Stå imot. Si nei til selvutviklingen - Svend Brinkmann by Forlaget Press

kolumne

STÅ IMOT

SVEND BRINKMANN

STÅ IMOT SI NEI TIL SELVUTVIKLINGEN OVERSATT AV JOHN ERIK FRYDENLUND

FORLAGET PRESS

kolumne

INNHOLD

Innledning: Å LEVE I EN AKSELERERENDE KULTUR | 8

Avslutning: STOISISMEN I EN AKSELERERENDE KULTUR | 161

NOTER | 183

FORORD

Det finnes mange bøker om hvordan man kan utvikle seg, arbeide med seg selv og realisere seg selv. Hvert år selges tusenvis av slike selvhjelpsbøker over disk og på nett, i tillegg til at selvutviklingsfilosofien trives utmerket i både utdannelses- og arbeidslivssammenheng.1 Livet vårt er preget av en evig omstilling og forandring som formidles av en hær av coacher, terapeuter og livsstilsveiledere. Denne boka forsøker å formulere en motstand mot og et alternativ til denne utviklingskulturen. Kort sagt handler den ikke om hvordan man utvikler seg, men om hvordan man står stille. Den handler ikke om hvordan man finner seg selv, men om hvordan man avfinner seg med seg selv. Den anbefaler ikke først og fremst positiv tenkning, men negativ tenkning. Og den henter ikke sine tanker fra aktuelle

populærfilosofier som Sju gode vaner, spiritualitet eller Teori U, men fra den nøkterne (men aldri kjedelige!) stoiske filosofien, som formuleres av både slave (Epiktet) og keiser (Marcus Aurelius) i antikkens Roma. Det høres kanskje ut som en merkelig idé, men jeg kan love at den gir mening. Jeg vil gjerne takke Lise Nestelsø og Anine Weinkouff fra Gyldendal Business for at de i sin tid ville utgi en bok som på flere måter går på tvers av mange andre titler i forlagets katalog. Jeg takker for tilliten! Jeg er glad for sparringen jeg har fått gjennom tilblivelsesprosessen, der Anine har vært en svært hjelpsom leser og redaktør. En stor takk også til Anders Petersen, Ester Holte Kofod og Rasmus Birk, som har gitt mange verdifulle kommentarer til manuset.

kolumne

Innledning

Å LEVE I EN AKSELERERENDE KULTUR

dag opplever mange av oss at alt bare går raskere og raskere. Livets tempo øker. Vi må hele tiden forholde oss til ny teknologi, stadige omstruktu-

reringer og skiftende trender innen mat, mote og mirakelkurer. Kjøper man seg en smarttelefon, går det

ikke lang tid før den må skiftes ut for å kunne kjøre de nyeste applikasjonene. Før vi rekker å venne oss til det nye it-systemet på jobben, blir det innført et nytt. Og akkurat idet vi har lært oss å leve med en slitsom kollega, kommer det organisasjonsendringer, og vi må jobbe i et nytt team og forholde oss til nye mennesker. Vi jobber i såkalt lærende organisasjoner hvor forandring er det eneste stabile, og der – litt flåsete sagt – det eneste vi kan være sikre på, er at det vi lærte i går, vil være foreldet i morgen. Derfor er livslang læring og kompetanseutvikling blitt nøkkelbegreper som florerer overalt i utdannelsessystemer, bedrifter og organisasjoner. Sosiologene beskriver samtiden med metaforer som «flytende modernitet»2, der alt er i konstant forandring. Ikke minst oppleves tiden som flytende. Vi kunne også si at vi opplever at alt flyter av gårde. Hvorfor det flyter, er det ingen som helt vet. Det er heller ingen som vet hvilken vei seilasen går, men det påstås at det er globaliseringen – ikke minst «trusselen fra globaliseringen» – som er årsaken til at vi må innstille oss

stå imot

på evig forandring. Bedriftene må kunne tilpasse seg markedets skiftende ønsker og preferanser, og derfor må også de ansatte være flytende og tilpasningsdyktige. I snart to tiår har derfor den mest forslitte frasen i stillingsannonsene vært at «det søkes etter en medarbeider som er fleksibel og omstillingsvillig og søker faglige og personlige utfordringer». Det verste man kan være, er stillestående. Står man stille når alle andre beveger seg, blir man hengende etter. Å bli stående der man er, å stå imot, tilsvarer i dag det å gå baklengs. I den flytende moderniteten, også kjent under betegnelser som «fleksibel kapitalisme», «postfordisme» og «forbrukersamfunn», må man som individ først og fremst følge med.3 Men i en kultur hvor tempoet på alt hele tiden øker, blir det stadig vanskeligere å følge med. Hastigheten på det vi gjør (skifter jobb, løser oppgaver, lager mat), har økt konstant de siste årene. For eksempel sover vi i dag i gjennomsnitt en halv time mindre om natten enn vi gjorde i 1970-årene, og nesten to timer mindre enn på 1800-tallet.4 Så å si alle aspekter ved tilværelsen har gjennomgått en hastighetsøkning, derfor snakker vi nå for eksempel om fastfood, speed dating, power naps og korttidsterapi. Nylig prøvde jeg en app (Spritz) som ved å vise ett og ett ord om gangen på snedig vis kan øke lesehastigheten fra cirka 250 til

å leve i en akselererende kultur

500–600 ord i minuttet. Plutselig kan vi lese en roman på et par timer! Men gir denne kvantitative hastighetsøkningen egentlig en kvalitativt bedre forståelse av litteratur? Hvorfor er hastigheten blitt et mål i seg selv? De som stiller seg kritiske til den akselererende utviklingen, påpeker at hastighetsøkningen fører til allmenn fremmedgjøring for aktivitetene våre, en opplevelse av permanent tidsmangel. De teknologiske nyvinningene burde jo egentlig frigjøre tid for oss, slik at vi kunne spille fotball med ungene, dreie keramikk eller diskutere politikk. Men det er det motsatte som blir resultatet så lenge vi bruker den frigjorte tiden (fra samlebåndet, rutineoppgaver og andre ting som i økende grad kan løses teknologisk – eller outsources til den tredje verden) til stadig flere prosjekter som vi presser inn i den allerede fulle avtaleboka vår. I et sekularisert samfunn kan vi ikke lenger regne med en evig, paradisisk tilstand i det hinsidige. I stedet forsøker vi å proppe så mye som mulig inn i våre fortsatt relativt korte liv. Å fylle livet sitt på denne måten er selvfølgelig et fortvilet prosjekt som er dømt til å mislykkes. Det er nærliggende å tolke samtidens epidemier av depresjoner og utbrenthet som individets reaksjon på den konstante akselereringens nådeløshet. Det «deselererende» indi-

stå imot

videt, som heller senker farten enn å sette den opp – og som noen ganger kanskje stopper helt opp – fremstår i den maniske utviklingskulturen som en outsider, og fortolkes gjerne som patologisk (deprimert).5 Hvordan forsøker vi å henge med når kulturen akselererer? Å følge med innebærer at vi hele tiden må innstille oss på utvikling. Dels faglig utvikling i jobbsammenheng, hvor skeptikerne snakker om livslang læring som «læring til døden» (og mange opplever de evinnelige kursene som avholdes av velmenende konsulenter, som en sann pine – kanskje en form for skjærsild?). Men vi må også være forberedt på personlig utvikling. I moderne organisasjoner med flat lederstruktur, delegert ansvar, selvstyrte grupper og en diffus eller ikke-eksisterende grense mellom arbeidsliv og privatliv, er det særlig personlig, sosial, emosjonell og læringsorientert kompetanse som settes i høysetet. Når oppgavene ikke dikteres entydig av en autoritær sjef, må vi selv kunne forhandle med andre, jobbe sammen og kjenne etter om det vi gjør, føles riktig. Dagens idealmedarbeider betrakter seg selv som et abstrakt reservoar av ferdigheter som personen selv har ansvar for å styre, utvikle og optimere. Alle menneskelige relasjoner og praksisformer som vedrører det vi før i tiden anså som privat, blir i

å leve i en akselererende kultur

dag til redskaper i organisasjoner og bedrifter, hvor de skal borge for medarbeidernes fortsatte utvikling. Følelser og personlige egenskaper blir instrumentalisert. Hvis man ikke tåler kjøret, blir for langsom, går tom for krefter eller rett og slett bryter sammen, så heter botemidlene coaching, stressmestring, mindfulness og positiv tenkning. «Lær å være til stede i nået», lyder budskapet. Det er fort gjort å miste både orienteringssansen og tidsfornemmelsen når alt hele tiden akselererer. Det oppfattes som bakstreversk å henge seg opp i fortiden, og fremtiden eksisterer bare som en rekke forestilte, løsrevne tidspunkter – ikke som et overskuelig, sammenhengende livsløp. Hvordan er det i det hele tatt mulig å planlegge langsiktig når verden er så fokusert på det kortsiktige? Bør man i det hele tatt planlegge? Nei, for i mellomtiden kan jo hva som helst skje, og det å holde fast ved langsiktige idealer og stabile mål og verdier er uttrykk for en upraktisk og rigid «motvilje mot forandring» (som forandringskonsulentene kaller det). «Tenk positivt og arbeid løsningsorientert», heter det, for vi gidder ikke å høre mer syting eller se flere sure miner. Kritikken må kveles, for den har bare fokus på det negative. Og alle vet jo at det fungerer best når man «gjør det man er best til», ikke sant?

stå imot

FØTTER OG RØTTER

I den akselererende kulturen må man ha føtter, ikke røtter, som en filosof en gang presist uttrykte det.6 Har man føtter, kan man bevege seg omkring. Man er mobil, flytende, foranderlig. Man kan løpe, danse og bevege seg i alle retninger, alt etter hva som er påkrevet. Har man røtter, har man derimot gått i stå og grodd fast. Man kan kanskje bøyes og tøyes, som en plante, men man lar seg ikke umiddelbart flytte på. Også i den akselererende kulturen har uttrykket «å slå røtter» fortsatt en positiv, om enn litt gammelmodig klang. Å slå røtter handler om å være knyttet til andre mennesker – familie, venner, barn, idealer – og kanskje til et sted hvor man liker å være, og en arbeidsplass som man føler en viss lojalitet til. I dag er den positive betydningen av å slå røtter ofte avløst av en negativ. Det blir også færre og færre av oss som slår røtter i demografisk forstand. Vi skifter oftere jobb, partner og bopel enn tidligere generasjoner. Vi snakker også oftere om at en person har «grodd fast», og ser det som noe negativt. «Du har visst grodd fast i den jobben?» kan vi finne på å si. Det er ikke positivt ment. Et sted hvor samtiden for alvor kommer til syne, er i reklamespråket. Reklame er kapitalismens poesi – stedet hvor samfunnets ubevisste, symbolske struktu-

å leve i en akselererende kultur

rer dukker opp. For noen år siden støtte jeg på en reklame for hotellkjeden InterContinental som lød: «You can’t have a favorite place until you’ve seen them all.» Denne teksten var ledsaget av et bilde av en tropisk øy og spørsmålet: «Do you live an InterContinental life?» Ifølge reklamen kan vi ikke ha noe yndlingssted, et sted vi er knyttet til, og som har særlig betydning for oss, før vi har vært absolutt overalt. Dette er budskapet, og det er i ekstrem grad føttenes, ikke røttenes, filosofi som kommer til uttrykk. Hvis man binder seg til noe bestemt, avskjærer man seg jo fra å oppleve alle de andre spennende stedene som finnes. Overført til livet i sin alminnelighet blir reklamens påstand absurd, men likevel kan den ofte tjene som et slags livsmotto. Man kan ikke ha noen yndlingsbeskjeftigelse før man har prøvd alle. Man kan ikke ha noen yndlingsektefelle før man har «prøvd ut» alle mulige partnere. Hvem vet, kanskje kunne jeg ha utviklet meg mer som menneske i en annen jobb? Hvem vet, kanskje en annen person kunne berike livet mitt mer enn den jeg er sammen med nå? Det 21. århundres mennesker har føtter snarere enn røtter, og har uttalte vanskeligheter med å etablere forpliktende relasjoner til andre – kjærester, ektefeller og venner inkludert. Relasjonene blir i de fleste tilfeller til såkalt rene forhold, altså forhold som

stå imot

utelukkende holdes i live av følelser.7 Eksterne kriterier for forholdet har gått i oppløsning, og praktiske hensyn (for eksempel økonomisk sikkerhet) trenger ikke lenger spille noen rolle. Det handler om at man får noe emosjonelt ut av å være sammen med den andre. Hvis jeg blir «den beste utgaven av meg selv» sammen med partneren min, ja, da er forholdet berettiget, ellers ikke. Vi begynner å tenke på menneskelige relasjoner som midlertidige og utskiftbare. Andre mennesker blir redskaper for min personlige utvikling, snarere enn mål i seg selv. Denne boka er skrevet med det utgangspunkt at det har blitt vanskelig å slå røtter. Vi har først og fremst fått føtter. Det kan det antagelig ikke gjøres noe med i overskuelig fremtid, og det ville heller ikke være ønskelig å vende tilbake til en tilstand hvor individets liv var rotfestet i parametere som slekt, klasse og kjønn. Selvfølgelig er det noe enestående og humaniserende ved den flytende modernitetens evne til å representere en relativ frigjøring fra slike «røtter». Jeg skriver «relativ», fordi forhold som kjønn og klasse jo fortsatt spiller en stor rolle for mulighetene et menneske har i sitt liv – selv i et likhetsorientert velferdssamfunn som det danske.8 Forestillingen om at vi i dag har «alle muligheter» (noe man spesielt har innbilt de unge), er selvfølgelig

å leve i en akselererende kultur

en illusjon, som mange dessverre tror på, fordi det blir så nærliggende å bebreide seg selv hvis ikke alt går som det skal. Hvis man har alle muligheter, er det jo ens egen skyld hvis man ikke oppnår den forventede suksessen på partner- eller arbeidsmarkedet. (For Freud var «lieben und arbeiten» de to viktigste eksistensielle arenaene.) Det er ikke så rart at mange i dag etterspør en psykiatrisk diagnose som kan frita dem fra skyldfølelsen som ellers kan knekke et menneske hvis det opplever å mislykkes.9 En annen halvpoetisk reklametekst – slagordet til farmasigiganten GlaxoSmithKline, som blant annet produserer «lykkepillen» Paxil – lyder: «Do more, feel better, live longer». Dette er åpenbart målet i en akselererende kultur, og et mål som psykofarmaka skal hjelpe oss med å nå: å kunne mer (uansett hva man kan?), ha det bedre (uansett grunnen til ens følelser?) og leve lenger (uansett kvaliteten på årene man lever?). I den akselererende kulturen skal vi gjøre mer, og det bedre og lenger, uten å skjele til innholdet eller meningen med det vi gjør. Utvikling er blitt et mål i seg selv. Og selvet er blitt et sentralt omdreiningspunkt for oss: Når vi mener vi er forsvarsløse overfor en verden som, med sosiologen Zygmunt Baumans ord, oppfattes som en «global hvirvelvind», blir vi mer selvorienterte, noe som dessverre bare gjør oss enda mer forsvarsløse.10

stå imot

Det oppstår en ond sirkel hvor vi vender oss innover for å mestre en utrygg verden, som dermed bare blir enda mer utrygg, fordi hver og en av oss blir stående alene med vårt liv og vår ensomme selvorientering. Å FINNE FOTFESTE

Hvis vi metaforisk sett først og fremst har føtter, og ikke har så lett for å slå røtter, hva kan vi da gjøre? Som tittelen på denne boka antyder, kan vi øve oss i å bli stående. Kanskje vi med tiden til og med kan slå røtter. Men det er lettere sagt enn gjort, for overalt hører vi om utvikling, forandring, omstilling, innovasjon og læring, samt mange andre dynamiske begreper som er karakteristiske for vår akselererende tid. Med fare for å bidra ytterligere til den ansvarsbyrden som individet utsettes for og tynges av i vår tid, vil jeg med denne boka forsøke å peke ut en vei for den som gjerne vil finne fotfeste og øve seg på å stå imot. La meg skynde meg å si at jeg er klar over at en del av oss ikke ønsker å bli stående hvor vi er. De trives utmerket i den akselererende kulturen. Selv om jeg mener at de dermed risikerer å mangle integritet og kanskje går glipp av vesentlige dimensjoner ved livet, respekterer jeg selvfølgelig deres valg og lar dem løpe omkring som de vil. Denne boka vil ikke være noe for dem. Men det er heller ikke til å komme bort

å leve i en akselererende kultur

fra at en del mennesker faktisk ønsker å finne et fotfeste, og at det i den akselererende kulturen er vanskelig å finne et språk å uttrykke dette ønsket med. Prøver man på noe slikt, blir man lett anklaget for å være rigid, bakstreversk eller reaksjonær. I vår sekulære tid hersker en slags livsfilosofisk forvirring som gjør at det har blitt vanskelig å bli stående. Derfor er de fleste av oss lette ofre for alle mulige former for livsveiledning, terapi, coaching, mindfulness, positiv psykologi eller selvutvikling i sin alminnelighet. Innenfor områder som kosthold, helse og mosjon er det oppstått en veritabel religion som hele tiden anviser nye regimer man skal følge og leve etter. Den ene måneden skal man følge en blodtypediett, den neste er det steinalderkost som gjelder. Det ser ut til at vi – og jeg er ikke redd for å regne meg selv blant dette store «vi» – mangler en retning, derfor løper vi rundt etter den nyeste oppskriften på lykke, utvikling og suksess. Fra et psykologisk synspunkt ser det nærmest ut som en kollektiv avhengighetstilstand. Noen (stadig færre) er avhengige av sigaretter og alkohol, men et (stadig større) flertall av befolkningen ser ut til å være avhengige av råd fra livsstilsterapeuter, selvutviklere og helseguruer. En hær av coacher, terapeuter, selvutviklingseksperter og positivitetsrådgivere har blitt

stå imot

aktører i den akselererende kulturen for å hjelpe oss med forandringen og omstillingen, og det er skrevet utallige selvhjelpsbøker og 7-trinnsguider som skal fremme og støtte den personlige utviklingen. Ta bare en titt på bestselgerlistene: De inneholder alltid bøker om mat og helse, fremgangsrike menneskers biografier og selvhjelpslitteratur. Derfor har jeg skrevet denne boka som en 7-trinnsguide som forhåpentlig kan snu noen av den akselererende kulturens etablerte sannheter på hodet. Mitt håp er at du som leser vil kunne gjenkjenne samtidens problematiske aspekter i ditt eget liv – og kanskje finne en motvekt til de positive termene om evig utvikling og forandring. Tanken er også at boka, som en slags antiselvhjelpsbok, skal inspirere deg til å endre måten du betrakter og lever ditt liv på. Mitt budskap er at det å overleve i dagens akselererende kultur, det å lære å stå imot, kan hjelpes på vei med inspirasjon fra klassisk stoisk tenkning og filosofi, som vektlegger selvbeherskelse, sinnsro, verdighet, pliktfølelse og en erkjennelse av livets forgjengelighet. Disse dydene kan føre til en dypere glede ved livet enn den man tilbys av det overfladiske fokuset på konstant utvikling og omstilling. Stoisismen er selvfølgelig interessant av idéhistoriske grunner, som en vesentlig tradisjon innen-

å leve i en akselererende kultur

for vestlig filosofi, men i denne sammenhengen er den utelukkende tatt med av pragmatiske årsaker. Hvorfor finne opp kruttet på ny, når stoikerne allerede har gjort det? I denne boka er jeg altså interessert i stoisismen som relevant for vår tid og dens utfordringer, så får du heller se gjennom fingrene med om jeg fortolker den korrekt i forhold til dens egen tid (noe jeg neppe gjør). Stoisismen var opprinnelig en livsfilosofi fra det gamle Hellas og senere Romerriket, og denne boka er absolutt ikke ment som noen egentlig introduksjon til de stoiske tenkerne, representert ved romerne Seneca, Epiktet, Marcus Aurelius og til dels Cicero.11 Til gjengjeld prøver jeg i boka å anvende den stoiske mentaliteten som svar på noen av nåtidens utfordringer: • Mens vi i dag oppfordres til positiv visualisering (tenk på alt du gjerne vil oppnå!), anbefaler stoikerne negativ visualisering (hva ville skje om du mistet det du har?). • Mens vi i dag hele tiden oppfordres til å tenke på muligheter, anbefaler stoikerne at vi kjenner og gleder oss over våre begrensninger. • Mens vi i dag, alltid og i alle sammenhenger, skal gi uttrykk for følelsene våre, anbefaler stoikerne at vi lærer oss å tøyle og av og til undertrykke følelsene våre.

stå imot

• Mens døden i dag unnvikes som et tabu, anbefaler stoikerne at vi hver dag tenker over vår egen dødelighet for å opparbeide takknemlighet for det livet vi har. Kort sagt er denne boka skrevet til den leseren som søker en motvekt til hyllingen av den akselererende kulturens utviklingstvang. Forskjellige kriser innenfor områder som klima og økonomi samt eksplosjonen av psykiske lidelser skyldes langt på vei en ensporet vekstfilosofi og allmenn kulturell akselerasjon. Selv om stoisismen ikke er noen mirakelkur, kan den inspirere til nye måter å leve livet på, som handler om å holde fast ved det man er og har, i stedet for hele tiden å utvikle og omstille seg. Det lyder som konservatisme, men bokas argument er nettopp at en form for konservatisme blir det ekte progressive når alt annet i kulturen akselererer. Den som blir stående, står imot, er paradoksalt nok den som best kan håndtere fremtiden og på den måten gjøre sin plikt. Jeg er fullt klar over at boka, som henvender seg til den enkelte leser, ikke kan løse de grunnleggende problemene. De skriker først og fremst etter kollektive løsninger og politisk handling. Men kanskje kan boka hjelpe enkelte lesere som i likhet med meg opplever et ubehag ved

å leve i en akselererende kultur

tendenser i tiden, tendenser som gjennomsyrer alt fra utdannelse og arbeidsliv til privatsfæren, og som nøkternt betraktet fremstår som absurde og groteske. Jeg er overbevist om at boka paradoksalt nok er dømt til å bli et symptom på individualiseringen den forsøker å ta et oppgjør med. Men mitt håp er at en tydeliggjøring av dette paradokset (uttrykt gjennom 7-trinnsguidens karikerte form) kan bidra til å øke bevisstheten om den akselererende kulturens skadelige påvirkning. Ved å tegne et grotesk motbilde til de etablerte sannhetene vil disse i seg selv forhåpentlig fremstå som minst like groteske og på mange måter problematiske. Hvert av de følgende sju kapitlene tar for seg et trinn på veien til å finne fotfeste og bli stående. Målet er at leseren skal slippe det avhengighetsforholdet mange har til utvikling, omstilling, terapi og livsstilsveiledning. For den som har vært på kurs i positiv tenkning, vil det være naturlig å innvende at denne boka maler et overdrevent dystert bilde av samtiden. Det innrømmer jeg glatt! Og nettopp det er et av poengene ved boka: At sutring, kritikk, melankoli, kanskje til og med svartsyn og pessimisme, kan være til hjelp for oss i dag. Det gir dessuten en viss glede at man midt oppi den akselererende kulturen kan ta et skritt tilbake og konstatere at

stå imot

glasset er halvtomt. Det er nettopp denne gleden du, kjære leser, vil oppdage etter hvert som du går gjennom de sju trinnene. Du vil lære deg å iaktta, med et mildt overbærende blikk, hvordan de andre løper hylende av tilfredshet rundt i hamsterhjulet og nesten pubertalt jakter på den neste identitetsmarkøren, utviklingstendensen eller erobringen (av markedsandeler eller attraktive partnere). Sannsynligvis vil du oppdage hvor opptatt du selv er av denne jakten, men du vil lære deg å forstå at dette i grunnen er en ganske umoden måte å leve livet på. Barn og unge skal utvikle seg og være fleksible, det er det ikke tvil om, men voksne skal kunne bli stående. Negativiteten som anbefales i denne boka, har sin egen velgjørende psykologi. Selvfølgelig må den ikke degenerere til nihilistisk svartsyn, som i sin tur fører til resignasjon, livstretthet eller rett og slett depresjon. Tvert imot skal den lede til at man etter beste evne forsøker å gjøre sin plikt i det livet man har fått tildelt. Som stoikerne visste, kan en bevissthet om livets kortvarighet og dets mange uunngåelige problemer føre til en solidaritet med de andre – det vil si alle mennesker – som er i samme båt. Gjennom negativiteten får man tid og anledning til å rette blikket mot de problematiske sidene ved livet, og å kritisere dem. Og man vil øve opp

å leve i en akselererende kultur

en tilbøyelighet til å interessere seg for det vesentlige i livet: å gjøre sin plikt. 7-trinnsguiden ble opprinnelig publisert som en spalte i Psykolog Nyt.12 Senere har jeg revidert trinnene og tilføyd et nytt sjuende trinn. Opprinnelig lød det siste trinnet kort og godt: «Stol aldri på en 7-trinnsguide.» Det rådet gjelder selvfølgelig fortsatt, men det var litt for snaut å bygge et helt kapittel rundt det. De nåværende sju trinnene er derfor: 1. Slutt å kjenne etter. 2. Fokuser på det negative i livet ditt. 3. Ta på deg nei-hatten. 4. Undertrykk følelsene dine. 5. Gi coachen sparken. 6. Les en roman – ikke en selvhjelpsbok eller en biografi. 7. Dvel ved fortiden. Hvert kapittel innledes med en aforisme, deretter begrunner og eksemplifiserer jeg hvorfor det er relevant å handle som jeg anbefaler. Der det er relevant, viser jeg kort til inspirasjonen fra de stoiske filosofene, noe som kan gi den nødvendige vaksinasjonen mot svakhetene i den akselererende kulturen, og tilbyr innimellom

stå imot

spesifikke øvelser som kan hjelpe oss med å bli stående. Bokas avsluttende kapittel trenger litt dypere inn i den stoiske livsfilosofien og er først og fremst beregnet på de leserne som ønsker en mer sammenhengende fremstilling av denne tankeverdenen og dens relevans for vår tid.