Virre Dahl Her
Tekster av Per Sivle og Jon Hjørnevik Forord av Thomas Hylland Eriksen
Forord Det finnes mange orger. Det mest synlige er sannsynligvis Oslo, hvor mediemakten og politikken finner sted. en hovedstaden står i et paradoksalt forhold til den nasjonale identitet, som dens negasjon det nasjonale orge er jo symbolsk forankret i bygda som totem. tillegg finnes et usynlig orge ute i havet der rikdommen produseres, oljeplattformene som de fleste av oss knapt ser. Og det finnes mange flere orger, fra det flerkulturelle orge med sine endeløse debatter om hijaber, religion og diskriminering til Sørlands- orge hvor det alltid er sommer, bølgeskvulp og måkeskrik , det samiske orge og vinter-OLorge hvor det alltid er snø og sol . For utlendinger er det sannsynligvis turistbrosjyrenes orge som er best kjent, med sine fjorder og fjell, Hurtigruta og epleblomstring, rømmegrøt og spekemat, rosemaling og frodige fjelldaler, bunader og felespill. tillegg finnes det selvironiske orge, det romantiske orge, det nostalgiske orge og mange flere. Denne boken er en reise inn i et orge som unndrar seg klisjeenes forenklinger. Dette orge er verken det ene eller det andre det er ikke enten–eller, men både–og. Den handler om et orge som finnes på tusen steder, utenfor de store byene, som kanskje dukker opp i turistbrosjyrene, men sjelden i de andre orgene, men som er steder der folk bor og arbeider fordi det er der de hører hjemme. Selv om mange av disse stedene med enkle håndgrep kan gjøres om til romantiske postkortidyller, er det ikke slik de oppleves når man bor der. Det er flest hverdager, og der utenforstående ser noe eksotisk, ser de innfødte normalitet. Dahls bilder leker med postkortsjangeren, men punkterer den med realisme og et merkbart snev av humor. Her finnes idylliske norske skildringer av snø, fjell og skog, men ett sted blir idyllen brutt av autovernet i stål, som liksom tilfeldig, men naturlig finner sin plass nederst i hjørnet. Et annet sted møter vi, midt i skiløypa, det lysende, buldrende mekaniske monsteret som rent faktisk lager løypene. en det er også mange av bildene som forteller om ro og langsomhet av en type som er vanskelig å oppnå i byen. En sovende baby i en gammeldags vugge. Et nedsnødd hønsehus. En folketom vei omkranset av iskald bomull. Et grønt, kupert landskap med rennende vann og frodige trær.
5
oen av bildene virker nesten tilfeldige og slentrende: En dame på vei over torvet med en gammel telefonkiosk i forgrunnen. En mann i bukseseler som sitter alene og spiser lever og grønnsaker. Et skjevt kors på kirkegården. En skiløper som halser etter traktoren som holder sporene ved like. Et lik innpakket i hvite tekstiler, nesten som en mumie. Sauehoder. En sekk salt og en parafinkanne i en krok utenfor et hus. en det samlede inntrykket er alt annet enn tilfeldig. Du sitter igjen med noen glimt inn i et lite stykke orge som befinner seg hinsides gravalvor og ironi. Kontrastene er kanskje aller tydeligst i tekstene som ledsager mange av bildene. Per Sivles hyllester til norsk natur og identitet punkteres av de mer prosaiske, for ikke å si profane, betraktningene til den langt mer bohemaktige poeten on Hjørnevik. ens Sivle skildrer vintersolverv, flagg, norskhet og sildrende bekker i en verden der slekt trofast følger slekters gang, er Hjørnevik rampete og kontrær. hans Utkant- orge er det mer fyll og faenskap enn flaggheising og grønne enger, flere bitre krangler enn harmoniske stunder ved grua der går folk i hundene i stedet for å gå søndagstur. Sannheten er at begge disse orgene finnes, og til sammen kan de danne et ganske realistisk bilde av livet på et sted som kunne ha vært hvor som helst, bare ikke i en by. Det er Virre Dahls store fortjeneste at han har skildret et orge som ikke er basert på en eksisterende mal. Bildene veksler mellom uro og harmoni, kontinuitet og endring, gammelt og nytt, ofte på n og samme tid. en viss forstand er det tilfeldig hvor bildene er tatt. rolig kunne han ha gjort det samme i en fleretnisk drabantby. Der vil folk nemlig si, hvis du spør, at de er lei av å bli satt i bås av mediene og vestkantfolk, lei av å bli betraktet med ett blikk utenfra. De krever retten til å definere seg selv og insisterer på at livet i drabantbyen først og fremst er udramatisk, vanlig og høyst normalt. kkurat som innbyggerne i denne bygda. ed denne boken har de fått en gave som er både motsigelsesfylt og paradoksal, konfliktfylt og harmonisk, akkurat som livet selv. Thomas Hylland Eriksen
13
Paa Solsida. Det var Solkverv igaar, det var Solkverv igaar, – hei hopp, hipp hipp, hurra! Og sjaa dermed so snur det seg atter til Vaar. Hei hopp, hipp hipp, hurra! Herregud kor den Soli ho gyller paa Snjo! Og ho tykst meg aa blenkja so nytvegi no, og ho smiler mot oli so livande glad. – Hei hopp, hipp hipp, hurra! Her skal grønkast og gro, her skal grønkast og gro, – hei hopp, hipp hipp, hurra! au, for Soli kjem atter med Bota-von no. Hei hopp, hipp hipp, hurra! Burti Bakken skal Blomen faa sola seg enn, medan Lerka og Sysvort skal tralla igjen, og fortelja, at Verdi igrunnen er bra. – Hei hopp, hipp hipp, hurra!
12
Per Sivle
11
17
Den fyrste songen.
18
Den fyrste Song eg høyra fekk, var or sin Song ved Vogga dei mjuke ord til Hjarta gjekk, og kunde Graaten stogga.
Den Vegen ser eg enno tidt, naar eg fær uga kvila der stend ein Engel, smiler blidt, som berre ei kann smila.
Dei sulla meg so undarleg, so stillt og mjukt te sova dei synte meg ein fager Veg upp fraa vaar vesle Stova.
Og naar eg sliten trøytnar av i Strid mot alt som veilar, eg høyrer stillt fraa or si Grav den Song som all ing heilar.
Per Sivle
19
21
23
Flaggsong.
24
e heisar vaart Flagg, for me er eit Folk og eig oss vaart eige un, der erket skal standa Bolk etter Bolk og lysa fraa Brun til Brun. Og unet det ligg paa Knaus attmed Sjo, og Flagget det vert daa standande so, at bjarte Skimten kann falla derav so vida um Land og Hav.
e elskar vaart Flagg, der det stend paa Vakt og vinkar oss upp og fram. Og aldri det skal med Grunn verta sagt, at me er vaart Flagg til Skam. Og Stongi me plantar ved Hjartarot, og Flagget skal vera Ljos for vaar Fot, der oreg det gjeng ifraa Herje-Herk til Lukka og Heidersverk.
Og Flagget er raudt, og Flagget er kvitt, og Flagget er blaatt dertil. Og Flagget er blankt, og Flagget er fritt og provar oss det me vil. Og oreg skal helsa Flagget med Hug, og oreg skal verja Flagget med Dug. Og oreg i aud skal sanna det greidt, at Flagget og det er eitt.
e heisar vaart Flagg, for me er eit Folk og hev som eit Folk vaart Krav. Og kjem der imillom ein Brjotingsbolk, so rid me den Bolken av. Og han som gjev Ljos og unner oss Dag, han vare vaart Land, og han vigsle vaart Flagg! Gjev Sol, du Gud Fader, til Folk og Land og kveik oss ein Heilhugs-Brand!
Per Sivle
25
26
27
41
51
alentet urly Vesle urly skulle bli narkotikahund og var eit hĂĽp ei lita stund, men han sleit seg frĂĽ bandet til sin herre og sprang framfor ein trailer, dessverre.
54
on Hjørnevik
55
44
Vær trofast! Vær trofast, vær trofast, du enneskesøn! Vær trofast i Lys, og vær trofast i Løn, vær tro mod din Bror, og vær tro mod din Brud, vær tro mod dig selv, og vær tro imod Gud, vær tro i dit Krav, og vær tro i din Bøn, vær tro uden anke paa Vinding og Løn, – vær trofast, vær trofast, du enneskesøn!
70
Per Sivle
76
77
Vi vil os et land –. Vi vil os et Land, som er frelst og frit og ikke sin Frihed maa borge. Vi vil os et Land, som er mit og dit, og dette vort Land heder Norge. Og har vi ikke det Land endnu, saa skal vi vinde det, jeg og du!
78
Per Sivle
79
80
81
– – – – – – – –