Med forord av K ÅR E WILLOCH
NORGES FOTOALBUM 1930–1939 Bidragsytere: HEGE ULSTEIN TER JE SVABØ KARIANNE BJELLÅS GILJE EINAR LIE HEGE DUCKERT ATLE NIELSEN KEN OPPRANN KNUT OLAV ÅMÅS
font
forord
De harde trettiårene Side 7 kultur Hege Duckert Fabrikkjenter i uløkka Side 46
Kåre Willoch:
samfunn og media
Terje Svabø
Norge samlet til ett radiorike
Side 82
tiårets person
Knut Olav Åmås
Johan Nygaardsvold
Side 118
tiårets fotografi
Ken Opprann
To valgte skjebner
Side 130 5
Arkitektur og design
Karianne Bjellås Gilje
Fargerik funkis
Side 152
Politikk
Hege Ulstein
Fem minutter som endret Norge
Idrett
Atle Nielsen
Da Hitler gikk i raseri
Side 202
Økonomi og næringsliv
Einar Lie
Hvalfangst – et lyspunkt
Appendiks Side 247
Side 220
Side 178
6
Menn og gutter søker jobb i landbruket utenfor Oslo Arbeidskontor i 1935.
forord
De harde trettiårene Ordene i overskriften ovenfor ble ofte brukt av Einar Gerhardsen i hans tid som landets suverent viktigste politiske leder. Hvis noen i hans regjeringstid i 1940-, 50- og 60-årene hevdet at folk flest møtte unødvendige sosiale prob lemer, svarte han gjerne: Det er bedre nå enn i de harde trettiårene. ( Jeg tror han av og til brukte riksmålsformen «årene».) Og det hadde han langt på vei rett i. De tidlige 1930-årene var fryktelig harde for svært mange – i Norge som i nær sagt alle andre land. Tiåret begynte med en verdensomfattende økonomisk krise efter et dramatisk fall på børsen i Wall Street i New York i 1929. En lettsindig finansnæring hadde bidratt til å skape enorme papirverdier, og så var de fleste av disse verdiene plutselig borte! Det oppstod en strøm av konkurser som førte til meget høy arbeidsløshet og overveldende sosiale problemer i store deler av verden. At Norge ble hardt rammet, var en uunngåelig konsekvens av vår avhengighet av eksport og skipsfart mellom andre land. Men de økonomiske, sosiale og politiske virkningene av denne krisen – både i andre land og Norge – hang også sammen med at det allerede hadde vært flere andre kriser efter at første verdenskrig sluttet i 1918. Folk flest hadde lidt meget under bølger av sviktende økonomi. Og så kom – på toppen av dette – krisen efter krakket i Wall Street. Hvis man vil forstå hvorledes den virket i Norge, bør man derfor først se litt nærmere på perioden før 1930-årene. Også i vårt nøytrale land hadde mange lidt nød under første verdenskrig, blant annet på grunn av voldsom inflasjon. Den forsterket forskjeller og motsetninger. Men samtidig ble noen ustyrtelig rike. Blant disse var det flere som demonstrerte sosialt uvett ved påfallende forbruk, mens andre ble rammet av uhyggelige tap av liv i skipsfarten. Forsøkene på å gjenskape orden i den norske økonomien efter den første verdenskrigen, lyktes også dårlig. Prisstigning, konkurser og arbeidsløshet rammet bredt. Så fant man efter noen år ut at man skulle gjeninnføre retten til å veksle inn papirkroner i gull – efter kronens gullverdi før krigen. For å få til det, måtte man bruke store ressurser på å inndra papirpenger som det var trykket store mengder av. Følgen ble prisfall og nye konkurser. Først mot
Kåre Willoch: (f. 1928) er Norges mest markante høyrepolitiker etter andre verdenskrig. Han var Høyres generalsekretær fra 1963 til 1965, leder av Høyre fra 1970 til 1974, handelsminister i John Lyngregjeringen i 1963 og i Per Bortenregjeringen 1965–1970. Han var statsminister fra 1981 til 1986. Som statsminister er han mest kjent for å ha satt i verk avregulering på viktige samfunnsområder. Etter at han gikk av som statsminister, markerte Willoch seg blant annet som en sterk kritiker av Israels politikk overfor palestinerne. Han fortsetter å være en aktiv samfunnsdebattant og foredragsholder, og har skrevet flere politiske bøker og memoarer.
7
8
slutten av 1920-årene ble det endelig tilløp til ny oppgang. Men så kom altså den nye krisen efter børskrakket i 1929. At dype sosiale motsetninger under borgerlige regjeringer medvirket til sterk vekst for Arbeiderpartiet – tross dets parole om «proletariatets diktatur» – burde vel ikke ha overrasket noen. Men da en regjeringskrise i 1928 førte til at kong Haakon 7. – stikk i strid med den avgående borgerlige regjeringens forventninger – ga Arbeiderpartiets leder Christopher Hornsrud i oppdrag å danne ny regjering, kom det likevel som et sjokk på mange, som fryktet kravene om revolusjonære forandringer. Hornsruds regjering rakk å både skremme og glede mange, før den ble kastet så raskt som mulig. Ved inngangen til 1930-årene hadde altså det norske folk dyster erfaring med økonomiske kriser og sosiale problemer. Og enda en krise var under utvikling. Alternativet til den tilvante borgerlige styringen – Det norske Arbeiderparti – hadde ennå ikke gitt opp sin kommunistiske radikalisme. Men kongen hadde vist at han ikke ville utelukke en sosialistisk regjering. Kort sagt: 1930-årene begynte med svært harde tider – og nye politiske perspektiver. Disse problemene var enda verre i andre land enn i Norge. Flere stater brukte sin nasjonale selvråderett til tiltak for å begrense import fra andre land for å styrke sitt eget næringsliv. Resultatet ble nær sagt overalt meget større skade for andre lands arbeidsplasser enn fordeler for landets egne. Politikken mot krisen forsterket den verden over. Særlig hardt rammet ble Tyskland. Den tyske staten hadde en enorm gjeld fordi fredstraktaten efter første verdenskrig påla den overveldende erstatninger til seierherrene. Og nå fikk Tyskland ikke låne mer. Landet kunne ikke skaffe penger til tilstrekkelige tiltak mot krisen, samtidig som eksporten ble hardt rammet av andre lands tiltak for å beskytte sin egen økonomi. Arbeidsløsheten ble utålelig. Forholdene ble lagt til rette for Hitlers agitasjon mot demokratiet og hans erobring av makten. Men tilbake til Norge: Som man måtte vente, ble motsetningene mellom partene i arbeidslivet enda mer tilspisset da krisen bredte seg med en deprimerende vekst i arbeidsløsheten. Et dystert dybdepunkt ble Menstadslaget i 1931, da det kom til sammenstøt mellom demonstrerende arbeidere og politi som fikk Bondeparti-regjeringen – der Vidkun Quisling var forsvarsminister – til å sende militære styrker til området mellom Skien og Porsgrunn. Samtidig med arbeidsløsheten vokste en omfattende gjeldskrise i landbruket, som den gang var Norges største næring målt efter sysselsetting.
Bønder som hadde lånt moderate beløp for å modernisere sin produksjon eller løse ut medarvinger, kunne oppleve at prisene for deres produkter falt så drastisk at de ikke lenger kunne klare renter og avdrag. Mange måtte forlate hjem og arbeidsplass. Efter noen år ble imidlertid markedene for norsk eksport av varer og tjenester gradvis bedre igjen. I 1934 var det ny økonomisk vekst. Men før folk flest fikk noen klar fornemmelse av den, kom «kriseforliket» mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet i 1935. Det ga regjeringsmakten til Arbeiderpartiet, under ledelse av den meget moderate og bredt anerkjente Johan Nygaardsvold. En konsekvens var økt statlig støtte til landbruket, samtidig som landbrukets og fiskernes organisasjoner fikk større makt over styringen av sine næringer. Det nye regjeringspartiet hadde programfestet en lang rekke meget radi kale krav. Det krevet for eksempel «Inndragning av landets viktigste indus trier under samfundets kontroll, for derved å legge grundlaget for en omfat tende socialisering og gjennomførelse av rasjonell planøkonomi». Ekte sosialisme fant man også i programposter som «Landets bankvesen socialiseres», «Forsikringsvirksomheten overtas av det offentlige», og «Skogbruket socialiseres og legges under samfundsmessig forvaltning.» Men også i Arbeiderpartiet var det synkende oppslutning om slik radikalisme. Derfor passet det nok godt for mange der at man ikke kunne få flertall for flere av partiprogrammets sosialistiske krav enn de som var avtalt med Bondepartiet som ledd i kriseforliket. For øvrig skilte den økonomiske politikken seg lite fra de borgerliges. Samtidig slo de nye oppgangstidene ute i verden forholdsvis sterkt ut i bedre kår i Norge. Og selv om oppgangen faktisk var i gang i 1934, var det ikke unaturlig at mange følte at den skyldtes regjeringsskiftet i 1935. Den økonomiske veksten gjorde det lettere å etablere bedre forhold mellom partene i arbeidslivet. Et særlig viktig fremskritt ble den første avtalen mellom Arbeidernes faglige landsorganisasjon og Norsk hoved Arbeidsgiverforening i 1935. I tillegg la regjeringen Nygaardsvold stor vekt på å gjenoppta utviklingen av velferdsstaten. En omfattende utbygging av sosiale trygdeordninger hadde funnet sted fra 1880-årene og frem til midten av første verdenskrig, men derefter hadde de overveldende økonomiske problemene frem til første del av 1930-årene hindret innføring av flere kostbare sosiale reformer. Gode ti-
9
10
der i siste del av 1930-årene gjorde det mulig å gjenoppta den sosiale reform politikken, med alderstrygden som et lysende eksempel. Denne fortsettelsen av tidligere tiders sosiale reformpolitikk var det full enighet om, men det var ikke unaturlig at regjeringen Nygaardsvold fikk det meste av æren for reformene – selv om det var de konservative og liberale som hadde begynt å utvikle velferdsstaten i 1880-årene. Blant andre forhold som forandret dagliglivet i 1930-årene, var fremveksten og utbredelsen av radioen som formidler av kultur og nyheter. Dette nye fenomenet hadde riktignok vokst frem i Norge allerede i 1920-årene gjennom private initiativ. Men i 1933 vedtok Stortinget at staten skulle ha monopol på kringkasting, og opprettet NRK. I løpet av 1930-årene nådde dens nettverk hele landet. Dessuten ble mange utenlandske radiostasjoner efterhvert tilgjengelige for de fleste i Norge. Språkpolitikk var også viktig dengang. I 1938 ble det innført ny rettskrivning for både bokmål og nynorsk, som ledd i en politikk for å gjøre de to målformene likere hverandre, og til slutt for å erstatte dem begge med ett felles mål: Samnorsk. Denne politikken hadde bred støtte i alle partier unntatt Høyre. Men i kulturlivet var det stor og vedvarende motstand mot politisk styring på dette området, inntil den reelt sett ble oppgitt mot slutten av forrige århundre. En viktig kulturell nydannelse i 1930-årene var lydfilmen, som avløste 1920-årenes mangfoldige stumfilmer. Gjenstand for enda livligere engasjement og samtaler blant folk flest ble nok Olympiadene i 1936. At Norge oppnådde makeløse resultater i vinter-OL overrasket vel ingen, men at det skulle gå så bra under sommerolympiaden i Berlin, spredte nok uventet glede. Et sentralt politisk område der det hersket fundamental uenighet i 1930-årene, var forsvarspolitikken. Som eksempler på holdninger ved tiårets begynnelse kan nevnes følgende fra Arbeiderpartiets 1933-program: «Avrustning. Vaktvern som bare har politimessige oppgaver … Militærvesenet omdannes til vaktvern.» En annen setning lød: «En seier for den borgerlige reaksjon ved valget i år, vil være en seier for fascismen, og dermed den alvorligste fare for folkestyret.» En delforklaring på denne utrolige ordbruken kan være at mange overvurderte faren fra Vidkun Quislings nye parti, Nasjonal Samling. Men det ble en fiasko, med bare 2,2 % av stemmene i 1933, og enda færre i 1936. Efterhvert som Hitler-Tysklands aggressive hensikter ble tydeligere, ble
regjeringen riktignok villig til å styrke forsvaret, men bare litt. Høyre sto alene om å kreve bevilgninger som kunne gjenreise en forsvarskraft som kunne gjøre det uhensiktsmessig for Tyskland å angripe vårt land. Jeg er også blitt spurt om å dele egne minner fra 1930-årene. Da vil jeg nevne en følelse jeg fikk som barn i de siste årene før krigen, nemlig at de voksne mente det meste gikk bedre da. Men jeg minnes også samtalene jeg fikk høre mellom min far og hans brødre og venner fra forsvaret under samvær hjemme hos oss, om de alvorlige manglene de opplevet på sine arbeidsplasser. Far var selv utdannet ved Sjøkrigsskolen, og hadde mange venner derfra også efter at han selv gikk over til et sivilt yrke. Hos oss var skikken som anbefalt i en bok av min farmor: Barn skal ikke tie i forsamlingen, men få mulighet til å lytte og stille spørsmål. Og jeg husker at når man under disse samværene kom inn på forsvaret, var det med stor bekymring og forundring over at de politisk ansvarlige ikke ville gjøre det som kunne gjøres for å rette opp mest mulig. Katastrofen som den livsfjerne forsvarspolitikken ikke tok høyde for, kom straks efter at 1930-årene var slutt – 9. april 1940. Og det er godt å kunne legge til: Da den kom, var statsminister Nygaardsvold ikke et øyeblikk i tvil om at Norge skulle yte all mulig motstand. Av uvurderlig betydning ble det også at statsministerens forhold til Høyres leder – hans politiske hovedmotstander, stortingspresident C.J. Hambro – var slik at sistnevnte fikk raskt og fullt gjennomslag for alle sine tiltak for å berge kongen og regjeringen unna okkupantene – og dermed gjøre mulig Norges viktige innsats i annen verdenskrig.
11
12
«Martna» på torget i Trondheim med boder og fullt av folk. Sentralt i bildet står Olav Tryggvasonstatuen. En trikk går i Kongens gate. I bakgrunnen ligger Hotel Phoenix og en trehusrekke i Munkegata. Helt til venstre ses P.G. Swensson manufakturforretning. Bildet er udatert fra 1930-årene.
13
Gatelivsbilde fra Karl Johan ved Slottsparken i 1935 med «kontorfolk på vei til sitt arbeide». Slottet ses i bakgrunnen.
14
Basarhallene på Nytorvet (som fra 1951 heter Youngstorget) i Oslo. Bildet viser interiør i et gårdsrom med reklameskilt for blant annet Sild og Fiskeforrætning, Hjemmebløtt Lutefisk og Fetevarer. Bildet er tatt i 1931.
15
Gatebilde fra Grønland i Oslo, april 1936. Området var opprinnelig strandsonen øst for Akerselvas utløp.
16
Den spanske borgerkrigen 1936–39 skapte et stort internasjonalt engasjement, også i Norge. Hjelpearbeidet satte fart etter et massemøte i Oslo i november 1936 der Arnulf Øverland fremførte sitt antifascistiske dikt «Du må ikke sove». Den Norske Hjelpekomite for Spania ble stiftet 10. november 1936. Spaniahjelpen opprettet fire barnekolonier og et barnesykehus i Oliva, en liten kystby seks mil nord for dagens Benidorm, i Valencia-provinsen. En stor del av driften ble finansiert fra Norge. I industribyen Alcoi ble en skolebygning omgjort til et stort sykehus for sårede. Alcoi ble valgt fordi også denne byen lå tilstrekkelig mange mil unna fronten. I mai 1937 ble de første sårede soldatene bragt til sykehuset, unge gutter på knapt 16-17 år, lemlestet i kamp. I hele det første året var sykehuset under skandinavisk ledelse, og i denne perioden fikk 1224 sårede behandling. Her samles det inn penger på gaten i Norge 29. januar 1939.
17
Gatebilde fra krysset mellom Karl Johans gate og Rosenkrantzgate i Oslo 1936. Biler og hestevogn i skjønn forening.
82
Kronprins Olav taler til folket fra det nyopprettede NRK i 1933.
samfunn og media
Norge samlet til ett radiorike
R
undt år 1900 hadde kloke hoder – ikke minst italieneren Guglielmo Marconi – kommet til at lydbølger kunne sendes gjennom lufta. Dermed var forutsetningen for radioen på plass. På midten av 1920-tallet innledet private selskaper kringkasting av radiosendinger fra Oslo og etter hvert flere
norske byer. I 1933 vedtok Stortinget at kringkasting var for viktig til å overlates til idealistiske amatørers private initiativ. NRK ble etablert, og fikk med sine 90 ansatte enerett til radiodrift. De øvrige kringkastingsselskapene ble innlemmet i NRK. Ifølge Store norske leksikon overtok NRK 131 000 lisenser fra de private selskapene, og dermed var det klart for sendinger på NRKs eneste kanal. NRKs enerett skulle gjelde i nesten 50 år frem til 1981, da det ble åpnet for nærradiosendinger, og i 1984 ble NRK Radio-tilbudet utvidet med P2. Bodøværingen og gründeren Vebjørn Tandberg så mulighetene på begynnelsen av 1930-tallet, og stiftet sin egen radiofabrikk. Tandberg var med på en revolusjon i massemedienes historie. Utbyggingen av lang- og mellombølgene (FM-nettet kom først på midten av 1950-tallet) gikk for fullt, og på slutten av 1930-tallet var Norge samlet til ett radiorike. Vi vet hvilken betydning det skulle få allerede tiåret senere. Så å si alle husstander gikk til innkjøp av batteriradioer i løpet av 1930åra. Tandbergs første het Tommeliten og kostet den nette sum av 99 kroner i 1933. Det tilsvarer 3800 kroner i dagens pengeverdi.
Terje Svabø (f. 1952) er journalist og forfatter. Svabø har bl.a. jobbet i Aftenposten, der han var Asiakorrespondent, VG, NRK og TV 2. I perioden 2003–06 ledet han tankesmien Civita. Svabø har utgitt flere bøker, bl.a. om Røde Kors-arbeideren Halvor Fossum Lauritzen (Å redde liv). Han driver i dag selskapet Svabø Nyheter & Analyse.
83
Til I 19 Ha me ble før eta ©F
84
85
Mange uforutsette hendelser kan forekomme når det skal gjennomføres oppdragsfotografering i et bymiljø. Været kan slå feil, arbeid kan pågå der det skal fotograferes, eller forbipasserende kan vandre inn i bildet. Her kommer en mann drassende på en heller motvillig ku mens Bergen Brannvesen demonstrerer en stigebil ved Rosenkrantztårnet.
Jordbrukskomiteen på Stortinget foretok en reise til Finnmark i 1935, og kom blant annet til Alteidet i Kvænangen. Her er en kvinne fotografert med sine fire barn foran lavvoen. Fra venstre Ellen Nilsdatter Gaup Siri, Ellen Persdatter Gaup, Anders Persen Gaup, Marit Persdatter Gaup (født 1934) og moren, Inger Andersdatter Turi Gaup.
86
Fridtjof Nansen (1861–1930) ble bisatt i Oslo med store Ìresbevisninger, passende nok pü selveste 17. mai. Bildet viser minnestunden som ble avholdt for ham samme dag i Kirkenes.
Et entusiastisk 17. mai-tog i Bjørnevatn, Sør-Varanger i Finnmark i 1930-årene. Bjørnevatn ligger ca. ti kilometer sør for Kirkenes og var kjent for malmgruvene drevet av AS Sydvaranger (1906–96).
Bilde fra guttespeidernes kretsleir i Tana i Finnmark, 1930.
87
130
Kong Haakon og Vidkun Quisling foran Kongsvinger festning i 1932.
tiårets fotografi
To valgte skjebner
S
kiftende politiske vinder kan fange et menneske i en endeløs rekke av personlige avgjørelser, som igjen påvirker historiens gang. På dette bildet fra 1932 besøker kong Haakon VII og Vidkun Quisling Kongsvinger festning i anledning festningens 250-årsjubileum. Quisling som forsvarsminister i Bondeparti-regjeringen (1931–33) og kong Haakon som monark. To personer som skrev seg inn i norske historiebøker – om enn med svært forskjellige fortegn. Kongen rak i ryggen, stolt og fokusert. Quisling lett lutende fremover med et alvorlig
og ettertenksomt uttrykk i ansiktet. Det er noe skremmende, nesten clairvoyant over dette bildet. 13 år senere skulle Quisling nok en gang stå med ryggen mot en festningsmur, mens kong Haakon igjen sto i «giv akt» og hilste til luen på Honnørbrygga i Oslo. Hvis et bilde fra 30-åra er beskrivende på hvordan menneskers veier krysses for så å ta helt andre retninger, er det dette. Et Europa i forandring påvirket deres livsløp med dramatiske konsekvenser. Ikke bare for dem personlig, men også for hundretusenvis av mennesker som måtte leve med virkningene av deres avgjørelser. Da danske prins Carl ble født i 1872, visste han lite om at han 33 år senere skulle bli kronet til Norges konge og bli selve symbolet på den samlende kraften under okkupasjonen. Like lite visste prestesønnen Vidkun Quisling da han ble født i Fyresdal i 1887, at han skulle ta tittelen Ministerpresident og etablere Rikskanselliet sitt på Slottet, og at navnet hans skulle bli synonymt med forræder. Kongens dramatiske flukt etter invasjonen i 1940 og Quislings samarbeid med tyskerne i krigsårene sier sitt om hvor forskjellige livsløp deres personlige valg og tidens krefter ga dem. Quisling ble henrettet i nattens mulm og mørke, en sur oktobernatt i 1945 på Akershus festning. Åtte skudd gikk gjennom hjertet. Han var 58 år gammel, foraktet og forhatt. Noen måneder tidligere hadde kong Haakon kommet hjem til et land i lykkerus. Han døde i 1957 – 85 år gammel, en høyt aktet og folkekjær konge.
Ken Opprann (f. 1958) er fotograf og arbeider i hovedsak med reportasje- og dokumentarsaker. Han har jobbet for bl.a. Aftenposten. Opprann har utgitt flere bøker, bl.a. Vi bygde operaen, en fotodokumentasjon av bygningsarbeidet i Bjørvika. Opprann har vunnet «Årets bilde» og en rekke andre norske og internasjonale priser for sine arbeider.
131
132
Den 11. april 1934 gikk den tyske krysseren «Deutschland» ut fra Kiel for å ta del i en vårmanøver i Øst-Preussen. Men få dager senere dukket krysseren opp i Sognefjorden. Besøket var ikke varslet på forhånd, og slett ikke at selveste rikskansler Adolf Hitler skulle være om bord. Noen dager senere meldte Sogn Avis: «Torsdag fyrre vika var eit stort tysk krigsskip «Deutschland» i Sognefjorden. Fredag var skipet i Hardanger. Umbord var ingen mindre enn den tyske rikskanslaren Adolf Hitler. Både han og fylgjet hans var imponera yver den storfelte naturi på Vestlandet. Dette er fyrste utanlandsturen Hitler fyretek. Det er verdt å merka seg at den går til dei norske fjordar, der keisar Wilhelm kom kvar sumar.»
133
Nordahl Grieg (1902–43) var forfatter, journalist og politisk aktivist. Grieg var en av Norges mest markante diktere i sin samtid, før han ble en av «de unge døde» da han 41 år gammel ble skutt ned i et RAF-fly over Tyskland. Han ble i 1930-årene politisk kontroversiell på grunn av sitt stalinistiske ståsted og mangeårige engasjement for Sovjetunionen som leder av Sovjet-Unionens venner. Han var bror av forleggeren Harald Grieg. Som forfatter er han mest kjent for romanen Ung må verden ennu være (1938), der den politiske situasjonen i verden i siste halvdel av 1930-årene står sentralt, med vekt på kampen mellom kommunisme og fascisme slik den utspilte seg i Sovjet og Spania. I kjølvannet av terrorangrepene i Oslo og på Utøya 22. juli 2011, ble hans dikt «Til ungdommen» mye brukt under minneseremonier. I 1937 dro Grieg som krigskorrespondent til Spania for å oppleve den spanske borgerkrigen på nært hold. Dette resulterte i reportasjeboken Spansk sommer. Her er han fotografert under oppholdet der.
134
En vannvogn rengjør gatene pü Frogner i Oslo i 1936, her fra Nobels gate.
135
1. mai 1939 i Oslo. Politiet sørger for at feilparkerte biler blir fjernet fra Karl Johan. Slottet ligger i bakgrunnen.
152
Villa Damman, tegnet av Arne Korsmo og Sverre Aasland, oppført i 1932.
Fargerik funkis
16.
mai 1930 er en merkedag i nordisk arkitektur og design. Denne vårdagen åpnet Stockholmsutstillingen, utformet av arkitekt Gunnar Asplund. Ideene som preget Stockholmsutstillingen hadde versert noen år i formgivningsfagene. I Norge var allerede arkitekter som Arne Korsmo og Lars Backer påvirket av tyske Bauhaus og andre funksjonalistiske miljøer. Konstruksjonen av hus og gjenstander skulle være rasjonell og ikke tynges av overflødig dekor. Form skulle følge funksjon. Med et lyst hodes påfunn under utstillingen i 1930 ble «funkis» den fellesnordiske forkortelsen for funksjonalismen i arkitektur og design. Om sommergjestene på Backers Ekebergrestauranten i Oslo (ferdigstilt 1929) enset at arkitekturen som omga dem hadde fått et nytt kallenavn, vites ikke. Men store vindusflater, utsikten og funkis-arkitekturens lyse sider påvirket nok stemningen. For hva er gjerne det første folk som bor i et funkishus framhever? Lyset. Min families funkis-tomannsbolig i Oslo, tegnet i 1932 av Arne Korsmo og Sverre Aasland, er intet unntak: Med vinduer helt til hushjørnene blir det mye dagslys. De norske arkitektene var imidlertid ikke like strenge ideologisk eller formmessig som sine søreuropeiske kolleger – bruk av treverk og farger preger både vårt enkle «skjørt- og blusehus» (mur i 1. etasje, liggende trepanel i 2.), og de mer påkostede funkishusene. Et av dem er Arne Korsmos Villa Damman (1932). Med kraftige farger som blått, terrakotta, grønt og svart er boligen et godt eksempel på at funksjonalismen i Norge var mer enn hvit mur og store vindusflater.
Karianne Bjellås Gilje (f. 1969) er dekan ved avdeling Design på Kunsthøyskolen i Oslo. Bjellås Gilje har tidligere vært redaktør i Universitetsforlaget og i tidsskriftet Prosa, og programsjef på Norsk Design- og Arkitektursenter (DogA). Hun har skrevet og redigert flere bøker, bl.a. Grete Prytz Kittelsen. Emalje og design og Oslo – 100 unike opplevelser.
153
154
155
Ekebergrestauranten ligger i Ekebergåsen med utsikt ned mot Bjørvika i Oslo. Den ble oppført for Oslo kommune 1927–29. Bygningen ble tegnet av arkitekt Lars Thalian Backer og er et av de fineste eksemplene på klassisk funksjonalisme i Norge. Bildet er fra 1930. Gatebilde fra Egertorget i Oslo i 1938. Horn-gården med Ritz Conditori og Tobakk. En åpen trikk kjører forbi. Fasaden har reklameskilt for Metro Goldwyn Mayer, Norsk Sprængstofindustri A/S, URD, Sev. Dahl Assuranse, A. Kirkhorn & Co. og Gulsrud eiendomsmeglere.
156
I oktober 1931 kunne befolkningen i Haugesund feire innvielsen av sitt nye rådhus. I 1921 ga skipsreder Knut Knutsen og hans kone Elisabeth én million kroner til bygging av rådhuset, og senere ble det også gitt midler til opparbeidelse av parken omkring rådhuset. Fra 1993 har rådhuset og rådhusparken vært fredet etter kulturminneloven. I 2010 ble Haugesund rådhus kåret til landets flotteste rådhus av Kommunal Rapport.
157
Utsyn over en del av Oslo havn fra Rüdhuset. Til venstre restaurant Skansen og Akershus festning. I bakgrunnen skimtes Hovedøya.
158
Bygdøy allé i Oslo ca. 1936 med blomstrende kastanjetrær. På hjørnet ligger C. Langbrecke bokhandel.
159
Thomas Heftyes plass i Oslo april 1938. Den parkerte bilen til høyre er en Ford V8 1933/34.
160
161
Rjukan Sentrum med Grand Hotell, 1930-ĂĽrene.
202
Under Berlin-OL 1936 tok det norske fotballandslaget en uventet bronsemedalje.
Idrett
Da Hitler gikk i raseri
1936.
Adolf Hitlers tredje rike vokser seg større og stoltere for hver dag. Og det rustes til kamp på flere områder. Dette året arrangerer Tyskland både sommer- og vinter-OL, og det forventes tyske gull. I mengder. Norge har som vanlig gjort det bra i vinter-OL, men ingen har særlige forventninger til sommerøvelsene for landets del. Men så har vi dette fotballaget, som egentlig er atskillig bedre enn både klima og befolkningsgrunnlag skulle tilsi. I skyggen av Birger Ruud og Sonja Henie har nye helter vokst frem: «Tippen» Johansen, Arne Brustad, Magnar Isaksen og Jørgen Juve. I Berlin-OL skal de gjøre seg udødelige. Vi begynner med å slå Tyrkia 4–0. Fire dager senere, 7. august, står Tyskland på motsatt banehalvdel i Berlin. På ærestribunen står Føreren selv sammen med propagandaminister Goebbels. Men det de får se, er ikke akkurat tysk propaganda. Magnar Isaksen scorer etter bare åtte minutter. Tyskerne jager utligning, men i den andre enden av kampen, åtte minutter før slutt, scorer Isaksen igjen. Så er det over. Det utrolige har skjedd. De uovervinnelige tyskerne er ute av sitt eget OL. I semifinalen taper Norge for Italia etter ekstraomganger, men i bronsefinalen slår vi Polen 3–2. Det er eneste gang Norges herrelandslag har tatt medalje i et mesterskap. Likevel er det seieren over Tyskland som huskes. Det skal være eneste gang Hitler så en fotballkamp, og han skal ha blitt så rasende at han gikk før slutt. Tyskland 0 – Norge 2.
203 Atle Nielsen (f. 1956) er journalist, forfatter, quizmaster og artist. Han har bl.a. jobbet i Bergens Tidende og som programleder og sportskommentator i TV 2, og har ledet sendingene Nitimen og Reiseradioen på NRK. Nielsen har skrevet en rekke bøker om temaer som spenner fra musikk og idrett til hytteliv og helse.
204
Under sommer-OL i Berlin 1936 redder keeper Henry «Tippen» Johansen et tysk skudd og sikrer dermed det norske fotballandslaget en uventet bronseplass ved å slå vertsnasjonen 2–0 foran et sjokkert tysk hjemmepublikum med Hitler og Goebbels på tribunen.
205
Den 17. juni 1938 spiller Norge landskamp mot Finland, og Arne Brustad (1912– 87) scorer fire mål på Ullevaal. Brustad regnes for å være en av Norges beste fotballspillere gjennom tidene. Han spilte klubbfotball for Lyn og var i 1936 med på landslaget under OL i Berlin, der han scoret fem mål på fire kamper, deriblant alle Norges tre mål i bronsefinalen mot Polen, som Norge vant 3–2. Brustad ble av mange, både i Norge og i utlandet, regnet for å ha vært turneringens beste spiller. Han spilte til sammen 33 A-landskamper for Norge, og scoret 17 landslagsmål.
252
Bildeliste © Aftenposten/NTB Scanpix (18, 20, 21, 34, 35, 49–50, 70, 72, 74, 80–81, 91, 117, 124, 135, 136–37, 143, 156, 182, 228–29) © AP/NTB Scanpix (209) © Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (22, 23, 25, 26, 63, 89, 195 øverst, 198–99, 234–35) © Atelier KK/UBB (43, 56, 84, 151, 188–89) © Jacques Boyer/Roger Viollet (32–33, 42, 222–23) © Brente steders regulering/Riksarkivet (170, 172) © Bøhler & Larsen/Riksarkivet (36) © Anders Ragnar Bugge/Riksantikvaren (150) © Victor Console/Daily Mail/REX/ Shutterstock/NTB Scanpix (60) © Finnmark Fylkesbibliotek (86, 87) © Karl Harstad/ Oslo Museum (157) © Adam Chr. Hassel/NTNU UB (176) © Hvalfangstmuseets fotoarkiv (220) © Per Høst/Riksarkivet (106, 148) © Kate Indrevær/Finnmark Fylkesbibliotek (45) © Mandal Jensen/Statsarkivet i Kristiansand (38) © Thv. Kierulf/Norsk Skogmuseum (242) © Karl Kornelius Kleppe/Finnmark Fylkesbibliotek (85) © Knud Knudsen & Co/UBB ( 191) © Esther Langberg/Oslo Museum (230) © Tor Erik H. Mathiesen/VG/NTB Scanpix (203) © Tore Meek/NTB Scanpix (7) © Mittet & Co AS/Oslo Museum (154) © Gunnar O. Moseng/Musea i Nord-Østerdalen (68) © Ingvald Møllerstad/Aftenposten/NTB Scanpix (forside, 14, 19, 92, 94, 169, 187, 219) © Thomas Neuman/Riksarkivet (110, 183) © Herman Christian Neupert/Norsk Folkemuseum (12, 168) © Bertil Norberg/Statsarkivet i Stavanger (107) © Norsk Skogmuseum (225) © NPK/NTB Scanpix (46) © NTB Scanpix (6, 13, 15, 16, 17, 24, 27, 29, 30, 40, 41, 50, 51, 52, 53, 58, 62, 65, 66, 67, 69, 75, 76, 82, 88, 90, 96, 97, 98, 99, 100, 101, 102–03, 105, 108, 111, 112–13, 114, 115, 118, 120–21, 122, 123, 125, 126, 127, 129, 130, 132, 133, 138, 140, 142–43, 144, 145, 154, 164, 165, 166, 173, 174, 175, 177, 178, 180, 181, 184, 185, 186, 190, 192, 193, 194, 195
nederst, 196, 197, 200, 201, 202, 204, 205, 206, 208, 210, 211, 212, 213, 214, 215, 218, 224, 226 begge, 227, 236, 238, 239, 240, 241, 243, 246) © Olai Schumann Olsen/UBB (57) © Kaja Pedersen/Norsk Industriarbeidermuseum (109, 139, 141, 160–61, 162–63, 245 nederst) © Cornelius Poppe/NTB Scanpix (119) Privat (131, 153) © Berit Roald/NTB Scanpix (179) © Alf Schrøder/Riksarkivet (39) © Statsarkivet i Kongsberg (37) © Statsarkivet i Stavanger (232, 233, 237) © Aage Storløkken/NTB Scanpix (47) © Gunnar Sjøwall/Oslo Museum (78) © Sturlason/Nasjonalbiblioteket (79) © Teigens Fotoatelier/DEXTRA Photo/Norsk Teknisk Museum (152) © TopFoto/NTB Scanpix (93, 128) © TT Nyhetsbyrån/NTB Scanpix (59) © Ukjent/Finnmark Fylkesbibliotek (44) © Ukjent/Musea i Nord-Østerdalen (231, 244 nederst, 245 øverst) © Ukjent/NTNU UB (28, 54, 104, ) © Ukjent/Oslo Museum (71, 95, 158, 159, 167) © Ukjent/Riksarkivet (146–47, 149) © Ukjent/Statsarkivet i Kristiansand (31, 142, 171, 244 øverst) © Universitetet i Oslo (UiO) (221) © George Willoughby/UBB (216–17) © Anders Beer Wilse/Norsk Folkemuseum (73, 77) © Anders Beer Wilse/Norsk Teknisk Museum (55) © Anders Beer Wilse/Oslo Museum (64, 134) © Anders Beer Wilse/Statsarkivet i Stavanger (116) © Zuma Press/NTB Scanpix (207)
253
254
© Font Forlag 2017 Grafisk design og omslag: Bengt Olsson, Concorde Billedredaksjon: Silje Iversen Hammersland, Berit Keilen, Ken Opprann, Knut Ola Ulvestad og Halfdan W. Freihow Papir: G-print (130 g) Trykk og innbinding: Livonia Print Forlaget vil rette en takk til NTB Scanpix, Norges største bildebyrå, for godt samarbeid og verdifull hjelp. En stor takk går også til Espen Søbye i Statistisk sentralbyrå.
FONT CLXXI Første utgave ISBN 978-82-8169-435-4 Første opplag www.fontforlag.no ORDET FONT kommer fra det latinske fons, som betyr kilde. I dag er ordet mest brukt i betydningen skrifttype, det typografiske utseendet til et sett av bokstaver og tegn. Allerede i det gamle Egypt eksisterte det to ulike skrifttyper (hieratisk og demotisk). Dette var hieroglyfer som enten var risset inn i stein eller skrevet på papyrus. Da Johann Gutenberg oppfant den europeiske boktrykkerkunsten i 1430-årene, ble det nødvendig å standardisere skrifttegnene. Datidens skrivemåte, gotisk, var svært snirklete og forseggjort, og det oppstod etter hvert forenklede versjoner. Rundt 1890 forsvant den gotiske skrivemåten fra daglig bruk, og antikva ble den dominerende gruppen av skrifttyper. Antikva bygger på den romerske monumentalskriften; den enkelte bokstav består av grunnstrek, hårstrek og små uthevinger kalt seriffer. Den andre hovedgruppen av skrifttyper kalles grotesk. Denne ble første gang brukt i 1916 av den engelske boktrykkeren William Caslon III, og kjennetegnes ved at bokstavene har like tykke streker og mangler seriffer. De fleste skrifttyper i alminnelig bruk tilhører enten gruppen antikva eller gruppen grotesk. Disse to gruppene kan igjen deles etter hvorvidt hver enkelt bokstav opptar like mye plass uansett utseende (for eksempel en M og en I), eller om det enkelte tegns plassbehov er relatert til dets utseende. Den siste retningen, kalt proporsjonale fonter, ble utviklet av den amerikanske avisindustrien for å spare trykksverte og papir, noe som forklarer bakgrunnen for navnet til en av de mest brukte typene i denne kategorien, Times. Proporsjonale fonter dominerer i dag produksjonen av aviser, blader og bøker. FONT FORLAG bruker antikvaskriften Trajan i sin logo. Denne ble utviklet av amerikanske Carol Twombly i 1989, og er stilistisk inspirert av den 40 meter høye Trajan-søylen, som ble reist i Roma mellom år 106 og 113 e.Kr. for å hedre keiser Trajans militære erobringer. Oppover langs denne søylen, som har en diameter på nær fire meter, løper et 200 meter langt spiralbånd med praktfulle relieffer. Søylens base er prydet med de ypperste eksempler på romersk skrift- og steinhoggerkunst. Disse inskripsjonene anses av mange som den viktigste inspirasjonskilden for de ulike antikvaskriftene. NORGES FOTOALBUM er satt med er satt med skrifttypen Garamond, en enkel og elegant antikvaskrift som er tro mot den franske renessansens idealer. Denne fonten er oppkalt etter den franske typografen og forleggeren Claude Garamond (1490–1561). Skrifttypene han utviklet mellom 1530 og 1545 er blant de mest kopierte typesnittene fra denne perioden.
256