og Simunye, to distrikter i Zululand.

– En god venninne av meg hadde vært på besøk i Zululand i Afrika, og kom hjem med masse fotoer. Vi gir hvert år penger til veldedige formål, men jeg har alltid ønsket å se hvor pengene blir av. Dessuten ønsket jeg å gi noe tilbake til det kontinentet vi får diamantene våre fra. Vi designet 14 ringer, der prisen på hver ring dekker byggingen av et hus for 8 barn og en voksen. Prisen på ringen er 28 000 hvor 5 600 kroner dekker moms til staten, 12 000 kroner går til huset, og resten er gullet, diamanten og produksjonen av ringen. Vi tjener ingen ting. Ringen er laget i miljøvennlig gull, det vil si gull vi vet hvor kommer fra, nemlig Argentina. Dette gullet er utvunnet ved hjelp av vann og ikke det vanlige kvikksølvet. Ved vannutvinning taper man nemlig 20 % av gullutvinningen. Diamantene er såkalt konfliktfrie diamanter, og i samsvar med FNs resolusjoner kan vi garantere at diamanten er konfliktfri basert på

Zulu by Heyerdahl

80 Desi g n

Zulu-hus

personlig kunnskap og skriftlige garantier. Diamanten kommer fra land der utvinning, handel og videreforedling foregår med størst mulig henblikk på en bærekraftig utvikling av landet til det beste for mennesker og miljø. Jeg ønsket også at ringen skulle ha en symbolikk i designen. Den består av en jordklode med en stilisert kontur av Afrika med en diamant i hjertet av kontinentet. Vi har kun fem ringer igjen.

– Står ikke dette i litt konflikt med luksusartikler som iPoden og telefonene?

– Du kan si at telefonene er ytterpunktet av hva du ikke trenger, og i så måte unyttig, mens denne ringen er til stor nytte for folk som trenger bistand, der vi selv vi ikke profiterer noe.

– Hva er det vakreste innen smykkedesign som du vet om?

– Selve diamanten i seg selv er det vakreste for meg; egenskapene, verdens hardeste mineral, den er naturlig, miljøvennlig og varer evig. Vi lever i en tid hvor vi er like opptatt av å kaste ting ut av huset som å fylle opp med nye ting ”made in China”. Jeg tror vi vil oppleve en tid der folk er mer opptatt av substans, etikk, moral og varige verdier. I 2005–2006 hadde bijouteri-bransjen sin glanstid, men er nå på hell. Folk erfarer at dette er uekte materialer som går i stykker og ikke kan repareres. For meg er det viktig at våre kunder skal vite at om du kjøper et smykke hos gullsmeden, skal det være av edle metaller og riktig kvalitet. Bijouteri kan man kjøpe i klesbutikkene. Et smykke skal vare, og gjerne gå i arv. Først da får smykket sjel. For mange er dette viktigere enn selve verdien. En annen ting med diamanten er at hver diamant er unik, og diamanter har også en fasit innenfor visse kriterier som den takseres etter.

For perler, til sammenligning, er det mer objektiv synsing. De verdsettes ulikt på ulike steder i verden; i Asia er gule perler mer verdsatt da de står bedre til huden. Diamanter og gull er de eldste handelsvarene vi har. Fortsatt er for eksempel gull et viktig betalingsmiddel i land med sterk inflasjon. All historikk viser at diamanten fortsatt vil øke i verdi.

– Hvor går veien nå for ”designed by heyerdahl”?

– Vi ligger nå litt ”på hold” til bedre tider, men jeg har allerede begynt å samarbeide mer på tvers av bransjene, blant annet med jentene bak klesmerket TSH, med visninger, aktiviteter, og kanskje i fremtiden smykker designet spesielt til deres kjoler. Vi jobber også med en egen Heyerdahl smykkekolleksjon, samt at vi satser mer på kundeservice i tiden som kommer. Her på Sjølyst skal vi blant annet lage en Heyerdahl lounge, hvor vi kan tilby kundene et rolig, avlukket miljø. Dette skal blant annet brukes til brudepar som da kan velge ringer mer i ro og mak, kanskje med et glass champagne til. God kundeservice er også oppfølging av eksisterende kunder. Vi ønsker å følge opp våre kunder på en bedre måte der kunden føler seg ”sett”. Eksempelvis ønsker vi å tipse våre mannlige kunder med en sms-påminnelse dagen før dagen alle glemmer; nemlig bryllupsdagen. Kanskje vi kan hjelpe til her, og unngå pinlige forglemmelser. Dette vil i så fall gi oss en kunde for livet!

KUNSTBØKER: FRI FRAKT! Kunstklubben satser på formidling av kunstbøker, og samarbeider nå med flere av de største forlagene. Som medlem i Kunstklubben får du gratis frakt ved kjøp av bøker!

Nils Aas

Forfattere: Magne Malmanger / Per Egil Hegge m.fl.

Galleripris: 395,- Mens Malmanger skriver om hvilken betydningsfull kunstner Nils Aas var, både med sine monumentale skulpturer og portretter, skriver Per Egil Hegge om avistegneren Nils Aas. I tillegg er det en artikkel om Aas sine mynter og medaljer. Boken er på 160 sider, gjennomillustrert med 180 bilder og utgis på Labyrinth Press. For å finansiere bokutgivelsen laget Nils Aas’ kunstnervenner, Håkon Bleken, Frans Widerberg og Håkon Gullvåg, hvert sitt opplag litografier som selges i en mappe med et eksemplar av boken.

Frans Widerberg: Grafikk 1954–1990 Bind I Grafikk 1990–2000 Bind II

Forfattere: Øivind Pedersen / Sidsel Helliesen Galleripris: 450,- per bok Til sammen har Widerberg laget 977 grafiske blad fra debuten i 1954 til år 2000. Av betydelige kunstnere på verdensbasis er det få som har laget flere: Picasso, Miró og Horst Janssen. De siste ti årenes produksjon er nå samlet i en bok som er blitt til et overveldende møte med Widerbergs fargesterke fantasiverden. Widerbergs grafiske aktivitet varierer fra år til år. I 1991 laget han kun 10 grafiske blad, mens han i 1994 laget nærmere 80.

Han veksler mellom ulike teknikker som litografi, radering og tresnitt, samt noen silketrykk. Sidsel Helliesen har skrevet et innledende essay. Hun går grundig inn på de ulike teknikkene Widerberg gjør bruk av, og forklarer mulighetene for kunstneriske uttrykk de gir. Helliesen setter også Widerbergs kunst inn i en kunsthistorisk sammenheng både nasjonalt og internasjonalt. Som avslutning har Michael Tucker, professor ved universitetet i Brighton, skrevet en underholdende og treffende analyse av Widerbergs kunst. Både Helliesen og Tucker fremhever kunstnerens store produksjon og hans betydning for samtidskunsten samtidig som de begge trekker paralleller til andre store grafiske kunstnere som Munch og Picasso. Denne første boken inneholder 437 katalognummer, mens bind to teller 540 katalognummer og er basert på Widerbergs grafikkproduksjon i årene 1954–1990.

Håkon Bleken:

Grafikk 1947–2003 Forfattere: Dag Hofseth / Trygve Nergaard / Paal-Helge Haugen Galleripris: 395,Boken er en katalog over Håkon Blekens grafiske arbeider innen de fleste teknikker. Den inneholder dessuten tekster av Dag Hofseth, Trygve Nergaard og Paal-Helge Haugen. Bleken startet sin grafiske karriere i 1947 med å skjære i linoleum og treplater. Han hadde i 1950–51 et kortere opphold i raderklassen under Chrix Dahl ved SHKS. Der laget han sine første etsninger. Det var først i 1976 han hadde sin første grafikkutstilling i Trondheim.

I midten av 1980-årene kom vendepunktet i Blekens grafiske karriere. Han etablerte et forhold til litoverkstedet ved SHKS og laget en rekke litografier. Senere har han arbeidet mye med både tresnitt og etsninger. Til sammen har Bleken laget over 350 grafiske blad.

81 Bøk er

S valbard

– Solid, men sårbart

Billedkunstneren Aino Grib har bosatt seg midt i det som gir henne mest inspirasjon. I Svalbards solide, men sårbare natur, der mennesket bare er gjest.

Tekst / Foto Karine Nigar Aarskog

82 Kunst på Svalbard

S

valbard er ikke bare solid og bastant, men også uforutsigbart, med skiftende vær og temperatur. Man vet ikke alltid hva som kommer. Jeg henter min inspirasjon i naturen, dens farger, former og lyder. Å male er for meg å fastholde et øyeblikk i tid og sted, sier billedkunstneren Aino Grib.

På sitt atelier på Kunst- og håndverksenteret i Longyearbyen gir hun liv til alle sine inntrykk. Metodene hun bruker, er olje, kinesisk blekk og akvarell.

– Jeg liker å skifte mellom ulike metoder. Fra det langsomme der jeg må være tålmodig og vente, til det kontante der jeg må få ned det jeg vil uttrykke, i en presis strek, sier Grib, før hun utdyper: – En akvarell er et kontant uttrykk, som ikke kan endres på, og jeg må male raskt. Jeg bruker en bambuspinne og en kniv, som er levende å jobbe med fordi jeg kan endre tykkelsen i streken ved å dreie pinnen i hånden. Med olje kan jeg uttrykke Svalbard som noe solid og bastant, noe stort og voldsomt, men samtidig stille. Å male med olje er en lang prosess. Det er mange lag som skal tørke, og jeg kan endre og male over.

Det arktiske lyset Aino Grib er opprinnelig fra Danmark. Hun kom til Svalbard første gang i februar 2003, for å oppleve det arktiske lyset, snøen, isen og uendeligheten.

Longyearbyen er et populært sted for kunstnere fra hele verden, som kommer for å hente inspirasjon på øygruppa. Kunst- og håndverksenteret har både atelier og hybel til leie for de som vil være en periode på Svalbard. Aino Grib valgte å bli boende.

– Det første oppholdet mitt var på seks uker, og da hadde jeg ingen planer om å bo her. En måned etter hadde jeg en utstilling her, og i oktober bestemte jeg meg for å flytte hit. Det er lett å komme hit, men vanskelig å dra, sier hun.

Gjennom sine arbeid uttrykker hun på ulike måter stemningene og års­ tidene hun opplever på Svalbard.

– Jeg jobber med årstidene når de er der. Mørketida er som å være lukket inne. Det hele er der utenfor, du kan se det og samtidig ikke se det. Jeg vil gjengi stemningen i blåtonene, de enorme variasjonene, millioner av stjerner i tusen lag, nordlyset som flammer på himmelen, månen som lyser opp fjellsidene, forteller hun.

Og like sikkert som at sola gradvis forsvinner i oktober, kommer den ­tilbake i mars.

– Langsomt brytes mørket av et blått skjær, som en blå port som åpner seg. Det er sart og voldsomt på en gang når lyset skifter. I mørketiden er det ingen skygger, men med de første striper av lys får landskapet dybde gjennom skyggene, verden åpner seg, og fjellene vender tilbake med sine former. Med lyset kommer den første våren, beskriver Grib.

– Når snøen smelter, opplever jeg en ny vår. Fjellet folder seg ut og blir tydelig, ingen vegetasjon skjuler geologien. Så kommer fuglene og ­lydene, og det blir sommer, fortsetter hun.

Allsidig kunstner Kunstneren er også en lidenskapelig fotograf, og har blant annet laget en dvd som er satt sammen av hennes fotografier og spesialkomponert musikk av musikere bosatt på Svalbard.

– Å fotografere er å gjengi inntrykkene konkret, slik som jeg opplever dem, både det store landskap og de små detaljer. Jeg tar mange fotografier, men jeg bruker dem ikke på atelieret. Da vil maleriene ligne for mye på fotografiene, sier hun.

Grib har hatt en rekke utstillinger, og hennes bilder er solgt til land på alle verdens kontinenter. Hun er en populær kunstner både blant de fastboende og turistene som kommer til Svalbard. Hennes karakteristiske strek er lett å kjenne igjen, og i mange av bildene går det igjen motiver fra Longyearbyen.

– Halvparten av det jeg selger, er det turistene som kjøper, og halvparten går til de lokale. Det er kjempehyggelig å bli satt pris på lokalt, sier Grib, som har bidratt med kunstverk blant annet til utsmykking av skolen og et av hotellene i Longyearbyen.

– Det er jeg fornøyd med, det er veldig deilig at flere bruker meg til slike ting. Jeg får også noen bestillinger på avskjedsgaver til folk som skal reise og vil ha med seg en bit av Svalbard hjem, sier hun.

Hun mener det er like uforutsigbart å livnære seg som kunstner på Svalbard som på fastlandet. Likevel tror hun Longyearbyen er i en særstilling i forhold til små tettsteder på fastlandet fordi det stadig flytter nye til, og på grunn av alle turistene som kommer.

– Jeg merker godt skutersesongen i mars/april, så er det stille i mai, og så kommer cruiseturistene i slutten av juni, sier Grib.

Til tross for Longyearbyens relativt beskjedne størrelse på i overkant av 2 000 innbyggere, har byen et levende kunstnerisk miljø.

– Det er godt å ha flere å dele faget med, sier Grib.

83 Kunst på Svalbard

84 Kunst p책 Svalbard

F

å holde tellinga på hvor mange jeg har sett, men det begynner å bli litt vanskelig. Det er i hvert fall 25, smiler hun.

Hun har også sett hvalross, rev, sel og fugleliv på nært hold.

– Hvor opptatt er du av klimadebatten? Er den noe som kommer til uttrykk i kunsten din?

– Selvfølgelig påvirker klimadebatten meg, og jeg er påvirket av den. Jeg ønsker å gjøre andre oppmerksomme på det som finnes rundt oss, det er dette vi har. Men det er ikke et aggressivt budskap med en løftet pekefinger, svarer Grib.

Hun håper hennes kunst vil gi inspirasjon til å ta vare på det vakre i naturen, og bruke ressursene på et fornuftig plan.

– Jeg synes det er viktig med en bevissthet rundt sårbarheten her og håper at de som er her på korte besøk, tar det med seg. Bildene vil alltid minne dem på det de har opplevd her, og skape assosiasjoner. Jeg har et ønske om at også neste generasjon skal få oppleve det, sier Grib.

akta om Aino Grib: • Født i Danmark i 1948.

• Er utdannet keramiker fra Kunsthåndverkerskolen i København (1968–72), men har fra midten av 1980-tallet satset på billedkunst.

• Har bodd i Longyearbyen siden 2004.

• Har atelier på Kunst- og håndverksenteret i Nybyen, øverst i Longyearbyen.

• Les mer om kunstneren på www.ainogrib.com ■

Ser alltid et motiv Grib beskriver sin egen måte å jobbe på som å feste og holde fast i øyeblikket. Gjennom sine mange turer på sin svarte Ski-Doo 600 kubikk Touring snøskuter om vinteren og båt om sommeren har det festet seg mange inntrykk fra øygruppa, som hun bruker i kunsten.

– Jeg jobber med formene og kontrastene. Det betyr alt å holde fast i et øyeblikk, et glimt, i nuet, noe som får meg til å komme videre. På et vis er det også slitsomt, for jeg ser alltid et motiv. Når jeg har vært på tur og sett noe som er spennende, kan det gå en til to måneder før jeg bruker det, forklarer hun.

For Aino Grib er det veldig viktig å komme seg på tur. Hun oppsøker naturen så ofte hun kan, noen ganger bare i nærområdet for å få med seg stemningene som skifter med årstidene.

– Landskapet, stemninger, situasjoner med dyr ... alt lagrer seg og dukker opp igjen senere. Der og da gjør jeg noen raske skisser eller tar noen bilder for å huske situasjonen, sier hun.

Og hun ser på seg selv som en gjest i Svalbard-naturen.

– Dette er dyrenes verden, vi er her på besøk. I naturen føler jeg meg veldig lille og veldig glad. Jeg trives selv om det er tøft og kaldt med vind og snø. Det er også en ro i det, som er like god hver gang, sier hun og bruker en av vinterens skuterturer til en isbre i nærheten av Longyearbyen som eksempel: – Det var kaldt, men likevel hadde jeg den varme følelsen av å være der.

Alt er uforutsigbart, man vet ikke hvordan lyset eller været blir, eller hva som er rundt neste hjørne. Og fargene i breen kommer mot deg som et brak.

Grib forteller at hun jobber best i mørketida, fordi hun da ikke blir distrahert av det som foregår utenfor vinduene hennes.

– Når lyset skifter, må jeg ut og se, og er det fint vær, må jeg på tur.

I mørketiden får jeg bedre arbeidsro, sier hun.

Røft, solid og sårbart Hun er opptatt av å uttrykke naturen som stor, uendelig og robust, men også sårbar, og bruker sin siste utstilling på Galleri Svalbard som eksempel.

I samarbeid med gullsmed Jytte Kløve lagde hun i år utstillingen Saxifraga og vide vidder, som hun omtaler som en foreløpig oppsummering av sine år på Svalbard.

– Jytte Kløve brukte blomsten Saxifraga som inspirasjon til sine smykker, jeg har brukt Svalbards vidder. Streken min er den samme, men jeg lot bildene henge fritt og brukte bare svart og hvitt i kinesisk blekk, som ikke er distrahert av noe annet. Ingen av smykkene var i montre, men hang på spesialsydde bannere. Linjene i Jyttes smykker harmonerer godt med mine, sier Svalbard-kunstneren.

Grib mener måten utstillingen ble laget på, nettopp fremhever det spesielle med Svalbard.

– Vi lever i et landskap som er røft og solid, men samtidig sårbart.

Gjennom utstillingen fikk jeg fram kontrastene. De sterke linjene var lagt opp på et sårbart vis, akkurat som ute. Ved å gå rundt kunne man oppdage andre vinkler. På baksiden kunne det være ingenting, eller noe man ikke hadde ventet.

Akkurat slik opplever hun selv å være i Svalbard-naturen: – Alt er uforutsigbart. Man vet ikke hvordan lyset eller været blir, eller hva som er rundt neste hjørne. Man kan ikke planlegge etter en kalender, men må innrette seg etter naturen og følge den. Det passer meg godt.

K

unstmiljøet på Svalbard:

• Galleri Svalbard stiller ut kunst av blant andre Kåre Tveter og Olaf Storø, i tillegg til å ha flere salgsutstillinger med forskjellige kunstnere hvert år.

• I samme lokale ligger Kunst- og håndverksenteret, som har ti leie­ takere og to på venteliste. Disse er lokale kunstnere, som driver med blant annet glasskunst, håndarbeid, maling, smykkekunst og fotografi.

• Antallet besøkende kunstnere i året har økt fra 16 til 37 fra 2006 til i dag. Antall kunstnere som har benyttet seg av gjesteverksted, har doblet seg fra 2006. De besøkende kunstnerne blir også i gjennomsnitt en lengre periode nå enn før.

• Det er i hovedsak norske kunstnere som kommer til Svalbard, men kunstnere fra Sverige, Danmark, Finland, Tyskland, Polen, Belgia, Irland og USA har vært her de to siste årene.

• Fotoklubben har rundt 50 medlemmer, hvorav cirka halvparten er aktive – se mer på www.foto78.no • I tillegg til kunstnermiljøet i Nybyen er Sølvsten Galleri & Ramme og Atelier Storø to steder som formidler kunst i Longyearbyen. Noen av kunstnersenterets leietakere er representert i Sølvsten Galleri & Ramme. ■

Det lille i det store Grib bruker ofte dyr som motiv i sine kunstverk. Særlig isbjørn, hvalross og fugler går igjen.

– Jeg har heldigvis ikke hatt noen farlige situasjoner med isbjørn, men hver gang jeg ser den, opplever jeg en blanding av fryd og frykt. Jeg har prøvd

85 Kunst på Svalbard

diamanthodeskalle

Damien Hirsts

For the Love of God: 600 millioner kroner Damien Hirsts hodeskalle i platina med 8 601 diamanter kostet mellom 16 og 20 millioner dollar å produsere.

Salgssummen i juni 2007 var på 99 millioner dollar, og verket utløste dermed en av de høyeste summene betalt for et kunstverk fra en nålevende kunstner, og er verdenshistoriens dyreste enkeltverk. Det er fortsatt hemmelig hvem som eier skallen. Det eneste som er sikkert, er at kunstneren selv, Damien Hirst, og hans revisor Frank Dunphy er to av eierne i en investeringsgruppe.

Tekst Mette Dybwad Torstensen

D

et er lett å lage det dyreste kunstverket i verden, spørsmålet er om det er bra eller ikke? Du kan være den beste tegneren på puben, men de andre tegnerne på puben kan jo være dritt­ tegnere. Det handler om hvem du sammenligner deg med, sier Hirst i et intervju. I henhold til avisen Sunday Times’ liste over rike briter er Hirst god for to milliarder norske kroner og den best betalte og rikeste kunstneren i verden, samt dobbelt så rik som Mick Jagger og Elton John. Hans verk Lullaby Spring, et skap med medisiner laget i 2002, ble solgt for vel hundre millioner norske kroner i mai 2007, og var i en måned det dyreste verket solgt av en nålevende kunstner. Før det toppet The Physical Impossibility of Death in the Mind of Someone Living, en 4,3 meter lang tigerhai, listen da den ble solgt for 45 millioner norske kroner.

Med sine 8 601 diamanter skal Hirsts hodeskalle For the Love of God være den mest eksklusive juvelen som er laget siden kongefamiliens berømte Crown Jewels. I pannen er det en stor pæreformet rosa diamant. Selve skallen er i normal størrelse og laget av platina-plater. Gjennom platene ble det boret tusenvis av hull der diamantene er festet, og det sies at innkjøp av alle juvelene på et tidspunkt påvirket prisnivået for diamanter i Storbritannia.

Tennene i skallen er imidlertid ekte, tatt fra en 200 år gammel hodeskalle som en gang tilhørte en 35 år gammel mann, og kjøpt i en butikk i Islington nord i London.

Hirsts hodeskalle er en del av hans visualisering av menneskenes forsøk på å kamuflere døden, og gjemme den bak en glitrende fasade som tiltrekker i stedet for å frastøte. Hirsts memento mori-budskap (husk at du skal dø) synes å motsi seg selv. Diamantene funkler som om døden er den største skjønnheten.

Hodeskallen og kunstverket kan også betraktes som den ytterste bekreftelse på kunstens verdi som vare og investeringsobjekt. For verdens aller rikeste blir den et enestående statussymbol; prisen bekrefter den eventyrlige rikdommen til de få som er i stand til å kjøpe et verk til 600 millioner kroner. Men er verdien på et slikt kunstverk like høy som prislappen? I dag er det flere eksempler på samtidskunst hvor prisen nærmest blir kunstens egentlige innhold.

Kunsteksperter i Storbritannia stiller seg tvilende til om Damien Hirst selv har vært spesielt mye involvert i å lage hodeskallen. Hirst har vært åpen omkring dette og har til og med uttalt at hans kunst er en merkevare produsert i fabrikk. I så måte er han ikke ulik en gammel mester som Rubens som hyrte inn folk til å lage hans kunst.

marketing, PR-avdeling og til og med investering – og finanseksperter i staben. I bokhyllen har Hirst selv et falskt Hirst-maleri han kjøpte på eBay. com, som han ­etterpå signerte. Bildet gikk fra å være kopi til ekte. Det hele symboliserer industrien rundt Hirst; hans makt og sjonglering med sitt merkevarenavn og mekanismene i kunstmarkedet rundt han.

Hirst ble født i 1965 i Bristol og vokste opp i Leeds. Han regnes som en av frontfigurene i en gruppe kunstnere som er omtalt som Young British Artists (eller YBAs). Disse kunstnerne utmerket seg med en ironisk og sensasjonslysten konseptkunst, og de fikk stor betydning for det britiske kunstmiljøet utover på 1990-tallet. I likhet med mange av sine kolleger fikk Hirst sin utdannelse ved kunstskolen Goldsmith’s College i London, hvor han var ferdig i 1989 – med de dårligste karakterene. I 1990-årene ble han hurtig en stigende stjerne etter at den berømte kunstsamleren og reklameguruen Charles Saatchi hadde gjort ham til den unge, britiske kunstscenens alfahann. Han ble sett på som et pøbelgeni fra Leeds; verdenskjent for sine parterte dyrelik syltet i formalin. Siden har han fortsatt med å utfordre grensene mellom kunst og vitenskap. Han fikk britisk kunstverdens viktigste pris for verket Mother and Child Divided, som senere ble solgt til den norske milliardæren og kunstsamleren Hans Rasmus Astrup. I New York ble Hirst bannlyst da helsemyndighetene fryktet at publikum ville spy av påfunnene hans.

Det var likevel Frank Dunphy som forvandlet Hirst fra en kokainsnerrende nattklubbugle i Soho til å bli en av verdens rikeste kunstnere for 15 år siden. Dunphy var en heller anonym revisor som en kveld traff en kvinne som fortalte at både regnskapene og livet til hennes sønn var ute av balanse. Kvinnen var Damien Hirsts mor. Dunphy forlot sine klienter av strippere, erotiske slangetemmere og artister og startet å bygge dagens største kunstimperium med Hirst. Han kontaktet alle de faste galleristene og forlangte en gunstigere fordeling av inntektene – fra det vanlige 50/50 til 80/20 i Damien Hirsts favør. Han rådet også Hirst til å kjøpe tilbake all kunsten sin fra Saatchi, og nylig var Hirst den første samtidskunstneren som la ut verkene sine rett på annenhåndsmarkedet og auksjoner på Sotheby’s. I dag har Hirst fem kunstfabrikker som lager hans bilder og installasjoner; delt opp etter type kunstverk og i hvilken fase av produksjonen verkene befinner seg. Det er ikke mange som kjenner omfanget av produksjonen på Hirsts fem ”fabrikker”. Kunstkritiker og co-direktør ved Serpentine-galleriet, Hans Ulrich Obrist, beskriver studio- eller fabrikksystemet slik: – En sjåfør kjører Hirst fra studio til studio, så hans virkelige atelier er i bilen. Der sitter han i baksetet, lytter til musikk og tenker ut sine verker.

Når han kommer frem, veileder han arbeiderne, pirker i detaljer og kjører videre til neste studio. Ikke siden Picasso har noen gjort dette i så stor skala.

Med hjelp av en ukjent revisor I det britiske magasinet Art Review er Damien Hirst rangert som nummer én og den med størst innflytelse i dagens globale kunstverden. Hirst er blitt en global merkevare, og han har 120 ansatte, som inkluderer selgere,

86 Verdens dy rest e k unst v erk

Elling Reitan Reitan er en av Skandinaviens store kolorister

I november stiller han ut i Louvre !

4 nye grafiske arbeider for salg

Åpent: tirs. ons. tors. fre. 11-17, lør. 11-16.

GALLERI PINGVIN Møllergata 13, Oslo - Tel: 22 42 12 22 - www.galleripingvin.no

Kunstverk som

”ble borte”: Kong Olav-statuen: Fra Rådhusplassen til Sognefjordens inngang En av våre fremste billedhuggere, Knut Steen, har ved verkstedet i Pietrasanta utenfor Pisa brukt titusenvis av timer over seks år på å hugge, slipe, file og forvandle et gigantisk stykke Iddefjordsgranitt til et åtte meter høyt monument over det 20. århundrets nordmann som skulle pryde Rådhusplassen: Kong Olav. Et sted på veien ombestemte politikerne seg, og brukte to millioner på ingenting.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Scanpix

Historien om statuen av kong Olav er lang. Etter å ha ønsket seg et monument siden kongen døde i 1991, satte Oslo kommune i 1995 av 2,2 millioner til en statue som skulle plasseres på Rådhusplassen. En konkurranse ble utlyst, men juryen ville ikke gå videre med noen av de 33 forslagene som kom inn. Samtlige var blitt veid og funnet for lette. Ytterligere to konkurranser senere hadde fortsatt ikke juryen funnet noen vinner.

I desember 2000 hadde en av våre fremste billedhuggere, Knut Steen, med seg et forslag til ordføreren Per Ditlev Simonsen om ny utsmykning i Holmenkollanlegget: Ski-figurer i stål.

Ordføreren sa ærlig at det fantes det ikke fem øre til, men om Steen kunne tenke seg å lage et monument over kong Olav? Steen hadde egentlig ikke lyst, og skjønte hvor vanskelig det ville bli.

Det endte likevel med et ja, under tvil, og kommunen bevilget 50 000 kroner til et forprosjekt.

Utkastet ble laget både i leire og gips, og Steens utkast, skalert opp, var så å si identisk med originalen som kommunen senere avviste. I 2001 ble det inngått kontrakt med Steen, uten at en hadde lyst ut en ny konkurranse. Etter avtalen skulle statuen stå ferdig montert i juni 2002. Men på grunn av helseårsaker ble statuen forsinket. I mars 2004 reiste en delegasjon fra kommunen ned til Italia, der Steen bor og arbeider, for å se skulpturen. Og etter besøket fikk kunstneren en liste med seks ting en ønsket å forbedre med statuen, blant annet at kong Olav skulle få et mer vennlig uttrykk i ansiktet og en mindre hånd. Kommunen fikk endelig beskjed om at statuen var ferdig i august samme år, og en gruppe fagkyndige reiste til Italia nok en gang. De konkluderte med at de ikke kunne rettferdiggjøre oppføringen av skulpturen, til tross for at det i og for seg kan sees som positivt at skulpturer skaper debatt. Også ordfører Ditlev Simonsen kom frem til det samme: At statuen som han selv hadde bestilt, ikke uttrykte den kongelige verdigheten og folkelige nærheten som en hadde sett for seg. Statuens hevede høyre arm kunne minne om en romersk hilsen, og den fremstilte kong Olav mer som en diktator enn en folkekonge.

Utgangspunktet for den omstridte skulpturen var et foto av kong Olav i full mundur som Steen fant i et antikvariat. Steens Olav ble derimot omtalt som overdimensjonert, som en som gjør fascisthilsen, og som tegneserieaktig. Selv fremhevet Steen at det var denne posituren kong Olav var kjent for når han hilste folket.

– Han var en konge, det kommer man ikke fra. Da må man bruke de regaliene man har. Han sto bestandig i den posituren da han hilste folket. Jeg tenkte ikke på at den kunne forveksles med diktatorer, kommenterte han til pressen.

Steen ga først uttrykk for at han ønsket å gravlegge statuen i Italia når Oslo ikke ville ha den: Er den ikke god nok på Rådhusplassen, er den ikke god nok noen steder. Etter at en rekke norske kommuner viste interesse for statuen, skiftet han mening. Ni kommuner var aktuelle, deriblant Lindesnes, men det var Skjerjehamn i Gulen kommune som fikk kongen til seg. En pådriver for innkjøpet var lakseoppdretter Ola Braanaas, som hadde kjøpt det gamle handelsstedet Skjerjehamn ytterst i Sognefjorden hvor det utvikles et kurs- og konferansested, samt en kunstog kulturmøteplass. Her, på høyde med havet og hilsende på den passerende skipstrafikken, ble vår seilerkonges statue avduket under Utkantfestivalen 4. august 2007.

88 Verdt å v i t e

Få EuroBonus-poeng på alt du handler – både utenlands og hjemme.

Med SAS EuroBonus Diners Club privatkort får du mer ut av dine kjøp, uansett hva og hvor du handler. For hver hundrelapp du omsetter på kortet får du 10 EuroBonus Ekstrapoeng å reise for.* Søk om SAS EuroBonus Diners Club privatkort på dinersclub.no * Unntakene er kontantuttak, kjøp av innenriks flybillett og kjøp av utenlandsreiser som har en innenriks tilslutning i billetten.

Man opptjener poeng på privatkort, og kortnummeret må begynne med 361482.

For deg som krever mer. dinersclub.no

klubbsidene

@JCHIC:G@K:A9 B:9 7?yG< I=DG=6AAH9DII>G KZa`dbbZc i^a Zc `jchicZg`kZaY bZY 7_ g\ I]dg]VaahYdii^g dchYV\ .# hZeiZbWZg `a &. ^ k gi \VaaZg^ ^ BVg^YVahkZ^Zc ((E/ " 7_ g\ k^a ]daYZ Zi [dgZYgV\ bZY ji\Vc\hejc`i ^ h^cZ W^aYZg hdb iVg [dg hZ\ ]ZccZh a^khÒadhdÒ! a^k d\ hdg\egdhZhh Ä hVbi hcV``Z db h^ii ]_ZgiZWVgc0 egdh_Z`iZi =_ZgiZ[gZY " H^\cZg^c\ d\ hVa\ Vk W³`Zg d\ ign`` " AZii hZgkZg^c\ E bZaY^c\ ^ccZc +# hZeiZbWZg i^a bZiiZ ÒcZVgi#cd

lønne seg

Det skal å være medlem i Kunstklubben og motta medlemsmagasinet Aktuell Kunst For et årsabonnement inkl. medlemskap til kun 450 kr får du mer i verdi tilbake: • 6 utgaver av Nordens ledende kunstmagasin • 4 utgaver av Aktuell Kunst – nettmagasinet (kun for abonnenter)

• Dine rabatter kan brukes på gavekort til familie, venner og kjente!

• Tilgang til eksklusiv kunst før alle andre og kunst som ikke ­presenteres på ­auksjon­ene, og økt kunnskap om kunst, kunstnere og norsk og internasjonalt kunstmiljø

• Et grafisk trykk til en verdi av cirka 450 kroner • 20 % rabatt på alle bilder som presenteres i Aktuell Kunst

• Rabatter hos diverse samarbeidspartnere

• 20 % rabatt på innramming av høy kvalitet

• Spesialpris for overnatting på Hotell Grims Grenka

• Gratis hente-selv-ordning (75 kroner for ikke-abonnenter) • Invitasjon til utstillinger og arrangementer i Kunstklubbens regi 90 Kl ubbsi dene

Chris Reddy - Reddymade 7

13246

12000

13246

12000 12000

13246 13246 13246 13246

12000

13246

Tina Tobiassen - Vektløs

1440

2085

Tina Tobiassen - Fryktløs

1440

2085

Tina Tobiassen - Ode til øyeblikket

2720

3966

Tina Tobiassen - Øyeblikket kan ikke med tanken lenkes

2320

3311

Tina Tobiassen - Åpne hender rekker lenger

2720

3966

Thorstein Rittun - Redet

2240

3231

Thorstein Rittun - Barnet i sivet

1600

2231

Thorstein Rittun - Brudevals

1200

1831

Thorstein Rittun - Vinhöst

480

Thorstein Rittun - Kalven

480

889

Håkon Bleken

4160

5400

Håkon Gullvåg

4720

5960

Frans Widerberg

5520

6254

Chris Reddy - Reddymade 9

889

14 400

17 614

Ulf Nilsen - Roser

4000

5246

Ulf Nilsen - Liljer

4000

5246

Ulf Nilsen - Du og jeg

4000

5246

Ulf Nilsen - Rød sol

4000

5246

Anne Kristine Jarulf - Imprint

1600

2334

Anne Kristine Jarulf - Something out there

2240

3231

Anne Kristine Jarulf - Choosing a path

720

1129

Morten W. Gjul - Leaving Lofoten

5600

6846

2800

3791

3200

4191

2000

2734

2400

3045

1440

2085

Morten W. Gjul - Holmer Morten W. Gjul - Husrekke, Røst

4. www.kunstklubben.no

Morten W. Gjul - Vinterfjære

5. For abonnement: SMS, send kodeord ”kunst” og din mailadresse til 2440

BØKER – FRI FRAKT!

Nå får du også

13246

12000

12000

Chris Reddy - Reddymade 8

Morten W. Gjul - Minner Morten W. Gjul - Fra Lofoten

iginaler!

OBS! Or

3. Kupong vedlagt i bladet

12000

12000

Nils Aas-mappen, inkl. bok

2. E-post: kunstklubben@fineart.no

2478

Nils Aas

395

Frans Widerberg: Grafikk 1954–1990 Bind I

450

Frans Widerberg: Grafikk 1954–1990 Bind I

450

Håkon Bleken: Grafikk 1947–2003

395

Abonnement / gavekort abonnement

450

!

Stk

HZ `jchi`ajWWZc#cd [dg ÓZgZ [dgYZaZg

Chris Reddy - Reddymade 6

2478 13246

BdiiV Zi Ódii kZa`dbhiign``

Chris Reddy - Reddymade 4

Medl.pris m./ramme

'% e ^ccgVbb^c\

Chris Reddy - Reddymade 3

Stk

'% e Vaa `jchi egZhZciZgi ^ 6`ijZaa @jchi

Chris Reddy - Reddymade 2

Chris Reddy - Reddymade 5

!

1920 12000

>c`ajYZgZg bZYaZbh`Ve ^ Cdg\Zh hi³ghiZ `jchi`ajWW

Chris Reddy - Reddymade 1

Cdg\Zh hi³ghiZ `jchibV\Vh^c gZii ]_Zb ^ edhiZc

1. Telefon: 22 99 54 00

1920

Gro Hege Bergan - Isprinsesse

✁

Bestill eller kontakt oss på følgende måter:

Medl.pris u./ramme

Gro Hege Bergan - Søstre

! riginaler OBS! O

K J Ø P SI N F O :

Bestillingskort Aktuell Kunst nr. 4-09 Kunstner / tittel

20 % på innramming som medlem av Kunstklubben!

Velkomsttrykk

T E ST U N S E N LK EL ER TU M M BE R! K A KO TO OK 1.

fra Per Didrik Wærner Melder du deg inn i Kunstklubben, får du et grafisk trykk signert Per Didrik Wærner til en verdi av kr 450,-

Møt blant annet fire sterke kvinner og kunstnere:

// Unni Askeland // Silvia Papas // Mona Lalim // Anja Solberg Bli med til Roma og kjøp nye motiver fra Morten Krogvolds Roma

Vi har lørdags­åpent i galleriet fra september kl. 10–14

Kunstmarkedets ulike roller: Kuratoren og kritikeren Les også om Paula Modersohn-Becker, landskapsarkitektur og Villa Mallas mat og kunst!

91 Kl ubbsi dene

L hj [][j =Wbb[h_ Ód[7hj Ódd[h Zk _ CWh_ZWbil[_[d ))F _ Eibe K^ ]Vg ejhhZi dee \VaaZg^Zi d\ [Z^gZg WZ\^kZc]ZiZc bZY \dYZ i^aWjY e Zc gZ``Z ^ccgVbbZYZ W^aYZg# IV ijgZc ^ccdb [dg Zc ]n\\Za^\ ]VcYZa# > \VaaZg^Zi `Vc k^ [g^hiZ bZY hiVY^\ cnZ hVa\hjihi^aa^c\Zg# JikVa\iZ W^aYZg [gV h^hiZ ji\VkZ Vk 6`ijZaa @jchi k^hZh ^ Z\Zc jihi^aa^c\# :i WgZYi jikVa\ Vk `jchiW³`Zg# :\Zi gVbbZkZg`hiZY bZY '% gVWVii [dg @jchi`ajWWZch bZYaZbbZg#

<H7 I;FJ;C8;H >7H L? B¤H:7=IvF;DJ ?=@;D uec^c\hi^YZg/ BVcÄdch/ .Ä&, Idgh/ .Ä&. ;gZ/ .Ä&+ A³g/ &%Ä&) H³c/ HiZc\i

Vi rammer inn det du er glad i !

Grafikk Foto Objekter Speil Maleri 20 års erfaring med kreative løsninger Vi henter og bringer

RAMMEMANN ....... vår erfaring - din sikkerhet

Kirkevn. 7 - 2016 Frogner Telefon 63 82 06 28 Mobil 92696021 Epost: rammeman @ online.no www.rammemann.no

HELT NYE VOLVO XC60 SÅ AVANSERT AT DEN KAN STANSE SELV

Butikker i Oslo Drammensveien 131 Kirkeveien 49 Kirkegata 17 Trondheimsveien 176

Tlf.: 23 Tlf.: 23 Tlf.: 23 Tlf.: 22

Jessheim Gottaasalleén 3,

Tlf.: 63 98 48 11

27 36 62 22

00 75 40 12

80 00 05 60

Verksted og administrasjon Hasleveien 15 c, Oslo Tlf.: 23 23 00 90

100% fornøyd garanti

Vi printer bildene dine

• Rammer • Speil • Blindrammer

God service

Lang erfaring

Rask levering

Spar penger - sjekk våre priser.

OBOS RABATT

Salg av Aukrustbilder

• Refleksfritt glass • UV glass • Opphengssystemer

• Laminering • Utsmykking • Henter og bringer

Blindrammer og lerret

• Print • Plexiglass • Firmagaver

PRIS FRA KR. 474 800,-* LES MER OM VOLVO XC60 OG CITY SAFETY PÅ WWW.VOLVOCARS.NO *VEIL. PRIS INKL. FRAKT-, LEVERINGS- OG ADM. KOSTNADER LEVERT OSLO. ALLE VOLVOS DIESELMODELLER HAR PARTIKKELFILTER SOM STANDARD. GJ.SN. FORBRUK 6.5 - 7.5 L/100KM. CO2-UTSLIPP 159 - 199 G/KM. ILLUSTRASJONSFOTO.

Vi er et av skandinavias største og mest moderne rammeverksted. Stort utvalg av lister på lager. Vi kan sende over hele landet.

AKTUELL KUNST NR. 4 2009

A. Danielsen & Co. AS etabl. 1972

t #K SH ɨPSIBMMTEPUUJS t +BO #BLFS t "OOF )BBWJOE t $BSM /FTKBS t &SMJOH &OHFS t 'SBOT 8JEFSCFSH t (VOOBS 4 (VOEFSTFO t )BSBME ,JIMF

t +BLPC 8FJEFNBOO t +FOT +PIBOOFTTFO t ,BBSF &TQPMJO +PIOTPO t ,BSM &SJL )BSS t /JDPMBVT 8JEFSCFSH t 1FS ,MFJWB t 3VOJ -BOHVN t 4JHVSE 8JOHF

t SOVMG 0QEBIM t ɨFSFTF /PSUWFEU t 6MG 7BMEF +FOTFO t &MMJOH 3FJUBO t 1JB .ZSWPME t (SP )FHF #FSHBO t -JW )FJFS t 4UJH "OESFTFO

t )ÌLPO #MFLFO t 5SJOF 'PMNPF t ɨPSTUFJO 3JUUVO t )ÌLPO (VMMWÌH t 5FSKF 3JTCFSH t *OHFS 4JUUFS t ɨPNBT ,OBSWJL N nFSF

VÅR ERFARING - DIN GARANTI KVALITETSINNRAMMING I 35 ÅR (BMMFSJFU IBS FHFO SBNNFNBLFS ,PSU MFWFSJOH 4UPSU PH FLTLMVTJWU VUWBMH Åpningstider: man-ons: 10-17 tors: 10-18 lør: 10-15 søn: 12-16 Henrik Ibsensgt 90 - Solli Plass - 0255 Oslo Tlf: 22 44 85 86 Fax: 22 55 14 60

www.d40.no

GOD KUNST OG GODE KUNSTARTIKLER

NORGES BESTE UTVALG I GRAFIKK!