/Bakgrunnsinformasjonforedragsturne

VI ENGASJEMENT Like

&

Bakgrunnsmateriell til foredragsturné Høsten 2010

1

Folk forandrer verden Et foredragsopplegg av ungdom – til ungdom.

2

Norsk Folkehjelps tilnĂŚrming til utvikling

3

Hvor Norsk Folkehjelp jobber med rettferdig fordeling

4

Tre utvalgte land: Sudan, Ecuador, Kambodsja

5

Fordypningsressurser

6

Hvordan kan du engasjere deg?

7

Tips til foredragsholder

8

CD med bildepresentasjon og notater

Folk forandrer verden Arbeid for rettferdig fordeling av makt og ressurser

Kjære foredragsholder!

Temaet for høstens foredragsturné er rettferdig fordeling av makt og ressurser. Dette heftet vil gi deg nødvendig bakgrunnsinformasjon for å kunne forelese om dette temaet.

Det inneholder også tips og råd for å holde foredrag i større eller mindre forsamlinger.

Hensikten med foredragene er å øke kunnskap og engasjement rundt viktige spørsmål knyttet til rettferdig fordeling, som er en avgjørende forutsetning for utvikling og fattigdomsbekjempelse. Målgruppa er først og fremst ungdom i våre nettverk.

Det faglige innholdet i foredragspakken er først og fremst basert på Norsk Folkehjelps erfaring, kunnskap og verdier knyttet til utviklings- og solidaritetsarbeid. Vi håper dette vil være et utgangspunkt for å skape en større generell forståelse og debatt rundt spørsmål knyttet til rettferdig fordeling av makt og ressurser.

Materiellet er ikke et ferdigsnekret opplegg, men skal fungere som en ressurs som foredragsholderne kan ta utgangspunkt i når de utvikler sine foredrag.

Med vennlig hilsen Petter Eide, Generalsekretær i Norsk Folkehjelp Laget med støtte fra

Solveig Igesund, leder Norsk folkehjelp Ungdom

Makt, ressurser, og folk som forandrer sin egen verden En av de mest brukte definisjonene av ”politikk” ble formulert av den canadiske professoren David Easton. Han definerte politikk som den ”autoritative fordelingen av verdier i et samfunn”. Det er den samme tanken som legges til grunn for Norsk Folkehjelps arbeid for rettferdig fordeling i vårt utviklingsarbeid: Essensen i politikk er hvordan makt og ressurser fordeles. Derfor mener Norsk Folkehjelp at det ikke finnes fattige land, bare urettferdig fordeling av makt og ressurser. Folk er fattige fordi noen vil at de skal være det.

Et lands myndigheter tar beslutninger som påvirker hvem som får tilgang til naturressurser, og hvordan landets inntekter skal omfordeles mellom innbyggere. Selv om myndighetene er demokratisk valgt sikrer ikke alltid det at ressursene fordeles på en rettferdig måte. Når urfolk i Ecuador har tre ganger svakere vanntrykk enn for ti år siden, så er det ikke fordi landet har lite vann. Det er fordi myndighetene i Ecuador har gitt tillatelser til multinasjonale selskaper, som bruker dette vannet til kommersielle foretak. Et annet eksempel på dette finner vi i Kambodsja, der mangel på et sted å bo ikke betyr det samme som at Kambodsja ikke har plass nok til alle sine innbyggere. Det er fordi kambodsjanske myndigheter lar private bedrifter og rike individer kjøpe og eie fellesskapets ressurser, enten det være seg jorder eller bydeler. ”Landgrabbing” er en av Norsk Folkehjelps største fokusområder i Kambodsja.

Eksemplene som viser hvordan en skjev fordeling av makt og ressurser fører til fattigdom er mange. En endring av disse forholdene krever at makten og ressursene fordeles rettferdig.

Kun på den måten kan fattigdom blant utsatte grupper bekjempes. En bedre fordeling av ressursene er avgjørende for å få til en utvikling som bidrar til et godt liv for alle.

Les mer i Norsk Folkehjelps prinsipprogram og i Norsk Folkehjelps internasjonale strategi 2008 – 2011

!

Demokratibygging Norsk Folkehjelps overordnede mål er knyttet til arbeid for å styrke og fremme folks demokratiske rettigheter, støtte frivillige organisasjoner som forsvarer slike rettigheter, fremme deres deltakelse og bistå dem i kampen for en rettferdig fordeling av ressursene.

Derfor er vi særlig opptatt av de politiske og borgerlige menneskerettighetene som byggesteiner i arbeidet med utvikling og omfordeling.

Demokrati er et allment anerkjent ideal, men undergraves stadig i praksis. Demokratiske ”underskudd” omfatter utestengning og underrepresentasjon av visse samfunnsgrupper på sosiale, økonomiske og politiske arenaer, undergraving av menneskerettighetene, manglende tilgang til ressurser, og at folk blir utsatt for livstruende farer eller mangler vern om liv og helse. Utilstrekkelig demokratisering hindrer en fredelig og demokratisk utvikling, fordi de begrenser befolkningens likeverdige tilgang til beslutningsfora og beslutningsprosesser.

For oss betyr demokrati mer enn bare å stemme ved frie og rettferdige valg. Demokrati krever at folk kan forsvare sine legitime interesser, og kan søke innflytelse for å få makthavere til å handle ansvarlig. Demokrati krever også at alle har frihet og mulighet til å gi uttrykk for egne synspunkter og til å organisere seg og delta i politiske prosesser. Det krever at alle samfunnsgrupper har lik rett og mulighet til å delta i beslutningsprosesser. Det krever videre at alle har trygghet og beskyttelse i utøvelsen av disse rettighetene.

Les mer i Norsk Folkehjelps internasjonale strategi 2008 – 2011

!

Kampen om naturressurser Tanken om at knappe naturressurser ofte kan være roten til konflikt og fattigdom, fikk et løft og anerkjennelse da professor Wangari Mathaai vant fredsprisen i 2004 for hennes innsats for en bærekraftig utvikling. I et intervju i Aftenposten uttalte hun: ”Mange av krigene i Afrika utkjempes om naturressurser, så arbeidet for å sikre at naturen ikke ødelegges, er en måte å hindre at det oppstår konflikter på.” Mathaais utsagn gjelder også resten av verden. Les hennes kronikk i aftenposten her: http://www.aftenposten.no/ meninger/kronikker/article892086.ece Tilgang til og kontroll over naturressurser som for eksempel land, vann, mineraler, olje og gass er begrenset og ujevnt fordelt. Konflikter over naturressurser øker i omfang og intensitet. Mange store selskaper og regjeringer viser en klar uvilje til og/eller manglende evne til å håndtere konflikter om naturressurser i samsvar med lokalsamfunnenes interesser.

Bønders og enkeltmenneskers mulighet til å forsvare sitt livsgrunnlag og nedarvede rettigheter hemmes av mangel på juridisk vern og av lokalsamfunnets manglende evne til å mobilisere, organisere og forhandle.

Internasjonale institusjoner og givermiljøene har ofte forsøkt å løse slike “ressurskriger” med privatisering og legalisering av hva makthavere gjør hevd på, og med å tone ned nødvendigheten av jordreformer, som er et politisk betent spørsmål.

Den internasjonale utvinningsindustrien profitterer på slett styre i ressursrike land. Dermed blir det ofte slik at naturrikdommene, som skulle bidra til å drive utviklingen og minske fattigdommen, i stedet nærer en ond sirkel av økende korrupsjon, elitestyre og ustabile forhold.

Les mer i Norsk Folkehjelps prinsipprogram og i Norsk Folkehjelps internasjonale strategi 2008 – 2011

!

Partnerskapssamarbeid og organisering En mer rettferdig fordeling av ressursene kommer ikke av seg selv. Det er nødvendig med politiske tiltak som sikrer at et lands ressurser kommer hele folket til gode. Organisering og utvikling av demokrati er viktig for at stemmen til alle grupper i samfunnet skal bli hørt.

Derfor samarbeider Norsk Folkehjelp med lokale organisasjoner i forskjellige land for å styrke deres deltakelse.

Norsk Folkehjelp anser bred deltakelse og organisering som et avgjørende verktøy i arbeidet med å fremme kollektive og individuelle rettigheter, og for å sikre grunnlaget for et solid demokrati. Sosiale ulikheter og skjev fordeling av ressursene er fortsatt de viktigste hindringene for fred, velstand og utvikling.

Solidaritet fremmes best når den bygger på folks egne kunnskaper, ressurser og organisasjoner, slik at de kan hjelpe seg selv. Solidaritet kan imidlertid også til tider måtte innebære nødhjelp og bistand i form av varer og tjenester.

Solidaritet er basert på gjensidig respekt og felles interesser. Folk er selv de beste til å vurdere strategier og taktikker for å fremme egne interesser, velferd og sikkerhet.

Bærekraftig utvikling sikres derfor best gjennom å bygge kompetanse, organisasjoner og institusjoner, slik at folk på egen hånd kan fremme og forsvare sine interesser.

Norsk Folkehjelp jobber spesielt med grupper i samfunnet som i utgangspunktet har liten innflytelse og makt, slik at de kan påvirke offentlig opinion og politiske beslutninger.

Det kan være saker som handler om utnytting av naturressurser og rett til jord, urfolks kamp for sine rettigheter, tilgang til gode offentlige tjenester eller kvinners organisering for deltakelse, og rettigheter til å eie land. Samtidig driver vi påvirkningsarbeid i Norge for at fordeling og demokratisering skal stå sterkt på agendaen i norsk utviklingspolitikk.

Les mer i Norsk Folkehjelps strategi om Partnership Cooperation in Civil Society.

Se også artikler under kapittel /

!

Hvor Norsk Folkehjelp jobber med rettferdig fordeling

Sudan Kort bakgrunn: Sudan er det største landet i Afrika, på størrelse med Vest-Europa, og en tidligere britisk koloni. Sudan ble selvstendig i 1956. Majoriteten av befolkningen er afrikanere (ca 65 %), resten er arabere.

Sudan er et land preget av uhyre kompleksitet. Det er Afrikas største land med en befolkning på 42 millioner og med 600 folk og etniske grupper. Likevel har landet i hele sin moderne historie vært styrt av en muslimsk arabisk elite med fotfeste i områdene rundt Khartoum.

Både politisk makt og økonomiske ressurser har vært dominert av denne gruppen, og det har ført til marginalisering ikke bare av Sør-Sudan men også av Darfur, og områder i det østlige og nordlige Sudan. Hele 90 % av infrastrukturen i Sudan finnes i delstaten Khartoum.

Siden Sudan ble selvstendig i 1956 har det vært borgerkrig i Sudan i mer enn 40 år.

Fredsavtalen mellom frigjøringsbevegelsen SPLM i Sør Sudan og regjeringen i Khartoum i nord i begynnelsen av 2005, lovte slutt på Afrikas lengste borgerkrig, en borgerkrig som drev 4 millioner mennesker på flukt og tok livet av rundt 2 millioner.

Sør-Sudan er rikt på ressurser: Store områder med dyrkbart land og beitemark, olje og mineralressurser og mahogni/teak. Dessverre er det slik at rike naturressurser ikke nødvendigvis fører med seg velstand for befolkningen. Fordeling av oljeinntekter og makt, og om hvor grensene skal trekkes mellom nord og sør, er viktige politiske stridsspørsmål.

Etter fredsavtalen forventet folk i Sør-Sudan at det skulle bygges skoler, sykehus, brønner og veier. Men for at regjeringen i Sør-Sudan skal lykkes er de totalt avhengige av inntektene fra oljen og støtte fra det internasjonale samfunn.

Fredsavtalen mellom frigjøringsbevegelsen SPLM i Sør-Sudan og regjeringen i Khartoum i nord i begynnelsen av 2005 lovte slutt på Afrikas lengste borgerkrig. Sudan avholdt i april 2010 valg og skal i 2011 avholde folkeavstemning over om Sør skal løsrives fra Nord. Omar al Bashir er nå president for Sudan og Salva Kiir er visepresident og samtidig president for Sør-Sudan.

En viktig brikke i å sikre en demokratisk utvikling i Sudan og unngå nye storkonflikter er å avklare og tilse at religiøse og etniske gruppene ikke blir marginaliserte i kampen om landrettigheter, olje og andre av landets ressurser.

Hold deg oppdatert om utviklingen i Sudan på våre nettsider, og på www.sudan365.com . Se også artikler under kapittel 7

!

Norsk Folkehjelp i Sudan Norsk Folkehjelp har vært i Sudan siden 1986. Norsk Folkehjelp har i dag fem programområder i Sør-Sudan: Helse, distriktsutvikling, nødhjelp, minerydding og et sivilsamfunnsprogram. I sivilsamfunnsprogrammet fokuserer vi på demokratisering, likestilling og rettferdig fordeling av ressursene.

Norsk Folkehjelp er en av de største humanitære organisasjonene i Sør-Sudan. Vi har arbeidet nært sammen med lokale organisasjoner og bevegelser i området både under borgerkrigen og etter fredsavtalen.

Da borgerkrig herjet i Sør-Sudan, hvor SPLA/SPLM kjempet for frigjøring av Sudan fra den undertrykkende makteliten i Khartoum, ble den internasjonale nødhjelpsoperasjon ”Operation Lifeline Sudan” startet opp. Regjeringen i Khartoum kontrollerte når og hvor de kunne operere. Norsk Folkehjelp stilte seg derfor utenfor og hadde sine programmer i områdene kontrollert av SPLA/SPLM. Nå samarbeider vi også nært med de nye regionale myndighetene i Sør-Sudan (GOSS), som ble opprettet etter fredsavtalen i 2005.

Norsk Folkehjelp bistår SPLM i den vanskelige overgangen fra frigjøringsbevegelse til et demokratisk politisk parti ved blant annet å bidra til kapasitetsbygging i SPLM. Norsk Folkehjelp bidrar med ekspertise på partibygging, utvikling av partiprogram, opplæring av partimedlemmer, nettverksbygging og erfaringsutveksling.

Foto: Tine Solberg Johansen

Yei, Sør-Sudan, 07.04.2010 Journalister i avisen Maruba og Radiostasjonen Spirit FM 99,9 har mottatt opplæring fra NPA i forkant av valget..

Nyhetsoppleser og programleder Lady Belinda Juaw i den lokale radiostasjonen Spirit FM 99.9 som sender fra sentrum av Yei. Lady Belinda er nettopp ferdig med Secondary utdannelsen sin i Uganda. Hun har ingen journalistisk utdanning, men har jobbet med skoleavis. Hun leser opp nyheter på språkene kakwa, bari, engelsk og arabisk, mens en kollega dekker språket mundu.

Ytringsfrihet og uavhengige media Ytringsfrihet og uavhengige media er nødvendig for å sikre varig fred og demokratisering i Sudan. Sør-Sudans nye ledere er tidligere frigjøringssoldater, og i militære strukturer er det ikke rom for demokrati. Det er derfor ekstra viktig med medias vakthundfunksjon og åpne debattarenaer. Medias rolle i overangen til et sivilt styresett er både å sikre at alle har tilgang til informasjon til å kunne gjøre seg opp egne meninger, og også å sikre at samfunnsdebatten kan skje i full offentlighet.

Norsk Folkehjelp har arbeidet for å styrke ytringsfriheten og støtte frie media i SørSudan siden 2003. Dette her vi gjort gjennom å samarbeide med sentrale nasjonale og internasjonale aktører for å få et lovverk på plass som sikrer og regulerer dette feltet. Vi jobber også for å styrke og støtte lokale aktører blant medieorganisasjoner og uavhengige media.

I samarbeid med internasjonale og lokale ressursorganisasjoner har Norsk Folkehjelp initiert en prosess for å etablere en moderne og liberal medielovgivning som grunnlag for ytringsfrihet i Sudan. Prosessen har særlig hatt støtte hos myndighetene i Sør-Sudan.

Fire nye lovforslag for å regulere mediene innenfor et åpent og fritt samfunn er resultatet av prosessen. Forslagene er levert til nasjonalforsamlingen i Sør-Sudan. Prosessen kommer til å fortsette også i årene som kommer, kombinert med støtte til et medieressurssenter i Sør-Sudan, og støtte til lokale ressursorganisasjoner og uavhengige medier.

Norsk Folkehjelp støtter også et medieovervåkingsprosjekt, som lager en månedlig oversikt over hva mediene i Sudan har dekket. Rapporten vurderer medienes dekning kvantitativt og kvalitativt.

Les mer om frie medier under landsidene til Sudan på våre nettsider

!

Kvinner Kan Vold mot kvinner i Sør-Sudan er et omfattende problem, men det er begrenset dokumentasjon av omfang og konsekvenser. De tradisjonelle samfunnsstrukturene er i stor grad diskriminerende overfor og undertrykker kvinnene. Den langvarige krigen har gjennombrutalisert samfunnet og brutt ned mange av de beskyttende faktorene mot vold og overgrep som engang eksisterte.

Krig og manglende samfunnsbygging rammer først og fremst kvinner på grunn av liten politisk innflytelse og et dårlig helsetilbud. Kvinneorganisasjoner er svekket etter fredsavtalen i 2005, ved at de ble tappet for ressurspersoner til administrative jobber i myndighetene, FN og internasjonale organisasjoner.

På grunn av fokus på gjenoppbygging har det også vært vanskelig for kvinneorganisasjoner å få økonomisk støtte. Norsk Folkehjelp arbeider for å styrke kvinners posisjon i samfunnet gjennom alle våre programmer i Sudan. Gjennom partnerskap med to uavhengige lokale organisasjoner, NESI og SWAN, arbeider vi for å redusere vold mot kvinner, styrke kvinners rettigheter, skape bevissthet om hiv/aids og koblingen denne problematikken har til vold mot kvinner.

Et av prosjektene er Kvinner Kan-kurs. Kursopplegget er et samarbeid mellom Arbeiderpartiets kvinnesekretariat, Norsk Folkehjelp og lokale partnerorganisasjoner.

Kvinner Kan ble startet for rundt 20 år siden for å rekruttere flere kvinner til Arbeiderpartiet.

Samarbeidet med Norsk Folkehjelp begynte i 2001, da man ville spre kurset internasjonalt.

De internasjonale kursene har som mål å gi jenter og kvinner tro på at de har noe å bidra med, at de kan ha innflytelse og få gjennomslag for sine meninger.

Kursene legger vekt på at kvinnene skal lære konkrete ferdigheter, som å stå på en talerstol, debatt og forhandlingsteknikk og konfliktløsning. Kurset har fire trinn: Opplæring av kursledere, lokale kurs, lokale aksjoner og evalueringer. (Kvinner Kan gjennomføres også i Norge for innvandrerkvinner med det mål å gi dem en stemme i samfunnet, som for eksempel å ta ordet på foreldremøter.)

Les mer om Kvinner Kan under landsidene på Sudan på våre nettsider

!

Slik forandrer folk verden – resultater fra Sudan Ett av Norsk Folkehjelps viktige prosjekter i forkant av valget i Sudan var støtte til Kvinner Kan for at kvinner skulle få opplæring i stemmegivning, samfunnskunnskap, og å oppmuntre dem til å delta i politikken, samt støtte andre kvinner som har politiske verv. I Sør-Sudan var det en egen kvinneliste til valget i 2010 for å sikre 25 % representasjon av kvinner.

En av kvinnene som valgte å stille utenfor denne listen og kjempe om de øvrige plassene i Sør-Sudans lovgivende forsamling, og dermed sikre at enda flere kvinner kunne delta i Sør-Sudansk politikk, var Mary Apayi fra partiet SPLM. Mary Apayi dro nytte av den første instruktøropplæringen (TOT) for Kvinner Kan ved Norsk Folkehjelps Yei Vocational Training Center i juni 2007. Apayi mottok deretter bidrag gjennom sin organisasjon Raise Women’s Hope for å gjennomføre opplæring for kvinner i Morobo-distrikt i delstaten Central Equatoria.

Apayi vant valget og har fått en plass i Sør-Sudans lovgivende samling. Av 42 000 stemmer i Morobo distrikt fikk hun 41 000. Til tross for omfattende analfabetisme blant kvinnene klarte hun å nå frem til dem gjennom Kvinner Kan-programmet. 67 prosent av valgdeltakerne var kvinner.

«Det er gode nyheter for kvinnene i Sør-Sudan og for SPLM at en kvinnelig kandidat lyktes i å sanke stemmer hos befolkningen, både menn og kvinner, for en slik viktig posisjon,» sier Mary Apayi.

Foto: Henrik Stabell

Følg med på hva som skjer i Sudan på våre nettsider

!

Ecuador Kort bakgrunn: Ecuador har 13 millioner innbyggere og er det nest fattigste land i Sør-Amerika. Urfolkene utgjør 1/3 av befolkningen. Det er store sosiale, etniske og regionale ulikhet. De 20 % rikeste har 55 % av inntektene. Landet opplever sosiale og miljømessig konflikter knyttet til eiendom, bruk og kontroll av naturressurser, som olje, mineraler og vann.

Territoriet som i dag utgjør Ecuador lå under Incariket da spanjolene erobret subkontinentet for vel 500 år siden. Den dominerende gruppen blant urfolkene er Kitchwainidanerne som bor i høylandet i Andesfjellene, mens de mange gruppene i Ecuadoriansk Amazonas er små og utgjør en liten andel. Men Amazonasindianerne befolker miljømessig svært sårbare områder, hvor olje- og skogutvinning gjør stor skade på regnskogen.

Ecuador har de siste tiårene vært gjenstand for en rekke drastiske økonomiske innstrammingstiltak, økende sosial urettferdighet og ustabile politiske forhold. Siden 1990 har urfolksorganisasjonene vært ledende i politiske endringsprosesser.

I 2007 overtok Rafael Correa som president. En ny grunnlov ble vedtatt i 2008 etter en åpen prosess med sterk deltakelse fra sosiale organisasjoner og grupper. Urfolks- og kvinneorganisasjonene var blant de mest aktive. Den nye grunnloven fremmer urfolks rettigheter og nasjonal kontroll over naturressursene.

Norsk Folkehjelp i Ecuador Norsk Folkehjelp startet opp i Ecuador i 1985. Arbeidet konsentrerer seg om styrking av lokale organisasjoner, spesielt urfolksorganisasjoner. Samarbeidet med urfolksorganisasjoner har omfattet nasjonalt, regions-, fylkes- og kommunenivå.

Prioriterte oppgaver er arbeidet med folkelige organisasjoner og urbefolkningsorganisasjoner, særlig innenfor områdene menneskerettigheter, organisasjonsbygging, ledertrening og demokratisering ved økt folkelig deltakelse for å sikre en sosial fordeling og forsvarlig forvaltning av naturressursene.

Norsk Folkehjelp støtter folk i Ecuador både i kampen for en mer rettferdig fordeling av inntektene fra olje og for en bærekraftig utvikling og leve i harmoni med naturen.

Dette arbeidet gjøres i samarbeid med urfolksorganisasjoner som blant annet CONAIE, som er konføderasjonen av indianske nasjonaliteter i Ecuador, og ECUARUNARI, som er konføderasjonen av Kichwa folkene i Ecuador.

Les mer om Ecuador på våre landsider www.folkehjelp.no

!

Urfolks kamp Urfolkene utgjør 1/3 av befolkningen. Det er store sosiale, etniske og regionale ulikhet, hvor de 20 % rikeste har 55 % av inntektene. Landet opplever sosiale og miljømessig konflikter knyttet til eiendom, bruk og kontroll av naturressurser, som olje, mineraler og vann.

Territoriet som i dag utgjør Ecuador lå under Incariket da spanjolene erobret subkontinentet for vel 500 år siden. Den dominerende gruppen blant urfolkene er Kitchwainidanerne som bor i høylandet i Andesfjellene, mens de mange gruppene i Ecuadoriansk Amazonas er små og utgjør en liten andel. Men Amazonasindianerne befolker miljømessig svært sårbare områder, hvor olje- og skogutvinning gjør stor skade på regnskogen.

Urfolkenes kamp i Ecuador har gått gjennom mange faser. Den dominerende klassen av mestiser og etterkommere etter spanjolene sto for, og gikk seirende ut av, den latinamerikanske frigjøringen fra den spanske kronen på begynnelsen av 1800-tallet.

Undertrykkelsen av urfolkene var den samme og ofte verre etter uavhengigheten.

Høyrepartier har vært i regjering i Ecuador de siste 25 årene. De favoriserte elitene gjennom skjev inntektsfordeling og favorisert bank og agroeksport-interesser. I januar 2007 overtok Rafael Correa som president i landet. Han representerer en ny linje og politikk: “Borgernes revolusjon”.

Urfolkene i Ecuador ønsker ikke bare innflytelse i politikken og fordeling av makt og ressurser. De bringer egne nedarvede verdier og tankesett inn i politikken: De bringer ganske enkelt begrepet ”Det gode liv”, (”Buen Vivir” på spansk, ”Sumac Kausay” på kitchwa), inn i den politiske debatten.

Begrepet Sumac Kausay uttrykker at man skal arbeide for å leve i balanse med moder jord – Pacha Mama - og folk rundt seg framfor å strebe etter ubegrenset materiell vekst.

Sidene til Latin-Amerikagruppa er god kilde til informasjon www.latin-amerikagruppene.no/

!

Kampen om oljen Oljeutvinning i Ecuador utgjør nesten 50 % av landets eksportinntekt, og landets største inntektskilde. Den kanskje mest kjente oljekonflikten i Ecuador er ecuadorianernes søksmål mot Chevron, tidligere Texaco.

Texaco utvant olje i Ecuador i perioden 1972-1992. Selskapet forurenset regnskogen og elevene i Ecuador, som resulterte i miljøskader og skader på helsen til folk i området. Til tross for at søksmålet mot Texaco startet i 1993, pågår det fortsatt. I dag er det statseide selskapet Petroecuador den største oljeprodusenten i landet. Selskapet tok over Texacos utstyr da Texaco trakk seg ut. Utstyret er gammelt og slitt, og rørene det fraktes petroleum i sprekker ofte. På bare fem år skal Petroecuadors rør ha sprukket nærmere 1000 ganger og forårsaket oljesøl rett ut i den ellers frodige naturen. Mye av oljesølet blir aldri ryddet opp.

Oljeutvinningen i Amazonas har ført til at urbefolkningen har blitt drevet bort og store områder er preget av alvorlig forurensing og ødeleggelse av naturressursene.

Konsekvensene innebærer avskoging, jorderosjon, ørkenspreding, vannforurensing og forurensing fra produksjonsavfall i et meget ømtålig økosystem.

Grønn bistand til overklassen i Ecuador?

Av Per Ranestad, Norsk Folkehjelps regionale representant i Latin-Amerika Ecuador har siden 2007 ført en kampanje for å få internasjonal økonomisk kompensasjon for å la oljen ligge i jorda i det sårbare naturreservatet Yasuni. Initiativet er framtidsrettet i forhold til miljø og klima. Men Yasuni-ITT initiativets sosiale konsekvenser er motsetningsfulle.

I samarbeid med FNs Utviklingsfond (UNDP) har Ecuador nå etablert et fond som skal sikre landet 3,6 milliarder USD i økonomisk kompensasjon for tapte inntekter ved å beholde oljen i jorda. Beløpet er anslått å representere halvparten av inntektstapet. Det er fortsatt uklart når og hvilke land som vil bli bidragsytere, men flere europeiske land, deriblant Tyskland, er aktuelle. Med uttalelser i Ny Tid (20.august) har Solheim avkreftet ryktene om at den norske regjeringen ville gi økonomisk støtte til Yasuni-ITT initiativet. Det er å håpe at den sosiale profilen blir tatt henyn til før en i framtiden vurderer økonomisk støtte til klimatiltak i fattige land.

Yasuni-Itt-initiativet er et eksempel på at det er de fattige som belastes for Ecuadors halvpart av de tapte inntektene. Som så ofte ellers i Latin-Amerika går de rike fri. Hvordan skjer det i forbindelse med Yasuni-ITT? Først kan vi se på Correa-regjeringens generelle politikk og resultater: Det viser seg at på tross av en sosial diskurs har ikke regjeringen gjennomført tiltak som reduserer den sosiale kløften mellom fattig og rik. På den ene siden har regjeringen har doblet utdannings-, helse- og sosialutgiftene. Det har bidratt til at andelen fattige er redusert med 2,5% siden Correa overtok i 2007. Statens inntekter har også økt gjennom en effektivisering av skatteog avgiftssystemene. Men skattetrykket er fortsatt lavt og representerte i 2009 fortsatt kun 14,8% av BNP, hele 3,5% under gjennomsnittet for latinamerikanske land. Trass i lave

skatter og økte inntekter for over- og middelklassen har ikke Correa-regjeringen foreslått en progressiv skattereform. Da er det ikke rart at gapet mellom fattig og rik har forblitt uendret med Correa (Gini-koeffisient på ca 0,5 i 2009 som den var i 2006).

I forhold til olje og Yasuni-ITT er den sosiale profilen på Ecuadors subsidier på bensin, diesel og gass spesielt relevante. Drivstoffsubsidiene ble innført på 70-tallet for at landets olje skulle komme hele folket til gode. Det viser seg imidlertid at disse subsidiene i større grad kommer de rike til gode enn de fattige. Det skyldes at middel og overklasse bilpark som forbruker bensin og diesel, mens de fattige i hovedsak får nytte av gass til matlaging.

Følgelig går hele 85% av de samlede brennstoffsubsidiene til den 20% rikeste andelen av befolkningen. En familie i denne delen av befolkningen mottok hele 1053 dollar i slike subsidier i 2007, eller seks ganger så mye som en familie blant de 20% fattigste som bare fikk 173 dollar. Subsidiene har ikke bare en håpløs sosial profil, de er også svært kostbare og representerer mer enn de samlede utdannings, helse og sosialutgiftene. Correa selv antydet i en fjernsynstale i april i år at det var nødvendig å se på denne subsidiepolitikken.

Men ingen sektor i samfunnet har støttet ham i dette.

I forhold til sosial rettferdighet gir omfordeling internt større effekt enn bistand utenfra.

Correa-regjeringen har en historisk mulighet til å la subsidiene løfte de fattige, ikke de rike. Det ville føre til reduksjon av statlige utgifter og til mindre press for risikofullt oljeproduksjon. Derfor må internasjonal ”grønn” kompensasjon for å la oljen ligge knyttes til ”rød” kondisjonalitet om sosial omfordeling i Ecuador. Kostnadene til klimatiltak må ikke belastes de fattige, men de rike – i Nord som i Sør. (publisert på Norsk Folkehjelps nettsider 24.09.10)

Foto: Tine Solberg Johansen

Kvinnen er en av mange tusen som deltok i en demonstrasjon i Quechua i Ecuador i mars 2010 etter at dialogen mellom president Rafael Correa of urfolkene brøt sammen. Urfolkene krevde rettferdig fordeling av naturressursene i landet.

Kamp om vann ’Etter at Rafael Correa kom til makten har Ecuador fått en ny grunnlov som sørger for nasjonal kontroll over naturressursene, slik vi i vårt eget land har kontroll over oljen og vannkraften. Men det skal imidlertid mye politisk arbeid og interessekamp til for at lovene skal virke og vannressursene fordeles mer rettferdig mellom folk i landet. I dag disponerer 1 % av befolkningen i Ecuador 80 % av vannressursene, mens 80 % av befolkningen kun har tilgang til 13 % av vannet.

Vannkildene er også i ferd med å tørke ut på grunn av overforbruk og dårlig forvaltning.

Samtidig som multinasjonale selskaper privatiserer vannet og selge det på flasker.

Slik forandrer folk verden – resultater fra Ecuador I Ecuador støtter blant annet Norsk Folkehjelp AUCC (The Canton Unity Assembly of Cotacachi), som er en samlingsorganisasjon for alle urfolkorganisasjoner i provinsen Cotacachi. Støtten til AUCC gis i form av midler til å avholde møter, lage materiell og mobilisere. En av organisasjonene i AUCC er foreldreutvalget ved skolen Red Educativa Pedro Fermin Cevallos de Imantag.

Byen der skolen ligger hadde kun grunnskole inntil foreldrene, med støtte fra AUCC, mobiliserte og la press på myndighetene for å også få en videregående linje. Foreldrene fikk til slutt gjennomslag for kravet, og skolen har i dag en linje med spesialisering innen regnskap og administrasjon.

Linken fra Norsk Folkehjelp og foreldrene på Ecuadors landsbygd høres kanskje lang ut, men AUCCs støtte og rådgivning til foreldrene var uvurderlig, og Norsk Folkehjelp er igjen en av AUCCs største bidragsytere. Foreldrene har selv kjempet kampen for videregående utdanning og de har fått noe som vil vare, samt en del av sin aksje i statskasse, fordi den drives av myndighetene.

Les artikkelen Kamp om vann i Andesfjellene i kap 7 i permen

!

Kambodsja Under Vietnam-krigen ble den tidligere franske kolonien Kambodsja sønderbombet av USA. I april 1975 ble et USA-støttet militærdiktatur styrtet av den kommunistiske frigjøringsbevegelsen Røde Khmer. Men noen frigjøring ble det imidlertid ikke. Røde Khmer styrte landet ufattelig brutalt: Trolig døde over 20 prosent av landets innbyggere av sult, sykdom, utmattelse eller i massehenrettelser i løpet av Røde Khmers fire år.

Regimet falt da Vietnam invaderte landet våren 1979. I dag teller befolkningen ca15 millioner mennesker. Folket lider sterkt under utbredt politisk og økonomisk korrupsjon.

Landet er rikt på naturressurser, men hardt rammet av den internasjonale finanskrisen – særlig i byggebransjen, turist- og tekstilindustrien.

Kambodsja utsettes for en dramatisk avskoging: De siste tiårene er over halvparten av landets tropiske regnskog hugget ned for eksport. Mye er ren illegal virksomhet.

Avskogingen fører til dramatiske klimaendringer, økt flom i regntida og omfattende erosjon.

Dette skaper store vansker for alle fattigbøndene som lever av å dyrke ris og grønnsaker.

I dag er fattigfolks store problem en stadig økende tvangsflytting. Nasjonale forretningsfolk, militære og/eller utenlandske selskaper tvinger bønder på landsbygda og slumboere i byene bort fra jorda si.

I 2008 ble 150 000 mennesker i Kambodsja kastet ut fra hjemmene sine. I 2009 ble mange arrestert fordi de forsvarte sin rett til et stykke jord mot private selskaper. Flere tusen er tvunget ut til leirdumpene utenfor Phnom Penh. Her har de ingen tilgang til rent vann, og store problemer med sanitærforhold og søppeltømming.

Les mer om Kambodsja under landsidene på våre nettsider

!

Norsk Folkehjelp i Kambodsja Den sosiale utviklingen i Kambodsja i 2010 viser at Norsk Folkehjelps satsingsområder er viktige: Landrettigheter, demokratisering, minerydding, fjerning av udetonerte eksplosiver og sikring av minefrie områder.

Vi ser dessverre en negativ utvikling mot en stadig mer autoritær stat i Kambodsja. En liten maktelite får økt kontroll over både politiske prosesser og naturressurser. Muligheten for debatt og deltakelse i det offentlige rom innskrenkes ved at kritiske røster systematisk blir kneblet, eller på andre måter forhindret fra å ytre seg. Dette gjelder både enkeltpersoner, sosiale organisasjoner og media.

Norsk Folkehjelp støtter lokale organisasjoner og mobiliserer sivilbefolkningen til økt deltakelse i den politiske debatten. Vi samarbeider med over 20 lokale partnerorganisasjoner i Kambodsja. Mange av våre partnere jobber aktivt mot tvangsevakuering av bønder og fattige byboere. Det er mange modige kvinner blant de lokale lederne.

Norsk Folkehjelp vil øke sin innsats gjennom fortsatt støtte til lokale organisasjoner og deres nettverk. Våre partneres arbeid bidrar til at sivilbefolkningen i Kambodsja blir bedre i stand til å forsvare sine egne rettigheter.

Kampen for land i Kambodsja Landovertakelse med kommersielle formål har økt dramatisk det siste året, de foretas med makt og omfatter store landområder. Daglig tvinges folk til å flytte, og allerede sårbare grupper blir enda fattigere.

Tvangsevakuering er et problem i hele landet – fra landsbygda til selve hjertet av hovedstaden Phnom Penh. Stadig flere rapporter kommer fra nordøst i landet, på grensa mot Laos og Vietnam. Det rapporteres om ulovlige konsesjoner for storstilt tømmerproduksjon, gruvevirksomhet og for turistnæringen. Dette utgjør en alvorlig trussel blant annet for næringsgrunnlaget til urfolk som også bor i dette området.

Les mer om kampen for land Kambodsja i årsrapport for Kambodsja 2009 under kapittel 7

!

Slik forandrer folk verden – resultater fra Kambodsja Et delmål for Norsk Folkehjelp i arbeidet mot landtyveri i Kambodsja er å bevisstgjøre folk om deres rettigheter for så å mobilisere dem slik at de selv kan kjempe mot tvangsutkastelse og for en rettferdig kompenasjon når de allerede er kastet ut.

En kvinne som har engasjert seg i kampen gjennom partnere av Norsk Folkehjelp er Soy Kolab (54). Hun bor i en av landsbyene ved innsjøen Boeung Kak i Kambodsja.

Innsjøen var opprinnelig omkranset av ni landsbyer, men nå er det bare syv igjen.

Myndighetene har gitt et privat selskap, konsesjon til å utvikle området rundt sjøen. Dette vil ta livsgrunnlaget fra 4000 mennesker. Soy Kolab kjemper aktivt for å få lov til å bli boende i huset som hun kjøpte da barna var små. Motstanderne hennes er storkapital og korrupte myndigheter.

– Da vi kjøpte huset, anerkjente myndighetene at vi bodde her. Det var lett å tjene penger på småforretninger. Jeg har tjent nok til å sende tre av mine seks barn på universitetet, forteller hun stolt. – Vi har ikke mottatt noen oppsigelse eller varsel om utkastelse, men vi har sett på nyhetene at myndighetene har solgt sjøen og jorda rundt til et privat selskap for 90 år framover. Hun forteller at hun har sett et kart over hvor myndighetene ønsker å tvangsflytte dem til. Det er 22 km dit, og det finnes ingen fasiliteter som skole eller rent drikkevann der.

Sammen med folk fra 19 provinser, har Soy deltatt i store protestaksjoner. Å demonstrere mot utkastelsene er ikke ufarlig. Men Soy gir ikke opp. Hun vet at det myndighetene gjør strider mot internasjonal lov, og fortsette å protestere til hun får det hun har rett på.

Foto: Norsk Folkehjelp

Demonstrasjon mot landtyveri i Kambodsja 2007

Internasjonal strategi 2008 - 2011 1.

Handling i en global kontekst

Verden er i økende grad preget av kompleksitet og motsetninger. Selv om fattigdomsbekjempelse er kommet langt i noen land, øker nøden i andre, og de sosiale ulikhetene vokser i de fleste. Samtidig som mange land i de siste tiårene er demokratisert, styrkes autoritære tendenser med formelt demokratiske styreformer som skalkeskjul.

Konfliktene fra den kalde krigen er erstattet av nye konfliktmønstre og intern strid i ustabile stater. Den sterke veksten i Kina og India har redusert de nordlige landenes dominans.

Nye konflikter oppstår i takt med at land og selskaper kjemper om tilgang til og kontroll over naturressursene. Klimaendringene vil trolig skjerpe denne maktkampen ytterligere.

Militante og dogmatiske grupper sprer frykt og øker kulturelle og religiøse skillelinjer.

Sosial ulikhet og demokratisk underskudd vil bli viktige utfordringer i framtida. Samtidig som verdenssamfunnet strever med å finne egnede måter å verne folks liv og helse, vil konfliktene rundt velstand og fordeling fortsette. Det må settes mer krefter inn på å finne verktøy, aktører og metoder som kan bidra til at folk får bedre vilkår for innflytelse og jevnere fordeling av godene i framtida.

I en rekke land har organisasjoner i sivilsamfunnet gått i spissen for demokratiske endringer og fungert som garantister for demokratisering og sosial velferd. Økt samarbeid mellom landene i Sør gir også grunn til optimisme. Kampen mot diskriminering er bærebjelke i sosial og økonomisk endring. Rettferdig fordeling av ressursene kan sikre liv og levekår for millioner av mennesker og være det bærende grunnlaget for vekst og velferd. Tilgang til arbeid, ressurser og økt kontroll over eget liv reduserer sårbarheten overfor HIV/aids og øker både enkeltmenneskets og samfunnets sikkerhet. Fjerning av landminer og våpen minsker trusselen mot liv og helse, samtidig som det øker folks bevegelsesfrihet og tilgang til ressurser.

Norsk Folkehjelp ble grunnlagt i 1939 som fagbevegelsens humanitære solidaritetsorganisasjon. Organisasjonen fastholder solidaritet og samhold, likhet og demokrati som våre styrende prinsipper. Norsk Folkehjelp ble grunnlagt med utgangspunkt i arbeiderbevegelsens solidaritetsarbeid nasjonalt og internasjonalt: Å fremme arbeidernes kår i Norge og støtte republikanerne mot Franco i Spania. I det internasjonale arbeidet bærer vi med oss tradisjoner med mobilisering og kollektiv organisering, slik disse har formet den norske velferdsstaten. Norsk Folkehjelp anser bred deltakelse og organisering som avgjørende verktøy i arbeidet med å fremme kollektive og individuelle rettigheter og for å sikre grunnlaget for et solid demokrati. Sosiale ulikheter og skjev fordeling av ressursene er fortsatt de viktigste hindringene for fred, velstand og utvikling. Solidaritet fremmes best når den bygger på folks egne kunnskaper, ressurser og organisasjoner, slik at de kan hjelpe seg selv. Solidaritet kan imidlertid også til tider måtte innebære nødhjelp og bistand i form av varer og tjenester.

Solidaritet er basert på gjensidig respekt og felles interesser. Folk er selv de beste til å vurdere strategier og taktikker for å fremme egne interesser, velferd og sikkerhet.

Bærekraftig utvikling sikres derfor best gjennom å bygge kompetanse, organisasjoner og institusjoner, slik at folk på egen hånd kan fremme og forsvare sine interesser.

2.

Mål for Norsk Folkehjelps internasjonale arbeid

Norsk Folkehjelps overordnede mål er knyttet til arbeid for å styrke og fremme folks demokratiske rettigheter, støtte frivillige organisasjoner som forsvarer slike rettigheter, fremme deres deltakelse og bistå dem i kampen for en rettferdig fordeling av ressursene.

Derfor er vi særlig opptatt av de politiske og borgerlige menneskerettighetene som byggesteiner i arbeidet med utvikling og omfordeling.

Demokrati er et allment anerkjent ideal, men undergraves stadig i praksis. Demokratiske ”underskudd” omfatter utestengning og underrepresentasjon av visse samfunnsgrupper på sosiale, økonomiske og politiske arenaer, undergraving av menneskerettighetene, manglende tilgang til ressurser, og at folk blir utsatt for livstruende farer eller mangler vern om liv og helse. Demokratiske underskudd hindrer en fredelig og demokratisk utvikling, fordi de begrenser befolkningens likeverdige tilgang til beslutningsfora og beslutningsprosesser.

For oss betyr demokrati mer enn bare å stemme ved frie og rettferdige valg. Demokrati krever at folk kan forsvare sine legitime interesser, og kan søke innflytelse for å få makthavere til å handle ansvarlig. Demokrati krever også at alle har frihet og mulighet til å gi uttrykk for egne synspunkter og til å organisere seg og delta i politiske prosesser. Det krever at alle samfunnsgrupper har lik rett og mulighet til å delta i beslutningsprosesser.

Det krever videre at alle har trygghet og beskyttelse i utøvelsen av disse rettighetene.

Viktige målgrupper for Norsk Folkehjelp er kvinner, ungdom og urfolk hvor vårt primære mål er å styrke deres evne til å organisere seg for å forsvare egne interesser.

Vi ser på sivilsamfunnet og kollektive organisasjoner som avgjørende for vern av menneskerettigheter og demokratisering. Vi ser også ulikhet og urettferdig fordeling av ressurser som viktige barrierer for fred, velferd og utvikling. Derfor vil vårt fokus i perioden 2008 – 2011 være på å støtte organisasjoner og aktører som kan fungere som endringsagenter i kampen for demokrati og en rettferdig fordeling av ressursene.

Gjennom programmer, kampanjer og nettverksbygging vil Norsk Folkehjelp i 2008 – 2011 bidra til å mobilisere og påvirke nasjonale regjeringers og det internasjonale samfunns politikk i retning av støtte til: • Demokrati og en rettferdig fordeling av ressursene som avgjørende forutsetninger for utvikling.

• Bedring av de økonomiske vilkårene i landene i Sør, inkludert spørsmål rundt handel og utenlandsgjeld.

• Det sivile samfunn og kollektiv organisering som avgjørende for demokratisering og nasjonsbygging.

• Vern om liv og helse og det internasjonale samfunnets ansvar for å sikre folk dette.

Vi vil styrke og befeste vårt arbeid med å øke partnernes kompetanse samt mobilisere våre medlemmer, den norske opinionen og det internasjonale samfunnet om disse målene.

3.

Strategi og taktikk

De generelle målene – støtte til prosesser som fører til demokratisering og en rettferdig fordeling av ressursene – vil være retningsgivende for valg av samarbeidsland. Samtidig vil vi ta i betraktning de strategiske prioriteringene som donorsamfunnet, og den norske regjering og næringsliv spesielt, setter i tillegg til risiko og mulig verdi og effekt av vårt bidrag.

Når våre samarbeidsland er valgt, er vår rolle å identifisere de viktigste demokratiunderskuddene og hindringene som begrenser folks mulighet til å delta i de demokratiske prosessene, og å identifisere aktører som har potensial til å skape endringer.

Stats- og nasjonsbygging er dypest sett et spørsmål om å endre maktbalanser og omfordele ressurser. Et stabilt demokrati er avhengig av en rettferdig fordeling av ressursene og av aktive borgere. Derfor krever arbeidet med demokratisering og nasjonsbygging at en analyserer myndighets- og maktstrukturer og de best egnede metodene til å oppnå en rettferdig omfordeling av makt og ressurser. Muligheten for å nå politiske mål er langt større ved samarbeid med partnere som allerede har vist seg som endringsaktører enn å starte på bar bakke med andre.

Arbeidsmetodene vil variere etter politiske forhold, programinnhold og partnernes kunnskaper og organisasjonsmodeller. For å nå målene våre vil det ideelle være å arbeide med og gjennom partnere. I situasjoner og/eller programmer der partnerne ikke selv har kapasitet til å drive programmer selv kan imidlertid Norsk Folkehjelp etablere og drive programmer fram til partnere selv har kapasitet til å overta. Etter at partnere har overtatt kan Norsk Folkehjelp fortsatt ha en støttende rolle dersom behov. Under visse omstendigheter, særlig i minerydding, vil det være avgjørende å samarbeide med myndighetene for å kunne oppfylle målene i Ottawa-konvensjonen (Konvensjonen mot produksjon, lagring, bruk og salg av landminer). Nettverksbygging, bevisstgjøring, lobbyarbeid, organisasjonsutvikling og kompetansebygging må inngå i alle programmer.

Alle programmer og partnerskap vil innarbeide hensyn til kvinner og likestilling, Hiv/Aids og miljø og så langt som mulig søke å styrke kvinners og marginaliserte gruppers stilling.

4.

Strategiske prioriteringer

Norsk Folkehjelp har valgt å konsentrere sin innsats i internasjonalt arbeid om tre prioriterte områder hvor de to første utgjør hovedvekten av våre programmer: a) Bidra til å styrke det sivile samfunn som en hjørnestein i nasjonsbygging, demokrati og utvikling. b) Bidra til trygghet for befolkningen ved å verne dem mot livstruende farer, som landminer. c) Norsk Folkehjelp utfører også nødhjelp ved å kanalisere hjelp i henhold til vedtatte kriterier.

Disse tre områdene har felles langsiktige mål og ideologisk bakgrunn og historie, men har forskjellige arbeidsmåter, metoder og tidsrammer. Vi arbeider i langsiktige partnerskap med organisasjoner fra det sivile samfunn for å styrke deres evne til å kjempe for å oppnå demokratiske mål og utvikle lokalsamfunnenes evne til å forvalte endringer og konsolidere demokratiske mål. Innenfor minerydding og nødhjelp arbeider vi imidlertid også operasjonelt i begrensede perioder. Norsk Folkehjelps arbeid omfatter dessuten holdningsskapende arbeid og lobbyvirksomhet overfor internasjonale institusjoner og nasjonale myndigheter. a) Støtte til organisasjonene i det sivile samfunn på strategiske områder Et organisert sivilt samfunn er avgjørende for å befeste demokratiet i ethvert land.

Kollektive organisasjoner for studenter, ungdom, urfolk, kvinner, arbeidere, bønder osv representerer ikke bare medlemmenes interesser, men de bidrar også til å bygge og forsvare demokratiet ved å stille beslutningstakerne til ansvar og kreve resultater, innsyn og representativitet. De er grunnlaget for både eksisterende og nye demokratier. Deres støtte til økonomiske og politiske endringsprosesser er avgjørende. Det sivile samfunn er den arena der folk kan fremme sine interesser og legge frem saker som opptar dem, og der de politiske maktstrukturene kan settes på prøve gjennom sosial mobilisering.

Et organisert sivilt samfunn fremmer bred deltakelse i samfunnslivet, med rett til å ytre seg og bli hørt, rett til å motta relevant informasjon, til å organisere seg og drive egne aktiviteter og rett til å delta i beslutningsprosessene. Ytringsfriheten er en forutsetning for utøvelsen av demokratiske rettigheter. Frie og uavhengige medier er avgjørende for at folk skal få informasjon om det som skjer i samfunnet og om deres rettigheter og på det grunnlag fatte informerte beslutninger og gi uttrykk for sine meninger offentlig.

Norsk Folkehjelp ser den avgjørende rollen organisasjonene spiller i overgangen til demokrati. Vi erkjenner at demokratiske politiske partier også har en vesentlig og ofte oversett funksjon når et land er i ferd med å innføre demokrati.

Norsk Folkehjelps innsats for å bidra til å utvikle et organisert og dynamisk sivilt samfunn vil være todelt: På den ene siden vil vi støtte partnerorganisasjonene i deres kamp for endring, og på den andre vil vi arbeide på det politiske plan. I Norsk Folkehjelps nye strategi vil vi: • Støtte tiltak for å styrke forsamlings- og organisasjonsretten • Styrke folks egne organisasjoner i retning mer bærekraftighet, demokrati og politisk innflytelse • Styrke unge menneskers deltakelse og innflytelse i samfunnet • Fremme ytringsfriheten, retten til å tale og bli hørt og til å motta relevant informasjon, inkludert frie og uavhengige medier • Styrke organisasjonens kompetanse for å kunne bli et anerkjent ressurssenter for demokratisering og for det sivile samfunn • Aktivt fremme kjønnsperspektivet i partnerorganisasjoner og programmer • Tilrettelegge og støtte kvinners myndiggjøring, særlig for unge kvinner • Styrke organisasjoner og gruppers evne til å arbeide aktivt for å bekjempe undertrykking av kvinner • Opprettholde fokus på organisasjoner som arbeider for å få slutt på vold mot kvinner • Opprettholde støtte til, og partnerskap med, urfolksorganisasjoner som representanter for marginaliserte underrepresenterte grupper Tilgang til og kontroll over naturressurser som for eksempel land, vann, mineraler, olje og gass er begrenset og ujevnt fordelt. Konflikter over naturressurser øker i omfang og intensitet. Mange store selskaper og regjeringer viser en klar uvilje til og /eller manglende evne til å håndtere konflikter om naturressurser i samsvar med lokalsamfunnenes interesser.

Bøndenes og enkeltmenneskers mulighet til å forsvare sitt livsgrunnlag og nedarvede rettigheter hemmes av mangel på juridisk vern og av lokalsamfunnets manglende evne til å mobilisere, organisere og forhandle.

Internasjonale institusjoner og givermiljøene har ofte forsøkt å løse slike “ressurskriger” med privatisering og legalisering av hva makthavere gjør hevd på, og med å tone ned nødvendigheten av jordreformer, som er et politisk betent spørsmål. Den internasjonale utvinningsindustrien profitterer på slett styre i ressursrike land. Dermed blir det ofte slik at naturrikdommene, som skulle bidra til å drive utviklingen og minske fattigdommen, i stedet nærer en ond sirkel av økende korrupsjon, elitestyre og ustabile forhold Norske Folkehjelp har som mål for kommende fireårsperiode: • Gjøre omfordeling av ressurser til et prioritert punkt på utviklingsagendaen.

• Støtte det sivile samfunns virksomhet for å forsvare retten til land og ressurser.

• Overvåke den internasjonale olje- og energisektoren og dens respekt for menneskerettighetene og utviklingsbehov.

• Drive lobbyvirksomhet for å få vedtatt et internasjonalt bindende regelverk for den private utvinningsindustrien.

• Utvikle Norsk Folkehjelps ekspertise på land- og ressursrettigheter.

b) Humanitært minearbeid Hver dag blir millioner av mennesker utsatt for de eksplosive konsekvensene av væpnede konflikter, på grunn av landminer, klasebomber og andre blindgjengere. Dette fører til død og ødelagte livsgrunnlag, brudd på menneskerettighetene og undergraver mulighetene for fredelig utvikling og demokratisk deltakelse. Miner og blindgjengere dreper og lemlester vilkårlig, og mennesker med begrensede økonomiske muligheter er mer utsatt for slike farer.

Norsk Folkehjelps fokus på humanitær minerydding står sentralt i arbeidet for å nå overordnede mål, ved at vi deltar i kampen for en verden uten landminer, klasebomber og andre blindgjengere. Minerydding bidrar til å øke sikkerheten for folk og lokalsamfunn i områder med landminer eller andre eksplosive konsekvenser av krig og væpnet konflikt.

Norsk Folkehjelp har som mål i perioden å: • Spille en aktiv rolle som pådriver internasjonalt for å styrke sivilbefolkningens rett til vern mot uakseptable farer i konfliktsituasjoner, både ved å følge opp gjennomføringen av Minekonvensjonen og være en ledende aktør i kampanjen for forbud mot klasebomber.

• Drive operative mineryddingsprogrammer i land med landminer eller blindgjengere, innhente generelle opplysninger, kartlegging / feltundersøkelser, målrettet minerydding og opplæring av sivilbefolkingen om farene ved landminer.

• Styrke nasjonale myndigheters og andre partneres kompetanse, og samordne de interesserte partene både i landene der Norsk Folkehjelp har virksomhet og internasjonalt.

• Utvikle nye tekniske og operative innfallsvinkler til humanitært mineryddingsarbeid. c) Katastrofeberedskap Solidaritet kan også komme til uttrykk gjennom nødhjelp og bistand i form av varer og tjenester. Norsk Folkehjelps erfaringer fra humanitær minerydding, vår kjennskap til lokale forhold og vårt nettverk av partnere vil også under visse omstendigheter gi Norsk Folkehjelp et unikt utgangspunkt for å kunne respondere i krisesitasjoner.

Evnen til rask og relevant reaksjon på økende behov er vesentlig for Norsk Folkehjelps nødhjelpsinnsats. Vi må sikre at vår respons rettes inn mot presist identifiserte behov i de rammede områdene, unngå å overlappe andres arbeid, og sikre at hjelpen ikke undergraver lokal humanitær innsats. Derfor skal Norsk Folkehjelp innrette sin respons på grunnlag av følgende kriterier: • Vi skal i hovedsak arbeide i områder der organisasjonen har eller tidligere har hatt virksomhet og / eller partnere.

• Vi skal nøye vurdere det lokale programkontorets og partnernes kapasitet.

• Vi skal bruke organisasjonens retningslinjer og prinsipper for partnerskap på all sider av nødhjelpsinnsatsen og følge prinsippet om “å ikke forvolde skade”.

• Vi skal gjennomgå i en grundig risikoanalyse vår egen operative, administrative og økonomiske kapasitet både på hovedkontor og utekontor

Når Norsk Folkehjelp vurderer å respondere på en krise eller katastrofe i områder der vi allerede har virksomhet, skal det gjennomføres en grundig kontekstanalyse på grunnlag av lokalkunnskap om området, mulige partnere og allierte, merverdien og kompetansen Norsk Folkehjelp kan tilføre, og om det er politisk relevant å fortsette nødhjelpen.

I slike tilfeller vil Norsk Folkehjelps programmer for kriserespons ha et mer begrenset tidsperspektiv og omfang, selv om de faller inn under de generelle målene og prinsippene som beskrevet ovenfor.

5.

Strategiske valg og forpliktelser

Norsk Folkehjelps engasjement for å gjøre slutt på dypt rotfestede uretter i samfunnet kan skape spenninger, utløse latente konflikter og/eller sette partnerne våre i en farlig situasjon. For å sikre at Norsk Folkehjelp og partnerne kan arbeide effektivt og samtidig være følsomme for mulige konflikter, skal Norsk Folkehjelps arbeid baseres på en grundig analyse av politiske, sosiale og økonomiske forhold i landene og programmene.

Kontekstanalyser skal eksempelvis iverksettes når organisasjonen velger partnere, når beslutninger tas om når vi skal gå inn i eller ut av programområder og land, og om og når og vi skal starte nødhjelp utenfor våre hovedområder. Kontekstanalysen vil også legge viktig grunnlag for de nasjonale/regionale strategiene som skal utarbeides.

Den herværende internasjonale strategien setter de overordnede prinsipper, mål, fokus og metoder for Norsk Folkehjelps internasjonale arbeid. Tematiske strategier og nasjonale/ regionale strategier vil konkretisere disse nærmere.

Likestilling og styrking av kvinners rettigheter, vern og deltakelse er en forutsetning for å oppnå reelt demokrati og må behandles på flere nivåer. Vold mot kvinner er brudd på menneskerettighetene og hindrer kvinners deltakelse. Kampen for likestilling er også en kamp for å få tilgang til og kontroll over ressurser. Målet om lik deltakelse i beslutningsprosessene handler om muligheten til å delta og påvirke (empowerment), motivering av og kompetanseutvikling blant kvinner, men også om å endre strukturer, kultur, rekruttering og organisering. Likestilling vil bidra til å redusere demokratiske underskudd, gi bedre styresett og styrke den sosioøkonomiske utviklingen.

Med utgangspunkt i de generelle målene påtar Norsk Folkehjelp seg følgende forpliktelser: • Norsk Folkehjelp skal fortsette å arbeide gjennom partnerskap, først og fremt med folkelige organisasjoner i det sivile samfunn.

• Norsk Folkehjelp skal imidlertid også samarbeide tett med internasjonale institusjoner og nasjonale myndigheter i land der organisasjonen driver minerydding eller nødhjelpsarbeid.

• Norsk Folkehjelp har nulltoleranse for diskriminering, vold, korrupsjon samt kjøp og salg av seksuelle tjenester. Dette reflekteres i retningslinjer for både ansatte, medlemmer og tillitsvalgte.

• Norsk Folkehjelp forplikter seg til å handle ansvarlig overfor medlemmene, partnerorganisasjonene og allmennheten generelt.

• Norsk Folkehjelp skal øke sin evne til å dokumentere oppnådde resultater.

• Norsk Folkehjelp skal prioritere og sette av ressurser til å utvikle seg til et ressurssenter for og om sivilsamfunn, inkludert organisasjonsbygging og kontekstanalyser.

• Norsk Folkehjelp skal styrke innsatsen for å mobilisere medlemsorganisasjonen til internasjonalt arbeid og innsats • I mineryddings- og nødhjelpsarbeidet skal Norsk Folkehjelp ytterligere utvikle sin ekspertise på kartlegging, planlegging og frigjøring av landområder, fortsette arbeidet med klasebomber, og videreutvikle Norsk Folkehjelp som et internasjonalt kompetansesenter for arbeid mot eksplosiver etter krig (Explosive Remnants of War).

• Norsk Folkehjelp skal utarbeide strategier og planer for tilbaketrekking i alle programområdene.

Les mer i Norsk Folkehjelps prinsipprogram og i Norsk Folkehjelps internasjonale strategi 2008 – 2011

Norwegian People’s Aid Partnership Policy

Approved and valid from February 2009

Introduction to the Partnership Policy Supporting peoples own agenda

Norwegian Peoples Aid has a longstanding tradition of closely linking our international solidarity work and cooperation with people’s own initiatives and agendas. This implies the strengthening of their organisations as a strategy for the empowerment of people and communities, as well as for their ability to influence the conditions under which they live. Such focus and purpose are reflected in NPA’s support of liberation movements and people’s organisations in communities where open conflict exists as well as in societies in the process of democratisation. These intentions are also reflected in NPA’s statements regarding its governing principles as well as in policy documents.1 NPA’s implementation of these principles relates to the purposes underlying the cooperation with our partners. NPA has a great deal of experience. We have seen that the manner in which we relate to, and cooperate with, locally based partner organisations is crucial also to our own purpose of supporting people’s organizations and initiatives.

This document is a revised version of the earlier approved policy “NPAs Partnership Cooperation in civil society” that has been adapted to NPA’s new Strategy for the International Programme 2008 – 2011. The strategy states that NPA will continue to work in partnership, first and foremost with civil society organisations. The strengthening of civil society is a key element in this strategy that aims at promoting democratization and an equitable distribution of power and resources.

This policy’s focus is on how we understand and develop partnerships and who we establish partnerships with. In order to put our solidarity and partnership strategy into practice we need a continuous evaluation of who we should work with to promote the desired change. It is equally important to have a critical view on how partnerships are practiced especially in respect to power sharing and the development of more horizontal relationships. For NPA partnership is a two-way relationship with commitment from both sides where NPA should adapt to the local context, respect the partners agenda and leading role.

This policy document is intended as a tool in devising, designing and assessing Norwegian People’s Aid (NPA) international cooperation programs. It includes definitions and criteria regarding NPA’s approach to partnership cooperation. The second part of the document include an analysis of civil society that provide NPA’s definitions, understanding and approach to the role of civil society organizations.

1

“Principles and value basis for Norwegian People’s Aid”, adopted by NPA’s General Assembly 22.06.03

1

NPA’s approach to partnership What does NPA mean by Partnership?

NPA sees partnership as a two-way cooperative relationship, sharing the complementary resources of various partners in terms of finance, skills, technology, information, knowledge of particular realities, and thus power – in order to fulfil their objectives related to oppressed social groups.

NPAs approach to partnership as a relationship: 1. NPA practises partnership with organisations that have compatible visions and values.

2. NPA promotes partnerships based on an active dialogue, mutual trust and accountability, 3.

4.

5.

6.

7.

8.

openness, commitment, and respect for each other’s autonomy, integrity and identity.

NPA recognizes that partnerships are context-specific and must adapt to local conditions with respect to values, economic, social, cultural and political conditions and the strength of civil society.

NPAs focus in the partnership process is on the type of partner organization and the role it plays in social and political processes. Projects are tools for agreed action within the partnership.

The partnership is subject to dynamic interactions, changes, and external factors, calling for continuous analysis of the context and the relationship.

NPA will respect the partner organisations agendas and their varying contexts, avoiding standardised approaches.

NPA aspires to have a supportive attitude and approach towards its partners, and aims at strengthening their leading role.

NPA acknowledges that varying access to resources and authority may create relationships of inequality between parties, and thereby a traditional donor-recipient relationship. NPA’s cooperation with partners aims at reducing such imbalances.

Types of partners

NPA’s international strategy 2008-2011 aims to strengthen and promote people’s democratic rights, support organisations defending these rights, promote their participation and assist them in their struggle for an equitable distribution of power and resources. NPA identifies its partners among civil society organisations, first and foremost popular organisations.

Historically, NPA prefers to cooperate with organisations representing oppressed social groups such as liberation movements, community based organisations, and social organisations, either formal or informal in nature. This continues as a priority. In some cases, since selection of partners depends mainly on the local/national context, other types of organisations with compatible aims may be selected as partners (e.g.: intermediary NGOs, research institutions, media, lobby- and advocacy organisations).

NPAs core programme should be focused on strategic partnerships. Strategic partnerships are established with actors with whom we have an affinity in terms of vision and values and an agreed level of power sharing. For NPA this involves ongoing consultation and dialogue on policies and strategies as well as the application of the principles for partnership outlined above. A strategic partnership may also involve funding. NPA may also engage in project partnerships, providing funding for specific activities promoted by civil society organizations.

2

Scope of partnership

a. Partnership at different geographical levels: Relationships with partners may be developed at different levels: local (community, municipality), provincial, national, regional, or global.

NPAs basic criterion for establishing partnerships at any level is the social anchoring of the organisation. However, the main objectives of the partnership might vary at different geographical levels or arenas. While partnerships on a local level may focus more on the strengthening of grass root participation, partnerships on a national or regional level might have a larger potential for multiplication of results and political influence. b. Short-term and long-term partnerships NPA should give priority to long-term partnerships involving social organizations and other partners; in such cases, organisational development usually constitutes a central component of the partnership. However, NPA should also support short-term campaigns with the aim of producing or communicating information, to engage in lobbying (e.g. for ratifying or amending a law) or to bring about short-term changes. In such cases, the focus is not organizational development but rather public awareness and the bringing about of specific changes.

Partnership phases

NPA´s partnerships may encompass a range of phases: with or without funding, prior to, during, and following funding. Although financial support for partner organisations forms part of such cooperation, NPA intends to avoid focusing exclusively on a financial approach. Accompanying partner organisations goes beyond providing financial support.

When initiating a partnership, a relationship without direct funding or limited support to small-scale initiatives can facilitate the building of mutual trust. Limited support at the outset may make partners less dependent on NPA, avoiding traditional donor-recipient relationships.

Partnerships may continue through networking and advocacy as well as through the sharing of experience and skills between organisations, even after termination of financial support.

Defining and continuously reassessing the time frame for financial cooperation between NPA and the partner organisation may help to maintain focus on sustainability aspects. Lengthy periods of financial support may create dependency; on the other hand it must be assessed in relation to the aims and objectives to be achieved.

The assessment of sustainability should have an approach in which financial, social, political, and organisational aspects are addressed in an integrated manner. The achievement of sustainability should be measured in relation to the stated objectives of the project, the effect on wider social and political processes and on the role and strength of the partner organization itself. In most NPA projects it is not the activities that needs to be sustainable, but the results, as for example a strengthened organization.

These challenges should be discussed with partner organisations at the beginning, during and at the end of the project cooperation, acknowledging that circumstances and conditions may undergo changes during the originally defined timeframe.

3

Non-funding aspects of a partnership

NPA sees partnership as a relationship that goes beyond mere funding and the way this relationship works should be constantly reviewed and subject to evaluation.

Learning from the dialogue with partners on their experience, knowledge and ideas concerning political context, organization, political influence, gender and development issues among others, is an important source for organizational development and improvement of NPAs work.

At the same time, NPA is committed to share with partners and partners may expect: 1. Political commitment, not neutrality, when supporting social processes and actors.

2. Awareness of the need for cultural and historical knowledge of relevant countries and regions 3. Clearly stated policies and priorities in order to ensure an understanding of NPA as a partnerorganisation.

4. Sufficient capacity (i.e. ability to do) and competence (i.e. “understanding/knowledge of content”) to accompany the partner organisations in accordance with its self-defined needs 5. Efforts to facilitate access to organizational development support when defined relevant by the partner organization.

6. Information sharing and facilitation of access to networks where NPA is involved or have contacts.

When cooperating with partner organisations, the role of NPA is to accompany the partners in their development efforts, and to carry out regular evaluation of the organisation with respect to the achievement of stated objectives. Accompaniment includes the locally defined and prioritised facilitation of financial and human resources.

In Norway as well as internationally, NPA will give priority to advocacy in its partnership-based cooperation. NPA voices its own policies through advocacy and lobbying activities and will keep partners informed. When relevant, NPA will seek input from partners to its advocacy work and may forward partners´ viewpoints in Norway as well as internationally. In a partnership, joint advocacy may be agreed when policies coincide or NPA may also facilitate partners own advocacy initiatives.

The parties should agree on roles and strategies related to each advocacy issue. Networking contributes to both advocacy and competence building through the establishment of contacts and the exchange of information, as well as toward providing opportunities for building and strengthening alliances.

Initiating and Developing Partnerships

The identification of whom we cooperate with is important to NPA. A central issue for NPA in assessing the possibility of becoming engaged in new initiatives is the following: Does the programme/project, or the work we are to support, represent initiatives taken by organised oppressed people? The answer to this question is crucial for the decision on initiating a partnership.

When initiating and developing a partnership, a context analysis assessing the role of the partner organizations within civil society and in wider social and political processes is necessary. NPA both need information on the nature, capacities and potential of the partner organization as well as to make information about NPA available to the potential partner. In addition, NPA’s capacity and competence to accompany the specific partner should be taken into consideration.

4

Selection and assessment of partner organisations

Organisational assessment is central for NPA to get to know and understand a partner organization.

This is basically carried out in two situations: a) when selecting a partner organisation or a partnership relation is established, and b) during an on-going partner relationship.

In both situations, the following organisational aspects shall be assessed: 1

2

3

4

5

The policy of the organisation: its values its capacity for analysing and relating to its context degree of participatory defining of its own agenda training of leaders and members promotion of equal opportunities for men and women its approach to cultural conflicts policy on sustainability (including the approach to its social, political, and financial aspects) The unity of the organisation: levels of commitment and shared interests at various levels real representation (of members or of external actors) capacity to mobilise level of internal communication/accountability towards members transfer of knowledge between all levels.

Capacity to influence, have impact, and make changes: capacity to assess strengths and weaknesses, and to combine a variety of approaches capacity to communicate the organisation’s message to media, mobilisation skills, negotiation skills, and the ability to wield influence degree of consistency between the vision of the affiliates on the one hand and influence of the organisation on political agendas on the other. capacity to maintain relevance and influence in changing contexts Capacity to relate to, and make alliances with, other actors: capacity to identify relevant actors at various levels (local, sectoral, national, international) capacity to make alliances based on political agenda/interest in sharing experiences with others.

The technical and administrative competence of the organisation: transparency capacity to manage financial resources, elaborate proposals, and to manage activities and personnel capacity to balance the management of service delivery and political agendas.

Selected partners are normally those that demonstrate coherence of policies and unity at the outset of a partnership with NPA. Shortcomings with respect to influence/impact, relations with other actors and technical/ administrative capacities are often focused upon as areas to be developed within the partnership.

5

NPA in civil society

Concepts

The concepts of civil society and civil society organisations have become relevant and important to international cooperation and to development policies. NPA is a part of civil society and the main part of our cooperation is with civil society organizations. Hence in this partnership policy we find it necessary to define and discuss the term “civil society” in the light of our policies and relevant experience.

For NPA, the term civil society is value-neutral; it is neither “good” nor “bad”. However, when identifying partners, the criteria will be whether they are “positive/negative” and “relevant/irrelevant” as actors in civil society. Civil society is often defined as “non-state” and “nonprofit making”, or as a third sector intermediate between the state and the market. However, it has NPA’s overall definitions of civil society proved difficult to identify and categorise and civil society organizations are: organisations as strictly profit-making or non-profit“Civil Society” is the public "sphere" in making, state-dependent or state-independent. which ideological and political debate, influence and power, take place It is common to distinguish between social sectors “Civil Society Organisations” are within society as “oppressed”, “poor”, formal or informal non-governmental “marginalised”, “popular”, “the people”, “workers”, groups, organisations and institutions “peasants”, “women” on the one side, and with a wider objective than profit“wealthy”, “dominant” or “elite” on the other. generation that are active in the public Within these two main sectors we can find both sphere. groups that are passive and active in the public sphere. We will find that people’s organizations and active participation of popular sectors exist alongside oppressed peoples who are not organised or publicly active. Similar divisions may be found within the dominant sectors.

Civil society organizations are diverse. The term “civil society” is value neutral, but every civil society organisation represents values and policies. Their character and role in society will differ according to traditions and specific situation. From NPAs point of view, based on the experience gained in several countries during recent decades, it is possible to identify the following positive roles and impacts of civil society: 

“Civil society” and “civil society organisations” can represent forces and spaces for countering the concentration of power and resources. It can be a space where alternative thoughts are developed, a space from which dictatorship is resisted, or a space for political, ideological, cultural and social struggle between opposing forces disputing hegemony within the society.

 Civil society may contribute to strengthen people’s participation and democratisation. Many transitional processes towards elected governments have not proven effective in ensuring political participation and democracy. However, a strong civil society may contribute to positive democratic development. Hence, in relation to international cooperation, civil society is often seen as a precondition and a contribution to democracy and development. Peoples’ participation is often reflected by the connection and link provided by civil society between citizens and the

6

state, and lends collective force to the interests of citizens by enhancing public policies and changes in society that reflect popular opinions and visions. Hence, it can lend voice to people who are otherwise deprived of access to decision-making fora; people-based organisations can expand the outreach of democratic reforms. Civil society can also add diversity to what otherwise risks turning into one-sided decision-making processes. In itself, civil society can also be a medium of political socialisation – i.e. serve as “a school of democracy”.  Democratisation at local and national levels is not distinct from the global level. Globalisation has implied increased concentration of power in fewer hands due to dominance and the absence of regulations. However, globalisation also provides individuals and organisations with fresh opportunities for establishing contacts and alliances. To shape democratic rules and institutions at local, national, regional and global level is a different challenge in globalized world. There are examples in which civil society organisations pursue a “cooperative” globalisation through dissemination of information to citizens, acting as “watch-dogs” to national and international authorities and corporations and promoting people’s insight and participation in international negotiations.

A variety of settings

The nature and function of civil society varies depending on traditions, structures and situations.

Spending time and resources in analysing civil society environments is probably one of the keys to improving our cooperation skills. Hence NPA must dovetail its basic principles with analysis of the context when assessing opportunities and challenges.

In many cases conflicts imply oppression of the traditional civil society that goes underground, assumes a low profile, or finds other forms of organising and voicing people’s interests.

The legitimacy of the state as possessors of authority and power to regulate, judge and represent the will of society is challenged where rights are violated. Hence, in serious conflict-situations, civil society organisations are often perceived as alternatives to an oppressive state. This applies to occupied territories or in countries where there is no sovereign state. It also applies to dictatorships and other authoritarian regimes that do not acknowledge their obligations towards individual citizens or all sectors of the community. Civil society organisations may also be recognised as alternatives to the state when the latter fails to recognise its obligations and embarks on privatisation.

Societies in transition to democracy may pose fresh challenges to civil society. In some cases central civil society organisations assume the responsibilities of government. Relations and roles affecting the state and its citizens may undergo change.

A post-conflict situation may vary in accordance with traditional social structures existing prior to and post-conflict, the country’s political and cultural context, and the intensity of the conflict. Social and political arenas are often transformed following a conflict, and the character and objectives of Civil Society may consequently undergo change.

Civil society organisations may also contribute towards state-building processes, as in post conflict situations where national reconstruction and development processes may require transformation of a weak or authoritarian state. Civil society organisations may promote transparency, improved accountability, democracy, and pluralism.

7

NPA shall cooperate with organisations that promote democracy and an equitable distribution of resources, and; represent the interests of particular segments of society (ideological actors), contribute towards shaping public and corporate policies (exercise influence), raise public awareness, i.e. provide information concerning problems and their causes; promote public support for issues (sometimes in cooperation with state and/or market actors); and sensitise those involved by functioning as “a school for democracy”. mediate between those actively involved (conflict-resolution) hold public authorities and corporations accountable (“watch-dogs”) provide social networks for members, promote skills and knowledge concerning cooperation, and promote norms and values, such as trust and reciprocity.

NPA’s approach to the concept of Civil Society

People’s rights and people’s own initiatives and participation for development are fundamental to NPA's work. Liberation movements and people’s organisations promoting equal rights and opportunities for all are important arenas for NPA. These movements and organisations normally attempt to bring about changes in state structures and policies.

NPA shares the vision that civil society organisations and the state have different roles and contributions to a build a society that secures peoples' rights. The state should provide opportunities and ensure conditions for people’s participation, and in a democracy civil society organisations should not be regarded as a substitute for the state. Civil society organisations alone cannot institute or ensure people’s rights. Hence in a democracy, civil society organisations should recognise the role of the state and interact with it. Ensuring people's rights in some instances implies cooperation, while in others it calls for confrontation by demanding, accountability and transparency, and challenging aspects of state legitimacy. A strategic focus for NPA is the achievement of a dynamic alliance for democratisation and development between the state and civil society organisations. However, in many societies such alliances hardly exist, and ongoing conflicts of interest between the state and sectors of civil society are common in most countries.

The state and civil society organisations are inter-dependent in any attempt at developing democracy. Although our focus of support and partnership is on civil society organisations, NPA will not pursue a state-minimalist approach that promotes the free-market and privatisation. On the contrary, we would rather explore ways of enhancing the competence and capacity of the state to respond to the needs of the population. NPA’s approach to civil society focuses on democratization and increased inclusion. When assessing initiatives of civil society organizations or government policies it is central to address the issue of whom they represent.

As a civil society organization and based on NPA’s objectives, the organisation’s international cooperation should encompass the following two principal working areas: a) Influencing Norwegian authorities, the public and international organisations in order to bring about change (see above-mentioned objectives) through advocacy, i.e. lobbying, networking, public awareness work, and b) International cooperation: Supporting partner-organisations in their struggle for change (cf. above-mentioned objectives).

8