J贸n K alman Stef谩nsson
Gutten Oversatt av Tone Myklebost
For l age t Pr ess
Innhold
Himmelrike og helvete 7 Englenes sorg 167 Menneskets hjerte 421
Gut ten, sjøen og det tapte par adis
D
et er i de årene da vi helt sikkert fremdeles levde. Mars måned og en verden hvit av snø, skjønt ikke helt hvit, her blir det aldri helt hvitt, samme hvor mye snøen laver ned, om så himmel og hav fryser sammen og kulden når helt inn i hjertet der drømmene bor, så seirer det hvite aldri. Bergveggene i fjellet river den straks av seg og rager kullsvarte ut i en hvit verden. Svarte reiser de seg opp over gutten og Bárdur, der de er på vei bort fra Plassen, vårt opphav og vår ende, verdens navle. Og verdens navle er latterlig og hovmodig. De går raskt, beina er unge, ilden brenner, dessuten løper de om kapp med mørket, noe som kanskje er på sin plass, for menneskers liv er et stadig kappløp med verdens mørke, svikene, grusomheten, feigheten, et kappløp som ofte virker håpløst, men vi løper likevel, og imens lever håpet. Bárdur og gutten har bare tenkt å gå fra mørket eller skumringen, rekke frem før det til buene, rorbuene, gå side om side deler av veien, det er aller best, for spor som ligger jamsides, vitner om samfølelse, og da er livet ikke så ensomt. Men veien er flere steder bare en smal sti som bukter seg som en frossen orm i snøen, og da må gutten gå bak og se på skohælene til Bárdur, på skinnsekken som han bærer på ryggen, på den svarte, flokete manken og hodet som sitter trygt på de brede skuldrene. De må gå langs steinete fjærer, tråkle seg frem ytterst langs bergkanten, og verst er det i Uføret; et tau festet i berget, en stupbratt fjellside ovenfor, en stupbratt bergvegg nedenfor, og den sugende grønnlige sjøen, tretti meter rett ned, fjellsiden reiser seg drøyt seks hundre meter rett opp, og tinden er skjult i skyene. Sjøen på den ene siden, bratte og himmelhøye fjell på den andre; der har vi egentlig hele vår historie. Øvrighet og kjøpmenn rår kanskje over de fattigslige dagene våre, men fjellene og havet hersker over livet, de er skjebnen, slik tenker vi i alle fall, og slik ville du naturligvis ha følt det om du hadde våknet og sovnet i tiår etter tiår under de samme fjellene, brystet ditt hadde hevet 17
Jón Kalman Stefánsson
og senket seg i takt med havets åndedrett mot båtskallene våre. Det finnes knapt noe vakrere enn havet på gode dager, eller i klare netter, når det drømmer og måneskinnet er dets drømmer. Men havet er ikke det spor vakkert, og vi hater det mer enn noe annet når bølgene reiser seg titalls meter over båten, når brottsjøene skyller over oss og drukner oss som ynkelige kattunger, uansett hvor mye vi veiver med armene, roper på Gud og Jesus, drukner oss som ynkelige kattunger. Og da er alle like. Drittsekker og gode mennesker, kjemper og døgenikter, lykkelige og de ulykkelige. Det høres noen rop, et par desperate håndbevegelser og så er det som om vi aldri skulle ha vært her, den døde kroppen synker, blodet i den kjølner, minnene blir til ingenting, det kommer fisker og knubber borti leppene som ble kysset i går og sa de ordene som betyr mest av alt, knubber borti skuldrene som bar yngstebarnet på skuldrene og øynene ser ingenting lenger, de ligger på havets bunn. Sjøen er blåkald og aldri rolig, et pustende kjempevesen som vanligvis bærer over med oss, men iblant ikke, og da drukner vi; menneskets historie er ikke særlig komplisert. Vi ror helt sikkert ut i natt, sier Bárdur. De har akkurat tråklet seg frem over Uføret, tauet holdt, fjellet drepte dem ikke med steinkast. De ser begge utover havet, opp mot himmelen der mørket kommer fra, blåfargen er ikke lenger helt blå, et snev av kveld i luften, stranden på den andre siden er blitt mindre tydelig, som om den har trukket seg tilbake, er i ferd med å synke inn i det fjerne, denne stranden er nesten helt hvit fra fjæremål til flomål, og derfor henter den navnet sitt fra snø. Det er sannelig på tide, svarer gutten, ørlite andpusten etter vandringen. To timer siden de la av sted. Fikk seg kaffe og kaker på Det tyske bakeriet, gikk innom tre steder og trasket så med lange skritt ut fra Plassen, to timer i tungt slapseføre. De er våte på føttene, naturligvis er de våte, det var vi da alltid på den tiden, døden vil tørke dem, sa de gamle når noen klaget, iblant vet gamle folk mindre enn ingenting. Gutten retter på sekken, som er tung av slikt som vi ikke kan klare oss uten, Bárdur retter ikke på noen ting, han står bare og ser, plystrer en utydelig melodisnutt, virker ikke det minste sliten, faen heller, sier gutten, jeg peser som ei gammel bikkje, mens du ser ut som om du ikke har gått et eneste skritt 18
Himmelrike og helvete
i dag. Bárdur ser bort på ham med de brune, sydlandske øynene sine og gliser. Noen av oss har brune øyne, hit kommer det sjømenn fra fjerne steder, og det har det gjort i århundrer, for sjøen er en skattkiste. De kommer fra Frankrike, Spania, mange av dem har brune øyne, og noen legger igjen øyefargen hos en eller annen kvinne, seiler bort, kommer seg hjem igjen eller drukner. Ja, det er på tide, samtykker Bárdur. Det er en halv måned siden de sist rodde ut. Først raste stormen fra sørøst, det regnet, bakken fikk mørke flekker der jorden dukket frem under snøen, så dreide vinden mot nord, med piskende snøbyger i dagevis. Storm, regn og snø i fjorten dager, ikke en båt på sjøen og fisken får være trygg for mennesker en stakket stund, der nede i havets dype stillhet hvor intet uvær finner veien og de menneskene man ser, er druknet. Man kan si litt av hvert om druknede mennesker, men de er i alle fall ikke ute etter fisk, de er i grunnen ikke ute etter noe som helst, bortsett fra måneskinnet oppe på overflaten. Men to uker, og folk har iblant ikke greid å bevege seg mellom rorbuene på grunn av været, hylende uvær har visket ut landskapet, himmelen, himmelretningene, synsranden, ja, selve tiden, det som skulle bøtes er for lengst bøtt, lina er egnet og vasene greid ut, bortsett fra de som er knyttet til hjertet og kjønnsdriften. En og annen har kjempet seg frem i fjæra, lett etter skjell til agn. Noen har brukt tiden til å snekre, stelle med skinnklærne, men landliggedagene kan være lange, de kan strekke seg inn i evigheten. Enklest er det å holde ut ventetiden med spill, å spille og spille og bare reise seg for å gjøre sitt fornødne, kjempe seg ut i været og gjøre fra seg mellom fjæresteinene, men noen er likevel så late, eller kanskje ikke så altfor vakre innvendig, at de ikke gidder å gå helt ned i fjæra, men skiter oppe ved husveggen, sier så til ansvarshavende når de kommer inn: har en jobb til deg, kamerat! Gutten er rorbuas ansvarshavende og må derfor holde det rent utenfor, han er den yngste, den minst barske, tapte brytekampene og ble dermed dømt til jobben som ansvarshavende, og slik er det stadig vekk her i livet, de som ikke har styrke nok, må tørke opp skitten etter andre. To lange uker, og da været endelig ga seg, så det faktisk ut til at verden hadde vendt tilbake, se, der er himmelen, det er altså sant, den finnes, og synsranden er et faktum! 19
Jón Kalman Stefánsson I går hadde villskapen gitt seg såpass at de kunne rense stein fra båtstøa,
de kravlet rundt der tolv mann, fra begge rorbuene, to båtlag, slet med steinene som sjøen hadde kastet inn i støa, småstein som karene slengte unna, rispet seg til blods på, seks timers slit i den sleipe fjæra. I morges fikk de vestavind, ikke særlig sterk, men brenningene fra vest hindrer enhver sjøsetting, til å gråte over, nesten menneskeødeleggende å se på denne hvitfrådende hindringen når sjøen er tålelig bra utenfor. Men det døyver ergrelsen noe at torsken drar seg unna når vestavinden står på, den bare forsvinner, og dessuten gir det en ypperlig anledning til å ta en bytur. Folk dro i flokkevis fra hovedrorbua, fjæra var yrende full av sjøfolk og det krydde i fjellsidene. Bárdur og gutten skimter iblant en flokk foran seg og passer på at avstanden trekkes ut istedenfor sammen, det er de to som er på tur sammen, best slik, så mye som trengs å sies som bare er tiltenkt de to, om dikterkunsten, om drømmene og det som gjør at vi blir liggende våkne om natten. De har nettopp kommet seg over Uføret. Herfra er det omtrent en halvtimes gange tilbake til rorbua, og veien går for det meste langs den steinete fjæra der havet glefser etter dem. De står høyt oppe i fjellsiden, utsetter nedturen litt, ser utover mer enn ti kilometer med blåkald sjø som kaster seg liksom utålmodig frem og tilbake, inne i fjorden og mot den hvite stranden på den andre siden. Snøen blir aldri helt borte fra denne stranden, ingen sommer makter å smelte bort alt, og likevel bor det folk alle steder, selv i den minste vik. Der fisket er tålelig bra, står det en gård, og midt på sommeren grønnes den lille innmarken, blekgrønne moer strekker seg oppover lia og gul løvetann livner til i gresset, men enda lenger borte, i nordøst, ser de flere fjell reise seg i den grå vinterluften, det er Strandir, og der ender verden. Bárdur tar av seg sekken, fisker opp brennevinsflasken, de tar begge en stor slurk. Bárdur sukker, kikker mot venstre, ser ut på selve uthavet, dypt og mørkt, likevel tenker han ikke på verdens ende og evig kulde, men på mørkt, langt hår, hvordan det blåste foran ansiktet tidlig i januar og hvordan den mest dyrebare hånd i hele verden strøk det bort, hun heter Sigrídur, og inni Bárdur er det noe som skjelver når han sier navnet for seg selv. Gutten følger vennens blikk 20
Himmelrike og helvete
og sukker han også. Han vil utrette noe i dette livet, lære språk, se verden, lese tusen bøker, han vil finne kjernen, hvor den nå enn er, han vil finne ut om det eksisterer en kjerne, men iblant er det vanskelig å tenke og lese når man er utslitt etter en tung utror, gjennomvåt og kald etter tolv timer ute på slåtteengene, da kan tankene være så tunge at han knapt greier å løfte dem, og da er det langt inn til kjernen. Vestavinden blåser, og det mørkner langsomt over hodene deres. Faen, detter det ut av gutten, for han står der alene med tankene sine. Bárdur har lagt i vei nedover fjellsiden, det blåser, havet kaster på seg og Bárdur tenker på mørkt hår, på varm latter, på store øyne som er blåere enn himmelen en skyfri juninatt. De er kommet ned i fjæra. Kravler rundt mellom de store rullesteinene, ettermiddagen blir mørkere og tetner til rundt dem, de går videre, skynder seg de siste minuttene og når rorbuene en tanke før skumringen. Dette er to nesten nye rorbuer med loft, og de står rett ovenfor båtstøa, to seksæringer ligger hvelvet og fastgjort i fjæra. En stor, ruglet knaus
stikker ut i sjøen rett utenfor rorbuene, den gjør landgangen lettere, men skygger for hovedrorbuene, som ligger en halvtimes gange unna, tretti til førti rorbuer og godt og vel halvparten av dem nesten nye, slik som deres, med soveloft, men en god del er også fra tidligere tider og har bare én etasje; båtlagene sover og egner linene og spiser i samme rom. Tretti til førti hus, kanskje bortimot femti, vi husker ikke så nøye lenger, det er så mye som blir glemt, skylt ut: så har vi da også smått om senn lært oss å stole på følelsene, og slett ikke på minnet. Faen, ikke annet enn annonser, mumler Bárdur. De er kommet inn i rorbua, opp på loftet, sitter på sengen, det er fire senger til de seks mennene og kokka, kvinnen som ordner med maten, ovnen, rengjøringen. Bárdur og gutten sover andføttes, jeg ligger sammen med tærne dine, sier gutten iblant, nok for ham å snu på hodet, så lyser vennens ullsokker mot ham. Bárdur er storfotet, han har satt seg med føttene i sengen og småskjeller for seg selv, ikke annet enn annonser, og sikter til avisen som gis ut i Plassen, med ett nummer i uken, fire sider og siste side gjerne spekket med annonser. Bárdur legger avisen fra seg, og de tar opp av sekken 21
Jón Kalman Stefánsson
resten av det som gjør livet verdt å leve, om vi ser bort fra, i deres tilfelle, røde lepper, drømmer og mykt hår. Det er ikke mulig å legge røde lepper og drømmer i en sekk og ha med seg inn i ei rorbu, du kan ikke engang kjøpe det, enda det er fem butikker i Plassen og utvalget er svimlende stort når det er på sitt beste ved midtsommertid. Kanskje blir det aldri mulig å kjøpe det som er det viktigste av alt, nei, naturligvis ikke, slik er det nå, dessverre, eller rettere sagt, gudskjelov. De har tømt sekkene og innholdet ligger på sengen. Tre aviser, to av dem utgitt i Reykjavik, kaffe, kandis, rugbrød, søtt brød fra Det tyske bakeriet, to bøker fra den gamle, blinde skipperens bibliotek, Niels Juul, Danmarks største Søhelt og Miltons Det tapte paradis i Jón Thorlákssons oversettelse, og i tillegg to som de hadde kjøpt i fellesskap på Apoteket hos Sigurdur lege, Eiríkur fra Brúns ferdasaga og Jón Olafssons lærebok i det engelske språk. Sigurdur har medisin- og bokutsalg i samme hus, bøkene dufter så av medisin at vi blir friske som fisker og fri for alle sykdommer bare ved å lukte på dem, så ikke kom her og si at det ikke er bra for helsa å lese bøker. Hva vil dere med denne? spør kokka Andrea, tar opp læreboken og begynner å bla i den. Så vi kan si jeg elsker deg og begjærer deg på engelsk, svarer Bárdur. Det var da en god idé, sier hun og setter seg ned med boken. Gutten hadde med tre flasker kinesisk livseliksir, én til seg selv, én til Andrea, den tredje til Árni som ikke er kommet ennå, det er ikke Einar og Gvendur heller, de skulle bruke dagen til å drive omkring mellom rorbuene, drive dank, som det heter. Formannen Pétur holdt seg derimot i rorbua hele dagen, renset skinnklærne sine og satte dem inn med fersk skatelever, reparerte sjøskoene, stakk ut i saltskuret en gang med Andrea, de bredte seilduk over den stadig voksende stabelen av saltfisk, den er blitt så høy at Pétur ikke trenger å bøye seg mens han holder på. De har vært gift i tjue år, og nå henger skinnklærne hans nede, henger der inne mellom fangstredskapene, det lukter sterkt av klærne nå, men de blir myke og medgjørlige når de legger ut i natt. Renslig mann, han Pétur, akkurat som broren, Gudmundur, som er formann på den andre båten, omkring ti meter mellom rorbuene, men brødrene snakker ikke sammen, har ikke gjort det på godt og vel et tiår, det er visst ingen som vet hvorfor. Andrea legger fra seg boken og går for å varme kaffe på ovnen. I mor22
Himmelrike og helvete
ges hadde det vært helt tomt for kaffe, noe som virkelig er urovekkende, og snart fyller kaffeduften soveloftet, den smyger seg ned og fortrenger lukten av fiskeredskaper og mer eller mindre rengjorte skinnklær. Lemmen i gulvet løfter seg, og Pétur kommer opp med sitt svarte hår, sitt svarte skjegg og litt skjeve øyne, ansiktet er som garvet skinn, kommer som djevelen opp fra helvete og hit til kaffens himmelrike, ser nesten glad ut, det er ikke småtteri den kaffen kan utrette. Pétur smilte for første gang da han var åtte år, sa Bárdur en gang, for andre gang da han så Andrea første gang; og nå venter vi på den tredje, slo gutten fast. Lemmen i gulvet åpnes på ny, den onde er sjelden alene, mumler gutten, og rommet skrumper liksom sammen når Gvendur er kommet helt opp, så bred over skuldrene at ingen kvinne greier å omfavne ham skikkelig. Einar kommer hakk i hæl, halvparten så stor, tynn og smal, men merkelig sterk, hvor i all verden får denne magre skrotten kreftene sine fra, kanskje fra villskapen, for de svarte øynene skyter gnister selv i søvne. Ja, der kommer dere, sier Andrea og heller kaffe i koppene deres. Ja ha, sier Pétur, og dere har brukt hele dagen til å prate vettet av dere. Det tar vel knapt hele dagen, sier gutten, og koppen i Andreas hånd skjelver et øyeblikk idet hun undertrykker et fnis. Einar knytter neven og hytter mot gutten, freser et eller annet, men snakker så utydelig at det er umulig å forstå mer enn halvparten, han mangler noen tenner, det mørke skjegget er mektig og henger halvveis foran munnen, det tynne og bustete håret er nesten grått, men så drikker de kaffen. De sitter hver og en på sengene sine, og ute er det skumring. Andrea skrur opp veken i lampen, det er vinduer i begge gavler, det ene rammer inn fjell, det andre himmel og hav, de rammer inn tilværelsen vår, og en lang stund høres ikke annet enn havets sug og den fornøyde kaffeslurpingen. Gvendur og Einar sitter sammen og deler en av avisene mellom seg. Andrea kikker på den engelske læreboken, prøver å gjøre livet sitt større med et nytt språk, Pétur stirrer bare fremfor seg, gutten og Bárdur med hver sin avis, nå mangler bare Árni. Han reiste hjem forleden dag etter at de hadde renset opp i båtstøa, kjempet seg gjennom stormbyger fra nord, gjennom frost og snø, så ikke hånd for seg, men fant likevel veien, seks timers gange hjem til gården, han er så ung at kona trekker i ham, hadde Andrea sagt, ja, han 23
Jón Kalman Stefánsson
løper etter den helvetes pikken sin, sa Einar og virket plutselig eitrende sint. Jeg vet at du hverken kan tro det eller forestille deg en sånn tanke, sa hun da til Einar med et halvt øye på mannen sin, men det finnes faktisk menn som består av mer enn muskler og begjær etter fisk og det som finnes mellom kvinnebeina. Kanskje visste Andrea om brevet som Árni hadde båret med seg inne på brystet. Gutten hadde skrevet det for ham, og det var ikke første gang Árni hadde bedt ham om å skrive et brev til kona, Sesselja, hun leser det når vi ligger der sammen og alle er sovnet, sa Árni en gang, og leser det mange ganger når jeg ikke er der. «Jeg savner deg,» skrev gutten, «jeg savner deg når jeg våkner, når jeg griper om årene, jeg savner deg når jeg egner lina, når jeg flekker fisken, jeg savner å høre barna le og spørre om noe som jeg ikke kan svare på, men som jeg vet at du sikkert kan, jeg savner leppene dine, jeg savner brystene og jeg savner skjødet» – nei, det der må du ikke skrive, hadde Árni sagt der han tittet over guttens skulder. Får jeg ikke skrive «savner skjødet»? Árni ristet på hodet. Men jeg prøver bare å skrive det du tenker, slik som alltid, og du savner skjødet, det må du da gjøre? Det raker da ikke deg, dessuten ville jeg aldri brukt det ordet, skjød. Hvilket ord bruker du, da? Hvilket ord jeg bruker, jeg sier … nei, faen heller om det raker deg! Og gutten måtte stryke ut dette ordet skjødet og skrev i stedet «duften av deg». Men kanskje, tenkte han, prøver Sesselja å se hvilket ord som er klusset over, hun vet at jeg skriver brevet for Árni, hun gransker ordet nøye, og når hun endelig greier å lese det, og det greier hun, da tenker hun på meg. Gutten sitter i sengen, kikker i avisen og prøver å skyve bildet fra seg: Sesselja som leser dette varme, myke, fuktige og forbudte ordet. Hun gransker nøye og leser ordet, hvisker det for seg selv, det går en lett iling gjennom henne, og hun tenker på meg. Han svelger, prøver å konsentrere seg om avisen, leser omtaler av alltingsmenn, leser om Gísli, overlæreren her i Plassen vår, som ikke hadde våget seg på skolen på tre dager på grunn av drikking, det er mye et menneske må tåle, tenk å måtte undervise og drikke på samme tid, og Émile Zola har gitt ut en roman, hundre tusen eksemplarer ble solgt de første tre ukene. Gutten titter opp et øyeblikk og prøver å se for seg hundre tusen mennesker som sitter og leser samme bok, men det er 24
Himmelrike og helvete
knapt mulig å se for seg en slik mengde, og i hvert fall ikke hvis man bor her oppe ved Nordpolen. Han stirrer tankefull fremfor seg, men skynder seg å kikke ned i avisen igjen når han blir var at han er begynt å tenke på Sesselja igjen, der hun leser dette ordet og tenker på ham, han dukker vilkårlig ned i avisen og leser: seks menn druknet i Faxaflói. De var på vei fra Akranes til Reykjavik i en seksæring. Faxaflói er bred. Hvor bred? Så bred at livet ikke når over. Så blir det kveld. De spiser kokt fisk med lever. Einar og Gvendur forteller nytt fra rorbuene, disse tretti til førti hu-
sene som klynger seg sammen på en grusbanke ovenfor den brede fjæra. Det er Einar som snakker, Gvendur brummer en gang iblant og ler når han tror at det passer. Førti rorbuer, fire til fem hundre sjømenn, dette er en mengde mennesker. Vi brøt, sier Einar, dro krok, sier Einar, og han der er sjuk, helvetes innvendig sjukdom, overlever nok knapt vinteren, han der er helt ute å kjøre, han der skal til Amerika i vår. Skjegget til Einar er nesten like svart som Péturs og rekker ned på brystet, han trenger skjerf, og han snakker og forteller, Andrea og Pétur lytter. Bárdur og gutten ligger andføttes i sengen, de leser, lukker ørene, kikker så vidt opp når det seiler et skip inn fjorden og mot Plassen, helt sikkert en norsk dampdrevet hvalfangstskute, den seiler inn med ståk og støy, som om den klager over sin lodd her i livet. Og de satans kjøpmennene har satt opp prisen på saltet, sier Einar, husker plutselig de viktigste nyhetene og slutter brått å fortelle om Jónas som har smurt sammen nittito viser om den ene kokka, noen ganske pornografiske, men så godt laget at Einar ser seg nødt til å lire dem av seg to ganger, Pétur ler, men ikke Andrea, mannfolk ser ut til å helle mot det grove her i verden, det som blottlegges helt og i all hast, mens kvinner trakter etter det som må følges etter, noe som åpner seg langsomt. Hæ? Sette opp prisen på saltet? spør Pétur. Ja, disse kjeltringene, roper Einar og blir mørk i ansiktet av raseri. Snart er 25
Jón Kalman Stefánsson
det mer lønnsomt å selge dem fisken våt, rett fra sjøen, med en gang, sier Pétur tankefull. Ja, sier Andrea, men det er jo sånn de vil ha det, og det er derfor de setter opp prisene. Pétur stirrer fremfor seg og merker hvordan tungsinnet brer seg i tankene og sinnet, han forstår ikke riktig hva grunnen er. Hvis de holder opp å salte fisken, er det slutt på salteplassen ute i skuret, og hvor skal Andrea og jeg gå hen da, tenker han, hvorfor må allting forandre seg, det er ikke rettferdig. Andrea har reist seg, begynner å rydde etter måltidet, gutten kikker som snarest opp fra Eírikurs reisebok, blikkene deres møtes, slikt skjer iblant, Bárdur er fordypet i Miltons Det tapte paradis som Jón Thorláksson oversatte lenge før vår tid. Ovnen varmer opp loftet, det er behagelig her, kvelden tetner til utenfor vinduet, vinden stryker over mønet, Gvendur og Einar tygger tobakk, sitter og rugger frem og tilbake, sukker vekselvis jaja og jajamensann, parafinlampen lyser godt og gjør kvelden utenfor mørkere enn den er, jo mer lys, jo mer mørke, slik er verden. Pétur reiser seg, harker og spytter, spytter tungsinnet ut av seg og sier, når Árni kommer skal vi egne, går så ned for å lage bøyler og kløvsaler og søljer, kan ikke fordra lediggang. Det er for jævlig å se voksne, arbeidsføre mannfolk ligge og lese unyttige bøker, for en sløsing med lys og tid, sier han, det er bare hodet som stikker opp av gulvet. Gutten ser opp fra Eiríkur, på det svarte hodet som stikker opp av gulvet som et sendebud fra helvete. Einar nikker, setter øynene i Bárdur og gutten, reiser seg, spytter rødt, går ned etter formannen sin som sier til Einar, men likevel høyt nok til at det høres oppe, det går tilbake med alt, og på mange måter har han rett, for vi fødes alle for å dø. Men nå venter de på Árni, han må da komme snart, Árni svikter ikke. Jeg må skynde meg av gårde, sier Árni til Sesselja. La nå ikke sjøen svelge deg, ber hun. Han ler, slår på støvlene sine og sier, er du gal, menneske, jeg drukner ikke så lenge jeg har amerikanske støvler! Det er mye forunderlig som skjer. Nå om dagen går Árni tørrskodd over våte moer og enger, over myrer og bekker, uten at sokkene blir våte, det er den reneste trolldom. Árni kjøpte amerikanske støvler for et års tid siden, dro ens ærend ned til nærmeste fjord, ble rodd ut til et av skipene, der han fikk kjøpt støvlene 26
Himmelrike og helvete
og dessuten et sjokoladestykke til barna og Sesselja, yngstebarnet begynte å gråte da det hadde spist opp sitt, og var helt utrøstelig. Det tvers igjennom søte gjør oss oftest triste til sjuende og sist. De amerikanske kveitefiskerne kommer hit i mars eller april, fisker kveite i nærheten av Grønland, men ordner med forsyninger her, kjøper proviant og salt av oss og betaler med penger, de selger oss rifler, kniver, kjeks, men ingenting kan likevel måle seg med gummistøvlene. Amerikanske støvler er dyrere enn et trekkspill, de kommer godt opp imot en tjenestejentes årslønn, de er så dyre at Árni i månedsvis måtte nekte seg både brennevin og tobakk for å få råd til dem. Men det var de vel verdt, sier Árni og vader over myrer, over bekker, men er alltid tørr på føttene, trasker videre med tunge skritt, i sørpe og snø med knusktørre føtter, og gummistøvlene er helt sikkert det beste som er kommet fra det amerikanske imperium, slår alt annet, og nå skjønner du hvorfor det hadde vært utilgivelig å drukne i dem. Utilgivelig uvørenhet, sier Árni og kysser Sesselja og kysser barna, og de kysser ham, det er tusen ganger bedre å kysse og bli kysset enn å fiske fra en åpen robåt langt ute på havet. Kona til Árni ser etter ham, ikke la ham drukne, hvisker hun, vil ikke at barna skal høre det, vil ikke skremme dem, men vi trenger heller ikke å heve stemmen når vi ber om det aller største. Hun går inn, leser brevet igjen, og nå tør hun se nærmere på ordet som er strøket ut, bare noe gutten ikke hadde vært fornøyd med, hadde Árni sagt, hun gransker det lenge, og til slutt greier hun å lese det. Så, der kommer du, sier Pétur, for Árni er kommet med tørre sokker, de kan sette i gang å egne, etter alle solemerker ror de ut i natt.
Noen ord er skjell i tiden, og inne i dem ligger k anskje minnet om deg
I
E
t eller annet sted i det forrykende snøværet og den isnende kulden nærmer det seg nå kveld, og aprilmørket trenger seg inn mellom snøflakene som dynger seg opp på mannen og de to hestene. Alt er hvitt av snø og frost, og likevel nærmer det seg vår. De sliter seg frem mot nordavinden, som er sterkere enn alt annet i dette landet, mannen lener seg frem over den ene hesten, holder et fast grep rundt tømmene på den andre, alle tre er helt hvite og dekket av istapper, og sannsynligvis i ferd med å forvandles til snø, nordavinden vil nok ta dem til seg før våren kommer. Hestene kaver rundt i den myke snøen, den bakerste med en utydelig bylt på ryggen, en koffert, en stabel med skrei eller to lik, og mørket tetner til, men uten at det blir stupmørkt, det er jo april, tross alt, og de arbeider seg langsomt fremover i beundringsverdig eller sløv trass, noe som kjennetegner dem som lever på kanten av den beboelige verden. Riktignok er det alltid fristende å gi opp, og det er mange som gjør det også, de lar seg snø ned i hverdagen inntil de sitter bom fast, ingen eventyr i vente, stanser bare opp og lar seg begrave i snøen i håp om at det en eller annen gang gir seg, og at klarværet vender tilbake. Men hestene og rytteren yter fremdeles motstand, fortsetter trøstig videre på tross av at det kan virke som om det ikke eksisterer noen ting i hele denne store verdenen, bortsett fra dette været, alt annet er forsvunnet, et sånt snøvær visker ut alle retninger og landskaper, men likevel gjemmer det seg høye fjell inne i dette snøværet, de samme som tar fra oss et drøyt stykke av himmelen, og det til og med på de beste dagene når alt er blått og gjennomskinnelig og det finnes fugler, blomster og muligens også solskinn. De tre letter ikke engang på hodet da en husgavl plutselig kommer mot dem ut av den forrykende snøstormen. Kort tid etter dukker en annen husgavl opp. Så den tredje. Og så den fjerde. Men de sliter seg videre, som om ikke noe liv, ingen varme følelser, angår dem lenger, og ingenting 175
Jón Kalman Stefánsson
betyr noe bortsett fra denne mekaniske bevegelsen, innimellom snøkornene kan man nå til og med skimte lys, og lys er et budskap fra livet. De tre er kommet frem til et stort hus, ridehesten går umiddelbart frem og stiller seg helt inntil trappen, løfter det høyre forbeinet og skraper ivrig på det nederste trinnet, mannen mumler noe, og hesten slutter, så venter de. Den forreste hesten står der kneisende med opprette ører, mens den bakerste henger med hodet, som om den står i dype tanker, hester tenker mye og er den dyrearten som står filosofene nærmest. Endelig blir en dør åpnet, og en mann kommer ut på trappeavsatsen, kniper øynene raskt sammen mot det påtrengende været og trekker skuldrene forknytt opp under ørene på grunn av den isnende kalde vinden, været styrer alt her, det former livene våre som leire. Hvem er det? sier han høyt og speider ned, det forrykende snøværet sliter synslinjen i stykker, men hverken rytteren eller hestene svarer, de stirrer bare tilbake og venter, også den bakerste med byltene. Mannen på avsatsen lukker døren, beveger seg forsiktig ned de glatte trappene, stopper opp omkring midtveis, strekker hals for å kunne se bedre, og da gir rytteren endelig fra seg en hes, gurglende lyd, som om han renser istapper og rusk ut av språket, åpner munnen og spør: Hvem i helvete er du? Gutten rygger, går opp et trappetrinn, det vet jeg egentlig ikke, svarer han med denne åpenhjertige oppriktigheten som han fremdeles ikke har mistet, og som gjør ham enten til en tulling eller til en vismann: Ingen spesiell, tror jeg. Hvem er der ute? spør Kolbeinn, den gamle skipperen, som sitter over den tomme kaffekoppen og nå vender de unyttige sjelespeilene sine i retning av gutten som er kommet inn igjen, og som brenner av lyst til ikke å svare ham med et eneste ord, men som likevel glipper ut av seg, Jens postmann på en ishest, han vil snakke med Helga, og så feier han forbi skipperen som sitter der i sitt evige mørke. Gutten går raskt opp trappen inne i huset, løper innover gangen og tar så avsatsene opp til loftet i tre lange steg. Glemmer seg helt i iveren, skyter som et gjenferd opp gjennom åpningen og blir stående andpusten oppe under kvisten, helt ubevegelig mens øynene venner seg til lysforskjellen. Det er nesten skumring der oppe, en liten oljelampe på gulvet, 176
Englenes sorg
og badekaret som står som en silhuett mot et vindu fullt av snø og kveld, skyggene flakker gjennom luften, og det føles som om han befinner seg i en drøm. Han ser Geirthrúdurs kullsvarte hår, en hvit skulder, et høyt kinnbein, halvparten av et bryst og vanndråper på hud. Han skimter Helga ved siden av badekaret, med den ene hånden støttet mot midjen, en enkel hårlokk har løsnet og faller på skrå nedover pannen, han har aldri sett henne så fri og avslappet før. Gutten rister fort på hodet, som for å vekke seg selv, snur seg raskt og stirrer i motsatt retning, selv om det ikke finnes noe spesielt man kan hvile blikket på der, annet enn mørke og tomhet, og dit skulle aldri et par levende øyne se. Jens postmann, sier han og prøver å ikke la hjertebanken forstyrre stemmen, noe som naturligvis er helt håpløst: Jens postmann er kommet, og han spør etter Helga. Du kan godt snu deg rundt, eller er jeg kanskje så stygg? sier Geirthrúdur. Hold opp med å pine gutten, sier Helga. Det kan da ikke skade ham å se en gammel dame naken, sier Geirthrúdur, og gutten kan høre at hun står opp fra badekaret. Folk tar et bad, tenker et eller annet, vasker seg og står opp fra badevannet, alt sammen er heller hverdagslig, men til og med det mest hverdagslige i denne verden kan inneholde atskillig fare. Helga: Nå er det helt ufarlig å snu seg. Geirthrúdur har svøpt et stort håndkle rundt seg, men skuldrene er fremdeles nakne, og det desembermørke håret er vått og vilt, og muligens svartere enn noensinne. Himmelen er gammel, ikke du, sier gutten, og da ler Geirthrúdur lavt, en dyp latter, og sier: Du kommer til å bli farlig, gutt, hvis du mister uskylden. Kolbeinn brummer når han hører Helga og gutten nærme seg, lager
grimaser med et ansikt som har rynker som sitter tett i tett, og har dype skår etter livets piskeslag, og den høyre hånden beveger seg langsomt over bordet, føler seg frem som en synshemmet hund, dytter til den tomme kaffekoppen og stryker over en bok, og da blir ansiktsuttrykket med ett rolig, dikterkunst gjør oss ikke blyge, men inderlige, det er dens egenskap, og derfor kan den være en viktig kraft. Kolbeinns uttrykk hardner til når gutten og Helga kommer inn i Serveringen, men han lar fortsatt hånden hvile på boken, Othello, gjendiktet av Matthías Jochums177
Jón Kalman Stefánsson
son. «Senk våpenet begge parter, dere som angriper, og dere andre. Hvis rollen tilsier at jeg skal slåss, gjør jeg det uten stikkord.» Helga hadde svøpt et blått, tykt sjal rundt seg, hun og gutten går forbi Kolbeinn, som gir inntrykk av ikke å være interessert i noe, så står de utenfor døren. Helga ser ned på Jens og hestene, alle tre er nesten ugjenkjennelige, hvite, og dekket av rim og is. Hvorfor kommer du ikke inn, mann, spør hun, en smule skarpt. Jens ser opp på henne og sier unnskyldende: Sant å si er jeg frosset fast til hesten. Jens anvender alltid ordene med omhu, og er dessuten spesielt fåmælt når han nå i disse vinterstider nettopp er kommet tilbake fra en lang og tung postreise, hva skal man da også med ord midt inne i en snøstorm der man ikke kan se hånden for seg, oppe på den værharde fjellvidda der alle retninger er forsvunnet? Og når han sier at han er frosset fast til hesten, så mener han det, da er ordene absolutt glassklare og skjuler ingen dypere mening, ingen skygger, slik ord har for vane å gjøre. Jeg er frosset fast til hesten: Det betyr at det siste store vadestedet som han måtte ri over, for sånn omtrent tre timer siden, skjulte dybden på vannet godt i det mørke været, Jens ble klissvåt til opp over knærne, og det selv om hesten er stor, aprilfrosten slo til på et blunk, hest og mann frøs så ettertrykkelig sammen at Jens ikke kunne røre seg av flekken, kom ikke av hesteryggen og måtte la hesten skrape på det nederste trappetrinnet for å gi beskjed om at de var kommet. Helga og gutten må bruke makt for å rive Jens ned fra hester yggen, og deretter støtter de ham opp trappen, det er ingen lett jobb, mannen er stor og veier trolig rundt hundre kilo, Helgas tykke sjal er hvitt av snø når de endelig har greid å få ham ned fra hesteryggen, men da har de fortsatt trappene igjen. Det knurrer hissig i Jens, frosten har tatt fra ham mandigheten og forvandlet ham til en hjelpeløs, gammel gubbe. De lirker seg langsomt oppover trappene. Helga la en gang en full sjømann i gulvet inne i Serveringen, en mann godt over middels stor og kraftig, og deretter kastet hun ham ut som en hvilken som helst pose med søppel, Jens lar derfor uvilkårlig mesteparten av tyngden hvile på henne, for hvem er nå egentlig denne guttungen, det ser ikke ut til å være mye hold i ham, kunne segnet sammen under et par snøfiller, hva da med en tung 178
Englenes sorg
arm? Hestene, mumler Jens på det femte trappetrinnet, ja da, sier Helga bare. Jeg hadde frosset fast til hesten og kunne ikke gå uten støtte, sier Jens til Kolbeinn mens Helga og gutten halvt bærer, halvt sleper ham innover gulvet. Løft kofferten av hesten, sier Helga til gutten, og tar seg heretter av Jens alene, så kan du gå bort til Jóhann med hestene, du bør klare å finne veien, og fortell Skúli at Jens er kommet. Greier han der å ordne opp med kofferten og hestene? spør Jens full av tvil og skuler bort på gutten, han duger til mer enn han ser ut til, sier Helga bare, og gutten strever seg inn i huset med kofferten, henter ytterklærne og fortsetter med to oppgitte og slitne hester ut i skumringen og det mørke været.
II
har fått på seg tørre klær, har fått tilbake litt varme i beina, har satt J ens til livs en uhorvelig mengde med rørt skyr og røkt lammekjøtt og har
drukket fire kopper kaffe da gutten kommer tilbake med Skúli redaktør, hestene har kommet under tak hos Geirthrúdurs bokholder, Jóhann, som bor alene, som alltid er alene, noe som naturligvis er ytterst forståelig, for mennesker har så lett for å påføre en skuffelser. Skúli er lang og mager, minner ofte om en spent streng, han tar imot koppen med kaffe, men takker nei til ølen ved bare å riste på hodet, setter seg tvers overfor Jens og gjør seg klar med skriveredskapene, de lange fingrene er rastløse av utålmodighet. Kolbeinn stryker Othello, som om han sitter i andre tanker, og venter på at Skúli skal sette i gang med å forhøre Jens, da får de høre siste nytt som redaktøren så senere skal sette på trykk i de neste utgavene av Þjódviljinn, som kommer ut en gang i uken, fire tettskrevne sider om fisk, værforhold, død, spedalskhet, gressvekst og kanoner i utlandet. De har ikke vondt av å friske opp litt i tilværelsen med nyheter ute fra den store verden, vindene har vært fiendtlige mot oss i lengre tid, inntil nå i april har uvanlig få skip kommet hit, og etter en lang vinter tørster vi etter nyheter. Jens er riktignok ikke noe skip som solen har skint på i utlandet, men han er tråden som knytter oss til omverdenen gjennom de lange vintermånedene når vi bare har selskap av stjerner, mørket mellom dem og den hvite månen. Tre til fire ganger i året henter Jens posten helt inne i Reykjavík, der overtar han posten fra landpostbudet sørpå, men selv kommer han sør fra Dalur, bor der i et lite skur, midt blant milde fjell og sommergrønne landskaper, sammen med faren sin, og med søsteren, som ble født med så mye himmel i hodet at det er lite plass til tanker, men da setter jo heller ikke syndene seg fast. Postruten til Jens er sannsynligvis den vanskeligst farbare i hele landet, den har kostet to postbud livet de siste førti årene, de to, Valdimar og Páll, ble begge innhentet av uværet 180
Englenes sorg
oppe på fjellvidda i januar måned, men med femten års mellomrom. Valdimar ble funnet med det samme, gjennomfrossen og ikke langt fra en vernehytte som nylig var blitt bygget, Páll derimot ble ikke funnet før våren etter, da mesteparten av snøen var smeltet. Selve posten – brevene og avisene – lå velsignet uskadde i den solide kofferten, som var fôret på innsiden med strie, og i postveskene som begge mennene fremdeles hadde over de døde skuldrene. Valdimars hester ble funnet levende, men de var i så dårlig forfatning av frost og kulde at de ble avlivet på stedet. Liket hans var stort sett i hel stand, men ravn og rev hadde fått klørne i Páll og hestene hans. Landpostbudet sørfra overbringer Jens de nyhetene han har kommet over i Reykjavík, Jens bringer dem så med seg videre hit, i tillegg kommer alt det han har plukket opp på den lange veien; den og den er død, den der fikk et barn utenfor ekteskap, Gröndal var full nede i fjæra, sørpå var været ustadig og vekslende, sørøst i Hornafjördur har en tretti alen lang hval gått på land, hos handelsmannen i Fljótsdalur går man inn for å sette i gang reiser med dampbåt på elven Lagarfljót, og man har bestilt en dampbåt fra Newcastle, det ligger i England, legger Jens til. Som om jeg ikke vet det, svarer Skúli raskt, uten å se opp, stiller Jens spørsmål i ett sett og skriver så fort at det nesten tar fyr i arkene. Gutten følger med, ser hvordan redaktøren forholder seg, hvordan han stiller spørsmål, prøver til og med å kikke ham over skulderen, se om det er stor forskjell på det postmannen sier, og det som blir satt ned på papiret. Skúli sitter dypt sammensunket og er så konsentrert at han knapt legger merke til gutten, men to ganger kikker han halvt ergerlig opp, når han kommer unødvendig nær. Det haster, Jens har fått i seg føde, har fylt den store kroppen med rørt skyr, røkt lammekjøtt, engelsk kake, kaffe, varm som himmelriket, svart som helvetet, og han er fremme ved den første ølen og den første drammen som Helga bringer ham. Brennevinet har den egenskapen at det endrer våre forestillinger om hva som er viktig, fuglesang blir viktigere enn all verdens aviser, en gutt med skjøre øyne blir mer dyrebar enn gull, og en pike med smilehull har større påvirkningskraft enn en hel flåte med engelskmenn. Riktignok snakker Jens hverken om fuglesang eller smilehull, det ville han aldri gjort, men etter tre øl og en dram forvandles han likevel til en dårlig kilde for Skúli. 181
Jón Kalman Stefánsson Det kommer noe skjødesløst over ham, han mister interessen for de store
nyhetene, om armeer beveger seg hit eller dit, om landsoverhodet sitter eller står, innsetter en ung og uerfaren svigersønn i embetet til en prest fra Thingvellir. Gjorde han det? spør Skúli ivrig, herregud, hva betyr vel det nå, alt kommer uansett ut på ett, de er alle like når de sitter på do, sier Jens, der han er på tredje ølen, og så begynner han å fortelle Kolbeinn nye historier om Páll, som raver rundt der oppe på fjellviddene og leter etter øynene sine som ravner og rever stjal, gjør dette for å glede den gamle mannen, har selv aldri sett et spøkelse, men det er jo likevel mer enn nok ergrelser med dem som lever, sier han og tar en stor slurk. Skúli rydder sammen papirene sine og reiser seg. Vil du ikke lese dette her? spør Jens, han har lyst, tykt hår og hadde vært vakker hvis det ikke hadde vært for den kjempestore nesen, river i all hast to konvolutter opp av vesken og rekker Skúli; attester eller erklæringer fra to bønder som kan bekrefte at Jens på grunn av storm og ufremkommelig føre ikke kunne kommet raskere frem, og derfor er han etter tidsskjemaet, til ergrelse for mange, og blant dem er Skúli. Trenger det ikke, svarer redaktøren kort, nikker til Helga, gidder ikke å ofre gutten og Kolbeinn så mye som et blikk, men nøler og rykker nesten litt til da han får øye på Geirthrúdur, som dukker opp i døren bak disken, hun har ikke brydd seg med å sette opp det nattsvarte håret, det flommer utover skuldrene, over den grønne kjolen som kler henne så godt, Skúli greier knapt å tenke på annet på veien hjem, kjemper seg gjennom det mørke været med hodet fullt av svart hår og en grønn kjole, og med begjæret som en piskende storm rundt seg på alle kanter.
III
O
m vinteren er natten mørk og svært taus. Vi hører fisken trekke pusten nede på havets bunn, og de som drar opp i fjellene eller på viddene høyt der oppe, kan lytte til stjernenes sang. De gamle menneskene, som tok vare på livserfaringens visdom, sa at der oppe var det ikke annet enn ødemark og livsfare. Vi omkommer hvis vi ikke lytter til erfaringene, men råtner opp hvis vi tar altfor mye notis av dem. Et sted står det at denne sangen enten trekker frem fortvilelsen i oss eller det guddommelige. Å vandre oppe i fjellet i stille og fullstendig mørke netter for å oppleve vanvidd eller lykke, da har man kanskje ikke levd forgjeves. Men det er ikke mange som kan legge ut på sånne reiser, du sliter ut dyrebare sko, og nattevåken gjør deg ubrukelig til å ta fatt på dagens arbeid, og hvem skal utføre arbeidet ditt dersom du selv ikke makter det? Overlevelseskamp og drømmer går ikke særlig godt sammen, diktning og saltfisk er motsetninger, og det er ingen som spiser drømmene sine. Sånn lever vi. Mannen dør dersom du tar brødet fra ham, men uten drømmer visner han. Det som betyr noe, er sjelden komplisert, og likevel er vi nødt til å dø for å komme frem til en slik selvfølgelig konklusjon. Nettene blir aldri så stille nede i lavlandet, stjernenes sang blir borte et eller annet sted på veien. Men nettene her i Plassen kan også være svært så stille når ingen er ute og går, bare vekteren, kanskje, som beveger seg mellom de flyktige gatelysene, passer på at de ikke oser, og at de bare lyser når det er grunn til det. Og nå hviler natten over Plassen, den deler ut drømmer, mareritt og ensomhet. Gutten sover tungt i værelset sitt, har rullet seg sammen som en sjøsnegle under dynen. Hadde aldri før sovet i en egen seng da Bárdurs død drev ham inn i dette huset for tre uker siden, og i begynnelsen hadde han vanskelig for å finne søvnen i stillheten, ingen åndedrett i nærheten, ingen halvkvalt hoste, snorking, 183
Jón Kalman Stefánsson
lyden av noen som kaster på seg i søvne, slipper ut luft, stønner der nede på bunnen av søvnen. Her bestemmer han også selv når han vil slukke lyset, og han kan derfor lese så lenge han bare vil, det er en svimlende frihet. Nå slukker jeg, sa bonden, når han syntes de hadde våket lenge nok i badstofa, og deretter grep mørket tak i dem med klørne sine. Den som våker lenge, er ubrukelig til dagens arbeid, men den som ikke forfølger sine drømmer, mister sitt hjerte. Og det lysner langsomt. Stjerner og måne blekner, og plutselig flyter dagen over dem, himmelens blå vann. Det vidunderlige lyset som hjelper oss til å finne veien gjennom verden. Og likevel har lyset ingen stor rekkevidde, det når bare fra jordens overflate og noen snes kilometer opp i luften, der tar universets mørke over. Sånn er det sannsynligvis med livet også, dette blå tjernet, bakom det venter dødens uthav.
IV
savner dere guttene, og på en eller annen måte synes jeg det er J egvanskeligere å leve nå enn tidligere, skriver ndrea fra rorbua, hadde A
sittet på køya si der under kvisten, brukt knærne og en engelsk lærebok som pult. De var på sjøen, Pétur, Árni, Gvendur, Einar og to skipsreserver som var hentet inn i stedet for gutten som levde, og den andre som døde. Havet åndet tungt et eller annet sted ute i snøværet som fylte opp hele verden og slukte alt. Andrea kunne ikke engang se den nærmeste rorbua, brydde seg heller ikke om det. Men gjennom denne tunge nedbøren kunne man tydelig høre havets åndedrett, det tunge suget fra et umælende dyr, denne kisten med gull og denne graven til tusenvis av mennesker. De rodde av sted om morgenen, og satt kanskje bøyd over fiskelinene sine nå mens hun skrev dette brevet, Pétur med angst i knoklene, for alt så ut til å svinne ut av livet hans, jeg savner dere guttene, skriver hun. Men iblant ønsker jeg at jeg aldri hadde blitt kjent med dere, og likevel er det ingenting bedre som har hendt meg her i livet. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Men jeg synes det er som om jeg bør, og er nødt til å, ta en avgjørelse når det gjelder livet mitt. Det har jeg aldri gjort før. Jeg har bare levd, og jeg vet heller ikke om noen jeg kan spørre til råds. Pétur og jeg snakker knapt sammen mer, og det kan ikke være særlig behagelig for de andre, bortsett fra for Einar, kanskje. Han er en skadefro sjel. Iblant stirrer han på meg som om han er en okse og jeg er ei ku. Uff, hvorfor skriver jeg sånn til deg, du er altfor ung, og har også nok med ditt. Å lese denne skriblingen er nesten heller ikke mulig. Jeg tror jeg river i stykker brevet og brenner det. Jeg lengter; dager har gått. Avstanden mellom Bárdur og livet vokser ubarmhjertig fra dag til dag,
185
Jón Kalman Stefánsson
fra natt til natt, for tiden er iblant et jævlig udyr, gir oss alt, for så bare å ta det fra oss igjen. Gutten har våknet, sitter i sengen, ser fremfor seg i halvmørket, drømmene fra natten siger langsomt ut av ham, forsvinner, blir til ingenting. Klokken nærmer seg sikkert seks, Helga har kanskje banket lett på døren, og han har våknet i samme øyeblikk. Det er nesten tre uker siden han kom hit og hadde med seg livsfarlig diktning på ryggen. Hvilken nytte har man ellers av diktningen, om det ikke finnes en makt i den som kan forandre skjebners livsveier? Det finnes bøker som underholder deg, men som ikke berører noe i ditt innerste. Så er det de andre som får deg til å tvile, som gir deg håp, utvider verden og sannsynligvis gjør deg kjent med avgrunnen. Noen bøker betyr noe, andre underholder deg. Tre uker. Eller så godt som. Værelset er så stort at det nesten er på størrelse med hele badstofa der ute i fiskeværet, hvor åtte til ti mann jobbet og sov sammen, her er han alene med alt dette rommet. Det er som å eie en hel dal for seg selv, et solsystem på siden av livet, han fortjener det helt sikkert ikke. Men skjebnen deler ut lykke og ulykke, rettferdighet har ingenting med saken å gjøre, og så er det altså opp til mennesket å prøve å forandre det som det er nødvendig å forandre. Du får værelset, hadde Geirthrúdur sagt, og her er han, sitter forvirret mellom søvn og våken tilstand og venter halvveis på at alt skal forsvinne igjen; værelset, huset, bøkene på nattbordet, brevet fra Andrea, nei, hun brente det ikke, fiskernes postbud kom innom rorbua kort tid etter at hun hadde skrevet det ferdig, stadig i tvil om hun skulle brenne brevet eller ikke, lot ham egentlig få det i vanvare, angret deretter umiddelbart og løp ut for å hente det tilbake, men da var postbudet forsvunnet, slukt opp av snøfiller, oppslukt av den hvite fargen. Ettermiddagene og kveldene kan være lange i dette huset, bortsett fra når folk sitter i Serveringen, og strømmen av gjester hadde vært ganske
stor for en halv måned siden, da det klarnet til i to dager og sjømenn fra dekkskipene plutselig fylte Plassen. Da skjenket gutten øl, toddy og 186
Englenes sorg
dram, og tok imot hånlige bemerkninger, det er vanligvis lett å omgås ord, og noen tror at en barsk eller brysk oppførsel gjør dem mektigere. Men de fleste kveldene er likevel lange. Helga stenger Serveringen, og da sitter de der fire stykker sammen inne i husets innerste stue, pendelen i den store klokken henger stille som i graven, som i en bunnløs depresjon, gutten leser for Kolbeinn fra den engelske dikteren Shakespeare, og de to kvinnene lytter vanligvis også. Han er ferdig med Hamlet, halvferdig med Othello, men det hele begynte slett ikke særlig bra; Kolbeinn ble så rasende etter den første opplesningen at han slo stokken mot gutten. Begynte allerede fra starten av å fnyse lavt, noe som ikke var spesielt oppmuntrende, gutten ble tørr i munnen, og en stund var det som om halsen ville snøre seg sammen, han pep mer enn han leste. Du skal ikke lese som om du holder på å miste pusten, sa Helga da Kolbeinn var gått, han stormet som en rasende vær ut av stua, du skal lese like naturlig som du puster, det er veldig enkelt når du bare blir vant til det. Når du bare blir vant til det. Gutten greide knapt å sovne om kvelden. Vred seg urolig og svett i denne praktfulle sengen, tente lyset mange ganger, gløttet litt i Hamlet, ned i denne svimlende ordflommen, og prøvde å komme til hektene igjen. Jeg kommer til å bli kastet ut, mumlet han; hvordan i helvete kan man puste ordene ut av seg? Den andre opplesningen var også elendig. Så mislykket at dette stykket med engelsk diktning, som bærer i seg en anelse av både dyp himmel og stor desperasjon, forvandlet seg til en sjelløs steinrøys. Etter fem minutter reiste Kolbeinn seg, gutten dukket seg uvilkårlig, men det kom ikke noe slag, stokken lå død ved siden av stolen, og Kolbeinn rakte frem en hånd som minnet om en skurvete, gammel hund, strakte den frem i stor utålmodighet. Du skal rekke ham boken, sa Helga til slutt, dørgende rolig, og så forlot den gamle mannen stua med kneisende nakke, svingte med stokken, som hadde fått et rasende liv i hånden hans. Ja ja, tenkte gutten, satt der, mislykket, da var dette slutt, jeg får bare prøve å få meg jobb i saltfisken til sommeren, dette var jo likevel for 187
Jón Kalman Stefánsson
godt til å være sant, det var en drøm, og nå er det på tide å våkne. Han reiste seg, men satte seg av en eller annen grunn like raskt ned igjen. Geirthrúdur satt i stolen sin med en liten sigar, dette var sannsynligvis den verste opplesningen jeg har hørt, sa hun, en smule hes, så har hun da også ravnehjerte. Men du skal likevel ikke være redd, bunnen er ikke nådd, med denne fortsettelsen kan du komme til å bli enda verre. Det kan jeg ikke tro, mumlet han. Jo da, du skal aldri undervurdere mennesket, det er ytterst få ting det ikke greier å ødelegge. Hun sugde på sigarilloen, holdt den deilige giften inni seg noen sekunder før hun blåste røyken ut av nesen igjen: Men som Helga sa til deg i går kveld, så skal du ikke tenke, bare lese. Les teksten inne hos deg selv etterpå, så skal du få fri midt på dagen i morgen for å forberede deg, les helt til du ikke lenger merker forskjellen på teksten og på deg selv – da kan du lese uten å tenke. Men Kolbeinn tok boken. Du får den tilbake etterpå, vi skal hente den, han kommer neppe til å lese mye i den selv. Gutten sitter fortsatt i sengen. Lytter til nattens drømmer mens de langsomt siver ut av blodet og
forsvinner inn i glemselen, så står han opp og trekker fra den tunge gardinen. Lyset er nesten småkornet, skjuler ingenting, men likevel er det som om alt er litt forvrengt, eller utydelig, som om verden uhyre langsomt er i ferd med å pusle alt sammen igjen etter natten og uværet de siste dagene. I snøen nedenfor er det ingen spor, men klokken har sikkert slått seks, og snart er det noen som setter av sted og ødelegger alt dette rene. En tjenestepike på vei til en av butikkene, sira Thorvaldur på vei opp til kirken for å være alene med Gud, hente styrke for ikke å knekke sammen under livets slitende og utmattende kamp, kneler ved alteret, lukker øynene, prøver med lite hell å stenge ute ravnene som ubestemt flytter vekten fra det ene beinet til det andre der oppe på takmønet, og tramper tungt, som om det er selve synden som dundrer på taket og vil gjøre oppmerksom på at den eksisterer. Kanskje var det ikke Gud som skapte synden, men omvendt. Gutten setter seg i den myke stolen, stryker over brevet, som om han 188
Englenes sorg
vil si, jeg har ikke glemt deg, for hvordan er det vel mulig å glemme, tar så en bok fra nattbordet, dikt av Ólöf Sigurðardóttir. Vil bare lese ett eller to dikt, må se til å komme seg ned, Helga venter sikkert på ham med en eller annen arbeidsoppgave; måke snø rundt huset, vaske, skrubbe gulv, lese fra aviser eller blader for Kolbeinn, gå ned til Tryggvis butikk. Han leser, og hun taler, hvilke ord! Hun taler, hvilke ord. Hun ler, å hjertens ljom. Hun hater, hvilken grimhet. Hun befaler, for en dom. Hun strides, hvilken kraft. Hun elsker, å, for en brann. Hun truer, hvilken makt. Hun venter, for en trang. Han slutter å lese og stirrer fremfor seg. Hun elsker, hun truer, for en
dom.
J贸n K alman Stef谩nsson
Menneskets hjerte Oversatt fra islandsk av Tone Myklebost
Døden er hverken lys eller mørke, den er bare alt annet enn liv. Iblant sitter
vi hos døende mennesker og ser hvordan livet ebber ut, hvert liv er et univers, og det er sårt å se på at det blir borte, se alt forvandles til ingenting på et øyeblikk. Liv er naturligvis forskjellige, som buken på en sløyet fisk for noen, et eventyr for andre, men ethvert sinn er likevel en verden som strekkes ut mellom jord og himmel, og hvordan kan noe så stort forsvinne så lett, bli til ingenting, ikke engang etterlate seg litt skum, ikke så mye som et ekko? Men det begynner å bli en stund siden nå at noen sluttet seg til flokken vår, vi er noen blodfattige skygger, mindre enn skygger, og det er vondt å være død, men likevel ikke få lov til å dø, det er ikke godt for noe menneske. I sin tid prøvde en del av oss ulike ting for å bli borte, vi kastet oss foran biler som bare ble større og større, presset oss opp i kjeften på rasende bikkjer, men skrikene var lydløse, bikkjenes tenner skar gjennom oss som om vi var luft, hvordan er det mulig å være mindre enn ingenting og likevel huske alt, være død, og likevel føle livet mer enn noen gang før? Men nå for tiden kan du snuble over oss om kveldene, der vi sitter sammenkrøpne på kirkegården, bak kirken som har stått her i hundreder av år, selv om det ikke alltid var samme kirkebygningen. Kirken vår, der sira Thorvaldur, dessverre uten særlig hell, prøvde å finne tilgivelse og overvinne sine svakheter, ethvert menneskes styrke måles kun i dets svakheter, hvordan det er overfor dem, trekirken som var kledd i bølgeblikk, er for lengst forsvunnet, og i dens sted er det kommet en annen av stein, bygget av fjellenes materiale, noe som gjør seg godt, for på sånne steder som dette skal man enten forme kirken etter fjellene eller etter himmelen. De eneste stundene vi føler en anelse av fred, er her på kirkegården. Her mener vi å kunne ane de dødes mumling nede i jorden, fjerne bruddstykker av muntre samtaler. Slik kan fortvilelsen lure en. Men disse stille stundene har likevel så smått blitt flere, det virker til og med som om de blir lengre, fra brøkdelen av et sekund lirker de seg nå opp i sekunder. Vi har det ikke direkte godt, men disse ordene 427
JĂłn Kalman StefĂĄnsson
holder oss varme, de er hĂĽpet, og der det finnes ord, finnes det liv. Ta imot dem, for da er vi til. Ta imot dem, for da er det hĂĽp. Dette er historiene som vi skal fortelle. Ikke forlat oss.
I en gammel ar abisk legebok stĂĽr det at menneskets hjerte er delt i to k ammer, det ene heter lykke, det andre fortv ilelse. Hva sk al v i tro?
H
vor slutter drømmene, hvor begynner virkeligheten? Drømmene kommer innenifra, de pipler frem fra en verden vi alle bærer inne i oss, muligens fordreide, men hva er ikke fordreid, hva er ikke forvrengt, jeg elsker deg i dag, hater deg i morgen – den som alltid er den samme, lyver overfor verden. Gutten ligger lenge med lukkede øyne. Usikker på om det er dag eller natt, om han er våken eller sover. Jens og han hadde landet på noe hardt. Først mistet de Hjalti, arbeidskaren som fulgte dem fra Nes, de tre hadde trukket kisten med Ásta over fjell og vidder sammen. Så landet gutten og Jens på noe hardt. Hvor lang tid var gått? Og hvor er han? Han åpner øynene, nølende, det er ikke alltid godt å vite hva som venter deg etter en søvn, verdener kan forandres på en natt, liv slukner, avstanden mellom stjernene blir større, og mørket blir dypere, han åpner øynene, nølende, engstelig, og ligger i dette måneskinnsfylte værelset, ligger i det likbleke måneskinnet, og ansiktet til Hjalti er ubehagelig blekt der han sitter i en stol og stirrer på gutten, Ásta står ved sengen, og det ånder kulde fra henne. Alltid slipper du unna, sier Hjalti sakte. Ja, det står alltid noen rede til å dra ham opp på bena igjen, sier Jens, som sitter oppreist i sengen rett ved siden av, måneskinnet har sydd fast en dødsmaske på ham. Men nå er det ingen som kan hjelpe deg, sier Ásta. Nei, sier Jens, og han er dessuten ikke verdt det. Hva kan vel han bidra med, hvilken rett har han til å leve, sier Hjalti. Gutten åpner munnen for å svare, si noe, men en slags tyngde hviler på brystet hans, så tung at det nesten ikke går an å snakke, og så forsvinner de litt etter litt, de viskes langsomt ut, og måneskinnet forvandles til en uendelighet av snø og værelset til en kald vidde som fyller verden. Himmelen hviler over det hele som et tykt isdekke.
431
II
E
r det trygt å åpne øynene? Kanskje sov han ikke, kanskje tok det bare så lang tid å dø? Han hører hverken vinden eller fresingen fra snødrevet, og merker ikke kulden. Jeg sovnet altså i snøen, dette er søvnen som forvandler seg til en myk, trøstende død. Jeg greier ikke heller å kjempe imot den lenger, tenker gutten, og nå er det ingen som kan hjelpe meg, det hadde Ásta rett i, og hvorfor skulle han forresten kjempe, nå når alt det beste hadde tatt veien over til det hinsidige? Men jeg skal jo utdanne meg, Gísli, selveste overlæreren, skal undervise meg, ville det ikke være et svik å dø nå, er jeg ikke nødt til å kjempe? Og forresten, ligger han ikke i en seng? Det føles sånn, en myk seng, det var da merkelig. Kanskje ligger han rett og slett på rommet sitt i Geirthrúdurs hus og har drømt alt sammen, turen sammen med Jens gjennom uværet og snøen, går det forresten an å drømme om så mye snø, så mye vind, så mange liv, og død, er drømmene store nok til å favne alt dette? Han greier ikke å åpne øynene, det som er så enkelt, øyelokkene er tunge steinheller. Prøver å famle rundt seg, sender hendene av sted på oppdagelsesferd, men de viser seg å være like ubrukelige som øynene, han merker dem ikke engang, kanskje er de døde, frosten har gnagd hendene av ham, og nå ligger de som noe slags trerusk i snøen. Hvor er du, Jens? tenker han, eller mumler, synker så ned i søvnen igjen, hvis dette nå er søvn, hvis dette ikke er død, da, synker ned i hvile, synker ned i mareritt.
432
III
H
ar du bestemt deg for om du er levende eller død? spør hun, denne kvinnen eller jenta. Hun har rødt hår, de døde er rødhårede. Jeg vet ikke, sier han, jeg er ikke sikker på om jeg greier å kjenne forskjellen, og jeg er heller ikke sikker på om den er så stor. Jeg skal kysse deg, sier hun, da kan du kjenne forskjellen, hvis du ikke føler et kyss, er du ganske sikkert død. Hun kommer helt bort til ham og bøyer seg over ham, hun er så rødhåret at det nesten ikke kan være sant, og leppene hennes er varme, de er myke. Hvor er livet om ikke i et kyss?
433
IV
D
et er halvlyst rundt gutten da han våkner, egentlig tussmørke. Han ligger i en myk seng, under en varm dyne som dufter som frisk vårluft, og der er hendene hans, trofaste og tålmodige venter de på ham, frosten har ikke gnagd dem av, han kan løfte dem og bevege fingrene, stivt riktignok, de er som fortumlede gamlinger, men de er på plass, fantastisk, mumler han. Han kan ane omrisset av to vinduer bak gardiner, og han kan høre et dypt åndedrett ikke langt unna, han samler mot og kraft til å løfte seg opp på albuene og se seg omkring. Han befinner seg i et ganske romslig værelse, og der borte står det en annen seng, der ligger det en mann og puster, og det er Jens. Altså er de levende. Eller hvordan finner man egentlig ut av om man er i live og ikke død, sånt er ikke alltid helt innlysende. Han tenker seg om, løfter så høyre hånds pekefinger, biter hardt i fingeren og får vondt. Ifølge dette skulle pekefingeren altså være i live, det er da alltids noe. Derimot må han bruke alle sine krefter på å stå opp, han svimler, han burde bare blitt liggende, det var et feilgrep av mennesket å reise seg opp på bakbena, først da begynte denne tautrekkingen mellom himmelrike og helvete. Gulvet er kaldt, og gutten sjangler bort til sengen der Jens ligger, står over ham, følger med på pusten, setter seg så ned på sengekanten, lettet. Enda godt at denne vanskelige, tause mannen er i live, da kommer ikke Halla, søsteren hans, til å bli bundet fast av ukjente mennesker, hun kommer ikke til å bli sparket. Han hører lyden av skritt, og en kortvokst kvinne kommer inn, uttrykket er litt skarpt, som om hun ikke regner med noe godt her i denne verden. Så du har våknet, sier hun. Kan dette være kvinnen fra drømmen, som kysset ham, så skarp og minst tyve år eldre? Hva er jeg? spør han. Hvordan skal jeg vite det! Jeg mener, hvor? I doktorboligen på Sléttueyri, hvor ellers skulle dere vært? Dette er ikke stemmen fra drømmen, denne kvinnen er ikke noen 434
Menneskets hjerte
drøm, hun ligner mer på en taustump, hard og fast. På Sléttueyri, sier han, langsomt, som for å kjenne smaken av dette navnet som de hadde hatt som mål i to dager, to netter, roen og hvilen på den andre siden av uværet. Han nådde altså frem. Jens og han nådde altså frem. Men hva med Hjalti? Hun setter hendene i sidene, øynene sitter tett, og hun har noe utålmodig over seg, kanskje vet hun at menneskenes liv er kortvarig; himmelen skifter farge, og hun er død. Vi nådde altså frem, sier gutten, som til seg selv. Det ser sånn ut, ja, sier kvinnen. Men hvordan kom vi hit inn, og … til sengs, Jens og jeg, mener jeg. Jeg husker ingenting. Husker ingenting. Men snakke, det har du gjort så det monner. Snakket jeg? Begynte med en gang du kom inn i varmen, halvparten var helt uforståelig, og dessuten ville du ut i uværet igjen, splitter naken, vi måtte holde deg fast. Ja, splitter naken. Vi måtte naturligvis ta av dere alle klærne, stivfrosne som dere var, og gni dere varme. Hun er gått bort til vinduet, trekker fra med en rask bevegelse, og dagslyset flommer inn. Hvor er Hjalti? spør gutten da han har kommet seg sånn noenlunde etter lyset. Hjalti, gjentar hun fra døråpningen, på vei ut, det har jeg ingen anelse om. Ordflommen fra deg sendte ti mann av sted ut i natten, og det var bare med nød og neppe de slapp fra et snøskred med livet i behold. Vent, roper gutten da hun igjen snur ryggen til ham. Som om jeg har tid til det, sier hun og går. Etterlater døren på vidt gap, de raske skrittene fjerner seg, korte, forte skritt, og litt etter hører han lyden av stemmer. Jens puster så langsomt at man nesten kan snakke om stillhet, som om denne store mannen endelig har forsonet seg med livet, slik kan søvnen altså spille oss et puss. Hvor lenge hadde de sovet, og var det natt da de ble slengt mot huset? Gutten står forsiktig opp igjen, bena bærer ham, men de er elendige, er blitt betraktelig eldre, det høyre sikkert med noen tiår. Sånn passe lyst ute, det nærmer seg kanskje midt på dagen, da har han altså sovet i minst tolv timer, ikke rart han er fortumlet. Overskyet, ingen synlig nedbør i vente, hard vind og naturligvis kaldt, vinden føyker opp snø her og der, som om den kjeder seg, men sperrer ikke utsynet i noen retning, og der 435
Jón Kalman Stefánsson
er havet, grått som bly, tungt som stein, der det velter seg frem og tilbake mellom fjellene, han ser mot høyre, og der brer storhavet seg ut, roligere i sin uendelighet. Fjellene er hvite, for langt borte til å virke truende, kritthvite bortsett fra klippebeltet som er kullsvart, som en dør inn til helvete. Han stryker en fingertupp over leppene, lett, som om han leter etter et kyss. Var det en drøm, kysset, stemmen, det røde håret, varmen? Det er kaldt å stå ved vinduet, frost og snø ånder inn gjennom det tynne glasset. Han kan se noen snødekte hus, kalde skjell som omkranser liv. Lener seg frem, og der kan han se omrisset av kirken, er Ásta der inne og venter på å komme i jorden? Og hvor er Hjalti? Gutten myser ut, som om han håper på å få se Hjalti der han haster mellom de snødekte husene, kanskje på leting etter Bóthildur. Livet handler om å finne et annet menneske å leve sammen med, og så komme fra dette møtet med livet i behold, står det i en berømt bok, og det er utmerket, så korttenkt som det nå er, for å overleve alene må jo alltid være vanskeligere enn sammen med andre. Vi fødes alene, dør alene, og da må det jo være fryktelig å leve alene også. Gutten prøver å tenke på Ragnheidur, datteren til Fridrik som er faktor i Tryggvis butikk. Hun skulle ri ut i solskinnet, men i det samme kommer det noen opp trappen, trår med tunge trinn. Han skal til å skynde seg bort til sengen, gjemme seg under dynen, men lar være, vil bort til vinduet igjen, men lar det også være og blir derfor stående midt imellom, eller la oss heller si ingensteds, da en middelaldrende mann kommer inn, det knaker i gulvplankene under den tunge kroppen, tettvokst, ganske høy, halvskallet, men med kraftig kinnskjegg, i ulljakke og vest, nesen er påfallende rød, de stålblå øynene ligger dypt inne i hodet og gjør nesen desto større. Du har våknet, så da var det altså sant, sier han, stemmen er mørk, men litt brusten eller andpusten, og han sukker tungt igjen. Det var godt du fikk hvilt deg, sier kvinnen som dukker opp ved siden av mannen, er vel et hode lavere, og yngre, det kunne være en forskjell på bortimot tyve år, slank, med lyst, stort hår, og et uttrykk så klart at gutten igjen må tenke på solskinn, på sommer, på junimåneds blå netter, kommer de noen gang igjen? Kvinnen som ser ut som en taustump, lener seg mot dørkarmen, legger armene i kors over en stor barm. Så! virker det som om uttrykket hennes sier, der kan dere se, og hva nå? 436
Menneskets hjerte Noen sekunder står gutten forsvarsløs midt ute på gulvet, i vadmelsklær som tilhører en annen, ubehagelig vide, livet ser ut til å legge seg i selen for å ydmyke ham så mye som mulig. Mannen stikker tommelfingeren inn under bukselinningen, sier ja ja men, ja, og kvinnen, den lyse, sier, du må hvile deg, og da går han tilbake til sengen igjen og legger seg. Gå og hjelp til med suppen, du, sier hun uten å ta blikket fra gutten, og den andre kvinnen løsner armene fra hverandre og er forvunnet, hun blir til skritt som fjerner seg. Du burde helst ligge, sier kvinnen til gutten, setter seg på sengekanten og eldes ved å flytte seg nærmere, svake rynker, striper i ansiktet etter tidens klo. Han Ólafur skal kikke litt på deg, men etterpå kan du gjerne fortelle oss om turen dere har hatt, og om stakkars Ásta, folk har nesten ikke snakket om eller tenkt på annet siden dere kom hit til stedet, ja, med et brak må jeg vel trygt kunne si, du og denne store mannen, og hun titter raskt bort på Jens. Kikke på meg? spør gutten, og vet ikke riktig hvordan han skal ligge. Unnskyld meg, men du kjenner jo ikke oss, sier kvinnen, dette er han Ólafur, doktor her i distriktet, og mannen min, hun løfter den ene armen, nesten som om det er en vinge, i retning av mannen som bukker raskt, smiler, men øynene hans trenger inn i gutten, undersøkende. Jeg er Steinunn, sier hun og reiser seg for å slippe frem mannen, som setter seg tungt på sengekanten, stønner litt, som om han ikke trives i opprett stilling, i denne evinnelige og slitsomme tautrekkingen, og begynner å kjenne på gutten, spør korte, konsise spørsmål, jo, kan bevege føttene, nei, ikke følelsesløs i hendene, ja, sår i halsen, og trett, jo, og slapp. Ja ja, sier Steinunn så, og mannen hennes reiser seg, slik at hun kan få satt seg igjen. Dette er jo så ungt, sier han, og derfor tåler det nesten alt. Hvile, rimelig god mat, unngå kulde, og han vil være den gode gamle igjen etter sånn omtrent en uke, ti dager. Du er så ung, sier Steinunn, eller gjentar. Morsomt å være ung, sier Ólafur, stadige forandringer. Man er én ting i dag, og noe helt annet i morgen. Vi skulle alle vært unge, og aldri blitt gamle, burde aldri latt tiden få tak i halen på oss. Du vil aldri ha noen forandringer, du, sier kona hans og rister litt på det lyse hodet, du kan ikke fordra dem. Er alt i orden med Jens, spør gutten, lavt, grepet av matthet.
437
Jón Kalman Stefánsson Jaså, han heter altså Jens, denne store, sier Ólafur, ja, nja, han er verre stilt enn deg, det kan det ikke nektes for, frosten har satt seg i ham. Verre stilt? spør gutten nølende, er han ikke utenfor fare, da? Utenfor fare, når er et menneske egentlig utenfor fare? spør Ólafur, jeg gjorde det jeg kunne, men trolig kommer han til å halte. Og kanskje det som verre er. Det blir stille. Som om de må tenke over de siste ordene, og kanskje det som verre er, hva skjuler det seg i dem, hvor ille er det som verre er, hvor langt fra livet befinner døden seg? Gutten nøler, men spør så, dere fant ikke Hjalti, da? Tør endelig å spørre, for folk er i live så lenge vi ikke spør, de er trygge i tausheten, men så begynner vi å snakke, og da er en eller annen død. Hjalti, sier Ólafur, ser raskt bort på kona, deretter ut av vinduet, du snakket mye om denne Hjalti, derfor sendte vi guttene ut i stormen. Ti i alt. Álfheidur var lynrask med å samle dem sammen. Natt og storm, og snøskred, slik var situasjonen, sier han, kikker bort på gutten igjen og gjentar, ja, slik var så sannelig situasjonen! Som om ikke han vet det, sier kona hans lavt og ser på gutten, hun har vakre øyne, de er som gamle, varme stjerner, det var jo den samme natten og den samme stormen som jaget dem hit. Ólafur henter en krakk borte ved veggen, setter seg, nikker, naturligvis, du har helt rett, jaget dem hit, slengte dem mot huset simpelthen, og jeg skvatt så voldsomt at jeg sølte ut vinterens siste sherryglass, der forsvant den dråpen, der forsvant den smaken. Han trommer med temmelig korte fingre på kneet sitt og begynner å plystre på en eller annen falsk melodi. Ólafur og jeg, sier Steinunn, som om hun vil forklare seg, hadde blitt sittende og skrive brev utover kvelden, men da kom altså dere … Med et voldsomt leven, avbryter Ólafur henne, ja, voldsomt leven, sier hun og er enig, bomm, sier Ólafur, slår seg hardt på låret, og gutten skvetter til. Men etter ordene dine å dømme, fortsetter Steinunn, var dere to ikke ute på denne turen alene, så derfor sendte vi noen karer opp i fjellet. Ut i uværet, sier Ólafur, og der fant de Ásta fra Nes, en slede, restene av en kiste, men mer enn det var det ikke. Gutten lukker øynene, overveldet av en plutselig kraftløshet, og bildet av Hjalti utenfor Nes dukker opp i hans indre, fyller sinnet hans, der han ruller en snøball som blir større og større foran seg, han holder den yng-
438
Menneskets hjerte
ste gutten som en sekk under armen mens de andre barna hopper rundt ved siden av ham. Kan det være at denne store, men litt sørgmodige mannen har mistet livet ute i snøen? Han kommer til å klare seg, hadde Jens sagt, Jens vet den slags. Er nødt til å vite det. Kanskje vendte Hjalti bare om og gikk tilbake til barna, det er der han hører til, der i viken bakom verden. Barna trenger ham, verden kan da ikke være så ussel at den tar denne store mannen fra dem. Nå må du spise, sier Steinunn. Behagelig stemme, er som om hun omfavner deg, enkelte burde bare sitte hos deg og snakke, stryke over trettheten og sårene med den lette brisen av stemmen sin. Han åpner øynene. Kvinnen, denne kortvokste, taustumpen, er kommet tilbake med et brett som det ryker fra, hun heter sannsynligvis Álfheidur, og det var hun som hadde samlet sammen karene for at de skulle lete etter Hjalti. Og Ásta, men hun var død, og det nytter ikke å lete etter dem som er døde, man leter ikke etter det som ikke lenger finnes. Han hører klangen av barnelatter i etasjen under, livet ler videre, på tross av døden, det er så uutholdelig, så smakløst, og så viktig; dette holdepunktet vårt. Steinunn hjelper ham å sette seg opp i sengen, legger en pute bak korsryggen, Álfheidur plasserer brettet på fanget hans, en rykende varm suppe, bøyer seg over gutten for å rette på brettet, det strømmer en tung og litt søtlig lukt opp av halsringingen hennes. Gutten stirrer lenge ned på tallerkenen, spis, snille deg, sier Steinunn. Hjalti, sier han da over suppen, er arbeidskar hos Bjarni og Ásta, var det, eller er, sier han forvirret over tidsaspektet, skal han snakke i fortid eller nåtid, dør Hjalti hvis gutten snakker om ham i fortid? Jeg kan ikke huske noen Hjalti, sier Steinunn, men jeg er så glemsk når det gjelder navn, og mennesker også. Noen er jo dessuten sånn at det knapt går an å huske dem lenge. Ikke alle mennesker er like bra skrudd sammen, sier Ólafur. Álfheidur: Jeg kjente en med det navnet, men han druknet for mange år siden. Ólafur: Ja, havet! Faen heller så tungt det er, hadde han familie? Álfheidur: Fire barn, og kone. Ja, nettopp, sier Ólafur og sukker lavt, det er bare ikke til å holde ut. Álfheidur: Da finnes det altså litt rettferdighet her i vår v erden, sa kona hans da hun hørte om drukningen. 439
Jón Kalman Stefánsson Ólafur: Hæ? Gutten besluttsomt ved suppen: Hjalti druknet ikke, han var … han er arbeidskar hos Bjarni og Ásta … eller var … jeg mener, hun er jo død. Suppen er tykk, varm og kraftig, han spiser den uten å merke at han
gjør det, som om han er helt nummen. Álfheidur tar brettet, enda en gang denne varme, ubestemmelige lukten: Skal jeg komme med kaffe til ham også? Ólafur: Ja, Thórdís min, kom bare med en helvetes masse kaffe. Gutten titter raskt opp, for det er så rart når folk skifter navn i løpet av bare et øyeblikk. Thórdís mumler noe som knapt er hørbart, men gutten lukker øynene og ser Hjalti tindrende klart for seg, så uutholdelig klart, ser øynene hans, rispet av skuffelser, kanskje sorg, hører den siste setningen som Hjalti sa før sleden gled av gårde med kisten og de tre mistet hverandre: Faen heller, kom man til dette livet bare for å dø? Og da sier han det, åpner øynene og sier: Går det ikke an sende dem ut igjen for å lete etter Hjalti? Ólafur: Hæ, igjen, for tredje gang? Tredje gang? spør gutten. De lette enda grundigere i går, sier doktoren, det blir til sammen to ganger, været var ikke fullt så ille, de greide så vidt å stå oppreist, men de fant ingenting. Vi tenkte at det var mest sannsynlig at dere var flere på ferd med liket, det trengs flere enn to til å bringe en likkiste over fjellet. Gutten: Vi var ved kløften. Steinunn ser bort på mannen sin, nå går det an å stå oppreist og se rundt seg, sier hun og legen reiser seg tungt, går ut på gangen, der roper han med buldrende stemme: Álfheidur! Få samlet sammen noen av karene og si at de skal gå ut og lete etter denne Hjalti. Si at de skal lete langs kløften. Og hvis de så mye som mukker, skal de få med meg å gjøre! Glade blir de nok ikke, stakkarene, sier han da han kommer tilbake. Det går jo ikke an å være glad hele livet, sier Steinunn, nei, sier Ólafur og er enig, det ville blitt drepende kjedelig i lengden. Tror du at du greier å fortelle om turen? spør hun gutten. Ja, sier Ólafur, det hadde ikke vært så ille å få en historie nå, og der har vi kaffen, legger han til idet Thórdís kommer med kaffe til alle tre, og da går det opp for gutten at han nok 440
Menneskets hjerte
ikke slipper unna å fortelle om turen, ja, egentlig forventes det av ham. I et av husene her skal det finnes en kvinne, sier han sakte, hun heter Bóthildur. Bóthildur, nei, ekteparet kjenner ingen ved det navnet, hvordan det? Hun var visst her for tre år siden. Vi har vært her i tyve år, sier Ólafur, og har aldri truffet et menneske med det navnet, hvorfor spør du? Nei, ikke av noen spesiell grunn, mumler gutten og merker et slags ubehag i mellomgulvet, kikker bort på postmannen, ser på dynen som hever og senker seg med åndedrettet hans. Den som puster, er i live, hva nå enn det betyr. Og så begynner han å fortelle. Gudmundur ekstrapostbud var syk, det var slik det startet.
Kolofon Oversettelsen har fått støtte fra Nordisk Ministerråd
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller
avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo, Norway
www.forlagetpress.no