Med forord av EVA BR ATHOLM
NORGES FOTOALBUM 1970–1979 Bidragsytere: HEGE ULSTEIN TER JE SVABØ KARIANNE BJELLÅS GILJE EINAR LIE HEGE DUCKERT ATLE NIELSEN KEN OPPRANN KNUT OLAV ÅMÅS
font
forord
Er han sexy? Nei, han tar oppvasken
Eva Bratholm
Side 7
kultur
Hege Duckert
Nye stjerner i Kollen
Side 51
samfunn og media
Terje Svabø
På busstur i Troms
Side 81
tiårets person
Den fremsynte pioneren
Knut Olav Åmås
Side 119
tiårets fotografi
Ken Opprann
Tilstedeværelse og åndsfravær
Side 137
Arkitektur og design
Karianne Bjellås Gilje
Brutalt, eller?
Side 161
Politikk
Hege Ulstein
Det personlige er det politiske
Idrett
Atle Nielsen
Saken er karbonade!
Økonomi og næringsliv
Side 193
Oljealderen kommer Side 209 Appendiks Side 247
Einar Lie
Side 177
5
6
Immatrikulering ved Universitetet i Oslo i august 1974.
forord
Er han sexy? Nei, han tar oppvasken. – Nei, nå tar De feil, lille frøken. Dette er et murhus, så det kan ikke rives. Dette svaret fikk min venninne da hun i 1971 intervjuet en beboer på Bakklandet i Trondheim om planene for å rive hele den gamle bebyggelsen til fordel for en motorvei. «Bakklandstangenten» var navnet på motorveien som skulle erstatte den nydelige, men litt vaklevorne trehusbebyggelsen langs Nidelva. Vi var gymnasiaster og hadde fått lov til å hjelpe noen studenter på sosiologi mellomfag på Lærerhøyskolen med å samle inn data om byfornyelsen. Vi følte oss viktige og voksne når vi slo om oss med begreper som «mjukdata» og «metode». «Byfornyelse» var et forhatt ord. Det betydde knus, riv og raser gamle trehus. Aksjonen vår het «Bymiljø 70» og rettet seg mot den blinde 60-tallstroen på bilen, betongen og veien. Kanskje var det tilfeldig at det var dette som vekket oss til handling, eller kanskje ikke. Noen av oss hadde hatt en oppvekst på 1950- og 60-tallet som var sterkt preget av datidens materialisme. Kjøleskap, linoleum, respatex, støvsuger, fryser, vaskemaskin og fremfor alt bil – ting var tema for uendelige samtaler i familiesammenkomster. Min mor kunne snakke om innetemperatur, isolasjon, panelovner, radiatorer, oljefyr og stråleovner i timevis. Planene om å rasere alt det gamle vekket et raseri i oss. Nå var det nok! Til helvete med motorveier og parkeringshus. 1970-tallet begynte trolig i 1968 og sluttet kanskje i 1977. Men for oss som ikke var født i etterkrigsårene, men inne på 50-tallet, eksploderte det hele i 1970. Ikke bare ble vi politisk bevisste, vi var overbevist om at vi betydde noe, at vi var drivkreftene i denne nye tida hvor alt var mulig og alt var tillatt. Jeg har vært heldig og har hatt et uvanlig interessant og spennende yrkesliv, men ikke på noe tidspunkt senere har jeg hatt en mer overveldende følelse av å leve intenst i min tid enn på første del av 70-tallet. Jeg gikk på Ringve Gymnas, ett av fire reformgymnas i landet med mulighet til å velge fag som sosialøkonomi, etnografi, filosofi, litteratur og samfunnskunnskap. Det var noe annet enn trøtt engelsklinje, latin og realfag.
Eva Bratholm (f. 1953) er journalist, forfatter og siden 2007 kommunikasjonsdirektør i Norad. Hun har jobbet i bl.a. Arbeider-Avisa, Arbeiderbladet og Dagbladet. I NRK har hun vært ansatt i Dagsrevyen, vært programleder for Bokbadet og korrespondent i Washington DC. Hun har også vært korrespondent i New York og ambassaderåd i New Dehli. Hun har skrevet flere bøker om og fra USA.
7
8
En lørdag på forsommeren i 1971 sto det et portrettintervju med John Olav Egeland i Dagbladet. Gøsta Hammarlund hadde tegnet den vakre unge mannen som ledet Norsk Gymnasiastsamband og var sjef for aksjonen Elev 70. Teksten var skrevet av sommervikar i redaksjonen, Terje Rød Larsen. Vi leste med interesse og følte at det var helt naturlig og selvsagt at han ble intervjuet, portrettert og tegnet. Det var jo han, oss og vi alt dreide seg om. Vi hadde en opplevelse av at alt var i bevegelse, og der – i sentrum av det hele – var vi. I tillegg hadde vi musikken på vår side. I 1970 kom Mungo Jerry med «In the Summertime», som fortsatt spilles i Reiseradioen på NRK. 70-tallsmusikken var tidens lydspor. David Bowie, Dire Straits, Cat Stevens, Lou Reed, Simon & Garfunkel og for min egen del Neil Young. Året etter artium var jeg lærervikar på Mausundvær, ytterst i havgapet utenfor Frøya på Trøndelagskysten. Jeg delte hybel med Kirsten fra Tingvoll på Nordmøre. Hun hadde kjøpt seg stereoanlegg. Det var kjempedyrt og hun hadde ikke penger til plater. Men hun hadde én, Harvest med Neil Young. Den ble spilt om og om igjen hele døgnet. «Heart of gold» vil forever bli mitt akkompagnement til 70-tallet. Litt senere skulle musikken bli mer preget av viser og politiske budskap. Vi kunne ikke tenke oss noe annet enn at viser var det vi skulle høre på. Men egentlig var ABBA, Bee Gees og Roberta Flack vel så representative for tiåret. I 1972 var det folkeavstemning om EF. Til min store sorg var jeg for ung til å ha stemmerett, men det hindret ikke et sterkt engasjement for å stemme nei til forsvar for «norsk sjølråderett». Idag er jeg en sterk tilhenger av forpliktende internasjonalt samarbeid og ikke så begeistret for å skilte med såkalt råderett. Men den gangen gikk vi fulle av selvtillit på husbesøk for å overbevise folk om å stemme nei. De må ha lurt, trondheimerne, da det ringte på døra og der sto en attenåring for å belære dem om internasjonal poltikk! Dette var i jakkemerkenes glanstid. «Stem nei» hadde sin periode. Det var temmelig greit å ha det på bikinien eller topplua. Til og med senterpartister brukte det grønne merket. Men med FNL-merket var det alvor. Det var sylskarpt definerende. Et symbol på venn eller fiende. Det lille hvite merket som kunngjorde sympati for Nord-Vietnam og ikke minst motstand mot USA, hadde en rød og blå kjerne, en gul stjerne i midten og teksten: «Seier for FNL». Med det på jakka hadde du valgt side. Ikke bare i Vietnamkrigen,
men også i spørsmål om kvinners rettigheter, selvbestemt abort, utbygging av Alta-vassdraget, atomkraft, EF og 50 mils fiskerigrense. Kjærlighetslivet var som det alltid har vært. Vi var par og kjærester. Vi var sammen, det ble slutt og så kom nye kjærester. Men sett i tilbakeblikk, snakket vi annerledes om det på 70-tallet. Tiltrekning, begjær og «det bruser i blodet» interesserte oss midt i ryggen, sa vi. Var han likestilt, tok han oppvasken og forsto han kvinners kamp? Dette var spørsmålene vi stilte oss. Her gjengitt i de første strofene av Märta Tikkanens «Århundradets kärlekssaga» fra 1979: Behåll dina rosor duka av bordet istället Om vi mente det, var en annen sak. Dette dilemmaet ble belyst av en av 70-tallets store satirikere, Ole Paus, i visa «Hvorfor ligger ingen med meg ...» fra 1979. Den heter egentlig «Jeg er så glad i dyr» og kalles også «Myk manns sang». I den klager den perfekt likestilte mannen på at det er for lite action og satisfaction. På vår måte var vi forfengelige. Jeg hadde en utrolig fin mørkebrun cord fløyelsbukse som jeg hadde sydd selv. I det hele tatt var brun tiårets farge, gjerne matchet med lilla. Med cordfløyelsbuksa, en naturhvit bestefarstrøye med knappestolpe og et kjede av treperler rundt halsen, kunne det ikke bli bedre. Til alt hell hadde jeg tykt blondt hår som lot seg dele i midtskill. Jeg tror aldri jeg har følt meg vakrere enn en høstfredag 1972, i nettopp dette antrekket, på vei til Klubbaften i Studentersamfundet i Trondheim. Men det internasjonale bildet innbød ikke til tull og pynt. Vietnamkrigen var forferdelig og meningsløs. Under sommer-OL i München i 1972 kom terrorgruppa Svart September seg inn til den israelske troppen i deltakerlandsbyen – 11 mennesker lå døde igjen. I 1973 var det kupp i Chile. Víctor Jara ble drept på stadion i Santiago. Året etter gikk USAs president Richard Nixon av i vanære. Baader-Meinhof angrep den vesttyske ambassaden i Stockholm. Gruppa som også gikk under navnet Rote Armee Fraktion, opererte utover i tiåret med gisselaksjoner, drap og flykapringer. De kidnappet sjefen for den tyske arbeidsgiverforeningen, Hanns-Martin Schleyer, stappet ham inn i bagasjerommet på en bil og drepte ham.
9
1970-tallet var en fin tid for unge kvinner som ville opp og fram. Jeg ville gjerne prøve meg som journalist, til tross for at foreldrene mine advarte om at «det er slike folk som aldri betaler regningene sine». Jeg forsøkte meg i Arbeider-Avisa i Trondheim. Der hadde redaktør Per Åsen vært pressemedarbeider ved FN-delegasjonen i New York og var blitt informert om FNs internasjonale kvinneår i 1975. Han kom hjem og bestemte at alle sommer vikarene i avisa det året skulle være jenter, deriblant meg. En tilfeldighet som fikk livslang betydning for meg. Det var et tiår med sterke kontraster. På den ene siden p-pille og sex, på den andre siden en streng abortlov som det syntes umulig å få endret. På den ene siden tanker om frihet og revolusjonsromantikk, på den andre siden en presse som var uforsonlig partitro. I Arbeider-Avisa var det strengt forbudt å skrive noe kritisk om trafikkselskapet, sykehuset og kinoene, fordi det var arbeiderpartifolk som ledet styrene. Jeg laget et intervju med stortingsrepresentantene Torild Skard fra SV og Astrid Gjertsen fra Høyre om internasjonal kvinnekamp på tvers av partigrensene. Saken kom aldri på trykk, fordi intervjuet ikke inkluderte en arbeiderpartikvinne. Slik var det. 10
AKP (ml). Dramaet i disse bokstavene er ikke mulig å forstå for den som ikke har opplevd det. Ml-bevegelsen omga oss hele tiden og gikk alltid ubønnhørlig til angrep. Jeg deltok i en såkalt «grunnsirkel» i marxismen-leninismen og Mao Tse-Tungs tenkning. Jeg har fortsatt materiellet fra den gang. Jeg kan ikke ha vært en altfor ivrig student, for i margene på heftene er det tegnet blomster, søte dyr og figurer. Pamfletten om «proletariatets diktatur» er for eksempel omkranset av små hoppende kaniner. En vinterkveld i januar 1971 var min interesse over. Det var et møte på kafeteriaen Trocadero i Industribygget i Innherredsveien i Trondheim. En etter en gikk ungdommene fram på gulvet og sa at de var villig til å «tjene folket» og bli medlem. En slik emissær-vekkelse i en bevegelse med klare autoritære drag, var ikke for meg. Men du verden som det lærte oss politikk. Vi som ikke ble med i bevegelsen, måtte argumentere og fekte mot beinharde ml-ere til enhver tid. Olav Versto, tidligere redaktør i VG, og jeg var skjønt enige om at det var aggressive ml-ere på 1970-tallet som hadde æren for at vi begge fikk karrierer i politisk journalistikk. 1970-tallet ble på et vis lei av seg selv. Jeg flyttet til Oslo i 1977 for å jobbe i Arbeiderbladet. Fortsatt partipresse med journalistisk deltagelse på
Arbeiderpartiets gruppemøter på Stortinget, men likevel med noe mer takhøyde enn partiavisen i hjembyen. Blant kollegene mine var Bjørn Hansen og Erling Borgen. I avisas kulisser vaket Arne Treholt og Einar Førde. Det var spennende. Tiårets kulturelle og politiske motkrefter bleknet. Parodiene på 70-tallet blomstret lenge før årtiets slutt. Bare popmusikken holdt koken. På tampen av tiåret kom Pink Floyd med «The Wall», et album som har holdt seg langt inn vår tid. I 1977 rykket Rosenborg ned i 2. divisjon og Elvis døde. Året etter kom det første Se og Hør. I 1979 ble Margaret Thatcher statsminister i Storbritannia. «There is no such thing as society» var hennes credo. Det var over. Rett rundt hjørnet ventet de store skulderputene, mohairgenserne og joggedressene fra Bik Bok og Poco Loco. De mørkebrune cordfløyelsbuksene lå igjen i Trondheim.
11
12
Karl Johans gate ved Universitetsplassen sommeren 1973.
13
Antall studenter økte kraftig utover på 70-tallet, og forelesningssalene på Blindern i Oslo var ofte overfylte.
14
Stand for Klassekampen og AKP (m-l) i Birkelunden i Oslo v책ren 1975. Et 책rs abonnement p책 ukeavisen kostet kr 75, og Klassekampens lydavis ble utgitt hver m책ned.
15
16
17
Ukebladet Aktuell inviterte i 1970 kjente mennesker til fotoautomaten pĂĽ Ă˜stbanen i Oslo, der de skulle ta bilde av seg selv. Her Arbeiderparti-politiker Reiulf Steen (1933-2014) i boksen.
50
Jahn Teigen i Popol Vuh pĂĽ Ragnarock i Holmenkollen 1973.
kultur
Nye stjerner i Kollen
M
idt i kirketiden søndag 17. juni 1973 tok nærmere 30 000 ungdommer trikken opp til Holmenkollen for å høre rockemusikk, danse, kysse og bade i Besserudtjernet. Ragnarock ble Norges største rockefestival, inspirert av Woodstockfestivalen i USA. Fire år tidligere hadde den samlet en halv million mennesker uten alvorlige voldsepisoder. To barn ble født og ingen vet vel riktig hvor mange som ble unnfanget. Ambisjonene til Ragnarock var å lage en liknende folkefest og å forene folkemusikk og rockemusikk – en kontroversiell krysning på begynnelsen av 1970-tallet. Felespilleren Sigbjørn Bernhoft Osa skal ha vært bekymret for at denne kulturelle overskridelsen kunne koste ham statsstipendiet, og skrev til Kulturdepartementet før han våget å opptre sammen med bergensbandet Saft: Han i bunad og de i busserull, han med hardingfele og de med el-gitar. Tretten band sto på scenen denne sommerdagen i Holmenkollen. Det fjortende, Aunt Mary, rakk aldri å spille, da tidsskjemaet sprakk. Men like viktig som aktiviteten på scenen var fellesskapet blant publikum. Et hav av langhåret ungdom kledd i dongeri, poncho og solbriller strakte den ene armen mot musikken og la den andre rundt en ukjent venn. Popol Vuh avsluttet og Jahn Teigen ble rockestjerne. Det gikk rykter om at han skulle overta som vokalist i Genesis etter Peter Gabriel. 1973 var et brytningsår i det kulturelle Norge. NRK var begynt med sendinger i farger, kvinnebladet Sirene kom med sitt første nummer, Dag Solstad skrev på 25. septemberplassen og Lillebjørn Nilsen lå elleve uker øverst på singellisten med den økologiske fredssangen Barn av regnbuen. Ungdom kunne se Jesus Christ Superstar på kino, og rockemusikk og politisk debatt i TV-programmet Flimra, riktignok fortsatt i svart/hvitt. Snart skulle også kong Olav ta trikken til Holmenkollen. Men det var for å gå på ski.
Hege Duckert (f. 1962) er journalist, redaktør og forfatter. Hun jobbet lenge i Dagbladet, bl.a. som kulturredaktør og redaktør for Magasinet. De senere årene har hun vært kulturredaktør i NRK. Duckert har utgitt flere bøker, bl.a. kvinneportrettene Mitt grådige hjerte og reisehåndboken Paris.
51
52
53
Den samfunnskritiske forfatteren Jens Bjørneboe (1920–1976) fotografert på Veierland utenfor Tønsberg i 1975. Det siste året av sitt liv bodde Bjørneboe alene i huset som sees i bakgrunnen.
54
Maleren Frans Widerberg (1934–2017) fotografert i sitt atelier i 1971.
55
Regissør Anja Breien under innspillingen av filmen «Hustruer» i 1974. Filmen handler om tre gifte kvinner som forlater mann og barn i tre døgn og går på rangel. Temaet er kvinnefrigjøring og kvinnenes plass i familien, og filmen ble svært populær både blant publikum og kritikere.
56
Forfatter Hans Børli (1918–1989) ble overveldet da forlagsdirektør William Nygaard i 1974 overrakte ham 10 000 kr fra Mads Wiel Nygaards legat hjemme på Eidskog. Her på dørstokken med sin kone Magnhild og hunden.
Den folkekjære forfatteren Mikkjel Fønhus (1894–1973) skrev nærmere seksti bøker om dyr og fangstliv i nære og fjerne villmarker. Dette portrettet er tatt i Valdres i november 1972, et knapt år før Fønhus døde.
57
Forfatteren Inger Hagerup (1905– 1985) regnes som en av det forrige århundrets største norske lyrikere.
58
Arne Nordheim (1931–2010) opplevde en enorm popularitetsøkning da Frank Zappa (1940–1993) kom til København i 1973 og besvarte danske journalisters spørsmål om hva han håpet å oppleve i Skandinavia med at han mest av alt ønsket å treffe Arne Nordheim. Zappa var fascinert av de klanglige nyansene i Nordheims komposisjoner, og europeisk presse fikk det nå travelt med å sette seg inn i hans musikk. Et par dager senere spilte Frank Zappa & The Mothers of Invention på Kalvøyafestivalen i Bærum med Arne Nordheim på plass som Zappas gjest.
59
Den britiske punkgruppen Sex Pistols møter pressen i forbindelse med konserten pü Pingvin Club i Oslo i juli 1977.
118
Arve Johnsen på «Odin Drill» mai 1974.
tiårets person
Den fremsynte pioneren
O
ljeeventyret var utvilsomt det viktigste som hendte i Norge på 1970-tallet. Det endret hele det norske samfunnet og har gjort Norge til et av verdens aller rikeste land. Ett menneske personifiserer bedre enn noen andre det norske oljeeventyret: Arve Johnsen. «Den fremsynte pioneren i norsk oljeindustri», skriver Store norske leksikon. Johnsen kom fra posisjonen som statssekretær i Industridepartementet. Det var der han for alvor begynte å markere seg som en av hovedarkitektene bak det norske statsoljeselskapet. Statoil innledet sin virksomhet i 1972 og sikret størst mulig inntekter til Norge fra oljeutvinningen, spilte en nøkkelrolle i oppbyggingen av norsk oljeindustri, og hevdet norske interesser overfor utenlandske oljeselskaper. Siviløkonomen og juristen Arve Johnsen var bare 38 år gammel i 1972, men ble fra starten toppsjef i Statoil. Han beholdt stillingen frem til 1988. Først etter de enorme overskridelsene ved Mongstad-raffineriet gikk han av. Det var Johnsen selv som skapte navnet Statoil. Slik sett er bildet av Arve Johnsen i en hjelm med Statoil-logoen og med «Odin drill» ruvende i bakgrunnen, et sterkt symbolsk og ikonisk uttrykk for etableringen og konsolideringen av Norge som oljenasjon. Han var første og eneste ansatte på kontoret i Stavanger da Statoil kom i gang i 1972. Det gikk ikke lang tid før han hadde skapt et uhyre sterkt oljeselskap, mer uavhengig av politikere og forvaltning enn mange likte. Selv om flere andre bidro til utviklingen av Olje-Norge gjennom 1970-tallet, var det Arve Johnsen som hadde hovedrollen. Derfor er han Tiårets person.
Knut Olav Åmås (f. 1968) er dr. philos. i medievitenskap og cand.philol. i filosofi. Han har vært redaktør i Aftenposten, Samtiden og Universitetsforlaget. Fra 2014 er han direktør i Stiftelsen Fritt Ord, etter å ha vært statssekretær i Kulturdepartementet. Åmås har skrevet, redigert eller oversatt 18 bøker, bl.a. innen samfunnsdebatt, filosofi og biografi.
119
120
Under oljekrisen i 1973 tar kong Olav Holmenkollbanen til Voksenkollen for 책 g책 p책 ski. Han tilbyr seg 책 betale trikkebilletten med en tier, men hans adjutant hadde allerede betalt for ham.
121
Her går han av banen med sin hund «Sharme» og skistavene i hånden. Bildene av kongen på trikken er blitt stående i den kollektive hukommelsen som et symbol på et folkelig kongehus og et egalitært samfunn.
122
Kronprinsesse Sonja holder prins Haakon Magnus under dåpen i Slottskapellet 20. september 1973. Etter tidens lovgivning er han tronarving selv om han er to år yngre enn sin søster, prinsesse Märtha Louise. Fadderne er de tre skandinaviske monarker: kong Olav, kong Carl XVI Gustaf av Sverige og dronning Margrethe II av Danmark.
123
Karen Christine (Kim) Friele var i perioden 1966–1971 leder i Det Norske Forbundet av 1948, og deretter ansatt som generalsekretær fram til 1989. Frieles arbeid var sterkt medvirkende til at straffeloven § 213 som kriminaliserte homoseksuelle handlinger mellom menn, ble opphevet i 1972, at «homofili» ble strøket som psykiatrisk diagnose i 1978, og at Norge i 1981 utvidet straffelovens paragrafer mot rasisme (§§ 135a og 349a) til også å gjelde diskriminering i forbindelse med seksuell legning.
124
En avgjørende grunn til at Kjell Magne Bondevik bestemte seg for å satse full tid på politikken, var erfaringene han fikk etter at statsminister Lars Korvald (1916–2006) i oktober 1972 hentet ham til Statsministerens kontor som statssekretær. Bondevik var da 25 år gammel, og Norges yngste til å bekle en slik rolle. Han studerte teologi ved siden av jobben og var formann i Kristelig Folkepartis Ungdom, KrFU. Året etter ble han fast innvalgt på Stortinget for Møre og Romsdal.
125
Det er tidlig morgen og hektisk valgkampinnspurt i september 1975. Miljøvernminister Gro Harlem Brundtland (Ap) snakker i telefonen mens hennes ektemann, høyremann og NUPI-forsker, Arne Olav Brundtland, leter etter noen papirer, ikledd pysjamas. Han er ifølge Aftenposten «ikke noe særlig glad i å få høre at han er ’miljøvernministerens mann’, og forstår stadig bedre de mange kvinner som på samme måte blir oppfattet som et vedheng til sine menn.»
126
SVs stortingsrepresentanter Berge Furre (1937-2016) og Finn Gustavsen (1926-2005) brøt sin taushetsplikt overfor Stortinget ved å offentliggjøre opplysninger fra en hemmeligstemplet rapport om navigasjonssystemet Loran C og Omega på norskekysten. Dette skjedde i et åpent møte i Folkets Hus i Oslo 22. august 1977. Dagen etter kom den hemmeligstemplede rapporten også ut som bok på Pax forlag. Spørsmålet om riksrett mot Furre og Gustavsen ble drøftet, men Odelstinget vedtok i 1979 å henlegge saken.
127
Eva Kolstad (1918–1999) ble i 1979 verdens første likestillingsombud. Her sammen med forbruker- og administrasjonsminister Kirsten Myklevoll (til høyre).
128
EEC-debatt: Statsminister Per Borten (Sp), Arbeiderpartiets leder Trygve Bratteli og stortingspresident Bernt Ingvaldsen (H) i munter samtale før EF-debatt i Stortinget i februar 1970.
129
Statsminister Odvar Nordli (Ap) i samtale med utenriksminister Knut Frydenlund umiddelbart før han fremlegger sin tiltredelseserklÌring for Stortinget i januar 1976. Bak statsministeren sees fra venstre Reidar T. Larsen (SV), Jo Benkow (H) og Thor-Eirik Gulbrandsen (Ap).
136
LĂŚstadianere samlet til stevne i Skibotn i Troms 1972.
tiårets fotografi
Tilstedeværelse og åndsfravær
I
desember 1972 samlet to tusen læstadianere seg til vinterstevne i Skibotn kapell i Troms. Kirkerommet var fylt til trengsel. 125 års-jubileet for bevegelsens innpass i Norge skulle markeres. En av dem som var tilstede var Aftenpostens og A-magasinets faste fotograf, Rolf M. Aagaard. «Vanligvis tar jeg mange bilder når jeg er på jobb. Men her var stillheten så øredøvende at klikket fra kameraet var som å skjære i hud», erindrer Aagaard om atmosfæren som møtte han. Flere av bildene Aagaard tok fra galleriet denne dagen viser et tettpakket kapell. Men det er akkurat dette øyeblikket, dette fotografiet, som fanger min oppmerksomhet. Kanskje fordi det så sterkt illustrerer menneskets iboende individualisme. Ansiktsuttrykkene rommer både tilstedeværelse og åndsfravær. Aldersforskjeller, variasjoner i kroppsspråk og fraværet av religiøse symboler gjør situasjonen gjenkjennelig og lett å identifisere seg med. Det var da han ble spurt om han ville stille ut fotografier på Lillehammer Kunstmuseum i 2003 at bildet dukket opp. Direktør Svein Olav Hoff foreslo at Aagaard skulle stille ut sammen med en annen fotograf. Valget falt på venn og kollega Tom Martinsen (1943–2007), en nestor i fotokretser og mangeårig fotograf i Dagbladet. De gikk gjennom hverandres fotografier for å finne bilder som var aktuelle for utstillingen, og i en boks med papirkopier lå fotografiet fra Skibotn, et bilde Aagaard ikke hadde ofret en tanke på mange år. «Jeg tror det har vært på trykk en gang, men jeg kan ikke huske det», sier han selv. Tom Martinsen mente det var et av de beste bildene Aagaard hadde tatt. Et fotografi som kan ses om og om igjen. Et fotografi for evigheten.
Ken Opprann (f. 1958) er fotograf og arbeider i hovedsak med reportasje- og dokumentarsaker. Han har jobbet for bl.a. Aftenposten. Opprann har utgitt flere bøker, bl.a. Vi bygde operaen, en fotodokumentasjon av bygningsarbeidet i Bjørvika. Opprann har vunnet «Årets bilde» og en rekke andre norske og internasjonale priser for sine arbeider.
137
252
Bildeliste © Terje H.T. Andersen/Aftenposten/NTB scanpix (183) © AP/NTB scanpix (196) © Bjørn Aslaksen/VG/NTB scanpix (52, 64) © Hans Hvide Bang/NTB scanpix (239) © Erik Berglund/Aftenposten/NTB scanpix (23, 76, 129, 138) © Jarle Bruvik/NTB scanpix (83) © Ole A. Buenget/NTB scanpix (158) © Sverre A. Børretzen/Aktuell/NTB scanpix (39, 43, 217) © Jan Collsiöö/NTB scanpix (22) © Jan Dahl/NTB scanpix (69, 179) © Per Ervik/NTB scanpix (42, 166) © Bjørn Finstad/Aftenposten/NTB scanpix (66, 128) © Bjørn Fjørtoft/Aftenposten/NTB scanpix (38, 74, 154) © Ole Chr. Frenning/Aftenposten/NTB scanpix (116 o, 235 n) © Jan Greve/VG/NTB scanpix (84, 197, 200) © Dagfinn Grønoset/NTB scanpix (148) © Terje Gustavsen/Aftenposten/NTB scanpix (222) © Svein Hammerstad/NTB scanpix (144, 244) © Olav Hasselknippe/VG/NTB scanpix (218) © Arild Hinna/NTB scanpix (224) © Arne Iversen/VG/NTB scanpix (88) © H. Iversen/Aftenposten/NTB scanpix (71) © Oddvar Walle Jensen/NTB scanpix (90, 199, 203) © Berit Keilen/NTB scanpix (20, 172) © Keystone Pictures USA/Zuma Press (63) © Svein Kløvig/NTB scanpix (44) © Vidar Knai/NTB scanpix (65o, 77, 123) © Tom A. Kolstad/Aftenposten/NTB scanpix (125, 146) © Reidar L./VG/NTB scanpix (94) © Ola Lagarhus/NTB scanpix (141) © Henrik Laurvik/NTB scanpix (29, 59, 73, 180, 206, 210) © Jan Petter Lynau/VG/NTB scanpix (112) © Morten Løberg/NTB scanpix (205) © Per Løchen/Aftenposten/NTB scanpix (215) © Jan A. Martinsen/Aftenposten/NTB scanpix (12, 35, 107n, 108, 120, 121o, 121n, 133, 169o, 192) © Tor Erik H. Mathiesen/VG/NTB scanpix (193) © Oddbjørn Monsen/Aftenposten/NTB scanpix (82, 140, 171)
© John Myhre/Aftenposten/NTB scanpix (6, 21, 37, 49, 175, 227, 235 o) © Mimsy Møller/NTB scanpix (61) © Knut Nedrås/NTB scanpix (213) © NRK/NTB scanpix (67) © NTB scanpix (14, 16, 17, 24, 25, 28, 36, 48, 65 n, 70, 72, 78, 79, 86, 87, 94, 95, 96n, 99, 100, 101, 104, 106 o, 107 o, 111, 113, 114, 118, 122, 127, 132, 159, 176, 178, 186, 188, 189n, 190, 211, 212, 219, 221, 226n, 228, 231, 232, 234, 242 o, 242 n) © Oslo bymuseum (208) © Paul Owesen/NTB scanpix (182) © Cornelius Poppe/NTB scanpix (119) © Bjørn Reese/VG/NTB scanpix (195) © Berit Roald/NTB scanpix (177) © Bjørn Sigurdsøn/NTB scanpix (60, 102, 126) © Enok Skau/VG/NTB scanpix (170) © Tor M. Skillestad/Aftenposten/NTB scanpix (45, 97) © Knut Snare/Aftenposten/NTB scanpix (165, 223) © Aage Storløkken/NTB Scanpix (31, 50, 55, 62, 98, 124, 220, 243 o, 243 n) © Helge Sunde/NTB scanpix (110, 116n, 117, 143, 149, 156, 185, 191, 204, 214) © Per Svensson/Aftenposten/NTB scanpix (106n, 155, 167, 174) © Teigens Fotoatelier (160) © Erik Thorberg/NTB scanpix (46, 134, 135, 168, 187, 189o, 226o, 236, 237, 241) © Rolf Chr. Ulrichsen/Aftenposten/NTB scanpix (32, 33, 56, 184, 216, 238, 246) © Universitetet i Oslo (UiO) (209) © Hilde Unosen / Dagsavisen / Samfoto (81) © VG/NTB scanpix (142) © Per Wangen/Aftenposten/NTB scanpix (30) © Odd Ween/NTB scanpix (18, 19, 240) © Rolf M. Aagaard (136) © Rolf M. Aagaard/Aftenposten/NTB Scanpix (13, 26, 34, 68, 80, 130, 164, 202, 225, 229, 233, 245) © Brynjulv Aartun/Aftenposten/NTB scanpix (58, 75, 92, 115, 150, 162, 207) © Ivar Aaserud/NTB scanpix (40, 41, 47, 54, 57 o, 57 n, 96 o, 152, 169 n, 173, 194, 198, 201, 230) Private bilder (7, 137, 161)
253
254
© Font Forlag 2017 Grafisk design og omslag: Bengt Olsson, Concorde Billedredaksjon: Silje Iversen Hammersland, Berit Keilen, Ken Opprann, Kjersti Herland Johnsen, Knut Ola Ulvestad Papir: G-print (130 g) Trykk og innbinding: Livonia Print Forlaget vil rette en takk til NTB Scanpix, Norges største bildebyrå, for godt samarbeid og verdifull hjelp. En stor takk går også til Espen Søbye i Statistisk sentralbyrå.
FONT CLXVIII Første utgave ISBN 978-82-8169-407-1 Første opplag
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorganisasjon for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.fontforlag.no ORDET FONT kommer fra det latinske fons, som betyr kilde. I dag er ordet mest brukt i betydningen skrifttype, det typografiske utseendet til et sett av bokstaver og tegn. Allerede i det gamle Egypt eksisterte det to ulike skrifttyper (hieratisk og demotisk). Dette var hieroglyfer som enten var risset inn i stein eller skrevet på papyrus. Da Johann Gutenberg oppfant den europeiske boktrykkerkunsten i 1430-årene, ble det nødvendig å standardisere skrifttegnene. Datidens skrivemåte, gotisk, var svært snirklete og forseggjort, og det oppstod etter hvert forenklede versjoner. Rundt 1890 forsvant den gotiske skrivemåten fra daglig bruk, og antikva ble den dominerende gruppen av skrifttyper. Antikva bygger på den romerske monumentalskriften; den enkelte bokstav består av grunnstrek, hårstrek og små uthevinger kalt seriffer. Den andre hovedgruppen av skrifttyper kalles grotesk. Denne ble første gang brukt i 1916 av den engelske boktrykkeren William Caslon III, og kjennetegnes ved at bokstavene har like tykke streker og mangler seriffer. De fleste skrifttyper i alminnelig bruk tilhører enten gruppen antikva eller gruppen grotesk. Disse to gruppene kan igjen deles etter hvorvidt hver enkelt bokstav opptar like mye plass uansett utseende (for eksempel en M og en I), eller om det enkelte tegns plassbehov er relatert til dets utseende. Den siste retningen, kalt proporsjonale fonter, ble utviklet av den amerikanske avisindustrien for å spare trykksverte og papir, noe som forklarer bakgrunnen for navnet til en av de mest brukte typene i denne kategorien, Times. Proporsjonale fonter dominerer i dag produksjonen av aviser, blader og bøker. FONT FORLAG bruker antikvaskriften Trajan i sin logo. Denne ble utviklet av amerikanske Carol Twombly i 1989, og er stilistisk inspirert av den 40 meter høye Trajan-søylen, som ble reist i Roma mellom år 106 og 113 e.Kr. for å hedre keiser Trajans militære erobringer. Oppover langs denne søylen, som har en diameter på nær fire meter, løper et 200 meter langt spiralbånd med praktfulle relieffer. Søylens base er prydet med de ypperste eksempler på romersk skrift- og steinhoggerkunst. Disse inskripsjonene anses av mange som den viktigste inspirasjonskilden for de ulike antikvaskriftene. NORGES FOTOALBUM er satt med er satt med skrifttypen Garamond, en enkel og elegant antikvaskrift som er tro mot den franske renessansens idealer. Denne fonten er oppkalt etter den franske typografen og forleggeren Claude Garamond (1490–1561). Skrifttypene han utviklet mellom 1530 og 1545 er blant de mest kopierte typesnittene fra denne perioden.
256