1968
Eva Bratholm Joar Hoel Larsen
1968 – året da kjærligheten blomstret og verden sto i brann
FONT FORLAG
Innhold
Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
7
Vietnam – krigen som definerte en hel generasjon . . . . . . . «No queremos Olimpiadas, queremos revolución!» . . . . . Fra mrs. Robinson til fru Johnsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Juntaen i Hellas . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . MLK . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . The White Album . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Norge er et land i verden, herr president» . . . . . . . . . . . . Paris ‘68 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Biafra – frihetskamp på overtid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Sjarmerende ung dame, forresten» . . . . . . . . . . . . . . . . . . Benno Ohnesorg og «skuddet som forandret alt» . . . . . . . Da Guds ord kom nedenfra . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hippies, Hendrix, Hair & Haight-Ashbury . . . . . . . . . . . . Sosialisme med et menneskelig ansikt . . . . . . . . . . . . . . . . . Remember the Pueblo! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . De «andre» – Kina, India og Japan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Oh, Jackie O! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
15 41 53 73 85 111 121 143 163 185 197 218 235 253 273 287 299
Etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 307
Utsikten som møtte astronautene på Apollo 8 da de rundet månens bakside 12. desember 1968. Jordkloden svever nesten 400 000 kilometer unna. © Keystone Pictures/Zuma Press
Forord
1968 var et helt spesielt år. Nyhetsbildet var dominert av store hendelser og dramatiske begivenheter. Etterkrigstiden var over, unge mennesker tenkte i nye baner. I en rekke land var studentene skeptiske til status quo. De krevde omfattende reformer i hverdagen, på universitetene og i samfunnet. De boikottet undervisningen, okkuperte auditoriene og demonstrerte i gatene med røde flagg og taktfaste slagord. Med Mao i tankene og Che Guevara i blikket trosset opprørerne såvel politikøller som tåregass. Etablerte sannheter sto for fall. Det var blodige sammenstøt i Paris og Berlin, Chicago og Mexico. De voldsomme protestene representerte noe nytt – og for myndighetene noe ukjent. I mange tilfeller ble de revolusjonære slagordene blandet med «sex and drugs and rock ‘n’ roll». De fleste opplevde frihet, likhet og brorskap, og man skal heller ikke undervurdere spenningsmomentet. Mange deltok i demonstrasjonene med skrekkblandet fryd. Men var det sagnomsuste året like utslagsgivende som «ekte» sekstiåttere hevder? Mytebyggende akademikere har gjort mye ut av egne ungdomsmeritter. Nostalgisk mimring har ikke dempet inntrykket av 1968 som noe epokegjørende. Ikke noe galt i det, men i et forsøk på å være objektiv: Hvor viktig var studentopprøret? 7
1968
Mye kommer an på øynene som ser og den enkeltes ståsted. Barrikader og brennende biler gjør seg godt på bilder. Stormtropper med skjold og batonger, gassmasker og glefsende hunder virker sterkt. De mest intense sammenstøtene fant sted i sentrale gater i vestlige storbyer, lett tilgjengelige for fotografer og TV-kameraer. De ga spektakulære motiver som fikk enorm oppmerksomhet, fordi de til en viss grad gjaldt seernes og lesernes egne barn. Spørsmålet er om vestlige nyhetsredaksjoner ble for navlebeskuende. Hvem er så vi som med denne boken forsøker å bedrive kildekritikk med tilbakevirkende kraft? I likhet med de fleste norske ungdommene den gangen var vi ikke «ekte» sekstiåttere. Først og fremst fordi det ikke pågikk noe studentopprør i Norge det året. Det var mye som skjedde og betydelig aktivitet på grunnplanet, men ingen bred, venstreorientert protestbevegelse. I 1968 var Eva en fremmelig og politisk interessert tenåring i Trondheim. Joar, som til vanlig gikk på Ski gymnas, var utvekslingsstipendiat i California med orkesterplass til blomsterbarn og Vietnam-demonstrasjoner. I de mellomliggende årene har vi til sammen skaffet oss rundt 80 år med journalistisk erfaring. I 14 av dem har vi vært utenrikskorrespondenter for NRK og Dagbladet i Nord- og SørAmerika. I tillegg til egne opplevelser og minner har disse oppholdene gitt oss innsikt i og nærhet til flere av hendelsene som er omtalt i denne boken. Som journalister har vi vært med på å dekke tidligere 1968-jubileer. Mye av det vi berører i de kommende kapitlene er hentet fra egne erfaringer, samt fra kjente og ukjente kollegers reportasjer. Vi har saumfart gulnede aviser og gamle tidsskrifter, også i digitalisert form og på fremmede språk. Og ikke minst YouTube og NRKs arkiv. Ingenting er som levende bilder av Walter Cronkite og Erik Bye i 19608
forord
tallskvalitet. Vi har gjenopplevd store øyeblikk i svart/hvitt og sett politivold i farger. Bildene fra Mexicos Plaza de las tres Culturas der studentene flykter i panikk, er dramatiske nok i seg selv, men lyden av drepende skudd bringer fortidens brutalitet nærmere. Og gir inspirasjon til å fortelle en historie som nesten er gått i glemmeboken. Det er viktig å understreke at dette er 1968-begivenhetene vi har valgt å legge vekt på. Det er gjort med utgangspunkt i våre erfaringer og interesser. Noen av hendelsene er selvskrevne i enhver gjennomgang av året, andre kan virke forunderlige. Da er det greit å minne om at denne boken verken er en fasit eller et oppslagsverk. Det er en skildring av vårt 1968. Og for oss var prosessen enkel. Vi løste utfordringen slik vi går løs på de fleste andre oppgaver her i huset: En jobb skulle gjøres, og vi begynte i hver vår ende uten langvarige redaksjonsmøter. I dag fremstår 1968 som et annerledes år, og det har sin forklaring. Verdenskrigen ble ikke erstattet med fred. Riktignok tok krigshandlingene slutt, men både den praktiske og den politiske opprydningen tok lang tid. Store deler av Europa lå i ruiner. Hus og hjem var borte, viktig infrastruktur var ødelagt og millioner var drept. Andre var lemlestet i kropp og sjel. Det var vareknapphet og rasjonering. Svikere fikk sin straff, mange av dem i retten. Høsten 1945 virket en vanlig hverdag fjern. I tillegg ble krigens fiendebilde brått snudd på hodet. Sovjetunionen var ikke lenger en alliert. Pragmatiske anti-kommunister søkte i hemmelighet samarbeid med tidligere nazister i Tyskland. De hadde spionert på Samveldet av sosialistiske sovjetrepublikker og hadde verdifull informasjon som briter og amerikanere var ute etter. De tre vestlige sonene av det okkuperte Tyskland ble hjulpet i gang, og i 1949 ble Forbundsrepublikken Tyskland etablert. Vest-Tyskland, som landet het 9
1968
til daglig, ble medlem av NATO og av Den europeiske kull- og stålunionen – forgjengeren til EEC, EF og EU. Parallelt med at Vest-Tyskland ble tatt inn i den demokratiske varmen, ble DDR – altså Øst-Tyskland – og de andre landene i Øst-Europa en del av den sovjetiske interessesfæren og i stor grad styrt fra Moskva. Gjenoppbygging og nyorientering tok alle ressurser. Etter hvert var det ikke lenger begrensninger på kjøp av forbruksvarer. Sukker og frukt ble frigitt, bygningsmaterialer og til slutt biler. Folk fikk litt mer å rutte med. Skuldrene kunne senkes og mange ante et lys i enden av tunnelen. I etterkrigsårene hadde mye dreid seg om å gjenreise det som var ødelagt, samt å nyorientere seg i forsvarsallianser og militært samarbeid. Så fikk man et pusterom, og det ble satset på utdanning. I alle vestlige land finnes det i dag 70-åringer som kan fortelle at de var den første i sin slekt som gikk på videregående skole, og universitetsutdannelse var forbeholdt de få. Det medførte at «ungdom» ble en ny kategori mellom barn og voksen. Tidligere hadde konfirmanter gått rett ut i arbeidslivet. Nå skulle «tenåringene» tilbringe årevis i klasserom og deretter gå på forelesninger. Man bygget egne «studentbyer». Kringsjå i Oslo åpnet i 1967. Selve samfunnet var i endring. Arbeidstiden ble forkortet og femdagersuken innført. Den vanlige mann og kvinne fikk fritid. I 1968 åpnet Norges Idrettshøgskole, blant annet for å utdanne trenere som kunne være med på å organisere deler av denne fritiden for folk flest. Et stort problem var at fritiden ble dårlig tilrettelagt for den nye mellomgruppen – ungdommen. Mange studenter opplevde det i alle fall slik. De flyttet hjemmefra til de to universitetsbyene Oslo og Bergen, som begge fortonet seg som storbyer. Kvelder og helger kunne bli lange, og mange søkte til sine egne. Bygdeungdomslagene var viktige, men det var ikke alle som 10
forord
identifiserte seg med leikarring og kumle. De var vel så opptatt av nye internasjonale strømninger i tiden, kanskje aller best symbolisert ved Club 7 i Oslo som ble beskrevet slik i Pax Leksikon: Club 7 ble startet på et tidspunkt da ungdom verden over var på ivrig jakt etter ny kulturell identitet. Det «gamle samfunn» hadde frembragt slipset og maskingeværet, men hadde lite å gi utover sin meningsløse forbrukerkarusell. Visesang, «jazz and poetry», eksperimentteater og nye måter å kle seg på ble viktige uttrykksmidler for denne generasjonen.
Poenget er ikke hvor viktig Club 7 og beslektede etablissementer var, men at disse møtestedene legitimerte tidsånden og at flere kunne definere seg som delaktige i en alternativ kulturell bevegelse. Dermed fikk Club 7 innflytelse langt utover menigheten og åpningstiden. Parallelt med de alternative kulturuttrykkene ble det opprettet politiske foreninger. Anti-imperialismen blomstret i Fellesrådet for det Sørlige Afrika og Solidaritetskomiteen for Vietnam, senere fulgt av blant annet Palestinakomiteen og Irlandsfronten. Det var en form for trcikle down-politikk der noe av regnet som falt på presten, dryppet på klokkeren. Selv konservative studentforeninger og borgerlige partier justerte kursen – ikke på grunn av radikale studenters engasjement, men fordi landet var gjenreist og man hevet blikket. Uansett partitilhørighet støttet så godt som ingen i 1968 Sør-Afrikas apartheidpolitikk eller general Kys regime i Sør-Vietnam. Det samme kan sies om de to fasciststatene på den iberiske halvøya, general Francos Spania og Salazars Portugal. Norge var et anstendig og rettskaffent land. * 11
1968
Det sagnomsuste året 1968 kom på en måte ikke til Norge før sommeren 1970, da Stortinget vedtok å søke om norsk medlemskap i EF og det skulle avholdes en rådgivende folkeavstemning. Det utløste en enorm politisk aktivitet over hele landet, med sentrum-høyre som tilhengere av «Ja til EF» og sentrumvenstre som motstandere under parolen «Nei til EEC». Søknaden om EF-medlemskap preget året 1968 fordi den var ventet. Allerede tidlig på 60-tallet hadde myndighetene snust på en tilslutning til «de indre seks», som det het. EECmotstandere opprettet den gang et slags sovende samarbeidsorgan. De visste at en søknad ville komme, og når det skjedde var det greit å ha et rammeverk på plass for å organisere neisiden. Tiden var med andre ord moden for endring. Spørsmålet var bare hvem som skulle stå ved roret. Et sentralt stikkord på venstresiden var «sjølråderett». Torild Skards bok Det er Oslo som ligger avsides kom ikke før i 1974, men formuleringen var velkjent, særlig i Nord-Norge. For mange velgere var det mer enn langt nok til Oslo. Avstanden til Brussel var enda større og tilsvarende uakseptabel. Men «sjølråderetten» gjaldt ikke bare oss. Våre egne erfaringer førte til at vi bedre forsto andres problemer. Kolonier i Afrika ble styrt fra Europa. I land som Brasil og Indonesia undertrykte de militære landets egne innbyggere, og fattige bønder i Vietnam ble bombet av vår nærmeste allierte. Det var faktisk et helt reelt element av solidaritet. I 1970 ga Arne Martin Klausen ut Kultur – variasjon og sammenheng. Uavhengig av hverandre kom denne boken til kr. 19,50 til å bety mye for oss begge – som pensum på Ringve reformgymnas i Trondheim og som utgangspunkt for sosialantropologiske studier på Blindern. Og dessuten for yrkeskarrieren og veivalget videre. * 12
forord
Årsakene til at 1968 fremdeles fremstår som et år med en spesiell betydning, er komplekse. Verden var ikke lenger den samme, og et kvart århundre etter andre verdenskrig var det på tide å se tilværelsen med nye øyne. De store etterkrigskullene hadde tid til å gjøre det, og grep oppgaven med begjær. Fjernsyn og satellitter gjorde det lettere å hente informasjon om fjerne strøk og land, samt spre synspunkter og holdninger. De nye samfunnsvitenskapelige fagene på universitetene fungerte som tankesmier og meningsprodusenter. Alt dette er nødvendige, men ikke tilstrekkelige forklaringer. Virkeligheten er som kjent kompleks, og det er heldigvis ikke alt som lar seg analysere. Det er dessuten viktig å bevare magien og åpne for det uforutsette og uforklarlige om man skal bevare troen på en bedre verden. Som at himmellegemene – slik det heter i musikalen Hair – må ha stått i en spesielt gunstig posisjon i forhold til hverandre i 1968: When the moon is in the seventh house And Jupiter aligns with Mars Then peace will guide the planets And love will steer the stars
Oslo, mars 2018 Eva Bratholm og Joar Hoel Larsen
DETTE ER EN FONT-BOK © Eva Bratholm og Joar Hoel Larsen 2018 © Font Forlag 2018 Omslagsdesign: Bengt Olsson Omslagsfoto: © Jean-Pierre REY/Fond photographique Jean-Pierre REY Sats: Type-it AS Papir: Holmen Book Cream (70 g) Trykk og innbinding: ScandBook AB FONT CLXXXV Første utgave ISBN 978-82-8169-457-6 Første opplag Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorganisasjon for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.fontforlag.no
ORDET FONT KOMMER dels fra det latinske fons, som betyr kilde. I dag er ordet mest brukt i betydningen skrifttype, det typografiske utseendet til et sett av bokstaver og tegn. Allerede i det gamle Egypt eksisterte det tre ulike skrifttyper (hieroglyfisk, samt hieratisk og demotisk). Da Johann Gutenberg perfeksjonerte den europeiske boktrykkerkunsten omkring 1450, baserte han sine støpte skrifttyper på de skriftformene som ble brukt i de håndskrevne bøkene som inntil da rådet grunnen. Dette var den gotiske skriften. Den har stått særlig sterkt i Tyskland og Nord-Europa, lenge også i Norge. Men etter 2. verdenskrig gjenfinner vi den nesten bare som tittelskrift. Rundt 1890 forsvant den gotiske skrivemåten fra daglig bruk, og antikva ble den dominerende gruppen av skrifttyper. Antikva bygger på den romerske monumentalskriften; den enkelte bokstav består av grunnstrek, hårstrek og små uthevinger kalt seriffer. Den andre hovedgruppen av skrifttyper kalles grotesk. Denne ble første gang brukt i 1916 av den engelske boktrykkeren William Caslon III, og kjennetegnes ved at bokstavene har like tykke strøk og mangler seriffer. De fleste skrifttyper i alminnelig bruk tilhører enten gruppen antikva eller gruppen grotesk. Disse to gruppene kan igjen deles etter hvorvidt hver enkelt bokstav opptar like mye plass uansett utseende (for eksempel en M og en I), eller om det enkelte tegns plassbehov er relatert til dets utseende. Den siste retningen, kalt proporsjonale fonter, ble utviklet av den amerikanske avisindustrien for å spare trykksverte og papir, noe som forklarer bakgrunnen for navnet til en av de mest brukte typene i denne kategorien, Times. Proporsjonale fonter dominerer i dag produksjonen av aviser, blader og bøker. FONT FORLAG BRUKER skriften Trajan i sin logo. Denne ble designet av amerikanske Carol Twombly i 1989, og laget på grunnlag av inskripsjonen på den 40 meter høye Trajan-søylen, som ble reist i Roma mellom år 106 og 113 e.Kr. for å hedre keiser Trajans militære erobringer. Oppover langs denne søylen, som har en diameter på nær fire meter, løper et 200 meter langt spiralbånd med praktfulle relieffer. Søylens base er prydet med de ypperste eksempler på romersk skrift- og steinhoggerkunst. 1968 er satt med skrifttypen Sabon, som ble utviklet i 1967 av tyskfødte Jan Tschichold (1902–1974). Denne skrifttypens enkle, klassiske eleganse er tro mot den franske renessansens idealer, og var sterkt inspirert av typesnittene som ble formet av Claude Garamond (1490–1561). I mellomkrigstiden var Tschichold en foregangsmann innen funksjonalistisk typografi, noe som tvang ham på flukt da nazistene tok makten i Tyskland. Etter krigen tok han avstand fra modernismen og arbeidet på grunnlag av den klassiske typografien. Han var i flere år designansvarlig for den britiske Penguin-bokserien.
FONT FORLAG